Seismic shift in Norwegian politics as government survives election

OSLO – In the end, Erna Solberg’s center-right government gained a comfortable majority in terms of seats, but were only five and a half thousand votes away from losing out under a complicated clause of Norway’s electoral system. Nails were bit until early morning, as results from the cities slowly started ticking in to assure the government’s majority. Most of all, the election was a massive defeat for the Labor Party (Ap), which has never spent more than six years out of power since World War II. Despite all the party’s potential partners making gains in the election, Labor’s losses kept leader Jonas Gahr Støre out of the Prime Minister’s chair – and could quite possibly set off a power struggle in the party.

Under Norway’s electoral system, 150 “district seats” are divided across the country’s 19 counties, and then distributed in each county according to parties’ share of the vote. The real excitement at this election lay in the last 19 seats – the so-called “levelling seats”, which are distributed to parties to give them a share of seats in parliament that roughly corresponds to their share of the national vote. Parties need 4 percent of the national vote to be eligible for these levelling seats, and at various points in the campaign, there were up to five parties hovering around the 4% threshold. On election night, it quickly became apparent that the Liberal Party and the Christian Democrats would be the parties in the firing line. As counting went on, both parties dipped below at various times, thus losing seats and giving Labor leader Støre a glimmer of hope. In the end, the Liberal Party was saved by a rally in the cities, while the Christian Democrats – who have a strong base, but little appeal with swing voters – were only 5,602 votes away from dipping below the threshold. All sides will have to remind themselves of exactly how close the election was, in the end.

Prime Minister Erna Solberg has a tough job ahead of her, as three out of four parties in her alliance are unsatisfied with the present arrangement: since their election victory in 2013, Solberg’s Conservative Party (H) have governed with the populist Progress Party (FrP) in cabinet, while the Liberal Party (V) and the Christian Democrats (KrF) have agreed to give the government support in parliament in return for policy concessions. Solberg has managed the toughest job in Norwegian politics – keeping the center-right united; and her tactics succeeded in playing the electoral system in her favor. However, tough-talking Minister of Immigration Sylvi Listhaug (FrP) has long been an open wound in the partnership, and Solberg will have to reconcile the need to keep the Progress Party in line with the demands of the Liberals and Christian Democrats to minimize the populist wing of the party’s influence. Still, with a limping Labor Party and a fractured opposition, Solberg is in position to become the longest-serving center-right Prime Minister in almost a century.

State of the parties:

The Labor Party (Ap) finished with 27.4% of the vote, and 49 of the 169 seats in parliament. This is their second-worst result since the war. Jonas Gahr Støre, formerly a very popular minister, has squandered a massive lead in the opinion polls from two years ago. His pandering to the centrist parties, while probably necessary as far as coalition-building goes, ended up costing the party numerous voters to the left. The party’s campaign, based on raising taxes and accusing the government of mismanagement of the economy, did not resonate. Støre, who is one of Norway’s wealthiest politicians and comes from a highly privileged background in Oslo’s western suburbs, seemed unable to connect with voters and had trouble giving a clear explanation for why he should be Prime Minister. His position in the party is tenuous at best, and speculations about his future began the second the exit poll was published.

For the Conservative Party (H), 25.1% of the vote and 45 seats is a slight loss, but still their second-strongest showing in 30 years. More importantly, the party has held on to power and is closer to the size of the Labor Party than it has ever been. Solberg’s party still holds a commanding position on the center-right. Knowing that winning a third term in 2021 will be almost impossible, she may also feel free to pursue more traditional center-right policies such as tax reform, state asset sales and local government reform.

The Progress Party (FrP) will be the first of many to have mixed feelings about the night. 15.3% and 28 seats in parliament is a result that represents a miniscule decline for the party, which is impressive after four controversial years in government. They will be very happy with disproving the many naysayers of 2013, who believed that entering government would be a disaster for the party. Putting the aforementioned Listhaug at center-stage in the election campaign, instead of party leader and Finance Minister Siv Jensen, was probably the best decision they made. She shored up their base with her controversial rhetoric, while her rural and religious background helped the party improve in some regions. Still, FrP know that Solberg may reward the two smaller center-right parties for their loyalty, and deprive Listhaug and other controversial ministers of their influence. Being seen as a mere support bank for a more traditional center-right government would be disastrous for the party.

The Center Party (Sp) are the big winners of the night, almost doubling in size to 10.3% and 18 seats. As expected, the party made massive gains by railing against the centralization of power and services in rural Norway. Leader Trygve Slagsvold Vedum took the party to their best result since 1993. Disappointingly, however, they will not be in government. It will be interesting to see how Vedum manages his party in opposition. The party made many of its gains outside the traditional heartlands of Eastern Norway, particularly in the North, where they have been almost alone in opposing the closure of military bases crucial to many local economies.

For the Socialist Left Party (SV), this election represents a major relief after more than a decade of decline. 6.0% of the vote and 11 seats is enough to begin a rebuild for leader Audun Lysbakken, despite the disappointment of not being able to replace the current government. The party swallowed up discontent from several sides, taking in left-wingers disappointed with Labor’s move to the center and environment-conscious voters who could no longer stomach the Liberal Party’s support of the present government. If the Socialist Left Party can manage to function as an effective opposition, Lysbakken and his new caucus could see good years ahead of them.

The Liberal Party (V) were the latest to catch their breath last night. 4.3% of the vote and 8 seats is a drop, but it also represents a milestone. Party leader Trine Skei Grande is the first to take the party over 4% at two elections in a row, since a devastating split over Norwegian membership of the European Communities in 1972. In the end, the party was probably catapulted over the 4% threshold by tactical votes from other center-right parties. Still, the party deserves credit for recovering from a low of around 3% in the polls earlier this year. Grande and her team now face some tough decisions – do they enter the government or continue today’s agreement?

The Christian Democrats (KrF) once again survive thanks to their base of non-conformist Christians. The party finishes on 4.2% of the vote, with 8 seats. KrF needs to do some serious soul-searching, and leader Knut Arild Hareide faces a tough challenge, as the party has not made gains in an election since 1997. Gone is the big-tent party created by Kjell Magne Bondevik and Valgerd Svarstad Haugland in the 1990s, which appealed to both religious and secular voters in the center of Norwegian politics. Worse still, the base is growing grayer every year. The party cannot rely on it for the future. And Hareide has placed the party in a difficult position: promising to support the Solberg government for now, but not for four years.

The Greens (MDG) as expected had the best election in their history, with 3.2% of the vote. However, they will retain their one seat, and it will switch from co-spokesperson Rasmus Hansson to his colleague, Une Aina Bastholm. Hansson had given up his safe seat in the capital Oslo, gambling that he would be able to win a seat in suburban Akershus, but the party made a poor showing in the county. With just a single seat, MDG will instead have to continue building up their organization, in the hope that they can make a long-awaited breakthrough at the next election.

The Red Party (Rødt) gained their first seat in parliament ever, although their precursor, RV, held a seat in the 90s. Party leader Bjørnar Moxnes picked up a seat in Oslo, where most of the party’s 2.4% of the vote also came from. The newcomers will not have much political influence, but Moxnes will probably cherish being able to do what he is known for on the Oslo City Council: exposing corruption and bad practices in government and public services. He will also note that deputy leader Seher Aydar was not far away from making it in. Rødt faces a question of strategy: do they continue to be a mainly Oslo-based party, or try to build a base in other cities where they have successful local branches, such as Tromsø?

The future:

As mentioned, Solberg faces a dilemma. The Liberals are now testing the waters among their members, to see if they have support to enter the government. Solberg knows that she must play a difficult game – reward the Liberals and Christian Democrats for their patience, but also not alienate the Progress Party. Over the next month, negotiations will be held, and Solberg’s second term will formally begin in mid-October.

Should Støre manage to hold on as leader, the Labor Party will have accepted a seismic shift in Norwegian politics. For the first time, a catastrophic defeat against an unpopular center-right government will not result in the resignation of the party leader, thus implying that a center-right government is the norm, and not the exception, in Norway. However, it is not unlikely that Støre will face a challenge to his leadership in the near future. Two likely candidates are Trond Giske and Hadia Tajik. Giske has a relatively strong base in the party’s rural branches, but is a divisive figure, seen by many as arrogant. At 51, he also represents much the same generation as Støre and previous leader and Prime Minister Jens Stoltenberg. Tajik would represent a much-needed generational change for the party, and is quite popular in urban Norway, but her diversion from the norm may be too much for some: age 34, she is the daughter of Pakistani immigrants, she is a Muslim (though she, like most Norwegian politicians, keeps her faith private), and comes from a small industrial town in Western Norway, while the party’s base is still strongly centered in the east.

No other parties have leaders that are openly in danger, but expect changes to some parties in the next four years. Trine Skei Grande can claim two elections above 4% as her crowning achievement, and may wish to pass on the leadership of the Liberal Party after seven exhausting years on the top. Can Knut Arild Hareide hold on after yet another poor election year? The Greens will probably want to make changes at some point, with Rasmus Hansson out of parliament. And what about FrP? Can Siv Jensen keep her notoriously chaotic membership in line for another four years?

Advertisements

Fra sosialt null til i dag

Nå om noen dager er det ti år siden jeg begynte på ungdomsskolen. Holy cow, det gikk fort! Her kommer noen mer eller mindre fornuftige tanker i forbindelse med «jubileet».

Jeg skal ikke påstå at det føles som jeg gikk på barneskolen i går, for det gjør det ikke, men jeg kan ikke si det har gått ti år heller. Og det er rart å tenke på hva som har skjedd på det tiåret. Den gang var George W. Bush president, mesteparten av verden var midt inni en vekstboble som de trodde de skulle surfe på til evigheten, Stabæk var norsk fotballs store stjernegalleri, Syria var et arabisk diktatur som yppet med USA nå og da, men så ut til å ha stålkontroll på sin egen befolkning. Og så videre.

Det mest utrolige er i grunn hva som har skjedd med meg. Jeg gikk nemlig mine første sju skoleår på Bærum montessoriskole. Min mor hadde alltid vært tilhenger av Montessorifilosofien, og så at jeg som var litt evnerik, men hadde store problemer med finmotorikk (jeg har fortsatt legeerklæring som forteller hvorfor håndskriften min er bortimot uleselig til tider) og ikke var helt veltilpasset sosialt, trolig ikke ville tjene noe på å gå på den overfylte, konfliktfylte barneskolen her i nærområdet. Det tror jeg hun hadde rett i. Bærum montessoriskole gjorde underverker for meg faglig, og jeg skal ikke spekulere i hva det gjorde for meg sosialt å gå på en knøttliten privatskole kontra en stor offentlig skole.

Men jeg kan legge noen fakta på bordet. Bærum montessoriskole hadde bare de fire første trinnene det året jeg begynte. 94-kullet på skolen besto av 9-10 elever hele veien gjennom, og vi var den største årgangen skolen hadde sett. Da vi var ferdige hadde skolen nylig fått tillatelse til å utvide til 77 elevplasser. I dag har de 129 plasser, fordelt på alle ti grunnskoletrinn, ifølge egen nettside. Overgangen til Ringstabekk ungdomsskole, med over 400 elever der de aller fleste kjente hverandre fra før, var ganske stor. Men dette er på ingen måte et angrep på Bærum montessoriskole. Jeg skal også ta mye av skylda for at jeg var fullstendig sosialt tilbakestående da jeg begynte i 8. klasse.

Jeg turte blant annet ikke snakke med jenter overhodet. Alle 13 år gamle gutter sliter med nervene når de prøver å prate med jenter de er interessert i, men jeg tok det hakket lenger. Å prate en-til-en med det motsatte kjønn, uansett hvem det gjaldt, var en helt fremmed tanke. Det høres jo helt absurd ut i dag. Heldigvis skjønte jeg det fort, og tok motet til meg. Siden den gang har det stort sett vært en overvekt av hunkjønn i vennekretsen min. Det føltes som jeg hadde åpnet dørene til en ny verden. Resten av ungdomsskolen gikk med til å lære meg alle de små sosiale kodene, all den fornuftige oppførselen de andre elevene hadde plukket opp i sine mer normale sosiale liv. Jeg liker å tenke at på ungdomsskolen lærte jeg meg å være et velfungerende menneske. På videregående fant jeg ut hvem det mennesket var.

For ikke å snakke om min kjennskap til verden rundt meg. I Grand Theft Auto-spillene skildres kartet over områder du har utforsket i stor detalj, mens resten er nærmest usynlig. Du starter derfor naturligvis med et svært lite område av kartet «tilgjengelig». Slik var det for meg også. Og slik er det nok for de fleste. Når du er ferdig med barneskolen, kjenner du ditt eget nabolag inn og ut, så får du kjennskap til områdene omkring. Innen du er ferdig på videregående kjenner du hele distriktet i hvert fall relativt godt. På de tre ungdomsskoleårene gikk min verden fra å bestå av Bekkestua (der jeg bor), Høvik (der skolen lå og de fleste av mine venner bodde) og enkelte slektningers bosteder, til å bestå av hele Østre Bærum og store deler av Oslo. Resten av kommunen, og hovedstadsregionen, fulgte etter senere.

Sist men ikke minst var det på den første fredagen i 8. klasse jeg oppdaget at jeg har epilepsi. Den lidelsen ble senere verre, men så fikk jeg den etter hvert under kontroll med medikamenter, slik de fleste gjør. Heldigvis.

Hadde jeg ventet meg å være der jeg er nå, ti år senere? Jeg studerer språk og har en grad i statsvitenskap, jobber som journalist, og har en relativt stor og stabil vennekrets. Jeg er fortsatt innadvendt, noe sjenert og bruker litt vel mye tid på PCen, men det kan ikke sammenlignes med hvordan jeg var. Fortsatt er jeg veldig usikker på meg selv (noe jeg nå innser at jeg var den gang også), har fortsatt mange svake punkter, men jeg vet at mange setter pris på meg, og håper det forblir slik. Som 13-åring trodde jeg også at jeg skulle gjøre det bra, men på en helt annen (og sannsynligvis urealistisk) måte. Jeg kunne neppe forestilt meg hvordan min verden ser ut i dag. På veien har jeg møtt mange busslaster med flotte folk, hatt mange gode opplevelser, og lært utrolig mye. Men hovedpoenget mitt var altså – fyttikatta så sosialt tilbakestående jeg var da jeg begynte på Ringstabekk ungdomsskole en dag i august 2007, og fyttikatta som verden har forandret seg.

Stadionanmeldelser

Denne bloggen har jo handlet om litt av hvert så langt, men framover kommer fokuset til å avgrense seg litt, av diverse årsaker.

En av tingene jeg fortsatt kan blogge om er sport, og i den forbindelse komme jeg til å anmelde nye stadion og arenaer jeg besøker etter hvert. Resepten er fra denne glimrende danske stadionanmelderbloggen: http://stadionturen.weebly.com/spar-nord-arena—skive.html Jeg tilpasser imidlertid anmeldelsene litt etter norske forhold. Denne anmeldelsen var også i stor grad en idé jeg kom på i etterkant, så bildene er litt tilfeldige.

Onsdag 31. mai 2017 var en mellomstor gjeng fra Stabæk Support en kjapp tur innom det litt bortgjemte hjørnet av Telemark for å se Stabæk spille cupkamp mot Notodden FK.

Dette var mitt første besøk på Idrettsparken i Notodden.

Før kampen

Bussen fra Bekkestua skulle dra 16:30, og dermed ha noe margin for å rekke kampstart 18:30. Av diverse årsaker jeg ikke skal gå inn på i detalj her, kom vi oss først av gårde nærmere klokka 17, og i rushtidstrafikk var det dermed håpløst å rekke fram til kampstart. Kjøreturen fra Bekkestua til Notodden er heller ikke verdens mest spennende, da mesteparten av landskapet man passerer etter Drammen består av trær.

Tilgjengelighet og transportmuligheter

Å komme seg til Notodden fra…vel, egentlig hvor som helst er nå én ting, men er man først i byen er det meste – inklusive stadion – innenfor gangavstand. Idrettsparken ligger på vestre bredde av Tinnelva, mellom det jeg antar er sentrum, og byens sykehus. Ganske sentralt, altså.

Tribuner – utsikt, komfort, osv.

Stadion ligger fint plassert i ei lita gryte. Det er en enkelt tribune, på langsiden nærmere sykehuset. Den er relativt ny, og under tak. Her satt hjemmelagets supportere:

Motsatt langside, vendt mot solnedgangen, er delt i to av det jeg antar er speakerbua. På den ene siden er et slags ståfelt:

På den andre siden av speakerbua finner man en gresshaug. Her flyttet Stabæk Support seg i 2. omgang, ettersom den var nærmere der vi antok at målene ville komme:

Bak det ene målet er det parkeringsplass, klubbhus, og en liten gratishaug til:

Og bak det andre målet er det fint lite (her kan man også se speakerbua):

Det er mulig det hadde sammenheng med at den største gruppa bortesupportere kom en halvtime ut i kampen, men jeg klarte å snike meg inn på stadion nærmest ved et uhell. Billettselgere og kontrollører måtte aktivt oppsøkes av samvittighetsfulle supportere som hadde lyst å betale for seg. Så man kan trygt si at det er lett å snike seg inn på Idrettsparken.

Fasiliteter – toaletter, måltavle, osv.

Det er en enkelt måltavle på Idrettsparken, montert på en lyskaster i et hjørne. Den fungerer greit nok, selv om solnedgangen av og til gjorde den litt vrien å lese.

Jeg hadde intet behov for å gjøre mitt fornødne i løpet av kampen, så da så jeg heller ingen grunn til å dokumentere toalettet, som ligger i bunnen av nevnte speakerbu (naturligvis var det også toaletter på hovedtribunen). Det var ingen høylytte klager, så da kan vi anta at det var godkjent. Imidlertid er det også meldinger om at jentene ble henvist til hovedtribunen, så da er det mulig at fasilitetene var noe mer stusselige.

Kiosk

Jeg prøvde heller ikke kiosken på bortetribunen selv, men tilbakemeldingene var ikke lovende. De hadde ikke fått liv i pølsekokeren (utilgivelig), og vaflene fikk også kritikk. Det meldes at kiosken på hovedtribunen hadde varme pølser.

Priser: dyrt eller billig?

Jeg kan som sagt ikke dokumentere hva billettene koster selv, men Notoddens nettsider melder 100,- for voksne og 50,- for barn/honnør/student. Det er OK priser for 2. divisjon – i hvert fall for plass på hovedtribunen. Kiosken fikk jeg ikke sjekket priser på.

Tilskuere – oppførsel, stemning osv.

Det var langt fra fullsatt denne onsdagskvelden. Notodden hadde en supportergruppering, Rallarberget. De så ut til å være et ensifret antall personer, og hadde vel til sammen tre eller fire ulike rop som de vekslet på i løpet av kampen. Til min store irritasjon hadde de også en særdeles ivrig trommeslager. Jeg ser ikke helt behovet for en tromme for å holde takten i et «NOT-ODD-EN»-rop. En gang i blant fikk de med resten av hjemmepublikummet på ropene sine. Merk forøvrig mottoet på banneret deres. Hvor kan de ha fått det fra, tro?

Det var vel omkring 30-40 Stabæk-supportere i Notodden denne onsdagskvelden, og som vanlig i de tidlige cuprundene var ikke stemningen super. Men vi fikk i det minste til noen sanger, noe som må sies å være et steg over Rallarberget.

Kampen

Jeg gikk som sagt glipp av den første halvtimen, der lagene scoret ett mål hver. Resten av kampen må sies å ha vært ganske enveiskjørt. Stabæk hadde klart mest ball, beleiret periodevis Notoddens 16-meter, og slapp sjelden ballen inn på egen banehalvdel. Skuddstatistikken vant eliteserielaget med 28-4. Hjemmelaget kom kun til tre eller fire ordentlige angrep i hele 2. omgang. En kombinasjon av imponerende presisjonsmangel og godt forsvarsspill fra hjemmelaget gjorde imidlertid at kampen gikk til ekstraomganger. Det virket periodevis som om Stabæk hadde en avtale om å ikke avslutte mellom 5 og 20 meters hold, noe som jo ville vært usedvanlig snilt overfor Notodden. I ekstraomgangene gikk det som det så ofte gjør i tidlige cuprunder, Stabæk fikk til slutt hull på byllen, scoret 2-1 etter 107 minutter, og deretter klappet 2. divisjonslaget sammen. Eliteserielaget la på to mål til før kampslutt. Dermed er Stabæk videre til 4. runde, der vi skal møte Aalesund hjemme.

Kjendiser

For hjemmelaget spilte jo den svært godt kjente midtbaneeleganten Magne Hoseth, med fortid i Molde, Vålerenga, FC København, Stabæk, Viking og Aalesund. 37-åringen spilte samtlige 120 minutter, og var Notoddens beste med ballen i beina, men kommer nok til å kjenne det i flere dager, for mot slutten klarte han knapt å stå oppreist.

Program

Så jeg aldri noe til.

Etter kampen

Etter kampen ble det en kjapp hyllest av seirende Stabæk-gutter før vi la ut på den betydelig raskere bussturen hjemover. Noe spenning var det mens vi fulgte med på cuptrekningen, der hjemmekamp mot Aalesund må sies å være et utfall vi var fornøyde med.

Konklusjon og helhetsinntrykk

En grei avkobling fra eksamenslesingen. Notodden har et greit anlegg, som absolutt ikke ville gjort seg bort i OBOS-ligaen, men NFF kommer sannsynligvis til å ønske seg litt bedre fasiliteter for bortesupporterne.

Den permanente østerrikske krisen

NB: veldig veldig veldig langt innlegg.

Litt under radaren, slik Østerrike vanligvis er, ligger landet an til å bli det første i Europa der et høyrepopulistisk parti blir det største i parlamentsvalget. I fjor unngikk landet som kjent med nød og neppe å velge en høyrepopulist til president, da grønnliberale Alexander van der Bellen vant valget etter mye om og men. Derimot leder høyrepopulistene i FPÖ på meningsmålingene til valget i 2018, med noen forbehold.

Men hvorfor?
Svaret har, naturligvis, mange elementer. Jeg prøver her å unngå de aller enkleste forklaringene, som at Østerrike i mindre grad enn Tyskland har tatt et oppgjør med nazitiden. Østerrike har en noe større andel innvandrere enn det digre nabolandet i nord: 15,5% av befolkningen er født utenfor landet, mot 12,8% i nord, men er denne forskjellen stor nok til å være utslagsgivende? Målt etter BNP per kapita er landet dessuten mer velstående enn Tyskland, selv om sistnevnte også havner høyere på HDI1. Mye av forklaringen ligger i Østerrikes politiske historie, og for å begynne å forklare den må vi nesten hundre år tilbake i tid.

1 Den indeksen vi bruker for å slå oss selv på brystet og fortelle at vi er verdens beste land å bo i.

Identitetskrise og splittelse
I 1918 sluttet 1. verdenskrig med sentralmaktenes nederlag. De store, heterogene imperiene i Europa gikk i oppløsning, og ble i stor grad erstattet av mer homogene nasjonalstater. Kanskje aller viktigst av disse var Østerrike-Ungarn, hvis territorium ble fordelt på intet mindre enn fem nye og to eksisterende stater. Blant dem var – naturligvis – Østerrike. Staten som nå oppsto havnet i en voldsom identitetskrise. Siden middelalderen hadde Østerrike rett og slett vært den tyskspråklige delen av et større Habsburg-rike – og Wien hadde vært handels- og politisk sentrum for halve Europa. Plutselig sto man igjen med en liten stat, som hadde lite industri (mesteparten var lokalisert i det nye Tsjekkoslovakia), og lite å samle seg omkring etter at Habsburgerne hadde forlatt landet – litt forenklet var fellestrekkene at de snakket tysk (eller noe som lignet) og at de var katolske. Mange ønsket sammenslåing med Tyskland, men de allierte la eksplisitt ned forbud mot dette (noe Hitler som kjent glatt ignorerte et par tiår senere). Uten en nasjonal identitet å samle seg omkring, ble østerriksk politikk i mellomkrigen preget av skarp og periodevis voldelig ideologisk konflikt.

Sosialdemokratene (SDAPÖ) og kristendemokratene (CSP) vekslet på å ha makten, og opprettet dessuten paramilitære organisasjoner. Sosialdemokratene styrte Wien (der de bygde noe som minnet om en velferdsstat, og dessuten tusenvis av gode kommunale boliger), og opprettet Republikanischer Schutzbund. Kristendemokratene bygde seg opp på den konservative landsbygda, og søkte en allianse med Heimwehr-gruppa. Ustabiliteten ble etter hvert avløst av et fascistregime (en allianse mellom kristendemokratene og en rekke andre grupper) som faktisk utkjempet en kort borgerkrig mot sosialdemokratene. Dette fascistregimet prøvde desperat å bevare et selvstendig Østerrike, men måtte til slutt gi tapt i 1938, da Hitler-Tyskland marsjerte inn og annekterte landet. Og med dette får vi en sjuårig pause i Østerrikes politiske historie.

Proporsjonalitet for enhver pris
Østerrikes andre republikk ble etablert da de allierte frigjorde landet fra tyskerne i 1945. Sosialdemokratene og kristendemokratene grunnla nye partier – SPÖ og ÖVP. I motsetning til før krigen var fokuset nå utelukkende på samarbeid – landet skulle gjenoppbygges, og de bitre stridighetene fra tiårene før skulle unngås. Fra 1945 til 1966, fra 1986 til 2000, og igjen fra 2006 og utover, dannet de to partiene en «storkoalisjon» for å beholde regjeringsmakten. Til sammenligning har slike koalisjoner kun vært en «nødløsning» i Tyskland, og tatt i bruk kun i periodene 1966-69, 2005-09, og 2013-d.d. Man kan også sammenligne med Sveits, der en storkoalisjon mellom de nasjonalkonservative, sosialdemokratene, kristendemokratene og de liberale har sittet ved makten siden 1958. I sistnevnte eksempel bør det dog understrekes at det sveitsiske politiske systemet legger opp til konsensuspolitikk i mye større grad enn de aller fleste parlamentariske systemer.

Storkoalisjonen i Østerrike dreide seg ikke bare om et parlamentarisk flertall. Etter hvert begynte man også å fordele statlige jobber, selskaper og innflytelse mellom partiene. Til og med mediene ble etter hvert partienes «domene» – de fikk én radiokanal og én TV-kanal hver. Systemet ble kalt Proporz. Lignende nepotistiske ordninger fantes også i andre europeiske land under den kalde krigen, men aldri så totalomfattende som i Østerrike. Også utenfor staten ble det etter hvert «to av alt» – den dag i dag finnes det fortsatt to turistforeninger, to bileierforeninger, osv., der én er assosiert med sosialdemokratene og én med kristendemokratene. På denne måten sørget man også for at det ikke fantes noen effektiv opposisjon i Østerrike under store deler av perioden. Selv når et av partiene styrte alene (slik ÖVP gjorde 1966-70, og SPÖ 1970-83) var det vanlig å inkludere motparten i avgjørelsene. Systemet sørget for et stabilt og fredelig land i mange år, men velgere som var misfornøyde med regjeringen kunne vanskelig gå et annet sted enn FPÖ, som den gang var en merkelig blanding av liberale, nasjonalister, populister og pro-tyske elementer.

Systemet kollapser – den permanente østerrikske krisen starter
Østerrikere ble etter hvert lei av korrupsjonen som Proporz medførte, og hvordan det ekskluderte mange grupper fra det offentlige liv. Den nye lederen til FPÖ, Jörg Haider, førte partiet i en mer høyrepopulistisk retning. Oppslutningen om SPÖVP (et mindre kjærlig kallenavn på storkoalisjonspartiene) raste fra slutten av 80-tallet og utover – og faller fortsatt den dag i dag. I 1999 skjedde det første store sjokket. FPÖ ble landets nest største parti, mindre enn SPÖ men større enn ÖVP. Det skilte knapt fem hundre stemmer mellom FPÖ og ÖVP. Etter mange måneders forhandlinger gikk man til slutt inn for et kompromiss: FPÖ gikk inn i koalisjon med ÖVP, men ÖVPs Wolfgang Schüssel ble statsminister (kansler). Likevel kom det reaksjoner mot at et nasjonalistparti var blitt inkludert i regjeringen, for første gang i et EU-land. EU la ned mindre diplomatiske sanksjoner mot Østerrike (av typen der de nektet å ta østerrikske politikere i hånda ved toppmøter, osv.), mens SPÖ og venstresiden arrangerte ukentlige demonstrasjoner. Heldigvis for storkoalisjonens partier var dette også det første eksemplet på hvordan høyrepopulistiske partier opplever regjeringsslitasje. Partiet gikk gjennom interne konflikter og mistet mye oppslutning, og Schüssel valgte derfor klokelig å utskrive nyvalg i 2002. Ved dette valget vokste hans ÖVP kraftig på bekostning av FPÖ. Koalisjonen mellom partiene fortsatte, men nå var maktfordelingen betydelig mer behagelig for Schüssel. I løpet av neste periode ble det også partisplittelse, der Haider og hans tilhengere prøvde å danne det mer moderate BZÖ.

Storkoalisjonen gjenoppstår – SPÖVP mot alle
Etter 2006-valget ble det på ny dannet koalisjon mellom SPÖ og ÖVP. Koalisjonen falt sammen i 2008, det ble nyvalg, begge partier gjorde sitt dårligste valg noensinne, men alt før valget visste man godt at det var helt umulig å danne en annen koalisjon. Farsen gjentok seg etter 2013-valget. Ved 2013-valget fikk SPÖ og ÖVP til sammen 51% oppslutning, og partiene har 99 av 183 mandater i nasjonalforsamlingen. Til sammen hadde partiene over 90% samlet oppslutning fra 1966 og fram til 1983, og fikk over 170 mandater i valgene i samme periode. Kollapsen er ekstremt merkverdig.

Etter å ha ignorert fenomenet i nesten et tiår, gikk Europa av hengslene og holdt pusten da Østerrike skulle velge president i fjor. Landet er blant de få vesteuropeiske statene som velger president direkte – svært mange europeiske land velger å la parlamentet ta seg av den saken, ettersom posten er ganske seremoniell og symbolsk. Fram til 2016 hadde alle presidenter enten vært medlemmer av SPÖ eller ÖVP, eller fått støtte fra et av partiene. Etter første valgomgang dette året, smalt det en stor bombe: SPÖs kandidat havnet på fjerdeplass, ÖVPs på femte. Begge var mer enn en million stemmer bak Norbert Hofer, FPÖs kandidat. På andreplass lå Alexander van der Bellen, kandidaten til De Grønne. Irmgard Griss, en tidligere høyesterettsjustitiarius, kom også foran de to etablerte partienes kandidater.

I likhet med de fleste europeiske land følger Østerrike et torundesystem: dersom ingen kandidat har fått 50% i første valgomgang, går de to toppkandidatene videre til andre omgang. Selve situasjonen var ikke ukjent for moderate europeere – da høyreekstremisten Jean-Marie Le Pen overraskende kom seg med til andre valgomgang mot den sittende presidenten Jacques Chirac, valgte moderate krefter til både høyre og venstre å samle seg bak Chirac. Det samme skjedde i Østerrike, moderate krefter samlet seg bak van der Bellen for å forhindre at høyrepopulistiske Hofer ble valgt. Likevel ble andre valgomgang svært jevn. Europa holdt pusten i mange timer, før det ble klart at van der Bellen hadde vunnet med knapt 31,000 stemmers margin av fire og en halv million avgitte stemmer. Til alt overmål ble valget ugyldiggjort av høyesterett, grunnet ulike uregelmessigheter. Dermed måtte de to kandidatene ut i en ny runde i desember. Denne gangen vant van der Bellen med solid margin, over 350,000 stemmer. Europeisk politikk var «reddet» – for denne gang.

Men hvordan skal dette gå i 2018?
I 2018 ser det i utgangspunktet ut som FPÖ skal bli største parti. Usikkerhetsmomentet ligger i at partiet har stupt på meningsmålingene de siste månedene, mens SPÖ har gått framover. ÖVP har derimot blitt grundig distansert, så man kan få en gjentakelse av 1999-situasjonen. Kan ÖVP forhandle seg fram til en ny avtale der de får kansleren, og de mest kontroversielle FPÖ-politikerne blir ekskludert fra ministerpostene, slik at europeisk politikk blir «reddet» fra høyrepopulistene igjen? Eller vil man for første gang få en høyrepopulistisk regjeringssjef i et vesteuropeisk land?

Det finnes et siste usikkerhetsmoment, i form av den populære utenriksministeren Sebastian Kurz. Han er knapt 30 år, men tydeligvis svært populær, og meningsmålingene viser at ÖVP ville blitt største parti med ham som partileder. Våger Østerrikes konservative seg på et så radikalt lederbytte?

Et forsøk på å analysere hvorfor Wilders ikke vant

NB: FARE FOR REN SYNSING
NB2: FARE FOR LANGT INNLEGG

Geert Wilders’ Frihetsparti (PVV) gjorde ikke noe brakvalg slik man hadde ventet seg i flere måneder. Mange utenlandske journalister forlater nok Nederland med smaken av skuffelse i munnen, skuffelse over at de ikke fikk noen stor story slik de hadde håpet på. For de fleste nederlendere var det nok rimelig utenkelig at Wilders skulle klare å danne regjering selv om PVV ble størst, da de ville sittet med omkring 1/5 av mandatene i Andrekammeret (Tweede Kamer) og knapt en eneste potensiell samarbeidspartner, men dette faktum nådde ikke alltid ut til omverdenen. Likevel, både nederlendere og europeere generelt ble overrasket over at hans parti ikke var i nærheten av å toppe statsminister Mark Ruttes høyreliberale VVD på valgdagen. Som hobbyanalytiker har en tanke slått meg i dag – Geert Wilders er overhodet ikke det politiske geniet mange synes å ha tenkt på ham som. Om noe er han kanskje nærmere Donald Trump enn han selv liker å tro – en politisk opportunist, som snarere enn gjennom eget initiativ og politisk teft, har oppnådd resultater og popularitet ved å surfe på mer generelle bølger i samfunnet. I dette innlegget skal jeg prøve å forklare denne teorien.

Hvorfor gikk det så mye dårligere enn ventet for PVV?
Dette spørsmålet er både enkelt og vanskelig å svare på. Høy valgoppslutning (nær 80%, mot 74% i 2012), en laber valgkamp av PVV, og mange velgere som bestemmer seg på valgdagen er nok de viktigste delene av forklaringen. Høy valgoppslutning er noe man kanskje skulle tro favoriserte høyrepopulister, ettersom det betyr at mange som ellers ville sittet hjemme tar seg bryet med å stemme. Imidlertid har det ofte vist seg at høyrepopulistiske partier havner i to typer problemer når oppslutningen er høy. Det ene problemet, som kanskje ble aller tydeligst illustrert i det franske presidentvalget i 2002, er selvfølgelig mobiliseringseffekten. I Frankrike i 2002, som i Nederland i 2017, var det trolig mange som møtte opp spesifikt for å stemme mot den ekstreme kandidaten. I tillegg har høyrepopulistiske partier tradisjonelt god oppslutning blant bl.a. eldre velgere, som gjerne møter opp uansett, og dermed vanner høyt frammøte ut kjernen til de høyrepopulistiske partiene. Har man 10 velgere over 65 som alle møter opp på valgdagen, og 10 velgere under 25 der halvparten velger å bli hjemme, vil partiene som får stemmer fra de eldre velgerne få mer makt. Hvis derimot alle velgerne under 25 møter opp, enten det er i protest, eller av mer «positive» grunner, vil det bli mer jevnbyrdig.

Miljøet der Wilders’ PVV gjorde sitt hittil beste valg, i 2010, var preget av at Nederland opplevde sitt fjerde valg på åtte år. Litt flåsete sagt: velgerne var lei, og frammøtet var preget av det. Det ble så valg igjen i 2012, igjen med lavt frammøte, der PVV led store tap, noe jeg kommer tilbake til senere i innlegget. I 2017 hadde den nederlandske regjeringen sittet ut perioden, for første gang på mange år, og dermed hadde velgerne hatt fire og et halvt år på å bygge opp interessen sin igjen.

I tillegg mener den politiske kommentatoren Joost Vullings, fra den nederlandske statskringkasteren NPO, at Wilders førte valgkamp for halv maskin, og det kostet ham dyrt. Dette har vært en tendens for Wilders, det kommer jeg tilbake til senere i innlegget. I Nederland bestemmer i tillegg flere millioner velgere seg først på eller like før valgdagen. All statsvitenskapelig forskning peker på at dette fører til at folk velger mer konservativt, i betydningen forsiktig. Blant annet viste dette seg å være en stor fordel for unionistene i den skotske uavhengighetsavstemningen i 2014 – folk som bestemte seg på valgdagen valgte da status quo.

Wilders som dårlig politisk strateg
Partiet PVV har utkjempet fire valgkamper på riksplan i Nederland. I 2006 kom partiet inn med ni mandater (av 150), etter at Wilders hadde brutt ut fra VVD. I 2010 gjorde partiet et brakvalg, og fikk 24 mandater. Wilders valgte da å opptre som parlamentarisk støtte for Mark Ruttes første regjering – en koalisjon mellom VVD og kristendemokratiske CDA. Kun halvannet år senere falt den koalisjonen sammen, da Wilders nektet å støtte Ruttes budsjettkutt, raste mot det han kalte «en ordre fra Brussel», og utløste enda et nyvalg (det fjerde på åtte år, som sagt). Denne gangen ble Wilders hardt straffet av nederlandske velgere, som så på ham som en opportunist som hadde satt partiets beste foran landets beste – og dessuten ikke hadde fullt så mye imot kuttpolitikken som Wilders trodde. En grov feilvurdering fra hans side, altså. I tillegg viste Wilders seg som utrolig svak i TV-debatter, der han stort sett havnet i krangler med andre partiledere på deres premisser, framfor å gjøre det høyrepopulister tjener mest på, nemlig å sette agendaen selv. Fire og et halvt år senere var det tid for valg igjen. Denne gangen hadde IS’ framvekst, terrorangrep i Europa, flyktningkrisen og mye annet skaffet PVV en utrolig god posisjon. Wilders lå godt an som en del av en generell trend. I tillegg hadde han fått mange arbeiderklassevelgere på sin side som følge av kuttpolitikken, og arbeiderpartiet PvdAs deltagelse i regjeringen som sto for nevnte kuttpolitikk. På sine beste meningsmålinger, vinteren 2016, lå PVV an til å få over 40 mandater. Trodde Wilders at han kunne spasere inn til seier? Kanskje. Men for å svare på spørsmålet om hvorfor Wilders’ parti (der han for øvrig er eneste medlem) svinger så voldsomt, og hvorfor jeg mener at han kun tjener på generelle trender framfor å gjøre jobben selv, må vi svare på et siste spørsmål.

Har Wilders virkelig tilført den nederlandske samfunnsdebatten noe nytt?
Ja og nei. Wilders har definitivt hardnet til tonen i nederlandsk politikk, f. eks gjennom sine forslag (med varierende grad av alvor) om bl.a. å forby koranen, og sitt spørsmål til velgerne om de ville ha færre marokkanere i byen etter lokalvalget i 2014. Han har imidlertid mange forgjengere – PVV er ikke det første store høyrepopulistiske partiet i Nederland, og Wilders har ikke vist seg som den mest effektive lederen for den innvandringskritiske fløyen i nederlandsk politikk. I motsetning til i land som Frankrike, Østerrike, og Norge, har ikke PVV fordelen av å være partiet folk husker for å sette innvandring og islam på dagsordenen. Det begynte Hans Janmaat med på 80-tallet, med partiet Centrumdemokraten. Under hans taler i parlamentet pleide representanter fra andre partier å forlate salen, tross at Janmaats argumenter var rent økonomiske, ikke kulturelle. Tross at Janmaat aldri oppnådde noe innflytelse selv, begynte argumentene hans å få gjenklang i andre partier, særlig VVD.

Likevel var ikke innvandring et viktig tema på den nederlandske politiske dagsordenen før slutten av 90-tallet. De såkalte «Leefbar»-gruppene («Levelig», som oftest med navnet på kommunen bak) begynte da å oppnå stor suksess i lokalvalgene. Disse gruppene var som oftest relativt libertarianske av seg, med fokus på byråkrati, skattetrykk og «å gjøre borgerens liv enklere». Da de dannet det nasjonale partiet Leefbar Nederland i 2001, ble Pim Fortuyn valgt som leder. Han satte islam og innvandring på dagsorden, og ble etter hvert ekskludert fra partiet, for så å danne sin egen liste, Lijst Pim Fortuyn. I mars 2002 slapp han boka «Ruinene etter åtte år med lilla» (lilla, eller «paars», er betegnelsen på en liberal/sosialdemokratisk regjering, som styrte landet på dette tidspunktet), som blant annet inneholdt skarp kritikk av den daværende nederlandske innvandringspolitikken. Ni dager før valget i mai 2002, ble Fortuyn skutt og drept av ekstremisten Volkert van der Graaf utenfor en radiostasjon i Hilversum. Van der Graaf mente han måtte forhindre Fortuyn fra å bruke de svakeste i samfunnet som syndebukker. Partiet fikk et kjemperesultat, og ble brått landets nest største og deltok i regjering, før det falt sammen igjen året etter.

Nå hadde ideene om å begrense innvandring og være skeptisk til islam fått innpass i nesten hele det nederlandske partispekteret. Fra VVD var det særlig tre figurer som utmerket seg etter nyvalget i 2003 – Ayaan Hirsi Ali, Rita Verdonk, og Geert Wilders. Hirsi Ali, som hadde flyktet fra Somalia ti år tidligere, lagde i 2004 filmen «Submission» sammen med filmskaperen Theo van Gogh. Filmen var svært kontroversiell, og viste blant annet nakne kvinner med koranvers malt på huden. Ekstremisten Mohammed Bouyeri valgte så å drepe Theo van Gogh på åpen gate. Året etter fikk innvandrings- og integreringsminister vite at Hirsi Ali hadde løyet på asylsøknaden sin, og valgte å trekke tilbake statsborgerskapet hennes (sound familiar?). Med det falt regjeringen, da liberale D66 valgte å trekke seg (jeg hopper bevisst over enkelte detaljer her). Verdonk fikk nå blod på tann og begynte å komme med en rekke kontroversielle forslag om innvandring og integrering. Høsten 2007 ble hun ekskludert fra VVD, og dannet sitt eget parti, Trots op Nederland («Stolt av Nederland»).

Sist i rekka er altså Geert Wilders, som forlot VVD i 2004 for å danne sitt eget parti. Han plasserte seg bevisst slik at han overtok Pim Fortuyns gamle velgere – han markedsførte seg som en etterfølger. Fortuyn fikk aldri bevise hvordan han ville klare seg som politisk strateg – Wilders har så langt klart seg relativt dårlig. Partiet hans gjorde det svært godt i 2010, da ulike populister over hele Europa klarte seg godt grunnet finanskrisen. Hans hittil eneste forsøk på å oppnå regjeringsmakt endte i katastrofe da han ble stemplet som uansvarlig i 2012. I 2017, der det ble forventet at Nederland ville bli neste akt i et skuespill som begynte med Brexit og valget av Donald Trump, ender Wilders og PVV opp med et skuffende valgresultat (tross alt), og forblir i opposisjonens rekker. Da er det verdt å spørre seg – har Wilders fortjent oppmerksomheten han får? Eller bør internasjonale medier konsentrere seg mer om dagens store sak i nederlandske aviser – PvdAs (Arbeiderpartiets) kollaps, der de faller fra 38 til 9 mandater?
PS: jeg vil anbefale alle å lese dette glimrende innlegget av professor Cas Mudde, en ledende forsker på høyrepopulismefeltet, om valget i sitt eget hjemland. Han er uenig med en del av konklusjonene jeg trekker, men argumenterer svært godt: https://www.nytimes.com/2017/03/16/opinion/geert-wilders-dutch-election-shows-how-not-to-defeat-populism.html?action=click&pgtype=Homepage&clickSource=story-heading&module=opinion-c-col-left-region&region=opinion-c-col-left-region&WT.nav=opinion-c-col-left-region&_r=1

Det er ikke så jævla lenge siden…

Jeg er født i 1994, jeg fyller 23 i år.

Fire år før jeg ble født, sluttet Verdens Helseorganisasjon (den som Gro Harlem Brundtland siden ble leder for) å regne homoseksualitet som en psykisk lidelse. Vi skal ikke lenger tilbake enn 1972 før bare det å være homofil var ulovlig i Norge.

Da jeg var syv år, ble ekteskap mellom homofile tillatt for første gang i Nederland.

Da jeg var åtte år, plagde jeg og noen klassekamerater en gutt på et av trinnene under fordi han var homofil. Han var sær på mange måter, og vi visste vel egentlig ikke hva homofili var, men vi visste det var annerledes, så det var det vi tok ham på.

Da jeg var 14 år, var jeg en av få i klassen som forsvarte homofiles rett til å adoptere barn. Vi hadde diskusjonen i KRL/RLE-timen (husker ikke hva det het akkurat da) i 8. klasse i Bærum, i det man skulle tro var en av landets mest liberale skolekretser.

Nå, i 2017, hører jeg fortsatt historier fra homofile og lesbiske som får kommentarer om legningen sin. Fra etniske nordmenn så vel som innvandrere.

I løpet av min relativt korte levetid er det mye som har forandret seg. Jeg ville aldri funnet på å plage den gutten i dag – og det ville neppe noen av de andre jeg gjorde det med heller. Jeg tror nok homofile i barneskolealder får høre det mye mindre enn de gjorde den gangen. De fleste fra klassen min på ungdomsskolen har nok forandret mening om adopsjon. Og homofile og lesbiske får nok gå i fred i langt større grad enn de ville gjort for ti, femten, tjue år siden.

Det er fortsatt mange som mener noe annet enn meg på dette området. Har vi som er verdiliberale rett? Selvfølgelig har vi det. Men det verste vi kan gjøre, vi som vil at mennesker skal få leve som de vil, er å framstille alle som mener noe annet som steinaldermennesker som ikke er verdt å ta alvorlig, eller likestille dem med rasister og nazister. De må møtes med argumenter, ikke avfeiing. For det er ikke så jævla lenge siden vi var der sjæl. Vi kan ikke ta det tolerante samfunnet vi har i dag for gitt. Vi må alltid forsvare det – med argumenter, ikke med fordømmelse. Aldri glem det.

NFL-sesongen begynner

I morgen sparker Carolina Panthers og Denver Broncos i gang NFL-sesongen! Og et helt svangerskaps ventetid er endelig over for min del, og mange andres.

Kan du ikke reglene? Jeg forklarte dem i dette blogginnlegget.

Dette har skjedd siden i fjor:

  • Louis Rams har flyttet tilbake til Los Angeles. San Diego Chargers kommer muligens til å følge dem i løpet av de neste par årene. Imens ser det ut som laget med den antatt største fanbasen i Los Angeles, Oakland Raiders, blir igjen i Nord-California. For øyeblikket spiller Rams på ærverdige gamle Memorial Coliseum, men det bygges et nytt stadion til dem i forstaden Inglewood.
  • Minnesota Vikings flytter inn i sitt nye anlegg, U.S. Bank Stadium. Der er det plass til 66,000 tilskuere, og i motsetning til i Metrodomen som var deres gamle hjem, er taket lagd av solide materialer. Dermed unngår de pinlige episoder som de hadde i 2010, da taket på Metrodomen (som var lagd av stoff) falt sammen under en snøstorm.
  • Peyton Manning ga seg på topp og la opp noen uker før 40-årsdagen sin. Quarterbacken avsluttet karrieren med å vinne sitt andre Super Bowl. Det første vant han for Indianapolis Colts, som han spilte for fra 1998 (!) til 2011, det andre vant han for Denver Broncos. I tillegg til ørten diverse priser har Peyton Manning rekordene for flest pasningsyards i karrieren (71,940), flest pasningsyards på en sesong, flest touchdownpasninger i karrieren og på en sesong, flest touchdownpasninger på en kamp, og flest seire i NFL-karrieren.
  • Cleveland Browns, Miami Dolphins, New York Giants, Philadelphia Eagles, San Francisco 49ers, Tampa Bay Buccaneers og Tennessee Titans har alle byttet hovedtrenere. I Giants’ tilfelle betydde dette at de mistet Tom Coughlin, som trente laget til to Super Bowl-seire. Det er også verdt å merke seg at Chip Kelly, som trente Eagles forrige sesong, nå trener 49ers. Han levde absolutt ikke opp til forventningene i Philadelphia, kan han gjøre det bedre på Vestkysten?
  • Browns valgte også å skille lag med den kontroversielle quarterbacken Johnny Manziel. Manziel, som ble draftet før 2014-sesongen og fikk store forventninger stilt overfor seg, har fått mer oppmerksomhet for alt som har skjedd utenfor banen. Manziel klarte å drikke, konebanke og dope seg ut av laget, og står nå uten arbeidsgiver og uten sponsorer.
  • NFL bestemte seg for å videreføre og utvide den helt tåpelige Color Rush-ordningen. Se opp for noen helt latterlige drakter under torsdagskampene.

Og her kommer jeg med mine tips:

AFC East:

  1. New England Patriots: Tross at Tom Brady er suspendert under sesongens første fire kamper, er det vel lite som tyder på annet enn at Boston-laget havner på topp i divisjonen igjen.
  2. New York Jets: Det blir et bikkjeslagsmål om 2. plassen, men jeg tipper Jets sniker seg foran. Er dermed også med i kampen om en wildcardplass.
  3. Buffalo Bills: …mye grunnet Bills og deres defensive svakheter. Ryan-brødrene trener Bills sammen i år, og Rob Ryan er rett og slett ikke noen veldig god defensiv koordinator.
  4. Miami Dolphins: Det mest spennende som har skjedd i Miami i løpet av forsesongen er at stadion har fått ny navnesponsor. Dolphins spiller nå på Hard Rock Stadium. Det sier vel sitt.

AFC North:

  1. Pittsburgh Steelers: Laget sleit med skader på nøkkelspillere i fjorårssesongen, noe som var grunnen til at det var kamp om divisjonstittelen til siste runde. Uten disse skadene, og med et styrket forsvar, bør Steelers klare divisjonstittelen i år igjen.
  2. Baltimore Ravens: Dette er et dristig tips, ettersom Ravens hadde en elendig sesong i fjor. Tror de gjør et sterkt comeback i år, og tar den ene wildcardplassen.
  3. Cincinnati Bengals: Jeg vet jeg er ganske alene om denne vurderingen, men: Bengals overpresterte i fjor. Kommer til å få en sesong mer på det jevne i år. Er imidlertid med i kampen om den siste wildcardplassen.
  4. Cleveland Browns: Ny quarterback – skadeutsatte RGIII. Ny hovedtrener – ikke et imponerende navn. Det blir en ny sesong med lidelse for Browns-fansen.

AFC South:

  1. Indianapolis Colts: I en av NFLs svakeste divisjoner bør Colts klare å plukke med seg seieren, så lenge Andrew Luck holder seg skadefri. Men det blir nok jevnere enn vanlig.
  2. Houston Texans: Jeg tror Texans kommer til å puste Colts i nakken hele veien, men de når ikke helt opp. Imidlertid er de med i kampen om en wildcardplass.
  3. Jacksonville Jaguars: I bunn og grunn et ganske traust lag, men det fungerer greit. Kanskje en utfordrer neste år.
  4. Tennessee Titans: Ny hovedtrener, men lite tegn til bedring i fjellene. Også en potensiell utfordrer om noen sesonger.

AFC West:

  1. Oakland Raiders: Har styrket stallen sin kraftig, men er likevel et overraskende tips. Jeg setter dem her hovedsakelig grunnet Broncos’ problemer på quarterback.
  2. Denver Broncos: Har beholdt mesteparten av Super Bowl-laget sitt, så det er kanskje litt overraskende å sette dem på andreplass. Men med en veldig usikker situasjon på quarterback, og en offensiv som hadde problemer gjennom hele fjorårssesongen, kan dette gjerne skje. Men Broncos er absolutt blant de første i rekken til å ta en wildcardplass.
  3. Kansas City Chiefs: Et evig nestenlag fortsetter i samme spor som før. Har ikke forsterket nok til å konkurrere om divisjonstittelen.
  4. San Diego Chargers: Et lag med en fantastisk quarterback i Phil Rivers, men ellers er det lite å juble for i denne stallen. Plages dessuten av spekulasjoner om flytting til Los Angeles, og må ta en avgjørelse i løpet av denne sesongen.

AFC playoffplasser:

  1. New England Patriots
  2. Oakland Raiders
  3. Pittsburgh Steelers
  4. Indianapolis Colts
  5. Denver Broncos
  6. Baltimore Ravens

NFC North:

  1. New York Giants: Ny trener, og et angrepsspill som har vært fullstendig fraværende i pre-season, men jeg tipper dem likevel som divisjonsvinnere. Eli Manning har fortsatt mange gode pasninger igjen i kroppen, og får man skikk på det defensive bør man kunne vinne NFLs kanskje aller svakeste divisjon.
  2. Washington Redskins: Vant divisjonen i fjor, hovedsakelig fordi de var det minst elendige laget. Blir ikke nødvendigvis noe dårligere i år, men jeg setter dem likevel på 2. plass.
  3. Dallas Cowboys: Quarterback Tony Romo har fått en ryggskade som muligens betyr slutten på karrieren hans. Resten av laget er definitivt bedre enn fjorårssesongen tilsa, men tapet av Romo betyr mye.
  4. Philadelphia Eagles: Starter helt på nytt med et helt uforståelig valg som hovedtrener og en stall som er merkelig dårlig sammensatt. Chip Kelly fikk ikke systemet sitt til å fungere, og nå trenger laget minst to sesonger på å rydde opp.

NFC North:

  1. Green Bay Packers: Jada, jada, jeg er biased som bare pokker her. Men så lenge angrepsspillet fungerer bedre enn det gjorde i hele fjorårssesongen, bør Packers cruise til divisjonsseier. Jordy Nelson er tilbake, og tapet av John Kuhn er ikke særlig stort, spillemessig. Det defensive imponerte meg i fjor, og fortsetter man i samme spor i år bør Packers kunne konkurrere om den gjeveste pokalen av alle.
  2. Minnesota Vikings: Kunne konkurrert med Packers om divisjonstittelen, fram til Teddy Bridgewater ble skadet på trening i forrige uke. Det som redder Vikings er at offensiven deres også er blant ligaens beste på løp, samt at de har en sterk defensiv. Kan fort konkurrere om en wildcardplass.
  3. Chicago Bears: Deprimerende svake i fjor, lite tegn til bedring i år. Nå har man attpåtil mistet Matt Forte, som var en av få positive spillere i offensiven deres.
  4. Detroit Lions: Fortsetter med elendigheten, og kommer neppe til å få like god hjelp av divisjonsrivalene som de fikk i fjor. Calvin Johnson, lagets eneste ordentlige stjerne, har lagt opp. Har hentet inn eldgamle Anquan Boldin for å erstatte ham.

NFC South:

  1. Carolina Panthers: Overpresterte i fjor, men er fortsatt blant NFLs beste lag. Ikke nevneverdig svekket eller styrket i noen ledd, og bør derfor cruise til divisjonsseier. Kanskje venter et nytt eventyr for Cam Newton og co?
  2. Tampa Bay Buccaneers: Gjorde en god draft i år, og laget er modne for å ha en brukbar sesong. Mulig wildcard?
  3. Atlanta Falcons: Underpresterte i fjor, men viste styrke da de var eneste lag som slo Panthers i grunnspillet. Veldig vanskelige å spå i år.
  4. New Orleans Saints: Drew Brees kommer til å kaste vanvittig mange touchdowns, og kanskje er forsvaret litt bedre enn i fjor, men dessverre er laget fortsatt det svakeste i divisjonen.

NFC West:

  1. Seattle Seahawks: Topper divisjonen i år grunnet Cardinals’ defensive problemer. Er riktignok litt tvilsomme framover, etter at Marshawn «Beast Mode» Lynch la opp. Tror ikke de kommer til å imponere i playoffs.
  2. Arizona Cardinals: Et av de mer underholdende lagene i fjorårets liga, har en god blanding av rutine og talent i offensiven sin. Eneste spørsmålstegn er defensiven, som har vært utrolig svak i pre-season. Tar trolig en wildcardplass.
  3. San Francisco 49ers: Starter på nytt for andre sesong på rad. Kommer til å ta noen sesonger før 49ers er på beina igjen. Spennende quarterbacksituasjon, der høyst overvurderte Colin Kaepernick kan ende opp på benken.
  4. Los Angeles Rams: Flyttet til Los Angeles, mister derfor et av sine få virkelig gode våpen mot de andre lagene i divisjonen: den lange flyturen. Har i tillegg et lag som er fullt av talent, men svake på rutine. Kan bli veldig farlige om noen år.

NFC playoffplasser:

  1. Carolina Panthers
  2. Green Bay Packers
  3. Seattle Seahawks
  4. New York Giants
  5. Arizona Cardinals
  6. Minnesota Vikings