Den permanente østerrikske krisen

NB: veldig veldig veldig langt innlegg.

Litt under radaren, slik Østerrike vanligvis er, ligger landet an til å bli det første i Europa der et høyrepopulistisk parti blir det største i parlamentsvalget. I fjor unngikk landet som kjent med nød og neppe å velge en høyrepopulist til president, da grønnliberale Alexander van der Bellen vant valget etter mye om og men. Derimot leder høyrepopulistene i FPÖ på meningsmålingene til valget i 2018, med noen forbehold.

Men hvorfor?
Svaret har, naturligvis, mange elementer. Jeg prøver her å unngå de aller enkleste forklaringene, som at Østerrike i mindre grad enn Tyskland har tatt et oppgjør med nazitiden. Østerrike har en noe større andel innvandrere enn det digre nabolandet i nord: 15,5% av befolkningen er født utenfor landet, mot 12,8% i nord, men er denne forskjellen stor nok til å være utslagsgivende? Målt etter BNP per kapita er landet dessuten mer velstående enn Tyskland, selv om sistnevnte også havner høyere på HDI1. Mye av forklaringen ligger i Østerrikes politiske historie, og for å begynne å forklare den må vi nesten hundre år tilbake i tid.

1 Den indeksen vi bruker for å slå oss selv på brystet og fortelle at vi er verdens beste land å bo i.

Identitetskrise og splittelse
I 1918 sluttet 1. verdenskrig med sentralmaktenes nederlag. De store, heterogene imperiene i Europa gikk i oppløsning, og ble i stor grad erstattet av mer homogene nasjonalstater. Kanskje aller viktigst av disse var Østerrike-Ungarn, hvis territorium ble fordelt på intet mindre enn fem nye og to eksisterende stater. Blant dem var – naturligvis – Østerrike. Staten som nå oppsto havnet i en voldsom identitetskrise. Siden middelalderen hadde Østerrike rett og slett vært den tyskspråklige delen av et større Habsburg-rike – og Wien hadde vært handels- og politisk sentrum for halve Europa. Plutselig sto man igjen med en liten stat, som hadde lite industri (mesteparten var lokalisert i det nye Tsjekkoslovakia), og lite å samle seg omkring etter at Habsburgerne hadde forlatt landet – litt forenklet var fellestrekkene at de snakket tysk (eller noe som lignet) og at de var katolske. Mange ønsket sammenslåing med Tyskland, men de allierte la eksplisitt ned forbud mot dette (noe Hitler som kjent glatt ignorerte et par tiår senere). Uten en nasjonal identitet å samle seg omkring, ble østerriksk politikk i mellomkrigen preget av skarp og periodevis voldelig ideologisk konflikt.

Sosialdemokratene (SDAPÖ) og kristendemokratene (CSP) vekslet på å ha makten, og opprettet dessuten paramilitære organisasjoner. Sosialdemokratene styrte Wien (der de bygde noe som minnet om en velferdsstat, og dessuten tusenvis av gode kommunale boliger), og opprettet Republikanischer Schutzbund. Kristendemokratene bygde seg opp på den konservative landsbygda, og søkte en allianse med Heimwehr-gruppa. Ustabiliteten ble etter hvert avløst av et fascistregime (en allianse mellom kristendemokratene og en rekke andre grupper) som faktisk utkjempet en kort borgerkrig mot sosialdemokratene. Dette fascistregimet prøvde desperat å bevare et selvstendig Østerrike, men måtte til slutt gi tapt i 1938, da Hitler-Tyskland marsjerte inn og annekterte landet. Og med dette får vi en sjuårig pause i Østerrikes politiske historie.

Proporsjonalitet for enhver pris
Østerrikes andre republikk ble etablert da de allierte frigjorde landet fra tyskerne i 1945. Sosialdemokratene og kristendemokratene grunnla nye partier – SPÖ og ÖVP. I motsetning til før krigen var fokuset nå utelukkende på samarbeid – landet skulle gjenoppbygges, og de bitre stridighetene fra tiårene før skulle unngås. Fra 1945 til 1966, fra 1986 til 2000, og igjen fra 2006 og utover, dannet de to partiene en «storkoalisjon» for å beholde regjeringsmakten. Til sammenligning har slike koalisjoner kun vært en «nødløsning» i Tyskland, og tatt i bruk kun i periodene 1966-69, 2005-09, og 2013-d.d. Man kan også sammenligne med Sveits, der en storkoalisjon mellom de nasjonalkonservative, sosialdemokratene, kristendemokratene og de liberale har sittet ved makten siden 1958. I sistnevnte eksempel bør det dog understrekes at det sveitsiske politiske systemet legger opp til konsensuspolitikk i mye større grad enn de aller fleste parlamentariske systemer.

Storkoalisjonen i Østerrike dreide seg ikke bare om et parlamentarisk flertall. Etter hvert begynte man også å fordele statlige jobber, selskaper og innflytelse mellom partiene. Til og med mediene ble etter hvert partienes «domene» – de fikk én radiokanal og én TV-kanal hver. Systemet ble kalt Proporz. Lignende nepotistiske ordninger fantes også i andre europeiske land under den kalde krigen, men aldri så totalomfattende som i Østerrike. Også utenfor staten ble det etter hvert «to av alt» – den dag i dag finnes det fortsatt to turistforeninger, to bileierforeninger, osv., der én er assosiert med sosialdemokratene og én med kristendemokratene. På denne måten sørget man også for at det ikke fantes noen effektiv opposisjon i Østerrike under store deler av perioden. Selv når et av partiene styrte alene (slik ÖVP gjorde 1966-70, og SPÖ 1970-83) var det vanlig å inkludere motparten i avgjørelsene. Systemet sørget for et stabilt og fredelig land i mange år, men velgere som var misfornøyde med regjeringen kunne vanskelig gå et annet sted enn FPÖ, som den gang var en merkelig blanding av liberale, nasjonalister, populister og pro-tyske elementer.

Systemet kollapser – den permanente østerrikske krisen starter
Østerrikere ble etter hvert lei av korrupsjonen som Proporz medførte, og hvordan det ekskluderte mange grupper fra det offentlige liv. Den nye lederen til FPÖ, Jörg Haider, førte partiet i en mer høyrepopulistisk retning. Oppslutningen om SPÖVP (et mindre kjærlig kallenavn på storkoalisjonspartiene) raste fra slutten av 80-tallet og utover – og faller fortsatt den dag i dag. I 1999 skjedde det første store sjokket. FPÖ ble landets nest største parti, mindre enn SPÖ men større enn ÖVP. Det skilte knapt fem hundre stemmer mellom FPÖ og ÖVP. Etter mange måneders forhandlinger gikk man til slutt inn for et kompromiss: FPÖ gikk inn i koalisjon med ÖVP, men ÖVPs Wolfgang Schüssel ble statsminister (kansler). Likevel kom det reaksjoner mot at et nasjonalistparti var blitt inkludert i regjeringen, for første gang i et EU-land. EU la ned mindre diplomatiske sanksjoner mot Østerrike (av typen der de nektet å ta østerrikske politikere i hånda ved toppmøter, osv.), mens SPÖ og venstresiden arrangerte ukentlige demonstrasjoner. Heldigvis for storkoalisjonens partier var dette også det første eksemplet på hvordan høyrepopulistiske partier opplever regjeringsslitasje. Partiet gikk gjennom interne konflikter og mistet mye oppslutning, og Schüssel valgte derfor klokelig å utskrive nyvalg i 2002. Ved dette valget vokste hans ÖVP kraftig på bekostning av FPÖ. Koalisjonen mellom partiene fortsatte, men nå var maktfordelingen betydelig mer behagelig for Schüssel. I løpet av neste periode ble det også partisplittelse, der Haider og hans tilhengere prøvde å danne det mer moderate BZÖ.

Storkoalisjonen gjenoppstår – SPÖVP mot alle
Etter 2006-valget ble det på ny dannet koalisjon mellom SPÖ og ÖVP. Koalisjonen falt sammen i 2008, det ble nyvalg, begge partier gjorde sitt dårligste valg noensinne, men alt før valget visste man godt at det var helt umulig å danne en annen koalisjon. Farsen gjentok seg etter 2013-valget. Ved 2013-valget fikk SPÖ og ÖVP til sammen 51% oppslutning, og partiene har 99 av 183 mandater i nasjonalforsamlingen. Til sammen hadde partiene over 90% samlet oppslutning fra 1966 og fram til 1983, og fikk over 170 mandater i valgene i samme periode. Kollapsen er ekstremt merkverdig.

Etter å ha ignorert fenomenet i nesten et tiår, gikk Europa av hengslene og holdt pusten da Østerrike skulle velge president i fjor. Landet er blant de få vesteuropeiske statene som velger president direkte – svært mange europeiske land velger å la parlamentet ta seg av den saken, ettersom posten er ganske seremoniell og symbolsk. Fram til 2016 hadde alle presidenter enten vært medlemmer av SPÖ eller ÖVP, eller fått støtte fra et av partiene. Etter første valgomgang dette året, smalt det en stor bombe: SPÖs kandidat havnet på fjerdeplass, ÖVPs på femte. Begge var mer enn en million stemmer bak Norbert Hofer, FPÖs kandidat. På andreplass lå Alexander van der Bellen, kandidaten til De Grønne. Irmgard Griss, en tidligere høyesterettsjustitiarius, kom også foran de to etablerte partienes kandidater.

I likhet med de fleste europeiske land følger Østerrike et torundesystem: dersom ingen kandidat har fått 50% i første valgomgang, går de to toppkandidatene videre til andre omgang. Selve situasjonen var ikke ukjent for moderate europeere – da høyreekstremisten Jean-Marie Le Pen overraskende kom seg med til andre valgomgang mot den sittende presidenten Jacques Chirac, valgte moderate krefter til både høyre og venstre å samle seg bak Chirac. Det samme skjedde i Østerrike, moderate krefter samlet seg bak van der Bellen for å forhindre at høyrepopulistiske Hofer ble valgt. Likevel ble andre valgomgang svært jevn. Europa holdt pusten i mange timer, før det ble klart at van der Bellen hadde vunnet med knapt 31,000 stemmers margin av fire og en halv million avgitte stemmer. Til alt overmål ble valget ugyldiggjort av høyesterett, grunnet ulike uregelmessigheter. Dermed måtte de to kandidatene ut i en ny runde i desember. Denne gangen vant van der Bellen med solid margin, over 350,000 stemmer. Europeisk politikk var «reddet» – for denne gang.

Men hvordan skal dette gå i 2018?
I 2018 ser det i utgangspunktet ut som FPÖ skal bli største parti. Usikkerhetsmomentet ligger i at partiet har stupt på meningsmålingene de siste månedene, mens SPÖ har gått framover. ÖVP har derimot blitt grundig distansert, så man kan få en gjentakelse av 1999-situasjonen. Kan ÖVP forhandle seg fram til en ny avtale der de får kansleren, og de mest kontroversielle FPÖ-politikerne blir ekskludert fra ministerpostene, slik at europeisk politikk blir «reddet» fra høyrepopulistene igjen? Eller vil man for første gang få en høyrepopulistisk regjeringssjef i et vesteuropeisk land?

Det finnes et siste usikkerhetsmoment, i form av den populære utenriksministeren Sebastian Kurz. Han er knapt 30 år, men tydeligvis svært populær, og meningsmålingene viser at ÖVP ville blitt største parti med ham som partileder. Våger Østerrikes konservative seg på et så radikalt lederbytte?

Et forsøk på å analysere hvorfor Wilders ikke vant

NB: FARE FOR REN SYNSING
NB2: FARE FOR LANGT INNLEGG

Geert Wilders’ Frihetsparti (PVV) gjorde ikke noe brakvalg slik man hadde ventet seg i flere måneder. Mange utenlandske journalister forlater nok Nederland med smaken av skuffelse i munnen, skuffelse over at de ikke fikk noen stor story slik de hadde håpet på. For de fleste nederlendere var det nok rimelig utenkelig at Wilders skulle klare å danne regjering selv om PVV ble størst, da de ville sittet med omkring 1/5 av mandatene i Andrekammeret (Tweede Kamer) og knapt en eneste potensiell samarbeidspartner, men dette faktum nådde ikke alltid ut til omverdenen. Likevel, både nederlendere og europeere generelt ble overrasket over at hans parti ikke var i nærheten av å toppe statsminister Mark Ruttes høyreliberale VVD på valgdagen. Som hobbyanalytiker har en tanke slått meg i dag – Geert Wilders er overhodet ikke det politiske geniet mange synes å ha tenkt på ham som. Om noe er han kanskje nærmere Donald Trump enn han selv liker å tro – en politisk opportunist, som snarere enn gjennom eget initiativ og politisk teft, har oppnådd resultater og popularitet ved å surfe på mer generelle bølger i samfunnet. I dette innlegget skal jeg prøve å forklare denne teorien.

Hvorfor gikk det så mye dårligere enn ventet for PVV?
Dette spørsmålet er både enkelt og vanskelig å svare på. Høy valgoppslutning (nær 80%, mot 74% i 2012), en laber valgkamp av PVV, og mange velgere som bestemmer seg på valgdagen er nok de viktigste delene av forklaringen. Høy valgoppslutning er noe man kanskje skulle tro favoriserte høyrepopulister, ettersom det betyr at mange som ellers ville sittet hjemme tar seg bryet med å stemme. Imidlertid har det ofte vist seg at høyrepopulistiske partier havner i to typer problemer når oppslutningen er høy. Det ene problemet, som kanskje ble aller tydeligst illustrert i det franske presidentvalget i 2002, er selvfølgelig mobiliseringseffekten. I Frankrike i 2002, som i Nederland i 2017, var det trolig mange som møtte opp spesifikt for å stemme mot den ekstreme kandidaten. I tillegg har høyrepopulistiske partier tradisjonelt god oppslutning blant bl.a. eldre velgere, som gjerne møter opp uansett, og dermed vanner høyt frammøte ut kjernen til de høyrepopulistiske partiene. Har man 10 velgere over 65 som alle møter opp på valgdagen, og 10 velgere under 25 der halvparten velger å bli hjemme, vil partiene som får stemmer fra de eldre velgerne få mer makt. Hvis derimot alle velgerne under 25 møter opp, enten det er i protest, eller av mer «positive» grunner, vil det bli mer jevnbyrdig.

Miljøet der Wilders’ PVV gjorde sitt hittil beste valg, i 2010, var preget av at Nederland opplevde sitt fjerde valg på åtte år. Litt flåsete sagt: velgerne var lei, og frammøtet var preget av det. Det ble så valg igjen i 2012, igjen med lavt frammøte, der PVV led store tap, noe jeg kommer tilbake til senere i innlegget. I 2017 hadde den nederlandske regjeringen sittet ut perioden, for første gang på mange år, og dermed hadde velgerne hatt fire og et halvt år på å bygge opp interessen sin igjen.

I tillegg mener den politiske kommentatoren Joost Vullings, fra den nederlandske statskringkasteren NPO, at Wilders førte valgkamp for halv maskin, og det kostet ham dyrt. Dette har vært en tendens for Wilders, det kommer jeg tilbake til senere i innlegget. I Nederland bestemmer i tillegg flere millioner velgere seg først på eller like før valgdagen. All statsvitenskapelig forskning peker på at dette fører til at folk velger mer konservativt, i betydningen forsiktig. Blant annet viste dette seg å være en stor fordel for unionistene i den skotske uavhengighetsavstemningen i 2014 – folk som bestemte seg på valgdagen valgte da status quo.

Wilders som dårlig politisk strateg
Partiet PVV har utkjempet fire valgkamper på riksplan i Nederland. I 2006 kom partiet inn med ni mandater (av 150), etter at Wilders hadde brutt ut fra VVD. I 2010 gjorde partiet et brakvalg, og fikk 24 mandater. Wilders valgte da å opptre som parlamentarisk støtte for Mark Ruttes første regjering – en koalisjon mellom VVD og kristendemokratiske CDA. Kun halvannet år senere falt den koalisjonen sammen, da Wilders nektet å støtte Ruttes budsjettkutt, raste mot det han kalte «en ordre fra Brussel», og utløste enda et nyvalg (det fjerde på åtte år, som sagt). Denne gangen ble Wilders hardt straffet av nederlandske velgere, som så på ham som en opportunist som hadde satt partiets beste foran landets beste – og dessuten ikke hadde fullt så mye imot kuttpolitikken som Wilders trodde. En grov feilvurdering fra hans side, altså. I tillegg viste Wilders seg som utrolig svak i TV-debatter, der han stort sett havnet i krangler med andre partiledere på deres premisser, framfor å gjøre det høyrepopulister tjener mest på, nemlig å sette agendaen selv. Fire og et halvt år senere var det tid for valg igjen. Denne gangen hadde IS’ framvekst, terrorangrep i Europa, flyktningkrisen og mye annet skaffet PVV en utrolig god posisjon. Wilders lå godt an som en del av en generell trend. I tillegg hadde han fått mange arbeiderklassevelgere på sin side som følge av kuttpolitikken, og arbeiderpartiet PvdAs deltagelse i regjeringen som sto for nevnte kuttpolitikk. På sine beste meningsmålinger, vinteren 2016, lå PVV an til å få over 40 mandater. Trodde Wilders at han kunne spasere inn til seier? Kanskje. Men for å svare på spørsmålet om hvorfor Wilders’ parti (der han for øvrig er eneste medlem) svinger så voldsomt, og hvorfor jeg mener at han kun tjener på generelle trender framfor å gjøre jobben selv, må vi svare på et siste spørsmål.

Har Wilders virkelig tilført den nederlandske samfunnsdebatten noe nytt?
Ja og nei. Wilders har definitivt hardnet til tonen i nederlandsk politikk, f. eks gjennom sine forslag (med varierende grad av alvor) om bl.a. å forby koranen, og sitt spørsmål til velgerne om de ville ha færre marokkanere i byen etter lokalvalget i 2014. Han har imidlertid mange forgjengere – PVV er ikke det første store høyrepopulistiske partiet i Nederland, og Wilders har ikke vist seg som den mest effektive lederen for den innvandringskritiske fløyen i nederlandsk politikk. I motsetning til i land som Frankrike, Østerrike, og Norge, har ikke PVV fordelen av å være partiet folk husker for å sette innvandring og islam på dagsordenen. Det begynte Hans Janmaat med på 80-tallet, med partiet Centrumdemokraten. Under hans taler i parlamentet pleide representanter fra andre partier å forlate salen, tross at Janmaats argumenter var rent økonomiske, ikke kulturelle. Tross at Janmaat aldri oppnådde noe innflytelse selv, begynte argumentene hans å få gjenklang i andre partier, særlig VVD.

Likevel var ikke innvandring et viktig tema på den nederlandske politiske dagsordenen før slutten av 90-tallet. De såkalte «Leefbar»-gruppene («Levelig», som oftest med navnet på kommunen bak) begynte da å oppnå stor suksess i lokalvalgene. Disse gruppene var som oftest relativt libertarianske av seg, med fokus på byråkrati, skattetrykk og «å gjøre borgerens liv enklere». Da de dannet det nasjonale partiet Leefbar Nederland i 2001, ble Pim Fortuyn valgt som leder. Han satte islam og innvandring på dagsorden, og ble etter hvert ekskludert fra partiet, for så å danne sin egen liste, Lijst Pim Fortuyn. I mars 2002 slapp han boka «Ruinene etter åtte år med lilla» (lilla, eller «paars», er betegnelsen på en liberal/sosialdemokratisk regjering, som styrte landet på dette tidspunktet), som blant annet inneholdt skarp kritikk av den daværende nederlandske innvandringspolitikken. Ni dager før valget i mai 2002, ble Fortuyn skutt og drept av ekstremisten Volkert van der Graaf utenfor en radiostasjon i Hilversum. Van der Graaf mente han måtte forhindre Fortuyn fra å bruke de svakeste i samfunnet som syndebukker. Partiet fikk et kjemperesultat, og ble brått landets nest største og deltok i regjering, før det falt sammen igjen året etter.

Nå hadde ideene om å begrense innvandring og være skeptisk til islam fått innpass i nesten hele det nederlandske partispekteret. Fra VVD var det særlig tre figurer som utmerket seg etter nyvalget i 2003 – Ayaan Hirsi Ali, Rita Verdonk, og Geert Wilders. Hirsi Ali, som hadde flyktet fra Somalia ti år tidligere, lagde i 2004 filmen «Submission» sammen med filmskaperen Theo van Gogh. Filmen var svært kontroversiell, og viste blant annet nakne kvinner med koranvers malt på huden. Ekstremisten Mohammed Bouyeri valgte så å drepe Theo van Gogh på åpen gate. Året etter fikk innvandrings- og integreringsminister vite at Hirsi Ali hadde løyet på asylsøknaden sin, og valgte å trekke tilbake statsborgerskapet hennes (sound familiar?). Med det falt regjeringen, da liberale D66 valgte å trekke seg (jeg hopper bevisst over enkelte detaljer her). Verdonk fikk nå blod på tann og begynte å komme med en rekke kontroversielle forslag om innvandring og integrering. Høsten 2007 ble hun ekskludert fra VVD, og dannet sitt eget parti, Trots op Nederland («Stolt av Nederland»).

Sist i rekka er altså Geert Wilders, som forlot VVD i 2004 for å danne sitt eget parti. Han plasserte seg bevisst slik at han overtok Pim Fortuyns gamle velgere – han markedsførte seg som en etterfølger. Fortuyn fikk aldri bevise hvordan han ville klare seg som politisk strateg – Wilders har så langt klart seg relativt dårlig. Partiet hans gjorde det svært godt i 2010, da ulike populister over hele Europa klarte seg godt grunnet finanskrisen. Hans hittil eneste forsøk på å oppnå regjeringsmakt endte i katastrofe da han ble stemplet som uansvarlig i 2012. I 2017, der det ble forventet at Nederland ville bli neste akt i et skuespill som begynte med Brexit og valget av Donald Trump, ender Wilders og PVV opp med et skuffende valgresultat (tross alt), og forblir i opposisjonens rekker. Da er det verdt å spørre seg – har Wilders fortjent oppmerksomheten han får? Eller bør internasjonale medier konsentrere seg mer om dagens store sak i nederlandske aviser – PvdAs (Arbeiderpartiets) kollaps, der de faller fra 38 til 9 mandater?
PS: jeg vil anbefale alle å lese dette glimrende innlegget av professor Cas Mudde, en ledende forsker på høyrepopulismefeltet, om valget i sitt eget hjemland. Han er uenig med en del av konklusjonene jeg trekker, men argumenterer svært godt: https://www.nytimes.com/2017/03/16/opinion/geert-wilders-dutch-election-shows-how-not-to-defeat-populism.html?action=click&pgtype=Homepage&clickSource=story-heading&module=opinion-c-col-left-region&region=opinion-c-col-left-region&WT.nav=opinion-c-col-left-region&_r=1

Det er ikke så jævla lenge siden…

Jeg er født i 1994, jeg fyller 23 i år.

Fire år før jeg ble født, sluttet Verdens Helseorganisasjon (den som Gro Harlem Brundtland siden ble leder for) å regne homoseksualitet som en psykisk lidelse. Vi skal ikke lenger tilbake enn 1972 før bare det å være homofil var ulovlig i Norge.

Da jeg var syv år, ble ekteskap mellom homofile tillatt for første gang i Nederland.

Da jeg var åtte år, plagde jeg og noen klassekamerater en gutt på et av trinnene under fordi han var homofil. Han var sær på mange måter, og vi visste vel egentlig ikke hva homofili var, men vi visste det var annerledes, så det var det vi tok ham på.

Da jeg var 14 år, var jeg en av få i klassen som forsvarte homofiles rett til å adoptere barn. Vi hadde diskusjonen i KRL/RLE-timen (husker ikke hva det het akkurat da) i 8. klasse i Bærum, i det man skulle tro var en av landets mest liberale skolekretser.

Nå, i 2017, hører jeg fortsatt historier fra homofile og lesbiske som får kommentarer om legningen sin. Fra etniske nordmenn så vel som innvandrere.

I løpet av min relativt korte levetid er det mye som har forandret seg. Jeg ville aldri funnet på å plage den gutten i dag – og det ville neppe noen av de andre jeg gjorde det med heller. Jeg tror nok homofile i barneskolealder får høre det mye mindre enn de gjorde den gangen. De fleste fra klassen min på ungdomsskolen har nok forandret mening om adopsjon. Og homofile og lesbiske får nok gå i fred i langt større grad enn de ville gjort for ti, femten, tjue år siden.

Det er fortsatt mange som mener noe annet enn meg på dette området. Har vi som er verdiliberale rett? Selvfølgelig har vi det. Men det verste vi kan gjøre, vi som vil at mennesker skal få leve som de vil, er å framstille alle som mener noe annet som steinaldermennesker som ikke er verdt å ta alvorlig, eller likestille dem med rasister og nazister. De må møtes med argumenter, ikke avfeiing. For det er ikke så jævla lenge siden vi var der sjæl. Vi kan ikke ta det tolerante samfunnet vi har i dag for gitt. Vi må alltid forsvare det – med argumenter, ikke med fordømmelse. Aldri glem det.

NFL-sesongen begynner

I morgen sparker Carolina Panthers og Denver Broncos i gang NFL-sesongen! Og et helt svangerskaps ventetid er endelig over for min del, og mange andres.

Kan du ikke reglene? Jeg forklarte dem i dette blogginnlegget.

Dette har skjedd siden i fjor:

  • Louis Rams har flyttet tilbake til Los Angeles. San Diego Chargers kommer muligens til å følge dem i løpet av de neste par årene. Imens ser det ut som laget med den antatt største fanbasen i Los Angeles, Oakland Raiders, blir igjen i Nord-California. For øyeblikket spiller Rams på ærverdige gamle Memorial Coliseum, men det bygges et nytt stadion til dem i forstaden Inglewood.
  • Minnesota Vikings flytter inn i sitt nye anlegg, U.S. Bank Stadium. Der er det plass til 66,000 tilskuere, og i motsetning til i Metrodomen som var deres gamle hjem, er taket lagd av solide materialer. Dermed unngår de pinlige episoder som de hadde i 2010, da taket på Metrodomen (som var lagd av stoff) falt sammen under en snøstorm.
  • Peyton Manning ga seg på topp og la opp noen uker før 40-årsdagen sin. Quarterbacken avsluttet karrieren med å vinne sitt andre Super Bowl. Det første vant han for Indianapolis Colts, som han spilte for fra 1998 (!) til 2011, det andre vant han for Denver Broncos. I tillegg til ørten diverse priser har Peyton Manning rekordene for flest pasningsyards i karrieren (71,940), flest pasningsyards på en sesong, flest touchdownpasninger i karrieren og på en sesong, flest touchdownpasninger på en kamp, og flest seire i NFL-karrieren.
  • Cleveland Browns, Miami Dolphins, New York Giants, Philadelphia Eagles, San Francisco 49ers, Tampa Bay Buccaneers og Tennessee Titans har alle byttet hovedtrenere. I Giants’ tilfelle betydde dette at de mistet Tom Coughlin, som trente laget til to Super Bowl-seire. Det er også verdt å merke seg at Chip Kelly, som trente Eagles forrige sesong, nå trener 49ers. Han levde absolutt ikke opp til forventningene i Philadelphia, kan han gjøre det bedre på Vestkysten?
  • Browns valgte også å skille lag med den kontroversielle quarterbacken Johnny Manziel. Manziel, som ble draftet før 2014-sesongen og fikk store forventninger stilt overfor seg, har fått mer oppmerksomhet for alt som har skjedd utenfor banen. Manziel klarte å drikke, konebanke og dope seg ut av laget, og står nå uten arbeidsgiver og uten sponsorer.
  • NFL bestemte seg for å videreføre og utvide den helt tåpelige Color Rush-ordningen. Se opp for noen helt latterlige drakter under torsdagskampene.

Og her kommer jeg med mine tips:

AFC East:

  1. New England Patriots: Tross at Tom Brady er suspendert under sesongens første fire kamper, er det vel lite som tyder på annet enn at Boston-laget havner på topp i divisjonen igjen.
  2. New York Jets: Det blir et bikkjeslagsmål om 2. plassen, men jeg tipper Jets sniker seg foran. Er dermed også med i kampen om en wildcardplass.
  3. Buffalo Bills: …mye grunnet Bills og deres defensive svakheter. Ryan-brødrene trener Bills sammen i år, og Rob Ryan er rett og slett ikke noen veldig god defensiv koordinator.
  4. Miami Dolphins: Det mest spennende som har skjedd i Miami i løpet av forsesongen er at stadion har fått ny navnesponsor. Dolphins spiller nå på Hard Rock Stadium. Det sier vel sitt.

AFC North:

  1. Pittsburgh Steelers: Laget sleit med skader på nøkkelspillere i fjorårssesongen, noe som var grunnen til at det var kamp om divisjonstittelen til siste runde. Uten disse skadene, og med et styrket forsvar, bør Steelers klare divisjonstittelen i år igjen.
  2. Baltimore Ravens: Dette er et dristig tips, ettersom Ravens hadde en elendig sesong i fjor. Tror de gjør et sterkt comeback i år, og tar den ene wildcardplassen.
  3. Cincinnati Bengals: Jeg vet jeg er ganske alene om denne vurderingen, men: Bengals overpresterte i fjor. Kommer til å få en sesong mer på det jevne i år. Er imidlertid med i kampen om den siste wildcardplassen.
  4. Cleveland Browns: Ny quarterback – skadeutsatte RGIII. Ny hovedtrener – ikke et imponerende navn. Det blir en ny sesong med lidelse for Browns-fansen.

AFC South:

  1. Indianapolis Colts: I en av NFLs svakeste divisjoner bør Colts klare å plukke med seg seieren, så lenge Andrew Luck holder seg skadefri. Men det blir nok jevnere enn vanlig.
  2. Houston Texans: Jeg tror Texans kommer til å puste Colts i nakken hele veien, men de når ikke helt opp. Imidlertid er de med i kampen om en wildcardplass.
  3. Jacksonville Jaguars: I bunn og grunn et ganske traust lag, men det fungerer greit. Kanskje en utfordrer neste år.
  4. Tennessee Titans: Ny hovedtrener, men lite tegn til bedring i fjellene. Også en potensiell utfordrer om noen sesonger.

AFC West:

  1. Oakland Raiders: Har styrket stallen sin kraftig, men er likevel et overraskende tips. Jeg setter dem her hovedsakelig grunnet Broncos’ problemer på quarterback.
  2. Denver Broncos: Har beholdt mesteparten av Super Bowl-laget sitt, så det er kanskje litt overraskende å sette dem på andreplass. Men med en veldig usikker situasjon på quarterback, og en offensiv som hadde problemer gjennom hele fjorårssesongen, kan dette gjerne skje. Men Broncos er absolutt blant de første i rekken til å ta en wildcardplass.
  3. Kansas City Chiefs: Et evig nestenlag fortsetter i samme spor som før. Har ikke forsterket nok til å konkurrere om divisjonstittelen.
  4. San Diego Chargers: Et lag med en fantastisk quarterback i Phil Rivers, men ellers er det lite å juble for i denne stallen. Plages dessuten av spekulasjoner om flytting til Los Angeles, og må ta en avgjørelse i løpet av denne sesongen.

AFC playoffplasser:

  1. New England Patriots
  2. Oakland Raiders
  3. Pittsburgh Steelers
  4. Indianapolis Colts
  5. Denver Broncos
  6. Baltimore Ravens

NFC North:

  1. New York Giants: Ny trener, og et angrepsspill som har vært fullstendig fraværende i pre-season, men jeg tipper dem likevel som divisjonsvinnere. Eli Manning har fortsatt mange gode pasninger igjen i kroppen, og får man skikk på det defensive bør man kunne vinne NFLs kanskje aller svakeste divisjon.
  2. Washington Redskins: Vant divisjonen i fjor, hovedsakelig fordi de var det minst elendige laget. Blir ikke nødvendigvis noe dårligere i år, men jeg setter dem likevel på 2. plass.
  3. Dallas Cowboys: Quarterback Tony Romo har fått en ryggskade som muligens betyr slutten på karrieren hans. Resten av laget er definitivt bedre enn fjorårssesongen tilsa, men tapet av Romo betyr mye.
  4. Philadelphia Eagles: Starter helt på nytt med et helt uforståelig valg som hovedtrener og en stall som er merkelig dårlig sammensatt. Chip Kelly fikk ikke systemet sitt til å fungere, og nå trenger laget minst to sesonger på å rydde opp.

NFC North:

  1. Green Bay Packers: Jada, jada, jeg er biased som bare pokker her. Men så lenge angrepsspillet fungerer bedre enn det gjorde i hele fjorårssesongen, bør Packers cruise til divisjonsseier. Jordy Nelson er tilbake, og tapet av John Kuhn er ikke særlig stort, spillemessig. Det defensive imponerte meg i fjor, og fortsetter man i samme spor i år bør Packers kunne konkurrere om den gjeveste pokalen av alle.
  2. Minnesota Vikings: Kunne konkurrert med Packers om divisjonstittelen, fram til Teddy Bridgewater ble skadet på trening i forrige uke. Det som redder Vikings er at offensiven deres også er blant ligaens beste på løp, samt at de har en sterk defensiv. Kan fort konkurrere om en wildcardplass.
  3. Chicago Bears: Deprimerende svake i fjor, lite tegn til bedring i år. Nå har man attpåtil mistet Matt Forte, som var en av få positive spillere i offensiven deres.
  4. Detroit Lions: Fortsetter med elendigheten, og kommer neppe til å få like god hjelp av divisjonsrivalene som de fikk i fjor. Calvin Johnson, lagets eneste ordentlige stjerne, har lagt opp. Har hentet inn eldgamle Anquan Boldin for å erstatte ham.

NFC South:

  1. Carolina Panthers: Overpresterte i fjor, men er fortsatt blant NFLs beste lag. Ikke nevneverdig svekket eller styrket i noen ledd, og bør derfor cruise til divisjonsseier. Kanskje venter et nytt eventyr for Cam Newton og co?
  2. Tampa Bay Buccaneers: Gjorde en god draft i år, og laget er modne for å ha en brukbar sesong. Mulig wildcard?
  3. Atlanta Falcons: Underpresterte i fjor, men viste styrke da de var eneste lag som slo Panthers i grunnspillet. Veldig vanskelige å spå i år.
  4. New Orleans Saints: Drew Brees kommer til å kaste vanvittig mange touchdowns, og kanskje er forsvaret litt bedre enn i fjor, men dessverre er laget fortsatt det svakeste i divisjonen.

NFC West:

  1. Seattle Seahawks: Topper divisjonen i år grunnet Cardinals’ defensive problemer. Er riktignok litt tvilsomme framover, etter at Marshawn «Beast Mode» Lynch la opp. Tror ikke de kommer til å imponere i playoffs.
  2. Arizona Cardinals: Et av de mer underholdende lagene i fjorårets liga, har en god blanding av rutine og talent i offensiven sin. Eneste spørsmålstegn er defensiven, som har vært utrolig svak i pre-season. Tar trolig en wildcardplass.
  3. San Francisco 49ers: Starter på nytt for andre sesong på rad. Kommer til å ta noen sesonger før 49ers er på beina igjen. Spennende quarterbacksituasjon, der høyst overvurderte Colin Kaepernick kan ende opp på benken.
  4. Los Angeles Rams: Flyttet til Los Angeles, mister derfor et av sine få virkelig gode våpen mot de andre lagene i divisjonen: den lange flyturen. Har i tillegg et lag som er fullt av talent, men svake på rutine. Kan bli veldig farlige om noen år.

NFC playoffplasser:

  1. Carolina Panthers
  2. Green Bay Packers
  3. Seattle Seahawks
  4. New York Giants
  5. Arizona Cardinals
  6. Minnesota Vikings

Jeg er mot atomvåpenforbud

SV delte et bilde på Facebook i går, der de angriper regjeringen for ikke å gå med på forhandlinger om et folkerettslig forbud mot atomvåpen. At regjeringen går imot stortingsflertallet er imidlertid det eneste problematiske her, i mine øyne. Et forbud mot atomvåpen har vært en fanesak for politiske aktivister av alle mulige slag i mange tiår. Det gjør det ikke til en god idé.

Mennesket har besittet kunnskapene som trengs for å produsere atomvåpen i snart trekvart århundre. Helt siden den første prøvesprengningen i New Mexico-ørkenen, vinteren 1945, har vi som art visst hvordan vi helt og holdent kan ødelegge hverandre på få timer. Det er i utgangspunktet naturligvis ingen god ting.

Problemet er at denne kunnskapen ikke forsvinner med et pennestrøk. I dag vet vi at følgende stater besitter atomvåpen: USA, Russland, Kina, Storbritannia, Frankrike, India, Pakistan, Israel (kom igjen, det er verdens dårligst bevarte hemmelighet), og Nord-Korea. Om alle disse statene kvittet seg med sine atomvåpen, ville ikke kunnskapen om hvordan man lagde dem forsvunnet. Tvert imot, kunnskapen kan fort havne i feil hender. Dersom ingen kan svare med sine egne atomvåpen – hva forhindrer for eksempel IS fra å framstille atomvåpen selv, og bruke det til å jevne London eller Paris med jorden? Dersom stabile stater som USA og Russland kvitter seg med sine våpen, hva forhindrer Nord-Korea fra å bruke sine mot Japan? Vi mennesker har kanskje satt oss selv i en kjip situasjon, men vi får ta konsekvensene av det. Toget for total nedrustning gikk 6. august 1945. Atomvåpen er nødvendige. Atomvåpen var grunnen til at den kalde krigen forble kald. Atomvåpen er som Homer Simpsons berømte sitat om alkohol – både årsaken til, og løsningen på, mange geopolitiske problemer.

Naturligvis bør vi ruste ned. Det er fullstendig meningsløst, både moralsk, økonomisk, og praktisk sett, at verdens stormakter er i besittelse av nok kjernefysiske våpen til å utslette alt liv på jorda opptil flere ganger. Men en fullstendig betingelsesløs fjerning av alle atomvåpen på planeten vil altså skape langt flere problemer enn det løser. The bomb does not need to be loved, but it needs to be tolerated.

Trumps vei til seier (eller: valgmatte)

Veien til seier for Donald Trump

Nå som både demokrater og republikanere har avholdt sine konvent, spisser presidentvalget seg virkelig til. Tre måneder igjen, folkens… det som har vært trenden den siste måneden eller så, har vært at Hillary Clintons forsprang har blitt hentet inn av Donald Trump, og alle illusjoner om at Clinton er uslåelig har forsvunnet. Filmskaperen Michael Moore har allerede spådd at Trump kommer til å vinne, og det er et klart faktum at Clinton sliter med å appellere til velgerne bak opprørskandidaten Bernie Sanders, selv om Sanders selv har stilt seg bak Clinton. Meningsmålingene for øyeblikket preges av såkalte «convention bounces», den naturlige framgangen som oppstår takket være all den positive medieoppmerksomheten et parti får rundt sitt konvent. Meningsmålingene fra midten-slutten av august og utover er det virkelig interessante, og det trøster nok en god del folk på begge sider.

MEN: selv om det er jevnt på meningsmålingene nå, er det fortsatt bratt oppoverbakke for Trump. Tallknuserne sliter febrilsk med å finne ut nøyaktig hvordan han skal vinne, selv om muligheten definitivt er der. Jeg skal forklare hvorfor.

Hvordan velges egentlig amerikanske presidenter?

I presidentvalget i USA er det til syvende og sist ikke folkets stemmer som teller, men valgmennene. Velgerne stemmer på hvilken kandidat de ønsker at valgmennene fra sin delstat skal støtte. Etter valget møtes valgmennene i det såkalte «Electoral College» og tar seg av det rent formelle presidentvalget. Hver delstat, samt hovedstaden Washington D.C. har mellom tre (3) og femtifem (55) valgmenn. Systemet er, med et par unntak som det er svært usannsynlig at blir relevante, ganske enkelt: kandidaten med flest stemmer i en delstat, får alle delstatens valgmenn. Får Hillary Clinton flest stemmer i California, kommer alle de 55 valgmennene fra den delstaten til å stemme på henne.

Totalt er det 538 valgmenn, og man trenger et rent flertall for å vinne. Det magiske tallet er altså 270. Ved valget i 2012 fikk Barack Obama 332 valgmenn, mens Republikanernes Mitt Romney fikk 206.

OK, got it! Hva så?

Grunnet valgmannsystemet, konsentrerer kandidatene seg stort sett om å vippe noen få stater. De statene som partiene antar at er «sikre» – altså at det er lite sannsynlig at de skifter side fra forrige valg – får liten eller ingen oppmerksomhet. Stater i det nordøstlige USA, og langs Vestkysten regnes stort sett som sikre for Demokratene, mens Republikanerne regnes for å ha et jerngrep om de fleste statene i sør og i sentrale deler av landet.

«Vippestatene» kan derimot regne med oppmerksomhet til opp over ørene. Partiene holder vanligvis sine konvent der – Republikanerne holdt i år sitt i Cleveland i Ohio, mens Demokratene valgte Philadelphia i Pennsylvania (<3). I tillegg bruker partiene store ressurser på reklame og skremselspropaganda i disse delstatene, og begge kandidatene går i skytteltrafikk mellom vippestatene gjennom høsten.

2004CampaignAttention
Fra presidentvalget i 2004. Hver hånd viser et besøk fra en av kandidatene i løpet av de fem siste ukene før valget, mens hvert dollartegn viser bruk av en million dollar på TV-reklame i delstaten. Se om du kan peke ut vippestatene… Cred: Wikipedia-brukeren «szu».

Akkurat hva som defineres som vippestater varierer litt, men vi kan anslå at disse statene har til sammen mellom 130 og 150 valgmenn. Vi bruker kartet fra nettstedet www.270towin.com til illustrasjonsformål:

Tossups

Statene markert i blått går nesten utvilsomt til Hillary Clinton, mens statene markert i rødt går mest sannsynlig til Donald Trump.

Så, hvordan vinner Donald Trump? Vi bruker gjennomsnittet av meningsmålinger, fra nettstedet www.realclearpolitics.com (RCP).

  1. Over alt annet: han må – MÅ – vinne Florida. Florida var den jevneste delstaten i 2012, Obama vant den med mindre enn et prosentpoengs margin, og har vært blant de avgjørende statene (eller den avgjørende) i alle presidentvalg siden 90-tallet. Vinner Hillary Clinton Florida, har Trump praktisk talt en umulig oppgave foran seg. Trumps ulempe er at Florida har stort innslag av ikke-hvite velgere, og ikke fullt så mange frustrerte arbeiderklassevelgere som en del delstater i nord. Snittmålingen til RCP viser at Trump foreløpig sitter på en ledelse med 0,3% margin. Hold øye med Florida.
  2. Mitt meget uvitenskapelige anslag tilsier at det er 95% sannsynlig at Trump også må vinne Ohio. Staten har også vært avgjørende i alle presidentvalg siden 90-tallet, og det er i tillegg en del overtro i bildet – ingen republikaner har vunnet et presidentvalg uten å vinne Ohio. Ohio er dessuten kjent som et slags tverrsnitt av USA, og har mange velgere i industriyrker, som er blant Trumps kjernegrupper. Ulempen hans er at statens republikanske guvernør, John Kasich, avskyr Trump with a passion. Han kan ikke vente mye hjelp fra den kanten. RCP gir for øyeblikket Clinton en ledelse med 0,8% margin. Hold også øye med Ohio.
  3. To av tre av disse må vippes: Michigan, Pennsylvania, Wisconsin. Alle disse tre statene har vært trygt forankret hos Demokratene siden Bill Clinton kom inn i bildet i ’92. I likhet med Ohio tilhører de også det såkalte Rust Belt, tradisjonelle industristater der mange føler seg rammet av frihandel og kunnskapsøkonomi. Allerede her famler Trumps regnestykke. Det er ikke usannsynlig at Wisconsin vipper, men Pennsylvania og særlig Michigan er det verre med. Obama vant sistnevnte med 9,5% margin i 2012. Michigan har dessuten relativt høy andel fagorganiserte arbeidere til USA å være, som kan være fordel Clinton. RCP viser at Trump ligger etter med solid margin i alle tre delstatene.
  4. Minst én stat til – men hvilken? Trump har mye å velge mellom her. Avhengig av akkurat hvordan det har gått i punkt 3, kan han klare seg med seier i New Mexico eller Nevada, eller kanskje han også må vippe Virginia. Han ligger foran på målingene i de to førstnevnte statene, men får det verre med å bekjempe Clinton i Virginia. Staten har klart seg relativt bra økonomisk, og Clintons visepresidentkandidat Tim Kaine kommer derfra. En annen mulighet er Iowa, midt i USAs kornkammer.
  5. Han må ikke tape en eneste av statene Romney vant i 2012. Her kan, pussig nok, Trump potensielt få problemer. Hillary Clinton leder på meningsmålingene i Arizona, en stat som tradisjonelt har vært svært hvit og velstående, men som blir mer og mer heterogen for hvert år som går. I tillegg leder hun i North Carolina, en av to stater som Mitt Romney klarte å vippe i 2012. Her drar hun fordel av Tim Kaine, som kommer fra nabostaten Virginia, samt at staten har klart seg svært bra økonomisk.

Skulle alt dette skje for Trump, kan vi altså få et slikt kart:

Trumps vei til seier

Men her har jeg ringet inn de tre store «hvis»-ene som alene kan velte hele lasset. Trump er avhengig av små marginer her, og i alle de andre statene han eventuelt kan lykkes å vippe. Konklusjonen og poenget mitt er: Demokratene er fortsatt store favoritter, og forutsatt at de skjerper seg og lykkes med noe mobilisering, skal dette gå Hillary Clintons vei. Det som taler for Trump, er at dette er – som han selv har bevist – et år der ingenting fungerer som normalt.

Stalltips:

Trump vipper Florida. Han beholder kanskje også North Carolina. I tillegg ryker nok Nevada, Iowa, og/eller New Mexico for Demokratene. Men regnestykket hans går ikke opp. Uten Pennsylvania og Ohio, og uten flere midtvestlige industristater, kan han aldri komme seg til det forjettede 270.

PS. Jeg vet jeg kommer til å få kommentarer om at jeg utelot New Hampshire. Staten har alltid en liten svingom med den Republikanske kandidaten, men havner vanligvis tilbake i den Demokratiske leiren innen valgdagen. Min gjetning er at denne trenden kommer til å fortsette i år. Clinton leder forøvrig med fire prosentpoengs margin.

PS2: Dersom det skulle ende f. eks 269-269 (gud forby) går man til en komplisert prosess, der Representantenes hus velger president, men hver delstat får én stemme. Det vil med all sannsynlighet bety seier for Donald Trump. Men all den tid dette har skjedd kun én gang i landets historie, regner vi den muligheten som minimal.

Brexit: advarselen fra velgerne om politikerforakt, fører til mer politikerforakt

Jeg skrev dette som en kommentar på en venninnes status tidligere i dag, der hun hadde linket til denne kommentaren i Nationen. Så fornøyd var jeg med kommentaren at jeg følte den måtte deles med resten av verden også. Vi får se om verden er enig:

Grei kommentar dette. Jeg tror det til enhver tid har fantes et grunnfjell på mellom 10 og 15 millioner briter som har ønsket seg ut av EU. Og ja, dessverre ble dette i stor grad et protestvalg i protestvalgenes tidsalder. Jeg er litt usikker på hvor mange flere skremmeskudd europeiske politikere trenger, dessverre. 16 millioner briter har ikke plutselig blitt gale rasister, men jeg tror nok det var den rasistiske skremmekampanjen som veltet lasset til slutt, og overtalte…tja, den siste millionen eller så.

En dansk museumskurator (tror jeg det var) oppsummerte Dansk Folkepartis framgang i fjor med «først pisser de på oss, og så klager de over at vi lukter». Mange i europeisk arbeiderklasse kan nok kjenne seg igjen i den beskrivelsen. Europeiske politikere (også norske) bryr seg stort sett om å appellere til sånne som deg og meg, folk i middelklassen som har samme bakgrunn som politikerne, og som riktignok har sterke meninger, men kommer til å klare oss ganske fint uansett. Det må det bli slutt på, og jeg mistenker dessverre at et høyrepopulistisk parti må bli størst i et land i Europa (Østerrike? Nederland?) før det går inn på de etablerte partiene.

EU har en vanskelig øvelse foran seg. På en side må man innse at mange aspekter ved overnasjonalt samarbeid faktisk går over hodene på vanlige folk. Noe av det mest cringeworthy som finnes er plakatene EU setter ut før EU-valg for å få folk til å stemme: nei, det er ikke særlig mange som bryr seg om fiskeriavtaler i London. På den annen side må man faktisk klare å gjøre seg relevant på positivt vis for vanlige folk igjen. Det innebærer blant annet en slutt på kuttpolitikken, og en større vilje til å ta vanskelige avgjørelser, så vi slipper konstant brannslukking som vi har hatt det siste året med flyktningkrisen. En nøkkel til dette er nok dessverre at Angela Merkel forsvinner ut av bildet… til gjengjeld ser jeg for meg at folk som italienske Matteo Renzi kan spille en sterkere rolle som ledere i EU. Dagens tyske linje, der man insisterer på budsjettkutt og gjeldssanering selv i dårlige tider, er kronisk redde for inflasjon, og har en enorm beslutningsvegring, har utspilt sin rolle.

Sist, men ikke minst, tror jeg dessverre det eneste Storbritannias EU-nei kommer til å føre til er enda mer politikerforakt. Nei-folka i Westminster (usikker på Nigel Farage, som jeg mistenker at forsvinner ut av prosessen nå) vil stort sett beholde Storbritannias plass i det indre markedet, og dersom de skal klare å få på plass en slik avtale, kan de ironisk nok ende opp med å bli tettere knyttet til EU på en del områder. Dette inkluderer arbeidsinnvandring og EUs berømte byråkrati (som Boris Johnson var med på å bygge opp myten om), der britene har hatt en rekke særavtaler fram til nå. Hvem går britene til når de føler de ikke kan stole på etablissementet, og det viser seg at «opprørsfigurer» (not really) som Boris Johnson har løyet til dem også?