En frossen fornøyelse på Nordre Åsen

Av og til, når jeg har vært på et idrettsarrangement på en arena jeg aldri har vært på før, får jeg lyst til å skrive om det. Dette er en av de gangene. Slik var opplevelsen på bortetribunen på Nordre Åsen kunstgress da Stabæk tok turen for å serieåpne mot Skeid 4. april.

Skeid tilbrakte jo slutten av 90-tallet og hele 2000-tallet i en slags nomadetilstand, og vandret stadig mellom Voldsløkka, Ullevaal og Bislett. Siden 2013 har de imidlertid vært etablert på Nordre Åsen.

Tilgjengelighet

Nordre Åsen ligger innenfor behagelig gangavstand fra kollektivknutepunktet Storo. Sånn sett kommer man seg enkelt dit med både T-bane, trikk og buss.

Tribunene

Tribunene på Nordre Åsen er de små, moderne, men litt provisoriske anleggene man ofte ser på mindre stadion i Norge. Det er tribuner som dekker mesteparten av langsidene, samt en tribune på den søndre korttiden. En liten seksjon på den østre langsiden var under tak, vi får vel tro at dette var en slags VIP-tribune.

Bortetribunen fikk jeg ikke tatt bilde av, da jeg sto på den, men den var av samme type konstruksjon som de øvrige.

Slike tribuner inneholder helt ålreite plastseter og absolutt ingen andre fasiliteter. Mangelen på tak gjorde det også umulig å beskytte seg fra en uventet sterk og sur vind, som gjorde denne kampen til en av de absolutt kaldeste jeg har vært med på.

Inngangene var bevoktet, men uærlige sjeler hadde nok hatt få problemer med å snike seg inn på kampen. Mot slutten ble det også observert enkelte ungdommer stående på en høyde ved siden av bortetribunen.

Fasiliteter – toaletter, klokke osv.

Det var ett enkelt stadionur, av en ganske gammel og slitt type, som fungerte helt oppskriftsmessig de første 14-15 minuttene. Deretter viste den ganske mange interessante tidspunkter. I andre omgang bestemte man seg tydeligvis for å droppe klokkebiten og bare vise antall mål til lagene, for det klarte den helt fint.

Toalettene…tjæ. Det er hele to festivaldoer til hele bortetribunen. Ingen handicapfasiliteter, og to toaletter strekker selvfølgelig ikke til når det er et par hundre personer på bortetribunen. Aner ikke hvordan tilstanden var på resten av stadion, men dette holder ikke, Skeid.

Istedenfor å vente i lange køer valgte flere å slå lens ved dette gjerdet, selv om det mildt sagt ikke innbyr til privatliv.

Vi kan jo legge til at lydanlegget på Nordre Åsen kunne hatt bruk for en oppgradering. Stort sett ikke enkelt å få med seg hva speakeren sier fra bortetribunen.

Mat og sånn

Skeid virker å ha gått helt bort fra den klassiske kiosken bemannet av frivillige, og satser heller på foodtrucks. En sterk duft av nystekte burgere bedret humøret mitt betraktelig da jeg kom traskende ned fra trikken, men til min store skuffelse var dette forbeholdt hjemmetribunen. Bortesupporterne måtte nøye seg med en annen truck som serverte standard kioskvarer samt grilled cheese.

Jeg spiste en klassisk variant med ost og skinke, man kunne også få kylling og storfe. Den smakte ganske middels. Kaffen var god, da, om enn opplevelsen kanskje var litt preget av at den også var sårt tiltrengt etter 45 minutter med sur vind i ansiktet.

Utover i andre omgang forsvant imidlertid strømmen til foodtrucken, så da var det slutt på smørbrødene.

Priser

200 kroner for å stå på det som i praksis er et forblåst stillas med plaststoler er kanskje litt i dyreste laget. Jeg rakk ikke ta bilde av prislista i kiosken før de tok den ned, men ser at jeg har betalt 90 kroner for sandwich + Cola Zero, og 20 kroner for en kaffe. Førstnevnte er i dyreste laget, andre er ok.

Tilskuerne

Det var godt med tilskuere på Nordre Åsen til denne serieåpningen, som ikke er dårlig på en kamp med det håpløse avsparkstidspunktet mandag 17:30. 1.247 betalende tilskuere, fullsatt bortefelt og syngende supportere fra begge lag skapte en god ramme rundt serieåpningen. Litt usikker på den offisielle kapasiteten, men det var rimelig fullt på den største av langsidetribunene.

Kampen

Stabæk åpnet med to store sjanser, men Skeid tok ledelsen etter fem minutter på en veldig patent kontring. Etter drøye 24 minutter var en Skeid-spiller voldsomt klønete i taklingen av Oliver Edvardsen, og resultatet ble en straffe som Skeids keeper hadde en hånd på, men som likevel gikk i mål. Utover i omgangen tok Stabæk mer og mer over spillet, og Skeid var kun periodevis farlige på kontringer. Vinden begynte også å gjøre sitt med spilleforholdene. Utspill og langpasninger gikk både hit og dit.

I andre omgang begynte spillet en periode å jevne seg ut, men etter 66 minutter var det Stabæks tur til å være dødelig effektive på en overgang og sette 2-1. Kun minutter senere fikk Stabæk ny straffe, denne gangen så jeg ikke situasjonen særlig godt selv, men den skal ha vært noe billig. Uansett gikk også denne inn, og dermed ble Herman Geelmuyden tomålsscorer. Også etter dette hadde Stabæk mye av spillet, men på en Skeid-corner var Fredrik Krogstad uheldig nok til å heade ballen i eget mål og etter dette fikk Skeid blod på tann. Det ble noen nervøse sluttminutter for Stabæk-fansen før dommeren blåste av og konstaterte 3-2-seier.

Kjendisfaktor

Ingen jeg så noe til, men jeg setter stor pris på Jokke & Valentinerne som pausemusikk! Jokke selv var vel Skeid-gutt, har jeg forstått. God lokal touch.

Kampprogram

Så jeg ikke noe til.

Konklusjon

En alt i alt trivelig opplevelse på en koselig liten stadion. Det blåste kaldt og surt nok til at jeg nok plasserer denne på topp 5-lista over kalde kamper (blant de aller kaldeste var seriepremieren mot Godset i 2018, da det kom våt, ekkel snø i ansiktet mitt gjennom mesteparten av kampen), men det kunne Skeid vanskelig gjøre noe med.

Kan se for meg at denne stadionen er en fantastisk bortetur i varmere vær. Men seriøst, Skeid, flere dasser.

Nevnte jeg at det var kaldt?

Reklame

Kongsberg bow-and-arrow attack – a summary

(OSLO, Thursday 14 Oct) – Horrifying, disturbing, bizarre, tragic. That’s the best adjectives I can think of to describe last night’s events in Kongsberg. For a few, very confusing and terrible hours, the world’s eyes were fixed on a small town in a small country, where a truly breathtaking crime was taking place.

A brief bit of background: Kongsberg occupies an important place in Norwegian history, founded as a mining town in the 1600s. It produced the silver that financed endless wars between Denmark-Norway and Sweden for the next couple centuries, and the mines were not fully closed until 1958.

Today it has the look and feel of a typical Norwegian town, located around 90 minutes from Oslo, and with a population of around 20 000. Its largest employer is Kongsberg Group, which produces weapons and military equipment, but also maritime equipment.

Now, what happened on Wednesday night?

At a little after 6 PM, a man began attacking people with a bow and arrow. Other weapons were also involved, police have not stated what they were. A bow and arrow may sound like a child’s toy, but hunting versions that are commonly found at sporting goods stores have the potential to murder people. The attacks took place in several locations in downtown Kongsberg, including a grocery store.

It is believed that the attacks were aimed at random victims. Whatever the case may be, five people were killed before he was finally apprehended by police. Two people were also wounded.

There were four women and one man among those killed, and they were aged between 50 and 70. They have not been formally identified as of yet, and so their names have not been released, though the next of kin have been informed.

Police confronted the man sometime between the first report of what happened at 6:13 PM and his arrest at 6:47 PM. He escaped this first confrontation, and it is believed that the murders took place in the minutes after.

Downtown Kongsberg is divided in two by the river Numedalslågen, and the entire west bank was on police lockdown for several hours. Police did not believe there were other perpetrators of the attacks, but felt a need to operate undisturbed to gather evidence and make sure the situation was under control. Large numbers of police and ambulance staff were dispatched from nearby regions to assist the local emergency services in Kongsberg.

The perpetrator is a man named Espen Andersen Bråthen. What we know is:

• He is a 37 year old male
• He is a Danish citizen, but has resided in Norway for his entire life (because of long-standing freedom of movement between the Nordic countries, this is not uncommon)
• Bråthen had previously converted to Islam, and police and security services had received reports from people who feared the man was undergoing radicalization.
• He has an extensive criminal record: criminal threats, theft, drug offenses, and he was given a six month restraining order in 2020 due to threats on his parents’ life.

The following has been reported from serious Norwegian news outlets, but has not been OFFICIALLY confirmed:

• The police had previously sent several patrols to his house due to said reports, and threatening behavior on his property.
• There appears to have been a history of serious mental illness here as well. This should not be understated.

What happens now?

Bråthen has been interrogated by police, and been assigned a defense lawyer. He has acknowledged the events as they happened, and has acknowledged that he committed them. He has not yet acknowledged criminal guilt for these events.

On Friday, most likely Friday morning, there will be a court hearing where the police will request that he be kept in custody, most likely for four weeks. Note that this process can be repeated indefinitely every four weeks as long as there is a danger of evidence being destroyed or repeat offenses.

The Police Security Service (PST) stated this afternoon that the events in Kongsberg appear to have been a terrorist attack.

Today is also the day where Norway’s government changes hands. Following the elections in September, center-right Prime Minister Erna Solberg is leaving office and handing over her post to the center-left Jonas Gahr Støre. This occasion has, obviously, been somewhat more somber and subdued than government handovers tend to be in Norway, due to the events of Wednesday night.

Oh, and in a frankly bizarre coincidence, a Danish movie named “Wild Men” (Vildmænd) was due to be released in a few weeks. The plot involves a Danish man with a mid-life crisis who decides to live as a hunter-gatherer in the Norwegian mountains, shooting animals with a bow and arrow.

The production company has, understandably, decided to postpone the film’s release.

Et rop om hjelp – en venn kan dø

Hva gjør man når man frykter at en venn kommer til å dø i løpet av få uker?

Adrian og jeg har kjent hverandre i halvannet år nå, og ble venner i løpet av kort tid. Hele veien har jeg visst at det er et vennskap som er svært sårbart – ikke fordi vi var uenige om mye, men fordi Adrians helse er svært skjør.

Kortversjonen er at Adrian har en rekke lidelser som gjør at han er bundet til rullestol og har en rekke spesielle behov, i tillegg til at han er blind. Hjernen er det imidlertid ikke noe galt med, og han er et av de smarteste menneskene jeg kjenner. Lenge har han kunnet leve et godt og aktivt liv etter forholdene med hjelp fra brukerstyrte assistenter og førerhunden Majo.

Adrian har også en lang og smertefull familiehistorie som gjør at han er nødt til å leve uten støtte fra dem. Istedenfor bor han i egen leilighet i Asker sentrum. Det vil si, det skal han i noen måneder til.

En gang i løpet av høsten flytter nemlig Adrian til en annen del av landet, for å starte på nytt, etter en flere år lang kamp mot Asker kommune som har ønsket å frata ham sitt assistenttilbud, tilsynelatende uten noen grunn annet enn for å få rett i sine egne teorier om ham.

Jeg har delt spleiser og lignende på sosiale medier flere ganger i forbindelse med dette, for kampen mot kommunen har kostet penger. I øyeblikket pågår det en Spleis for å betale advokatregning. Gi gjerne penger.

Kampen har bølget fram og tilbake, men hittil har Adrian alltid vunnet. Flere ganger har Adrian blitt plassert på sykehjem av kommunen, som mener han ikke har krav på hjelp hjemme. Et sykehjem er definitivt ikke noe sted for en 29-åring! Visst kan han overleve der, men det gir ikke muligheter til å leve.

1. juli begynte imidlertid et nytt kapittel. Nå har kommunen byttet ut Adrians trofaste assistenter, hvorav flere er blitt hans venner og fortrolige, og erstattet dem med et nytt selskap som kun skal bistå ham deler av døgnet, og kun med noen få oppgaver, stort sett oppgaver Adrian klarer på egen hånd. De nye assistentene har vist seg å være udyktige, uprofesjonelle og umotiverte.

Livskvaliteten har falt drastisk for både Adrian og Majo, som er det kjæreste i verden for ham. Dette tærer ytterligere på Adrians helse. Både den fysiske og den psykiske. Vissheten om at kommunen trolig er klar over hvor dårlig dette tilbudet er, og at det er fullstendig bevisst, hjelper ikke.

Denne søndagen har han skrevet på Twitter om en økende epilepsianfallsfrekvens. Det skremmer meg voldsomt. Jeg har epilepsi selv, og vet at alle anfall kan føre til en brå og plutselig død. Adrians epilepsi er dessuten langt verre enn meg. Foreløpig har han bare myokloniske anfall, men kommer det et GTK-anfall (krampeanfall) er han umiddelbart i livsfare.

Jeg er redd for at Adrian ikke kommer til å overleve månedene til han og Asker kommune skiller lag for godt. De fleste juridiske muligheter er oppbrukt – fylkesmann og helsetilsyn har på ulike måter avvist saken. Sivilombudsmannen er ikke prøvd, men sivilombudsmannen har heller ikke makt til å tvinge kommunen til å endre seg. Politianmeldelse av Asker kommune er noe som vurderes i øyeblikket, men vil det hjelpe?

Og derfor lurer jeg altså på hva man gjør når man frykter at en venn kommer til å dø i løpet av få uker.

(Tilleggsopplysning: da Adrian og jeg ble kjent, het Adrian Anita-Elisabeth og identifiserte seg som kvinne. Det er et navn du kanskje kjenner til. Han har siden kommet ut som transmann og skal egentlig begynne behandling i august. Jeg håper han kommer så langt.)

Din guide til valgnatta – time for time

Det som skjer når valglokalene (eller de fleste valglokalene) i en delstat stenger, er at TV-kanalene i USA kommer med en prognose (projection). Det betyr at de spår valgresultatet basert på en kompleks blanding av tidligere meningsmålinger, valgdagsmålinger, og de første resultatene som kommer inn. I de aller fleste tilfeller treffer denne prognosen. Dermed kommer de til å si f. eks «CNN can now project that Donald Trump is the winner in the state of Indiana». Det betyr ikke at alle stemmene er talt og det er helt sikkert at Trump har vunnet den staten, men at alt tyder på at hvis ikke det skjer noe drastisk uventet under opptellingen, så kommer Trump til å vinne den staten.

Hvis de sier «Too close to call» så betyr det at det er svært jevnt, og de ikke tør å komme med en prognose ennå.

Hvis det skulle gå helt, helt galt, så kan TV-kanalene si at de trekker tilbake en prognose.

I år er det ekstra komplisert, på grunn av antallet forhåndsstemmer. En god del delstater tillater ikke at forhåndsstemmer overhodet godkjennes før valgdagen. De må naturligvis godkjennes som gyldige stemmer før de kan telles. Dermed kommer mange delstater ikke til å oppgi sine resultater på valgnatta. Fivethirtyeight har lagd en oversikt over hvordan hver enkelt stat trolig kommer til å ligge an.

I tillegg kommer tidssoneaspektet. Det amerikanske fastlandet er delt inn i fire tidssoner, og hver stat prøver stort sett å stenge sine valglokaler mellom klokka 19 og klokka 20 lokal tid. Det betyr at resultatene ramler inn gjennom hele natta norsk tid.

Det jeg skal prøve å gjøre er fortelle hva som skal skje time for time. Alle tider er norsk tid.

Midnatt:

• De fleste valglokalene i Indiana stenger. Valglokalene i vestlige deler av staten kommer fortsatt til å være åpne til klokka ett, og forhåndsstemmer kan ikke godkjennes før valglokalene stenger, så det kan hende TV-kanalene venter med å projisere denne staten. Indiana er imidlertid en sikker republikansk stat, hjemstaten til visepresident Mike Pence, så den er ikke veldig spennende.

01:00:

• Øvrige valglokaler i Indiana stenger.
• Valglokalene i Georgia stenger. Staten er en vippestat og blir dermed det mest spennende i denne timen. Resultater og projisering burde komme raskt, men det kan fort være for jevnt til at de vil spå noe.
• Valglokalene i Kentucky og South Carolina stenger. Her burde det gå ganske fort, og dette er sikre republikanske stater.
• Valglokalene i New Hampshire og Vermont stenger. Også her bør det gå ganske fort, og demokratene bør vinne. Det er alltid jevnt i New Hampshire, men de ender vanligvis opp hos demokratene.
• Valglokalene i Virginia stenger. Selve opptellingen kan ta tid, men staten er en sikker seier for Joe Biden.

01:30

• Valglokalene i North Carolina stenger. Dette er en skikkelig vippestat, så her sier nok TV-kanalene at det er for jevnt.
• Valglokalene i Ohio stenger. Trump bør greie å vinne denne staten, men det kan ta litt tid.
• Valglokalene i West Virginia stenger. Dette er så sikkert republikansk som det kan få blitt.

02:00 (THE BIG ONE)

• Nå stenger et tonn med delstater valglokalene sine. Vippestatene som stenger nå er framfor alt Florida og Pennsylvania.
• Fra Florida ventes det ganske mange resultater veldig tidlig. Trump må under alle omstendigheter vinne Florida. Det er helt usannsynlig at han skal vinne presidentvalget uten. Så dersom Biden tar ledelsen tidlig her, lover det veldig godt for demokratene.
• Pennsylvania kommer til å ta mer tid. Ikke regn med å ha et resultat herfra på valgnatta.
• Maine er også spennende, om enn kun på grunn av statens andre kongressdistrikt. Her ventes det også raske resultater.
• Alabama, Kansas, Mississippi, Missouri, Oklahoma og Tennessee ventes å gå til republikanerne nesten med en gang.
• Connecticut, Delaware, Washington D.C., Illinois, Maryland, Massachusetts, New Jersey og Rhode Island ventes å gå til demokratene ganske fort.

02:30:

• Arkansas stenger valglokalene sine. De burde gå til republikanerne på ganske kort tid.

03:00:

• En ny bråte stater stenger valglokalene sine. Arizona, Michigan, Minnesota, Nebraska, Texas og Wisconsin er statene som er mest interessante her.
• Fra vippestatene Arizona og Michigan kan man ikke regne med en projisering i løpet av valgnatta.
• Fra Minnesota, Nebraska og Wisconsin. kommer det trolig et resultat i løpet av kort tid.
• Texas er vanskelig å spå, men hvis det kommer et resultat tidlig, så kan det ventes at staten har gått til republikanerne.
• Colorado, New Mexico og New York ventes å gå til demokratene ganske fort.
• Louisiana, North Dakota, South Dakota og Wyoming ender nok hos republikanerne i løpet av noen minutter.

04:00:

• Det er sånn noenlunde jevnt i Iowa og Nevada, som stenger valglokalene sine i denne timen. Det er vanskelig å si om det blir kåret en vinner her i løpet av natta.
• Montana og Utah bør være sikre kort for republikanerne.

05:00:

• I denne timen kåres etter alle solemerker Biden som vinner i California, Oregon og Washington, og Trump i Idaho.

06:00:

• Alaska kan utrolig nok bli spennende i år. Staten pleier å være så republikansk at de hadde stemt på en faktisk elefant. Dette resultatet kan ta litt tid å kåre, men hvis det kommer raskt er det trolig republikanerne som vinner.
• Hawaii kommer inn ganske fort, og vinnes med all sannsynlighet av Biden.

Så er det viktig å understreke: valg er valg. Det kan komme overraskelser i alle retninger, ting kan ta lenger tid enn ventet. Jeg sitter ikke på fasiten for noen stater her. Om en stat ikke går til sin ventede vinner med en gang, betyr ikke det at de har tapt – det betyr kanskje bare at det er litt jevnere enn de så for seg.

Hvordan NFL-oppsettet funker – og Kenneths spådommer

Foran årets NFL-sesong har følgende viktige endringer i det rent strukturelle funnet sted:

• Oakland Raiders har flytta til Las Vegas og blitt Las Vegas Raiders
• Washington Redskins har endret navn til Washington Football Team, som skal være en midlertidig løsning. Det har lenge vært uro rundt navnet Redskins, ettersom det er et nedsettende begrep på amerikanske urfolk.
• Hver conference har nå sju lag i sluttspillet. Det betyr at kun ett lag fra hver conference får friuke (mer om det senere).

Det er 32 lag i NFL. Disse er organisert inn i to conferences (AFC og NFC) á 16 lag, som igjen er delt opp i fire divisjoner hver á fire lag. Divisjonene er oppkalt etter noe så fantasifullt som himmelretningene.

Alle lag spiller to kamper mot de andre lagene i sin divisjon, samt kamper mot noen andre lag i samme conference og noen i motsatt conference. Til sammen spiller hvert lag 16 kamper, noe som skal økes til 17 en gang i nær framtid men ikke i år.

Det er 17 spilleuker i ligaen, ettersom hvert lag får én friuke i løpet av perioden. Kamper ender stort sett i seier for et av lagene, og ender kun uavgjort dersom man har spilt én overtidsperiode på ti minutter uten at man får kåret en vinner.

Etter de 17 spilleukene går sju lag fra hver conference til sluttspillet. Det gjelder de fire vinnerne av de ulike divisjonene, samt tre andre lag – såkalte «wildcards». Conferencene spiller sluttspill hver for seg, fram til det står igjen ett lag fra AFC og ett fra NFC til å spille Super Bowl i februar.

Hver spilleuke består stort sett av tre kampdager og fem tidspunkter:

• Én kamp går natt til torsdag norsk tid.
• Om lag sju-åtte går søndag klokka 19 norsk tid.
• Ytterligere tre-fire går klokka 22 samme kveld
• Én kamp går natt til søndag
• Én kamp går natt til mandag

Viasat viser én eller to kamper til alle disse kamptidspunktene på sine kanaler og på Viaplay.

Min spådom (som er basert på høyst tvilsomme analyser og alltid tar grusomt feil) (lagene som når sluttspillet er markert med stjerne)

(Takk til fantastiske playoffpredictors.com)

AFC East:
New England Patriots 10-6*
Buffalo Bills 10-6*
Miami Dolphins 5-11
New York Jets 2-14

AFC North:
Baltimore Ravens 12-4*
Cleveland Browns 10-6*
Pittsburgh Steelers 8-8
Cincinnati Bengals 4-12

AFC South:
Indianapolis Colts 12-4*
Houston Texans 11-5*
Tennessee Titans 8-8
Jacksonville Jaguars 5-11

AFC West:
Kansas City Chiefs 14-2*
Las Vegas Raiders 9-7
Denver Broncos 9-7
Los Angeles Chargers 5-11

NFC East:
Dallas Cowboys 9-7*
Philadelphia Eagles 8-8
New York Giants 4-12
Washington Football Team 4-12

NFC North:
Green Bay Packers 11-5*
Minnesota Vikings 10-6*
Chicago Bears 4-12
Detroit Lions 1-15

NFC South:
New Orleans Saints 12-4*
Tampa Bay Buccaneers 10-6*
Carolina Panthers 9-7
Atlanta Falcons 6-10

NFC West:
Seattle Seahawks 12-4*
San Francisco 49ers 10-6*
Los Angeles Rams 8-8
Arizona Cardinals 4-12

Sluttspill (vinnerlaget merket med stjerne, i USA er bortelaget først):
Houston Texans @ New England Patriots*
Cleveland Browns @ Indianapolis Colts*
Buffalo Bills @ Baltimore Ravens*

Dallas Cowboys* @ Tampa Bay Buccaneers
Minnesota Vikings @ Seattle Seahawks*
San Francisco 49ers @ Green Bay Packers*

New England Patriots @ Kansas City Chiefs*
Baltimore Ravens* @ Indianapolis Colts

Dallas Cowboys @ New Orleans Saints*
Green Bay Packers @ Seattle Seahawks*

Baltimore Ravens @ Kansas City Chiefs*
Seattle Seahawks* @ New Orleans Saints

Super Bowl: Kansas City Chiefs* – Seattle Seahawks

Amerikansk fotball-guide anno 2020

Torsdag starter tidenes 101. NFL-sesong! I den forbindelse har jeg skrevet en oppdatert regelguide og guide til sporten. Dette er ganske langt, så ta det i flere omganger om nødvendig.

Og til nerdene: dette er som vanlig en forenklet guide 😉 I tillegg har jeg i år valgt å droppe posisjonene og beskrivelser av dem denne gangen, utenom quarterbacken.

Hva er målet med spillet:

I dette bildet har Buffalo Bills i hvitt ballen. De er angripende lag. De har fire forsøk (downs) på seg til å flytte ballen ti yards – fra den svarte streken til den gule (strekene er naturligvis tegnet inn av TV-selskapet). Derfor står det på skjermen «1st & 10». De er på første forsøk, og har ti yards igjen. Om de klarer å flytte ballen ti yards, blir det nullstilt, og de får fire nye forsøk. Om ikke, får Houston ballen.

Ingen har lov til å krysse den svarte linja før ballen er i spill. Ballen er i dette bildet på vei opp til Quarterbacken (QB). Når han har ballen kan han kort sagt gjøre tre ting: kaste til en medspiller, gi den til en løpende medspiller, eller løpe med den selv. Foran seg har han medspillere (Offensive line, OL) som skal sørge for at han, eller den løpende medspilleren får jobbe uforstyrret.

Houston Texans i svart har naturligvis som mål å stoppe Buffalo fra å komme seg ti yards framover. Det kan de gjøre ved å takle quarterbacken mens han har ballen, eller takle spilleren som får ballen. Når spilleren med ballen går i bakken eller løper ut av banen, eller en pasning ikke når fram til målet, erklæres ballen død. Så går man videre til et nytt forsøk. Dersom en spiller mister ballen, kan alle spillere gjenerobre den, og laget som klarer det blir nå det angripende laget.

Klarer Buffalo å avansere fram til endzone på slutten av banen, og få en spiller med ballen inn i endzone, scorer de en touchdown, som gir 6 poeng, samt muligheten til å score 1 eller 2 til – gjennom å sparke ballen mellom målstengene, eller prøve å score en touchdown til fra kort hold. Det er den vanligste måten å score poeng på.

Det finnes ytterligere to måter å score poeng på: du kan sparke et field goal, der målet er å få ballen mellom stengene. Dette gir 3 poeng. Field goals forsøkes vanligvis på fjerde forsøk om man befinner seg i nærheten av målstengene, slik at man kan få noe ut av angrepsforsøket. Bommer man, får det andre laget ballen fra der man forsøkte å sparke et field goal.

Du kan også takle spilleren med ballen i sin egen endzone, som kalles en safety og gir to poeng. Dette skjer imidlertid svært sjelden.

Ved starten på hver omgang må ett lag sparke fra seg ballen. Det gjelder også etter at man har scoret touchdown eller field goal. Dersom man er på et fjerde forsøk og befinner seg langt fra endzone og målstengene, vil lag ofte velge å sparke ballen lengst mulig unna seg (punt) for å gi motstanderen et verst mulig utgangspunkt når de får ballen. Til disse sparkesituasjonene bruker begge lag en lagdel kalt «special teams», som oftest består av en blanding av offensive og defensive spillere, samt noen til å foreta selve sparket.

Regelbrudd i NFL varsles ved at en av de mange dommerne (totalt sju) kaster flagg på banen. Forsøket går vanligvis videre, før dommerne møtes for å diskutere straff for forseelsen i etterkant. Straffen består vanligvis av at ballen flyttes et bestemt antall yards, og det er ytterst sjelden at spillere får personlig straff i amerikansk fotball. Ofte får lagene forseelsen ble begått mot valget mellom å akseptere straffen motstanderen får eller ikke, og dette er også en del av det sjakkspillet som amerikansk fotball er.

Tallene:

• Hvert lag har 11 spillere på banen av gangen, men i motsetning til f. eks fotball kan de skiftes ut ganske fritt og posisjonene er veldig spesialiserte, slik at hvert lag har en tropp på 46 spillere i hver kamp. Vi kommer tilbake til detaljene senere, men kort fortalt er det slik at hvert lag har én gruppe spillere til offensivt spill, én gruppe til defensivt spill, og én mindre gruppe til «special teams», supplert av offensive og defensive spillere.
• Banen ser slik ut:
  

• Alt måles i yards. Én yard er 91 centimeter, så du kan trekke fra ca. en tidel for å få målene i meter.
  Banen er 100 yards lang og 53 yards bred. I tillegg er det et ekstra område som er 10 yards langt i hver ende av banen – dette er en målsone (endzone).
  
  For å gjøre det lettere for dommere, publikum og spillere å se hvilken linje ballen befinner seg på er banen markert med et rutenett. Hver enkelt yard har et lite merke langs sidelinjen, hver 5. yard er det trukket en linje over hele banen, hver 10. yard er denne linja nummerert. I tillegg er det to rader med korte linjer nær midten av banen, og mellom disse merkene starter hvert forsøk.
• Kampen spilles i fire kvarter á 15 minutter. De to første kvarterene og de to siste kvarterene utgjør hver sin omgang. Lagene bytter side mellom hvert kvarter. Klokka stoppes bl.a. når ballen eller ballfører går ut av banen, når en pasning treffer bakken, etter et regelbrudd, eller når det er en skade som krever medisinsk behandling på banen. Hvert lag har i tillegg tre timeouts i hver omgang, og når det er to minutter igjen av hver omgang er det en «two minute warning».
  
  I tillegg til kampklokke er det også en «forsøksklokke» på 40 sekunder. Det sørger for at det ikke løper mer enn 40 sekunder mellom hvert forsøk. Et lag må settes i gang spillet før forsøksklokka løper ut, ellers straffes de.

Hva er så spennende med amerikansk fotball?

Blant folk som ikke kjenner sporten er det en vanlig oppfatning at amerikansk fotball bare er store bolere som kræsjer i hverandre, masse avbrytelser og uforståelige regler. Når man har satt seg inn i sporten forstår man imidlertid at den best kan beskrives som atletisk sjakk.

Dette bildet er tatt fra spillet Madden NFL 20, men illustrerer godt hva jeg mener. Foran hvert forsøk kommuniserer trenerteamet ut til quarterbacken hvilken taktikk (play) de skal bruke. De har øvd på flere titalls ulike spillemønstre og taktikker foran hver kamp, og det er opp til treneren og quarterbacken å avgjøre hvilken som vil passe best i hver situasjon. Hver taktikk/spillemønster innebærer at hver spiller har en bestemt rute de skal løpe eller person de skal blokkere.

Når quarterbacken så forteller hvilken taktikk det dreier seg om til spillerne sine, vet hver spiller nøyaktig hva de skal gjøre for å løpe seg fri, blokkere eller lure motstanderen. Tilsvarende får en spiller på forsvarende lag beskjed om hvilken taktikk og spillemønster de skal bruke for å hindre angripende lag. Dette taktiske sjakkspillet utspiller seg også når lagene må ty til et fjerde forsøk (skal vi sparke fra oss ballen og stole på forsvaret? Skal vi prøve oss fram og potensielt gi motstanderen bedre posisjon?) og når kampen nærmer seg slutten (skal vi bruke mest mulig tid? La motstanderen score slik at vi har bedre tid selv?). Skal lagene satse på å kaste ballen og komme seg fortere fram, men også risikere at motstanderen plukker ballen ut av lufta? Eller holde seg på bakken?

I tillegg er det noen helt vanvittige atletiske prestasjoner i NFL.

Amerikanske idretter har ikke opprykk og nedrykk, men til gjengjeld har de et par elementer som sørger for at ligaen er mye jevnere enn i Europa. NFL har et av de strengere lønnstakene (salary cap) i USA, hvilket betyr at et lag kun kan utbetale en viss sum i spillerlønninger hvert år. Det betyr at hvis mange stjernespillere krever sin rett, kan det hende laget må kvitte seg med noen av dem, eventuelt at de må nedprioritere andre deler av troppen. I tillegg har man draften, et årlig møte der lagene velger ut spillere fra collegenivå. Laget som gjorde det dårligst året før får i utgangspunktet velge først, hvilket betyr at de beste spillerne fra collegenivå ikke går til de beste lagene. Det er kort sagt veldig mye vanskeligere å opprettholde suksess i NFL enn i europeiske ligaer.

Årets sesong blir naturligvis annerledes. Der publikum vanligvis bidrar med lyd for å forstyrre bortelagets kommunikasjon, blir det nå i beste fall falsk publikumslyd. Det kan bety flere poeng og flere vellykkede pasninger, eller det kan bety ingen forandring. Det blir interessant å se om lagene får gjennomført alle kampene uten utsettelser – de ulike amerikanske idrettsligaene har prøvd vidt forskjellige varianter for å møte trusselen fra koronaviruset. NFL velger å spille alle kampene på lagenes hjemmebaner, framfor «boblevarianten» som NBA og NHL har brukt i sluttspillet sitt, noe som naturligvis øker risikoen for smitte på reise. Flere ligaer på collegenivå har valgt å avlyse sesongene sine, eller utsette dem til vårparten. Det gir mening. Spillerne der får ikke engang betalt.

I tillegg har NFL i år innført en ny forandring: sluttspillet vil nå bestå av 14 lag, ikke 12. Mer om det i et senere innlegg.

Kenneths nasjonaldagsquiz

Fasit ligger nederst. Jukser du er det bare deg selv du narrer. Happy Fourth of July!

1. Hva feirer USA i dag?
   A. underskriving av uavhengighetserklæringen
   B. grunnlov
   C. samling av landet etter borgerkrigen
   D. slutten på slaveriet

 

2. To land i verden har ikke nasjonaldag. Hvilke land er dette?
   A. Ghana og Østtimor
   B. Portugal og Irland
   C. Danmark og Storbritannia
   D. Bolivia og Argentina

 

3. Færøyenes nasjonaldag er også høytid i Norge. Hvilken høytid?
   A. 17. mai
   B. Olsok
   C. Kristi himmelfartsdag
   D. Sankthans

 

4. I hvilket land feires nasjonaldagen med en gatefest og oransje klær?
   A. Cuba
   B. Spania
   C. Russland
   D. Nederland

 

5. Sveriges nasjonaldag 6. juni kalles Svenska Flaggans Dag, men hva feirer den egentlig?
   A. Den svenske grunnloven
   B. Da Gustav Vasa ble konge
   C. Da det svenske flagget ble valgt ut
   D. Da Karl Johan ble konge

 

6. Hvilken senere president skrev den amerikanske uavhengighetserklæringen?
   A. George Washington
   B. John Adams
   C. Thomas Jefferson
   D. James Madison

 

7. …og hvor ble den underskrevet?
   A. New York
   B. Washington
   C. Miami
   D. Philadelphia

 

8. Danmark har ingen offisiell nasjonaldag, men de feirer grunnlovsdag på linje med oss. Når ble den undertegnet?
   A. 1849
   B. 1953
   C. 1916
   D. 1816

 

9. Polen feirer uavhengighetsdag 11. november. Hva skjedde på denne dagen?
   A. Auschwitz ble frigjort i 1945
   B. 1. verdenskrig sluttet i 1918
   C. Den russiske revolusjon i 1917
   D. Den teutoniske orden trakk seg ut av Polen i 1243

 

10. Hvilket musikkstykke assosieres ofte med den amerikanske uavhengighetsdagen?
    A. Gammel jegermarsj
    B. Hail to the Chief
    C. 1812-overturen
    D. Marseillaisen

 

11. Hvilken anledning feirer Sør-Afrikas nasjonaldag?
    A. Det første demokratiske valget
    B. Nelson Mandelas frigjøring
    C. Selvstendighet fra Storbritannia
    D. Erklæringen av republikk

 

12. Spanias nasjonaldag feirer noe en ikke-spanjol gjorde mange, mange mil unna Spania. Hva da?
    A. Jesu fødsel
    B. Magellans jordomseiling
    C. Hernan Cortes’ erobring av aztekerriket
    D. Columbus’ oppdagelse av Amerika.

 

13. Det finnes en nasjonaldag hvis dato ikke defineres av den gregorianske kalender. Hvilket land gjelder dette?
    A. Kina
    B. Israel
    C. Thailand
    D. Iran

 

14. Hva feires på Frankrikes Bastilledag?
    A. Stormingen av fengselet Bastille
    B. Undertegningen av grunnloven i slottet Bastille
    C. Kongens abdikasjon i slottet Bastille
    D. En fredsavtale undertegnet i slottet Bastille

 

15. Portugal feirer en fødselsdag som nasjonaldag. Hvem sin?
    A. Fotballspilleren Eusebio
    B. Dikteren Luís de Camões
    C. Oppdageren Bartolomeu Dias
    D. Politikeren Antonio Salazar

 

16. Hvilken av disse er tradisjonelt ikke en del av den amerikanske uavhengighetsfeiringen?
    A. Fyrverkeri
    B. Grilling
    C. Orkestermusikk
    D. Militærparade

 

17. Hvilket lands regjeringssjef pleier å besøke Det hvite hus på landets nasjonaldag?
    A. Israel
    B. Irland
    C. Italia
    D. Storbritannia

 

18. Cinco de Mayo kalles ofte for Mexicos nasjonaldag, men det er det ikke. Hva er dagen en markering av?
    A. Seier mot franske styrker i slaget ved Puebla i 1862
    B. Slutten på revolusjon og borgerkrig i 1917
    C. Uavhengighet fra Spania i 1810
    D. At mexicanske urfolk fikk rettigheter i 1920

 

19. Hva samsvarer Grønlands nasjonaldag med?
    A. Da Eirik Raude oppdaget Grønland
    B. Sommersolhverv
    C. Innføringen av selvstyre
    D. Grunnleggelsen av Nuuk

 

20. Hva heter dagen som markeres i Hellas 28. oktober hvert år?
    A. Grunnlovsdagen
    B. Sokratesdagen
    C. Uavhengighetsdagen
    D. Nei-dagen

 

 

 

 

 

 

 

 

FASIT:

1a, 2c, 3b, 4d, 5b, 6c, 7d, 8a, 9b, 10c, 11a, 12d, 13b, 14a, 15b, 16d, 17b, 18a, 19b, 20d

Kenneths Eurovisionhistorie – 2012-2019

Party for everybody, dance

2012 – Baku, Aserbajdsjan
I en splitter ny hall som kommentatorene visstnok fikk beskjed om at de ikke skulle si var bygd for formålet braket Eurovision løs. Armenia kunne ikke delta av sikkerhetshensyn (aserbajdsjanere som stemte på Armenia tidligere hadde visstnok blitt innkalt til politiet ved en anledning). Irland sendte Jedward og ble belønnet med en noe kjipere 19. plass. For Norges del var denne konkurransen heller ikke særlig vellykket. Toojis Stay kom seg riktignok til finalen, men endte med bare sju poeng og en klar sisteplass.

Det islandske bidraget, Never Forget, er blitt en favoritt hos meg. Hellas’ låt Aphrodisiac ga derimot fint lite mening («You make me want aphrodisiac»), mens San Marinos The Social Network Song (Oh Oh – Uh – Oh Oh) heldigvis ikke kom seg ut av semifinalen. Serbia sendte en ganske sedvanlig Balkanballade, men Zeljko Joksimovic traff likevel en nerve hos det europeiske publikum med Nije ljubav stvar og fikk en finfin tredjeplass.

Det var imidlertid langt opp til de russiske bestemødrene i Buranovskije Babusjki. Gruppa fra Udmurtia i Uralfjellene kom med et av de morsomste og mest herlig absurde bidragene i Eurovision-historien, og Party for Everybody tok en god andreplass. Helt øverst tronet Sverige. Loreens Euphoria er kanskje ikke spesielt Eurovision-aktig, men det er likevel en av de beste låtene som har vunnet konkurransen.

2013 – Malmö, Sverige
Aaah, en av de morsomste utgavene de siste årene! Irlands Only Love Survives endte på en velfortjent sisteplass, Finlands innstendige bønn om å Marry Me klarte seg noe bedre. Island sendte Eythor Ingi (alias viking-Jesus) og framførte en nydelig ballade. Romanias artist Cezar traff hele vokalregisteret i sin sang It’s My Life. Og nå er vi fortsatt langt, langt unna toppen. Litt verre var det at det ble opprør i flere land over at Finlands bidrag inneholdt to jenter som kyssa hverandre, og at det var dette året der Aserbajdsjans angivelige stemmekjøp ble avslørt.

Men alt i alt hadde man det gøy. Eric Saade tok den helt ut og refererte til medprogramlederen Petra Mede som MILF. Den maltesiske artisten Gianluca framførte en av de koseligste låtene i konkurransens historie, Tomorrow. Høydepunktet under kvelden for min del var helt klart Hellas’ låt Alcohol Is Free. Koza Mostra framførte et rockenummer der de klagde over landets tilstand og politiske situasjon, med dansing i kilt under siste refreng. Den britiske avisa Daily Mirror kalte den «certifiably brilliant madness», og det er vanskelig å være uenig.

For Norges del endte Margaret Bergers I Feed You My Love på en meget hederlig fjerdeplass – vår beste plassering etter Rybak. Tredjeplassen gikk til Ukrainas låt Gravity, mens Aserbajdsjan leverte en av sine beste låter i Hold Me og kom på andreplass – med eller uten stemmekjøp. Eurovision-trofeet skulle imidlertid ikke veldig langt dette året, da den bare 20 år gamle Emmelie de Forest fra Danmark sjarmerte Europa med ethnopoplåta Only Teardrops og en eventyrbasert framføring.

Conchita må med!

2014 – København, Danmark
De danskeste programlederne i verdenshistorien ønsket oss velkommen til Eurovision denne gangen, og denne utgaven hadde også æren av å bli latterliggjort i det amerikanske talkshowprogrammet Last Week Tonight.  Årets utgave var relativt fri for kontroversielle hendelser, med et ganske åpenbart unntak som vi skal komme tilbake til senere. For min del var det derimot ekstremt kontroversielt at Frankrikes nummer Moustache endte SIST med kun to poeng! Det var kanskje det morsomste jeg har sett i Eurovision.

Men tross Frankrikes misære var det nok av morsomme bidrag som klarte seg bra. Islands barne-TV-punkband Pollapönk endte på 15. plass, de finske tenåringene i Softengine noen plasser over det. Vertsnasjonen Danmark sendte den halvkjipe Cliché Love Song, og ble heldigvis slått med 14 poeng av Norge. Carl Espen fra Osterøy utenfor Bergen leverte en sterk framføring av Silent Storm og fikk en åttendeplass. Sveits’ plystrende artist Sebalter står også igjen som et klart minne fra denne kvelden.

Sverige tok nok en pallplass, denne gangen med Sanna Nielsens Undo. Nederland klarte en sterk andreplass med en ganske grei countryballade ved navn Calm After the Storm. En overlegen seier ble det til Østerrike, for første gang på nesten 50 år. Conchita er og forblir et symbol på Eurovision. Rise Like a Phoenix var for så vidt en helt ålreit sang, men ingen kan nekte på at det først og fremst var imaget hennes som gjorde at hun tok 290 poeng og en klar seier.

2015 – Wien, Østerrike
I Conchitas ånd valgte Wien å installere likekjønnede trafikklys i flere gater under Eurovisions 60-årsjubileum. I tillegg valgte EBU å invitere Australia i det som visstnok skulle være en engangsgreie…*host*. Østerrike og Tyskland fikk dele på sisteplassen, førstnevnte med et småkjipt countrynummer og sistnevnte med ei helkjip soullåt som muligens fortjente minuspoeng istedenfor de null poengene de faktisk fikk.

Norge sendte Mørland og Debrah Scarlett til å framføre en duett som i ettertid først og fremst virker smått creepy. A Monster Like Me endte likevel så høyt som åttendeplass. Vi ble nest best av de nordiske landene, all den tid verken Finland, Danmark eller Island klarte å kvalifisere seg til finalen. Men Sverige endte vi fortsatt bak. Mer om det senere. Australias debut i Eurovision endte helt oppe på femteplass med Guy Sebastians Tonight Again.

Italia endte på tredjeplass med Il Volos nydelige operapoplåt Grande amore, som siden gikk inn i min mer permanente spilleliste. Russlands artist Polina Gagarina og hennes låt A Million Voices var mer forglemmelige, men endte likevel på andreplass. Sverige klarte irriterende nok enda en seier, denne gangen med Måns Zelmerlöw bak spakene. Heroes er for så vidt en kul poplåt, men den satte også i gang min enorme irritasjon over sceneelementer som kun synes på TV, eller bruk av touchsceneelementer.

2016 – Stockholm, Sverige
Et år der et av de beste bidragene var programledernes pausenummer Love, love, peace, peace. Norge sendte The BlackSheeps-vokalisten Agnete Johnsen, og hennes låt Icebreaker ble heldigvis belønnet med exit i semifinalen. Eksen min har for øvrig et navn som ligner såpass mye at hun fikk en rekke gratulasjoner og tekstmeldinger da MGP-finalen var over. Heller ikke Island, Danmark eller Finland kom seg ut av semifinalen, så det ble opp til Sverige alene å forsvare Nordens ære.

Det klarte de for så vidt til gagns, med femteplass på Frans og låta If I Were Sorry. Den er mildt sagt ikke noe høydepunkt, den heller. I det hele tatt var dette en veldig svak utgave av Eurovision. En ensom og overlegen sisteplass (riktignok ikke med 0 poeng) gikk til Tysklands Jamie-Lee. Hun opptrådte i et slags cosplay-inspirert kostyme og hadde et ålreit sceneshow, men låta Ghost gikk fort i glemmeboka.

EBU innførte et nytt – og i mine øyne tåpelig – stemmesystem i 2016. Nå delte juryene og publikum ut poeng hver for seg. Systemet fikk en brukbar debut i form av at Russland og Ukraina – to land med et mildt sagt anspent forhold – lå nesten likt i kampen om seieren etter juryens stemmer. Da publikumsstemmene var delt ut, endte Russlands Sergei Lazarev på tredjeplass, Australias Dami Im hadde sneket in Sound of Silence på andreplass, mens den svært kontroversielle 1944 av Jamala endte som vinner. 1944 handlet om krimtartarene som ble deportert fra Krim det året, og mange mente låta var for politisk til å delta i Eurovision.

2017 – Kiev, Ukraina
Det kommer vel ikke som noe sjokk at Russland holdt seg unna denne gangen. De fikk påskuddet de trengte for å trekke seg da artisten deres ble diskvalifisert på absurd vis. Julia Samojlova hadde nemlig reist direkte fra Russland til Krim for å opptre, noe som er blitt ulovlig i Ukraina etter 2014. Dermed fikk hun innreiseforbud. Også Bosnia trakk seg i 2017, men da av økonomiske årsaker. Norge sendte Joakim With Steen, alias JOWST, som framførte den ekstremt forglemmelige låta Grab the Moment.

Denne kom på 10. plass i finalen, men det må sies at det var et svakt felt også dette året. Helt nederst kom det spanske tenåringsidolet Manel Navarro. Det hjalp ikke at han sang noe voldsomt falskt på slutten av låta, men Do It for Your Lover kom aldri til å ende stort høyere. Moldova prøvde på nytt å sende Eurovisions største meme gjennom tidene, og Epic Sax Guys deltakelse i gruppa Sunstroke Project kan ha gitt dem en bra boost. Det ble nemlig en finfin tredjeplass.

For meg er Romanias Yodel It det desidert kuleste nummeret fra 2017-konkurransen, og jeg tviler på at kombinasjonen rap og jodling er blitt prøvd ut noe annet sted. Det ble sjuendeplass på dem. Nabolandet Bulgaria snappet opp andreplassen med Kristian Kostovs Beautiful Mess. Men vinneren med solid margin ble Portugal. Og la meg være helt ærlig: jeg skjønner fortsatt ikke greia. For meg er Salvador Sobrals Amor pelos dois pretensiøs mumling satt til musikk. Og hans uttalelse etter konkurransen om at dette var en «seier for musikk som betyr noe» er det mest elitistiske og provoserende jeg har hørt fra en Eurovision-vinner.

2018 – Lisboa, Portugal
Når vi først var i et middelhavsland, måtte det selvfølgelig være fire unge, kvinnelige programledere. Det ble etter hvert veldig tydelig at Portugal aldri hadde gjort dette før. Norge prøvde noe vi hadde gjort før, nemlig å sende Alexander Rybak. Denne gangen var både låta og resultatet betraktelig verre. Det ble en 15. plass i finalen på That’s How You Write a Song. Vel fortjent.

Ikke helt overraskende var det mye rolige låter (les: mumling) dette året. Portugal prøvde å gjenta kunststykket med Cláudia Pascoals O jardim. De endte med å gjenta noe de har gjort litt flere ganger enn å vinne, nemlig å havne på sisteplass i finalen. Best blant de nordiske ble som vanlig Sverige, men Benjamin Ingrossos Dance You Off er ingenting å skrive hjem om. Østerrike tok tredjeplassen med Cesar Sampsons Nobody But You, som vant juryenes hjerter.

Andreplassen gikk til Kypros. Ingen kan nekte for at Eleni Foureiras Fuego er ei brukbar poplåt, men det er altså noe av det minst Eurovision-ete jeg har hørt. Jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor hun ble invitert til pauseunderholdningen året etter. Den israelske vinneren Netta var derimot så merkelig og motstrøms at alt var tilgitt. Toy er…ikke verdens beste låt, la oss være ærlige, men imaget og sceneshowet er akkurat det konkurransen trenger. Den tåpelige kontroversen rundt «Neste år i Jerusalem»-sitatet hennes kan dere derimot få billig av meg. Eventuelt kan dere bare ta religionsfaget på skolen på nytt.

2019 – Tel Aviv, Israel
…så ble det ikke konkurranse i Jerusalem, men det hadde mer med praktiske ting å gjøre enn noe annet. Vil først og fremst nevne at mitt favorittnummer i 2019 røk ut alt i semifinalen. Polens Pali sie hadde fortjent en bedre skjebne. Norge sendte vårt beste bidrag siden Rybak. KEiiNOs Spirit in the Sky hadde fortjent en høyere plassering enn 6. plass. For en gangs skyld var det mye minneverdig i denne konkurransen. Bilal Hassanis Roi – det franske bidraget der alt utenom selve låta var nydelig. Hatari fra Island – det kommer aldri noe lignende til Eurovision igjen.

Sist endte Storbritannia (som fortjent), mens Australia gikk for middels sang og spektakulært sceneshow og fikk 9. plassen. Sveriges Too Late for Love var typisk svensk (bra, men veldig lite Eurovision-ete) og var juryenes favoritt, men endte på 5. plass etter publikumsstemmene. Russland endte på 3. plass med Sergej Lazarevs Scream, Italia sendte den råkule Soldi og fikk andreplassen. Vinneren var Nederland for første gang på ørtogførti år. Duncan Lawrence sin Arcade er ingenting banebrytende, men var vel den beste balladen i 2019.

2020 – Rotterdam, Nederland – AVLYST
For første gang er Eurovision avlyst. Årets utgave ble aldri noe av. Det er dypt beklagelig, men forståelig. Jeg har forøvrig ikke sett noen av bidragene, utenom Norge og Russland. Jeg så heller ikke programmet som gikk på NRK1 i går. Det blir ikke ordentlig Eurovision for meg. Kanskje jeg skal se bidragene på egen hånd senere.

Takk for at dere har lest alle disse historieartiklene 🙂

Kenneths Eurovisionhistorie – 2004-2011

Lakk og lær.

2004 – Istanbul, Tyrkia
EBU fant endelig en løsning på deltagerantallet som alle kunne leve med – de la til en semifinale, som fant sted kun et par dager før finalen. I semifinalen deltok imidlertid ikke Norge, noe som førte til at vi ikke kunne sile ut Knut Anders Sørums High før finalen. Det ble tre poeng og nok en sisteplass på det norske bidraget. Tyrkia og Kypros delte poeng med hverandre for første gang, men ingen av dem kom i nærheten av seieren. Det ble fjerde- og femteplass, henholdsvis.

Serbia og Montenegro fikk delta for første gang, og debuterte sammen med Albania, Andorra og Hviterussland. Som et slags symbol på landets tilbakekomst til de sivilisertes rekker, fikk nummeret Lane moje andreplassen. Låta var en slags ur-balkanballade, i sterk motsetning til begge de andre pallplassene. Hellas tok tredjeplassen med Sakis Rouvas’ Shake It, som er akkurat så trashy som den høres ut som.

Førsteplassen med solid margin gikk imidlertid til Ukraina. Ruslana var (og er) landets kanskje aller største popartist, og gikk for et ganske rocka nummer ved navn Wild Dances. Lærkostymene (min mor kaller dem fortsatt «The Ukrainian Biker Gang») er inspirert av antrekkene til Rusyn-folket langt vest i Ukraina, som Ruslana stammer fra. Konseptuelt og populistisk, der altså, og en braksuksess.

2005 – Kiev, Ukraina
Dette var siste år der alle poengene ble lest opp – det var nemlig 39 deltagerland, og dermed gikk poengutdelingen langt, langt, langt over skjema. 2005 er merkverdig fordi alle Big Four-landene (Italia var ikke med) samt vertslandet Ukraina inntok de nederste fem plassene i konkurransen. Helt, helt nederst med kun fire poeng fant man Tyskland. Gracias Run and Hide er egentlig bare veldig flat. Uinspirerende. Et interessant konsept som kunne blitt mer.

Norge sendte et bidrag jeg tipper de fleste husker, nemlig Wig Wams In My Dreams. Glambandet fra Fredrikstad er fortsatt elsket og hatet den dag i dag, men i Europa var de mest elsket av alle de nordiske landene. Det ble en delt niendeplass med Danmark. Et annet koselig bidrag som ikke nådde helt opp var Latvias The War is Not Over, med artistene Walters & Kazha sittende på krakker med hver sin gitar.

Romania kom på pallen for første gang, med Let Me Try. Chiara tok sin andre pallplass for Malta, denne gangen med Angel, som i mine øyne burde ha vunnet. Grunnen til dette er selvfølgelig at Helena Paparizous My Number One, som vant konkurransen for Hellas, var en fullstendig ubrukelig låt som trolig kun vant på skjørtelengden til Paparizou. Sånn, da var det sagt.

2006 – Athen, Hellas
Konkurransen ble avholdt i en av hallene som sto igjen fra OL, som vel må være et av OL-anleggene de har vært flinkest til å gjenbruke. Apropos gjenbruk, så sendte Sverige Carola for tredje gang, 15 år etter den forrige turen hennes til Eurovision og på engelsk for første gang. Det endte med en femteplass. Også Malta sendte en gjenbruksartist, Fabrizio Faniello, som også hadde sunget bidraget deres i 2001. Denne gangen endte han helt sist med ett stakkarslig poeng.

Norge endte på en 14. plass med Christine Gulbrandsens låt Alvedansen, som av uforståelige grunner hadde vunnet MGP det året. Lenger oppe kom Latvia på sjetteplass med parodilåta We Are the Winners av LT United, som sammen med vinneren var den eneste av låtene til å gå som en farsott på internett gjennom den sommeren. Tredjeplassen gikk til Bosnia, med Hari Mata Haris veldig koselige Lejla.

Russland sendte Dima Bilan for første gang, og han klarte en svært respektabel andreplass i svært minimalistisk singlett, med dame som sto opp fra piano, og låta Never Let You Go. Han kunne imidlertid ikke konkurrere mot Finland. Ja. Finland vant Eurovision for første gang. Og det gjorde de selvfølgelig med Eurovisions første metalseier. Hard Rock Hallelujah av Lordi var rett og slett EPISK med fet, kursiv og understreking. Ingen som så på TV den kvelden har glemt den. Eller sjokket som oppsto i media da det viste seg at et av bandmedlemmene var en kvinne.

Dette kunne aldri fungert noe annet sted enn Eurovision

2007 – Helsinki, Finland
Flere solide nummer ble dessverre stemt ut i semifinalen, deriblant Israels Push the Button (mer om den senere), Islands Valentine Lost og Sveits’ Vampires Are Alive. Heldigvis var også Guri Schankes Ven a bailar conmigo blant de uheldige, og Norge falt dermed utenfor for første gang i semifinaleæraen. Israels bidrag ble for øvrig kritisert for å være altfor politisk. Knappen de referer til er (selvfølgelig) atomknappen.

I finalen endte Irland helt sist. They Can’t Stop the Spring er for så vidt koselig, men veldig flat. Britenes Flying the Flag (For You) er verre i motsatt retning og endte på plassen over. Finlands Hanna Pakärinen endte som beste nordiske nummer på 17. plass, rett foran Sverige. Ingen stor nordisk kveld, mens pallen var helslavisk for første gang. Russlands trio Serebro satset på skoleuniformer og låt med tekst som ikke ga mening («Oh, don’t call me funny bunny/I’ll blow your money, money/I’ll get you to my bad ass spinnin’ for you), og ble belønnet med tredjeplassen.

Ukraina tok andreplassen med det som må kalles tidenes mest Eurovision-ete låt. Dragqueenen Verka Serduchka og låta Dancing Lasha Tumbai er blitt både legendarisk og et levende meme. Russland protesterte for øvrig og mente at «Lasha tumbai» var et rim på «Russia goodbye». Men helt, helt øverst lå Serbia med hjertevarmende Molitva, en ballade om fred på Balkan. Artisten Marija Serifovic hadde et utseende som gjorde at det lenge var spekulasjoner på internett om at det var en slags lesbisk maktballade. Verden har gått videre siden den gang…

2008 – Beograd, Serbia
For første gang var det to semifinaler – da antallet deltakerland nådde 43. Irland sendte dukkefiguren Dustin the Turkey og låta Irlande Douze Pointe, og ble belønnet med en rask exit. Finland prøvde på sin side med mer metal, men Teräsbetonis Missä miehet ratsastaa traff ikke i nærheten av like godt i finalen som to år tidligere, og endte på 22. plass. Sisteplassen var delt mellom Tyskland, Polen og Storbritannia, med tre svært lite minneverdige låter.

Norge sendte en vesentlig oppgradering fra fjoråret. Maria Haukaas Storeng var allerede godt etablert som artist her i landet, og hennes Hold On Be Strong endte på 5. plass. Årets koseligste bidrag var Bosnias Pokusaj, på 10. plass. Pallen var nok en gang ganske østlig av seg, og det var vel dette året der det begynte å komme seriøse klager om nabostemmegivning. Hellas’ tredjeplass var nok et tilfelle av at dama var penere enn sangen, selv om Secret Combination for så vidt er lettere å høre på enn en del av de andre.

Russland og Ukraina tok de to øverste plassene, Ani Loraks Shady Lady var for så vidt ei låt med mer tempo enn vinneren, men kombinasjonen av sceneshow, kjekk artist og ålreit låt fra Russlands side var umulig å motstå. Dima Bilans Believe inneholdt blant annet en kunstløper som gikk på skøyter på scenen – mens Bilan var barbeint/gikk i sokkelesten!

2009 – Moskva, Russland
EBU gikk over til et 50/50-system for voteringen dette året, der en kombinasjon av telefonstemmer og jurystemmer skulle avgjøre. Georgia måtte trekke seg etter at låta «We Don’t Wanna Put In» med rette ble anklaget for å være en anelse politisk av Russland. Passende nok endte fjorårets nummer 1 og 2, Russland og Ukraina, på 11. og 12. plass. Finland inntok sisteplassen med 22 poeng, kun ett poeng bak Litauen og Spania. Waldo’s People imponerte ingen med Lose Control.

Aserbajdsjan begynte sin rekke med noe tvilsomme gode plasseringer med låta Always. Teksten til Islands andreplass virket merkelig passende for tidsånden. I Is It True virker det som Yohanna synger om sitt eget lands daværende økonomiske krise. Vinneren i 2009 tror jeg alle kjenner til – alle nordmenn har noen minner fra denne kvelden og natta.

For ja visst, det var Alexander Rybak, fela hans og Fairytale som sprengte alle poengrekorder og sjarmerte store deler av kontinentet. Hele seksten tolvpoengere gikk til låta som siden ble spilt ca. fem ganger i timen på samtlige norske radiostasjoner hele sommeren. Mange husker kanskje også hvordan Synnøve Svabø tydeligvis hadde drukket femten Red Bull før konkurransen begynte og gikk fullstendig bananas i kommentatorbua.

2010 – Fornebu, Norge
Stabæk måtte flytte fra Telenor Arena i hele mai måned og NRK måtte selge rettighetene sine til fotball-VM for at dette skulle gå i havn. Til gjengjeld leverte vi et av tidenes kuleste pauseshow, med Madcon, Glow og dansing over hele Europa. Da var det helt i orden at Didrik Solli-Tangens My Heart Is Yours var heller ganske middels som låt. Husker dere alt oppstyret som oppsto rundt at han ikke klarte å synge T-en i heart? Det var også midt i scenestormeren Jimmy Jumps storhetstid, og han var å finne på scenen under Spanias nummer. Daniel Diges fikk framføre Algo Pequeñito på nytt, men endte likevel på 15. plass.

Mitt favorittnummer fra 2010-konkurransen er utvilsomt Serbias Ovo je Balkan. Milan Stankovic representerte alt man ikke forventet fra landet – ekstravagant, åpent homofil, vestlig. Det fikk han omsatt til en 13. plass. Storbritannia plukket opp nok en sisteplass med den ganske anonyme That Sounds Good to Me. Hellas’ OPA var også ganske minneverdig, og endte på 8. plass. Romania fikk plass på seierspallen med Paula Seling og Ovis Playing With Fire. La oss heller ikke glemme at dette var debuten for Epic Sax Guy – som opptrådte for Moldova i låta Run Away.

Andreplassen gikk til det tyrkiske nu metal-bandet maNga. De har stort sett opptrådt på tyrkisk, men fikk lagd en låt på engelsk til Eurovision. We Could Be the Same er for så vidt ganske kul, og sceneshowet med en dansende robotskikkelse er legendarisk, men jeg stusser fortsatt over noen av linjene fra teksten. «For all this time, I’ve been loving you/Don’t even know your name», om ikke dette er creepy så vet ikke jeg. Uansett gikk seieren til tidenes easy listening-låt. Tyskland gjentok suksessoppskriften sin med søt ung jente og koselig pop med Lena og Satellite.

2011 – Düsseldorf, Tyskland
For Norge ble det et veldig kort opphold i Tyskland. Stella Mwangis Haba Haba kunne være så banebrytende den bare ville, og var første låt i Eurovision-historien som ble sunget på swahili, men den var rett og slett ikke særlig bra eller interessant. Dessverre var dette også året der Europa ble introdusert for konseptet Jedward. Tvillingene fra Irland kom på 8. plass på første forsøk med låta Lipstick.

Tyskland sendte like godt Lena på nytt, denne gangen med låta Taken by a Stranger, men klarte bare en 10. plass denne gangen. Sveits fikk jumboplassen i finalen, med 19 poeng, for Anna Rossinellis In Love for a While. Sverige og Danmark endte begge i topp fem, og Eric Saades Popular er faktisk noe av det bedre de har sendt til Eurovision oppgjennom.

Italia meldte comeback til Eurovision for første gang på 14 år, og sendte like godt et av sine mest vellykkede bidrag noensinne. Raphael Gualazzis blanding av italiensk og engelsk fra pianoet var populært nok til at Madness of Love endte på en meget solid andreplass. Mer enn 30 poeng foran lå imidlertid Aserbajdsjan. Ell & Nikkis Running Scared er egentlig et ganske ordinært popnummer, og det faktum at den vant har ikke stoppet spekulasjonene om at landet kjøpte stemmer i Eurovision i flere år.

Kenneths Eurovisionhistorie – 1996-2003

1996 – Oslo, Norge
Nå hadde Oslo endelig fått seg en arena der man kunne arrangere noe på størrelse med Eurovision. Noen uker før konkurransen valgte EBU å avholde en kvalifiseringsrunde med samtlige deltagerland utenom Norge, som ikke ble sendt verken på TV eller radio. Dermed forsvant Tyskland, Israel, Danmark, Ungarn, Russland, Makedonia og Romania ut. Tysklands ekskludering skapte nok rabalder til at EBU etter hvert fant på «Big Five»-konseptet, samt at de droppet hele kvalifiseringen.

Med Danmark ute, og Finland på sisteplass, ble det en veldig blandet fornøyelse for Norden dette året. Jasmines Niin kaunis on taivas var faktisk et respektabelt Romani-inspirert bidrag, men falt tydeligvis ikke i smak og måtte nøye seg med poeng fra Island og Estland. I motsatt ende fant man Sveriges Den vilda (litt kul), og Norges I evighet (Elisabeth Andreassen igjen, denne gangen med en helt middels ballade).

Tross to nordiske land på pallen, var det ikke håp om å hamle opp med vinneren. Irland tok sin fjerde seier på fem år med Eimear Quinn og The Voice. Av alle de irske seierslåtene fra 90-tallet er det nok denne jeg liker best.

Etter denne konkurransen valgte EBU å ta gjennomsnittet av poengsummen til hvert land gjennom de siste fire konkurransene, og lot de beste 23 bli igjen til året etter. Israel valgte å trekke seg, så Bosnia fikk plassen deres.

1997 – Dublin, Irland
Det første året der man eksperimenterte med telefonstemmer, i fem ulike land. Ellers var det noe veldig alminnelig over Eurovision i 1997. Det britiske bidraget som vant med overlegen margin var riktignok ganske uvanlig i 90-tallssammenheng – Love Shine a Light av Katrina and the Waves var et nummer med tempo. Ellers kom Irland med i toppen igjen, Norge gjorde det ganske så elendig…

…Eller, altså, det norske bidraget var uvanlig. Det var nemlig det verste norske nummeret i Eurovision-historien. Tor Endresens San Francisco fortjener kun å begraves i anriket uran under fem meter med murstein for å forsikre seg om at den aldri kommer tilbake. At både den og Portugals Antes do adeus fikk null poeng sier egentlig skremmende mye om sistnevnte nummer.

Irland fikk for øvrig flest av telefonstemmene, men juryene bar Storbritannia til seier. Blant annet ga britene 12 poeng til Irland. Det skal nok ikke undervurderes at dette var midt i Cool Britannia-perioden.

1998 – Birmingham, Storbritannia
Kanskje den mest kontroversielle Eurovision-vinneren noensinne – i sitt eget land. Israel tok hjem sin tredje seier noensinne, med transseksuelle Dana Internationals låt Diva (som for øvrig er litt kul). Ikke overraskende var hun ikke veldig populær blant mer ortodokse jøder i hjemlandet, og Dana International måtte ha politieskorte med seg til enhver tid i Storbritannia. Hun vant i en høydramatisk avslutning, der Makedonia som siste land ga kun åtte poeng til henne, ti poeng til Storbritannia, men ikke ga de ventede tolv poengene til Malta.

Britene klarte nesten å gjenta seieren med Imaani og Where Are You?, som må være Eurovisions mest vellykkede houselåt. De lå i sin tur ett poeng foran Malta, som for første (men ikke siste) gang sendte Chiara. Norge gjorde det heller ikke så verst i 1998, med Lars Fredriksens Alltid sommer. Dette er siste gang Norge har lyktes med å sende ei låt på norsk, og for øvrig også Lars Fredriksens eneste bidrag til norsk musikkhistorie.

Sveits endte sist med låta Lass ihn av en artist med det norskklingende navnet Gunvor. Danmark og Island fikk ikke være med og leke dette året, mens både Sverige og Finland endte rundt midten. 1998 var også første år der nesten alle (med fire unntak) land stemte per telefon.

1999 – Jerusalem, Israel
Kravet om å synge på morsmålet og bruken av orkester forsvant helt ut i 1999, til store protester fra mange tradisjonalister. Årets beste bidrag (men ikke vinneren) holdt seg imidlertid til artistenes morsmål – i tillegg til to andre språk. Tysklands Reise nach Jerusalem – Kudüs’e seyahat ble sunget på tysk, tyrkisk, engelsk og hebraisk, og endte på en solid tredjeplass. Norge sendte Stig van Eijk med låta Living My Life Without You. Plasseringen låta fikk var like minneverdig som låta i seg selv – 14.

Aller verst gikk det for Spania. Lydias No quiero escuchar fikk kun ett poeng, og klarte dermed akkurat å slå Kypros (2 poeng) i kampen om sisteplassen. I motsatt ende fant man to nordiske land som sendte låter med tempo. Islands All Out of Luck ble kun slått av Sveriges Charlotte Nilsson og Take Me To Your Heaven.

Flere låter måtte bli diskvalifisert før konkurransen kunne begynne. Tyskland sendte faktisk et erstatningsnummer – Sürpriz overtok for Corinna May da det ble oppdaget at sangen hennes allerede var spilt inn av en annen artist, mens Bosnias originallåt var blitt sluppet kommersielt i Finland noen år tidligere. Russland endte også opp med å rote seg bort da de ikke sendte konkurransen i 1998 på TV. Det må man nemlig gjøre for å delta året etter, og dermed måtte de stå over Eurovision i 1999.

Hjælp.

2000 – Stockholm, Sverige
Her valgte Norge å avslutte 90-tallet med det mest 90-talls nummeret som noen gang har 90-tallet. Jeg snakker selvfølgelig om Charmed og My Heart Goes Boom. Alle tiårets verste musikktropes lagt sammen i ei smørje av en treminutters komposisjon. Det ble en ellevte plass på Norge.

Lenger oppe var det bedre ting å finne. Danmarks vinnerlåt Fly on the Wings of Love er for lengst blitt legendarisk i Eurovision-sammenheng. Olsen Brothers var for øvrig den eldste duoen til å vinne konkurransen noensinne. Russland og Latvia utgjorde resten av seierspallen – førstnevnte med den noe anonyme Solo, og sistnevnte med den koselige (og fryktelig cheesy) My Star. Nederst lå – for ørtogførtiende gang – Belgia. Envie de vivre fikk kun to poeng.

Tyskland sendte hiphoplåta Wadde hadde dudde da?, som foregår på en oppdiktet tysk dialekt, og ble belønnet med en femteplass. Russland prøvde faktisk å få Danmark diskvalifisert, fordi sistnevnte brukte vocoder på et tidspunkt i låta, men EBU valgte klokelig å avvise protesten.

Tristere er det at Nederland måtte avbryte sin sending av konkurransen midtveis, på grunn av fyrverkerikatastrofen i Enschede og behovet for kontinuerlig nyhetsdekning. 23 mennesker ble drept og nesten 1.000 såret i det 177 tonn fyrverkeri gikk i lufta. De nederlandske juryene delte likevel ut poeng.

2001 – København, Danmark
Konkurransen flyttet seg over Øresund, med en medley av Aqua-låter som pausenummer. Det var også det beste semi-norske bidraget den kvelden, ettersom Halvor Lægreids On My Own bare fikk tre poeng og endte på sisteplass. Den ble delt med Island – Two Trickys Angel virker å ha vært et slags forsinket forsøk på å cashe inn på boybandbølgen på 90-tallet. Programlederne i årets utgave sang de fleste av linjene sine på rim, noe som ikke forhindret den britiske kommentatoren Terry Wogan fra å kalle dem «Doctor Death and the Little Mermaid». BBC måtte utstede en offisiell beklagelse.

Det gikk nesten veien for Danmark denne gangen også. Rollo & Kings Never Let You Go er riktignok cringey som fy, men tok en brukbar andreplass. Dermed kom de foran Hellas, med låta Die for You som var et tidlig eksempel på den greske tradisjonen «middels popsang, lekker dame».

Vinneren var imidlertid Estland! Låta Everybody var catchy, morsom, og ikke helt katastrofe når det gjaldt musikalsk kvalitet. Morsomt er det også å nevne at Dave Benton både er den eldste artisten til å vinne Eurovision, og den første med en annen hudfarge enn hvit. Han var født og oppvokst i Aruba, og fant seg estisk kone en gang på 80-tallet. Dermed har han bodd i Estland siden 1997.

2002 – Tallinn, Estland
Den første Eurovision-konkurransen i det tidligere Sovjetunionen ble uten Norge – EBU brukte fortsatt prinsippet med nedrykk og opprykk for de verste landene. Jeg tror dette var første Eurovision jeg så, men jeg husker ikke noe særlig fra den. Danmark vil nok helst også glemme, da de bare to år etter en overlegen triumf endte helt sist. Malene Mortensens Tell Me Who You Are endte med sju poeng.

Eurovision-trofeet skulle ikke reise langt dette året. Latvia noterte seg for sin første og eneste seier ved Marie N og hennes latinoinspirerte låt I Wanna. Tolv poeng etter innkasserte Malta enda en andreplass, mens Storbritannia og Estland delte på tredjeplassen. Dette var for øvrig foreløpig siste gang Storbritannia noterte seg for en respektabel plassering i Eurovision-sammenheng.

Husker dere Corinna May? Hun som ble diskvalifisert for Tyskland i 1999? Hun fikk opptre denne gangen, med en original sang og greier. Den endte helt nede på 21. plass, så det spørs om ikke Tyskland unngikk en liten katastrofe da de sendte Sürpriz isteden.

Den gangen Tyrkia faktisk mestret kombinasjonen islamsk og vestlig. Bildet er fra åpningsnummeret i 2004.

2003 – Riga, Latvia
Dette er første Eurovision-utgave jeg husker, og det var mye minneverdig som skjedde dette året. Storbritannias sisteplass med null poeng – Cry Baby er i mine øyne kanskje den verste Eurovision-låta noensinne. Norges comeback med en fjerdeplass – Jostein Hasselgårds I’m Not Afraid to Move On, som overhodet ikke var så verst. Og foran Norge, tre låter som har skrevet seg inn i historien på hver sin måte.

Russland tok tredjeplassen med t.A.T.u. Duoen var på sitt mest populære i 2003, etter et par låter der de spilte på den klassiske fantasien «lesbiske tenåringsjenter» i musikkvideoene. Låta Ne ver’, ne bojsja var første gang jeg hadde hørt dem på russisk, og i ettertid ser jeg at teksten ikke er så aller verst, men det som skapte ekstra kontrovers var et rykte om at de skulle komme nakne på scenen. Under en ekstremt tett votering endte de bare tre poeng bak vinneren.

Til sammenligning var Belgias Sanomi ganske tamt, selv om Urban Trad sang hele den keltiskinspirerte sangen på et oppdiktet språk. BBCs Terry Wogan kommenterte at de ikke hadde nok med tre språk i Belgia fra før. Øverst, på 167 poeng, endte imidlertid Tyrkia. Sertrab Ereners Everyway That I Can var en deilig blanding av vestlig og tyrkisk, som naturligvis ikke var ukontroversiell i hjemlandet, men som overbeviste det europeiske publikum.