Sluttspillmodell i Toppserien – begynnelsen på slutten for norsk klubbfotball!

I helga har Fotballtinget innført drastiske endringer i formatet til Toppserien og 1. divisjon for kvinner. Med 186 mot 40 stemmer innførte man følgende endringer:

– Både Toppserien og 1. divisjon reduseres til ti lag.
– De fire beste i Toppseriens grunnserie spiller en «mesterskapsliga» der vinneren blir seriemester. Vinneren får også plass i Champions League. Poengene fra grunnserien nulles, men de får med seg bonuspoeng: 6–4–2–0.
– Nummer 5–10 spiller, pluss nummer 1 og 2 på nivå to, spiller en «kvalifiseringsliga» (der lagene starter på null). Det blir altså åtte lag, som spiller enkel serie.
– Nummer 7 og 8 i «kvalifiseringsligaen» rykker ned.
– Nummer seks i «kvalifiseringsligaen» spiller kvalik mot nummer 1 i «opprykksligaen» på nivå to. Vinneren blir å finne i Toppserien året etter.
– Dette betyr altså at det kan bli opptil 30 prosent nedrykk fra Toppserien. Og opptil 30 prosent opprykk fra nivå to.
– Vinneren av «kvalifiseringsligaen» får mulighet til å spille om Champions League-plass mot nummer to i «mesterskapsligaen».

Selvfølgelig er dette bruk av kvinnefotballen som prøvekanin for lignende endringer på herresiden. Så om du tror dette ikke angår ditt yndlingslag, tro om igjen. Jeg tror heller ikke dette er en prøvekanin som vil bli lyttet til dersom det går ad undas.

Sluttspillsmodell og kutt i antall lag gir ikke flere attraktive kamper
Dette er alltid et av hovedargumentene når slike forslag kommer opp. Og joda, det er klart at i fjor hadde ikke de to siste serierundene i Toppserien veldig mye å si. Men hva skjer egentlig når man innfører sluttspill? Med NFFs modell blir det potensielt flere spennende kamper i sluttspillet – dette er korrekt. Men hva med lagene mellom 5. og 10. plass? De siste årene i Toppserien har det typisk gått veldig raskt å etablere et toppsjikt, et mellomsjikt, og et bunnsjikt. Hva skal lagene i mellom- og bunnsjiktet gjøre? Er man kommet til runde 14 i grunnspillet og det kun er teoretiske muligheter til å havne i topp fire, er det bokstavelig talt ingenting igjen å spille for – poengene nulles ut i kvalifiseringsligaen! I tillegg vil man mot slutten av sluttspillet også ende opp med unødvendige kamper, da ikke alle plassene i sluttspillet fører med seg noe. Er det seks poeng opp til andreplassen, og to kamper igjen, vil laget på 4. plass ikke ha noe å spille for.

Selv om dette gjelder mest på herresiden, vil jeg ta med dette også: et argument man gjerne hører er at «men da får vi jo flere kamper mot erkerivalen vår». For det første stemmer dette kun om man havner i samme liga som erkerivalen. Havner ikke Stabæk eller Vålerenga i topp fire i denne modellen, blir det flere kamper mot Kolbotn, Fart og Avaldsnes istedenfor mot LSK Kvinner. For det andre kan man fort ende opp med å drepe rivaliseringen på den måten. En av de viktigste faktorene i rivalisering i fotball er at hvis man har tapt mot laget man hater, må man leve med at det er nesten seks måneder før man kan ta hevn – seks måneder der irritasjonen og frustrasjonen får lov til å syde. Vil det være tilfelle når lag møtes fire ganger i året, slik tilfellet vil bli i mesterskapsligaen? I denne sammenheng er det også verdt å nevne at da Danmark gikk over til sluttspillsmodell på herresiden, falt tilskuersnittet med 1.250 tilskuere i første sesong (!), fra 7.253. Snittet falt med ytterligere 200 tilskuere året etter.

Ulogiskheter
Det første ulogiske momentet har jeg allerede nevnt ovenfor. Det betaler seg overhodet ikke å komme på 7. istedenfor 10. plass i grunnspillet. Innser man tidlig i sesongen at det ikke blir topp fire, er det bare å chille fram til grunnspillet er over. I teorien masse muligheter for å gi unge talenter spilletid, for så vidt, men…

Det andre er dette med Champions League-plass nummer to. Den skal altså ikke gå til 2. plass i serien, som man har pleid å gjøre, men til vinneren av et oppgjør mellom vinneren i nedrykksligaen mot andreplassen i mesterskapsligaen! Hvem i huleste fant på dette? Selv Hypercube ville trolig sett på dette og konkludert med at dette er funnet opp av en ledelseskonsulent i intens pillerus! Resultatet av dette er altså at et 1. divisjonslag i teorien kan ende opp i Champions League.

Å treffe med formen
Som nevnt pleier Toppserien å dele seg i tre sjikt ganske tidlig. Dette vil neppe forandre seg stort – denne serieformen vil ikke gjøre at avstandene minkes. I halvparten av de ti siste sesongene har det skilt tre poeng eller mindre mellom 4. og 5. plass. Dermed kan det ende med at én kamp avgjør hvem som ender i sluttspillet, framfor prestasjonen over hele sesongen. I tillegg kan det lønne seg å ta femteplassen, ettersom seier mot på papiret lettere lag i nedrykksligaen kan gi muligheter til Champions League-plass. Da lønner det seg å treffe med formen i september-oktober-november, framfor hele sesongen.

Lukket serie
Selv om et 1. divisjonslag i teorien kan ta en Champions League-plass, er ikke dette særlig sannsynlig. Det er mer realistisk, grunnet nivåforskjellen mellom divisjonene, at Toppserien isteden blir en helt lukket serie – a la hvordan GET-ligaen i ishockey er i en god del sesonger. Bidrar det egentlig til bedring av norsk kvinnefotball? Faren er at lagene – særlig de som ikke ligger helt i toppsjiktet i Toppserien – blir på stedet hvil, ettersom de har få insentiver til å spisse nivået.

Talentutvikling?
Kan sluttspill og færre lag bidra til bedre talentutvikling? Det er en påstand man kan diskutere. Var det virkelig Belgias overgang til et komplisert sluttspillssystem i 2009 som gjorde at landet fikk en talenteksplosjon? Selv om mange, om ikke de fleste, av landets store talenter utvikles og spiller i andre land? På motsatt side kan man se på Eliteserien etter utvidelsen til 16 lag i 2009. Riktignok kombinert med en økonomisk krise i norsk fotball, førte det til at talenter som Markus Henriksen, Mohammed Fellah, Harmeet Singh, Vegar Eggen Hedenstad, og Marcus Pedersen fikk muligheter framfor middelmådige, dyre utenlandske spillere.

Konklusjon
Jeg sier det samme jeg har sagt hver eneste gang forslag om å redusere antall lag, eller innføre sluttspill: dette handler om et forbund som vil finne en enkel løsning som lar dem vise handlekraft. Landene som har vokst seg store, raskt i internasjonal fotball de siste årene – Belgia, Island, Polen – har tenkt på selve utviklingen av spillere, ikke gått for raske og enkle skrivebordsløsninger. Dette er symbolpolitikk som ødelegger fotballen. Alle som er engasjert i fotballen bør raskest mulig gå til sine klubber og argumentere for at dette forslaget bør utfases igjen alt på neste fotballting, samt at dette aldri bør utprøves på herresiden.

Reklamer

Eliteserien uten utlendinger

En morsom øvelse i fotballstatistikkens verden er å regne ut hvordan tabellen i en liga ville sett ut, dersom man fjernet alle utenlandske spillere fra den ligaen. Da noen gjorde en slik tabell for La Liga i Spania for noen år tilbake, endte Real Madrid på nedrykksplass.

Her i Norge er nok heldigvis ikke utslagene så store. Men det er likevel morsomt, bare av akademisk interesse, å se hvordan resultatene i Eliteserien ville endret seg dersom man tok vekk alle mål scoret av ikke-norske spillere. Derfor bestemte jeg meg for å gjennomgå dette for 2018-sesongen. Egentlig er jo resultatene her, som sagt, mest av akademisk interesse, men det kan også være en interessant generell pekepinn for hvordan det står til med f. eks utviklingen av norske målscorere.

Noen disclaimers først:

  1. Dette er ikke noe jeg har kontrollregnet på noen måte, så det er stor sannsynlighet for at jeg har gjort noe feil et eller annet sted.
  2. Dette handler ikke om etnisitet. Dette synes jeg burde være totalt unødvendig å legge inn, men jeg gjør det siden det virker å være noen i ethvert kommentarfelt som mener at spillere som Elyonoussi-brødrene og Joshua King ikke burde få lov til å spille på landslaget siden de er brune, eller at landslaget ikke representerer Norge siden ikke alle spillerne er etnisk norske. Dette handler om hvor mange av målene i Eliteserien som er scoret av spillere som fikk mesteparten av sin fotballoppvekst i Norge.
  3. Som en fortsettelse av dette: det betyr at jeg ikke alltid går for hvilket flagg som står bak spilleren på liveoppdateringene. Som et eksempel: Elbasan Rashani blir oppført som kosovar, men er født i Sverige og oppvokst i Telemark. Dermed blir hans mål regnet som norske.
  4. Selvfølgelig vil utslagene i denne tabellen variere stort fra år til år. At laget ditt faller mange plasser på tabellen i år, betyr ikke i seg selv at de er dårlige til å få fram norske spillere.
P Lag S U T MS MI MF P
1 Molde 18 5 7 45 22 23 59
2 Rosenborg 15 10 5 31 17 14 55
3 Brann 13 11 6 26 23 3 50
4 Ranheim 15 4 11 43 33 10 49
5 Haugesund 11 14 5 23 15 8 47
6 Odd 12 11 7 33 25 8 47
7 Kristiansund 11 13 6 30 23 7 46
8 Strømsgodset 11 10 9 43 32 11 43
9 Tromsø 11 7 12 33 34 -1 40
10 Lillestrøm 8 9 13 21 29 -8 33
11 Vålerenga 8 9 13 19 32 -13 33
12 Sandefjord 7 10 13 17 34 -17 31
13 Sarpsborg 08 7 9 14 20 28 -8 30
14 Bodø/Glimt 6 11 13 22 28 -6 29
15 Start 7 7 16 12 29 -17 28
16 Stabæk 5 10 15 15 29 -14 25

Det mest interessante innslaget er jo hvor mange mål som forsvinner til sammen. I virkelighetens Eliteserie ble det scoret 672 mål i 2018, det blir her redusert til 433. Det mestscorende laget var Molde med 63 mål. Vi ser at selv de fikk trimmet vekk 18 fulltreffere uten utenlandske spillere.

1. Molde – litt av et opprykk, og ikke minst et litt overraskende utslag, med tanke på at laget under Solskjær tradisjonelt har hentet utlendinger over en lav sko. Klart Erling Braut Haaland har hatt mye å si her, i tillegg til stødige målscorere på midtbanen som Eirik Hestad (åtte mål). Står på samme antall poeng som i virkeligheten.

2. Rosenborg – tross at Nicklas Bendtner ikke var like het som i fjor, sto han og spillere som Mike Jensen og Jonathan Levi for mange svært viktige mål. Dermed mister Rosenborg mange poeng i tillegg til scoringer.

3. Brann – posisjonen forblir uforandret. De mister en del scoringer fra Bamba på høsten, samt mål her og der fra spillere som Acosta og Wormgoor.

4. Ranheim – ikke helt overraskende rykker Ranheim ganske heftig fram på tabellen 🙂 De hadde ingen utlendinger i stallen i 2018, og fikk heller ikke noen selvmål scoret av utlendinger til sin fordel. Dermed står de på samme antall scoringer som i virkeligheten, men kan plusse på noen ekstra poeng.

5. Haugesund – lagets mestscorende var nigerianske David Akintola. Får ikke noe voldsomt stort utslag, og ender opp bare en plass under virkeligheten.

6. Odd – hadde en veldig middels sesong i virkeligheten, men får her godt betalt for få utlendinger i stallen. Det forsvinner noen mål fra svenske Martin Broberg.

7. Kristiansund – laget er veldig mangfoldig, og egentlig et kroneksempel på det som har vært en gjennomgående trend i norsk herrefotball: det er ofte billigere å hente unge utenlandske spillere enn unge nordmenn. Dermed mister Kristiansund mange mål fra Daouda Bamba, i tillegg til svenske Liridon Kalludra. Ender likevel opp på samme poengsum.

8. Strømsgodset – kun tre av Godsets mål i 2018 ble scoret av utenlandske spillere. De fire mest profilerte målscorerne var naturligvis Marcus Pedersen, Mostafa Abdellaoue, Tokmac Nguen og Amahl Pellegrino – de to førstnevnte fra Hamar og Oslo, og de to siste fra Drammensområdet. Det gir også betaling i form av mange, mange inntjente poeng – hele tolv. Godset tjener mye her.

9. Tromsø – mister noen mål fra f. eks Robert Taylor, men til gjengjeld putta mange utlendinger på Tromsø i år, og dermed ender de opp med å tjene noen poeng på denne tabellen.

10. Lillestrøm – duoen Arnor Smarason og Ifeanyi Mathew sto for mange Lillestrøm-mål, særlig på vårsesongen. Likevel ender Lillestrøm opp med å gå netto ett poeng i pluss. Interessant.

11. Vålerenga – et av lagene som lider mest under denne tabellen. To av deres storscorere i år, Sam Johnsen og Chidera Ejuke, stammer begge fra Vest-Afrika. Vålerenga mister over halvparten av målene sine totalt, og med det ryker selvfølgelig også en god del poeng.

12. Sandefjord – mange av Sandefjords mål i år kommer fra spanjolene Rufo og Pau Morer, og svensken Pontus Engblom. Samtidig har laget vært innblandet i utrolig mange jevne kamper i år, og der har tydeligvis akkurat nok mål blitt scoret av utenlandske spillere til at Sandefjord får åtte poeng ekstra i denne oversikten.

13. Sarpsborg 08 – Sarpsborg har fokusert på det beste tilbudet framfor hvilket pass spilleren har, hvilket er helt forståelig i den posisjonen klubben er i. 12 mål fra danske Patrick Mortensen er det virkelig utslagsgivende her. Likevel er 21 poeng og 26 mål tapt en virkelig dramatisk forandring.

14. Bodø/Glimt – taper egentlig ikke så mye, men lagene bak dem vant såpass mye fram at de likevel blir skjøvet ned på kvalikplass. Danske Zinckernagel og svenske Layouni sto for de fleste målene som her forsvinner.

15. Start – blir stående på samme plass, og taper kun ett poeng. Men Start var allerede det minstscorende laget i Eliteserien, og her viser det seg at kun tolv av scoringene deres kom fra norske spillere. Kontrasten til askeladdlaget som var et par stolpeskudd unna seriegull i 2005 kunne ikke vært større.

16. Stabæk – dette er jo litt ironisk. I en sesong der vi har satset på å dekke flest mulige plasser med spillere fra eget akademi, havner Stabæk nederst på denne lista. Samtidig var det jo nesten uunngåelig, når man sitter på Eliteseriens toppscorer og han er fra Elfenbenskysten. Særlig på høsten scoret Boli mange utslagsgivende mål, og det er nok de som gjør at poengene ryker her.

Vi må snakke om utenriksjournalistikken

Utenriksjournalistene kan sitt fag til fingerspissene, men bruker et språk det har gått møll i for lengst.

Allmennkringkaster NRK fornyer seg med apper og bruk av sosiale medier. Men når det kommer til en sentral del av nyhetssendingene, er det som om tida har stått stille – lenge.

Her er et lite utdrag fra en Dagsrevy-sending sist onsdag:

«Men det betyr ikke nødvendigvis at valget er et nederlag for president Donald Trump. Han har fortsatt mye støtte i kongressen, etter å ha gjennomført mange av de viktigste valgkampløftene sine. Han har blant annet gitt amerikansk økonomi et skikkelig løft og fått flere ut i jobb, han har gjennomført flere tiltak for å begrense innvandringen til USA, han gjorde nemlig som han lovet, nemlig å skrote Paris-avtalen, og kalte Iran-avtalen den verste avtalen noensinne, han trakk deretter USA fra avtalen og innførte nye sanksjoner. Trump har også startet handelskrig med Kina og han er presidenten som fikk til et møte med Nord-Koreas leder.»

Jeg har til gode å høre en samtale om utenriks som i det hele tatt ligner.

Vet en tenåring i Kristiansand hva som menes med sanksjoner? Eller er en traumatisert syrisk flyktning i Oslo klar over at ordet «handelskrig» ikke betyr at folk skyter på hverandre?

Like forvirrende er NRK-korrespondentenes forelskelse i begrepet «Midtøsten». Her snakker vi om et ord fra Filmavisen-tida, og – hvis vi legger godvilja til – et område som kan strekke seg fra Afrika til India. Verken lett å forstå eller særlig presist.

Og hvorfor kan ikke «demokrati» bare erstattes av det noe mer folkelige «mye prating»?

Utenriksreportasjer er viktige, ikke minst i dagens urolige verden. NRK og utenrikskorrespondentene deres vil nok selv mene at deres reportasjer bidrar til å øke nordmenns forståelse av verden rundt seg.

Min raske analyse er at dagens utenriksreportasjer på TV bruker rare geografiske inndelinger og et tungt fagspråk. Når folk ikke forstår eller faller av underveis, hjelper det ikke at det som sies er faglig rett.

Om NRK vil nå ut til nye målgrupper og få flere interessert i utenriks, bør de fornye språket. Gjøre det enklere og bruke ord som engasjerer. P3Nyheter og Supernytt er eksempler på NRK-redaksjoner der ordene velges med solide doser omhu. Få av oss er journalister og samfunnsvitere – så hvorfor ikke gjøre samme øvelse for utenriksstoffet? En oppdatert og fresh Palestina-reportasje kunne også blitt populær i sosiale medier.

Når språket er tatt hånd om, kan også selve symbolbruken få en oppussing. For det er jo på sin plass med emojien «ansikt som skriker av frykt» når Kim Jong-Un har sprengt en ny atombombe?

Vent…

Er det noen som faktisk har spurt folk om de mener værmeldingen og utenriksreportasjene på Dagsrevyen er for vanskelige?

Mvh

Kenneth Haug

Leder og grunnlegger for Norsk Forening For Oss Som Tror At Folk Flest Ikke Er Idioter

Inge Andre Olsens signeringer

Inge Andre Olsen har vært Stabæks sportsdirektør siden 2011. Blant de andre sportsdirektørene i Eliteserien kan jeg bare komme på Jostein Flo som har sittet lenger, og jeg kommer på en rekke flere som har sittet kortere. Han har vært med på noen imponerende oppturer (opprykket 2013, signeringen av Bob Bradley, medalje 2015, den glimrende 2017-sesongen), men også noen ordentlige nedturer (nedrykk 2012, nesten-nedrykk 2016). Nå ser det ut som man er i ferd med å rykke ned igjen. Mens IAO, som han populært kalles blant Stabæk-fans, tidligere har vært genierklært i overgangsvindu etter overgangsvindu, blir han nå sterkt kritisert for to svake overgangsvinduer og en elendig treneransettelse. I tillegg har Stabæk hatt mange problemer som har vært utenfor IAOs kontroll. Inge Andre Olsen kom mer eller mindre direkte til sportsdirektørjobben etter spillerkarrieren, og har måttet lære mye mens han holdt på. Hvor mye har det påvirket jobben hans?

Tidligere har Fædrelandsvennen lagd en oversikt over Starts mange bomsigneringer gjennom de siste årene, og ikke minst har man den legendariske oversikten over Roald Bruun-Hansens katastrofale periode som sportsdirektør i Brann. I den forbindelse ønsker jeg å lage en lignende oversikt over IAOs aktivitet på spillermarkedet siden Stabæk måtte gjøre en «total reboot» i 2012 – etter at man ble kastet ut av Telenor Arena. Jeg tar ikke med de spillerne som kom fra Stabæks akademi, og det inkluderer de tre ivorianske spillerne som har vært bortimot faste innslag på Stabæk. Jeg tar kun spillerne som kom utenfra som seniorspillere, og som IAO har signert. I denne perioden har ikke Stabæk hatt råd til spesielt mange bomsigneringer, om noen. Finner jeg en trend?

Takk til stb.guru og transfermarkt.com.

2012:

Mads Stokkelien – kom gratis fra Start. Spissen fikk ikke til noe som helst i 2012, men scoret 17 mål i opprykkssesongen 2013. Forsvant dessverre gratis til New York Cosmos. Må kunne kalles en suksess.

Sean Cunningham – kom på lån fra Molde. En vandrende katastrofe av en midtstopper som av uforståelige årsaker fikk spille nesten hver eneste kamp. Sist noen hørte fra fyren spilte han reservelagsfotball i USA. Bomsignering.

Christer Kleiven – midtbanespilleren kom gratis fra Start sammen med Stokkelien. Ingen katastrofe, men heller ingen suksess på midtbanen i sin ene sesong. Gikk til Odd for 200 000, noe som må sies å være en veldig god handel for Stabæks del. Bomsignering.

Fredrik Brustad – kom fra amerikansk collegefotball. Den lynhurtige, men ellers noe begrensede Oslogutten var et av Stabæks farligste angrepsvåpen i sine tre sesonger i klubben. Forsvant dessverre gratis til svenske AIK etter 2014-sesongen. God signering.

Stian Sortevik – kom gratis fra Hønefoss. Helt OK offensiv midtbanespiller, etablerte seg aldri ordentlig på laget. Dro videre til KFUM i 2015. Kan ikke kalles en bomsignering, men ingen suksess heller.

Ricardo Clark – midtbanespilleren med VM-kamper for USA kom på lån fra Eintracht Frankfurt. Innfridde aldri de store forventningene mange stilte til ham, selv om han for så vidt var en grei fotballspiller. OK signering.

Bjarte Haugsdal – forsvarspoteten kom fra Brann, leverte to helt greie sesonger og fikk til og med ta på kapteinsarmbåndet i 2013. Dro gratis til Nest-Sotra etter opprykket. Helt ok signering.

Adnan Haidar – kom fra Vålerenga, og det var knyttet visse forventninger til ham. Var inn og ut av laget, og imponerte sjelden. Vært klubbnomade siden han forlot STB i 2013. Bomsignering.

David Hanssen – veteranen kom tilbake til Stabæk etter elleve sesonger, og hadde nok større betydning utenfor banen med sin store erfaring. La opp etter én sesong for å bli Lommedalen-trener. Vanskelig å vurdere denne signeringen.

Kim André Hunstad – midtstopper som kom fra Kjelsås på sommeren. Gjorde seg aldri spesielt bemerket. Bomsignering.

Ibba Lajaab – spissen kom på lån fra Vålerenga, men slo aldri ordentlig til i Stabæk. Fem kamper og ingen mål. Ble så solgt til Bodø/Glimt der han endelig slo gjennom. Bomsignering.

Ville Jalasto – kom fra Aalesund, og ble en viktig brikke i Stabæk de neste par-tre sesongene. En veldig god signering, som dessverre forsvant gratis til finsk fotball da kontrakten gikk ut i 2015.

Elfar Freyr Helgason – kom fra et konkurstruet AEK Athen, imponerte ikke voldsomt, og fikk ikke forlenget kontrakten, noe han visstnok var ganske misfornøyd med. Kan vel kalles bomsignering.

Veigar Pall Gunnarsson – kom fra Vålerenga for sin fjerde (!) Stabæk-periode. Det ble med høstsesongen 2012, og rakk for så vidt å notere seg for fire målpoeng, men var nok feil medisin til feil tid. Bomsignering.

2013:

Martin Andresen – ryktene vil ha det til at han bare ble signert for å ha nok spillere under kontrakt til å oppfylle NFF-krav. Fikk i hvert fall bare et enkelt innhopp i sin tredje Stabæk-periode, mot Strømmen.

Nicolai Næss – kom som vrakgods fra Vålerenga, ble etter hvert fast i midtforsvaret og en av Tippeligaens beste midtstoppere, før han ble solgt til Columbus Crew for en grei sum sommeren 2016. En veldig vellykket signering!

Timmi Johansen – den danske venstrebacken kom gratis etter mange år med skadeplager, og var fast på laget i 2013. Fikk ikke tillit under Bob Bradley og forsvant igjen etter 2014-sesongen. Grei signering, tross alt.

Jonathan Rasheed – ble hentet inn som andrekeeper foran 2013-sesongen. Veldig lojal, men vi fikk aldri sett ham i kamp. Dro videre før 2014-sesongen.

Chuma Anene – kom på lån fra Vålerenga i høstsesongen. Gjorde en grei innsats og sto for fire mål.

2014:

Emil Dahle – var Adeccoligaens beste spiller det året, og det ble stilt store forventninger til ham i Stabæk. Fikk lite tillit av Bob Bradley, imponerte ikke på trening, og forlot klubben med knust selvtillit et år senere.

Craig Henderson – midtbanespilleren ble første newzealander i Tippeligaen. Var konstant skadeplaget og imponerte sjelden de gangene han spilte. Skal ha takk for å ha levert vårt første mål i 2014-sesongen. Dro først på lån til Mjøndalen, så videre til GAIS foran 2016-sesongen. Bomkjøp.

Borger Thomas – local lad som ble signert på lån fra Godset. Fikk en ulykksalig start med utvisning mot Lillestrøm, og sto ellers bare i cupkampen mot Grorud og tapet mot Viking. Vanskelig å vurdere.

Enoch Kofi Adu – i utgangspunktet en helt utrolig signering, der han kom på lån fra Club Brugge. Hadde en helt utrolig ro med ballen, men skapte etter hvert en del frustrasjon med sin nonsjalanse. Likevel en veldig god signering. Dro videre til Malmö i sommervinduet.

Tomasz Sokolowski – kom gratis fra Brann, leverte varene på midtbanen. Forlenget ikke kontrakten og er nå tilbake i Asker. En god signering.

Jon Inge Høiland – avsluttet karrieren med en god sesong i Stabæk etter tre år i Trondheim. Kom gratis, så da gjorde det ikke så mye at han la opp etter bare et år. God signering.

Michael Stephens – midtbanespiller som kom fra LA Galaxy. Kontroversiell figur blant Stabæk-supporterne, undertegnede hører til blant de som vurderer ham høyere. Dro tilbake til USA etter et år. OK signering.

Pablo Fontanello – kom gratis fra ukrainsk fotball, var tydelig utrent og leverte på et elendig nivå i forhold til forventningene. Dro videre etter et halvt år. Skuffende signering.

Espen Isaksen – nødsignering som sto i mål mot Start i juni. Drittkamp, men det var ikke Espen sin feil.

Gurpreet Singh Sandhu – året med de mange keeperne. Singh signerte i august 2014. Imponerte ikke spesielt mye da han endelig fikk sin debut på A-laget, og dro tilbake til India i 2017.

Andrew Jacobson – kom på lån for å holde seg i form før NYCFC begynte å spille. Må absolutt sies å ha gjort en godkjent innsats på midtbanen.

Giorgi Gorozia – ble Stabæks første georgier, og var en signering for fremtiden. Leverte ok, talentet er der utvilsomt, men slo aldri gjennom. Er nå på klubbjakt. Godkjent signering.

Morten Skjønsberg – kom tilbake til moderklubben etter to og en halv sesong i Sverige. Var fortsatt den ubestridte sjefen i forsvaret og i garderoben, og alle eliteseriereporteres favorittintervjuobjekt. Konge signering, Inge!

Magne Hoseth – kom gratis fra Molde, startet Stabæk-karrieren med en glimrende målgivende pasning mot Rosenborg. Dro videre etter sesongen. Godkjent signering.

Birger Meling – en signering for fremtiden da han kom, etablerte seg på laget i løpet av 2015 og ble raskt klubbens heteste salgsobjekt. Kjempesignering.

2015:

Yassine el-Ghanassy – kom helt ut av det blå fra belgisk fotball. Teknikeren terroriserte Tippeligaforsvar hele sesongen, og må sies å ha vært en veldig god signering. Var her på kun en ettårskontrakt, og dro siden tilbake til Belgia.

Adama Diomande – ble presentert over Snapchat, og må sies å ha vært en ubetinget suksess. Kom gratis, leverte 25 mål på 26 kamper, og ble solgt for en ubegripelig høy sum til Hull. Det eneste som er synd er at vi fikk beholde ham så kort.

Jevgenij Kirisov – kom på lån fra russisk fotball. Gikk i stykker før sesongen begynte og ble sendt hjem med kun tre minutter cupfotball mot Senja i bagasjen.

Kamal Issah – ghaneseren kom fra FC Nordsjælland og viste tidvis gode ferdigheter på midtbanen. Ble samtidig kjent for hasardiøse pasninger, og det var få som felte noen tårer da han ble solgt til tyrkisk fotball i 2016.

Cole Grossman – amerikaneren kom gratis fra Real Salt Lake, leverte varene på midtbanen i to sesonger, og har siden dratt videre. Godkjent signering.

Ernest Asante – var en slags erstatter for Fredrik Brustad, og ble kjøpt for under millionen fra Start. Livsfarlig i bronsesesongen 2015, men fikk betydelig vanskeligere arbeidsforhold i 2016. Solgt videre til FC Nordsjælland. En ganske så god signering likevel.

Anthony Annan – den gamle helten fra magikerkvartetten i 2008 kom tilbake på korttidskontrakt for høstsesongen 2015. Det gnistret ikke av den lille ghaneseren, men han leverte til ståkarakter. Dro siden videre til finsk fotball.

Muhamed Keita – kom på lån fra Lech Poznan, leverte variabelt, men likevel en god spiller å ha i laget. Scoret noen sjukt fine mål, dessuten. God signering.

2016:

Alex Davey – kom på lån fra Chelseas U19-lag og skulle visstnok være et av Skottlands største fotballtalenter. Det viste han mildt sagt ikke. Bomsignering av dimensjoner.

Ohi Omoijuanfo – kom fra Jerv, skuffet gjennom mesteparten av sesongen, men leverte selvfølgelig sesongens viktigste scoringer mot Start og Jerv. Vanskelig å vurdere, gitt…
EDIT: Ohis beskrivelse ble lidende under at jeg har påbegynt dette blogginnlegget flere ganger over flere år. Ohi hadde selvfølgelig en helt vanvittig god 2017-sesong, og må derfor betegnes som godkjent.

Shadrach Eghan – kom på lån fra Twente, fikk aldri særlig til spilletid. Delte meninger om hvorvidt han fortjente det eller ikke.

Agon Mehmeti – kom fra Malmö. Feil spisstype til feil tid, og ble solgt videre til tyrkisk fotball etter bare en sesong. Bomkjøp.

Moussa Njie – kom fra Bærum. Vingen ble et friskt, om enn variabelt, pust i Stabæks angrepsspill, mye bedre etter en langtidsskade, og ser ut til å ha vært en godkjent signering.

Muhamed Keita – kom på sommeren på et nytt lån, leverte ikke like godt denne gangen, men sto likevel for fem målpoeng på elleve kamper. Godkjent.

Simen Lillevik Kjellevold – hentet fra Førde som tredjekeeper, har ikke imponert noen i løpet av sin periode her.

Mynor Escoe – kom på lån fra costaricansk fotball. Fikk kun seks kamper og en assist. Total bomsignering.

Marcus Nilsson – midtstopperen kom fra lavere divisjoner i England. En veldig viktig brikke på høstsesongen, som dessverre forsvant til koreansk fotball etter sesongen.

Alanzinho – kom på korttidskontrakt etter en innsamlingsaksjon fra supporterne. Imponerte ingen.

2017:

Tortol Lumanza – fikk et halvt år på å trene seg opp før han debuterte i 2017. Var kanskje Eliteseriens beste spiller den sesongen, så vi fikk absolutt valuta for pengene. Dessverre ødela han mye av inntrykket ved å stikke til tyrkisk fotball vinteren 2018. God signering.

Sindre Mauritz-Hansen – spiss som kom fra Asker. Fikk få sjanser i 2017 og ble sendt på lån til Strømmen, der han plutselig var en av OBOS-ligaens store goalgettere. Får en ny sjanse i 2019, håper vi.

Franck Boli – ble hentet hjem etter et år i Kina og et år på Sunnmøre. Var langtidsskadet, og imponerte ikke før han ble satt på sin foretrukne spissplass. Vært Stabæks klart viktigste spiller under mareritthøsten 2018. Godkjent signering, som trolig kunne blitt enda bedre om man tilpasset laget rundt ham tidligere.

Håkon Skogseid – en annen hjemvendt sønn. Leverte godkjent på vårsesongen i 2017, da det meste fløt fint for Stabæk. Er nå langtidsskadet og det spørs om han noensinne spiller fotball for oss igjen.

Tonny Brochmann – kom fra Jerv, scoret noen pornomål i 2017, men virker å være avhengig av at laget rundt ham flyter godt. Ble sendt til Mjøndalen sommeren 2018. Godkjent signering.

Ahmed El-Amrani – kom til oss etter et par sesonger i svenske Ljungskile. Rask, men ikke så mye annet, og hadde vel også noen skadeproblemer. Dro videre til finske Honka etter sesongen. Bomsignering.

El-Hadji Ba – var her på et halvt års lån. Gjorde sakene sine godt de første par kampene, men nonsjalansen hans ble mer og mer synlig utover. Det var få som felte tårer da han dro. Vanskelig å vurdere.

Alex Nimely – spiss som klubben forsøkte å hype opp foran 2017-sesongen. Imponerte ikke stort i den drøyt halve sesongen han var i klubben, og sto bare for to mål og et gult kort i serien. Kontrakten ble terminert og han spiller nå i finsk fotball.

Raymond Gyasi – rask og teknisk dyktig nederlender. Gjorde en godkjent sesong i 2017, men brakk dessverre beinet og har vært ute med skade gjennom mesteparten av 2018. Kjipt, men leverte bra i 2017 og kan bli en viktig brikke i 2019.

John Alvbåge – den svenske keeperen kom inn i sommervinduet og ble den mest stabile keeperen Stabæk har hatt på lenge. Gjorde ingen av de fantastiske redningene Sayouba kunne varte opp med, men ingen av tabbene heller. Dro dessverre videre til kypriotisk fotball etter sesongen.

Rubio Rubin – kontraktsløs amerikansk spiss som kom sommeren 2017. Fikk til sammen 122 minutter i Stabæk, noterte seg ikke for noen målpoeng. Dro videre til mexicansk fotball etter sesongen.

John Hou Sæter – kom fra Rosenborg, og har fått mye tillit på midtbanen. Har levert så som så i år, men setter likevel denne signeringen som godkjent.

Hongliang Tao – den første av tre kinesere som kom til Stabæk i et samarbeid vi fortsatt ikke har fått vite så mye om. Visstnok en veldig sjarmerende type, men en av de dårligste fotballspillerne jeg har sett. Tilbringer nå mesteparten av 2. lagskampene på benken. Helbom.

Ronald Hernandez – venezuelansk høyreback. Rask og ok teknikk, men fotballforståelsen er så som så, særlig defensivt. Likevel en spiller med stort potensiale. God signering.

2018:

Steinar Strømnes – kom fra Strømmen og ble hentet inn som en rutinert defensiv forsterkning. Viste seg å ikke være klar for tempoet i Eliteserien overhodet. I tillegg har han dessverre vært skadeplaget gjennom mye av sesongen, inkl. en veldig stygg hodeskade. Bomsignering.

Vadim Demidov – kom inn etter at det ble klart at vi trengte en defensiv forsterkning med erfaring fra nivået. Klarte å slukke de verste brannene i forsvaret, selv om han ikke kan gjøre hele jobben selv. Vil påstå at vi hadde ligget enda verre til uten Demidov. Bra signering!

Xin Zhou – trolig den beste av de tre kineserne vi hentet, uten at dette gjør ham noe bedre enn at han holder middels 2. divisjonsnivå.

Martin Rønning Ovenstad – ble hentet på lån for å erstatte Lumanza. Viste seg å ikke holde nivået overhodet! Utrolig mange unødvendige balltap, og totalt fravær av overblikk. Bomsignering av dimensjoner! Og ja, jeg vet at han nå spiller fast i Godset. Det er det mange Godset-fans som ikke skjønner stort av heller.

Abdul-Basit Agouda – et stort, men kranglete talent. Ble tidlig skadet og har ikke spilt ett minutt med fotball for Stabæk. Nå er det som kjent en liten mediesaga på gang med ham.

Yiming Zheng – kineser nr. 3. Holder litt under middels 2. divisjonsnivå.

Filip Valencic – ble hentet inn for en del penger fra HJK i Finland. Har ikke bidratt med mye i Eliteserien, er middels på 2. laget. I tillegg var han ikke medisinen Stabæk trengte i sommer. Kan han bevise noe i OBOS? Foreløpig må han regnes som en bomsignering.

Aboubakar Keita – kom på ett års lån fra FC København, som betyr at vi har han fram til sommeren 2019. Det er bra, for han har vist seg å være sommerens store forsterkning. Brukbar til å rydde opp på midten, enda bedre til å finne de gode pasningene framover. God signering!

Marcus Sandberg – kom fra Vålerenga, som jeg ikke skjønner at lot ham gå. Glimrende keeper, og har vært med på å holde liv i Stabæk i høstsesongen.

 

Hvis man skal regne veldig grovt, så virker det som mønsteret er at det er blitt lenger og lenger mellom de gode signeringene de siste par årene. Men dette er en veldig grov vurdering. Hva tenker du? Bør IAO endre resept?

Amerikansk fotball denne uka 6

Sjette runde er ferdigspilt. Stikkordet denne uka var mange tette, jevne og spennende kamper, og alt i alt må man si at runden har vært god reklame for NFL.

  • De regjerende mestrene Philadelphia Eagles har hatt en trøblete sesongstart, og mange fans fryktet at nedturen skulle fortsette borte mot New York Giants. Carson Wentz mente noe annerledes. Stjernequarterbacken våknet endelig til liv og kastet tre touchdownpasninger i en kamp som Eagles vant 34-13.
  • Årets første London-kamp var ikke spesielt velspilt, og Seattle Seahawks hadde full kontroll hele veien. Oakland Raiders fortsetter katastrofesesongen, og måtte vente til halvveis ut i siste quarter for overhodet å få poeng. Seahawks vant 27-3.
  • Los Angeles Chargers var det eneste laget Cleveland Browns slo i 2016, og mange Browns-fans håpet nok på en gjentakelse denne gangen. Chargers hadde andre planer. De dominerte fra start til slutt, og slapp knapt til Browns overhodet. Det endte 38-14 til Chargers.
  • Jevnt og spennende fra start til slutt i Houston, der to konstant underpresterende lag møttes. Texans vant til slutt bak en elendig pasning fra Buffalo Bills, som ble plukket opp av en Texans-spiller som løp inn en touchdown. Sluttresultatet ble 20-13 til Texans.
  • Jevnt og spennende var det også i Cincinnati. Kampene mellom Bengals og Pittsburgh Steelers pleier å være brutale, denne gangen slapp man unna uten åpenlyst usportslig spill, men dramaet var til stede. Med elleve sekunder igjen klarte Ben Roethlisberger å finne Antonio Brown og score den avgjørende touchdownen. Steelers vant dermed 28-21.
  • Tampa Bay Buccaneers holdt håpet i live helt til sluttsekundene borte mot Atlanta Falcons. Det var en god og velspilt kamp, og på siste play forsøkte Buccaneers på laterals (pasninger på tvers, noe det ikke er begrensninger på), noe som så ut til å fungere helt til en spiller ikke klarte å holde fast i ballen. Dermed vant Falcons 34-29, noe som holder litt liv i sesongen deres.
  • New York Jets har faktisk noe brukbart på gang, noe de beviste med å sette 42 poeng hjemme mot Indianapolis Colts. Sluttresultatet 42-34 lyver litt, ettersom Jets hadde full kontroll gjennom hele 2. omgang.
  • Minnesota Vikings har ikke fått like god fart på angrepsspillet som de hadde gjennom fjorårssesongen, men klarte likevel brasene hjemme mot NFCs litt småkleine lillebror i Arizona Cardinals. Bortelaget hadde aldri ledelsen, og Vikings vant til slutt 27-17.
  • Washington Redskins så ut til å ha full kontroll hjemme mot Carolina Panthers, men man skal aldri regne med at Cam Newton er ferdigspilt. Panthers begynte på et imponerende comeback, men klarte ikke helt å fullføre. Hovedstadslaget slapp unna med 23-17.
  • Los Angeles Rams er nå det eneste ubeseira laget i NFL, og så ut til å ha full kontroll i kulda i Denver. Mot slutten begynte imidlertid Denver på et sterkt comeback. Defensiven til Rams holdt imidlertid hele veien inn og de tok en 23-20-seier.
  • Jacksonville Jaguars glemte visst det sterke forsvarsspillet sitt hjemme, og angrepsspillet hadde lite å stille opp med mot Dallas Cowboys. I Texas var det aldri tvil om hvilken vei kampen skulle gå, og Cowboys vant til slutt 40-7! Imponerende forestilling av «America’s Team».
  • Tennessee Titans har hatt en vane for å vinne jevne kamper med få poeng så langt i denne sesongen, men denne kampen kom de ikke engang med på poengtavla. Baltimore Ravens scoret en touchdown i de første tre quarterne, og kontrollerte inn en 21-0-seier.
  • Ubeseirede Kansas City Chiefs kom til Boston med en veldig vanskelig utfordring foran seg mot New England Patriots. I fjor vant Chiefs åpningskampen mot de regjerende mestrene, og mange Pats-fans fryktet nok en gjentakelse da Chiefs tok ledelsen i fjerde quarter. Den voldsomt poengrike affæren ble imidlertid avgjort på siste spark, med et field goal som ga Patriots en 43-40-seier.
  • Mandagskampen på Lambeau Field vippet lenge fram og tilbake, og San Francisco 49ers trodde kanskje det var i boks, men man skal aldri gi Green Bay Packers og Aaron Rodgers tid på seg til å snu det. Det klarte de, for ørtende gang, idet Mason Crosby fikk revansj for forrige runde, og scoret sitt fjerde field goal for dagen idet klokka løp ut så Packers vant 33-30.

Denne uka har flere lag som Ravens, Eagles og Falcons kommet seg tilbake i rute etter flere svake kamper. Med elleve runder igjen er det dermed kun et par lag som er i skikkelig trøbbel, der det mest nevneverdige er Oakland Raiders. Den nygamle hovedtreneren Jon Gruden lovet at man skulle gå tilbake til gammeldags, sta og hard football, men så langt har samspillet fungert dårlig, og i tillegg har laget en skadeliste lang som et vondt år.

Hva skjer til uka?

  • Denver reiser til Arizona. To i utgangspunktet spennende lag som har underprestert fram til nå.
  • Tennessee Titans drar til London for å møte Los Angeles Chargers. Dette må jo være et av de mindre attraktive møtene britene har fått gleden av å oppleve. Chargers er i utgangspunktet favoritt her, men Titans har denne evnen til å vinne de ekle kampene.
  • Etter det frustrerende tapet i Miami, skal Chicago Bears hjem og…møte New England Patriots. Fra asken til ilden, vil noen si.
  • Indianapolis Colts har ikke hatt det lett nå i sesonginnledningen, men nå skal de møte et annet underpresterende lag i Buffalo Bills.
  • Miami Dolphins har ikke falt fra hverandre på samme måte som mange andre lag gjør etter å ha overprestert tidlig, men nå skal de opp mot Detroit Lions, med en tidligere Patriots-trener.
  • New York Jets har som sagt imponert så langt i år, men nå skal de møte sin kanskje tøffeste motstander til nå i Minnesota Vikings.
  • En kamp jeg definitivt gleder meg til, er Philadelphia Eagles hjemme mot Carolina Panthers.
  • To av ligaens overraskelser hittil møtes når Cleveland Browns reiser til varmen for å møte Tampa Bay Buccaneers.
  • Jacksonville Jaguars skal ta imot divisjonsrivalen Houston Texans.
  • New Orleans Saints er som vanlig sterke i angrepsspillet sitt, men hvordan klarer de seg borte mot Baltimore Ravens?
  • For bare noen uker siden så San Francisco 49ers-Los Angeles Rams ut som en veldig spennende kamp. Så skadet Jimmy Garoppolo seg, og 49ers gikk tilbake til å være en dørmatte…men kampen skal uansett spilles.
  • Et gammelt hatoppgjør lever videre når Washington Redskins tar imot Dallas Cowboys.
  • I kveldskampen skal Kansas City Chiefs ta imot Cincinnati Bengals.
  • Mandagskampen skal altså gå mellom to lag som virkelig, virkelig trenger seieren: Atlanta Falcons og New York Giants.

Amerikansk fotball denne uka 5

Fem runder er spilt i årets NFL-sesong. Nå kan man så vidt begynne å danne seg et bilde av hvordan dette vil gå, hvilke lag som er i trøbbel, hvilke lag som ligger godt an, og så videre.

NFL runde 5-oppsummering

  • Torsdagskampen var aldri i tvil. New England Patriots dominerte hele veien, og Tom Brady klarte å få sin 500. touchdownpasning. Indianapolis Colts er for så vidt ikke like elendige som i fjor, men har mye å gjøre om de skal nå sluttspillet. 38-24 til Patriots ble sluttresultatet.
  • Etter en deilig seier mot erkerivalen i forrige uke, dro Baltimore Ravens videre til Cleveland. Browns har imidlertid vist mye positivt denne sesongen. Ingen av lagene imponerte noe særlig i ordinær tid, og klarte bare å sparke inn tre field goals hver. Dermed gikk det til overtid, og der holdt Browns på å rote det bort flere ganger, men til slutt klarte de å sparke inn et avgjørende field goal med mindre enn tre minutter igjen på klokka. Dermed vinner Browns sin andre kamp i år, 12-9.
  • Spesielt poengrikt var det heller ikke i Buffalo, der Bills tok imot et Tennessee Titans som har overrasket i år. Spennende var det imidlertid til siste slutt, og Bills sparket inn et avgjørende field goal i sluttsekundene. Det ble 13-12-seier til Bills, som dermed fortsatt har litt styr på sesongen sin.
  • To av årets overraskelser møttes i Cincinnati, der Bengals tok imot Miami Dolphins. Dolphins lå godt an etter første omgang, med 14-0-ledelse, men så falt de sammen i siste quarter. Bengals klarte å score hele 24 poeng, inklusive to pick-six (det vil si at forsvarende lag kaprer en pasning og løper inn en touchdown). Dermed ble sluttresultatet 27-17 i hjemmelagets favør.
  • Detroit Lions hadde et effektivt angrepsspill hjemme mot Green Bay Packers. I tillegg klarte Packers’ kicker Mason Crosby å bomme på fire field goals og et extra point. Crosby er vanligvis en kulthelt blant Packers-fansen, men det spekuleres nå i om han må finne seg nytt arbeid. Tross at Aaron Rodgers våknet til liv etter pause, vant Lions 31-23.
  • Fjorårets store overraskelse og årets hotshot møttes da Jacksonville Jaguars kom til Kansas City. Der hadde Chiefs kontroll hele kampen gjennom, selv om quarterbacken Patrick Mahomes kastet sin første interception. Chiefs vant til slutt 30-14.
  • Denver Broncos har ikke vært dårlige og New York Jets har ikke imponert i år, men likevel var det de grønnkledde som tok kontroll på hjemmebane. Jets vant 34-16 etter en imponerende offensiv forestilling.
  • Begge lag hadde slitt og hatt en skuffende sesongåpning, og for Atlanta Falcons ble det bare enda verre i kampen mot Pittsburgh Steelers. Det var relativt jevnt fram til pause, men etterpå var det bare Steelers. Den legendariske kombinasjonen mellom Ben Roethlisberger og Antonio Brown våknet endelig til liv igjen, med to touchdownpasninger til Brown. Sluttresultatet var 41-17 til Steelers, til stor lettelse for Pittsburgh-fansen.
  • Kampen mellom Carolina Panthers og New York Giants bølget fram og tilbake i lang tid, men Giants må ha følt at den var i boks da de stoppet Panthers rundt midtbanen med sekunder igjen. Dessverre for dem valgte Panthers’ kicker Graham Gano å få det beste treffet i sin karriere akkurat i denne kampen. Med sekundet igjen på klokka traff han mellom stengene fra 63 yards – bare én yard bak NFL-rekorden! Dermed vant Panthers 33-31.
  • Laget Los Angeles faktisk ville ha og laget de definitivt ikke ville ha spilte foran et veldig, veldig svartkledd StubHub Center, da Oakland Raiders møtte Chargers. Den nye treneren Jon Gruden i Oakland har lovet «god, gammeldags, hard football», men fått en vrien start, og Chargers gjorde det ikke lettere med kontrollert 26-10-seier.
  • De regjerende mestrene Philadelphia Eagles ser ut til å være i trøbbel. Hjemme mot Minnesota Vikings, i det som var en gjentagelse av fjorårets semifinaler, ble de utspilt i førsteomgang, før de prøvde seg på et comeback etter pause. Det holdt ikke helt, og Vikings tok en sterk 23-21-seier.
  • Ligaens hittil dårligste lag, Arizona Cardinals, har endelig vunnet en kamp. Det gjorde de borte mot San Francisco 49ers, som mange frykter er helt sluttkjørte uten quarterbacken Jimmy Garoppolo. Det meste skjedde i siste quarter i denne kampen, som Arizona til slutt vant 28-18.
  • Los Angeles Rams er fortsatt det siste ubeseira laget i ligaen, men fikk det tøft på bortebane mot Seattle Seahawks. Laget fra nordvest ledet lenge, men da Rams tok 33-31-ledelse med seks minutter igjen lyktes de å mure igjen og dermed sikre seg seieren.
  • Houston Texans og Dallas Cowboys er de eneste NFL-lagene fra footballgale Texas, men møtes bare én gang hvert fjerde år. Denne gangen var det oljebyen Houston som sto for vertskapet, og i en nervepirrende seinkamp var det mindre enn to minutter igjen av overtida da Texans scoret den avgjørende field goalen og vant 19-16.
  • I mandagskampen var det enveiskjøring. New Orleans Saints beviste at de er blant de beste lagene i NFC, og Washington Redskins måtte bare innse at de ble helt parkert med 43-19. En av Saints’ touchdowns satte også en rekord. Ballen gikk hele 62 yards, og dermed brøt quarterbacken Drew Brees rekorden for flest pasningsyards i karrieren. Siden karrieren startet i 2001 har han kastet for hele 72,103 yards! Brees fikk gratulasjoner blant annet fra den forrige rekordholderen, Peyton Manning.

Hvordan tror jeg det går?
AFC East: Patriots vinner igjen med god margin og blir et av AFCs beste lag, tross en litt haltende start. Dolphins starta bra, men har nå møtt veggen mot bedre motstand. Kan de rydde opp og vinne litt flere kamper kan de kanskje snike med seg en wildcardplass. Resten gidder jeg ikke snakke om.
AFC North: Ravens har vist det høyeste toppnivået hittil og jeg tror de vinner en divisjon det er vrient å tippe. Bengals har imponert, men kan fort falle fra i løpet av sesongen. Kanskje en wildcardplass? Steelers blir bedre, men ikke så mye bedre, og Browns vinner maks 1-2 kamper til.
AFC South: Jaguars vinner nok denne divisjonen med god margin også i år. Titans kan kanskje snike til seg en wildcardplass med sin evne til å vinne stygge kamper. Texans er litt bedre enn ventet mens Colts er fortsatt søppel.
AFC West: Chiefs kommer til å møte veggen snart, for så å våkne til liv igjen mot slutten av sesongen og vinne divisjonen. 2. plass og potensiell wildcardplass står mellom Broncos og Chargers, som begge har vist mange svakheter. Raiders kan bare glemme det.
NFC East: Fire svake lag for øyeblikket. Eagles våkner nok til liv igjen og vinner divisjonen, etterfulgt av Cowboys og Giants i kamp om andreplassen. Redskins har startet sterkt, men kommer til å falle fra.
NFC North: Vikings vinner nok divisjonen, mens det blir kamp mellom alle de tre andre om mulig wildcardplass. Jeg frykter Bears tar den til slutt, mens Packers og Lions blir stående utenfor.
NFC South: Panthers og Saints har vist seg sterkest hittil. Buccaneers har startet godt men begynner å falme nå, hva med Falcons som har starta elendig men har den kanskje beste troppen på papiret?
NFC West: Rams cruiser inn til divisjonsseier. Seahawks har vært sterkere enn fryktet, mens 49ers og Cardinals kan legge fra seg håpet om seier allerede nå.

Hva skjer til uka?

  • Torsdagskampen er et gammelt storoppgjør mellom Philadelphia Eagles og New York Giants.
  • Tampa Bay Buccaneers reiser til Atlanta for å møte Falcons. Begge lag må nesten vinne denne for å ha heng på divisjonsteten.
  • Pittsburgh Steelers skal til Cincinnati for det som typisk sett har vært en av de mest fysiske og hatske kampene i sesongen.
  • Los Angeles Chargers reiser til Cleveland for å møte et Browns som jo er høyt oppe etter to seire.
  • Seattle Seahawks skal til Oakland for å møte Raiders i det som tegner seg til å bli en fysisk batalje uten mange poeng.
  • I 1985 var Miami Dolphins det eneste laget som slo Chicago Bears. Like fantastiske er ingen av disse lagene i dag, men det er likevel historisk sus over dette oppgjøret i Florida.
  • Minnesota Vikings er i godt slag, men sist de møtte et bunnlag på hjemmebane gikk de på en spektakulær smell. Kan de unngå det samme mot Arizona Cardinals?
  • New York Jets er for øyeblikket best i by’n. Hvordan går det mot Indianapolis Colts?
  • Carolina Panthers flyr nok kjempehøyt etter avgjørelsen i sluttsekundene sist. Hvordan klarer de seg mot Washington Redskins?
  • Buffalo Bills drar til Houston for å møte Texans.
  • Los Angeles Rams er ubeseira. Nå skal de opp i fjellene for å møte et revansjelystent Denver Broncos.
  • Dallas Cowboys tar imot Jacksonville Jaguars. Klarer de å slå hull på et sterkt forsvar?
  • Baltimore Ravens får en tøff prøve mot Tennessee Titans, som virker som Hellas under fotball-EM i 2004: de spiller ikke pent, scorer ikke mange poeng, men de klarer stort sett å finne en måte å vinne på.
  • En storkamp i emning i New England der Patriots tar imot ubeseirede Kansas City Chiefs i kveldskampen.
  • Mandagskampen går i Green Bay, der Packers tar imot San Francisco 49ers. Viktig kamp for begge lag.

I collegefotballen gikk flere av storkampene i helgen, den mest nevneverdige var Texas-Oklahoma. Førstnevnte gikk opp i en 45-24-ledelse i siste quarter, ble tatt igjen, og scoret så et kampavgjørende field goal og vant 48-45.

Amerikansk fotball denne uka 4

Grunnspillet i NFL nærmer seg en fjerdedel ferdigspilt. Jeg tenkte å fortsette den spalten jeg begynte på mot slutten av forrige sesong, der jeg beskriver hva som har skjedd denne uka uten å ta i bruk detaljer om statistikk, fantasylag, og så videre. Jeg vil gjøre amerikansk fotball til en sport som kan forstås av andre enn de verste nerdene.

NFL runde 4-oppsummering:

  • Torsdagskampen var en nydelig forestilling som bølget fram og tilbake mellom to av ligaens antatt beste angrep. Hjemmelaget Los Angeles Rams trakk imidlertid det lengste strået, selv om Minnesota Vikings hadde ledelsen gjennom store deler av første omgang. Sluttresultat: 38-31.
  • En veldig spennende kamp i Atlanta, men Falcons kommer nok til å kjenne dette tapet i ryggmargen lenge. Riktignok åpna Cincinnati Bengals best, men da Falcons tok ledelsen tidlig i fjerde quarter og så holdt Bengals til et field goal på neste drive, tenkte nok mange at det var avgjort. Med sju sekunder igjen måtte Falcons bare holde ut ett siste forsøk fra Bengals. Istedenfor fant Andy Dalton en vidåpen AJ Green og scoret den avgjørende touchdownen. Bengals vant dermed 37-36.
  • Tampa Bay Buccaneers er for alvor tilbake på jorda igjen, mens for NFL-fans i Chicago må dette ha vært den mest fornøyelige ettermiddagen på flere år. Chicago Bears ledet 38-3 til pause, og hadde råd til å sette på bremsene i andre omgang. Buccaneers fikk fortsatt ikke til stort, og sluttresultatet ble 48-10 til Bears.
  • Kampen i Dallas ble like spennende som TV-serien med samme navn. Var den dårlig? OK da. Men i alle fall, Cowboys ledet til det var to minutter igjen, da Detroit Lions scoret en touchdown. Nå gjaldt det for forsvaret å holde ut. Og det gjorde de…nesten. I bokstavelig talt kampens siste øyeblikk sparket Dallas inn et field goal, og vant dermed 26-24.
  • Green Bay Packers var ineffektive som fy i angrep, men hadde likevel få problemer med å beseire Buffalo Bills. Poengene kom relativt jevnt og trutt, mens Buffalos angrepsspill var like farlig som en vannpistol, og dermed vant Packers 22-0.
  • Thriller i Tennessee, der Titans klarte å gi Philadelpia Eagles’ store spiller Carson Wentz vanskelige arbeidsforhold kampen gjennom. Eagles klarte likevel å sende kampen til overtid i sluttsekundene, men der maktet så vidt ikke forsvaret oppgaven. Med fem sekunder igjen av overtida, sende Marcus Mariota en pasning til Corey Davis i endzone, dermed vant Titans 26-23 over de regjerende mestrene.
  • En høyst diskutabel avgjørelse av Indianapolis Colts avgjorde hjemmekampen mot Houston Texans. Selve kampen var en spennende affære som vippet fram og tilbake, før lagene gikk til overtid på stillingen 31-31. Der utvekslet lagene først field goals, så valgte Colts av en eller annen grunn å forsøke et angrep på 4th down på egen banehalvdel. Det gikk dårlig, og dermed fikk Texans ballen tilbake og scoret det avgjørende field goalet. Texans vinner 37-34.
  • Miami Dolphins er ute av paradis, mens New England Patriots er tilbake på rett kurs igjen. Det var totaldominans fra hjemmelaget i Massachusetts, og de slapp ikke Dolphins til i angrep engang før det amerikanerne kaller «garbage time», altså etter at kampen i all praktisk forstand er avgjort. Patriots vant 38-7.
  • Jacksonville Jaguars var i cruisekontroll mot et svakt New York Jets. Det er egentlig ikke stort å si om denne kampen, i det Blake Bortles viste seg å være i form og kastet to touchdownpasninger, mens forsvaret til Jacksonville nektet Jets poeng før i tredje quarter. Jaguars vinner 31-12.
  • Av alle ting klarte Cleveland Browns å levere en spennende kamp i Oakland. De styrte faktisk det meste mot Raiders før i fjerde quarter, og da leverte Raiders et comeback som sendte kampen til overtid. Der kastet wonderboyen Baker Mayfield ballen til en Raiders-spiller på et kritisk tidspunkt, og endte opp med å gi Raiders muligheten til den kampavgjørende field goalen. På hjerteskjærende vis tapte dermed Browns kampen, som endte 45-42 til Raiders.
  • Seattle Seahawks leverte varene i ørkenen – så vidt. I kampen mot Arizona Cardinals, som også ligger nær bunnen av næringskjeden, klarte et field goal fra Seattle i sluttsekundene å ødelegge for det som for øvrig hadde vært en ganske grei kamp fra førsteårsquarterbacken Josh Rosen. Seattle vant 20-17.
  • Los Angeles Chargers starta kampen med en pick-six – Philip Rivers kasta ballen til en motstander som så kunne løpe hele veien til touchdown. Det kom til å prege første omgang. Dermed kunne 49ers være optimistiske tross tapet av stjernequarterbacken Jamie Garoppolo, men i andre omgang våknet Chargers til live og gjorde akkurat nok til å vinne kampen 29-27.
  • New Orleans Saints starta ganske treigt, men fikk til slutt liv i angrepsspillet sitt i New York. Med 12-7-ledelse til Saints ved pause var kampen helt åpen, men derfra og ut var det enveiskjøring og running backen Alvin Kamara løp inn tre touchdowns for Saints i andre omgang. Laget tok dermed med seg 33-18-seier hjem fra New York. Imens må Giants innse at de er i dyp, dyp krise nok en gang.
  • Kveldskampen var et av de heteste rivaloppgjørene i ligaen. Hjemmelaget Pittsburgh Steelers har hatt en trøblete sesongstart, og fikk ikke snudd på det mot Baltimore Ravens. Hjemmelaget fikk fryktelig lite til å fungere i førsteomgang, men klarte likevel å holde Ravens til uavgjort til pause. Etter pause var det enda mindre som fungerte hos begge lag, men Ravens klarte å sparke inn hele fire field goals mens Steelers ikke fikk poeng i det hele tatt. Ravens vinner dermed 26-14 og krisen fortsetter i stålbyen.
  • Kansas City Chiefs har hatt en glimrende sesonginnledning, men skulle inn i løvens hule i Colorado. Det ble en jevn og velspilt kamp, men Denver Broncos trodde nok det var gjort da de hadde 23-13-ledelse. Istedenfor tok Chiefs tilbake initiativet og scoret to sene touchdowns, før de klarte å stoppe Denver på deres siste drive. Dermed er Chiefs og Rams de eneste ubeseirede lagene etter fire runder.

Hva skjer i helga?

  • Runde 5 innledes på torsdagen når New England Patriots tar imot et svakt, men revansjesugent Indianapolis Colts.
  • Buffalo Bills trenger desperat seier, og håper å få det hjemme mot Tennessee Titans.
  • To av sesongens overraskelseslag møtes i Cincinnati når Bengals tar imot Miami Dolphins.
  • Cleveland Browns tar imot Baltimore Ravens.
  • Detroit Lions har hatt en trøblete sesongstart, men kan de snu det mot Green Bay Packers?
  • Kansas City Chiefs og Jacksonville Jaguars møtes i et oppgjør mellom et av ligaens beste angrep og et av ligaens beste forsvar.
  • New York Jets håper å snu sesongen hjemme mot Denver Broncos.
  • To av årets skuffelser håper å få snudd sine sesonger når Atlanta Falcons tar turen opp til Pittsburgh for å møte Steelers.
  • Det blir i praksis bortekamp for Los Angeles Chargers, når de tar imot LAs mest populære lag: Oakland Raiders.
  • Rematch av conferencefinalen i NFC i fjor når Philadelphia Eagles tar imot Minnesota Vikings.
  • San Francisco 49ers håper å få ting på rett kjøl igjen når de tar imot NFLs desidert svakeste lag for øyeblikket: Arizona Cardinals.
  • Klarer Seattle Seahawks å stagge et godstog i full fart? De skal i hvert fall prøve seg hjemme mot Los Angeles Rams.
  • Det blir et skikkelig delstatsoppgjør i kveldskampen når Houston Texans møter Dallas Cowboys.
  • På mandagen skal New Orleans Saints møte Washington Redskins.

Fra collegeverdenen kan det nevnes at Penn State begikk nesten samme tabbe som Indianapolis hjemme mot erkerivalen Ohio State. De hadde 4th down i en avgjørende fase med fem yards igjen til streken, og valgte å…løpe med ballen. Det funka heller dårlig.