Sagaen om Antonio Brown

refer to caption

Foto: Keith Allison

Sagaen om Antonio Brown har vært den store snakkisen i amerikansk toppidrett den siste måneden – og ser nå ut til å ha nådd et foreløpig endepunkt, ved at Brown er blitt fristilt av New England Patriots – det tredje laget som har kvittet seg med ham på knapt et halvt år. Men hvordan endte vi med at en av amerikansk fotballs beste spillere er blitt til radioaktivt anfall for alle 32 lag?

La meg gjøre en liten oppsummering…

Antonio Brown ble født 10. juli 1988 i Miami, og vokste opp i byen. Han var stortalent i både amerikansk fotball og friidrett på videregående, men hadde såpass håpløse karakterer at han ikke slapp til på Florida State University, der han ville gå. Istedenfor endte han, etter noen omveier, opp på Central Michigan University, der han gjorde en imponerende karriere. Han hadde spilt en rekke posisjoner oppgjennom, men på CMU etablerte han seg som wide receiver.

En wide receiver er spilleren som tar imot de fleste pasningene i amerikansk fotball. De løper gjerne langs kantene på banen, og den viktigste oppgaven deres er å løpe raskt og unnvike forsvarsspillere.

I 2010 gikk Antonio Brown inn i NFL Draft – utvalgsprosessen for lagene å velge nye spillere. Der ble han valgt ut av Pittsburgh Steelers som 195. spiller totalt – av 255 totalt. Ikke ansett som et altfor stort talent, altså. Men han etablerte seg i løpet av de neste sesongene, mens de fleste spillerne som blir valgt så langt nede gjerne blir fristilt i løpet av noen måneder. Allerede i sin tredje sesong fikk han en gigakontrakt på fem år, med årslønn på 7,66 millioner kroner. På sine første sju sesonger i Steelers-drakten scoret han til sammen 50 touchdowns, noe som er et imponerende høyt tall.

I løpet av denne perioden begynte egoet til Antonio Brown å vokse. Det er noe man bare må regne med for store idrettsstjerner. I tillegg etablerte han seg som en slags badboy. Stadig vekk fikk han bøter fra ligaen for overdreven feiring (ja, det er en greie). Men fram til 2017 så de fleste humoren i det.

Under en sluttspillkamp mot Cincinnati Bengals i januar 2016, ble Antonio Brown truffet av Vontaze Burfict i høy fart – hjelm mot hjelm. Brown falt som en potetsekk i bakken og måtte forlate kampen med en solid hjernerystelse. Burfict fikk tre kampers karantene. Hvorfor er det relevant? Mange tror at noe skjedde med hodet til Antonio Brown i denne situasjonen. Mange spillere i NFL og amerikansk fotball for øvrig sliter med hjerneskaden CTE etter karrieren – kronisk traumatisk encefalopati. Denne artikkelen fra Tidsskriftet Den norske legeforening beskriver sykdommen.

Uansett begynte divataktene til Brown gradvis å gå fra morsomme til direkte skadelige for laget. I 2017 begynte han å få et dårligere forhold til resten av laget, og særlig quarterback Ben Roethlisberger, som var mannen som kastet alle de gode pasningene til ham. Ved flere anledninger gikk Brown bananas på sidelinjen i etterkant fordi han mente han skulle fått ballen. De begynte å krangle i offentligheten – Roethlisberger er kjent for å lufte frustrasjoner over navngitte lagkamerater på radio, mens Brown tok det ut på sosiale medier.

Men 2018 var året der det virkelig skulle komme ut av kontroll.

  • Brown valgte å ankomme treningsleiren i juli med helikopter, kort tid etter at han kritiserte media for personfokuset på ham.
  • Etter en kritisk reportasje om Brown på nettstedet espn.com, truet Brown med vold mot journalisten på Twitter. “@jessewashington wait to I see u bro we gone see what your jaw like”. Han valgte å slette tweeten i etterkant, men som kjent blir ingenting faktisk borte på internett.
  • Da en tidligere Pittsburgh Steelers-ansatt kritiserte Antonio Brown og mente han ville vært ingenting uten lagkameratene, svarte Brown «Trade me, let’s find out». Så valgte han å droppe to fellestreninger. Og skylde på media.
  • I oktober ble han saksøkt fra to ulike hold for en episode i hjembyen Miami i april. Antonio Brown kom hjem til leiligheten sin og oppdaget at han var blitt frastjålet kontanter og et skytevåpen (som han av en eller annen grunn ikke hadde i safe). Han mente at sikkerhetspersonalet i leilighetskomplekset var innblandet i tyveriet, og gikk fullstendig av hengslene. Han kastet to vaser, en divan og andre møbler ut fra balkongen – i 14. etasje. Møblene landet kun centimeter unna en to år gammel gutt og bestefaren hans. Gutten ble nesten drept og hadde hatt mareritt og store problemer med å sove etter episoden. Søksmålene fra guttens familie og eieren av leilighetskomplekset ble gjort opp i juli 2019.
  • Noen timer før en kamp ble Antonio Brown tatt mens han kjørte Porsche i opp mot 160 kilometer i timen – i en 70-sone. Mens det var et bankran i gang i nærheten. Det ble utrolig nok ikke førerkortbeslag, men bøter på i overkant av 3.500 kroner til sammen – det inkluderer boten for at han ikke møtte opp i retten.
  • Under en trening før sesongens siste kamp (som Steelers måtte vinne for å komme til sluttspillet) begynte Brown å krangle med Roethlisberger. Til slutt ba Roethlisberger Brown om å forlate treningen, Brown kastet en ball på Roethlisberger, og skulket resten av treningene den uka. Likevel dukket han opp på stadion i tro om at han skulle få spille – noe han ikke fikk. Steelers vant uten ham, men andre resultater gikk ikke deres vei, så laget fikk ikke sluttspillplass likevel.
  • I januar skal moren til et av Antonio Browns fem barn ha levert ungen og deretter krevd at Brown skulle betale for ungens frisørtime. Brown nektet, ting eskalerte, og det endte med at Brown dyttet kvinnen i bakken.

I mars valgte Steelers å gjøre det uunngåelige – de byttet bort Brown til Oakland Raiders, i bytte mot noen plasser i det årets Draft. NFL opererer med et lønnstak, og på grunn av måten handelen ble foretatt på, og Browns kontrakt, sitter Steelers igjen med drøyt 20 millioner dollar de ikke kan bruke framover. At de er villige til å sitte igjen med et slikt tap sier mye om Antonio Brown.

Men festen var ikke over der…

  • I juli valgte en kokk å saksøke Brown, ettersom han ikke hadde gjort opp for seg for et oppdrag kokken fikk hos ham. Summen det skal gjelde er oppunder 350.000 kroner.
  • I august ble Brown saksøkt av en tidligere personlig trener. Heller ikke her hadde Brown gjort opp for seg, ifølge treneren. Her skal summen ha vært 64.000 kroner.
  • Kun et par dager senere kom det fram at Brown hadde fått forfrosne føtter. Midt på sommeren. I California. Bakgrunnen skal ha vært at han gikk inn i et kryoterapikammer med sandaler på føttene. I et kryoterapikammer er temperaturen nede i 120 minus. På grunn av skaden gikk Brown glipp av store deler av treningsleiren med Raiders.
  • august krevde Brown å få lov til å bruke hjelmen han hadde brukt gjennom mesteparten av karrieren, enda denne ikke lenger møtte NFLs kvalitetskrav. Den neste måneden nektet han å møte på flere treninger fram til han fikk viljen sin. Til slutt måtte han gi tapt og bruke en ny hjelm.
  • september fikk Brown bot på nesten en halv million kroner fra lagledelsen, ettersom han hadde droppet flere treninger uten gyldig fravær. Han la ut bilde av boten på Instagram, noe ligaen ikke var fornøyd med.
  • Dagen etter valgte Antonio Brown å konfrontere sportssjef Mike Mayock. Det ble til et voldsomt munnhuggeri der Brown skal ha kalt Mayock «cracker», som er et rasistisk begrep for hvite (ja, slike begreper finnes faktisk). I tillegg skal Brown ha truet med å slå til Mayock, og måtte holdes tilbake av flere lagkamerater.
  • Han unnskyldte seg i et møte med laget 6. september, og alt virket å være tilgitt. Men Raiders valgte likevel å trekke tilbake all garantert lønn fra kontrakten hans, og tvinge Brown til å tjene penger kamp for kamp.
  • Da krevde Brown å bli fristilt, noe han også ble – men ikke før han fikk en bot på nesten to millioner kroner for konfrontasjonen med Mike Mayock.

Dette skjedde kun kort tid før sesongen begynte. Samme dag ble Brown enig med New England Patriots om en ettårskontrakt. Patriots er laget som har vært klart mest dominerende i amerikansk fotball etter årtusenskiftet, med seks Super Bowl-titler. De er også kjent for å kunne få orden på urolige spillere. Derfor var det mange som trodde at dette skulle fungere.

  1. september kom det et nytt søksmål, fra en annen tidligere personlig trener. Britney Taylor hevder at hun ble voldtatt av Antonio Brown ved tre forskjellige anledninger. Brown hevder at han hadde et samtykkende forhold med Taylor. Tross anklagene spilte Brown for Patriots mot Miami Dolphins. Men uroen var ikke over med det.

– 16. september kom en ny anklage om seksuell trakassering fra en annen kvinne.

– Samme dag hevdet en lege at Brown hadde en voldsom fjertefrekvens under timer hos ham, inkludert at han fjerta rett i ansiktet til legen og lo av det. Det er jo ikke på samme planet som voldtekt, men likevel…I tillegg mener legen at Antonio Brown skylder ham over 100.000 kroner i konsultasjonsregninger.

– Torsdag kom det fram at Brown har sendt truende tekstmeldinger til en av kvinnene som anklaget ham for seksuell trakassering. I samme slengen valgte Nike å avslutte alle forbindelser med Antonio Brown.

I går kveld norsk tid valgte altså New England Patriots å fristille Antonio Brown. Det alle venter på nå, er å se om noen lag vil være desperate nok til å plukke ham opp, eller om han i praksis er ferdig med sporten.

Reklamer

Kenneths store NFL-guide

I år feirer NFL 100-årsjubileum. Sesongen begynner på torsdag med ligaens to eldste lag i sitt 199. oppgjør – Green Bay Packers skal til Chicago for å møte Bears.

Regler: Kan du finne her. Jeg skal skrive en oppdatert versjon en gang, men denne holder fint.

Hvordan foregår NFL-sesongen? De 32 lagene er delt inn i to conferences á 16 lag hver (AFC og NFC), som igjen er delt inn i fire divisjoner á 4 lag hver (North, East, South, West). I grunnspillet spiller lagene 16 kamper (alle lag får én friuke, slik at det er totalt 17 grunnspillsuker) mot motstandere både innenfor og utenfor egen divisjon og conference. Grunnspillet varer fra kommende helg til siste helg i desember.

Sluttspillet foregår innenfor conferencene gjennom januar. Vinnerne av hver divisjon, samt de to beste lagene som ikke vant sin divisjon, spiller mot hverandre gjennom tre utslagsrunder. Vinnerne av sluttspillet i hver conference møtes i Super Bowl i februar.

Her følger en presentasjon av lagene. Jeg vil nevne i farta at på 60-tallet eksisterte en parallell liga ved navn AFL. Da AFL og NFL slo seg sammen, oppsto Super Bowl-fenomenet. Samtidig anerkjenner NFL ulike lags mesterskap i AFL, noe som betyr at noen år vil det tilsynelatende være to vinnere.

AFC East:

Buffalo Bills
Grunnlagt: 1960
Mesterskap: 1964, 1965 (AFL)
Laget som aldri helt får det til. Bills har den litt tvilsomme æren av å ha tapt fire Super Bowls på rad på begynnelsen av 90-tallet. Siden da har de stort sett hengt i kjelleren igjen – de gikk 18 år uten sluttspillplass fram til 2017. I år er de et lag som kanskje kan lukte på en sluttspillplass, men like gjerne kan være dårligst i ligaen. Fansen kaller seg Bills Mafia og er mest kjent for å knuse bord.

Miami Dolphins
Grunnlagt: 1965
Mesterskap: 1972, 1973
Kjent for å være det eneste laget som gikk ubeseiret gjennom sesongen (i 1972). I tillegg var de laget til den beste spilleren som aldri vant Super Bowl, Dan Marino. I dag er Dolphins evig middelmådige, og det ser ikke ut til å endre seg i år.

New England Patriots
Grunnlagt: 1960
Mesterskap: 2001, 2003, 2004, 2014, 2016, 2018
Laget som gikk fra middelmådighet til NFLs mektigste lag under trener Bill Belichick og quarterback Tom Brady. Begge er her fortsatt, og spørsmålet er om de klarer ett siste Super Bowl sammen. De resterende 95% av landet håper innstendig at dette ikke skjer.

New York Jets
Grunnlagt: 1960
Mesterskap: 1968
Foreløpig endestasjon for Kåre Vedvik. Han har ikke akkurat kommet til dekket bord. Jets har vært håpløst middelmådige helt siden det ene mesterskapet på slutten av 60-tallet, med noen få unntak. Fansen er kontinuerlig rasende over alt som skjer, og kulturen i klubben er mildt sagt ikke bygd for å vinne. Klubben er kjent som arbeiderklassens klubb i New York.

AFC North:

Baltimore Ravens:
Grunnlagt: 1996
Mesterskap: 2000, 2012
Ravens kom til verden da Cleveland Browns flytta til byen, men måtte la navnet og historikken bli igjen i Cleveland. Navnet ble Ravens, etter hovedverket til byens store sønn, Edgar Allan Poe. Ravens er kjent som et solid defensivt lag, og så også i år, men det stilles store spørsmålstegn ved om angrepsspillet klarer å følge opp.

Cincinnati Bengals
Grunnlagt: 1968
Mesterskap: Ingen
Et lag som starter helt på nytt i år. Bengals har vært uheldige gjennom hele sin 51-årige historie, har tapt to Super Bowls, og tapte fem sluttspillskamper på rad tidligere i dette tiåret. Nå har de endelig kvitta seg med hovedtrener Marvin Lewis etter 16 år. Det er tid for å gjenoppbygge klubben. Dermed kan de ikke vente seg resultater i år.

Cleveland Browns
Grunnlagt: 1946/1999
Mesterskap: 1950, 1954, 1955, 1964
Browns har en interessant historie. De kom inn i NFL i 1949 etter å ha spilt i en annen liga, var det dominerende laget på 50-tallet, og gikk så inn i mange års middelmådighet (med unntak av noen år på 80-tallet). I 1995 valgte eieren Art Modell å flytte laget til Baltimore, men fikk pent beskjed av NFL om å la navnet og historikken til klubben bli igjen i Cleveland. Så grunnla man en ny klubb i 1999 med samme navn. De har, med solid margin, vært det verste laget i NFL de siste 20 årene. Kun én gang har de kommet med i sluttspillet, og for to år siden ble de andre lag i historien til å tape samtlige 16 grunnspillkamper. I år har de endelig fått litt håp og optimisme – Baker Mayfield er en av de mest lovende quarterbackene i ligaen, og de har signert flere store navn i resten av laget. Mange tipper dem på sluttspillplass i år. Den som lever får se.

Pittsburgh Steelers
Grunnlagt: 1933
Mesterskap: 1974, 1975, 1978, 1979, 2005, 2008
Steelers er en av de evige stormaktene i NFL, kjent som et mektig defensivt lag med sterk arbeiderklassementalitet. I fjor ble de imidlertid mest kjent som en såpeopera, med ukentlige krangler mellom spillere og ledelse, spillere og spillere, og ledelse og ledelse. I år er drama queen numero uno, Antonio Brown, forsvunnet fra klubben. Men er utenomsportslig ro nok til å hjelpe klubben til gammel storhet?

AFC South:

Houston Texans
Grunnlagt: 2002
Mesterskap: Ingen
NFLs nyeste lag, kom til i 2002. Har ikke hatt mange gode sesonger på sine 17 år, men har en av ligaens beste forsvarsspillere i J.J. Watt og har kommet til sluttspillet tre av de siste fire sesongene. Kan de ta det neste steget i år?

Indianapolis Colts
Grunnlagt: 1953
Mesterskap: 1958, 1959, 1968, 1970, 2006
Colts har en usikker framtid foran seg. Etter å ha levd av ligaens beste quarterbacks i 20 år (Peyton Manning og Andrew Luck) har Luck valgt å legge opp i en alder av 29 etter å ha vært skadeplaget i mange år. Dermed vet ingen hvordan det går med laget denne sesongen, og hva de har å bygge på etter en fin fjorårssesong.

Jacksonville Jaguars
Grunnlagt: 1995
Mesterskap: Ingen
På folkemunne kjent som laget alle glemmer at finnes. Jaguars fikk helt ut av det blå en av sine beste sesonger noensinne i 2017, basert på et veldig solid forsvarsspill, men i 2018 falt de tilbake til normalen og vant kun 5 av 16 kamper. I år har de prøvd å oppgradere angrepsspillet for å gjenskape litt av gløden fra 2017. Vil det funke?

Tennessee Titans
Grunnlagt: 1960/1997
Mesterskap: 1960, 1961
Titans var laget ingen riktig kunne forstå seg på i fjor. Den ene uka gikk det helt håpløst dårlig mot et høkkertlag, den neste slo de et av ligaens beste mannskaper. Mye tyder på at det kan gå samme vei i år. Titans begynte sin eksistens i Houston som Houston Oilers, men ble flytta til Nashville på 1990-tallet. I countrybyen har de hatt høyst varierende resultater, men var best på begynnelsen av 2000-tallet da de til og med kom seg til Super Bowl.

AFC West:

Denver Broncos
Grunnlagt: 1960
Mesterskap: 1997, 1998, 2015
Det oransje mannskapet fra Mile High City begynner på nytt i år, etter noen skuffende sesonger etter Super Bowl-seieren i 2015. Spørsmålet blir om de klarer å gjenskape magien under John Elway (97 og 98) og Peyton Manning (15) som gjorde dem til et av ligaens mest respekterte lag.

Kansas City Chiefs
Grunnlagt: 1960/1963
Mesterskap: 1962, 1966, 1969
Chiefs begynte faktisk i Dallas som Dallas Texans, men valgte å flytte nordover da NFL plasserte Dallas Cowboys der. De har kanskje ligaens mest vanvittige angrepsspill under quarterback Patrick Mahomes, som leverte en imponerende sesong i fjor. I år har de skjerpa forsvarsspillet, men klarer Mahomes å levere på samme nivå? Og klarer hovedtrener Andy Reid å vinne Super Bowl på ørtogførtiende forsøk?

Los Angeles Chargers
Grunnlagt: 1960/1961/2017
Mesterskap: 1963
Chargers er representasjonen av California for meg. Vakkert angrepsspill, ingen fans, verdens kjipeste eier. De flytta fra San Diego til Los Angeles foran 2017-sesongen, og holder nå til i et bittelite (i NFL-målestokk) stadion som stort sett er fylt med bortelagets fans. Likevel leverte de en veldig solid sesong i fjor, og kom til andre runde i sluttspillet. Klarer de å gjenta suksessen i år, i den siste sesongen før de flytter til et stadion på NFL-størrelse?

Oakland Raiders
Grunnlagt: 1960/1995
Mesterskap: 1967, 1976, 1980, 1983
Raiders skal spille sin siste sesong i Oakland før de reiser til Las Vegas, noe som blir et endelig brudd med byen og kulturen som har gjort klubben stor. De holdt faktisk til i Los Angeles fra 1982 til 1995, og er fortsatt den mest populære klubben i den byen. Nå forsvinner rebellimaget og arbeiderklassementaliteten de har bygd opp gjennom mange år. Foran sin siste sesong i Oakland har Raiders henta inn mye gode spillere, men klarer de å holde fred? Antonio Brown og Vontaze Burfict hater hverandre, Richie Incognito har noen skruer løs. Klarer hovedtrener Jon Gruden å holde husfreden?

NFC East:

Dallas Cowboys
Grunnlagt: 1960
Mesterskap: 1971, 1977, 1992, 1993, 1995
Laget som en gang kalte seg America’s Team. Eieren Jerry Jones er en av de mektigste i NFL, men det har ikke blitt sportslig suksess av det de siste to tiårene. Fjoråret var et slags unntak, i det de kom til sluttspillet, men de har fortsatt ikke kommet seg forbi andre sluttspillkamp siden 1995. Til resten av landets store fornøyelse. Har ettermiddagskampen på Thanksgiving.

New York Giants
Grunnlagt: 1925
Mesterskap: 1927, 1934, 1938, 1956, 1986, 1990, 2007, 2011
Et av NFLs gamle storlag, som ligger an til et gjenoppbyggingsår. Eli Manning, som har ledet laget siden 2004 og vunnet to Super Bowls, er nær slutten av karrieren. Da er det greiere å se på historikken og kulturen rundt laget. Giants er kjent som et tøft, defensivt storbylag, med en litt mer bemidlet fanskare enn Jets, men fortsatt uten det glimmeret man kanskje kan vente seg av et New York-lag.

Philadelphia Eagles
Grunnlagt: 1933
Mesterskap: 1948, 1949, 1960, 2017
Eagles har et spennende år foran seg. To år etter mesterskapsåret 2017 er de avhengige av at den eksepsjonelt gode quarterbacken Carson Wentz holder seg frisk gjennom en hel sesong, noe han ikke har gjort de siste to årene. Og forsvarsspillet ser solid ut, men har Wentz nok gode spillere med seg i angrepet? Uansett kommer Eagles-fansen til å være grinete og destruktive – dette er byen som måtte smøre inn lyktestolpene med olje så ikke fansen skulle klatre i dem da Eagles vant Super Bowl…

Washington Redskins
Grunnlagt: 1933
Mesterskap: 1937, 1942, 1982, 1987, 1991
Laget med verdens mest politisk ukorrekte navn og NFLs verste drittsekk av en eier ligger an til nok et håpløst år. Med en veldig, veldig ekkel skade på quarterbacken Alex Smith i fjor står de igjen med masse spillere som ikke holder nivået eller er for urutinerte til å være med i toppen. Entusiasmen blant de vanligvis svært ivrige supporterne til Washington er også synkende, mye takket være nevnte eier. Man kan regne med mange tomme stoler på stadion i år.

NFC North:

Chicago Bears
Grunnlagt: 1920
Mesterskap: 1921, 1932, 1933, 1940, 1941, 1943, 1946, 1963, 1985
Bears røk ut av sluttspillet i fjor ved å bomme på et relativt enkelt field goal i sluttsekundene. Undertegnede ler enda. Ellers er laget som vanlig svært solid defensivt – som fan av erkerivalen sier undertegnede at forsvaret rett og slett er fryktinngytende. Angrepet er avhengig av at quarterback Mitch Trubisky spiller bedre. Ellers blir det en ny skuffende sesong i Chicago.

Detroit Lions
Grunnlagt: 1930
Mesterskap: 1935, 1952, 1953, 1957
NFLs nest tristeste lag, etter Browns. Laget som klarte å tape alle 16 grunnspillkamper samme år som finanskrisen ødela byens økonomi for godt. Laget som har vunnet én sluttspillkamp de siste 60 årene. Få har høye forhåpninger til laget i år, med en trener som leter etter sin egen identitet og muligens har mista garderoben. Det koselige med Detroit er at de alltid har tidligkampen på Thanksgiving.

Green Bay Packers
Grunnlagt: 1919
Mesterskap: 1929, 1930, 1931, 1936, 1939, 1944, 1961, 1962, 1965, 1966, 1967, 1996, 2010
Undertegnede grugleder seg til denne sesongen. NFLs mest tradisjonsrike lag skal prøve seg med en ny hovedtrener, men med den samme solide (men aldrende) quarterbacken. Lille Green Bay (104.000 innbyggere) har fostra fram laget med flest mesterskap i NFL og byen lever og dør for klubben. Kan Aaron Rodgers få Super Bowl nummer to, som han desperat har prøvd å få i alle år?

Minnesota Vikings
Grunnlagt: 1961
Mesterskap: Ingen. INGEN!
Laget som alltid bommer på field goals når det gjelder mest. Laget som tapte fire Super Bowls på 70-tallet – og aldri kom tilbake. Vikings er kjent som NFLs største nesten-lag. I år er de et litt større spørsmålstegn. De kom seg nesten til Super Bowl i 2017, brukte enorme mengder penger på quarterbacken Kirk Cousins, og fant ut hvorfor resten av ligaen ikke ville satse på ham. I år er de et lag som enten kan vinne divisjonen eller ende sist. Eller et sted midt i mellom.

NFC South:

Atlanta Falcons
Grunnlagt: 1965
Mesterskap: Ingen
De siste fire sesongene har alltid Atlanta vært et av de mest spennende lagene på angrepssida. Og tilsvarende begredelige defensivt. Hva som skjer i år er veldig uvisst. Angrepet er fortsatt spennende, men har mista litt av gnisten fra tidligere år. Men etter så mange år med nesten får det briste eller bære for laget – etter i år kan vinduet for å vinne Super Bowl være i ferd med å lukke.

Carolina Panthers
Grunnlagt: 1995
Mesterskap: Ingen
Et lag som har en skjebnesesong i år. Klarer quarterback Cam Newton å holde seg frisk og spille gode kamper, kan det bli sluttspillplass. Hvis ikke kan det være kroken på døra for trener Ron Rivera, og slutten på en epoke i Panthers-historien. 2015-sesongen endte med Super Bowl. I årets sesong kan det bære mot kjelleren igjen…

New Orleans Saints
Grunnlagt: 1967
Mesterskap: 2010
I fjor ble Saints ranet for en plass i Super Bowl, og de har ikke tenkt å la noen glemme det. En tvilsom dommeravgjørelse sørget for at de ikke fikk muligheten til å avgjøre semifinalen mot LA Rams. I år er de fortsatt godt rustet til å slåss om en Super Bowl-plass, men dette kan være siste sjanse for quarterback Drew Brees, som begynner å bli veldig gammel i idrettssammenheng.

Tampa Bay Buccaneers
Grunnlagt: 1976
Mesterskap: 2002
Buccaneers er laget som begynte med å tape sine første 26 kamper (NFL-sesongen varte bare i 14 kamper da), for så å gradvis bygge seg opp til en Super Bowl-seier i 2002…og så falle fra igjen. I år er de et spennende lag fordi de er ledet av den nye hovedtreneren Bruce Arians, men få regner med at de vil slåss om sluttspillplass. Samtidig er de gjerne et lag som ødelegger for andre.

NFC West:

Arizona Cardinals
Grunnlagt: 1920/1988
Mesterskap: 1925, 1947
Cardinals er rett og slett nesten alltid et trist lag å følge med på. På sine nesten hundre år har de vært i sluttspillet ti ganger. De har flyttet fra Chicago, til St. Louis, til Phoenix i Arizona uten at det har brakt hell med seg. I år starter de på nytt for andre gang på to år, med ny hovedtrener med tvilsomme kvalifikasjoner og nok en ny quarterback. Kan de gjøre jobben? Nei, sier undertegnede.

Los Angeles Rams
Grunnlagt: 1936/1946/1995/2016
Mesterskap: 1945, 1951, 1999
Fjorårets Super Bowl-taper, tross at de leverte en fantastisk sesong med nydelig angrepsspill. Hovedtrener Sean McVay regnes nærmest som Jesusbarnet i NFL for tida, og det antas at de vil konkurrere om Super Bowl-plass igjen. Fallhøyden er enorm i lagets siste sesong før de flytter inn på nytt stadion. Blir det nytt Super Bowl-forsøk eller blir det tilbake til middelmådigheten som preget årene i første Los Angeles-periode, samt mesteparten av St. Louis-perioden fra 1994 til 2016?

San Francisco 49ers
Grunnlagt: 1946
Mesterskap: 1981, 1984, 1988, 1989, 1994
49ers investerte stort i nye spillere foran fjorårssesongen – og så var alle nysigneringene skadet før de var kommet halvveis. I år er de selvfølgelig avhengige av at dette ikke skjer, men om det skulle gå i havn, er det mulig for dem å gå langt. Jimmy Garoppolo har stort potensiale på quarterbackplass, og om han får levd ut det potensialet over en hel sesong lukter det sluttspill. Ellers lukter det middelmådighet og stadig mer masing om gullalderen på 80- og 90-tallet.

Seattle Seahawks
Grunnlagt: 1976
Mesterskap: 2013
Et lag som på merkelig vis har klart å holde seg i toppen, selv om den generasjonen forsvarsspillere som sikret laget en Super Bowl-seier i 2013 nå stort sett er ute av laget. Russell Wilson er plutselig blitt den best betalte quarterbacken i ligaen, og om han har en god sesong kan også denne gjengen nå langt. De kommer i hvert fall aldri til å holde kjeft om hvor mye lyd de lager på stadion…

Mine tips:

AFC East:
1. Patriots
2. Bills
3. Dolphins
4. Jets

AFC North:
1. Browns
2. Steelers
3. Ravens
4. Bengals

AFC South:
1. Texans
2. Colts
3. Jaguars
4. Titans

AFC West:
1. Chiefs
2. Chargers
3. Raiders
4. Broncos

NFC East:
1. Eagles
2. Cowboys
3. Giants
4. Redskins

NFC North:
1. Packers
2. Bears
3. Vikings
4. Lions

NFC South:
1. Saints
2. Falcons
3. Buccaneers
4. Panthers

NFC West:
1. Seahawks
2. 49ers

3. Rams
4. Cardinals

Lag i fet får sluttspillsplass.

Mine tips til sluttspillet (norsk rekkefølge på lagene, ikke amerikansk)

Wildcard-runde:
Texans-Steelers
Browns-Chargers
Seahawks-49ers
Eagles-Falcons

Divisjonsrunde:
Chiefs
-Browns
Patriots-Steelers
Packers-Eagles
Saints-Seahawks

Championshiprunde:
Patriots-Chiefs
Saints-Packers

Super Bowl:
Saints-Chiefs

Sluttspillmodell i Toppserien – begynnelsen på slutten for norsk klubbfotball!

I helga har Fotballtinget innført drastiske endringer i formatet til Toppserien og 1. divisjon for kvinner. Med 186 mot 40 stemmer innførte man følgende endringer:

– Både Toppserien og 1. divisjon reduseres til ti lag.
– De fire beste i Toppseriens grunnserie spiller en «mesterskapsliga» der vinneren blir seriemester. Vinneren får også plass i Champions League. Poengene fra grunnserien nulles, men de får med seg bonuspoeng: 6–4–2–0.
– Nummer 5–10 spiller, pluss nummer 1 og 2 på nivå to, spiller en «kvalifiseringsliga» (der lagene starter på null). Det blir altså åtte lag, som spiller enkel serie.
– Nummer 7 og 8 i «kvalifiseringsligaen» rykker ned.
– Nummer seks i «kvalifiseringsligaen» spiller kvalik mot nummer 1 i «opprykksligaen» på nivå to. Vinneren blir å finne i Toppserien året etter.
– Dette betyr altså at det kan bli opptil 30 prosent nedrykk fra Toppserien. Og opptil 30 prosent opprykk fra nivå to.
– Vinneren av «kvalifiseringsligaen» får mulighet til å spille om Champions League-plass mot nummer to i «mesterskapsligaen».

Selvfølgelig er dette bruk av kvinnefotballen som prøvekanin for lignende endringer på herresiden. Så om du tror dette ikke angår ditt yndlingslag, tro om igjen. Jeg tror heller ikke dette er en prøvekanin som vil bli lyttet til dersom det går ad undas.

Sluttspillsmodell og kutt i antall lag gir ikke flere attraktive kamper
Dette er alltid et av hovedargumentene når slike forslag kommer opp. Og joda, det er klart at i fjor hadde ikke de to siste serierundene i Toppserien veldig mye å si. Men hva skjer egentlig når man innfører sluttspill? Med NFFs modell blir det potensielt flere spennende kamper i sluttspillet – dette er korrekt. Men hva med lagene mellom 5. og 10. plass? De siste årene i Toppserien har det typisk gått veldig raskt å etablere et toppsjikt, et mellomsjikt, og et bunnsjikt. Hva skal lagene i mellom- og bunnsjiktet gjøre? Er man kommet til runde 14 i grunnspillet og det kun er teoretiske muligheter til å havne i topp fire, er det bokstavelig talt ingenting igjen å spille for – poengene nulles ut i kvalifiseringsligaen! I tillegg vil man mot slutten av sluttspillet også ende opp med unødvendige kamper, da ikke alle plassene i sluttspillet fører med seg noe. Er det seks poeng opp til andreplassen, og to kamper igjen, vil laget på 4. plass ikke ha noe å spille for.

Selv om dette gjelder mest på herresiden, vil jeg ta med dette også: et argument man gjerne hører er at «men da får vi jo flere kamper mot erkerivalen vår». For det første stemmer dette kun om man havner i samme liga som erkerivalen. Havner ikke Stabæk eller Vålerenga i topp fire i denne modellen, blir det flere kamper mot Kolbotn, Fart og Avaldsnes istedenfor mot LSK Kvinner. For det andre kan man fort ende opp med å drepe rivaliseringen på den måten. En av de viktigste faktorene i rivalisering i fotball er at hvis man har tapt mot laget man hater, må man leve med at det er nesten seks måneder før man kan ta hevn – seks måneder der irritasjonen og frustrasjonen får lov til å syde. Vil det være tilfelle når lag møtes fire ganger i året, slik tilfellet vil bli i mesterskapsligaen? I denne sammenheng er det også verdt å nevne at da Danmark gikk over til sluttspillsmodell på herresiden, falt tilskuersnittet med 1.250 tilskuere i første sesong (!), fra 7.253. Snittet falt med ytterligere 200 tilskuere året etter.

Ulogiskheter
Det første ulogiske momentet har jeg allerede nevnt ovenfor. Det betaler seg overhodet ikke å komme på 7. istedenfor 10. plass i grunnspillet. Innser man tidlig i sesongen at det ikke blir topp fire, er det bare å chille fram til grunnspillet er over. I teorien masse muligheter for å gi unge talenter spilletid, for så vidt, men…

Det andre er dette med Champions League-plass nummer to. Den skal altså ikke gå til 2. plass i serien, som man har pleid å gjøre, men til vinneren av et oppgjør mellom vinneren i nedrykksligaen mot andreplassen i mesterskapsligaen! Hvem i huleste fant på dette? Selv Hypercube ville trolig sett på dette og konkludert med at dette er funnet opp av en ledelseskonsulent i intens pillerus! Resultatet av dette er altså at et 1. divisjonslag i teorien kan ende opp i Champions League.

Å treffe med formen
Som nevnt pleier Toppserien å dele seg i tre sjikt ganske tidlig. Dette vil neppe forandre seg stort – denne serieformen vil ikke gjøre at avstandene minkes. I halvparten av de ti siste sesongene har det skilt tre poeng eller mindre mellom 4. og 5. plass. Dermed kan det ende med at én kamp avgjør hvem som ender i sluttspillet, framfor prestasjonen over hele sesongen. I tillegg kan det lønne seg å ta femteplassen, ettersom seier mot på papiret lettere lag i nedrykksligaen kan gi muligheter til Champions League-plass. Da lønner det seg å treffe med formen i september-oktober-november, framfor hele sesongen.

Lukket serie
Selv om et 1. divisjonslag i teorien kan ta en Champions League-plass, er ikke dette særlig sannsynlig. Det er mer realistisk, grunnet nivåforskjellen mellom divisjonene, at Toppserien isteden blir en helt lukket serie – a la hvordan GET-ligaen i ishockey er i en god del sesonger. Bidrar det egentlig til bedring av norsk kvinnefotball? Faren er at lagene – særlig de som ikke ligger helt i toppsjiktet i Toppserien – blir på stedet hvil, ettersom de har få insentiver til å spisse nivået.

Talentutvikling?
Kan sluttspill og færre lag bidra til bedre talentutvikling? Det er en påstand man kan diskutere. Var det virkelig Belgias overgang til et komplisert sluttspillssystem i 2009 som gjorde at landet fikk en talenteksplosjon? Selv om mange, om ikke de fleste, av landets store talenter utvikles og spiller i andre land? På motsatt side kan man se på Eliteserien etter utvidelsen til 16 lag i 2009. Riktignok kombinert med en økonomisk krise i norsk fotball, førte det til at talenter som Markus Henriksen, Mohammed Fellah, Harmeet Singh, Vegar Eggen Hedenstad, og Marcus Pedersen fikk muligheter framfor middelmådige, dyre utenlandske spillere.

Konklusjon
Jeg sier det samme jeg har sagt hver eneste gang forslag om å redusere antall lag, eller innføre sluttspill: dette handler om et forbund som vil finne en enkel løsning som lar dem vise handlekraft. Landene som har vokst seg store, raskt i internasjonal fotball de siste årene – Belgia, Island, Polen – har tenkt på selve utviklingen av spillere, ikke gått for raske og enkle skrivebordsløsninger. Dette er symbolpolitikk som ødelegger fotballen. Alle som er engasjert i fotballen bør raskest mulig gå til sine klubber og argumentere for at dette forslaget bør utfases igjen alt på neste fotballting, samt at dette aldri bør utprøves på herresiden.

Eliteserien uten utlendinger

En morsom øvelse i fotballstatistikkens verden er å regne ut hvordan tabellen i en liga ville sett ut, dersom man fjernet alle utenlandske spillere fra den ligaen. Da noen gjorde en slik tabell for La Liga i Spania for noen år tilbake, endte Real Madrid på nedrykksplass.

Her i Norge er nok heldigvis ikke utslagene så store. Men det er likevel morsomt, bare av akademisk interesse, å se hvordan resultatene i Eliteserien ville endret seg dersom man tok vekk alle mål scoret av ikke-norske spillere. Derfor bestemte jeg meg for å gjennomgå dette for 2018-sesongen. Egentlig er jo resultatene her, som sagt, mest av akademisk interesse, men det kan også være en interessant generell pekepinn for hvordan det står til med f. eks utviklingen av norske målscorere.

Noen disclaimers først:

  1. Dette er ikke noe jeg har kontrollregnet på noen måte, så det er stor sannsynlighet for at jeg har gjort noe feil et eller annet sted.
  2. Dette handler ikke om etnisitet. Dette synes jeg burde være totalt unødvendig å legge inn, men jeg gjør det siden det virker å være noen i ethvert kommentarfelt som mener at spillere som Elyonoussi-brødrene og Joshua King ikke burde få lov til å spille på landslaget siden de er brune, eller at landslaget ikke representerer Norge siden ikke alle spillerne er etnisk norske. Dette handler om hvor mange av målene i Eliteserien som er scoret av spillere som fikk mesteparten av sin fotballoppvekst i Norge.
  3. Som en fortsettelse av dette: det betyr at jeg ikke alltid går for hvilket flagg som står bak spilleren på liveoppdateringene. Som et eksempel: Elbasan Rashani blir oppført som kosovar, men er født i Sverige og oppvokst i Telemark. Dermed blir hans mål regnet som norske.
  4. Selvfølgelig vil utslagene i denne tabellen variere stort fra år til år. At laget ditt faller mange plasser på tabellen i år, betyr ikke i seg selv at de er dårlige til å få fram norske spillere.
P Lag S U T MS MI MF P
1 Molde 18 5 7 45 22 23 59
2 Rosenborg 15 10 5 31 17 14 55
3 Brann 13 11 6 26 23 3 50
4 Ranheim 15 4 11 43 33 10 49
5 Haugesund 11 14 5 23 15 8 47
6 Odd 12 11 7 33 25 8 47
7 Kristiansund 11 13 6 30 23 7 46
8 Strømsgodset 11 10 9 43 32 11 43
9 Tromsø 11 7 12 33 34 -1 40
10 Lillestrøm 8 9 13 21 29 -8 33
11 Vålerenga 8 9 13 19 32 -13 33
12 Sandefjord 7 10 13 17 34 -17 31
13 Sarpsborg 08 7 9 14 20 28 -8 30
14 Bodø/Glimt 6 11 13 22 28 -6 29
15 Start 7 7 16 12 29 -17 28
16 Stabæk 5 10 15 15 29 -14 25

Det mest interessante innslaget er jo hvor mange mål som forsvinner til sammen. I virkelighetens Eliteserie ble det scoret 672 mål i 2018, det blir her redusert til 433. Det mestscorende laget var Molde med 63 mål. Vi ser at selv de fikk trimmet vekk 18 fulltreffere uten utenlandske spillere.

1. Molde – litt av et opprykk, og ikke minst et litt overraskende utslag, med tanke på at laget under Solskjær tradisjonelt har hentet utlendinger over en lav sko. Klart Erling Braut Haaland har hatt mye å si her, i tillegg til stødige målscorere på midtbanen som Eirik Hestad (åtte mål). Står på samme antall poeng som i virkeligheten.

2. Rosenborg – tross at Nicklas Bendtner ikke var like het som i fjor, sto han og spillere som Mike Jensen og Jonathan Levi for mange svært viktige mål. Dermed mister Rosenborg mange poeng i tillegg til scoringer.

3. Brann – posisjonen forblir uforandret. De mister en del scoringer fra Bamba på høsten, samt mål her og der fra spillere som Acosta og Wormgoor.

4. Ranheim – ikke helt overraskende rykker Ranheim ganske heftig fram på tabellen 🙂 De hadde ingen utlendinger i stallen i 2018, og fikk heller ikke noen selvmål scoret av utlendinger til sin fordel. Dermed står de på samme antall scoringer som i virkeligheten, men kan plusse på noen ekstra poeng.

5. Haugesund – lagets mestscorende var nigerianske David Akintola. Får ikke noe voldsomt stort utslag, og ender opp bare en plass under virkeligheten.

6. Odd – hadde en veldig middels sesong i virkeligheten, men får her godt betalt for få utlendinger i stallen. Det forsvinner noen mål fra svenske Martin Broberg.

7. Kristiansund – laget er veldig mangfoldig, og egentlig et kroneksempel på det som har vært en gjennomgående trend i norsk herrefotball: det er ofte billigere å hente unge utenlandske spillere enn unge nordmenn. Dermed mister Kristiansund mange mål fra Daouda Bamba, i tillegg til svenske Liridon Kalludra. Ender likevel opp på samme poengsum.

8. Strømsgodset – kun tre av Godsets mål i 2018 ble scoret av utenlandske spillere. De fire mest profilerte målscorerne var naturligvis Marcus Pedersen, Mostafa Abdellaoue, Tokmac Nguen og Amahl Pellegrino – de to førstnevnte fra Hamar og Oslo, og de to siste fra Drammensområdet. Det gir også betaling i form av mange, mange inntjente poeng – hele tolv. Godset tjener mye her.

9. Tromsø – mister noen mål fra f. eks Robert Taylor, men til gjengjeld putta mange utlendinger på Tromsø i år, og dermed ender de opp med å tjene noen poeng på denne tabellen.

10. Lillestrøm – duoen Arnor Smarason og Ifeanyi Mathew sto for mange Lillestrøm-mål, særlig på vårsesongen. Likevel ender Lillestrøm opp med å gå netto ett poeng i pluss. Interessant.

11. Vålerenga – et av lagene som lider mest under denne tabellen. To av deres storscorere i år, Sam Johnsen og Chidera Ejuke, stammer begge fra Vest-Afrika. Vålerenga mister over halvparten av målene sine totalt, og med det ryker selvfølgelig også en god del poeng.

12. Sandefjord – mange av Sandefjords mål i år kommer fra spanjolene Rufo og Pau Morer, og svensken Pontus Engblom. Samtidig har laget vært innblandet i utrolig mange jevne kamper i år, og der har tydeligvis akkurat nok mål blitt scoret av utenlandske spillere til at Sandefjord får åtte poeng ekstra i denne oversikten.

13. Sarpsborg 08 – Sarpsborg har fokusert på det beste tilbudet framfor hvilket pass spilleren har, hvilket er helt forståelig i den posisjonen klubben er i. 12 mål fra danske Patrick Mortensen er det virkelig utslagsgivende her. Likevel er 21 poeng og 26 mål tapt en virkelig dramatisk forandring.

14. Bodø/Glimt – taper egentlig ikke så mye, men lagene bak dem vant såpass mye fram at de likevel blir skjøvet ned på kvalikplass. Danske Zinckernagel og svenske Layouni sto for de fleste målene som her forsvinner.

15. Start – blir stående på samme plass, og taper kun ett poeng. Men Start var allerede det minstscorende laget i Eliteserien, og her viser det seg at kun tolv av scoringene deres kom fra norske spillere. Kontrasten til askeladdlaget som var et par stolpeskudd unna seriegull i 2005 kunne ikke vært større.

16. Stabæk – dette er jo litt ironisk. I en sesong der vi har satset på å dekke flest mulige plasser med spillere fra eget akademi, havner Stabæk nederst på denne lista. Samtidig var det jo nesten uunngåelig, når man sitter på Eliteseriens toppscorer og han er fra Elfenbenskysten. Særlig på høsten scoret Boli mange utslagsgivende mål, og det er nok de som gjør at poengene ryker her.

Vi må snakke om utenriksjournalistikken

Utenriksjournalistene kan sitt fag til fingerspissene, men bruker et språk det har gått møll i for lengst.

Allmennkringkaster NRK fornyer seg med apper og bruk av sosiale medier. Men når det kommer til en sentral del av nyhetssendingene, er det som om tida har stått stille – lenge.

Her er et lite utdrag fra en Dagsrevy-sending sist onsdag:

«Men det betyr ikke nødvendigvis at valget er et nederlag for president Donald Trump. Han har fortsatt mye støtte i kongressen, etter å ha gjennomført mange av de viktigste valgkampløftene sine. Han har blant annet gitt amerikansk økonomi et skikkelig løft og fått flere ut i jobb, han har gjennomført flere tiltak for å begrense innvandringen til USA, han gjorde nemlig som han lovet, nemlig å skrote Paris-avtalen, og kalte Iran-avtalen den verste avtalen noensinne, han trakk deretter USA fra avtalen og innførte nye sanksjoner. Trump har også startet handelskrig med Kina og han er presidenten som fikk til et møte med Nord-Koreas leder.»

Jeg har til gode å høre en samtale om utenriks som i det hele tatt ligner.

Vet en tenåring i Kristiansand hva som menes med sanksjoner? Eller er en traumatisert syrisk flyktning i Oslo klar over at ordet «handelskrig» ikke betyr at folk skyter på hverandre?

Like forvirrende er NRK-korrespondentenes forelskelse i begrepet «Midtøsten». Her snakker vi om et ord fra Filmavisen-tida, og – hvis vi legger godvilja til – et område som kan strekke seg fra Afrika til India. Verken lett å forstå eller særlig presist.

Og hvorfor kan ikke «demokrati» bare erstattes av det noe mer folkelige «mye prating»?

Utenriksreportasjer er viktige, ikke minst i dagens urolige verden. NRK og utenrikskorrespondentene deres vil nok selv mene at deres reportasjer bidrar til å øke nordmenns forståelse av verden rundt seg.

Min raske analyse er at dagens utenriksreportasjer på TV bruker rare geografiske inndelinger og et tungt fagspråk. Når folk ikke forstår eller faller av underveis, hjelper det ikke at det som sies er faglig rett.

Om NRK vil nå ut til nye målgrupper og få flere interessert i utenriks, bør de fornye språket. Gjøre det enklere og bruke ord som engasjerer. P3Nyheter og Supernytt er eksempler på NRK-redaksjoner der ordene velges med solide doser omhu. Få av oss er journalister og samfunnsvitere – så hvorfor ikke gjøre samme øvelse for utenriksstoffet? En oppdatert og fresh Palestina-reportasje kunne også blitt populær i sosiale medier.

Når språket er tatt hånd om, kan også selve symbolbruken få en oppussing. For det er jo på sin plass med emojien «ansikt som skriker av frykt» når Kim Jong-Un har sprengt en ny atombombe?

Vent…

Er det noen som faktisk har spurt folk om de mener værmeldingen og utenriksreportasjene på Dagsrevyen er for vanskelige?

Mvh

Kenneth Haug

Leder og grunnlegger for Norsk Forening For Oss Som Tror At Folk Flest Ikke Er Idioter

Inge Andre Olsens signeringer

Inge Andre Olsen har vært Stabæks sportsdirektør siden 2011. Blant de andre sportsdirektørene i Eliteserien kan jeg bare komme på Jostein Flo som har sittet lenger, og jeg kommer på en rekke flere som har sittet kortere. Han har vært med på noen imponerende oppturer (opprykket 2013, signeringen av Bob Bradley, medalje 2015, den glimrende 2017-sesongen), men også noen ordentlige nedturer (nedrykk 2012, nesten-nedrykk 2016). Nå ser det ut som man er i ferd med å rykke ned igjen. Mens IAO, som han populært kalles blant Stabæk-fans, tidligere har vært genierklært i overgangsvindu etter overgangsvindu, blir han nå sterkt kritisert for to svake overgangsvinduer og en elendig treneransettelse. I tillegg har Stabæk hatt mange problemer som har vært utenfor IAOs kontroll. Inge Andre Olsen kom mer eller mindre direkte til sportsdirektørjobben etter spillerkarrieren, og har måttet lære mye mens han holdt på. Hvor mye har det påvirket jobben hans?

Tidligere har Fædrelandsvennen lagd en oversikt over Starts mange bomsigneringer gjennom de siste årene, og ikke minst har man den legendariske oversikten over Roald Bruun-Hansens katastrofale periode som sportsdirektør i Brann. I den forbindelse ønsker jeg å lage en lignende oversikt over IAOs aktivitet på spillermarkedet siden Stabæk måtte gjøre en «total reboot» i 2012 – etter at man ble kastet ut av Telenor Arena. Jeg tar ikke med de spillerne som kom fra Stabæks akademi, og det inkluderer de tre ivorianske spillerne som har vært bortimot faste innslag på Stabæk. Jeg tar kun spillerne som kom utenfra som seniorspillere, og som IAO har signert. I denne perioden har ikke Stabæk hatt råd til spesielt mange bomsigneringer, om noen. Finner jeg en trend?

Takk til stb.guru og transfermarkt.com.

2012:

Mads Stokkelien – kom gratis fra Start. Spissen fikk ikke til noe som helst i 2012, men scoret 17 mål i opprykkssesongen 2013. Forsvant dessverre gratis til New York Cosmos. Må kunne kalles en suksess.

Sean Cunningham – kom på lån fra Molde. En vandrende katastrofe av en midtstopper som av uforståelige årsaker fikk spille nesten hver eneste kamp. Sist noen hørte fra fyren spilte han reservelagsfotball i USA. Bomsignering.

Christer Kleiven – midtbanespilleren kom gratis fra Start sammen med Stokkelien. Ingen katastrofe, men heller ingen suksess på midtbanen i sin ene sesong. Gikk til Odd for 200 000, noe som må sies å være en veldig god handel for Stabæks del. Bomsignering.

Fredrik Brustad – kom fra amerikansk collegefotball. Den lynhurtige, men ellers noe begrensede Oslogutten var et av Stabæks farligste angrepsvåpen i sine tre sesonger i klubben. Forsvant dessverre gratis til svenske AIK etter 2014-sesongen. God signering.

Stian Sortevik – kom gratis fra Hønefoss. Helt OK offensiv midtbanespiller, etablerte seg aldri ordentlig på laget. Dro videre til KFUM i 2015. Kan ikke kalles en bomsignering, men ingen suksess heller.

Ricardo Clark – midtbanespilleren med VM-kamper for USA kom på lån fra Eintracht Frankfurt. Innfridde aldri de store forventningene mange stilte til ham, selv om han for så vidt var en grei fotballspiller. OK signering.

Bjarte Haugsdal – forsvarspoteten kom fra Brann, leverte to helt greie sesonger og fikk til og med ta på kapteinsarmbåndet i 2013. Dro gratis til Nest-Sotra etter opprykket. Helt ok signering.

Adnan Haidar – kom fra Vålerenga, og det var knyttet visse forventninger til ham. Var inn og ut av laget, og imponerte sjelden. Vært klubbnomade siden han forlot STB i 2013. Bomsignering.

David Hanssen – veteranen kom tilbake til Stabæk etter elleve sesonger, og hadde nok større betydning utenfor banen med sin store erfaring. La opp etter én sesong for å bli Lommedalen-trener. Vanskelig å vurdere denne signeringen.

Kim André Hunstad – midtstopper som kom fra Kjelsås på sommeren. Gjorde seg aldri spesielt bemerket. Bomsignering.

Ibba Lajaab – spissen kom på lån fra Vålerenga, men slo aldri ordentlig til i Stabæk. Fem kamper og ingen mål. Ble så solgt til Bodø/Glimt der han endelig slo gjennom. Bomsignering.

Ville Jalasto – kom fra Aalesund, og ble en viktig brikke i Stabæk de neste par-tre sesongene. En veldig god signering, som dessverre forsvant gratis til finsk fotball da kontrakten gikk ut i 2015.

Elfar Freyr Helgason – kom fra et konkurstruet AEK Athen, imponerte ikke voldsomt, og fikk ikke forlenget kontrakten, noe han visstnok var ganske misfornøyd med. Kan vel kalles bomsignering.

Veigar Pall Gunnarsson – kom fra Vålerenga for sin fjerde (!) Stabæk-periode. Det ble med høstsesongen 2012, og rakk for så vidt å notere seg for fire målpoeng, men var nok feil medisin til feil tid. Bomsignering.

2013:

Martin Andresen – ryktene vil ha det til at han bare ble signert for å ha nok spillere under kontrakt til å oppfylle NFF-krav. Fikk i hvert fall bare et enkelt innhopp i sin tredje Stabæk-periode, mot Strømmen.

Nicolai Næss – kom som vrakgods fra Vålerenga, ble etter hvert fast i midtforsvaret og en av Tippeligaens beste midtstoppere, før han ble solgt til Columbus Crew for en grei sum sommeren 2016. En veldig vellykket signering!

Timmi Johansen – den danske venstrebacken kom gratis etter mange år med skadeplager, og var fast på laget i 2013. Fikk ikke tillit under Bob Bradley og forsvant igjen etter 2014-sesongen. Grei signering, tross alt.

Jonathan Rasheed – ble hentet inn som andrekeeper foran 2013-sesongen. Veldig lojal, men vi fikk aldri sett ham i kamp. Dro videre før 2014-sesongen.

Chuma Anene – kom på lån fra Vålerenga i høstsesongen. Gjorde en grei innsats og sto for fire mål.

2014:

Emil Dahle – var Adeccoligaens beste spiller det året, og det ble stilt store forventninger til ham i Stabæk. Fikk lite tillit av Bob Bradley, imponerte ikke på trening, og forlot klubben med knust selvtillit et år senere.

Craig Henderson – midtbanespilleren ble første newzealander i Tippeligaen. Var konstant skadeplaget og imponerte sjelden de gangene han spilte. Skal ha takk for å ha levert vårt første mål i 2014-sesongen. Dro først på lån til Mjøndalen, så videre til GAIS foran 2016-sesongen. Bomkjøp.

Borger Thomas – local lad som ble signert på lån fra Godset. Fikk en ulykksalig start med utvisning mot Lillestrøm, og sto ellers bare i cupkampen mot Grorud og tapet mot Viking. Vanskelig å vurdere.

Enoch Kofi Adu – i utgangspunktet en helt utrolig signering, der han kom på lån fra Club Brugge. Hadde en helt utrolig ro med ballen, men skapte etter hvert en del frustrasjon med sin nonsjalanse. Likevel en veldig god signering. Dro videre til Malmö i sommervinduet.

Tomasz Sokolowski – kom gratis fra Brann, leverte varene på midtbanen. Forlenget ikke kontrakten og er nå tilbake i Asker. En god signering.

Jon Inge Høiland – avsluttet karrieren med en god sesong i Stabæk etter tre år i Trondheim. Kom gratis, så da gjorde det ikke så mye at han la opp etter bare et år. God signering.

Michael Stephens – midtbanespiller som kom fra LA Galaxy. Kontroversiell figur blant Stabæk-supporterne, undertegnede hører til blant de som vurderer ham høyere. Dro tilbake til USA etter et år. OK signering.

Pablo Fontanello – kom gratis fra ukrainsk fotball, var tydelig utrent og leverte på et elendig nivå i forhold til forventningene. Dro videre etter et halvt år. Skuffende signering.

Espen Isaksen – nødsignering som sto i mål mot Start i juni. Drittkamp, men det var ikke Espen sin feil.

Gurpreet Singh Sandhu – året med de mange keeperne. Singh signerte i august 2014. Imponerte ikke spesielt mye da han endelig fikk sin debut på A-laget, og dro tilbake til India i 2017.

Andrew Jacobson – kom på lån for å holde seg i form før NYCFC begynte å spille. Må absolutt sies å ha gjort en godkjent innsats på midtbanen.

Giorgi Gorozia – ble Stabæks første georgier, og var en signering for fremtiden. Leverte ok, talentet er der utvilsomt, men slo aldri gjennom. Er nå på klubbjakt. Godkjent signering.

Morten Skjønsberg – kom tilbake til moderklubben etter to og en halv sesong i Sverige. Var fortsatt den ubestridte sjefen i forsvaret og i garderoben, og alle eliteseriereporteres favorittintervjuobjekt. Konge signering, Inge!

Magne Hoseth – kom gratis fra Molde, startet Stabæk-karrieren med en glimrende målgivende pasning mot Rosenborg. Dro videre etter sesongen. Godkjent signering.

Birger Meling – en signering for fremtiden da han kom, etablerte seg på laget i løpet av 2015 og ble raskt klubbens heteste salgsobjekt. Kjempesignering.

2015:

Yassine el-Ghanassy – kom helt ut av det blå fra belgisk fotball. Teknikeren terroriserte Tippeligaforsvar hele sesongen, og må sies å ha vært en veldig god signering. Var her på kun en ettårskontrakt, og dro siden tilbake til Belgia.

Adama Diomande – ble presentert over Snapchat, og må sies å ha vært en ubetinget suksess. Kom gratis, leverte 25 mål på 26 kamper, og ble solgt for en ubegripelig høy sum til Hull. Det eneste som er synd er at vi fikk beholde ham så kort.

Jevgenij Kirisov – kom på lån fra russisk fotball. Gikk i stykker før sesongen begynte og ble sendt hjem med kun tre minutter cupfotball mot Senja i bagasjen.

Kamal Issah – ghaneseren kom fra FC Nordsjælland og viste tidvis gode ferdigheter på midtbanen. Ble samtidig kjent for hasardiøse pasninger, og det var få som felte noen tårer da han ble solgt til tyrkisk fotball i 2016.

Cole Grossman – amerikaneren kom gratis fra Real Salt Lake, leverte varene på midtbanen i to sesonger, og har siden dratt videre. Godkjent signering.

Ernest Asante – var en slags erstatter for Fredrik Brustad, og ble kjøpt for under millionen fra Start. Livsfarlig i bronsesesongen 2015, men fikk betydelig vanskeligere arbeidsforhold i 2016. Solgt videre til FC Nordsjælland. En ganske så god signering likevel.

Anthony Annan – den gamle helten fra magikerkvartetten i 2008 kom tilbake på korttidskontrakt for høstsesongen 2015. Det gnistret ikke av den lille ghaneseren, men han leverte til ståkarakter. Dro siden videre til finsk fotball.

Muhamed Keita – kom på lån fra Lech Poznan, leverte variabelt, men likevel en god spiller å ha i laget. Scoret noen sjukt fine mål, dessuten. God signering.

2016:

Alex Davey – kom på lån fra Chelseas U19-lag og skulle visstnok være et av Skottlands største fotballtalenter. Det viste han mildt sagt ikke. Bomsignering av dimensjoner.

Ohi Omoijuanfo – kom fra Jerv, skuffet gjennom mesteparten av sesongen, men leverte selvfølgelig sesongens viktigste scoringer mot Start og Jerv. Vanskelig å vurdere, gitt…
EDIT: Ohis beskrivelse ble lidende under at jeg har påbegynt dette blogginnlegget flere ganger over flere år. Ohi hadde selvfølgelig en helt vanvittig god 2017-sesong, og må derfor betegnes som godkjent.

Shadrach Eghan – kom på lån fra Twente, fikk aldri særlig til spilletid. Delte meninger om hvorvidt han fortjente det eller ikke.

Agon Mehmeti – kom fra Malmö. Feil spisstype til feil tid, og ble solgt videre til tyrkisk fotball etter bare en sesong. Bomkjøp.

Moussa Njie – kom fra Bærum. Vingen ble et friskt, om enn variabelt, pust i Stabæks angrepsspill, mye bedre etter en langtidsskade, og ser ut til å ha vært en godkjent signering.

Muhamed Keita – kom på sommeren på et nytt lån, leverte ikke like godt denne gangen, men sto likevel for fem målpoeng på elleve kamper. Godkjent.

Simen Lillevik Kjellevold – hentet fra Førde som tredjekeeper, har ikke imponert noen i løpet av sin periode her.

Mynor Escoe – kom på lån fra costaricansk fotball. Fikk kun seks kamper og en assist. Total bomsignering.

Marcus Nilsson – midtstopperen kom fra lavere divisjoner i England. En veldig viktig brikke på høstsesongen, som dessverre forsvant til koreansk fotball etter sesongen.

Alanzinho – kom på korttidskontrakt etter en innsamlingsaksjon fra supporterne. Imponerte ingen.

2017:

Tortol Lumanza – fikk et halvt år på å trene seg opp før han debuterte i 2017. Var kanskje Eliteseriens beste spiller den sesongen, så vi fikk absolutt valuta for pengene. Dessverre ødela han mye av inntrykket ved å stikke til tyrkisk fotball vinteren 2018. God signering.

Sindre Mauritz-Hansen – spiss som kom fra Asker. Fikk få sjanser i 2017 og ble sendt på lån til Strømmen, der han plutselig var en av OBOS-ligaens store goalgettere. Får en ny sjanse i 2019, håper vi.

Franck Boli – ble hentet hjem etter et år i Kina og et år på Sunnmøre. Var langtidsskadet, og imponerte ikke før han ble satt på sin foretrukne spissplass. Vært Stabæks klart viktigste spiller under mareritthøsten 2018. Godkjent signering, som trolig kunne blitt enda bedre om man tilpasset laget rundt ham tidligere.

Håkon Skogseid – en annen hjemvendt sønn. Leverte godkjent på vårsesongen i 2017, da det meste fløt fint for Stabæk. Er nå langtidsskadet og det spørs om han noensinne spiller fotball for oss igjen.

Tonny Brochmann – kom fra Jerv, scoret noen pornomål i 2017, men virker å være avhengig av at laget rundt ham flyter godt. Ble sendt til Mjøndalen sommeren 2018. Godkjent signering.

Ahmed El-Amrani – kom til oss etter et par sesonger i svenske Ljungskile. Rask, men ikke så mye annet, og hadde vel også noen skadeproblemer. Dro videre til finske Honka etter sesongen. Bomsignering.

El-Hadji Ba – var her på et halvt års lån. Gjorde sakene sine godt de første par kampene, men nonsjalansen hans ble mer og mer synlig utover. Det var få som felte tårer da han dro. Vanskelig å vurdere.

Alex Nimely – spiss som klubben forsøkte å hype opp foran 2017-sesongen. Imponerte ikke stort i den drøyt halve sesongen han var i klubben, og sto bare for to mål og et gult kort i serien. Kontrakten ble terminert og han spiller nå i finsk fotball.

Raymond Gyasi – rask og teknisk dyktig nederlender. Gjorde en godkjent sesong i 2017, men brakk dessverre beinet og har vært ute med skade gjennom mesteparten av 2018. Kjipt, men leverte bra i 2017 og kan bli en viktig brikke i 2019.

John Alvbåge – den svenske keeperen kom inn i sommervinduet og ble den mest stabile keeperen Stabæk har hatt på lenge. Gjorde ingen av de fantastiske redningene Sayouba kunne varte opp med, men ingen av tabbene heller. Dro dessverre videre til kypriotisk fotball etter sesongen.

Rubio Rubin – kontraktsløs amerikansk spiss som kom sommeren 2017. Fikk til sammen 122 minutter i Stabæk, noterte seg ikke for noen målpoeng. Dro videre til mexicansk fotball etter sesongen.

John Hou Sæter – kom fra Rosenborg, og har fått mye tillit på midtbanen. Har levert så som så i år, men setter likevel denne signeringen som godkjent.

Hongliang Tao – den første av tre kinesere som kom til Stabæk i et samarbeid vi fortsatt ikke har fått vite så mye om. Visstnok en veldig sjarmerende type, men en av de dårligste fotballspillerne jeg har sett. Tilbringer nå mesteparten av 2. lagskampene på benken. Helbom.

Ronald Hernandez – venezuelansk høyreback. Rask og ok teknikk, men fotballforståelsen er så som så, særlig defensivt. Likevel en spiller med stort potensiale. God signering.

2018:

Steinar Strømnes – kom fra Strømmen og ble hentet inn som en rutinert defensiv forsterkning. Viste seg å ikke være klar for tempoet i Eliteserien overhodet. I tillegg har han dessverre vært skadeplaget gjennom mye av sesongen, inkl. en veldig stygg hodeskade. Bomsignering.

Vadim Demidov – kom inn etter at det ble klart at vi trengte en defensiv forsterkning med erfaring fra nivået. Klarte å slukke de verste brannene i forsvaret, selv om han ikke kan gjøre hele jobben selv. Vil påstå at vi hadde ligget enda verre til uten Demidov. Bra signering!

Xin Zhou – trolig den beste av de tre kineserne vi hentet, uten at dette gjør ham noe bedre enn at han holder middels 2. divisjonsnivå.

Martin Rønning Ovenstad – ble hentet på lån for å erstatte Lumanza. Viste seg å ikke holde nivået overhodet! Utrolig mange unødvendige balltap, og totalt fravær av overblikk. Bomsignering av dimensjoner! Og ja, jeg vet at han nå spiller fast i Godset. Det er det mange Godset-fans som ikke skjønner stort av heller.

Abdul-Basit Agouda – et stort, men kranglete talent. Ble tidlig skadet og har ikke spilt ett minutt med fotball for Stabæk. Nå er det som kjent en liten mediesaga på gang med ham.

Yiming Zheng – kineser nr. 3. Holder litt under middels 2. divisjonsnivå.

Filip Valencic – ble hentet inn for en del penger fra HJK i Finland. Har ikke bidratt med mye i Eliteserien, er middels på 2. laget. I tillegg var han ikke medisinen Stabæk trengte i sommer. Kan han bevise noe i OBOS? Foreløpig må han regnes som en bomsignering.

Aboubakar Keita – kom på ett års lån fra FC København, som betyr at vi har han fram til sommeren 2019. Det er bra, for han har vist seg å være sommerens store forsterkning. Brukbar til å rydde opp på midten, enda bedre til å finne de gode pasningene framover. God signering!

Marcus Sandberg – kom fra Vålerenga, som jeg ikke skjønner at lot ham gå. Glimrende keeper, og har vært med på å holde liv i Stabæk i høstsesongen.

 

Hvis man skal regne veldig grovt, så virker det som mønsteret er at det er blitt lenger og lenger mellom de gode signeringene de siste par årene. Men dette er en veldig grov vurdering. Hva tenker du? Bør IAO endre resept?

Amerikansk fotball denne uka 6

Sjette runde er ferdigspilt. Stikkordet denne uka var mange tette, jevne og spennende kamper, og alt i alt må man si at runden har vært god reklame for NFL.

  • De regjerende mestrene Philadelphia Eagles har hatt en trøblete sesongstart, og mange fans fryktet at nedturen skulle fortsette borte mot New York Giants. Carson Wentz mente noe annerledes. Stjernequarterbacken våknet endelig til liv og kastet tre touchdownpasninger i en kamp som Eagles vant 34-13.
  • Årets første London-kamp var ikke spesielt velspilt, og Seattle Seahawks hadde full kontroll hele veien. Oakland Raiders fortsetter katastrofesesongen, og måtte vente til halvveis ut i siste quarter for overhodet å få poeng. Seahawks vant 27-3.
  • Los Angeles Chargers var det eneste laget Cleveland Browns slo i 2016, og mange Browns-fans håpet nok på en gjentakelse denne gangen. Chargers hadde andre planer. De dominerte fra start til slutt, og slapp knapt til Browns overhodet. Det endte 38-14 til Chargers.
  • Jevnt og spennende fra start til slutt i Houston, der to konstant underpresterende lag møttes. Texans vant til slutt bak en elendig pasning fra Buffalo Bills, som ble plukket opp av en Texans-spiller som løp inn en touchdown. Sluttresultatet ble 20-13 til Texans.
  • Jevnt og spennende var det også i Cincinnati. Kampene mellom Bengals og Pittsburgh Steelers pleier å være brutale, denne gangen slapp man unna uten åpenlyst usportslig spill, men dramaet var til stede. Med elleve sekunder igjen klarte Ben Roethlisberger å finne Antonio Brown og score den avgjørende touchdownen. Steelers vant dermed 28-21.
  • Tampa Bay Buccaneers holdt håpet i live helt til sluttsekundene borte mot Atlanta Falcons. Det var en god og velspilt kamp, og på siste play forsøkte Buccaneers på laterals (pasninger på tvers, noe det ikke er begrensninger på), noe som så ut til å fungere helt til en spiller ikke klarte å holde fast i ballen. Dermed vant Falcons 34-29, noe som holder litt liv i sesongen deres.
  • New York Jets har faktisk noe brukbart på gang, noe de beviste med å sette 42 poeng hjemme mot Indianapolis Colts. Sluttresultatet 42-34 lyver litt, ettersom Jets hadde full kontroll gjennom hele 2. omgang.
  • Minnesota Vikings har ikke fått like god fart på angrepsspillet som de hadde gjennom fjorårssesongen, men klarte likevel brasene hjemme mot NFCs litt småkleine lillebror i Arizona Cardinals. Bortelaget hadde aldri ledelsen, og Vikings vant til slutt 27-17.
  • Washington Redskins så ut til å ha full kontroll hjemme mot Carolina Panthers, men man skal aldri regne med at Cam Newton er ferdigspilt. Panthers begynte på et imponerende comeback, men klarte ikke helt å fullføre. Hovedstadslaget slapp unna med 23-17.
  • Los Angeles Rams er nå det eneste ubeseira laget i NFL, og så ut til å ha full kontroll i kulda i Denver. Mot slutten begynte imidlertid Denver på et sterkt comeback. Defensiven til Rams holdt imidlertid hele veien inn og de tok en 23-20-seier.
  • Jacksonville Jaguars glemte visst det sterke forsvarsspillet sitt hjemme, og angrepsspillet hadde lite å stille opp med mot Dallas Cowboys. I Texas var det aldri tvil om hvilken vei kampen skulle gå, og Cowboys vant til slutt 40-7! Imponerende forestilling av «America’s Team».
  • Tennessee Titans har hatt en vane for å vinne jevne kamper med få poeng så langt i denne sesongen, men denne kampen kom de ikke engang med på poengtavla. Baltimore Ravens scoret en touchdown i de første tre quarterne, og kontrollerte inn en 21-0-seier.
  • Ubeseirede Kansas City Chiefs kom til Boston med en veldig vanskelig utfordring foran seg mot New England Patriots. I fjor vant Chiefs åpningskampen mot de regjerende mestrene, og mange Pats-fans fryktet nok en gjentakelse da Chiefs tok ledelsen i fjerde quarter. Den voldsomt poengrike affæren ble imidlertid avgjort på siste spark, med et field goal som ga Patriots en 43-40-seier.
  • Mandagskampen på Lambeau Field vippet lenge fram og tilbake, og San Francisco 49ers trodde kanskje det var i boks, men man skal aldri gi Green Bay Packers og Aaron Rodgers tid på seg til å snu det. Det klarte de, for ørtende gang, idet Mason Crosby fikk revansj for forrige runde, og scoret sitt fjerde field goal for dagen idet klokka løp ut så Packers vant 33-30.

Denne uka har flere lag som Ravens, Eagles og Falcons kommet seg tilbake i rute etter flere svake kamper. Med elleve runder igjen er det dermed kun et par lag som er i skikkelig trøbbel, der det mest nevneverdige er Oakland Raiders. Den nygamle hovedtreneren Jon Gruden lovet at man skulle gå tilbake til gammeldags, sta og hard football, men så langt har samspillet fungert dårlig, og i tillegg har laget en skadeliste lang som et vondt år.

Hva skjer til uka?

  • Denver reiser til Arizona. To i utgangspunktet spennende lag som har underprestert fram til nå.
  • Tennessee Titans drar til London for å møte Los Angeles Chargers. Dette må jo være et av de mindre attraktive møtene britene har fått gleden av å oppleve. Chargers er i utgangspunktet favoritt her, men Titans har denne evnen til å vinne de ekle kampene.
  • Etter det frustrerende tapet i Miami, skal Chicago Bears hjem og…møte New England Patriots. Fra asken til ilden, vil noen si.
  • Indianapolis Colts har ikke hatt det lett nå i sesonginnledningen, men nå skal de møte et annet underpresterende lag i Buffalo Bills.
  • Miami Dolphins har ikke falt fra hverandre på samme måte som mange andre lag gjør etter å ha overprestert tidlig, men nå skal de opp mot Detroit Lions, med en tidligere Patriots-trener.
  • New York Jets har som sagt imponert så langt i år, men nå skal de møte sin kanskje tøffeste motstander til nå i Minnesota Vikings.
  • En kamp jeg definitivt gleder meg til, er Philadelphia Eagles hjemme mot Carolina Panthers.
  • To av ligaens overraskelser hittil møtes når Cleveland Browns reiser til varmen for å møte Tampa Bay Buccaneers.
  • Jacksonville Jaguars skal ta imot divisjonsrivalen Houston Texans.
  • New Orleans Saints er som vanlig sterke i angrepsspillet sitt, men hvordan klarer de seg borte mot Baltimore Ravens?
  • For bare noen uker siden så San Francisco 49ers-Los Angeles Rams ut som en veldig spennende kamp. Så skadet Jimmy Garoppolo seg, og 49ers gikk tilbake til å være en dørmatte…men kampen skal uansett spilles.
  • Et gammelt hatoppgjør lever videre når Washington Redskins tar imot Dallas Cowboys.
  • I kveldskampen skal Kansas City Chiefs ta imot Cincinnati Bengals.
  • Mandagskampen skal altså gå mellom to lag som virkelig, virkelig trenger seieren: Atlanta Falcons og New York Giants.