Grunnproblemer i norsk politikk

Norske politikere har en langt enklere jobb enn sine kolleger rundt om i Europa. Vi har hatt nærmest konstant økonomisk oppgangstid siden midten av 90-tallet, levestandarden er kanskje aller høyest i verden, samfunnet er egalitært og nordmenn skriker ikke etter store reformer. På en side er dette svært positivt – det gir politikerne en arbeidsro som deres kolleger i land som Frankrike, Storbritannia og Nederland misunner dem. Når det er såpass små skiller i samfunnet, sørger det også for at politiske ekstremiteter har liten grobunn her i landet.

Det som blir ulempen med denne situasjonen, er lav respons og en stadig mer inngrodd konservatisme fra velgernes side – det som fungerer bra må vi for all del ikke forandre på, og det som fungerer dårlig kan godt få forbli dårlig hvis det gjør at jeg må gjøre ting annerledes. Den siste holdningen minner meg litt om min mormor og andre kvinner fra hennes generasjon – oppvokst i et arbeiderklassemiljø i en delstat som tradisjonelt sett har vært svært puritanistisk. «Nå har jeg blitt vant til at dette ikke er bra, hvorfor skal du prøve å forandre på det?»

Velgernes konservative holdning fører videre til de tre fundamentale problemene i norsk politikk. Jeg skal ikke kommentere enkeltsaker – dette innlegget skal ikke bli et manifest for Kennethismen, det kan jeg skrive om tretti år når noen faktisk gidder å høre på meg. Dette er heller problemer som sitter godt innplantet i hjernen på de fleste fra et visst punkt i midten av vårt politiske hierarki og oppover, med enkelte hederlige unntak. De tre problemene jeg skal diskutere, dominerer norsk politisk diskusjon og skaper et problematisk, og til tider direkte kjedelig diskusjonsklima der konformiteten er høy og kreativiteten nærmest fraværende.

1.       Verbet «å bevilge»

Dersom Norsk Språkråd kunne gått ut og sagt at dette verbet ikke lenger er akseptabelt å benytte i norsk språk, ville de gjort samfunnet en stor tjeneste. Et lite tankeeksperiment: forestill deg at Jens Stoltenberg taler under valgkampen. Hvor lang tid tar det før «vi har bevilget» eller «vi vil bevilge» dukker opp? Erna Solberg er ikke stort bedre, selv om det var hun som kom med vitsen om Jens Stoltenberg og været (Hvis man spør Jens Stoltenberg hva han synes om været, vil han svare at «bevilgningene til Meteorologisk Institutt har vært historisk høye»). Når en har så mye «pæeng på bok» (takk, Sigbjørn) som vi har i Norge, er det ikke rart at politikere forsøker å bruke disse pengene til å løse de utfordringene landet måtte møte. Problemet er når penger brukes til å løse alle problemer. Dårlig kreftbehandling, sa du? Kommunene skal få en ekstra milliard til formålet. For lite vei som blir bygd? Mer penger! I New Public Managements tidsalder skulle man tro at effektivisering ville være det viktigste målet på suksess i forvaltningen og politikken – istedenfor bruker politikere valgkampen til å skryte av hvor mye penger de har brukt og vil bruke. Hvor mange nuller som ligger bak statsbudsjettspostene er blitt selve målenheten for hvor viktig et område er for et parti. Dette fører oss videre til punkt nummer to…

2.       Manglende visjoner

Det er et problem som har preget min hverdag nesten hele livet: jeg har dårlig samvittighet for at det er rotete rundt meg, men jeg klarer ikke å samle meg til å gjøre noe med det. Høres det kjent ut? Det bør høres kjent ut for norske næringspolitikere. Alle snakket om «todelingen av norsk økonomi» under valgkampen. Hvem har prøvd å gjøre noe med det? Ingen. Så lenge denne todelingen først får alvorlige konsekvenser lenge etter at Jens og Erna har pensjonert seg, har de lite insentiv til å gjøre noe annet enn «to pay lip service», altså å anerkjenne problemet og love tiltak uten å faktisk gjennomføre noe. Ikke overraskende er det først og fremst ungdomspolitikere som kjemper mot galskapen – Sveinung Rotevatn (V) og Andreas Halse (SV) er glitrende eksempler. Men så lenge de må tone ned disse utsagnene for å oppnå reell innflytelse, fortsetter galskapen. For å illustrere dette vil jeg trekke fram Martin Henriksen fra Troms Arbeiderparti. Før valgkampen 2009 erklærte han seg imot oljeboring – et fornuftig standpunkt, helt på linje med AUF som han på dette tidspunktet var leder av. Da han var stortingskandidat for moderpartiet i fjor høst, hadde dette standpunktet plutselig forandret seg. Slike kuvendinger gjør at en lite bærekraftig politisk kultur får lov til å rotfeste seg. Det er neppe et eneste norsk parti som kan fortelle deg hva de har tenkt å gjøre dersom vi får et plutselig fall i oljeprisen. For å dra en parallell: dersom en stortingspolitiker skal krysse gata i Oslo, er det ikke helt usannsynlig at vedkommende vil la være å se seg for og dermed forutse at en aksjemegler med ny Porsche har planer om å ignorere det røde lyset. Stortingspolitikeren vil foretrekke å oppdage det med kun noen få sekunder til å reagere, og måtte løpe de siste fem meterne over gata og unngå å bli sneiet av den tyske sportsbilen. Satt på spissen har selv Qatar mer visjoner enn Norge – de har usannsynlig mye penger, men framfor å bruke dem på å administrere den eksisterende rikdommen prøver de å etablere ny rikdom i form av å bli et internasjonalt turisme- og næringssentrum!

3.       Svart/hvitt-synet og «cherry picking»

På 90-tallet valfartet norske lokalpolitikere i hopetall til Sverige for å se hvordan svenskene etablerte såkalte «baseskoler». Disse baseskolene ble nesten ukritisk innført i Norge, sammen med mange av de andre skolereformene Sverige foretok på denne tiden. Svenskene har nå gått bort fra baseskolekonseptet, fordi de innså at det ikke fungerte. I Norge bygges fortsatt baseskoler i mange kommuner. Dette er et godt eksempel på den svart-hvittenkningen som preger særlig utdanningspolitikken i Norge. Enten er et annet lands politikk så elendig at vi ikke kan lære noe av den (andre velfungerende skolesystemer) ellers er den så fantastisk at vi må ta alle dens metoder i bruk, selv om ikke alle nødvendigvis har blitt testet nok til å fastslå noe som helst. Baseskolene på 90-tallet var et eksperiment i Sverige – de ble tolket som velfungerende i Norge.

Paradoksalt nok finnes det en tredje variant, såkalt «cherry picking», som dessverre ble brukt i debatten om hvorfor finsk skole gjorde det såpass godt på PISA-undersøkelsene.

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Plukker-selektivt-fra-finsk-skole-7293077.html#.UtaF0LSQOM0

Aftenposten illustrerer godt hva jeg mener. Arbeiderpartiet mener at restriksjoner mot privatskoler, ingen nivådeling i grunnskolen og intervjuer ved lærerutdanningsopptak er det som har gjort finsk skole vellykket. Høyre ser mest på lærerutdanningen, men tror også at tidligere karakterutdeling er viktig. Senterpartiet er kanskje verst i klassen (pardon the pun) på dette diagrammet. De velger kun de tiltakene som er enklest å gjennomføre – få privatskoler, ingen nivådeling i grunnskolen, ingen nasjonale prøver og varm skolemat. Da PISA-undersøkelsene genierklærte finske skoler, løftet også SV den varme lunsjen som det viktigste tiltaket. Det mangler en helhetstenkning – hva er det i norsk skole som fungerer like bra eller bedre som i finsk skole? Hva fungerer dårligere? Istedenfor å fokusere på dette, ser en heller på to faktorer: hvilke tiltak er enkle å gjennomføre, og hvilke tiltak er lettest å selge til velgerne? For SV er det lettest å selge de tiltakene som har rot i egalitarianismen og sosialdemokratiet, mens for Høyre er det lettest å selge at det er lærerne som er for dårlige.

Jeg valgte å inkludere det finske eksemplet selv om det ikke er et eksempel på svarthvittenkning, fordi det illustrerer problemene vi har med å se på hvordan andre land gjør ting. Vi ser enten i svarthvitt eller bare de delene som vi selv har lyst å kopiere. Det mangler en vilje til å kombinere det som er bra i Norge og det som kan gjøres bedre med eksempler fra andre land. Svarthvitt-tankegangen gjelder også i andre deler av politikken: der man fra høyresiden kan få inntrykk av at Norge er et tungrodd land med et esende og korrupt byråkrati, svarer ofte venstresiden med at Norge er et land det er meget enkelt å drive næringsvirksomhet i, og byråkratiet er velfungerende og har rene hender. Hvorfor skal det være så vanskelig å tenke seg til at sannheten ligger et sted midt i mellom?

Som et siste eksempel på dette problemet vil jeg nevne debatten om norsk kultur. Selv er jeg til en viss grad kulturrelativist – jeg mener at alle har noe å lære av hverandre. Det skulle i utgangspunktet plassere meg i bås med dem du hører si «bra til å være norsk» om Mammon (selv har jeg ikke sett serien, så jeg skal ikke uttale meg) og elsker å påpeke hvor mye bedre de er til noe i Paris, New York eller Tokyo. I motsatt bås finner du dem som forsvarer norsk kultur uansett, og som ikke har noe positivt å si overhodet om pakistansk, somalisk eller polsk kultur. Dette er menneskene som kan finne på å forsvare at norske arbeidsgivere kaster jobbsøknader som er undertegnet med utenlandske navn i papirkurven. Denne absolutismen tror jeg har sine aner i en grunnleggende identitetskrise i Norge. Hvem er vi egentlig? Er vi dette hardføre vikingfolket som er et eksempel til etterfølgelse for resten av verden? Eller er vi et molbosamfunn som isolerer oss fra resten av verden? Som jeg har sagt flere ganger tidligere: svaret ligger sannsynligvis et sted på midten.

Fordelen med et demokrati er at det er mulig for norske velgere å si fra om disse problemene. Ulempen er at de trolig ikke gjør det. Sist vi hadde et ordentlig velgeropprør i Norge var i 1981. Da gjorde velgerne opprør mot en paternalistisk stat de få år tidligere hadde støttet, men som de etter hvert hadde oppdaget at var blitt altfor overbærende. Høstens stortingsvalg var ikke et uttrykk for velgernes sinne, men heller et uttrykk for irritasjon over at «kan dere ikke bare fikse det?» ikke var et spørsmål som fikk et «ja» til svar fra Arbeiderpartiet. Dersom en skal få slutt på den situasjonen jeg har beskrevet i dette innlegget, den politiske kulturen som legger større fokus på bevilgninger enn visjoner, må norske velgere rett og slett få det litt hett rundt øra. Og heldigvis for norske velgere (fra et individuelt synspunkt) ser det ut til at det er en stund til det skjer. Inntil den tid får de visjonære politikerne som finnes i dette landet gjøre sitt beste for å infiltrere partiene sine og snu holdningene på hodet.

Det var dagens litt usammenhengende lufting.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s