USA er ikke en homogen enhet, og andre anekdoter om andre land

En nesten dagligdags hendelse i Facebook-newsfeeden min:

Person er i USA av en eller annen grunn. Jobb, studier, et eller annet.
Person skriver status om noe de har opplevd i USA, som ville vært utenkelig i Norge.
Persons venner kommenterer «Typisk USA!», «USA, ass!», «Såååå amerikansk!»

Undertegnede himler med øynene.

Hvorfor himler undertegnede med øynene? Ganske enkelt fordi det er så lite man kan kalle typisk USA. For å presentere litt kalde fakta: mitt andre hjemland strekker seg over 9,8 millioner km2, seks tidssoner, elleve klimatiske soner, femti delstater og over 300 millioner mennesker. Dette gjør at mengden kultursærtrekk er nesten uendelige.

nei, det er ikke «typisk USA» å ikke kunne håndtere litt snø. Størsteparten av Midtvesten og Rocky Mountains ville ledd av en østlandsvinter. Og til deg som skrøt av at du håndterte to meter snø uten problemer: du lyver. Nor’easters som rammer i New England og sørover mot Philadelphia er forresten heller ikke noe en nordmann ville følt seg spesielt komfortabel i.

nei, Miami Beach er ikke «så amerikansk». Miamis klima og kultur vil være helt fremmed for en amerikaner fra, la oss si, Minnesota.

nei, det er ikke typisk amerikansk å være erkekonservativ republikaner. Om du ikke har lagt merke til det, så vinner venstreorienterte kandidater stadig vekk valg i USA, og Barack Obama ville nok plassert seg et sted mellom Høyre og Ap i de fleste saker i Norge.

nei, det er ikke typisk amerikansk å eie hundre tusen våpen og være ultramilitaristisk. Antallet våpen per capita er mye høyere i USA enn i resten av vesten (0,89 per pers, mot 0,31 i Norge), men det er likevel mange amerikanere som ikke eier skytevåpen.

Det er enkelt å konkludere med at nordmenn har fordommer mot amerikanere. Det ser jeg på som helt naturlig. Alle folkeslag har fordommer mot alle andre folkeslag. Noen ganger er de velplasserte (fordommen om feite amerikanere er sannere enn jeg liker å innrømme), andre ganger ikke fullt så velplasserte. Nordmenns fordommer mot USA gjør dessverre ofte den feilen at de går ut i fra at amerikanere er en homogen masse.

Tenk deg om resten av Europa skulle dannet sitt inntrykk av nordmenn som et brautende, oppblåst folkeslag, basert på noen dårlige erfaringer med et par bergensere? Eller som et stillferdig, blodharry folkeslag, basert på noen dårlige erfaringer med trøndere? Omtrent sånn føles det for en amerikaner fra Philadelphia som blir spurt om ting som er typiske for Los Angeles. Ville du følt deg spesielt komfortabel med at sørlandske bedehus ble presentert som typisk norske?

Verre blir det i valgår. I tillegg til at mange ser på USA som et svært homogent land, dukker det opp et problem til: folk tror USA er sammenlignbart med Norge. Jeg er hellig overbevist om at dette var hvordan Ron Paul fikk så mange tilhengere i Europa. Mennesker som lekte eksperter på det amerikanske presidentvalget, glemte ofte tre ting:

  1. USA er en føderalstat, ikke en unitærstat som de fleste europeiske land.
  2. USAs politiske kultur er tuftet i mye sterkere grad på at man tar ansvaret selv som enkeltmenneske, eller at lokale myndigheter tar ansvaret, enn det som er tilfelle i europeiske land.
  3. Amerikanske partier kan ikke sammenlignes med europeiske partier, i alle fall ikke de to store. De er i større grad koalisjoner av mennesker hvis interesser sammenfaller.

Da jeg diskuterte med Ron Paul-tilhengere under valgkampen 2012, kom argumentasjonen ofte fram til dette: siden skattene er for høye og den statlige overstyringen for stor i Europa, må den være det i USA også. Feil.

Dine politiske standpunkter i Norge, kan ikke alltid overføres til Sverige engang. Skal du ha standpunkter, må du ha bakgrunnsinformasjon. Dersom en amerikaner kommer inn og påstår på arrogant vis at vi i Norge har aaaaaaaltfor høye skatter og for mye statlig overstyring, har vi en tendens til å bli provoserte og fornærmet. Det er det vi som skal mene! Men nordmenn har ikke noe problem med å dele ut slike karakteristikker overfor andre land. Hellas, Spania, Frankrike, Kongo – alle har fått høre fra velmenende nordmenn hvordan de burde drive sine land de siste årene.

Et personlig eksempel på hvor mye man kan tabbe seg ut med slike tilnærmelser:
Jeg leste at medgiften først ble avskaffet på landsbygda i Hellas på 1980-tallet.
Når jeg leser ordet «medgift» tenker jeg på pengesummer som blir utbetalt til en av partenes familie, som «takk» for at de gidder å gifte bort sin sønn/datter.
«For en barbarisk praksis!» tenker jeg.
Så tenker jeg meg om.
Jeg spør min tante, som var gift med en greker i mange år, og for øvrig bodde i Hellas samtidig som denne ordningen visstnok ble avskaffet.

Det viser seg at ikke bare praktiseres medgiften på den greske landsbygda fortsatt, den er et fantastisk sosialt tiltak! Mannens familie bygger et hus til det nye ekteparet, som kvinnen beholder i tilfelle ekteskapet går i oppløsning. Mannen får motivasjon til å holde seg på matta, og kvinnen får et sikkerhetsnett om det likevel skulle skjære seg. En genial løsning i et land der velferdsordningene for folk i arbeidsfør alder er minimale.

Jeg avslutter her, før dere begynner å kjede dere.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s