Hva trenger Ukraina?

Dramatikken som har utspilt seg i Ukraina i flere måneder har nådd sitt foreløpige klimaks. Kleptokraten og wannabediktatoren Viktor Janukovitsj er ikke lenger Ukrainas president. Det gode har seiret. Eller noe sånt. Vestlige medier kommer til å si seg ferdig med Ukraina om et par uker.

Dessverre for ukrainerne selv betyr ikke dette at man har nådd enden av tunellen. Man har kanskje nådd midten. Det gjenstår mange år med gjenoppbygging. Landet har en dysfunksjonell økonomi, en befolkningsnedgang som kun overgås i Europa av de kriserammede landene i Baltikum, en politikerklasse uten tillitt, korrupsjon på en skala som visstnok får selv russere til å sperre opp øynene og mange andre problemer. Det irriterer meg grønn, for Ukraina er et land med et enormt potensiale.

Så hva trenger Ukraina, og hva kan vesten, med EU i spissen, gjøre for å hjelpe landet?

  1. Penger, penger, penger.
    Skaff den ukrainske staten penger fortere enn svint. Det første den trenger er sikkerhet for å fortsette driften sin. Et Ukraina som går konkurs kan fort ende opp med å drifte tilbake i den russiske sfæren, og rykke tilbake til start.
  2. En tålmodig befolkning
    Dette er vel litt lite sannsynlig. Den nye ukrainske regjeringen vil trenge tid for å gjennomføre økonomiske reformer, forhandle fram nye avtaler med EU og Russland, bekjempe korrupsjon, osv. Tid de trolig ikke vil få. Dette har dessverre vært tilfellet i mange østeuropeiske land. I Bulgaria er ingen regjering blitt gjenvalgt etter kommunisttiden, rett og slett fordi de måtte gjennomføre så mange upopulære reformer. Det samme kan fort skje i Ukraina. Legg til at opposisjonen er delt inn i mange ulike fraksjoner, og du har en oppskrift på kaos.
  3. Utenlandsk investering – innenfor rimelighetens grenser
    Dette er en selvfølge. Ukrainsk økonomi trenger også et innskudd av penger utenfra. Arbeidsplasser, tettere handelsforbindelser, og frisk kapital vil bidra til vekst. Dog finnes det et skrekkeksempel her også: Ukraina må for all del ikke følge eksemplet til Jamaica fra 1980 og utover. Det var et lignende scenario – Michael Manley hadde brukt øyas naturressurser for å prøve å skape et nytt Cuba. Det fungerte dårlig, siden USA var mer på hugget og det var sterkere motstand blant øyas befolkning. Da Edward Seaga tok over som statsminister i 1980, var det kun noen hundre tusen dollar igjen i den jamaicanske nasjonalbanken. Så han åpnet opp landet for utenlandske investeringer. Da Seaga tapte valget ni år etterpå, hadde Jamaica fått en overflod av fast food-restauranter. Resten av økonomien lå fortsatt i ruiner. Investorer er viktig, men minst like viktig er det å skaffe investorer som investerer i de riktige tingene. Gode arbeidsplasser og mulighet til sosial mobilitet vil også bremse flyten av ukrainere til utlandet.
  4. En samlende figur
    Julia Timosjenko har valgt å holde seg unna maktposisjoner av to meget gode grunner. Den første er helsa hennes. Den andre er at hun vil bruke opp all goodwill opposisjonen har bygd opp i løpet av noen få måneder. Viktor Jusjtjenko, helten fra Oransjerevolusjonen i 2004 og Ukrainas president i 2005-2010, har sagt at hans største tabbe var å la Julia Timosjenko bli statsminister. Timosjenkos største problem er at hun også er oligark, og har store interesser i den gassindustrien som er livsviktig for Ukraina. Mange ukrainere regner henne som en kjeltring. Den eneste fordelen med henne er at hun ikke har sendt ut opprørspolitiet for å skyte og drepe sitt eget folk. Så hvem er den samlende figuren? Vitali Klitsjko, tror jeg. Sammen med sin bror Vladimir er han en av Ukrainas store nasjonalhelter. Når de to bokser, ser hele landet på. Det er svært få som kommer i nærheten i popularitet. Min spådom er at Klitsjko blir Ukrainas første president som har en doktorgrad.
  5. Et bra landslag
    Her er jeg helt alvorlig. Fotball er den beste måten å distrahere, underholde og oppløfte folket på. Jeg kan gi noen eksempler: Ryktet vil ha det til at Harold Wilson tapte valget i Storbritannia i 1970 fordi det engelske landslaget gjorde en tidlig exit fra VM tre dager tidligere. Noe av grunnen til at separatismedebatten i Belgia har gått roligere i svingene i det siste er nettopp det at det belgiske landslaget plutselig har blitt helt vanvittig bra. For militærdiktaturene i Brasil og Argentina var det en viktig bonus at de vant VM i henholdsvis 1970 og 1978. Og for Vest-Tyskland i 1954 var det en viktig moralsk seier å vinne fotball-VM. Kommer Ukraina til EM i Frankrike i 2016, får landet noe annet å bry seg om og regjeringen kan arbeide i fred.

Jeg er såpass kynisk at jeg tar det for gitt at Ukraina ikke får bukt med korrupsjonen. Jeg tar det også for gitt at Rinat Akhmetov ikke har planer om å gjøre noe annet enn å fortsette å utnytte sin rikdom. Men dersom alle fem punktene på lista over blir til virkelighet, har Ukraina alle muligheter til å bli en ny østeuropeisk gigant med en voksende økonomi. Store naturressurser, en velutdannet befolkning, mye industri som er relativt moderne. Alt ligger til rette for en ukrainsk tiger. Kjør på, Ukraina! Удачи!

Narkorazziaer er en tåpelig idé

I anledning Bergenspolitiets fantastiske demonstrasjon av god ressursbruk i politiet i går (90 politifolk tok 27 mulige hasjbrukere) tenkte jeg at jeg skulle publisere et innlegg på ny. Dette var på trykk i Juventes medlemsblad, Motiv i oktober 2013.

For drøye tre og et halvt år siden, da jeg gikk i 10. klasse, hadde lærerne samla alle elevene på trinnet i skolens aula. Vi visste ikke helt hvorfor vi var der, men ante naturlig nok fred og ingen fare. Plutselig hørte vi bjeffing utenfor rommet, og før jeg visste ordet av det snuste en politihund på meg, og en politimann med morskt blikk stirret ned på kameratgjengen. Tretti sekunder senere var det hele over, og hundene fortsatte ut til elevenes skap. Der fant de det de lette etter: hunden markerte så tydelig at det ikke var noen tvil på en velkjent bråkmaker sitt skap. Politimennene visste hvem det tilhørte, og ba ham komme bort og låse opp skapet. Der inne lå det en jakke som lukta så kraftig av hasj at hunden måtte fjernes fra området.

Det var noe som slo meg ganske umiddelbart: politiet må ha visst hele tiden hvem de lette etter. Hvorfor måtte de da snuse på oss alle? Da jeg begynte på videregående lærte jeg at dette har vært standard praksis på både ungdomsskoler og videregående skoler i flere år, og har eksistert i et lovlighetsmessig ingenmannsland. Først i 2012 ble det gjenstand for diskusjon på Stortinget, og da fremmet partiet Høyre et forslag om å eksplisitt tillate praksisen. Flere av de andre partiene var på hugget og sørget for at forslaget ble kraftig moderert: i teorien må elever nå gi skriftlig samtykke til at disse razziaene skal kunne gjennomføres. Dessverre blir denne typen samtykke innhentet i starten av skolegangen, slik at mange elever ikke er helt klare på hva de undertegner, og skriftlig samtykke er heller ingen god modell grunnet det ujevne styrkeforholdet mellom den enkelte borger og politiet.

Men hva er galt med disse narkorazziaene, har mange spurt meg. Narkotika er jo ulovlig, så hvorfor er det et problem at politiet leter etter det?

Det mest åpenbare problemet går på et rettsstatsprinsipp vi får hamret inn fra første gang vi hører om rettsvesen på barneskolen: alle er uskyldige til det motsatte er bevist. Eller, tilpasset denne situasjonen: ingen skal ransakes uten skjellig grunn til mistanke. Det er ingen som er for at narkotika brukes og distribueres på skolen, men er det grunn nok til å gå inn i tilfeldige klasserom der det sannsynligvis ikke finnes rusbrukere?

Ville du akseptert det dersom du måtte bevise overfor politiet at sykkelen din ikke var stjålet? Eller om du måtte bevise for læreren din at du ikke hadde jukset på en prøve? Aksepterer du at Stortinget har vedtatt at data om hva du har gjort på internett automatisk skal lagres i seks måneder? Den vanlige argumentasjonen for slikt er at «har man ingenting å skjule, har man ingenting å frykte». Den stemmer ikke. For det undergraver det aller viktigste prinsippet som sørger for et rettferdig samfunn. Det vanlige prinsippet er at det er bedre at ti skyldige slipper unna, enn at én uskyldig person blir dømt. Rusmidler på skolen må bekjempes gjennom målrettede aksjoner der politiet går til verks mot mistenkte utenfor skoletiden, og ikke minst gjennom å bekjempe de sosiale problemene som fører til at ungdom havner i rusmiljøer. Det vil i alle fall ikke hjelpe å sørge for stigmatisering av elever som tilfeldigvis lukter svakt av hasj.