Tabelltips og sånn

ENDELIG! Kommer Tippeligaen i gang igjen. Mitt kjære Stabæk skal ta imot Sogndal hjemme på Nadderud på søndag, og jeg håper naturligvis å se deg der!

Et lite tabelltips og litt annet følger her:

Tabelltips:
1. Molde
2. Rosenborg
3. Strømsgodset
4. Aalesund
5. Viking
6. Brann
7. Haugesund
8. Vålerenga
9. Lillestrøm
10. Bodø/Glimt
11. Start
12. Odd
13. Stabæk
14. Sogndal
15. Sandnes Ulf
16. Sarpsborg 08

Toppscorer: Leke James, Aalesund, med 14 mål
Første trener som ryker: Tror faktisk ingen trenere ryker i løpet av sesongen. Klubbene har rett og slett ikke råd lenger. Hva som vil skje etter sesongen er et annet spørsmål.

Media er imponerende samstemt om at Stabæk rykker ned i år.

Media er imponerende samstemt om at Stabæk rykker ned i år.

 

Til slutt en liten innstendig bønn til alle norske fotballsupportere: Ingen kommentarfelter gir meg mindre tro på menneskeheten enn de under fotballsaker. VG kunne kjørt en artikkel om en transseksuell, arbeidsløs, somalisk ulovlig innvandrer som begikk en overfallsvoldtekt, og kommentarfeltet ville fortsatt ikke vært mer tragisk enn etter en kamp mellom Manchester United og Liverpool. Vær så snill. SKJERP DERE.

Kan Russland bli et demokrati?

Mens verdens øyne var rettet mot Ukraina der hans allierte forsvarte seg mot et folkelig opprør fra vest, utnyttet Vladimir Putin muligheten til å stramme inn i Russland. Noen av de få uavhengige TV-kanalene som var igjen i landet ble enten stengt, eller fikk ny Putin-vennlig ledelse. Dette skjedde naturligvis mens han red på en enorm popularitetsbølge – den russiske befolkningen fikk i løpet av en vinter oppleve både OL og at landet deres befestet sin posisjon som supermakt gjennom intervensjonen på Krim. Men de kilder som de fleste vestlige medier har i Kreml, fortalte også om at Putin og hans hoff var livredde. The Economists kilde meldte om dette sitatet: «Vil du at Maidan skal flyttes til der ute?» med henvisning til den Røde Plass.

Putin er kanskje redd. Men har vestlige demokratiforkjempere noen grunn til å glede seg? Det er ikke til å legge skjul på at det historisk sett har vært svært vanskelig å etablere demokrati i Russland. Det har vært tre klare forsøk – under tsar Alexander II, etter februarrevolusjonen i 1917 og under og etter Sovjetunionens fall i 1991. Hva er så egentlig grunnen til at vestlig demokrati ligger så dårlig an i Russland? La oss ta en kjapp gjennomgang av russisk historie.

Vi kan begynne med å påpeke at Russland ikke er et vestlig land. Ikke misforstå meg – fullstendig kulturrelativist er jeg ikke. Den ideelle samfunnsmodellen i min verden er en parlamentarisk flerpartirepublikk med blandingsøkonomi (som er noe mer markedsrettet enn den norske blandingsøkonomien, men ikke mye). Men demokrati er ikke noe som kan innføres med tryllestav – noe mange i vesten ofte virker å glemme. Kun fordi en befolkning ikke liker dagens regime, betyr det ikke at de vil omfavne vår måte å styre verden på av seg selv(1). Dagens vestlige demokrati er sluttproduktet av mange historiske hendelser og epoker. En av de store bidragsyterne var naturligvis England. Det var her Magna Carta ble undertegnet i 1215, og det var også her konseptet vi kjenner som «statsminister» så dagens lys. Fra Italia fikk vi renessansen på 14- og 1500-tallet. Sist, men ikke minst, brakte land som England, Frankrike, Tyskland og Nederland oss Opplysningstiden på 1700-tallet og fram til den franske revolusjon og Napoleonskrigene. Alle disse tre eksemplene var livsviktige i demokratiets historie. Men Russland, som har en slags merkelig posisjon mellom Europa og Asia, nøt ikke godt av noen av dem. Renessansen gikk landet hus forbi. Opplysningstiden begynte for så vidt greit i Russland under Peter den store, men døde ut på 1740- og 50-tallet da de store gjennombruddene begynte å finne sted i resten av Europa. Etter 1848 fikk de fleste europeiske land grunnlover og en folkevalgt forsamling, og eneveldet ble etterhvert opphevet i alle de europeiske monarkiene, unntatt to. De to var Russland og det osmanske rike. Disse to landene forble på mange måter reaksjonismens høyborg gjennom hele århundret.

Tsar Alexander den 2. påbegynte en forandring. I 1861 opphevet han livegenskapen i hele det russiske imperiet, noe mesteparten av Europa hadde gjort i løpet av de foregående 70 årene(2). Bøndene var nå altså ikke lenger bundet til jorda, og ikke lenger slaver av godseierne. Den nokså liberale tsaren la også planer for en folkevalgt forsamling og en grunnlov. Disse planene skal etter sigende ha vært i lomma hans da han ble drept i 1881 – av en gjeng venstreorienterte terrorister som gjorde seg selv en bjørnetjeneste. Alexander II’s etterfølger var mildt sagt ikke liberal – og var nok også påvirket av å ha sett sin egen far ligge på dødsleiet med avrevne lemmer. Istedenfor måtte Russland vente helt fram til 1905 på å få en grunnlov, en folkevalgt forsamling, og en sivil regjeringssjef. I 1905 led Russland et ydmykende nederlag i den russisk-japanske krigen. Landet hadde vært den mest aggressive europeiske stormakten i Kina i over et tiår, og led nå konsekvensene for å ha strukket seg altfor langt i Mandsjuria. Den tapte krigen ble den utløsende årsaken for et folkeopprør i Russland, som førte til at tsar Nikolas II ga etter og opprettet en begrenset «rådgivende» forsamling, kalt Dumaen.

Tsaren hadde faktisk observert en debatt i det britiske House of Commons og virket imponert over hvor godt demokratiet fungerte hos sin inngifte onkel, Edvard VII(3). Men Dumaen i Russland var aldri i nærheten av å ha den makten andre europeiske nasjonalforsamlinger hadde. Parlamentarisme var det aldri snakk om (i likhet med Tyskland, Østerrike-Ungarn og flere andre keiserdømmer på denne tiden), statsministerne var stort sett tsarens favoritter og forsamlingene ble innkalt og oppløst etter tsarens magefølelse. Riktignok var det nokså allmenn stemmerett for menn over 25, noe mange europeiske land fortsatt ikke hadde innført(4). Dumaen, i likhet med resten av tsarveldet, led seg gjennom krise etter krise fram til neste høydepunkt, nemlig 1917…

Det mange regner som «den russiske revolusjon» heter egentlig «oktoberrevolusjonen, og var opprinnelig kun et etterspill etter Februarrevolusjonen i 1917. Det var i februar at tsaren valgte å abdisere, etter voldsomme opptøyer i St. Petersburg(5) som var et resultat av at 1. verdenskrig gikk dårlig, inflasjonen var skyhøy og folk i byene sultet. Regjeringen som tok over, den såkalte «Provisoriske regjeringen» var ledet av Alexander Kerensky. Kerensky tok umiddelbart to store avgjørelser som i ettertid er mulig å anse som store feilgrep. Den første var å regjere sammen med de såkalte arbeidersovjetene som var blitt opprettet parallelt med regjeringen. I disse arbeidersovjetene hadde opprinnelig Kerenskys allierte makten – altså var det en fornuftig avgjørelse på kort sikt, men gjennom 1917 ble Lenins bolsjeviker stadig mer fristende for den jevne russiske arbeider, noe som ga dem en god maktbase til å starte oktoberrevolusjonen. Den andre feilen Kerensky gjorde var å fortsette krigen. I et historisk perspektiv var kanskje dette det beste for verden samlet sett, fordi hadde Tyskland kunnet frigjøre masse tropper fra østfronten til å slått mot briter, franskmenn og italienere er det langt fra sikkert at vestmaktene hadde holdt. Rent politisk sett, derimot, var krigen fortsatt meget upopulær i Russland og Kerenskys omdømme ble betydelig svekket, spesielt da Lenin begynte å spre slagordet «Fred, jord og brød!». 25. oktober 1917 (7. november etter vår kalender) ble Kerenskys regjering kastet i Lenins statskupp, og resultatet kjenner vi alle til.

Da Sovjetunionen falt i 1991, hadde nok ikke Boris Jeltsin noen umiddelbare planer om å innføre demokrati i landet. Men fram til 1993 var hans makt begrenset – ironisk nok av den sovjetiske grunnloven vedtatt av Gorbatsjov i 1989, som Russland hadde beholdt etter Sovjetunionens fall. I denne grunnloven hadde parlamentet, bestående av Folkedeputertkammeret og det Øverste Sovjet(6), stor makt, sammen med Jeltsins visepresident Aleksandr Rutskoy. Rutskoy begynte etter hvert å tale Jeltsin midt imot, særlig når det gjaldt sistnevntes katastrofale økonomiske politikk. Jeltsin erklærte unntakstilstand, skrev en ny grunnlov, og prøvde å tvinge denne gjennom i en folkeavstemning. Parlamentet erklærte denne folkeavstemningen for ugyldig, og det kom til en kraftig konfrontasjon mellom utøvende og lovgivende makt. Jeltsin sendte inn hæren, parlamentsbygningen brant, og Jeltsins grunnlov ble akseptert. Selv om Boris Jeltsin ikke var en diktator, markerte dette kuppet i praksis slutten på det demokratiske eksperiment i Russland etter Sovjetunionens fall, siden man da begynte på en spiral som til slutt førte til dagens maktesløse parlament, gallionsfigurstatsministeren og den mektige presidenten. Det kan virke som om denne kollapsen var mulig å unngå, men faktum er at parlamentet ville hatt svært vanskelig for å beholde sin makt i et Russland der økonomien var i fritt fall og sosial orden holdt på å kollapse.

Alle de tre nevneverdige forsøkene på å etablere et demokratisk Russland har altså blitt beseiret av ytre omstendigheter. Men det er verdt å spørre seg om dette er tilfeldig? Er Russland virkelig et land som kan styres på vestlig demokratisk vis? Det er verdt å huske på Russlands særegenhet. Verdens største land i areal er også et av verdens mest mangfoldige. Opptil 160 etniske grupper, fordelt på over 100 språk, bor i Russland. Dette ville vært et mareritt for selv den mest effektive leder å administrere. Russerne er et hardført folk. De har opplevd vanvittig mye vondt gjennom historien(7). Kanskje er det nettopp dette som gjør russerne skeptiske til demokrati. Et nyetablert demokrati vil alltid gå gjennom lange ustabile perioder. Perioden fra Putin tok over i 1999 og fram til nå er faktisk blant de lengste stabile periodene i russisk historie. Basert på alle disse observasjonene – at man aldri opplevde mange av de periodene som la grunnsteinene for dagens europeiske demokrati, at alle forsøk på å etablere demokrati har møtt på sterk motstand fra ytre omstendigheter, og at Russland er et helt særegent land med stort mangfold og en skeptisk befolkning, velger jeg å trekke følgende konklusjon:

Russland er et land som i bunn og grunn både søker og klarer seg best med et autoritært styresett.(8)

Ønsker folk en morsom og rask gjennomgang av Sovjetunionens historie er denne verdt å se på, forresten: https://www.youtube.com/watch?v=hWTFG3J1CP8

(1) = https://www.youtube.com/watch?v=vlIm-riMN6Q denne situasjonen er altså noe urealistisk.
(2) = I Georgia og den russiske delen av dagens Polen skulle det fortsatt ta noen år.
(3) = Det var så mye innavl i europeiske kongefamilier på denne tiden at jeg faktisk måtte tenke meg om et par ganger før jeg fant ut hvilket slektskap de hadde.
(4) = I’m lookin’ at you, Sweden.
(5) = Datidens russiske hovedstad, og I 1917 var den også omdøpt til Petrograd siden St. Petersburg tydeligvis var for tysk…
(6) = Jada, de hadde beholdt navnene også.
(7) = Som den britiske forfatteren Donald James sa det: «Russians are capable of absorbing an infinite amount of suffering».
(8) = La oss håpe jeg tar feil.

Hva er mot i offentlig debatt?

Duerikke

I disse tider der det påstås at kvinner slenger komplimenter og ros over en lav sko til hverandre på nettet1 kom jeg til å tenke over hva slags ros som deles ut i sosiale medier, uavhengig av kjønn. Med tanke på hva slags deler av Facebook og Twitter jeg frekventerer, er det ikke overraskende at de enkeltordene ofte har med folks meninger å gjøre.

Ord jeg ofte mener blir misbrukt i diskusjoner, er ord som har med mot å gjøre. Det er plutselig mye som er «modig sagt». Det er nærmest blitt en folkesport å «tørre å si ting». Per Fugelli snakker om «modige stemmer». Hva er felles for alt dette? Som oftest er det ikke snakk om modige meninger, overhodet. Det virker som om folk faktisk ønsker å være i mindretallet og ha offerrollen i en diskusjon. Jeg kan bare fortelle med det samme at det er mye lettere å få viljen sin om man er i flertallet.

Per Fugellis innlegg er godt og grundig analysert i Frank Rossaviks kronikk, så den skal jeg ikke ta i detalj. Poenget jeg skal trekke ut av det er likevel klart: mange tror at akkurat deres syn er modig å inneha, bare fordi det eventuelt måtte være i mindretall (og ofte ikke det engang). Jeg har mange ganske radikale standpunkter. Jeg er for legalisering/regulering av alle rusmidler, opphevelse av sexkjøpsloven, og friere innvandring. Det er ingen av disse standpunktene som er vanskelige å tørre å ha. I en fri debatt er det heller ikke vanskelig å si dem høyt – og når jeg ikke sier dem, er det ikke fordi jeg ikke tør, men fordi jeg innser at det ikke passer seg. Jeg tar for eksempel ikke opp sexkjøpsloven under en familiemiddag. Når jeg er i mindretallet prøver jeg å gjøre mitt standpunkt til flertallets standpunkt, ikke innta offerrollen.

Men nok om meg. La oss se på noen andre ting som ikke er modige.

  1. Det er ikke modig å mene at Jens Stoltenberg ødela landet. Du er i mindretallet (fordi du tar feil), men det er ingen fare i å mene det.
  2. Det er ikke modig å mene at det er for mange innvandrere i Norge. Der lurer jeg på om du faktisk er i flertallet.
  3. Nei, Fjordman er ikke modig. Ei heller noen av dere andre som klager over disse jævla musslima.

Ofte henger mot sammen med såkalt «politisk korrekthet», et annet misforstått begrep. Politisk korrekthet, eller «PK», som det ofte kalles, dreier seg ikke om hva de folka som visstnok utgjør den politiske eliten (som oftest venstresiden) mener. Politisk korrekthet dreier seg om sånne ting alle kan være enige om. Å mene at drap er en bra ting, er politisk ukorrekt. Og ja, å mene at rasisme er greit, er politisk ukorrekt, fordi selv ikke Per Sandberg mener at afrikanere eller andre er en lavere menneskerase enn oss. Å mene at muslimer, innvandrere og flerkultur (gjerne ment som synonymer) er farlige for Norge, derimot, er langt fra å være det.

Så hvem er det som er modige i sine meninger, da? Som oftest må man trekke utenfor landets grenser, eller tilbake i historien. Å være pro-narkoliberalisering på 80-tallet var modig. Å være apartheidmotstander i Sør-Afrika var å leke med ilden. Forkjempere for homofile under første halvdel av det 20. århundre hadde all rett til å innta offerrollen. Likestillingsforkjempere i Saudi-Arabia har mer mot enn vett. Skal jeg trekke fram én stemme i Norge i dag som er modig og ikke bare radikal, må det være Gunnar Tjomlid. Dette for hans synspunkter om barneporno og pedofili, som han blant annet utdyper i dette intervjuet. Ikke fordi jeg er enig med ham – ikke tro at jeg er en slik person som kun pusher framhever de jeg er enig med. Men fordi det krever faktisk en hel del guts å mene at man må se nærmere på regelverket rundt et så stort tabu som barneporno.

Så her er én setning alle bør skrive bak øret før de skriver noe i kommentarfeltet, eller på Facebook, eller på Twitter.

Du er kanskje radikal, men modig er du neppe.

1 Artig hvor fort det ble en etablert sannhet, forresten.

Epilepsi!

En fredag i august. Året er 2007. Klasse 8A på Ringstabekk skole er på Kalvøya, Bærums suverent beste uteområde og lekeplass for all verdens skoleklasser. I dag handler det bare om å bli kjent, det er grilling og bading. Varmt i været, noen og tjue grader.

Lille Kenneth Haug er tretten år1. Han har på denne tiden for vane å ikke spise frokost. Han føler seg rett og slett ikke sulten når klokka er sju-åtte om morgenen. Så heller ikke denne fredagen. Den skjebnesvangre feilen Kenneth gjør er dog å heller ikke innta noe flytende før han tar sykkelturen ned til Sandvika.

Vel nede på Kalvøya er tanken at inntil lunsj skal elevene spille fotballkamp. Kenneth deltar, med sine minimale fotballegenskaper. Han rekker så vidt å dempe en pasning før han føler seg svimmel. Men det er ingen panikk å spore i hodet hans ennå. Dette har han opplevd før. Han setter seg ned ved siden av læreren i skogholtet inntil det har gått over.

Men det går ikke over. Læreren beskriver det senere som «Jeg kikket bort i to sekunder, og så lå han på bakken og sprelte». Det neste Kenneth ser er taket på en ambulanse.

1 Vel, ok. Ikke så mye mindre. Jeg var vel bare 5-6 cm lavere på det tidspunktet enn jeg er nå. To hoder over alle andre på barneskolen. Det var tider.

 ________________

En onsdag i mars. Året er 2009. Klasse 9A på Ringstabekk skole har mattetime i skolens «campo», et stort fellesområde i midten av bygget. Kenneth har rukket å bli 15 år, og den normalt mattesvake tenåringsgutten er ordentlig på hugget i denne timen. Men under hele mattetimen merker han at noe er galt. Når timen er ferdig går resten av klassen til gymtime, men Kenneth vet at han ikke har sjans til å delta i denne timen. Istedenfor kommer han seg til toalettet fortest mulig og bøyer seg over porselenet. Han er kvalm.

Skolens toaletter er adskilte, ikke i båsformat, så det er ingen som merker seg hva som skjer den neste halvandre timen. Når Kenneth våkner er toalettet mørkt, og han er forvirret. Han åpner døra, og møter umiddelbart to tiendeklassinger som fører ham inn til helsesøsters kontor. Resultatet av denne episoden er to utslåtte tenner. Smerter i nesen er det også, men legen på legevakten fastslår at den ikke er brukket før han gjør sitt beste for å få Kenneth ut derfra og ta imot neste pasient.2

2 Jeg møtte på denne legen igjen ved en annen anledning jeg var på legevakten. Han virker utrolig lite interessert i å behandle pasienter, mest interessert i å få folk behandlet nok til at de kan dra ut igjen. Det er derfor ikke anbefalt å oppsøke legevakten på Bærum sykehus for mindre hendelser.

_______________

De som kjenner meg vet at jeg prater om epilepsi. Det som helt presist trigger det er et såkalt agniom, et blodkar i hjernen min som ikke helt oppfører seg som normalt. Det er en lidelse som ikke preger livet mitt, men er noe jeg må ta noen ganske enkle hensyn til. Jeg må hele tiden holde meg hydrert. Jeg bør spise ganske ofte. Å drikke alkohol eller konsumere andre rusmidler er noe jeg må være forsiktig med. Derfor blir jeg svært sjelden full, og har en unnskyldning for å være måteholden3. Og skulle jeg bli svimmel og kvalm må jeg være ekstra på vakt. Ellers påvirker det ikke livet mitt. Jeg tar ikke medisiner, jeg kan kjøre bil. Jeg har også en viktig fordel over mange andre epileptikere: jeg får varsel om anfallene lenge før, og også tidlig nok til at jeg kan stoppe dem. Plutselig blir jeg kvalm, og det begynner å spille merkelig musikk i hodet mitt. Dermed vet jeg at jeg må handle – gjennom å spise noe, drikke noe eller ganske enkelt lukke øynene og ta det med ro. Dersom det ikke skulle fungere, er det viktigste for menneskene rundt meg å holde hodet mitt i ro (ellers våkner jeg med en helt imponerende hodepine) og passe på at jeg ikke biter eller svelger tunga mi.

Det får være min lille historie for dagen. Etter å ha hatt en nestenepisode forrige helg og etter å ha sett politiet forsøke å stabilisere og roe ned en mann som hadde en form for anfall på TV, følte jeg det var behov for å lufte litt.

3 For de som skulle lure er jeg verdens kleineste menneske på fylla. Derfor blir det som oftest med den ene.

Varslere på alle plan må vernes

De siste årene har det vært mye fokus på varslere. På det internasjonale planet har folk som Bradley Manning, Edward Snowden og Thomas Drake de siste årene havnet i store problemer fordi de har avslørt ulovlige handlinger og fått dem ut i dagslys. Førstnevnte sitter nå i fengsel, andremann er trolig sendt i livsvarig eksil mens tredjemann på mirakuløst vis slapp unna fengselsstraff. På et litt mer nasjonalt plan vedtok Oslo bystyre å politianmelde Bjørnar Moxnes for å ha offentliggjort deler av en rapport fra den såkalte Lindeberg-saken.

Det som er vanligere enn politianmeldelse og fengselsstraff for varslere, er at de mister jobben. De fleste som er i en posisjon til å varsle om uregelmessigheter og ulovligheter, er det fordi de er ansatt på et sted og har tilgang på opplysninger om, eller har vært vitne til ting som ikke er som det skal være. Dette er nok mesteparten av grunnen til at så få tør å ta dette steget – og det er nok mange sjeler rundt om i Norge og verden som har båret på en hemmelighet de egentlig har lyst å fortelle til pressen i mange år.

En av mine venner tok det steget 3. februar i år. Hun heter Oda og er bosatt i Narvik. Oda er ei vanvittig sterk jente, som har klart å stable på beina et ålreit liv tross et vanskelig utgangspunkt. Mesteparten av arbeidskarrieren hennes har foregått i helse- og omsorgssektoren i hjembyen. Det var i en av disse stillingene at hun oppdaget forhold som hun beskrev på bloggen sin for omkring en måned siden.

Innlegget kan leses her (bloggen hennes er noget mer rosa enn min, men dette innlegget var bra): http://odaagud.blogg.no/1391431301_hemmeligheter_i_helse.html

I dag er Oda fortsatt ansatt i omsorgssektoren, nå på en annen institusjon. Hun har nå fått et brev fra sin arbeidsgiver. Brevet er unntatt offentlighetsloven, så dersom man følger Oslo kommunes logikk kan jeg sikkert bli anmeldt for dette her, men det bryr jeg meg fint lite om (Oda har forøvrig også lagt det ut på sin Facebook):
Oda får kjefgt

La meg gjøre en ting klart: jeg kjenner ikke alle detaljene fra denne saken, akkurat som jeg ikke kjenner detaljene fra andre saker. Men dersom dette er det som det ved både første, andre og tredje øyekast ser ut som, nemlig et forsøk fra arbeidsgiver på å kneble en ansatt som varsler om svikt og forsømmelse, er det utilgivelig. Dessverre også ganske vanlig. Ingen i Norge tror at helse- og omsorgssektoren er en ren bransje, der alle blir behandlet fantastisk godt. «Alle» vet at det er mye rot på landets sykehus og -hjem. Likevel tør ikke kommuner å innrømme det – og straffer istedenfor ansatte for å synge ut om forholdene. Dette brevet kom på tross av at Oda, som dere ser hvis dere leser innlegget, aldri nevner hvilken institusjon det gjelder, ei heller hvor i Narvik den ligger.

En formildende omstendighet overfor kommunen er at de kan ha feiltolket innlegget. Tidlig i innlegget nevner Oda et sykehjem, Ellas Minne, der hun var utplassert under arbeidsukene på ungdomsskolen. Dette hjemmet omtaler hun med meget pene ord, og hun beskriver en god opplevelse. Det bør i tillegg nevnes at lokalavisa Fremover kontaktet Oda kort tid etter at blogginnlegget ble publisert, og begynte å lage en sak. Kanskje det var dette som fikk begeret til å flyte over. I alle tilfelle ligner det utrolig urettferdig behandling av en varsler som ikke engang har belyst et navn, et sted eller noe annet som kan medføre reaksjoner. Merk også hvordan hun omtaler samtalen med sjefen på hjemmet. Ufaglærte hadde ifølge denne sjefen ingenting de skulle ha sagt.

Partiet jeg har sympatisert med i mange år (jeg har aldri betalt medlemskontingent til partiet, kun til ungdomsorganisasjonen), nemlig Venstre, har foreslått å innføre en egen varslerenhet for Arbeidstilsynet. Kanskje man burde vurdere noe av det samme for Statens helsetilsyns vedkommende?