Kan Russland bli et demokrati?

Mens verdens øyne var rettet mot Ukraina der hans allierte forsvarte seg mot et folkelig opprør fra vest, utnyttet Vladimir Putin muligheten til å stramme inn i Russland. Noen av de få uavhengige TV-kanalene som var igjen i landet ble enten stengt, eller fikk ny Putin-vennlig ledelse. Dette skjedde naturligvis mens han red på en enorm popularitetsbølge – den russiske befolkningen fikk i løpet av en vinter oppleve både OL og at landet deres befestet sin posisjon som supermakt gjennom intervensjonen på Krim. Men de kilder som de fleste vestlige medier har i Kreml, fortalte også om at Putin og hans hoff var livredde. The Economists kilde meldte om dette sitatet: «Vil du at Maidan skal flyttes til der ute?» med henvisning til den Røde Plass.

Putin er kanskje redd. Men har vestlige demokratiforkjempere noen grunn til å glede seg? Det er ikke til å legge skjul på at det historisk sett har vært svært vanskelig å etablere demokrati i Russland. Det har vært tre klare forsøk – under tsar Alexander II, etter februarrevolusjonen i 1917 og under og etter Sovjetunionens fall i 1991. Hva er så egentlig grunnen til at vestlig demokrati ligger så dårlig an i Russland? La oss ta en kjapp gjennomgang av russisk historie.

Vi kan begynne med å påpeke at Russland ikke er et vestlig land. Ikke misforstå meg – fullstendig kulturrelativist er jeg ikke. Den ideelle samfunnsmodellen i min verden er en parlamentarisk flerpartirepublikk med blandingsøkonomi (som er noe mer markedsrettet enn den norske blandingsøkonomien, men ikke mye). Men demokrati er ikke noe som kan innføres med tryllestav – noe mange i vesten ofte virker å glemme. Kun fordi en befolkning ikke liker dagens regime, betyr det ikke at de vil omfavne vår måte å styre verden på av seg selv(1). Dagens vestlige demokrati er sluttproduktet av mange historiske hendelser og epoker. En av de store bidragsyterne var naturligvis England. Det var her Magna Carta ble undertegnet i 1215, og det var også her konseptet vi kjenner som «statsminister» så dagens lys. Fra Italia fikk vi renessansen på 14- og 1500-tallet. Sist, men ikke minst, brakte land som England, Frankrike, Tyskland og Nederland oss Opplysningstiden på 1700-tallet og fram til den franske revolusjon og Napoleonskrigene. Alle disse tre eksemplene var livsviktige i demokratiets historie. Men Russland, som har en slags merkelig posisjon mellom Europa og Asia, nøt ikke godt av noen av dem. Renessansen gikk landet hus forbi. Opplysningstiden begynte for så vidt greit i Russland under Peter den store, men døde ut på 1740- og 50-tallet da de store gjennombruddene begynte å finne sted i resten av Europa. Etter 1848 fikk de fleste europeiske land grunnlover og en folkevalgt forsamling, og eneveldet ble etterhvert opphevet i alle de europeiske monarkiene, unntatt to. De to var Russland og det osmanske rike. Disse to landene forble på mange måter reaksjonismens høyborg gjennom hele århundret.

Tsar Alexander den 2. påbegynte en forandring. I 1861 opphevet han livegenskapen i hele det russiske imperiet, noe mesteparten av Europa hadde gjort i løpet av de foregående 70 årene(2). Bøndene var nå altså ikke lenger bundet til jorda, og ikke lenger slaver av godseierne. Den nokså liberale tsaren la også planer for en folkevalgt forsamling og en grunnlov. Disse planene skal etter sigende ha vært i lomma hans da han ble drept i 1881 – av en gjeng venstreorienterte terrorister som gjorde seg selv en bjørnetjeneste. Alexander II’s etterfølger var mildt sagt ikke liberal – og var nok også påvirket av å ha sett sin egen far ligge på dødsleiet med avrevne lemmer. Istedenfor måtte Russland vente helt fram til 1905 på å få en grunnlov, en folkevalgt forsamling, og en sivil regjeringssjef. I 1905 led Russland et ydmykende nederlag i den russisk-japanske krigen. Landet hadde vært den mest aggressive europeiske stormakten i Kina i over et tiår, og led nå konsekvensene for å ha strukket seg altfor langt i Mandsjuria. Den tapte krigen ble den utløsende årsaken for et folkeopprør i Russland, som førte til at tsar Nikolas II ga etter og opprettet en begrenset «rådgivende» forsamling, kalt Dumaen.

Tsaren hadde faktisk observert en debatt i det britiske House of Commons og virket imponert over hvor godt demokratiet fungerte hos sin inngifte onkel, Edvard VII(3). Men Dumaen i Russland var aldri i nærheten av å ha den makten andre europeiske nasjonalforsamlinger hadde. Parlamentarisme var det aldri snakk om (i likhet med Tyskland, Østerrike-Ungarn og flere andre keiserdømmer på denne tiden), statsministerne var stort sett tsarens favoritter og forsamlingene ble innkalt og oppløst etter tsarens magefølelse. Riktignok var det nokså allmenn stemmerett for menn over 25, noe mange europeiske land fortsatt ikke hadde innført(4). Dumaen, i likhet med resten av tsarveldet, led seg gjennom krise etter krise fram til neste høydepunkt, nemlig 1917…

Det mange regner som «den russiske revolusjon» heter egentlig «oktoberrevolusjonen, og var opprinnelig kun et etterspill etter Februarrevolusjonen i 1917. Det var i februar at tsaren valgte å abdisere, etter voldsomme opptøyer i St. Petersburg(5) som var et resultat av at 1. verdenskrig gikk dårlig, inflasjonen var skyhøy og folk i byene sultet. Regjeringen som tok over, den såkalte «Provisoriske regjeringen» var ledet av Alexander Kerensky. Kerensky tok umiddelbart to store avgjørelser som i ettertid er mulig å anse som store feilgrep. Den første var å regjere sammen med de såkalte arbeidersovjetene som var blitt opprettet parallelt med regjeringen. I disse arbeidersovjetene hadde opprinnelig Kerenskys allierte makten – altså var det en fornuftig avgjørelse på kort sikt, men gjennom 1917 ble Lenins bolsjeviker stadig mer fristende for den jevne russiske arbeider, noe som ga dem en god maktbase til å starte oktoberrevolusjonen. Den andre feilen Kerensky gjorde var å fortsette krigen. I et historisk perspektiv var kanskje dette det beste for verden samlet sett, fordi hadde Tyskland kunnet frigjøre masse tropper fra østfronten til å slått mot briter, franskmenn og italienere er det langt fra sikkert at vestmaktene hadde holdt. Rent politisk sett, derimot, var krigen fortsatt meget upopulær i Russland og Kerenskys omdømme ble betydelig svekket, spesielt da Lenin begynte å spre slagordet «Fred, jord og brød!». 25. oktober 1917 (7. november etter vår kalender) ble Kerenskys regjering kastet i Lenins statskupp, og resultatet kjenner vi alle til.

Da Sovjetunionen falt i 1991, hadde nok ikke Boris Jeltsin noen umiddelbare planer om å innføre demokrati i landet. Men fram til 1993 var hans makt begrenset – ironisk nok av den sovjetiske grunnloven vedtatt av Gorbatsjov i 1989, som Russland hadde beholdt etter Sovjetunionens fall. I denne grunnloven hadde parlamentet, bestående av Folkedeputertkammeret og det Øverste Sovjet(6), stor makt, sammen med Jeltsins visepresident Aleksandr Rutskoy. Rutskoy begynte etter hvert å tale Jeltsin midt imot, særlig når det gjaldt sistnevntes katastrofale økonomiske politikk. Jeltsin erklærte unntakstilstand, skrev en ny grunnlov, og prøvde å tvinge denne gjennom i en folkeavstemning. Parlamentet erklærte denne folkeavstemningen for ugyldig, og det kom til en kraftig konfrontasjon mellom utøvende og lovgivende makt. Jeltsin sendte inn hæren, parlamentsbygningen brant, og Jeltsins grunnlov ble akseptert. Selv om Boris Jeltsin ikke var en diktator, markerte dette kuppet i praksis slutten på det demokratiske eksperiment i Russland etter Sovjetunionens fall, siden man da begynte på en spiral som til slutt førte til dagens maktesløse parlament, gallionsfigurstatsministeren og den mektige presidenten. Det kan virke som om denne kollapsen var mulig å unngå, men faktum er at parlamentet ville hatt svært vanskelig for å beholde sin makt i et Russland der økonomien var i fritt fall og sosial orden holdt på å kollapse.

Alle de tre nevneverdige forsøkene på å etablere et demokratisk Russland har altså blitt beseiret av ytre omstendigheter. Men det er verdt å spørre seg om dette er tilfeldig? Er Russland virkelig et land som kan styres på vestlig demokratisk vis? Det er verdt å huske på Russlands særegenhet. Verdens største land i areal er også et av verdens mest mangfoldige. Opptil 160 etniske grupper, fordelt på over 100 språk, bor i Russland. Dette ville vært et mareritt for selv den mest effektive leder å administrere. Russerne er et hardført folk. De har opplevd vanvittig mye vondt gjennom historien(7). Kanskje er det nettopp dette som gjør russerne skeptiske til demokrati. Et nyetablert demokrati vil alltid gå gjennom lange ustabile perioder. Perioden fra Putin tok over i 1999 og fram til nå er faktisk blant de lengste stabile periodene i russisk historie. Basert på alle disse observasjonene – at man aldri opplevde mange av de periodene som la grunnsteinene for dagens europeiske demokrati, at alle forsøk på å etablere demokrati har møtt på sterk motstand fra ytre omstendigheter, og at Russland er et helt særegent land med stort mangfold og en skeptisk befolkning, velger jeg å trekke følgende konklusjon:

Russland er et land som i bunn og grunn både søker og klarer seg best med et autoritært styresett.(8)

Ønsker folk en morsom og rask gjennomgang av Sovjetunionens historie er denne verdt å se på, forresten: https://www.youtube.com/watch?v=hWTFG3J1CP8

(1) = https://www.youtube.com/watch?v=vlIm-riMN6Q denne situasjonen er altså noe urealistisk.
(2) = I Georgia og den russiske delen av dagens Polen skulle det fortsatt ta noen år.
(3) = Det var så mye innavl i europeiske kongefamilier på denne tiden at jeg faktisk måtte tenke meg om et par ganger før jeg fant ut hvilket slektskap de hadde.
(4) = I’m lookin’ at you, Sweden.
(5) = Datidens russiske hovedstad, og I 1917 var den også omdøpt til Petrograd siden St. Petersburg tydeligvis var for tysk…
(6) = Jada, de hadde beholdt navnene også.
(7) = Som den britiske forfatteren Donald James sa det: «Russians are capable of absorbing an infinite amount of suffering».
(8) = La oss håpe jeg tar feil.

Reklamer

En tanke om “Kan Russland bli et demokrati?

  1. Tilbaketråkk: Kan Russland bli et demokrati? | Argument

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s