En av historiens mest merkverdige streiker

William Randolph Hearst – aviseier og robber baron capitalist av verste sort

De fleste er klar over at fagforeninger ikke står særlig sterkt i USA. Historisk sett har de hatt mer makt, men har også vært sterkt assosiert med mafiaen. Noen vet også at vår Arbeidernes dag, 1. mai, stammer fra en streik og påfølgende gemytter mellom politi og arbeidere i Chicago i 1886. Interessant nok markerer USA og Canada sin Labor Day den første mandagen i september, en helt annen og urelatert dato. Fordi fagforeningene aldri har hatt like mye makt i USA som i Europa, har vanligvis ikke streik vært et like sterkt virkemiddel som på denne siden av kjølen. Det er likevel mange arbeidskonflikter som har forbedret forholdene for amerikanske arbeidere. Pullmanstreiken i 1894, kullstreiken i 1902 og mange flere sørget for at den amerikanske middelklassen vokste seg stor. Dersom man er organisert fagarbeider i USA, har man fortsatt en levestandard de aller fleste i Europa bare kan drømme om. En av de merkeligste, mest vellykkede og inspirerende arbeidskonfliktene i amerikansk historie fant sted i 1899. Den involverte barnearbeidere, som ellers var nærmest fritt vilt i røverkapitalismens tidsalder. De kjempet mot store eiere, som utnyttet arbeiderne sine grovt for å forsyne middel- og overklassen med sitt produkt. Det er snakk om avisselgerstreiken i New York.

På slutten av 1800-tallet var New York verdens nest største by, med en befolkning på over 3 millioner. For å forsyne byen med nyheter fantes det nesten et dusin ulike store dagsaviser, to av de største var New York World og New York Morning Journal. Disse ble eid av avislegendene Joseph Pulitzer og William Randolph Hearst, som mer eller mindre oppfant tabloidjournalistikken slik vi kjenner den. Disse avisene ble distribuert gjennom flere tusen barn – helst gutter – som kjøpte avisene i bunker og så sto på gatehjørner for å selge dem. Fram til 1898 lå prisen for disse bunkene á 100 aviser på 50 cent – eller $14,50 i dagens verdi. Avisguttene var som oftest hjemløse, noen ganger foreldreløse, og levde et liv der de fleste måltidene deres besto av pølser og brus kjøpt på gata. 25. april 1898 erklærte USA Spania krig, i et forsøk på å skaffe seg et imperium tynt forkledd som en operasjon for å frigjøre Cuba, Puerto Rico og Filippinene. Avissalget gikk rett til værs fordi folk ville følge med på krigen1, og forlagene så sitt snitt til å heve prisen for en avisbunke til 60 cent. I begynnelsen gikk dette helt greit – det økte salget av aviser kompenserte for prisstigningen. Etter krigens slutt i august gikk også de fleste forlagene med på å senke prisen tilbake til 50 cent. Noen av dem hadde også en ordning der de kjøpte tilbake alle avisene som guttene ikke fikk solgt i løpet av dagen.

Det var to aviser som ikke gjorde noe av dette – World og Morning Journal holdt prisen på en avisbunke til 60 cent, og kjøpte heller ikke tilbake usolgt opplag. Dette skapte store problemer for guttene som solgte disse avisene. I juli 1899 fikk de endelig nok, og nektet å komme på jobb. Dette var et brått og dristig steg for en gruppe som ellers levde fra hånd til munn, og markerte hvor sterk misnøyen med forlagene var. Opp mot 5 000 avisgutter demonstrerte på den da relativt nye Brooklyn Bridge, og blokkerte trafikken mellom Manhattan og Brooklyn i flere dager. Opplaget til de to avisene stupte, og eierne tok i bruk desperate midler. De sendte bråkmakere etter de streikende og tillot bruk av vold. De hadde et annet problem, og det var at de andre New York-avisene forståelig nok godtet seg over streiken og dekket den i stort omfang. Særlig forelsket ble journalistene i en av streikens ledere. Han het Louis, etternavnet er man til dags dato ikke enige om. Han var 13-14 år, og fikk raskt kallenavnet Kid Blink fordi han var blind på et øye og hadde lapp på det. Avisene gjenga talene hans på dialektform. Som arbeiderklassegutt, for ikke å snakke om underklassegutt, fra Brooklyn snakket han på et mål som var eksotisk og fascinerende for avisleserne: «Friens and feller workers. This is a time which tries de hearts of men. Dis is de time when we’se got to stick together like glue…. We know wot we wants and we’ll git it even if we is blind.»2

Streikens endelikt var ikke like lykkelig for ham. Ryktet ville ha det til at han ble bestukket av aviseierne, og dukket opp i nye klær. En gjeng avisselgere ble rasende og begynte å jage etter ham, hvorpå han ble arrestert av politiet for å lede mobben an. Trolig var denne arrestasjonen et forsøk fra politiet på å redde stakkaren, og han ble løslatt mot en kausjon på $5. Hva som skjedde med Kid Blink i etterkant, er helt uvisst, og det frustrerer meg. Jeg har lenge innbilt meg at han kanskje vokste opp til å leve et ganske ordinært arbeiderklasseliv i New York, eller kanskje han dro vestover for å jobbe på jernbanen. Disney lagde en musikal om streiken, Newsies, i 1992, og i denne musikalen drar en av karakterene for å jobbe på Santa Fe-jernbanen (men blir overbevist om å bli i byen i siste sekund, i ekte Disney-stil). Faktum er at det finnes ingen som passer med navnet han ble arrestert under, Louis Ballatt, og aldersgruppa han var fra, i den amerikanske folketellingen av 1900. Det kunne også være verdt å se etter navnet i folketellingen av 1890 (da han ville vært anslagsvis 4-5 år), men alle arkivene etter denne folketellingen forsvant i branner og oversvømmelser på 20-tallet.

Streiken ble avsluttet etter to uker. World og Morning Journal beholdt prisen sin på 60 cent pr pakke, men gikk med på å kjøpe tilbake usolgt opplag. I løpet av de neste tiårene forsvant avisselgerne fra bybildet – forholdene for gatebarn ble bedre, og dermed ble det billigere å selge aviser på andre måter. Avisguttstreiken av 1899 blir likevel stående igjen som en maktdemonstrasjon fra en av samfunnets svakeste grupper, og et eksempel på hvordan arbeidere kunne slåss for bedre vilkår selv under røverkapitalismens verste herjinger.

1 Det var for øvrig her William Randolph Hearst kom med sitt berømte sitat «You provide the pictures, I’ll provide the war». Hearst hadde stor innflytelse i amerikansk politikk på denne tiden, og selv om hans rolle i krigen ofte blir betydelig overdrevet er det ingen tvil om at han hadde interesse i den.

2 Denne dialekten tyder på at han var av irsk avstamning.

Siden jeg skrev det første innlegget mitt om New Zealand, har det gått slag i slag en periode. Nå sitter jeg på Venstres hus med et par timer å kaste bort, så da tar jeg meg endelig tid til å skrive del 2.

Først: en beskrivelse av valgsystemet

Jeg starter med en forklaring av valgsystemet. Det kan virke tørt, men er nødvendig for å forstå resten av innlegget. New Zealands parlament velges etter valgsystemet MMP, eller Mixed-member proportional representation. Poenget med MMP er at medlemmer velges delvis ved flertallsvalg i enmannskretser, og dels ved forholdstallsvalg i flermannskretser. Oversatt er det en god blanding av det britiske og det norske valgsystemet. Andre land som benytter seg av dette systemet er blant annet Tyskland, Mexico og Romania. I New Zealands tilfelle foregår dette på følgende vis:

  • Det er 120 medlemmer i parlamentet totalt
  • 71 av disse velges i enmannskretser
  • Av disse 71 velges 64 i «general seats», der alle velgere kan skrive seg inn. De resterende sju (7) enmannskretsene velges i «Maori seats», der kun Maorier kan skrive seg inn. Maori seats overlapper «general seats», hvilket vil bety at alle landområder i New Zealand representeres av både et general seat og et Maori seat. Andelen Maori seats (5,83%) er langt mindre enn andelen maorier på New Zealand (rundt 10%), men mange maorier velger å skrive seg inn i «general seats» isteden.
  • De andre 49 medlemmene velges etter liste, for å gjøre fordelingen av mandatene mellom partiene rettferdig i forhold til stemmeandel. Sperregrensa for å oppnå disse listemandatene er 5%, eller at man har vunnet en enmannskrets.
  • Hver velger stemmer to ganger – én for sin lokale enmannskrets, og én for listemandatene. Det er antallet listestemmer et parti får som avgjør hva som er det proporsjonalt riktige antallet mandater for dem, og det er antallet listestemmer som vises i statistikken etter valget. Langt de fleste velgere stemmer det samme partiet i begge tilfeller, med mindre det er en svært populær representant i sin lokale krets. Mange mindre partier nyter godt av å ha en lokalt populær leder som holder trygt på sin enmannskretsen sin, ettersom det gir dem en gratismulighet til å komme over sperregrensa.


New_Zealand_electorates_2011_election_(insets).svg

Enmannskretsene – det mindre kartet over hele landet viser Maori seats.

Den oppmerksomme leser har lagt merke til at det er mulig for et parti å få flere enmannskretser enn partiets stemmeantall skulle tilsi mandater totalt. Dersom et parti får 2,5% av stemmene, skulle det tilsi at de får tre (3) mandater. Men som oftest er disse 2,5% fordelt over hele landet – hva hvis et parti er sterkest i noen få områder, og vinner fire enmannskretser? Det som skjer da er at man ganske enkelt får såkalte «Overhengmandater». Partiet det gjelder, får beholde alle fire enmannskretsene, men resten av partiene skal også gis et antall mandater som gjenspeiler deres stemmeandel. Dermed blir det et «ekstra» mandat i parlamentet. Dette skjedde i det inneværende parlamentet som ble valgt i 2011 – Maori Party fikk 1,43% av stemmene, noe som skulle tilsi omkring to (2) mandater. Men siden de vant tre Maori seats, ble det et overheng – parlamentet fikk et sete mer enn det skulle ha.

Dernest: Et overblikk over situasjonen og partiene
«Poll of polls» (gjennomsnitt av målinger over en lengre periode) fra pundit.co.nz, sist oppdatert 4. sept 2014.
Kilde: http://www.pundit.co.nz/content/poll-of-polls

Parti % Endring Mandater Endring
National 48,70 % 1,40 % 61 2
Labour 26,30 % -1,20 % 33 -1
Greens 12,50 % 1,40 % 16 2
NZ First 5,20 % -1,40 % 6 -2
Maori 1,00 % -0,40 % 3 0
Internet MANA 2,00 % 0,90 % 3 2
ACT 0,50 % -0,60 % 1 0
Conservative 3,00 % 0,30 % 0 0
United Future 0,10 % -0,50 % 1 0

 

Flere vil sikkert ha lagt merke til at endringene i antall mandater ikke går opp, og faktisk går tre i pluss. Dermed vil New Zealands parlament bestå av 124 representanter etter valget, dersom denne prognosen går i boks. National mangler dermed, som i 2011, to mandater på å få flertall. Imens er det på stedet hvil for Labour, mens Conservative Party strever fordi de ikke har en sikker enmannskrets som flere av de mindre partiene har.

  • National Party er New Zealands sentrum-høyreparti – relativt liberale økonomisk, ganske pragmatiske sosialt, men først og fremst interessert i å administrere landet på en fornuftig måte. Per i dag danner de også regjering under statsminister John Key. National har en blanding av enmannskretser og listemandater, og er sterkest på landet og i storbyenes forsteder. Ligger altså an til å glippe et absolutt flertall på egen hånd denne gangen også, tross litt framgang.
  • Labour Party er det store partiet på sentrum-venstre, og ledes av David Cunliffe. Labour regjerte sist i perioden 1999-2008, og befinner seg for tiden i «the political wilderness». Partiet har, som National, en blanding av enmannskretser og listemandater, og er sterkest i sentrum av byene samt i enkelte landlige områder (særlig der Maori-befolkningen står sterkt). Ligger an til litt tilbakegang.
  • Greens er…vel, what it says on the tin. Et miljøparti som inkluderer Aotearoa (maorienes navn på NZ) i partinavnet og prater om miljøet, direkte demokrati, livskvalitet etc. De har delt lederskap, i likhet med mange grønne partier verden over, og har holdt seg i opposisjon siden et mislykket eksperiment som støtteparti i 1999-2008. Vinner kun listemandater, men har en såpass stor nasjonal base at de vinner mange av dem. Ligger an til en svak framgang.1

  • New Zealand First, New Zealands populistparti. De er spesialister på å være mot ting: globalisering, innvandring, kutt i pensjoner, særrettigheter for maorier etc. Winston Peters, for øvrig halvt maori selv, spiller rollen som New Zealands Carl I Hagen. NZ First var det første partiet som virkelig utnyttet overgangen til MMP i 1996 – de klarte å være tungen på vektskålen, og har vært avgjørende for å holde National (1996-99) og Labour (2005-08) ved makten. NZ First har en stor velgerbase blant pensjonister, arbeiderklassen, og maorier, og hadde tidligere et sikkert kretsmandat i Tauranga. Dette mandatet røk i 2005, og nå kjemper partiet mot sperregrensen og håper de kan beholde noen få listemandater.
  • Maori Party er et særinteresseparti som hovedsakelig kjemper for maorienes rettigheter – særlig eiendomsretten til tidevannssonen og havbunnen. Plasserer seg egentlig hovedsakelig på sentrum-venstre, men har vært dyktige hestehandlere med den konservative regjeringen og vært støtteparti for dem de siste seks årene. Maori Partys velgerbase er…vel, maorier, og derfor har partiet tre av sju Maori seats.
  • Internet Mana Party er en interessant kombinasjon. Mana Party er en utbryter fra Maori Party, dannet av urokråka og venstrepopulisten Hone Harawira i 2010. Da er heller ikke partiets profil så vanskelig å gjette – mot sparetiltak, for flere fattigdomsbekjempelsestiltak, gratis utdanning, nasjonalisering osv. Partiets styrke er at Hone Harawira sitter ganske trygt på et Maori seat, Te Tai Tokerau. Ved dette valget har de slått seg sammen med Internet Party, dannet av Kim Dotcom. Dotcom, grunnleggeren av nettstedet Megaupload, har startet et parti som argumenterer for billig nettilgang, økt personvern, mer investering i forskning og utdanning o.l. Takket være Harawiras enmannskrets krysser de sannsynligvis sperregrensa og kan få inn et par listemandater. Dotcom, som ikke er newzealandsk statsborger, stiller for øvrig ikke til valg selv.
  • ACT, New Zealands libertarianere, ligger an til å beholde sin enmannskrets i Epsom2 og ikke stort mer. Partiet står for lavere skatter, mer personlig frihet og mer ansvar til enkeltindividet, og har tidligere også kjempet for hardere strafferammer og økt forsvarsbudsjett. Partiet ledes av akademikeren Jamie Whyte, som også ønsker legalisering av cannabis og avskaffelse av nesten alle former for arbeidslover. Interessant nok skal Whyte ikke stille i Epsom, det skal hans gamle rival David Seymour gjøre.
  • Conservative Party er en gjeng undertegnede er meget fornøyd med at ikke kommer inn i parlamentet. De står for en ganske åpenlys høyrepopulisme – gjør halvparten av folks inntekter skattefrie, mer direkte demokrati, mindre globalisering etc. I tillegg er leder Colin Craig en slags kiwiversjon av Donald Trump – en millionær som er mot at homofile skal få gifte seg, klimaskeptiker, og skeptisk til om månelandingene noen gang fant sted. Partiet lider under at de havner under sperregrensa, og ikke har en enmannskrets å stole på.
  • United Future er et kristendemokratisk sentrumsparti som stort sett bare eksisterer i en enkelt krets – Ohariu, som ligger i Wellingtons forsteder. Her har partileder Peter Dunne vært representant siden 1984 (opprinnelig for Labour). Partiets linje er litt vanskelig å definere, og de siste årene har Dunne vært mest opptatt av å forsvare Oharius interesser. Deltok for øvrig i regjering med National i perioden 2008-2011.

Slik det ligger an nå, vil National mangle et par mandater på å få flertall. Ellers vil det ikke være store skifter i partienes stilling. Det vil heller ikke være store forandringer i størrelsen på blokkene – Labours svake tilbakegang kompenseres av Greens og Mana Internet Party, mens Nationals svake framgang må rykke ut for å ta over for NZ Firsts tilbakegang. John Key vil sannsynligvis ende opp med å danne koalisjon med ACT, Maori Party og/eller United Future igjen.

Sist: Og valgkampen?
John Key
John Key med det eneste ansiktsuttrykket han kan lage

Valgkampen har egentlig vært ganske begivenhetsløs. Folk forstår at John Key kommer til å fortsette som statsminister, og Labour sliter med identiteten sin. Det mest spektakulære som har skjedd er lanseringen av boka Dirty Politics, skrevet av journalisten Nicky Hager. Boka beskriver hvordan John Key og hans meningsfeller har gjort mye rart for å svartmale opposisjonspartier de siste seks årene – i forkant av 2011-valget gikk blant annet en National Party-blogger inn på en dårlig beskyttet Labour Party-database og anskaffet informasjon om transaksjoner og lignende. Kombinert med et ras av andre skandaler (deriblant at hun forsøkte å utøve press på bedrageriombudsmannen), førte dette til at justisminister Judy Collins gikk av. Velgerne ser likevel ikke ut til å se det helt store problemet, og John Key har med god grunn latt være å pakke sakene på kontoret.

Hvem ville undertegnede stemt på?
ACT, eller grunnlagt eget parti.

1 Det er mulig det kom ganske tydelig fram her: jeg liker ikke miljøpartier av den gamle skolen, og er en mye større fan av typen miljøparti man har i Sverige, Tyskland o.l.

2 Kretsen het tidligere Remuera – det er denne kretsen Labour kun var noen hundre mandater fra å vinne i 1987, og som fikk statsminister Lange til å innse at han var kommet for langt unna partiets røtter.