7 typer kommentarfeltkrigere som får alle til å klø seg i hue

(Jada, Buzzfeed-overskrift)

  1. Alle de som insisterer på å kommentere på engelsk
    Fra tid til annen i norske nettaviser, dukker det opp en norsk person, med norsk navn, som har skrevet hele Facebook/Disqus-profilen sin på norsk, i en norsk sak, som handler om Norge, skrevet av en norsk journalist… som velger å skrive kommentaren sin på engelsk. Enda ingen fra et engelsktalende land kommer til å lese saken, for ikke å snakke om kommentarfeltet. Sannsynligvis er det mest eksotiske innslaget blant leserne en og annen svenske eller danske.Dette er i og for seg ulogisk nok, men så kommer du til de som egentlig ikke kan engelsk. Dette er et sitat tatt fra Facebook-kommentarene til Aftenposten-saken «Spaltist Kjetil Østli: Ber om terror-pause», datert 8. mars 2015:
    Engelskpånorsk
    …and it’s not the fart that kills you, it’s the smell. (Er det forresten noen som fortsatt spiser eggs benedict til frokost?)
  2. «…men det er det ingen som tør å si»
    Ja, jeg drar opp hele greia med mot igjen. En periode for noen år siden dukket det opp en bruker i et Disqus-kommentarfelt som hadde «Tør der andre tier» som en del av brukernavnet sitt. Dette var i den perioden der jeg fortsatt prøvde å fungere som fornuftens stemme i enkelte kommentarfelt, så jeg møtte på ham fra tid til annen. Fyren sa sørenmeg aldri noe som rettferdiggjorde brukernavnet. Det gikk stort sett i den sedvanlige raljeringen om innvandrere og muslimer, eller korrupte politikere, eller fæle slemme EU, og så videre. Det finnes faktisk ikke noe som er *mindre* modig i en diskusjon enn å si akkurat det samme som flertallet av deltagerne i diskusjonen.Newsflash: vi bor i et fritt land. Når du skriver under pseudonym (som man kan i Disqus-kommentarfelt) får det du skriver ikke en eneste konsekvens. Jeg synes som oftest at du er en idiot, men jeg vet jo ikke hvem du er. I kommentarfelter med fullt navn er det en annen sak, men du møter fortsatt ikke andre konsekvenser enn at folk synes du er en idiot. Og hvis det er modig å si noe som kan få vennene dine til å synes at du er teit, så har verden blitt et lovlig deprimerende sted.
  3. De som tror de er fra Manchester og Liverpool
    Gå inn på VG Nett etter en kamp mellom Manchester United og Liverpool. Eller mellom de to Manchester-lagene. Eller egentlig mellom hvilke to lag som helst i Premier League med en stor fanskare i Norge. Det «blodbadet» som utspiller seg i disse kommentarfeltene får meg til å miste tro på menneskeheten. 99% av alle fotballsupportere som faktisk *er* fra Manchester og Liverpool, klarer å holde seg til vennskapelig terging i forbindelse med disse kampene. I norske kommentarfelter, mellom mennesker som ikke har en døyt med noen av disse byene å gjøre, utveksles det fraser som «scousersvin». Det utveksles drapstrusler fra tid til annen. Om disse menneskene skulle møtt hverandre i virkeligheten, ville det vel endt opp med at de ropte og skrek til hverandre på patetiske varianter av Liverpool- og Manchesterdialekt, heftig ispedd Petter Solberg-engelsk.Dette fenomenet eksisterer tydeligvis i virkeligheten også, for noen år siden hadde TV2 et innslag fra en familie på Kolbotn som holdt med Manchester United, og hadde kranglet så intenst med sine Liverpool-naboer at de måtte flytte. Far i huset fortalte stolt «Jeg hater You’ll Never Walk Alone. Jeg kaller den You’ll Never Get A Job», og sa at han aldri kom til å ansette en Liverpool-supporter i firmaet sitt. Dessverre for oss, men heldigvis for familien, er denne videoen nå fjernet fra TV2s hjemmesider.
  4. De som gjentar samme sak i alle kommentarfelt. ALLE.
    I første rekke tenker jeg på dem som kan vri alle saker til å handle om innvandring. Snakker man om at himmelen er blå, diskuteres den blå/blå regjeringens fall for KrF og Venstre i asylpolitikken. Snakker man om Melodi Grand Prix, diskuteres det om det kommer til å være nordmenn som deltar i programmet om ti år hvis innvandringen fortsetter i dagens tempo. Diskuteres nordmannen som heve fengje sin heim millom bakkar og berg ut med havet, kommer det en eller annen type som spør om når det blir anlagt moské der. Og så videre. Lokalt, i Budstikka, har vi en variant der en fyr klarer å vinkle inn Bærum kommune, Budstikka og generelt alle aktører sin behandling av Telenor Arena-saken, uansett tema. Boligbygging på Skui? TELENOR ARENA! Ny skole som blir anlagt i Lommedalen? TELENOR ARENA! Kollektivtransport? TELENOR ARENA! Jeg er egentlig enig med saken han kjemper for, men det blir fryktelig irriterende til tider.
  5. «ALT HANDLER OM MEG!»
    Althandlerommeg
    Dette eksemplet er tatt fra Twitter, men er en glimrende illustrasjon likevel. Enkelte mennesker klarer å se seg selv som en relevant faktor i alle situasjoner. Det viktigste er hva slags tilknytning JEG har til stedet, til hendelsen, til personene bak, osv. Ville vi satt pris på det om alle som gikk i klasse med en drapsmann fikk 30 sekunder på Dagsrevyen? Nei. Ville vi satt pris på om alle som kjørte trikk den kvelden i Oslo ble intervjua av VG? Nei. På samme måte klarer mediene alltid å finne den norske vinkelen i nyhetssaker (åja, terrorangrep på en bulgarsk flyplass? Best å finne nordmannen som står på motsatt side av flyplassen, som aldri var i noen som helst fare, og fortelle hvor jævlig han har det). NB: Jeg er klar over at dette ikke er noe særegent norsk. Det gjør det ikke mer tilgivelig.
  6. Krenketlegionen
    Enkelte har som oppdrag å finne ut hvor fæle, rasistiske, kjønnsdiskriminerende, aldersdiskriminerende, fordomsfulle alle journalister er. Slenger en journalist ut påstanden om at Afrika er verdens mest underutviklede kontinent, er det ikke måte på hvor fæl han er mot afrikanere…ifølge den 40 år gamle hvite, blonde dama som aldri har satt sine bein på det afrikanske kontinent. Objektive sannheter kan godt være superkrenkende! Og viktigst av alt: det er best å være krenket på vegne av andre! Ikke like moro å være bombastisk når det er du selv som rammes….og titt og ofte dukker det opp et medlem av gruppa som visstnok blir krenket i kommentarfeltet, og spør «Øh…hva skulle liksom problemet være her, a?»
  7. De som muligens *burde* kommentert på engelsk
    Selvfølgelig måtte jeg komme innom disse: folka som ikke kan skrive ordentlig norsk. Unøddvendie stavefeil fraværende tegnsetting gjentatt tegnsetting (!!!!!!) ALTFOR MYE CAPS LOCK og mye annet. Litt elitistisk kanskje, men folk må i det minste prøve å gjøre seg leselige for oss andre. Jeg er klar over at ikke alle fikk toppkarakter i norsk, men de fleste lærte da når man skal ha stor forbokstav, hvor man skal sette punktum, og så videre? Og seriøst, skriv gjerne på dialekt når du chatter med vennene dine, men ikke forvent å bli tatt seriøst når du skriver så bredt at jeg må anstrenge meg for å lese det.

Kenneth forklarer…australsk fotball

En gang i året samler 100 000 mennesker seg i rundt to timer for å følge et enkelt idrettsarrangement. De følger med på en gressbane der en gjeng unge menn kriger og krangler over en ball, med det formål å frakte ballen i en bestemt retning, og så bruke den for å skaffe seg poeng. De unge mennene er organisert i to grupper, som skal frakte ballen mot hver sin ende av banen.

Snakker jeg om Super Bowl? FA-cupfinalen? Champions League-finalen? Neida, jeg snakker om finalen i Australian Football League. Melbourne Cricket Ground, som til tross for navnet brukes til omtrent alle idretter som kan spilles på gress, har plass til akkurat over 100 000 – tilskuerrekorden på 120 000 vil neppe bli gjentatt igjen, da den ble satt i en tid med noe lavere sikkerhetsstandarder. Den ene gangen i året du kan være bombesikker på at det vil være stappfullt på MCG, er under «Grand Final» i australsk fotball.

Hva er så australsk fotball, og hvorfor er det ikke en kjeft utenfor Australia som spiller det?

Jeg tror svaret på spørsmål nummer to ligger i banestørrelsen. Australsk fotball, eller aussie rules som det vanligvis kalles der nede, spilles på en helt absurd stor og oval bane:

545px-Footygroundfix.svg

Som er mellom 135 og 185 meter lang, mens den kan variere mellom 110 og 155 meter i bredden. Når en australsk fotballbane er som størst kan den altså være nesten dobbelt så stor som banene som brukes i vår type fotball. Som oftest er det snakk om en lettere modifisert cricketbane. I Australia har man som kjent rimelig bra med plass, ettersom landet har en befolkningstetthet som overgås av alle land unntatt Namibia, Vest-Sahara og Mongolia. Landet er også stort sett rimelig flatt, og dermed ligger forholdene til rette for at man kan bygge mange av disse sinnsvakt store banene. I hver ende av banen, på utsiden av det som kalles «goal square» finner man fire høye stolper som er plassert med noen meters mellomrom. Disse kommer jeg tilbake til senere.

Resten av formalia: australsk fotball på seniornivå spilles i fire perioder á 20 minutter, som kalles quarters. Det er seriøst ulogisk for en som er vant med at et kvarter varer i 15 minutter, men pytt pytt. På hvert lag spiller det hele 18 spillere, som kanskje ikke er så rart når lagene skal dekke så voldsomt store områder. Det finnes egentlig ingen bestemte posisjoner i spillet, men de fleste lag legger opp til en 6-6-6-formasjon: 6 i forsvar, 6 på midten og 6 i angrep. Blant spillerne på midten finner man nesten alltid lagets høyeste spiller, kalt ruckman, og lagets minste spiller, kalt rover.

Foto: Tom Reynolds

Foto: Tom Reynolds

Spillet starter i midtsirkelen, som er merket opp som en gigantisk pokeball. Her kaster dommeren ballen (som er formet som en rugbyball men åpenbart er mer spretten) ned i bakken så den spretter opp, og idet den er på vei ned igjen kan spillerne begynne å slåss om den. Ruckmennene skal prøve å utnytte sin høyde til å sende ballen mot sitt eget lag, hvorpå det er roverens oppgave å samle opp ballen og spille den videre.

For begge lag er målet å få ballen mellom disse fire stengene jeg nevnte tidligere:

AFL-Goalposts

Hvis man sparker ballen mellom de to midterste stengene, har man scoret et «goal», som belønnes med seks poeng. Dette markeres ved at en meget seriøs og streng mann kledd i caps lager pistoltegn med begge hender. Hvis man slår eller sparker ballen mellom de to ytterste stengene, eventuelt slår (ikke sparker) den mellom de midterste stengene, har man scoret en «behind». Da lager den meget strenge og seriøse mannen pistoltegn med bare én hånd. Når et lag har oppnådd noen av disse får det andre laget ta avspark fra egen goal square. Fordi en behind gir langt færre poeng enn et goal, men likevel gir samme utgangspunkt for det andre laget, er det ikke uvanlig at spillere som er under kraftig press i nærheten av egne målstenger velger å score en selv-behind med vilje, slik at de ikke risikerer å miste ballen til en motspiller som scorer et goal. Dette kalles en rushed behind. Etter at dette begynte å bli litt vel vanlig, endret man på regelen i 2009, slik at rushed behinds nå kun er en absolutt siste utvei. Litt a la tilbakespillsregelen i fotball.

Når en spiller har ballen kan han gjøre tre ting med den. Jeg sier «han» fordi meg bekjent spilles ikke australsk fotball blant kvinner på profesjonelt nivå:

  • Han kan sparke den. Går sparket til en medspiller som står 15 meter eller lenger unna, får laget et «free kick», der spilleren kan sparke ballen videre uten at noen hindrer ham. Spilleren kan også velge å «play on» og dermed tillate seg å bli taklet, men unngå at det andre laget rekker å organisere seg defensivt.
  • Han kan løpe med ballen, men da må den sprettes i bakken hver gang han har løpt 15 meter.
  • Han kan slå ballen til en lagkamerat med knyttneven, á la en underarmsserve i volleyball. Om du på en eller annen helt usannsynlig måte klarer å få til en underarmsserve på 15 meter eller mer, resulterer det naturligvis også i et free kick.

Om ballen sparkes, er det ofte nok tid før den lander til at både medspillere og motspillere kan posisjonere seg, og det blir kamp om ballen. Selve handlingen av å fange en sparket ball kalles en «mark», og om dette blir gjort på imponerende vis kalles det «spectacular mark». Disse er en evig publikumsfavoritt, og i motsetning til i de fleste andre idretter så er det faktisk lov å bruke andre spillere som stige/klatrestativ:

Australsk fotball involverer mye høyt tempo og taklinger, og spillere er typisk ganske mørbankede etter kamper. Spillerne opptrer for øvrig uten annen beskyttelse enn tannbeskytter og susp. Man står stort sett fritt til å takle spilleren med ballen så lenge man holder seg til to regler:
– Taklingen må være mellom skulderhøyde og knehøyde, og ikke fullstendig tåpelig hard
– Dytting i ryggen er ikke tillatt

Aussie_rules_tackle_2

Spilleren som blir taklet må kvitte seg med ballen med samme type underarmsslag som i en vanlig pasning, ellers får spilleren som takler et «free kick». Tilsvarende må spilleren som takler gi sitt offer mulighet for å kvitte seg med ballen, dvs. ikke trykke den opp mot vedkommende. Fordi reglene er såpass liberale og det er såpass mange spillere på hvert lag, benytter lagene seg ofte av «gjetertaktikk», der spilleren med ballen omringes av lagkamerater som har ansvar for å støte unna motspillere. Dette fungerer sjelden over lengre avstander, og ballen er som oftest innom minst 4-5 spillere fra samme lag på veien mellom de to målområdene.

Om det kommer til en situasjon der ballen er fanget oppi en klynge spillere, eller lignende, velger man samme sprettmetode for å få i gang spillet som man gjør ved kampstart. Om ballen går ut av spill, kaster dommeren den inn på samme måte som i rugby.

Et av de underholdende aspektene ved spillet er at det er store svingninger i løpet av en kamp. Du kan lede med 30 poeng og kun ha 20 minutter igjen, men slipper du skuldrene ned i noen få minutter er det plutselig kamp igjen. Jeg har aldri vært vitne til at samme lag holder på ledelsen gjennom hele kampen. Et typisk resultat kan være f. eks «13.10 (88)», hvilket vil si at laget scoret 13 goals (=78 poeng) og 10 behinds, og deres samlede poengsum er 88. Dermed kan resultatet av en landskamp mellom Norge og Sverige bli f. eks «Norway 18.14 (122) defeated Sweden 19.05 (119)»1 Om dette poengsystemet betyr at australiere er jævlig gode i 6-gangen, vites ikke.

1 Man ville vanligvis ikke hatt med nullen, men jeg valgte å ta den med av estetiske grunner.

Australsk fotball er vanvittig populært i Australia…det vil si, halvparten av Australia. Spillet oppsto i Melbourne-regionen, i forbindelse med gullrushet der på 1850-tallet. Da kom det mennesker fra hele verden til regionen, alle spilte det de kalte fotball, og før eller siden bestemte man seg for å lage regler. Det er fortsatt Melbourne og omegn som er sentrum for hele sporten, og drøyt halvparten av lagene i Australian Football League kommer herfra.

Foto: Redditbrukeren Rafabas.

Foto: Redditbrukeren Rafabas.

Den usynlige linja på dette kartet deler australiernes preferanser i to. Vest for linja er det australsk fotball som dominerer, mens i øst foretrekker man rugby. Hver av disse inneholder omkring halvparten av landets befolkning. Fram til 1980-tallet spilte man knapt den andre idretten på proffnivå på feil side av streken. Australsk fotball gjorde et forsiktig eksperiment da de etablerte en klubb i Sydney, det eksperimentet var vellykket, og per i dag er det opptil flere AFL-klubber på østkysten, mens rugbyen også har begynt å etablere seg i resten av landet.

Australian Football League har 18 lag, og praktiserer det amerikanske systemet der lag ikke flyttes mellom divisjoner. Sesongen er i det australske vinterhalvåret, det vil si april til oktober. Ligaen kan i korte trekk deles mellom «Melbourne» og «ikke-Melbourne», og tilsvarende kan rugbyligaen NRL deles opp i «Sydney» og «ikke-Sydney».

Melbourne-lag: Carlton, Collingwood, Essendon, Geelong, Hawthorn, Melbourne, North Melbourne, Richmond, St. Kilda, Western Bulldogs

Ikke-Melbourne-lag: Adelaide, Brisbane, Fremantle, Gold Coast, Greater Western Sydney, Port Adelaide, Sydney, West Coast

Ligasystemet i seg selv er enkelt nok. De atten lagene spiller 23 serierunder, alle møter hverandre minst én gang. Man får fire poeng for seier og to poeng for uavgjort. De åtte beste lagene går videre til playoff, og…det er her det blir komplisert.

Latterligplayoff

Her har jeg etter beste evne forsøkt å forklare et av de mest latterlige playoffsystemene jeg vet om.

Essendon og Carlton er de mest vellykkede klubbene, med 16 mesterskap siden den første finalen i 1897. Collingwood følger tett etter på 15, og det er også mellom Carlton og Collingwood at det er sterkest rivalisering. Selv holder jeg med Saint Kilda, hvilket sannsynligvis er det mest håpløse klubbvalget jeg har gjort. De har vært med helt fra 1897 og har vunnet ett eneste mesterskap. Ett. Det kom i 1966. De demonstrerte ettertrykkelig sin inkompetanse ved å tape to finaler på rad i 2009 og 2010.

Kenneth, denne sporten høres helt usannsynlig kul ut, hvor kan jeg se den?

Det går kamper på Eurosport 2 sånn omtrent ukentlig, om enn til vanvittig upraktiske tidspunkter pga. den gedigne tidsforskjellen. Den neste kampen som sendes på Eurosport 2 er førstkommende lørdag, altså 11. april, kl 11:00. Da skal Gold Coast Suns ta imot de evig håpløse helgenene fra Saint Kilda.

Kenneth, hvorfor i all verden gidder du å forklare oss dette?

Fordi jeg kan.

Hvor kan jeg spille dette i Norge?

https://oslocrows.wordpress.com/

Oslo Crows står for øvrig for mesteparten av det store norske landslaget i australsk fotball, som ble vist på Golden Goal for noen år tilbake. Den gang fikk Henrik Elvestad sin første og trolig eneste landskamp i noe som helst:

Folk vil ha mer nyheter, ikke mindre! (Og annen synsing fra Washington)

Det er ingen hemmelighet at jobbmarkedet er tøft for norske journalister om dagen. Gullårene på 90- og 2000-tallet er blitt avløst av en krise der stadig flere folk sies opp, annonseinntektene og opplagstallene raser og dommedagsstemningen herjer. Ingen har sagt det til meg direkte, men det er garantert en del folk som tenker at jeg er en naiv idiot når jeg drømmer om å bli journalist under disse forholdene.

Denne våren tar jeg som kjent et semester på American University i Washington D.C. Den amerikanske hovedstaden har naturligvis et utall ulike mediebedrifter å by på, og jeg har fått mye verdifullt påfyll om både journalistikk og om mediebransjens fremtid. Her er noen samlende punkter jeg rabler ned i de sene kveldstimer her borte:

  1. Den krisen norske medier går gjennom nå, er den samme som amerikanske medier gikk gjennom i årene rundt finanskrisen. Hvorfor den har rammet norske medier senere, er et godt spørsmål, men i alle fall er amerikanske medier over det verste fallet. De har begynt å ansette folk igjen. Det var virkelig brutalt – det mest berømte eksemplet er Philadelphia Inquirer, som gikk fra å være en avis med korrespondenter i et dusin land, til å knapt nok dekke noe utenfor selve byen Philadelphia. Viktigst av alt har alle de store amerikanske mediene – selv ultratradisjonalistiske Wall Street Journal – turt å begynne å tenke nytt på en stor skala. Nysatsing hos dem dreier seg ikke lenger om at man legger ut en eller to saker som rene videoer istedenfor en tekstartikkel. Det dreier seg om hvordan man bruker den enorme nye informasjonstilgangen fra internett til å produsere saker. Det dreier seg om hvordan man utnytter smarttelefoner og tableter mest mulig effektivt (hint: svaret er ikke nødvendigvis en app). Og så videre. Her har norske medier mye å lære.
  2. Krisen i media dreier seg mest av alt om et enormt fall i annonseinntektene. Hvis noen klarer å finne ut hvordan digitale annonser kan tjene inn like mye penger som annonser i papiraviser, så ser framtida utrolig lys ut for mediebransjen.
  3. Etterspørselen etter nyheter er stigende, ikke fallende. Det er en myte at folk var så utrolig mye mer velopplyste om politikk, samfunn og verden for en generasjon eller to siden. Da jeg ble født, fikk folk stort sett nyhetene sine på to måter: de leste avisen om morran, og de så på Dagsrevyen om kvelden. Noen nyhetsoppdateringer fikk man i løpet av dagen gjennom Dagsnytt, eller man kunne kjøpe Aften hvis man var så heldig å bo i Oslo. I dag sjekker mange av oss en nettavis før vi står opp, vi leser nyheter på bussen, og så videre. Om du ikke er så mye inne på selve nettavisene, så får du likevel mye med deg ved at folk deler saker på sosiale medier.
  4. Enkelte har også påstått at en betalingsløsning folk faktisk er villig til å leve med er en stor del av løsningen, men jeg mener den er betydelig overdrevet. Fram til bakkenettet ble skrudd av mottok ikke TV2 ei krone for at du så på kanalen, f. eks. I dag gjør de det fordi du må velge en TV-leverandør som betaler for å få lov til å tilby TV2, men det er neppe her størsteparten av kanalens inntekter kommer fra.

Kort fortalt: jeg er optimistisk med tanke på framtida for norske medier, men mediene har i stor grad sin skjebne i egne hender. Da må de utnytte det til sin fordel. Om de får til det, kan journalister se lyst på livet og nordmenn kan få et kanonbra nyhetstilbud.

Stigespillet 1. april

Stigespillet rundt kommunevalget 2015, round 2:

Nå skal jeg besøke det såkalte stigespillet jeg satte sammen for noen uker siden på ny. Forhåpentligvis blir det oppdateringer hver måned fram til sensommeren, hvorpå jeg går opp til ukentlige oppdateringer.

Gjentar premissene:

  • Dette stigespillet tar ikke hensyn til at det er mange ulike samarbeidskonstellasjoner i kommunene. Dette skal kun være et verktøy for å illustrere den nasjonale trenden.
  • I kommunene på rød side har rødgrønn blokk (Ap, SV, Sp, Rødt, MdG) flertall. Størst flertall er det i Steinkjer, der siste måling viser at disse fem partiene er hele 51,8% større til sammen enn de borgerlige partiene.
  • I kommunene på blå side har borgerlig blokk (H, FrP, KrF, V) flertall. Størst flertall er det i Asker, der siste måling viser at disse fire partiene er hele 44,8% større til sammen enn de rødgrønne partiene.
  • Kommunene i grått, som altså ligger på midten, har ikke flertall for den ene eller den andre blokken. Her er det stort sett lokale lister eller Pensjonistpartiet som ligger på vippen.
  • ÉN solid forskjell her fra sist: Miljøpartiet de Grønne er nå definert som en del av rødgrønn blokk. Dette er neppe de MdG’erne som måtte snuble innom bloggen fornøyd med, men jeg gjør det av to grunner:
    MdG er blitt en såpass stor gruppering i norsk politikk at det ville vært vanskelig å plassere dem innenfor den «grå» blokka.
    2. MdG vil i praksis vanligvis samarbeide med de rødgrønne partiene.
  • De ti største kommunene i landet er markert med blokkbokstaver, de neste ti i kursiv, og de neste ti igjen med understreket tekst.
  • Meningsmålingene jeg baserer dette på er KUN lokale målinger. Alle er hentet fra pollofpolls.no.

Slik ser altså selve stigespillet ut nå:

Stigespillet 1. april
(åpne gjerne bildet i en ny fane)

I følgende kommuner har det vært lokal måling siden forrige kommunevalg: Steinkjer, Ringsaker, Stange, Tromsø, Gjøvik, Lillehammer, Trondheim, Hamar, Rana, Fredrikstad, Kristiansund, Bodø, Nesodden, Oslo, Skien, Eidsberg, Notodden, Horten, Kongsberg, Tønsberg, Porsgrunn, Ringerike, Askim, Kongsvinger, Bergen, Ullensaker, Haugesund, Elverum, Narvik, Arendal, Bamble, Sandnes, Kvinnherad, Stavanger, Ålesund, Drammen, Kristiansand, Bærum og Sola.

Den overveiende tendensen er naturligvis at de lokale målingene har vist at rødgrønn side styrker seg, med noen få unntak.

Statistikk:

  • De rødgrønne sitter på fire av landets ti største kommuner ifølge de siste lokale målingene. Viktigst av alt er det naturligvis at siste lokale måling i Oslo viser klart rødgrønt flertall. Tromsø har også gått fra et komfortabelt borgerlig flertall til et massivt rødgrønt flertall. De borgerlige sitter på de resterende seks, men flertallet i Bergen balanserer på en knivsegg.
  • Blant kommunene rangert 11.-20. er det rødgrønt flertall i tre. Sarpsborg hadde rødgrønt flertall også i 2011, mens Skien og Bodø ser ut til å skifte ved dette valget. Skedsmo har fortsatt et annet parti på vippen. De resterende seks byene her ligger fortsatt i borgerlige hender. PS: Merkelig nok ser det ut som Sarpsborg Arbeiderblad har gjennomført flere nye målinger i nabokommunene enn i selve Sarpsborg kommune.
  • Hele fire av kommunene rangert 21.-30. har et lokalt parti på vippen: Tønsberg, Porsgrunn. Lørenskog og Ringerike. Tønsberg har gått fra et klart borgerlig flertall til å ligge i gråsonen. To kommuner, Gjøvik og Ringsaker, er på rødgrønn side. De resterende fire er alle på borgerlig side, men Ullensaker og Haugesund ligger i faresonen.