Kenneth forklarer…australsk fotball

En gang i året samler 100 000 mennesker seg i rundt to timer for å følge et enkelt idrettsarrangement. De følger med på en gressbane der en gjeng unge menn kriger og krangler over en ball, med det formål å frakte ballen i en bestemt retning, og så bruke den for å skaffe seg poeng. De unge mennene er organisert i to grupper, som skal frakte ballen mot hver sin ende av banen.

Snakker jeg om Super Bowl? FA-cupfinalen? Champions League-finalen? Neida, jeg snakker om finalen i Australian Football League. Melbourne Cricket Ground, som til tross for navnet brukes til omtrent alle idretter som kan spilles på gress, har plass til akkurat over 100 000 – tilskuerrekorden på 120 000 vil neppe bli gjentatt igjen, da den ble satt i en tid med noe lavere sikkerhetsstandarder. Den ene gangen i året du kan være bombesikker på at det vil være stappfullt på MCG, er under «Grand Final» i australsk fotball.

Hva er så australsk fotball, og hvorfor er det ikke en kjeft utenfor Australia som spiller det?

Jeg tror svaret på spørsmål nummer to ligger i banestørrelsen. Australsk fotball, eller aussie rules som det vanligvis kalles der nede, spilles på en helt absurd stor og oval bane:

545px-Footygroundfix.svg

Som er mellom 135 og 185 meter lang, mens den kan variere mellom 110 og 155 meter i bredden. Når en australsk fotballbane er som størst kan den altså være nesten dobbelt så stor som banene som brukes i vår type fotball. Som oftest er det snakk om en lettere modifisert cricketbane. I Australia har man som kjent rimelig bra med plass, ettersom landet har en befolkningstetthet som overgås av alle land unntatt Namibia, Vest-Sahara og Mongolia. Landet er også stort sett rimelig flatt, og dermed ligger forholdene til rette for at man kan bygge mange av disse sinnsvakt store banene. I hver ende av banen, på utsiden av det som kalles «goal square» finner man fire høye stolper som er plassert med noen meters mellomrom. Disse kommer jeg tilbake til senere.

Resten av formalia: australsk fotball på seniornivå spilles i fire perioder á 20 minutter, som kalles quarters. Det er seriøst ulogisk for en som er vant med at et kvarter varer i 15 minutter, men pytt pytt. På hvert lag spiller det hele 18 spillere, som kanskje ikke er så rart når lagene skal dekke så voldsomt store områder. Det finnes egentlig ingen bestemte posisjoner i spillet, men de fleste lag legger opp til en 6-6-6-formasjon: 6 i forsvar, 6 på midten og 6 i angrep. Blant spillerne på midten finner man nesten alltid lagets høyeste spiller, kalt ruckman, og lagets minste spiller, kalt rover.

Foto: Tom Reynolds

Foto: Tom Reynolds

Spillet starter i midtsirkelen, som er merket opp som en gigantisk pokeball. Her kaster dommeren ballen (som er formet som en rugbyball men åpenbart er mer spretten) ned i bakken så den spretter opp, og idet den er på vei ned igjen kan spillerne begynne å slåss om den. Ruckmennene skal prøve å utnytte sin høyde til å sende ballen mot sitt eget lag, hvorpå det er roverens oppgave å samle opp ballen og spille den videre.

For begge lag er målet å få ballen mellom disse fire stengene jeg nevnte tidligere:

AFL-Goalposts

Hvis man sparker ballen mellom de to midterste stengene, har man scoret et «goal», som belønnes med seks poeng. Dette markeres ved at en meget seriøs og streng mann kledd i caps lager pistoltegn med begge hender. Hvis man slår eller sparker ballen mellom de to ytterste stengene, eventuelt slår (ikke sparker) den mellom de midterste stengene, har man scoret en «behind». Da lager den meget strenge og seriøse mannen pistoltegn med bare én hånd. Når et lag har oppnådd noen av disse får det andre laget ta avspark fra egen goal square. Fordi en behind gir langt færre poeng enn et goal, men likevel gir samme utgangspunkt for det andre laget, er det ikke uvanlig at spillere som er under kraftig press i nærheten av egne målstenger velger å score en selv-behind med vilje, slik at de ikke risikerer å miste ballen til en motspiller som scorer et goal. Dette kalles en rushed behind. Etter at dette begynte å bli litt vel vanlig, endret man på regelen i 2009, slik at rushed behinds nå kun er en absolutt siste utvei. Litt a la tilbakespillsregelen i fotball.

Når en spiller har ballen kan han gjøre tre ting med den. Jeg sier «han» fordi meg bekjent spilles ikke australsk fotball blant kvinner på profesjonelt nivå:

  • Han kan sparke den. Går sparket til en medspiller som står 15 meter eller lenger unna, får laget et «free kick», der spilleren kan sparke ballen videre uten at noen hindrer ham. Spilleren kan også velge å «play on» og dermed tillate seg å bli taklet, men unngå at det andre laget rekker å organisere seg defensivt.
  • Han kan løpe med ballen, men da må den sprettes i bakken hver gang han har løpt 15 meter.
  • Han kan slå ballen til en lagkamerat med knyttneven, á la en underarmsserve i volleyball. Om du på en eller annen helt usannsynlig måte klarer å få til en underarmsserve på 15 meter eller mer, resulterer det naturligvis også i et free kick.

Om ballen sparkes, er det ofte nok tid før den lander til at både medspillere og motspillere kan posisjonere seg, og det blir kamp om ballen. Selve handlingen av å fange en sparket ball kalles en «mark», og om dette blir gjort på imponerende vis kalles det «spectacular mark». Disse er en evig publikumsfavoritt, og i motsetning til i de fleste andre idretter så er det faktisk lov å bruke andre spillere som stige/klatrestativ:

Australsk fotball involverer mye høyt tempo og taklinger, og spillere er typisk ganske mørbankede etter kamper. Spillerne opptrer for øvrig uten annen beskyttelse enn tannbeskytter og susp. Man står stort sett fritt til å takle spilleren med ballen så lenge man holder seg til to regler:
– Taklingen må være mellom skulderhøyde og knehøyde, og ikke fullstendig tåpelig hard
– Dytting i ryggen er ikke tillatt

Aussie_rules_tackle_2

Spilleren som blir taklet må kvitte seg med ballen med samme type underarmsslag som i en vanlig pasning, ellers får spilleren som takler et «free kick». Tilsvarende må spilleren som takler gi sitt offer mulighet for å kvitte seg med ballen, dvs. ikke trykke den opp mot vedkommende. Fordi reglene er såpass liberale og det er såpass mange spillere på hvert lag, benytter lagene seg ofte av «gjetertaktikk», der spilleren med ballen omringes av lagkamerater som har ansvar for å støte unna motspillere. Dette fungerer sjelden over lengre avstander, og ballen er som oftest innom minst 4-5 spillere fra samme lag på veien mellom de to målområdene.

Om det kommer til en situasjon der ballen er fanget oppi en klynge spillere, eller lignende, velger man samme sprettmetode for å få i gang spillet som man gjør ved kampstart. Om ballen går ut av spill, kaster dommeren den inn på samme måte som i rugby.

Et av de underholdende aspektene ved spillet er at det er store svingninger i løpet av en kamp. Du kan lede med 30 poeng og kun ha 20 minutter igjen, men slipper du skuldrene ned i noen få minutter er det plutselig kamp igjen. Jeg har aldri vært vitne til at samme lag holder på ledelsen gjennom hele kampen. Et typisk resultat kan være f. eks «13.10 (88)», hvilket vil si at laget scoret 13 goals (=78 poeng) og 10 behinds, og deres samlede poengsum er 88. Dermed kan resultatet av en landskamp mellom Norge og Sverige bli f. eks «Norway 18.14 (122) defeated Sweden 19.05 (119)»1 Om dette poengsystemet betyr at australiere er jævlig gode i 6-gangen, vites ikke.

1 Man ville vanligvis ikke hatt med nullen, men jeg valgte å ta den med av estetiske grunner.

Australsk fotball er vanvittig populært i Australia…det vil si, halvparten av Australia. Spillet oppsto i Melbourne-regionen, i forbindelse med gullrushet der på 1850-tallet. Da kom det mennesker fra hele verden til regionen, alle spilte det de kalte fotball, og før eller siden bestemte man seg for å lage regler. Det er fortsatt Melbourne og omegn som er sentrum for hele sporten, og drøyt halvparten av lagene i Australian Football League kommer herfra.

Foto: Redditbrukeren Rafabas.

Foto: Redditbrukeren Rafabas.

Den usynlige linja på dette kartet deler australiernes preferanser i to. Vest for linja er det australsk fotball som dominerer, mens i øst foretrekker man rugby. Hver av disse inneholder omkring halvparten av landets befolkning. Fram til 1980-tallet spilte man knapt den andre idretten på proffnivå på feil side av streken. Australsk fotball gjorde et forsiktig eksperiment da de etablerte en klubb i Sydney, det eksperimentet var vellykket, og per i dag er det opptil flere AFL-klubber på østkysten, mens rugbyen også har begynt å etablere seg i resten av landet.

Australian Football League har 18 lag, og praktiserer det amerikanske systemet der lag ikke flyttes mellom divisjoner. Sesongen er i det australske vinterhalvåret, det vil si april til oktober. Ligaen kan i korte trekk deles mellom «Melbourne» og «ikke-Melbourne», og tilsvarende kan rugbyligaen NRL deles opp i «Sydney» og «ikke-Sydney».

Melbourne-lag: Carlton, Collingwood, Essendon, Geelong, Hawthorn, Melbourne, North Melbourne, Richmond, St. Kilda, Western Bulldogs

Ikke-Melbourne-lag: Adelaide, Brisbane, Fremantle, Gold Coast, Greater Western Sydney, Port Adelaide, Sydney, West Coast

Ligasystemet i seg selv er enkelt nok. De atten lagene spiller 23 serierunder, alle møter hverandre minst én gang. Man får fire poeng for seier og to poeng for uavgjort. De åtte beste lagene går videre til playoff, og…det er her det blir komplisert.

Latterligplayoff

Her har jeg etter beste evne forsøkt å forklare et av de mest latterlige playoffsystemene jeg vet om.

Essendon og Carlton er de mest vellykkede klubbene, med 16 mesterskap siden den første finalen i 1897. Collingwood følger tett etter på 15, og det er også mellom Carlton og Collingwood at det er sterkest rivalisering. Selv holder jeg med Saint Kilda, hvilket sannsynligvis er det mest håpløse klubbvalget jeg har gjort. De har vært med helt fra 1897 og har vunnet ett eneste mesterskap. Ett. Det kom i 1966. De demonstrerte ettertrykkelig sin inkompetanse ved å tape to finaler på rad i 2009 og 2010.

Kenneth, denne sporten høres helt usannsynlig kul ut, hvor kan jeg se den?

Det går kamper på Eurosport 2 sånn omtrent ukentlig, om enn til vanvittig upraktiske tidspunkter pga. den gedigne tidsforskjellen. Den neste kampen som sendes på Eurosport 2 er førstkommende lørdag, altså 11. april, kl 11:00. Da skal Gold Coast Suns ta imot de evig håpløse helgenene fra Saint Kilda.

Kenneth, hvorfor i all verden gidder du å forklare oss dette?

Fordi jeg kan.

Hvor kan jeg spille dette i Norge?

https://oslocrows.wordpress.com/

Oslo Crows står for øvrig for mesteparten av det store norske landslaget i australsk fotball, som ble vist på Golden Goal for noen år tilbake. Den gang fikk Henrik Elvestad sin første og trolig eneste landskamp i noe som helst:

Reklamer

2 tanker om “Kenneth forklarer…australsk fotball

  1. Hei! Vi trenger fler i Norge som sprer Footiens glade budskap :). Men det som ikke kom frem i artikkelen er at ved en goal så begynner ballen i midten igjen med en «ball upp». Ellers fin artikkel.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s