UiO må bestemme seg! (eller: hvordan Amalie Kiri har rett)

Amalie Kiris innlegg i gårsdagens Si ;D om studiekvaliteten på UiO har skapt stor debatt – som et debattinnlegg til landets største avis skal. Jeg mener hun både har rett og tar feil.

En kort oppsummering av innlegget: Amalie er nylig ferdig med en bachelorgrad i religionshistorie, men føler at hun ikke har lært noe overhodet. Derfor gir hun tre råd til Blindern-studenter: forelesninger er unødvendige (fordi foreleserne ikke er spesielt interesserte i undervisningen, og sjelden holder seg innenfor tema), skippertakslesing går fint (fordi oppgavene er så diffuse at man som oftest kan føle seg fram til en besvarelse ved hjelp av litt allmennkunnskap) og man bør velge fag med semesteroppgave (fordi da trenger man bare lese om semesteroppgavestoffet).

Borte på statsvitenskap kjenner jeg meg igjen i mye av det hun skriver. Jeg deltar slett ikke på alle forelesninger – ofte blir det kun avlesing av Powerpointer, ofte kan jeg mye av stoffet fra før, og ofte er foreleserne kun delvis interesserte i det de selv sier. Jeg leser gjerne i skippertak, og det pleier å gå bra. Jeg er selv ganske skuffet over undervisningskvaliteten – og ikke minst, mengden undervisning og oppgaver, på UiO. Denne våren har jeg tilbrakt i USA på utvekslingssemester, og der skrev jeg flere oppgaver på ett semester enn jeg har gjort på halvannet år på Blindern. Dette er nok gjenkjennelig for mange på Samfunnsvitenskapelig og Humanistisk fakultet, muligens også andre steder.

Forskjellen på meg og Amalie er at jeg har stor interesse for faget mitt, og fordyper meg i det også når jeg ikke er på Blindern. Alle som kjenner meg vet at jeg har en stor forkjærlighet for politikk og samfunn. Jeg opparbeider meg kunnskap, skriver og diskuterer politikk hver dag – også nå, mens jeg egentlig har ferie. Jeg har med andre ord tatt ansvar for egen læring – noe det ikke virker som Amalie har gjort i noen stor grad. Dermed drar jeg inn mye stoff utenfor pensum når jeg skriver eksamen, og dermed kommer ikke jeg til å føle meg som en idiot når jeg står der med en bachelorgrad i hånda om et år.

Men innlegget til Amalie illustrerer likevel noe viktig – det er snakk om hvilken rolle Universitetet i Oslo, og andre universiteter i Norge, ønsker å ha. Per i dag har UiO tatt rollen som masseuniversitet. Det betyr at en god del av UiOs studier er åpne for alle som har tatt generell studiekompetanse på videregående – blant annet bachelorgraden i religionshistorie. Problemet er at UiO har ønsket å kombinere denne rollen som folkeutdanningsinstitusjon med det gamle, vitenskapelige universitetet der kun samfunnets intellektuelle elite studerte, og studentene var svært bevisst på at det var deres ansvar å finne et fag de var interessert i. Denne kombinasjonen fungerer dårlig. Slik det er nå, tar UiO inn busslaster med studenter som studerer fordi samfunnet forventer at de skal studere noe – ikke fordi de har en brennende interesse for et fagfelt. Hvilken motivasjon har en student til å ta ansvar for egen læring, når de oppdager at de kan få gode karakterer i et fag de er uinteressert i gjennom kun å lese pensum? Det finnes mange tusen arbeidstakere rundt om i Norge i dag som har studert historie, religion, statsvitenskap, sosialantropologi og andre fag uten at disse fagene har hjulpet dem i arbeidslivet – det har kun det faktum at de har en grad gjort. Dette er synd for de studentene som genuint er interessert i slike fag som religionsvitenskap.

UiO må velge hva de vil være. Enten må de ta steget fullt ut, bli et masseuniversitet der studentene får stilt krav til oppgaveskriving hele semesteret og mister noe av den akademiske friheten sin. Da kan man slippe unna slike studenter som meg og Amalie, som knapt bruker noe tid på studiet før eksamen. Man får da i enda større grad enn i dag et samlebåndsuniversitet, men hey, da kan man i hvert fall ikke fullføre bachelorgrader uten å kunne noe. På motsatt side kan norske universiteter gå tilbake til den gamle forskningsuniversitetsmodellen, der undervisningen er til dels underordnet og studentene er innforstått med at de har et stort ansvar for egen læring. Til gjengjeld betyr det at universitetene ikke kan være en utdanningsinstitusjon for alle. Da må det åpnes flere profesjonsrettede plasser på høyskoler, og kanskje må vi også leve med at man ikke skal trenge en høyere utdanning for enhver pris. Kanskje må fylkeskommunene innse at selv om studiespesialisering er den billigste linja å opprette på videregående, betyr det ikke at det er linja som passer for alle.

I likhet med Amalie vil jeg også at du skal vite dette: dagens modell fungerer ikke.

Reklamer

2 tanker om “UiO må bestemme seg! (eller: hvordan Amalie Kiri har rett)

  1. Jeg tror dette varierer veldig melllm fakultetene. På det medisinske fakultet er det masse obligatorisk undervisning og så mye pensum at et skippertak alene ikke kan redde eksamen:) her leser folk mange timer hver dag året igjennom for å klare å stå!

    • Det stemmer nok, og derfor var jeg nøye med å spesifisere HF og SV. Det sier vel nesten seg selv at et profesjonsrettet studium har mer obligatorisk og målrettet undervisning. 🙂

      Dessuten slipper ikke hvem som helst inn på medisin.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s