Irland del 1: Historietime

Flag_of_Ireland.svg
Som kjent er jeg over gjennomsnittet interessert i mange lands politikk, og særlig valg. Irland er et av landene jeg har fattet mest interesse for, uten at jeg helt forstår hvorfor – i motsetning til mesteparten av USAs hvite befolkning, påstår jeg ikke at jeg har irske aner. Slekta mi på norsk side er så vidt vi vet norsk så langt tilbake vi kan spore, og det vi vet om på amerikansk side er tysk, østerriksk, walisisk og engelsk – men altså ingenting fra den grønne øya.

Irland ble hardt rammet av finanskrisen, noe som resulterte i det største politiske jordskjelvet på nesten et århundre da de avholdt valg i 2011. Fianna Fail, som hadde vært største parti siden 1937, ble plutselig bare tredje størst. Fire og et halvt år senere er ikke statsminister (Taoiseach) Enda Kenny noen populær mann, og han har et stort problem i og med at han må avholde valg senest til våren.

Jeg skal beskrive valget i en annen post, men først en «liten» historietime:
Fra 1169 til dags dato har hele eller deler av Irland vært under engelsk/britisk kontroll. Gjennom store deler av de første 400 årene var det kun Dublin og omegn som engelskmennene gadd å styre, mens resten av landet fikk seile sin egen sjø. Først på 1500-tallet bestemte Henrik 8. seg for å samle hele landet under seg selv, noe som tok 60 år og flere monarker. Først i 1603 kunne man regne jobben for gjort. De neste 420 årene var ikke spesielt gode for størsteparten av Irland, selv om Dublin-regionen nøt svært godt av å huse den engelske statsadministrasjonen. På 1840-tallet foregikk det noe som bortimot kan betegnes som et folkemord, den berømte Potato Famine: øya var overbefolket, potetplanten som de fleste var avhengige av ble rammet av en forferdelig råte, og engelskmennene så – direkte eller indirekte – sitt snitt til å foreta en stor befolkningsreduksjon. Irland eksporterte faktisk mat i hele perioden, men overskuddet kom ikke befolkningen til gode. Dette ble til en viss grad drevet av rasistiske teorier om den «anglosaksiske» rases overlegenhet over de «keltiske» (og katolske) irene. Mer enn en million mennesker døde under sultkatastrofen, og ytterligere en million forlot Irland for godt – mange dro til USA, mange til England, særlig Liverpool-området. Befolkningen på øya fortsatte å falle helt fram til 1960-tallet.

Stemningen mellom irene og britene var selvsagt ikke særlig god etter dette. Utover 1800-tallet valgte irene stadig flere nasjonalister til å representere seg i det britiske parlamentet. I begynnelsen tilhørte de det relativt moderate Irish Parliamentary Party. På begynnelsen av 1900-tallet gjorde en stadig mer militant nasjonalisme seg gjeldende. Da Storbritannia var opptatt med første verdenskrig, eksploderte kruttønna. Påsken 1916 overtok den irske republikanske armé (IRA) det sentrale postkontoret i Dublin og startet Påskeopprøret. Det ble knust, lederne ble arrestert (Eamon de Valera slapp unna henrettelse fordi han var amerikansk statsborger) og fred og ro returnerte til øya i et par års tid. Men ved valget i 1918 fikk IRAs politiske fløy, Sinn Fein, 73 av Irlands 106 mandater i det britiske underhuset. Disse 73 nektet å slutte seg til underhuset, fordi da måtte de sverget troskap til kongen. Denne politikken har Sinn Fein fortsatt med til dags dato, og dermed er det fem-seks nordirske mandater i det britiske underhuset som alltid står ubesatt.

Sinn Feins representanter valgte istedenfor å samle seg i Dublin og etablere det første Dail Eireann. Dette startet en krig som varte i to og et halvt år, der britiske styrker stort sett klarte å overmanne de irske revolusjonære, men samtidig var det såpass ressurskrevende at britene til slutt valgte å la størsteparten av øya gå. De seks nordligste fylkene, der en stor del av befolkningen var protestantisk og tro til Storbritannia, forble en del av kongedømmet. Dette er området som i dag kalles Nord-Irland. I 1921 ble det undertegnet en avtale som gjorde Irland til en britisk dominion, på lik linje med Canada, Australia og New Zealand. Dermed skulle den britiske kongen fortsatt være statsoverhode, selv om Irland fikk selvstyre. Dette var uakseptabelt for de Valera og hans tilhengere, dermed deltes Sinn Fein i to og det ble en ni måneder lang borgerkrig. Tross at Michael Collins, lederen for pro treaty-siden, ble drept i et bakholdsangrep, vant hans side krigen og de Valera havnet på ny i fengsel. Det er denne krigen at de to største partiene i irsk politikk stammer fra – Fianna Fail stammer fra anti treaty-siden, Fine Gael fra pro treaty-siden. Ellers er partiene ganske like, med en noe konservativ sosialpolitikk, en stort sett ganske moderat økonomisk politikk og en nøytralitetsbasert utenrikspolitikk. Hovedforskjellen på partiene stammer altså fra borgerkrigen, i tillegg har Fianna Fail tradisjonelt hentet flest velgere fra arbeiderklassen og på landet, mens Fine Gael plukker flest velgere fra middelklassen.
Irland klarte seg veldig dårlig økonomisk etter uavhengigheten. Fram til 50-tallet sto landet praktisk talt stille. De største forandringene i denne perioden skjedde på den politiske siden. Etter at Eamon de Valera slapp ut av fengsel igjen, dannet han partiet Fianna Fail. Dette partiet tok makten i 1932, og satt nesten kontinuerlig det neste halve århundret. Kun i periodene 1948-51, 1954-57, 1973-77 og 1981-82 slapp Fine Gael og de andre opposisjonspartiene til makten. Landet flørtet med fascistiske bevegelser på 30-tallet, men holdt seg utenfor 2. verdenskrig. I 1949 erklærte de Valera Irland som republikk, og brøt dermed alle bånd til Storbritannia. I 1959 gikk han endelig av som Taoiseach, i en alder av 76, og ble president. Hans erstatter, Sean Lemass, gjennomførte desperat tiltrengte reformer som åpnet for mer industrialisering og en mer liberal økonomi – i kraftig kontrast til de Valeras visjon om et romantisk bondeparadis. Lemass gikk av i 1966, og ble erstattet av den gamle idrettsstjernen Jack Lynch1. Han var enormt populær, og satt med avbrudd fram til 1979. Etter stor økonomisk vekst på 60-tallet, bremset Irland opp sammen med resten av vesten fra 1973 og utover.

Charles Haughey. Slesk type.

Charles Haughey. Slesk type.

I 1979 ble altså Lynch erstattet av Charles Haughey, som er kanskje den aller mest kontroversielle figuren i irsk politisk historie. Mer om det kan jeg skrive i et annet blogginnlegg, etter forespørsel. Samme år gikk det dramatisk dårlig med økonomien, som følge av den andre store oljekrisen. Haughey lovet budsjettkutt og bedring. Alt dette var glemt da han utskrev nyvalg i 1981: den økonomiske situasjonen var fortsatt alvorlig, men alle partier lovet gull og grønne skoger. Fine Gael tok makten, men regjeringen falt da et par uavhengige TDs (parlamentsmedlemmer) fra venstresiden i Dublin nektet å støtte innføringen av moms på barnesko. Dermed ble det nyvalg i februar 1982, der Haughey kom tilbake til makten. Denne regjeringen falt etter mer økonomisk rot, samt den berømte GUBU-affæren («grotesque, unprecedented, bizarre and unbelievable») der en dobbeltdrapsmann ble arrestert mens han var gjest hos en toppbyråkrat i justisdepartementet. Valget i november 1982 ga endelig Fine Gael-lederen Garrett Fitzgerald et flertall han kunne håndtere fram til 1987.

I denne perioden forandret det irske samfunnet seg ganske så radikalt. Fra å være et innesluttet, erkekatolsk, konservativt land, forandret det seg til å bli et mer typisk vesteuropeisk, liberalt samfunn. I 1990 fikk landet attpåtil sin første kvinnelige president, Mary Robinson, og i 1995 tillot man til og med skilsmisser. I år ble Irland som kjent nyeste medlem på lista over det voksende antallet land som tillater ekteskap mellom homofile. Dog var den største forandringen på 80- og 90-tallet på den økonomiske fronten. Da Charles Haughey vant tilbake makten i 1987, begynte han på det han hadde lovet å gjøre åtte år tidligere: budsjettkutt og skattereform. Irland fikk plutselig en veldig lav selskapsskatt, og i kombinasjon med en høyt utdannet og engelsktalende arbeidsstyrke, og lave lønninger sammenlignet med andre nordeuropeiske land så utenlandske selskaper en gyllen mulighet. Dette var starten på «The Celtic Tiger», de store økonomiske oppgangstidene på 90- og 00-tallet. Haughey gikk til slutt av i 1992 etter en telefonavlyttingsskandale, og deretter fulgte to år med Albert Reynolds, før Fine Gael og Labour Party dannet regjering 1994-97.

Bertie Ahern - også slesk type. Foto: Ivan Volodski.

Bertie Ahern – også slesk type. Foto: Ivan Volodski.

I 1997 var den irske økonomien på frammarsj, og Fianna Fail vant valget, Bertie Ahern ble Taoiseach. Han samarbeidet med liberalistene i Progressive Democrats, noe jeg ikke forstår at sistnevnte orket. Ahern var nemlig en populist av rang. Hans finanspolitikk gikk ut på å kutte skattene, og samtidig bruke stadig mer penger på velferdsytelser og opphausing av boligmarkedet. Finansminister Charlie McCreevy og EU begynte etter hvert å rive seg i håret, og ville sette på bremsene. Det endte med at McCreevy, som ikke var kjent som noen EU-tilhenger, ble sendt til Brussel som EU-kommisær. Dermed hadde Ahern ingen motstandere igjen og kunne gasse på. Lønningene økte, det ble masse nye arbeidsplasser, boligene skjøt opp i en voldsom fart, og Irland opplevde en velstand de aldri hadde vært borti før. Kulturelt var dette ikke nødvendigvis bare positivt for landet. For å sitere Jeremy Clarkson: «Da jeg var i Irland på 80-tallet, hadde jentene blek hud og oransje hår. I dag har de oransje hud og blekt hår.»

Den voldsomme veksten på 2000-tallet hadde tre store problemer:
1. Irland hadde fortsatt nesten ikke eksportindustri. For å sette det i perspektiv var Ryanair i en periode det største irskeide selskapet utenom banker og byggefirma.
2. Finanssektoren este ut, på lik linje med Island.
3. Mye av veksten var i boligsektoren. Opp imot 12% av den irske arbeidsstyrken var ansatt i byggesektoren, og da bobla nådde sitt høydepunkt kom man fram til at omkring 15% av boligene i Irland var overflødige – de var blitt bygd til kjøpere som ikke fantes i utgangspunktet, eller som hadde flyttet fra landet.

Etter tre strake valgseire ble Ahern tvunget til å gå av i 2008, på grunn av et gedigent rot i personlig økonomi. Brian Cowen, som hadde vært en dyktig statsråd, tok over. På dette tidspunktet hadde finanskrisen allerede rammet Irland, og man var på full fart mot stupet. Boligmarkedet kollapset, bankene forsvant med den. I september 2008 bestemte den irske staten seg for å garantere for samtlige av landets banker. På dette tidspunktet påpekte flere økonomer at dette var noe kun ett land hadde gjort før, Sverige på begynnelsen av 90-tallet. Sverige hadde gjort en grundig jobb: de hadde kjøpt ut (i praksis nasjonalisert) bankene, de hadde bevisst misligholdt de verste lånene, slått sammen de mest håpløse tilfellene, og sparket mange av de banktoppene som hadde drevet mest usunt. Takket være denne redningsaksjonen, og lignende (men ikke like omfattende) aksjoner i Norge og Finland, har landene i dag noen av verdens sterkeste finanssektorer. Den irske regjeringen valgte en half-assed løsning, og valgte kun å garantere for bankene, uten å gjøre mer. Dermed sørget man for at irene fortsatt fikk lønning og kunne ta ut penger i minibanken, men til gjengjeld måtte de fleste bankene til slutt nasjonaliseres likevel, og nå til en mye heftigere pris. Til slutt måtte irene søke om kriselån fra IMF, bare for å hjelpe staten med å fortsette å fungere. Budsjettkuttene regjeringen prøvde på var først halvhjertede, og siden såpass intense at folk aldri tilga dem. Brian Cowen var ikke rett mann til å styre landet. På et tidspunkt var han tydelig full under et radiointervju, og spørsmålet om hvorvidt alkohol var et alvorlig problem i politikerkretser dukket opp på dagsordenen. I tillegg ble det avslørt store mengder korrupsjon: både i hvordan Fianna Fail ble finansiert, samt omkring politikernes godtgjørelser (en lignende, langt større skandale fant sted i Storbritannia på denne tiden).

Et litt for vanlig syn i Irland på begynnelsen av 2010-tallet: halvferdige hus - bygningsarbeiderne stakk bokstavelig talt av da boligbobla sprakk.

Et litt for vanlig syn i Irland på begynnelsen av 2010-tallet: halvferdige hus – bygningsarbeiderne stakk bokstavelig talt av da boligbobla sprakk.

Enden på visa kom da de Grønne (Fianna Fails koalisjonspartnere etter at Progressive Democrats kollapset) trakk seg ut av regjeringen i februar 2011. Det ble utskrevet nyvalg, og Cowen trakk seg som partileder. Enda Kenny og Fine Gael vant valget, Kenny ble statsminister, og Fine Gael ble største parti for første gang noensinne. I de fire årene siden den gang har situasjonen stabilisert seg, og forbedret seg noen steder, men folk er misfornøyde med god grunn. Mange har måttet utvandre for å finne seg jobb. Regjeringen har innført en ekstremt upopulær nasjonal eiendomsskatt og vannavgiftsøkning. I Dublin er boligmarkedet på vei inn i en ny boble, mens resten av landet fortsatt lider under høy arbeidsledighet og lite kjøpekraft. Det er ikke med mye optimisme irene ser på valget som kommer i løpet av de neste månedene.

Uttaleguide:
Taoiseach (statsminister): Ti-sjokk
Tanaiste (visestatsminister): Ta-nesj-te
Oireachtas (parlamentet): Érisjtas
Dail Eireann (underhuset i parlamentet): Dål Erin
Fianna Fail (politisk parti): Finne Foil
Fine Gael (politisk parti): Finne Geyl
Sinn Fein (politisk parti): Sjinn Feyn

Fotnote
1 = Jack Lynch vant det irske mesterskapet i hurling fem ganger, og i gælisk fotball én gang. Disse idrettene kan jeg også utdype i en annen bloggpost.

Reklamer

En tanke om “Irland del 1: Historietime

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s