Kan Ted Cruz bli president i USA?

Har Ted Cruz mulighet for å bli president i USA? (tl;dr-versjon nederst)

Dette spørsmålet ble tatt opp på mandagens Agenda-møte om det amerikanske presidentvalget, og selv USA-kjennerne i panelet hadde vanskelig for å komme opp med et klart og fornuftig svar. Jeg klandrer dem ikke for det, fordi dette er det stor uklarhet om, også blant amerikanere. Ettersom jeg selv er dobbelt statsborger (norsk/amerikansk), har jeg et noe mer intimt forhold til dette regelverket enn de fleste. Derfor skal jeg besvare spørsmålet med korte og presise forklaringer.

Vi begynner med personen det dreier seg om:

Ted Cruz er medlem av det republikanske partiet, og ble i 2012 valgt som en av Texas’ to senatorer. Cruz ble født i Calgary i Canada i 1970, og er sønn av en cubansk oljeingeniør og hans amerikanske kone. Faren forlot Cuba i 1957 for å studere i Texas, og valgte å bli i USA også etter studiene. Han ble amerikansk statsborger i 2005.

Så går vi til de formelle kravene for å bli president:

Den amerikanske grunnloven spesifiserer at en person som ønsker å bli amerikansk president må oppfylle visse krav.

De viktigste står i artikkel 2, sammen med presidentens ansvarsområder og andre viktige detaljer ved embetet:

  • Presidenten må være født amerikansk statsborger (begrepet på engelsk er «natural-born»).
  • Presidenten må ha fylt 35 år.
  • Presidenten må ha bodd innenfor USAs grenser sammenhengende i 14 år.

I andre deler av grunnloven står det andre krav som nesten aldri er relevante, deriblant at personen ikke kan ha gjort opprør mot den amerikanske statsmakten. Dette var en del av en grunnlovsendring i perioden etter den amerikanske borgerkrigen, som skulle sørge for at ingen som hadde stått på sørstatenes side skulle kunne velges til embetet.

Hva er det som er i tvil?

Ted Cruz er beviselig over 35 år (født 1970), og han har beviselig vært bosatt i USA i over 14 år. Tvilen består i to ting.

1. Var Ted Cruz amerikansk statsborger fra fødselen av? Svaret er et klart JA. Enhver person som har en amerikansk statsborger som biologisk forelder, regnes automatisk som amerikansk statsborger fra fødselen av, så fremt:

  • Fødselen også registreres hos amerikanske myndigheter (det vil si nærmeste ambassade/konsulat dersom den skjedde utenfor USA)
  • Den amerikanske statsborgeren som er far/mor har vært bosatt i USA i fem år sammenhengende før barnets fødsel.
  1. Kan Ted Cruz fortsatt bli president selv om han er født utenfor USAs grenser? Noe av det som overrasket meg mest under utvekslingsoppholdet mitt i Washington, var at dette spørsmålet var gjenstand for diskusjon også blant amerikanske statsvitere. Svaret på dette spørsmålet er også JA. Det spiller ingen rolle hvor i verden (eller i universet, for den saks skyld) man er født, så lenge svaret på det forrige spørsmålet er JA.

For å ta et lignende eksempel: John McCain, republikanernes presidentkandidat i 2008, er født i Panama, der faren var stasjonert som marineoffiser. Dette hadde overhodet ingen betydning, ettersom svaret på spørsmål 1 var ja (og vel så det).

Et lite bispørsmål er hvorvidt Ted Cruz’ canadiske statsborgerskap har noen betydning. Cruz var nemlig dobbelt statsborger mesteparten av livet, noe han tilsynelatende ikke visste om, fordi han var født på canadisk jord. Han frasa seg sitt canadiske statsborgerskap i 2014, for å avlive hele spørsmålet. Rent juridisk sett ville dette likevel neppe hatt noe å si. Amerikansk lovgivning tillater dobbelt statsborgerskap.

Undertegnede som eksempel

Jeg er født i Trondheim, med amerikansk mor og norsk far. Min mor bodde i USA i sine første 21 leveår, og dermed oppfylte vi kravene jeg spesifiserte i spørsmål nummer én ovenfor. Derfor har jeg både norsk og amerikansk statsborgerskap. Det samme gjelder min seks år yngre bror. Med mindre jeg bestemmer meg for å bo i USA i fem år i forkant, vil imidlertid ikke det amerikanske statsborgerskapet overføres til mine barn.

Dersom jeg melder flytting til USA 1. januar 2016, vil jeg kunne stille som presidentkandidat fra og med 1. januar 2030. Da har jeg oppfylt alle de tre kravene i artikkel 2:

– Jeg ble født med amerikansk statsborgerskap
– 1. januar 2030 vil jeg være 35 år (og fylle 36 om 43 dager)
– 1. januar 2030 vil jeg ha bodd i USA i 14 år sammenhengende.

Dette har jeg imidlertid ingen planer om.

Tl;dr: Det finnes overhodet ingen juridiske hindringer for at Ted Cruz kan stille som president, og jeg ønsker ham lykke til.

Mens vi diskuterer bortskjemte ungdommer og overivrige politifolk

I dag skal jeg gjøre to ting jeg er veldig glad i, samtidig: synse og rante.

Jeg synes faktisk at det er verdt å diskutere om det er vanskelig å være ungdom i dag – eller i hvert fall vanskeligere enn det var for x år siden. Det er nok sant at den enorme velstandsøkningen i Norge det siste tiåret har skapt et økt konformitets- og suksesspress. Når vi får flere muligheter, øker også forventningene om at vi tar disse mulighetene. Dette er ikke bortskjemthet. Dette er snakk om at folk opplever urealistiske forventninger som følge av en nærmest urealistisk materiell velstand. Samtidig tror jeg de fleste som har vært ungdommer vet at dette er en periode som går over. Med årene lærer man å gi litt faen. Skuldrene synker av seg selv.

Jeg synes også det er verdt å diskutere hvorvidt Asker og Bærum politidistrikt (og andre politidistrikt rundt om i landet – selv om mitt kjære hjemdistrikt har fått mest oppmerksomhet i det siste) behandler ungdommer og annet publikum på en skikkelig måte. Som jeg har skrevet om tidligere, har jeg selv vært vitne til hårreisende oppførsel og fullstendig grunnløs mistenkeliggjøring fra politiets side. Som Bærumsmoren Marianne Melfald skriver: «Budskapet er skarpt: Alle unge er potensielle brukere av dop (sjekk alltid øynene på ungene), ungdomsfester er pr. definisjon ville og ute av kontroll, foreldre fra Asker og Bærum reiser på hytta (som det ultimate symbolet på foreldresvikt), ungdom som får alkohol hjemme, er de verste etc.» Ingen i voksen alder ville funnet seg i å bli behandlet på denne måten. Det er rett og slett ikke sånn en rettsstat skal fungere. Man skal ikke finne seg i flere timers avhør og urinprøve, fordi en politibetjent har fått for seg at du kanskje har litt store pupiller.

Men merker dere en fellesnevner her? Dette er middelklasseproblemer. Dette er problemene jeg har vokst opp med. Sannsynligvis også du, kjære leser. De er alvorlige, men de angår ikke alle. Og jeg tror grunnen til at det er disse problemene som blir tatt opp, er fordi de rett og slett er de mest behagelige å diskutere – samfunnsdebattanter og politikere kan relatere til dem, og de har ofte rimelig enkle løsninger. Høyt konformitets- og forventningspress? Få inn flere helsesøstre og be ungdommen skjerpe seg! Behandler politiet ungdommer dårlig? Be politiet skjerpe seg!

Dessverre ignorerer vi problemene som er enda mer alvorlige og mye større. Jeg snakker ikke her om flyktningkrise, klimakrise, Kinas forestående økonomiske krakk eller russisk ekspansjonisme. Jeg mener de alvorlige sosiale problemene vi skyver under teppet her i Norge.

Jeg kan nevne flere eksempler jeg har vært borti bare de siste ukene.

Hva med problemene som samler seg i storbyenes kommunale boliger? Hva skjer med dem når kommunen trekker seg ut og lar private utleiere ta over? Morgenbladet, av alle, har en glimrende reportasje om dette. «Et sammenbrudd på Grønland»: de gikk inn for å utforske bakgrunnen til Saynab, kvinnen som ble skutt av politiet da hun visstnok forsøkte å angripe et barn med kniv. Her er en skildring fra den eks-kommunale gården hun bodde i: «Mannen vi møter, klager over rotter og ødelagt apparatur, og sier man blir kalt «rasist» hvis man påpeker at beboere ikke følger reglementet.
I helgen skal en kvinne ha nektet å slippe inn barna sine. De var beruset. Da de ikke slapp inn, knuste de glass i inngangen.
På Saynabs dør henger et siste varsel om inspeksjon for veggedyr, som er oppdaget i gården. «Veggedyr er små rødbrune dyr», står det. «Om natten kommer de frem for å suge blod av mennesker».»

Tenk på rusmisbruk, og det som dukker opp i hodet ditt er nok han som snubler hjem fra puben fem-seks dager i uka, eller han du kjøpte =Oslo fra sist uke. Hvor ofte tenker du over at stamgjesten på puben kanskje har en familie hjemme? Og hvor ofte tenker du over rusmisbruket som foregår innenfor fire vegger i Norge? Da dreier det seg ikke om ungdommer som drikker seg drita på fest en gang iblant – ei heller om foreldre som er fulle på sydentur eller i jula (300 000 barn gruer seg ikke til jul). Det finnes barn i Norge som frykter foreldrene sine fordi de er rusa hver dag. Alkohol er langt fra det eneste problemet, selv om det er det mest vanlige. Trolig er det noen i din bekjentskapskrets, selv om du verken vet eller tenker over.

Problemer som går i arv. Dette er en can of worms på størrelse med Finnmark fylke, men jeg åpner den likevel. Folk som er vokst opp med rus, vold og mishandling i hjemmene finner hverandre – de møter hverandre kanskje gjennom barnevernet, eller de vanker i samme sosiale miljø. De finner sammen, og fordi de ikke har de samme referansepunktene som oss om hva en normal oppvekst betyr, forplanter problemene seg bokstavelig talt videre. Psykiske problemer, rusproblemer, vold – neste generasjon plukker det opp, og problemet blir ikke løst. En mann jeg hadde som norskvikar på videregående, Leonard Ibsen, har skrevet romanen Jar om hvordan stefarens mishandling påvirket ham så mye at han til slutt begynte å mishandle sin egen kone. Du kan ikke bare be folk skjerpe seg på dette feltet. Sånn fungerer ikke menneskesinnet. Jeg kjenner folk med en livshistorie man ikke skulle tro var mulig – de har opplevd omtrent så mye jævlig som det er mulig å oppleve innenfor Norges grenser – og nesten alle problemene kan tilskrives samme årsak: arv. Problemer ingen tok tak i, som så ble forplantet i neste generasjon.

Hvorfor blir ikke disse problemene tatt opp? Jeg ser et tredelt problem.
– Den første utfordringen ligger i at det ikke er relaterbart for de aller fleste samfunnsdebattanter i Norge. Vi har ikke våre erfaringer herfra.

– Den andre utfordringen er mer deprimerende: folk som er rammet av disse problemene utgjør ikke en viktig velgergruppe. Mange av dem har ikke norsk statsborgerskap, og kan derfor ikke stemme i stortingsvalg, ei heller har de fått opplæring i at å stemme i kommunevalg faktisk kan hjelpe. Mange som har norsk statsborgerskap, er vant med å klare seg selv. De har aldri fått hjelp fra toppen, hvorfor skal de forvente at det forandrer seg?

– Den tredje utfordringen er at dette er problemer som ikke har noen enkel løsning. Det trenger kanskje ikke være et helt binært bilde, men folk foretrekker om man kan løse et problem bare ved å trykke på et par knapper. Man kan bruke ørten millioner kroner på et prosjekt som skal finne ut hvordan man kan unngå at sosiale problemer forplanter seg fra generasjon til generasjon, men det prosjektet finner ikke nødvendigvis noe svar, fordi problemet er så stort og sammensatt. Da blir det slått opp i avisene at x millioner kroner ble sløst bort på et prosjekt som ikke skapte resultater.