Mens vi diskuterer bortskjemte ungdommer og overivrige politifolk

I dag skal jeg gjøre to ting jeg er veldig glad i, samtidig: synse og rante.

Jeg synes faktisk at det er verdt å diskutere om det er vanskelig å være ungdom i dag – eller i hvert fall vanskeligere enn det var for x år siden. Det er nok sant at den enorme velstandsøkningen i Norge det siste tiåret har skapt et økt konformitets- og suksesspress. Når vi får flere muligheter, øker også forventningene om at vi tar disse mulighetene. Dette er ikke bortskjemthet. Dette er snakk om at folk opplever urealistiske forventninger som følge av en nærmest urealistisk materiell velstand. Samtidig tror jeg de fleste som har vært ungdommer vet at dette er en periode som går over. Med årene lærer man å gi litt faen. Skuldrene synker av seg selv.

Jeg synes også det er verdt å diskutere hvorvidt Asker og Bærum politidistrikt (og andre politidistrikt rundt om i landet – selv om mitt kjære hjemdistrikt har fått mest oppmerksomhet i det siste) behandler ungdommer og annet publikum på en skikkelig måte. Som jeg har skrevet om tidligere, har jeg selv vært vitne til hårreisende oppførsel og fullstendig grunnløs mistenkeliggjøring fra politiets side. Som Bærumsmoren Marianne Melfald skriver: «Budskapet er skarpt: Alle unge er potensielle brukere av dop (sjekk alltid øynene på ungene), ungdomsfester er pr. definisjon ville og ute av kontroll, foreldre fra Asker og Bærum reiser på hytta (som det ultimate symbolet på foreldresvikt), ungdom som får alkohol hjemme, er de verste etc.» Ingen i voksen alder ville funnet seg i å bli behandlet på denne måten. Det er rett og slett ikke sånn en rettsstat skal fungere. Man skal ikke finne seg i flere timers avhør og urinprøve, fordi en politibetjent har fått for seg at du kanskje har litt store pupiller.

Men merker dere en fellesnevner her? Dette er middelklasseproblemer. Dette er problemene jeg har vokst opp med. Sannsynligvis også du, kjære leser. De er alvorlige, men de angår ikke alle. Og jeg tror grunnen til at det er disse problemene som blir tatt opp, er fordi de rett og slett er de mest behagelige å diskutere – samfunnsdebattanter og politikere kan relatere til dem, og de har ofte rimelig enkle løsninger. Høyt konformitets- og forventningspress? Få inn flere helsesøstre og be ungdommen skjerpe seg! Behandler politiet ungdommer dårlig? Be politiet skjerpe seg!

Dessverre ignorerer vi problemene som er enda mer alvorlige og mye større. Jeg snakker ikke her om flyktningkrise, klimakrise, Kinas forestående økonomiske krakk eller russisk ekspansjonisme. Jeg mener de alvorlige sosiale problemene vi skyver under teppet her i Norge.

Jeg kan nevne flere eksempler jeg har vært borti bare de siste ukene.

Hva med problemene som samler seg i storbyenes kommunale boliger? Hva skjer med dem når kommunen trekker seg ut og lar private utleiere ta over? Morgenbladet, av alle, har en glimrende reportasje om dette. «Et sammenbrudd på Grønland»: de gikk inn for å utforske bakgrunnen til Saynab, kvinnen som ble skutt av politiet da hun visstnok forsøkte å angripe et barn med kniv. Her er en skildring fra den eks-kommunale gården hun bodde i: «Mannen vi møter, klager over rotter og ødelagt apparatur, og sier man blir kalt «rasist» hvis man påpeker at beboere ikke følger reglementet.
I helgen skal en kvinne ha nektet å slippe inn barna sine. De var beruset. Da de ikke slapp inn, knuste de glass i inngangen.
På Saynabs dør henger et siste varsel om inspeksjon for veggedyr, som er oppdaget i gården. «Veggedyr er små rødbrune dyr», står det. «Om natten kommer de frem for å suge blod av mennesker».»

Tenk på rusmisbruk, og det som dukker opp i hodet ditt er nok han som snubler hjem fra puben fem-seks dager i uka, eller han du kjøpte =Oslo fra sist uke. Hvor ofte tenker du over at stamgjesten på puben kanskje har en familie hjemme? Og hvor ofte tenker du over rusmisbruket som foregår innenfor fire vegger i Norge? Da dreier det seg ikke om ungdommer som drikker seg drita på fest en gang iblant – ei heller om foreldre som er fulle på sydentur eller i jula (300 000 barn gruer seg ikke til jul). Det finnes barn i Norge som frykter foreldrene sine fordi de er rusa hver dag. Alkohol er langt fra det eneste problemet, selv om det er det mest vanlige. Trolig er det noen i din bekjentskapskrets, selv om du verken vet eller tenker over.

Problemer som går i arv. Dette er en can of worms på størrelse med Finnmark fylke, men jeg åpner den likevel. Folk som er vokst opp med rus, vold og mishandling i hjemmene finner hverandre – de møter hverandre kanskje gjennom barnevernet, eller de vanker i samme sosiale miljø. De finner sammen, og fordi de ikke har de samme referansepunktene som oss om hva en normal oppvekst betyr, forplanter problemene seg bokstavelig talt videre. Psykiske problemer, rusproblemer, vold – neste generasjon plukker det opp, og problemet blir ikke løst. En mann jeg hadde som norskvikar på videregående, Leonard Ibsen, har skrevet romanen Jar om hvordan stefarens mishandling påvirket ham så mye at han til slutt begynte å mishandle sin egen kone. Du kan ikke bare be folk skjerpe seg på dette feltet. Sånn fungerer ikke menneskesinnet. Jeg kjenner folk med en livshistorie man ikke skulle tro var mulig – de har opplevd omtrent så mye jævlig som det er mulig å oppleve innenfor Norges grenser – og nesten alle problemene kan tilskrives samme årsak: arv. Problemer ingen tok tak i, som så ble forplantet i neste generasjon.

Hvorfor blir ikke disse problemene tatt opp? Jeg ser et tredelt problem.
– Den første utfordringen ligger i at det ikke er relaterbart for de aller fleste samfunnsdebattanter i Norge. Vi har ikke våre erfaringer herfra.

– Den andre utfordringen er mer deprimerende: folk som er rammet av disse problemene utgjør ikke en viktig velgergruppe. Mange av dem har ikke norsk statsborgerskap, og kan derfor ikke stemme i stortingsvalg, ei heller har de fått opplæring i at å stemme i kommunevalg faktisk kan hjelpe. Mange som har norsk statsborgerskap, er vant med å klare seg selv. De har aldri fått hjelp fra toppen, hvorfor skal de forvente at det forandrer seg?

– Den tredje utfordringen er at dette er problemer som ikke har noen enkel løsning. Det trenger kanskje ikke være et helt binært bilde, men folk foretrekker om man kan løse et problem bare ved å trykke på et par knapper. Man kan bruke ørten millioner kroner på et prosjekt som skal finne ut hvordan man kan unngå at sosiale problemer forplanter seg fra generasjon til generasjon, men det prosjektet finner ikke nødvendigvis noe svar, fordi problemet er så stort og sammensatt. Da blir det slått opp i avisene at x millioner kroner ble sløst bort på et prosjekt som ikke skapte resultater.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s