Valgkalenderen 2016

Greit nok at vi har et spennende parlamentsvalg i Spania foran oss i dag, men det er også verdt å se framover mot valgåret 2016. Hovedretten for valgnerdene kommer selvfølgelig til å bli servert 8. november 2016: da skal Barack Obamas etterfølger som amerikansk president velges, i tillegg til en rekke andre poster i det amerikanske politiske systemet.

  1. januar – President- og parlamentsvalg på Taiwan
    Type: President- og parlamentsvalg
    Valgsystem: President og visepresident velges i enkelt flertallsvalg. Parlamentet har 113 medlemmer, hvorav 73 velges fra enmannskretser, 6 velges fra spesielle valgkretser for Taiwans innfødte, og 34 velges fra en nasjonal valgkrets.
    Viktige kandidater og partier: Tsai Ing-wen (DPP), Eric Chu (Kuomintang)
    Informasjon: Taiwansk politikk kan i veldig forenklede trekk deles opp slik: Democratic Progressive Party står for taiwansk identitet og ønsker å løsrive seg fra Kina, og generelt mer sosialliberal politikk. Kuomintang er Chiang kai-Sheks gamle parti, og står for kinesisk identitet, opprettholdelse av status quo og sosialkonservatisme. Sittende president Ma Ying-jeou kan ikke stille til gjenvalg. Særlig spennende kan dette valget bli fordi Ma hadde et banebrytende møte med den kinesiske presidenten Xi Jinping nå nylig. Kina foretrekker at Kuomintang sitter ved makten. I øyeblikket leder imidlertid Tsai Ing-wen og DPP på meningsmålingene.
  2. mars – delstatsvalg i delstatene Baden-Württemberg, Rheinland-Pfalz og Sachsen-Anhalt
    Type: Delstatsvalg
    Valgsystem: Varierer, men hovedregel for Tyskland er at 50% av medlemmene velges i enmannskretser, 50% ved listevalg
    Viktige partier: CDU, SPD, Grüne, AfD, Linke, FdP
    Informasjon: Tre vidt forskjellige tyske delstater skal avholde valg på denne dagen, og her er det mange historier å følge. I Baden-Württemberg i Sør-Tyskland er det faktisk de grønne som leder regjeringen, etter at forrige valg ble avholdt rett etter Tsushima-ulykken i Japan. I både Baden-Württemberg og Rheinland-Pfalz er det en rødgrønn koalisjon (SPD og Grüne) som sitter ved makten, mens i Sachsen-Anhalt er det en svartrød (CDU og SPD). I alle tre delstatene ligger høyrepopulistene i AfD an til å få noe innflytelse, de liberale i FDP kan gjøre et slags comeback i de to vestlige delstatene, mens de to store partiene (CDU og SPD) er i trøbbel flere steder.

Mars-april – parlamentsvalg i Irland
Type: Parlamentsvalg
Valgsystem: 165 medlemmer av Dail Eireann velges i 43 valgkretser ved «single transferable vote». Parlamentets president (Ceann Comhairle) blir automatisk gjenvalgt.
Viktige partier: Fine Gael, Fianna Fail, Labour Party, Sinn Fein, uavhengige
Informasjon: Jeg har skrevet om dette valget tidligere i to blogginnlegg. Siste mulige dato er 8/4, flere kilder spår 3/4. Den sittende regjeringskoalisjonen Fine Gael/Labour Party har til dels fått den irske økonomien på rett kjøl igjen, men møter motstand for sine budsjettkutt og manglende framgang for vanlige folk. De gamle militante fra Sinn Fein fortsetter sin kamp for å bli stuereine, og kommer til å slåss med Fianna Fail om å bli største opposisjonsparti. Blant uavhengige og mindre partier blir det også en rekke godbiter å finne.

  1. mai – parlamentsvalg i Skottland
    Type: Parlamentsvalg
    Valgsystem: 73 medlemmer velges ved flertallsvalg i enmannskretser, 56 medlemmer velges ved listevalg
    Viktige partier: Scottish National Party, Labour, Conservatives, LibDems
    Informasjon: Skottene er veldig glad i nasjonalistpartiet SNP, og kommer med all sannsynlighet til å gjenvelge dem med soleklar margin, men ved folkeavstemningen i 2014 var de ikke helt klare til å forlate Storbritannia ennå. Imidlertid er det slettes ikke umulig at SNP tolker gjenvalg som et mandat til å utlyse en ny folkeavstemning.
  2. mai – parlamentsvalg i Wales
    Type: Parlamentsvalg
    Valgsystem: 40 medlemmer velges ved flertall i enmannskretser, 20 medlemmer velges ved listevalg
    Viktige partier: Labour, Conservatives, Plaid Cymru, LibDems, UKIP
    Informasjon: Waliserne har havnet litt i skyggen for sitt broderfolk i nord, men skal altså også avholde parlamentsvalg. I deres tilfelle er det nok Labour som beholder flertallet, eller muligheten for å gå i koalisjon med nasjonalistene i Plaid Cymru. UKIP kan likevel bli en viktig faktor her.
  3. mai – ordførervalg i London
    Type: Ordførervalg
    Valgsystem: Preferansevalg
    Viktige kandidater: Zac Goldsmith, Sadiq Khan
    Informasjon: Fargeklatten Boris Johnson skal ikke stille til gjenvalg, ettersom han er blitt valgt til det britiske parlamentet. I god London-stil har de to store partiene valgt minoritetspolitikere som sine kandidater: de konservative stiller med jødiske Zac Goldsmith, mens Labour stiller med britisk-pakistanske Sadiq Khan. Metropolen har mange saker på agendaen, som kommer til å bli diskutert i løpet av valgkampen: boligpriser, transport, flyplasskabal og kriminalitet, for å nevne noen. Khan ligger foran på målingene i øyeblikket, men det er fortsatt over en tredjedel av velgerne som ikke har bestemt seg.
  4. mai – president- og kongressvalg i Filippinene
    Type: President- og parlamentsvalg
    Valgsystem: president og visepresident velges ved flertallsvalg. 12 senatorer velges ved flertallsvalg i nasjonal valgkrets. 234 medlemmer av Representantenes hus velges ved flertallsvalg i enmannskretser, de resterende 58 ved partiliste.
    Viktige kandidater: Jejomar Binay, Miriam Defensor Santiago, Rodrigo Duterte, Grace Poe?
    Informasjon: Jeg skal innrømme at filippinsk politikk ikke er min sterke side. President Benigno Aquino kan ikke stille til gjenvalg, og hans visepresident Binay er front runner til å overta. Mot ham stiller Miriam Defensor Santiago, som tapte presidentvalget under kontroversielle omstendigheter i 1992, ringreven Rodrigo Duterte, samt muligens det friske pustet Grace Poe. Binays største problem er en serie korrupsjonsanklager mot ham. Poe har på sin side problemet at hun muligens ikke oppfyller bostedskravene, men hun har anket denne avgjørelsen. Interessant å merke seg er at Poe har insinuert at det faktisk er hun Aquino foretrekker som sin etterfølger. For øvrig ryktes det at boksehelten Manny Paquiao kanskje skal stille som visepresidentkandidat.

Juli – overhusvalg i Japan
Type: Overhusvalg
Valgsystem: 121 av 242 overhusmedlemmer velges ved dette valget: 76 i flertallsvalg i en- eller flermannskretser, 35 ved listevalg i nasjonal valgkrets
Viktige partier: Liberaldemokratene, Demokratene, Komeito
Informasjon: Halvparten av det japanske overhuset skal velges ved dette valget, som blir en viktig prøve for statsminister Shinzo Abe og hans radikale (etter japansk standard) økonomiske politikk og enda mer radikale utenrikspolitikk. Det mest sannsynlige er likevel at Abes Liberaldemokrater går fram, og muligens også får flertall på egen hånd, slik at de kan kvitte seg med den noe brysomme koalisjonen med Komeito-partiet. Komeito er betydelig mer pasifistiske enn Abe liker.

  1. september – parlamentsvalg i Russland
    Type: Parlamentsvalg
    Valgsystem: 225 medlemmer av Dumaen velges ved listevalg, 225 ved flertallsvalg i enmannskretser
    Viktige partier: Det forente Russland, Kommunistpartiet, Liberaldemokratene, Et rettferdig Russland
    Informasjon: Vel, altså, hvem som blir størst er jo rimelig gitt, men valget kan likevel gi oss noen indikasjoner. Hva veier tyngst for det russiske folk: den dårlige økonomiske situasjonen eller at Russland viser styrke i utlandet? Og hvilket av opposisjonspartiene trekker man mot hvis man vil protestere mot Putin? Kommunistene i…vel, Kommunistpartiet, ultranasjonalistene i Liberaldemokratene, eller sosialdemokratene i Et rettferdig Russland? Eller et av de andre partiene? Бог его́ знает.

September-oktober – Parlamentsvalg i Australia
Type: Parlamentsvalg – hele Representantenes hus og hele Senatet
Valgsystem: 150 representanter velges ved preferansevalg i enmannskretser, 37 senatorer velges ved Single transferable vote i delstatene
Viktige partier: Coalition (Liberal/National), Australian Labor Party, Greens
Informasjon: Australierne har ikke mye tillit til sine politikere om dagen, og det har de liten grunn til. Dagens statsminister, Malcolm Turnbull, ble innsatt i høst etter et partikupp, som dessverre er blitt normen. Han erstattet for så vidt Tony Abbott, som mange australiere så på som en nasjonal skamplett. Turnbull og hans konservative koalisjon har tatt tilbake ledelsen på meningsmålingene, og skal nå prøve å beholde regjeringsmakten. Opposisjonen ledes av den heller uinspirerende ALP-lederen Bill Shorten.

  1. november – President-, kongress- og andre valg i USA
    Type: President, 34 senatorer, 435 representanter, 12 guvernører, utallige lokalvalg
    Valgsystem: President velges indirekte ved at USAs innbyggere velger 538 valgmenn. Alle andre poster velges ved flertallsvalg i enmannskretser, som enten omfatter hele eller deler av en delstat
    Viktige partier: Demokratene, republikanerne. Kandidater ukjent enn så lenge
    Informasjon: Yup. This is the big one. Dette valget kan det allerede skrives bøker om, men jeg skal ta de viktigste opplysningene her: republikanerne beholder Representantenes hus med mindre det skjer noe helt usannsynlig. Det ligger 5-10 mandater og vipper i senatet, så det er fordel republikanerne også der. På guvernørnivå har jeg litt dårligere oversikt. Når det gjelder selve storpremien, presidentembetet, er min halvkvalifiserte gjetning at slaget kommer til å stå mellom Hillary Clinton og Marco Rubio. Viktig opplysning dere kan få med det samme: IT WON’T BE TRUMP.

November – Parlamentsvalg i Romania
Type: Parlamentsvalg
Valgsystem: 308 underhusmedlemmer og 122 senatorer velges ved listevalg i regionale valgkretser
Viktige partier: Sosialdemokratene, de Nasjonalliberale, ALDE, Folkebevegelsen
Informasjon: Romania er i ferd med å gjennomgå en stille revolusjon. Den begynte i 2014 da Klaus Iohannis ble valgt som president på en antikorrupsjonsplattform, og har fortsatt i år med regjeringens avgang etter en brann på et diskotek som tok flere titalls liv i høst. Spørsmålet er om protestånden kan velte sosialdemokratene og de nasjonalliberale, som tradisjonelt har vært de to store partiene i landet.

Kanskje i løpet av året – Parlamentsvalg i Nederland
Type: Parlamentsvalg
Valgsystem: 150 parlamentsmedlemmer velges i en nasjonal valgkrets
Viktige partier: VVD, PvdA, PVV, CDA, D66, SP, GL, CU, SGP, PvdD, 50+
Informasjon: Dette valget kan senest avholdes 15. mars 2017, men bli ikke overrasket om det avholdes denne høsten. De vanligvis så moderate nederlenderne er ikke i godlune for tiden, og høyrepopulisten Geert Wilders og hans PVV er størst på meningsmålingene. Mark Rutte og hans regjering bestående av liberale VVD og sosialdemokratene PvdA er i kjempetrøbbel. Den tredje av de «moderate kjempene», det kristendemokratiske potetpartiet CDA, sliter fortsatt med å finne sin rolle i et partisystem i rask endring. De mer radikale sosialliberale (selvmotsigende?) i D66 og sosialistene i SP gjør det også svært bra. Alt i alt er dette valget utrolig vanskelig å spå, og det kan fort bli et av de mindre partiene som avgjør det: miljøpartiet GL, kristensosialdemokratene i CU, fundamentalistene i SGP, dyrebeskyttelsespartiet PvdD, eller pensjonistpartiet 50+, eller har kanskje det nederlandske velgerkorpset enda en overraskelse å trekke opp av hatten…?

«Vi skal møte presidenten!» – eller, litt idrettshistorie

Om 60 dager sparker man i gang tidenes 50. Super Bowl på splitter nye Levi’s Stadium i Santa Clara, sør for San Francisco. De to beste lagene fra 2015-sesongen i NFL møtes for å kjempe om den gjeveste pokalen av alle i amerikansk fotball. I tillegg til at de vinner utgaven med det runde tallet, blir årets vinnere også de siste Super Bowl-vinnerne til å bli tatt imot i det Hvite hus av Barack Obama. Når 2016-sesongens to beste møtes i Houston et stykke ut i februar 2017, har Obamas etterfølger allerede blitt tatt i ed som USAs 45. president. I det NFL-sesongen går inn i en avgjørende fase, og kampen om sluttspillplassene tetner til, tenkte jeg jeg skulle dele en liten historie: om hvordan tradisjonen for audiens hos presidenten ble til en ekstra motivasjon for laget i mitt hjerte, på veien mot et usannsynlig mesterskap.

Bakgrunn
Jeg holder med Green Bay Packers. Det har jeg arvet fra min morfar, som er oppvokst i området. Packers er tidenes mestvinnende lag i amerikansk fotball – med 13 mesterskap siden oppstarten i 1919. Imidlertid er det bare blitt fire titler de siste 50 årene. Fra den gangen Bart Starr ledet laget til seier i de to første Super Bowl-kampene i 1966 og 1967, og fram til Mike Holmgren ble ansatt som trener i 1992, kom laget seg til sluttspillet bare to ganger. Med Holmgren som trener og legenden Brett Favre som quarterback, gikk det langt bedre på 90-tallet. Man vant Super Bowl i 1996, og kom også til kampen i 1997. Deretter ble det imidlertid veldig mye nesten igjen. Brett Favre ledet laget i ti sesonger til, og var utvilsomt en av de beste spillerne i ligaen gjennom hele denne perioden – men maktet aldri å ta laget til en ny triumf. Han sluttet i Packers i 2007, og spilte så tre sesonger til i New York Jets og Minnesota Vikings. Da han spilte sin siste kamp hadde han rukket å fylle 41! Da Favre sluttet, hadde Packers vært dyktige nok til å velge ut en quarterback som kom til å bli nesten like god, om ikke bedre. Aaron Rodgers’ første sesong var riktignok ikke spesielt vellykket, men allerede i 2009 var Packers ett av tolv lag som kom med i NFL-sluttspillet. Der ble det tap allerede i første runde mot Arizona Cardinals. Packers-fansen gledet seg derfor til 2010, og den sesongen begynte også godt, med to strake seire. Deretter gikk det litt opp og ned. 12. desember gikk man på et ydmykende tap mot Detroit Lions – laget som ikke hadde vunnet en eneste kamp to sesonger tidligere. Hele grunnspillet ble avsluttet en kjølig januarkveld, hjemme på Lambeau Field. Motstanderen var erkerivalen Chicago Bears, som allerede var sluttspillsklare. Packers måtte vinne for å karre seg videre.

Barack Obama ble født på Hawaii, vokste opp der og i Indonesia, gikk på skole i Los Angeles og Boston, men har tilbrakt mesteparten av sitt voksne liv i Chicago og identifiserer seg med byen. Av den grunn er Bears hans foretrukne NFL-lag. Hvorfor dette er relevant skal vi komme tilbake til om litt.

Finspill var mangelvare på Lambeau Field denne søndagskvelden. Kombinasjonen dårlige værforhold og sterkt forsvarsspill gjorde at kampen sluttet 10-3 til Packers. Til sammenligning hadde de vunnet forrige kamp, mot New York Giants, 45-17. Ellers anonyme Donald Lee scoret kampens eneste touchdown med bare 12 minutter igjen. Dermed kom Packers til sluttspillet med et nødskrik – og siden de var dårligst seedet i sin avdeling (conference), var det garantert at de ville måtte spille på bortebane hele sluttspillet gjennom.

Første hinder var Philadelphia Eagles. Angrepsspillet til Packers var fortsatt ikke i storform, men det er som kjent et godt forsvar som vinner titler. Med 36 sekunder igjen snappet forsvarsspilleren Tramon Williams opp en Eagles-pasning på stillingen 21-16. Packers drøyde ut resten av klokka og kunne innkassere en tur til Atlanta, for å møte Falcons. Denne kampen ble det litt mer fyrverkeri av. Packers klarte intet mindre enn seks touchdowns, Aaron Rodgers var i storform, og vant til slutt 48-21. Seieren var ekstra imponerende fordi Falcons både var førsteseedet i avdelingen, og hadde slått Packers i grunnspillet.

Imens hadde Chicago Bears, som fikk hoppe over første sluttspillrunde, beseiret Seattle Seahawks. Dermed var det duket for sesongens tredje oppgjør mellom Packers og Bears. Denne gangen i Chicago. Vinneren gikk til Super Bowl. Sist Bears hadde vært så nærme det største trofeet av dem alle, var i 2006 – den gang var Obama fortsatt en relativt fersk og ukjent senator fra Illinois. Det er ingen tradisjon for at den amerikanske presidenten ser Super Bowl ringside – men Obama annonserte at dersom Bears vant denne kampen og kom seg til Super Bowl, skulle han dra til Dallas for å overvære oppgjøret i egen person. Men bare dersom Bears kom seg dit.

Det ble intet Dallas-besøk på Obama
Nok en gang var det overhodet ikke vakkert spill de to lagene vartet opp med. Nok en gang var det bikkjekaldt. Men denne gangen var resultatet aldri i tvil. Packers tok først ledelsen 14-0, så svarte de umiddelbart da Bears endelig kom seg på poengtavla. Forsvaret holdt Bears unna helt til klokka viste 0 og poengtavla viste 21-14 til Packers. Klokka var litt over midnatt her i Norge og jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg.

Så kommer hovedpoenget i denne historien. I garderoben etter kampen samlet forsvarsklippen Charles Woodson laget rundt seg, og holdt en tale der han manet til konsentrasjon og fokus i én eneste kamp til. Så avsluttet han talen med dette sitatet:

“The President don’t wanna come watch us at the Super Bowl, guess what? We’ll go see him!”

Video av talen: http://www.packers.com/media-center/videos/Woodsons-NFC-Championship-Speech-at-Bears/1b68dc25-edd8-4769-bf2f-f4c79e31502e

Ganske riktig, to uker senere var det et selvsikkert Packers som inntok det enorme Cowboys Stadium i Dallas. De møtte Pittsburgh Steelers, en annen gigant i NFL-historien – og for øvrig Obamas lag nummer to, trolig som følge av at de vant fire Super Bowls på seks år i Obamas yngre år. Steelers vant også trofeet i 2005-sesongen og 2008-sesongen. Likevel var Packers bookmakernes favoritter. Kampen ble også et slags familieoppgjør, da min mor (i likhet med mange andre i slekta) er Steelers-fan. Christina Aguilera glemte teksten til nasjonalsangen, den gamle kjempen Deion Sanders tok myntkastet, og kampen begynte. Packers åpnet best, og scoret en touchdown. Kun sekunder etterpå snappet Nick Collins en pasning fra Steelers’ quarterback Ben Roethlisberger, og la på til 14-0. Til pause ledet Packers 21-10. Andreomgangen var noe mer nervepirrende, men etter en lang rekke mislykkede pasninger fra Roethlisberger kunne Packers sikre seieren, med sluttresultatet 31-25. 13. august 2011 dro samtlige vinnende spillere og trenere fra Green Bay Packers til det Hvite hus, og møtte presidenten. Han fikk til og med en aksje i laget.

PS: Obama ble likevel den eneste presidenten som har tatt imot et Chicago Bears-lag i det Hvite hus. Bears vant Super Bowl i 1986, men besøket deres ble utsatt på ubestemt tid på grunn av ulykken med romferjen Challenger. I oktober 2011 dro alle de gjenlevende medlemmene av laget for å møte Obama.