«Vi skal møte presidenten!» – eller, litt idrettshistorie

Om 60 dager sparker man i gang tidenes 50. Super Bowl på splitter nye Levi’s Stadium i Santa Clara, sør for San Francisco. De to beste lagene fra 2015-sesongen i NFL møtes for å kjempe om den gjeveste pokalen av alle i amerikansk fotball. I tillegg til at de vinner utgaven med det runde tallet, blir årets vinnere også de siste Super Bowl-vinnerne til å bli tatt imot i det Hvite hus av Barack Obama. Når 2016-sesongens to beste møtes i Houston et stykke ut i februar 2017, har Obamas etterfølger allerede blitt tatt i ed som USAs 45. president. I det NFL-sesongen går inn i en avgjørende fase, og kampen om sluttspillplassene tetner til, tenkte jeg jeg skulle dele en liten historie: om hvordan tradisjonen for audiens hos presidenten ble til en ekstra motivasjon for laget i mitt hjerte, på veien mot et usannsynlig mesterskap.

Bakgrunn
Jeg holder med Green Bay Packers. Det har jeg arvet fra min morfar, som er oppvokst i området. Packers er tidenes mestvinnende lag i amerikansk fotball – med 13 mesterskap siden oppstarten i 1919. Imidlertid er det bare blitt fire titler de siste 50 årene. Fra den gangen Bart Starr ledet laget til seier i de to første Super Bowl-kampene i 1966 og 1967, og fram til Mike Holmgren ble ansatt som trener i 1992, kom laget seg til sluttspillet bare to ganger. Med Holmgren som trener og legenden Brett Favre som quarterback, gikk det langt bedre på 90-tallet. Man vant Super Bowl i 1996, og kom også til kampen i 1997. Deretter ble det imidlertid veldig mye nesten igjen. Brett Favre ledet laget i ti sesonger til, og var utvilsomt en av de beste spillerne i ligaen gjennom hele denne perioden – men maktet aldri å ta laget til en ny triumf. Han sluttet i Packers i 2007, og spilte så tre sesonger til i New York Jets og Minnesota Vikings. Da han spilte sin siste kamp hadde han rukket å fylle 41! Da Favre sluttet, hadde Packers vært dyktige nok til å velge ut en quarterback som kom til å bli nesten like god, om ikke bedre. Aaron Rodgers’ første sesong var riktignok ikke spesielt vellykket, men allerede i 2009 var Packers ett av tolv lag som kom med i NFL-sluttspillet. Der ble det tap allerede i første runde mot Arizona Cardinals. Packers-fansen gledet seg derfor til 2010, og den sesongen begynte også godt, med to strake seire. Deretter gikk det litt opp og ned. 12. desember gikk man på et ydmykende tap mot Detroit Lions – laget som ikke hadde vunnet en eneste kamp to sesonger tidligere. Hele grunnspillet ble avsluttet en kjølig januarkveld, hjemme på Lambeau Field. Motstanderen var erkerivalen Chicago Bears, som allerede var sluttspillsklare. Packers måtte vinne for å karre seg videre.

Barack Obama ble født på Hawaii, vokste opp der og i Indonesia, gikk på skole i Los Angeles og Boston, men har tilbrakt mesteparten av sitt voksne liv i Chicago og identifiserer seg med byen. Av den grunn er Bears hans foretrukne NFL-lag. Hvorfor dette er relevant skal vi komme tilbake til om litt.

Finspill var mangelvare på Lambeau Field denne søndagskvelden. Kombinasjonen dårlige værforhold og sterkt forsvarsspill gjorde at kampen sluttet 10-3 til Packers. Til sammenligning hadde de vunnet forrige kamp, mot New York Giants, 45-17. Ellers anonyme Donald Lee scoret kampens eneste touchdown med bare 12 minutter igjen. Dermed kom Packers til sluttspillet med et nødskrik – og siden de var dårligst seedet i sin avdeling (conference), var det garantert at de ville måtte spille på bortebane hele sluttspillet gjennom.

Første hinder var Philadelphia Eagles. Angrepsspillet til Packers var fortsatt ikke i storform, men det er som kjent et godt forsvar som vinner titler. Med 36 sekunder igjen snappet forsvarsspilleren Tramon Williams opp en Eagles-pasning på stillingen 21-16. Packers drøyde ut resten av klokka og kunne innkassere en tur til Atlanta, for å møte Falcons. Denne kampen ble det litt mer fyrverkeri av. Packers klarte intet mindre enn seks touchdowns, Aaron Rodgers var i storform, og vant til slutt 48-21. Seieren var ekstra imponerende fordi Falcons både var førsteseedet i avdelingen, og hadde slått Packers i grunnspillet.

Imens hadde Chicago Bears, som fikk hoppe over første sluttspillrunde, beseiret Seattle Seahawks. Dermed var det duket for sesongens tredje oppgjør mellom Packers og Bears. Denne gangen i Chicago. Vinneren gikk til Super Bowl. Sist Bears hadde vært så nærme det største trofeet av dem alle, var i 2006 – den gang var Obama fortsatt en relativt fersk og ukjent senator fra Illinois. Det er ingen tradisjon for at den amerikanske presidenten ser Super Bowl ringside – men Obama annonserte at dersom Bears vant denne kampen og kom seg til Super Bowl, skulle han dra til Dallas for å overvære oppgjøret i egen person. Men bare dersom Bears kom seg dit.

Det ble intet Dallas-besøk på Obama
Nok en gang var det overhodet ikke vakkert spill de to lagene vartet opp med. Nok en gang var det bikkjekaldt. Men denne gangen var resultatet aldri i tvil. Packers tok først ledelsen 14-0, så svarte de umiddelbart da Bears endelig kom seg på poengtavla. Forsvaret holdt Bears unna helt til klokka viste 0 og poengtavla viste 21-14 til Packers. Klokka var litt over midnatt her i Norge og jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg.

Så kommer hovedpoenget i denne historien. I garderoben etter kampen samlet forsvarsklippen Charles Woodson laget rundt seg, og holdt en tale der han manet til konsentrasjon og fokus i én eneste kamp til. Så avsluttet han talen med dette sitatet:

“The President don’t wanna come watch us at the Super Bowl, guess what? We’ll go see him!”

Video av talen: http://www.packers.com/media-center/videos/Woodsons-NFC-Championship-Speech-at-Bears/1b68dc25-edd8-4769-bf2f-f4c79e31502e

Ganske riktig, to uker senere var det et selvsikkert Packers som inntok det enorme Cowboys Stadium i Dallas. De møtte Pittsburgh Steelers, en annen gigant i NFL-historien – og for øvrig Obamas lag nummer to, trolig som følge av at de vant fire Super Bowls på seks år i Obamas yngre år. Steelers vant også trofeet i 2005-sesongen og 2008-sesongen. Likevel var Packers bookmakernes favoritter. Kampen ble også et slags familieoppgjør, da min mor (i likhet med mange andre i slekta) er Steelers-fan. Christina Aguilera glemte teksten til nasjonalsangen, den gamle kjempen Deion Sanders tok myntkastet, og kampen begynte. Packers åpnet best, og scoret en touchdown. Kun sekunder etterpå snappet Nick Collins en pasning fra Steelers’ quarterback Ben Roethlisberger, og la på til 14-0. Til pause ledet Packers 21-10. Andreomgangen var noe mer nervepirrende, men etter en lang rekke mislykkede pasninger fra Roethlisberger kunne Packers sikre seieren, med sluttresultatet 31-25. 13. august 2011 dro samtlige vinnende spillere og trenere fra Green Bay Packers til det Hvite hus, og møtte presidenten. Han fikk til og med en aksje i laget.

PS: Obama ble likevel den eneste presidenten som har tatt imot et Chicago Bears-lag i det Hvite hus. Bears vant Super Bowl i 1986, men besøket deres ble utsatt på ubestemt tid på grunn av ulykken med romferjen Challenger. I oktober 2011 dro alle de gjenlevende medlemmene av laget for å møte Obama.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s