«Register to vote» og andre ukjente konsepter

I forbindelse med primærvalgene i USA, særlig nå om dagen i forbindelse med primærvalget i New York, kommer det opp en rekke artikler om hvem som får stemme og hvilke valg man kan stemme i. Disse artiklene bruker ofte upresise begrepsoversettelser og kommer med flere spørsmål enn svar. Her er derfor en kort oppklaring på forskjellene mellom velgerregistrering i Norge og USA:

  1. USA har, ulikt Norge, intet sentralt befolkningsregister. Ergo må man selv skrive seg inn i velgermanntallet (register to vote). Hvor ofte man må gjøre dette, og kravene for å skrive seg inn i velgermanntallet, varierer fra delstat til delstat: typisk angår forskjellene hvor lenge man må ha vært bosatt i delstaten, om straffedømte kan stemme, og så videre. Unntaket er regler som ligger under føderal lov: med unntak av noen få lokalvalg, må man være amerikansk statsborger og ha fylt 18 år. Det er for øvrig normen i de fleste land utenfor Europa. Derfor gjør amerikanske partier, særlig demokratene, en iherdig innsats for å få velgere til å skrive seg inn, i tillegg til å konkurrere om stemmene deres.
    To av Donald Trumps barn fikk ikke med seg at innskrivingsfristen for primærvalg i New York, der de er bosatt, var i oktober. Dette er riktignok usedvanlig tidlig, men fortsatt utrolig sløvt av dem, og derfor får de ikke anledning til å stemme på sin far i republikanernes primærvalg.
  2. Når man skriver seg inn i velgermanntallet, kan man i mange stater velge å tilhøre (affiliate with) et parti. Dette innskrenker ikke valgfriheten din i selve valget i november, der kan du selvfølgelig stemme på hvem du vil. I tillegg kan man selvfølgelig velge å ikke «tilhøre» et parti, da er man såkalt «Independent», eller uavhengig velger.
  3. Det forrige punkt berører, er som oftest primærvalgene, der man velger partienes kandidater. New York, som har fått mye oppmerksomhet i det siste, har såkalt «closed primary»: man kan kun stemme i primærvalget til partiet man tilhører. Det betyr at kun demokrater kan stemme i demokratenes primærvalg, og det samme gjelder republikanere i deres primærvalg. «Independents» kan ikke stemme i primærvalget i statene som opererer med dette. Andre stater har «open primaries», der alle i velgermanntallet kan stemme i primærvalg, men man kan naturligvis ikke stemme hos flere partier. I stater med «open primaries» kan derfor demokrater stemme hos republikanerne og omvendt, men de diskvalifiserer seg dermed fra å stemme i «sitt eget» primærvalg.
  4. Spørsmålet om hvorvidt man skal måtte ha med legitimasjon for å stemme i USA er svært betent, og ulike stater med vidt forskjellige regler. Kort fortalt er det som oftest vanskeligere å skaffe seg statlig godkjent legitimasjon i USA enn i Norge, og derfor frykter mange demokrater at republikanerne aktivt kjemper for lover om legitimasjon for å «bli kvitt» fattige velgere. Republikanerne vil på sin side hevde at demokratene vet at uten legitimasjonskrav kan de plukke opp stemmer fra bl.a. illegale innvandrere. Sannheten ligger nok et sted midt imellom, som vanlig. Det skal sies at mange stater gradvis har gjort det enklere å skaffe seg legitimasjon, slik at marginaliseringen av ressurssvake blir mindre. For å legitimere seg ved valg i USA bruker man per i dag kun valgkort og navnelister, slik man gjorde i Norge fram til 2007.

Har du flere spørsmål? Etterlat dem gjerne i kommentarfeltet.

Myten om Europas dårligste fotballhovedstad

Senest på mandag gjentok TV2 Zebra-programmet Matchball en av norsk idretts mest seiglivede myter: «Oslo er den verste fotballhovedstaden i Europa!» Med kun ett lag på nivå én og ett lag på nivå to er det ingen tvil om at fotballbyen Oslo har opplevd bedre tider – og dagens situasjon står i sterk kontrast til 60-tallets «trikkeserie», der intet mindre enn fire klubber fra Oslo kommune spilte på høyeste nivå i Norge. Mange Osloboere skuer nok med misunnelse mot øst, der Stockholmsfotballen har to splitter nye gigantanlegg og tre lag som samler 15-30 000 tilskuere i snitt.

Problemet med Matchballs påstand ligger i definisjonen. For at påstanden skal være sann, må man gjøre en definisjonsmessig justering som automatisk blir urettferdig overfor Oslo. Man må nemlig avgrense «fotballhovedstaden» til Oslo kommune.

Hva er så galt med dette? Her er et diagram over status i de skandinaviske fotballhovedstedene, forutsatt at vi begrenser oss til lagene som spiller innenfor kommunen, ikke tettstedet eller byregionen. Dette er en naturlig avgrensning, da kommunene i de tre skandinaviske landene har ganske like ansvarsområder og struktur.

Kommune Nivå 1 Nivå 2
København 1 0
Oslo 1 1
Stockholm 2 0
  • Oslo kommune har Vålerenga på nivå 1, og KFUM som nyopprykkede til nivå 2. KFUMs hjemmekamp mot Åsane sist helg var den første kampen på nivå 2 i Oslo kommune siden 2010.
  • Stockholms kommun har Djurgården og Hammarby på nivå 1.
  • Københavns kommune har FC København på nivå 1. Selv dette kan bestrides, da FCK både trener og feirer seriegull i Frederiksbergs kommune. Frederiksberg er en merkelig etterlevning fra tiden da København var omkranset av bymurer, og kommunen er i dag fullstendig innesluttet av hovedstaden.

Oslo er med andre ord ikke engang den verste fotballhovedstaden i Skandinavia, forutsatt at man behandler de to andre hovedstedene likt som Oslo.

Hva så med det brennhete Københavnsderbyet mellom FCK og Brøndby? Eller Tvillingderbyt i Stockholm mellom AIK og Djurgården?

Disse kan med rette kalles byderbyer, men Brøndby holder ikke til i Københavns kommune, og AIK holder ikke til i Stockholms kommun. For å kalle Oslo «Europas verste fotballhovedstad» må man altså definere «København» og «Stockholm» som tettstedene København og Stockholm, mens definisjonen av «Oslo» må smalnes ned til Oslo kommune. Et relativt stort sprang, og overhodet ikke rettferdig overfor Oslo.

For å gjøre denne sammenligningen mer rettferdig, kan vi utvide definisjonen til Stockholms tätort, tettstedet Oslo, og Storkøbenhavn. Alle disse begrepene oppfyller så vidt jeg kan se FNs definisjon om at det må være maksimalt 200 meter mellom bebyggelsen – dette tillater «hull» for motorveier, elver, parker og lignende.

Tettsted
København 2 1
Oslo 3 2
Stockholm 3 1

 

  • Oslo får dermed legge til Stabæk og Lillestrøm fra Tippeligaen, samt Strømmen fra OBOS-ligaen.
  • København får legge til Brøndby fra Superligaen, samt Lyngby fra 1. division.
  • Stockholm får legge til AIK fra Allsvenskan, samt AFC United fra Superettan.

Rett skal være rett. Hverken Stabæk eller Lillestrøm definerer seg selv som Oslolag, mens både Brøndby og AIK definerer seg som henholdsvis Københavnlag og Stockholmslag. Samtidig har nesten samtlige av disse klubbene en identitet som fokuserer på et bestemt område av byen, eller byregionen.

  • Brøndby og deres fans definerer seg som et lag fra Vestegnen, den endeløse rekken med forsteder man passerer hvis man kjører fra København mot vest.
  • AIK definerer seg som Norrort, en definisjon som inkluderer Stockholm, men også en rekke av de nordlige forstedskommunene, deriblant Solna som har vært klubbens hjem siden 1937. Da Hammarby rykket opp til Allsvenskan i 2014, var det sågar mange Djurgården-fans som spøkte med at nå fikk man endelig et ekte Stockholmsderby igjen – tross at AIK og Djurgården er hverandres største rivaler med klar margin.
  • Hammarby har en identitet som er tett knyttet opp til Södermalm og Söderort – Stockholms gamle arbeiderkvarter. Både Södermalm og Söderort defineres dog til å ligge innenfor Stockholm kommune.

Dette gjør også at en annen eldgammel og seiglivet myte – «Oslo har ingen derbyer» kan avlives. Dersom ikke Vålerenga-Lillestrøm kan klassifiseres som et Osloderby, er det eneste hovedstadsderbyet i Skandinavia Hammarby-Djurgården.

For et par år tilbake skrev for øvrig UEFA en artikkel om Europas dårligste fotballhovedsteder, i anledning Hearts’ og Hibernian’s nedrykk fra den skotske toppdivisjonen. Den finner du her:
http://www.uefa.com/memberassociations/news/newsid=2112993.html