Brexit: advarselen fra velgerne om politikerforakt, fører til mer politikerforakt

Jeg skrev dette som en kommentar på en venninnes status tidligere i dag, der hun hadde linket til denne kommentaren i Nationen. Så fornøyd var jeg med kommentaren at jeg følte den måtte deles med resten av verden også. Vi får se om verden er enig:

Grei kommentar dette. Jeg tror det til enhver tid har fantes et grunnfjell på mellom 10 og 15 millioner briter som har ønsket seg ut av EU. Og ja, dessverre ble dette i stor grad et protestvalg i protestvalgenes tidsalder. Jeg er litt usikker på hvor mange flere skremmeskudd europeiske politikere trenger, dessverre. 16 millioner briter har ikke plutselig blitt gale rasister, men jeg tror nok det var den rasistiske skremmekampanjen som veltet lasset til slutt, og overtalte…tja, den siste millionen eller så.

En dansk museumskurator (tror jeg det var) oppsummerte Dansk Folkepartis framgang i fjor med «først pisser de på oss, og så klager de over at vi lukter». Mange i europeisk arbeiderklasse kan nok kjenne seg igjen i den beskrivelsen. Europeiske politikere (også norske) bryr seg stort sett om å appellere til sånne som deg og meg, folk i middelklassen som har samme bakgrunn som politikerne, og som riktignok har sterke meninger, men kommer til å klare oss ganske fint uansett. Det må det bli slutt på, og jeg mistenker dessverre at et høyrepopulistisk parti må bli størst i et land i Europa (Østerrike? Nederland?) før det går inn på de etablerte partiene.

EU har en vanskelig øvelse foran seg. På en side må man innse at mange aspekter ved overnasjonalt samarbeid faktisk går over hodene på vanlige folk. Noe av det mest cringeworthy som finnes er plakatene EU setter ut før EU-valg for å få folk til å stemme: nei, det er ikke særlig mange som bryr seg om fiskeriavtaler i London. På den annen side må man faktisk klare å gjøre seg relevant på positivt vis for vanlige folk igjen. Det innebærer blant annet en slutt på kuttpolitikken, og en større vilje til å ta vanskelige avgjørelser, så vi slipper konstant brannslukking som vi har hatt det siste året med flyktningkrisen. En nøkkel til dette er nok dessverre at Angela Merkel forsvinner ut av bildet… til gjengjeld ser jeg for meg at folk som italienske Matteo Renzi kan spille en sterkere rolle som ledere i EU. Dagens tyske linje, der man insisterer på budsjettkutt og gjeldssanering selv i dårlige tider, er kronisk redde for inflasjon, og har en enorm beslutningsvegring, har utspilt sin rolle.

Sist, men ikke minst, tror jeg dessverre det eneste Storbritannias EU-nei kommer til å føre til er enda mer politikerforakt. Nei-folka i Westminster (usikker på Nigel Farage, som jeg mistenker at forsvinner ut av prosessen nå) vil stort sett beholde Storbritannias plass i det indre markedet, og dersom de skal klare å få på plass en slik avtale, kan de ironisk nok ende opp med å bli tettere knyttet til EU på en del områder. Dette inkluderer arbeidsinnvandring og EUs berømte byråkrati (som Boris Johnson var med på å bygge opp myten om), der britene har hatt en rekke særavtaler fram til nå. Hvem går britene til når de føler de ikke kan stole på etablissementet, og det viser seg at «opprørsfigurer» (not really) som Boris Johnson har løyet til dem også?

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s