Et forsøk på å analysere hvorfor Wilders ikke vant

NB: FARE FOR REN SYNSING
NB2: FARE FOR LANGT INNLEGG

Geert Wilders’ Frihetsparti (PVV) gjorde ikke noe brakvalg slik man hadde ventet seg i flere måneder. Mange utenlandske journalister forlater nok Nederland med smaken av skuffelse i munnen, skuffelse over at de ikke fikk noen stor story slik de hadde håpet på. For de fleste nederlendere var det nok rimelig utenkelig at Wilders skulle klare å danne regjering selv om PVV ble størst, da de ville sittet med omkring 1/5 av mandatene i Andrekammeret (Tweede Kamer) og knapt en eneste potensiell samarbeidspartner, men dette faktum nådde ikke alltid ut til omverdenen. Likevel, både nederlendere og europeere generelt ble overrasket over at hans parti ikke var i nærheten av å toppe statsminister Mark Ruttes høyreliberale VVD på valgdagen. Som hobbyanalytiker har en tanke slått meg i dag – Geert Wilders er overhodet ikke det politiske geniet mange synes å ha tenkt på ham som. Om noe er han kanskje nærmere Donald Trump enn han selv liker å tro – en politisk opportunist, som snarere enn gjennom eget initiativ og politisk teft, har oppnådd resultater og popularitet ved å surfe på mer generelle bølger i samfunnet. I dette innlegget skal jeg prøve å forklare denne teorien.

Hvorfor gikk det så mye dårligere enn ventet for PVV?
Dette spørsmålet er både enkelt og vanskelig å svare på. Høy valgoppslutning (nær 80%, mot 74% i 2012), en laber valgkamp av PVV, og mange velgere som bestemmer seg på valgdagen er nok de viktigste delene av forklaringen. Høy valgoppslutning er noe man kanskje skulle tro favoriserte høyrepopulister, ettersom det betyr at mange som ellers ville sittet hjemme tar seg bryet med å stemme. Imidlertid har det ofte vist seg at høyrepopulistiske partier havner i to typer problemer når oppslutningen er høy. Det ene problemet, som kanskje ble aller tydeligst illustrert i det franske presidentvalget i 2002, er selvfølgelig mobiliseringseffekten. I Frankrike i 2002, som i Nederland i 2017, var det trolig mange som møtte opp spesifikt for å stemme mot den ekstreme kandidaten. I tillegg har høyrepopulistiske partier tradisjonelt god oppslutning blant bl.a. eldre velgere, som gjerne møter opp uansett, og dermed vanner høyt frammøte ut kjernen til de høyrepopulistiske partiene. Har man 10 velgere over 65 som alle møter opp på valgdagen, og 10 velgere under 25 der halvparten velger å bli hjemme, vil partiene som får stemmer fra de eldre velgerne få mer makt. Hvis derimot alle velgerne under 25 møter opp, enten det er i protest, eller av mer «positive» grunner, vil det bli mer jevnbyrdig.

Miljøet der Wilders’ PVV gjorde sitt hittil beste valg, i 2010, var preget av at Nederland opplevde sitt fjerde valg på åtte år. Litt flåsete sagt: velgerne var lei, og frammøtet var preget av det. Det ble så valg igjen i 2012, igjen med lavt frammøte, der PVV led store tap, noe jeg kommer tilbake til senere i innlegget. I 2017 hadde den nederlandske regjeringen sittet ut perioden, for første gang på mange år, og dermed hadde velgerne hatt fire og et halvt år på å bygge opp interessen sin igjen.

I tillegg mener den politiske kommentatoren Joost Vullings, fra den nederlandske statskringkasteren NPO, at Wilders førte valgkamp for halv maskin, og det kostet ham dyrt. Dette har vært en tendens for Wilders, det kommer jeg tilbake til senere i innlegget. I Nederland bestemmer i tillegg flere millioner velgere seg først på eller like før valgdagen. All statsvitenskapelig forskning peker på at dette fører til at folk velger mer konservativt, i betydningen forsiktig. Blant annet viste dette seg å være en stor fordel for unionistene i den skotske uavhengighetsavstemningen i 2014 – folk som bestemte seg på valgdagen valgte da status quo.

Wilders som dårlig politisk strateg
Partiet PVV har utkjempet fire valgkamper på riksplan i Nederland. I 2006 kom partiet inn med ni mandater (av 150), etter at Wilders hadde brutt ut fra VVD. I 2010 gjorde partiet et brakvalg, og fikk 24 mandater. Wilders valgte da å opptre som parlamentarisk støtte for Mark Ruttes første regjering – en koalisjon mellom VVD og kristendemokratiske CDA. Kun halvannet år senere falt den koalisjonen sammen, da Wilders nektet å støtte Ruttes budsjettkutt, raste mot det han kalte «en ordre fra Brussel», og utløste enda et nyvalg (det fjerde på åtte år, som sagt). Denne gangen ble Wilders hardt straffet av nederlandske velgere, som så på ham som en opportunist som hadde satt partiets beste foran landets beste – og dessuten ikke hadde fullt så mye imot kuttpolitikken som Wilders trodde. En grov feilvurdering fra hans side, altså. I tillegg viste Wilders seg som utrolig svak i TV-debatter, der han stort sett havnet i krangler med andre partiledere på deres premisser, framfor å gjøre det høyrepopulister tjener mest på, nemlig å sette agendaen selv. Fire og et halvt år senere var det tid for valg igjen. Denne gangen hadde IS’ framvekst, terrorangrep i Europa, flyktningkrisen og mye annet skaffet PVV en utrolig god posisjon. Wilders lå godt an som en del av en generell trend. I tillegg hadde han fått mange arbeiderklassevelgere på sin side som følge av kuttpolitikken, og arbeiderpartiet PvdAs deltagelse i regjeringen som sto for nevnte kuttpolitikk. På sine beste meningsmålinger, vinteren 2016, lå PVV an til å få over 40 mandater. Trodde Wilders at han kunne spasere inn til seier? Kanskje. Men for å svare på spørsmålet om hvorfor Wilders’ parti (der han for øvrig er eneste medlem) svinger så voldsomt, og hvorfor jeg mener at han kun tjener på generelle trender framfor å gjøre jobben selv, må vi svare på et siste spørsmål.

Har Wilders virkelig tilført den nederlandske samfunnsdebatten noe nytt?
Ja og nei. Wilders har definitivt hardnet til tonen i nederlandsk politikk, f. eks gjennom sine forslag (med varierende grad av alvor) om bl.a. å forby koranen, og sitt spørsmål til velgerne om de ville ha færre marokkanere i byen etter lokalvalget i 2014. Han har imidlertid mange forgjengere – PVV er ikke det første store høyrepopulistiske partiet i Nederland, og Wilders har ikke vist seg som den mest effektive lederen for den innvandringskritiske fløyen i nederlandsk politikk. I motsetning til i land som Frankrike, Østerrike, og Norge, har ikke PVV fordelen av å være partiet folk husker for å sette innvandring og islam på dagsordenen. Det begynte Hans Janmaat med på 80-tallet, med partiet Centrumdemokraten. Under hans taler i parlamentet pleide representanter fra andre partier å forlate salen, tross at Janmaats argumenter var rent økonomiske, ikke kulturelle. Tross at Janmaat aldri oppnådde noe innflytelse selv, begynte argumentene hans å få gjenklang i andre partier, særlig VVD.

Likevel var ikke innvandring et viktig tema på den nederlandske politiske dagsordenen før slutten av 90-tallet. De såkalte «Leefbar»-gruppene («Levelig», som oftest med navnet på kommunen bak) begynte da å oppnå stor suksess i lokalvalgene. Disse gruppene var som oftest relativt libertarianske av seg, med fokus på byråkrati, skattetrykk og «å gjøre borgerens liv enklere». Da de dannet det nasjonale partiet Leefbar Nederland i 2001, ble Pim Fortuyn valgt som leder. Han satte islam og innvandring på dagsorden, og ble etter hvert ekskludert fra partiet, for så å danne sin egen liste, Lijst Pim Fortuyn. I mars 2002 slapp han boka «Ruinene etter åtte år med lilla» (lilla, eller «paars», er betegnelsen på en liberal/sosialdemokratisk regjering, som styrte landet på dette tidspunktet), som blant annet inneholdt skarp kritikk av den daværende nederlandske innvandringspolitikken. Ni dager før valget i mai 2002, ble Fortuyn skutt og drept av ekstremisten Volkert van der Graaf utenfor en radiostasjon i Hilversum. Van der Graaf mente han måtte forhindre Fortuyn fra å bruke de svakeste i samfunnet som syndebukker. Partiet fikk et kjemperesultat, og ble brått landets nest største og deltok i regjering, før det falt sammen igjen året etter.

Nå hadde ideene om å begrense innvandring og være skeptisk til islam fått innpass i nesten hele det nederlandske partispekteret. Fra VVD var det særlig tre figurer som utmerket seg etter nyvalget i 2003 – Ayaan Hirsi Ali, Rita Verdonk, og Geert Wilders. Hirsi Ali, som hadde flyktet fra Somalia ti år tidligere, lagde i 2004 filmen «Submission» sammen med filmskaperen Theo van Gogh. Filmen var svært kontroversiell, og viste blant annet nakne kvinner med koranvers malt på huden. Ekstremisten Mohammed Bouyeri valgte så å drepe Theo van Gogh på åpen gate. Året etter fikk innvandrings- og integreringsminister vite at Hirsi Ali hadde løyet på asylsøknaden sin, og valgte å trekke tilbake statsborgerskapet hennes (sound familiar?). Med det falt regjeringen, da liberale D66 valgte å trekke seg (jeg hopper bevisst over enkelte detaljer her). Verdonk fikk nå blod på tann og begynte å komme med en rekke kontroversielle forslag om innvandring og integrering. Høsten 2007 ble hun ekskludert fra VVD, og dannet sitt eget parti, Trots op Nederland («Stolt av Nederland»).

Sist i rekka er altså Geert Wilders, som forlot VVD i 2004 for å danne sitt eget parti. Han plasserte seg bevisst slik at han overtok Pim Fortuyns gamle velgere – han markedsførte seg som en etterfølger. Fortuyn fikk aldri bevise hvordan han ville klare seg som politisk strateg – Wilders har så langt klart seg relativt dårlig. Partiet hans gjorde det svært godt i 2010, da ulike populister over hele Europa klarte seg godt grunnet finanskrisen. Hans hittil eneste forsøk på å oppnå regjeringsmakt endte i katastrofe da han ble stemplet som uansvarlig i 2012. I 2017, der det ble forventet at Nederland ville bli neste akt i et skuespill som begynte med Brexit og valget av Donald Trump, ender Wilders og PVV opp med et skuffende valgresultat (tross alt), og forblir i opposisjonens rekker. Da er det verdt å spørre seg – har Wilders fortjent oppmerksomheten han får? Eller bør internasjonale medier konsentrere seg mer om dagens store sak i nederlandske aviser – PvdAs (Arbeiderpartiets) kollaps, der de faller fra 38 til 9 mandater?
PS: jeg vil anbefale alle å lese dette glimrende innlegget av professor Cas Mudde, en ledende forsker på høyrepopulismefeltet, om valget i sitt eget hjemland. Han er uenig med en del av konklusjonene jeg trekker, men argumenterer svært godt: https://www.nytimes.com/2017/03/16/opinion/geert-wilders-dutch-election-shows-how-not-to-defeat-populism.html?action=click&pgtype=Homepage&clickSource=story-heading&module=opinion-c-col-left-region&region=opinion-c-col-left-region&WT.nav=opinion-c-col-left-region&_r=1

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s