Fra sosialt null til i dag

Nå om noen dager er det ti år siden jeg begynte på ungdomsskolen. Holy cow, det gikk fort! Her kommer noen mer eller mindre fornuftige tanker i forbindelse med «jubileet».

Jeg skal ikke påstå at det føles som jeg gikk på barneskolen i går, for det gjør det ikke, men jeg kan ikke si det har gått ti år heller. Og det er rart å tenke på hva som har skjedd på det tiåret. Den gang var George W. Bush president, mesteparten av verden var midt inni en vekstboble som de trodde de skulle surfe på til evigheten, Stabæk var norsk fotballs store stjernegalleri, Syria var et arabisk diktatur som yppet med USA nå og da, men så ut til å ha stålkontroll på sin egen befolkning. Og så videre.

Det mest utrolige er i grunn hva som har skjedd med meg. Jeg gikk nemlig mine første sju skoleår på Bærum montessoriskole. Min mor hadde alltid vært tilhenger av Montessorifilosofien, og så at jeg som var litt evnerik, men hadde store problemer med finmotorikk (jeg har fortsatt legeerklæring som forteller hvorfor håndskriften min er bortimot uleselig til tider) og ikke var helt veltilpasset sosialt, trolig ikke ville tjene noe på å gå på den overfylte, konfliktfylte barneskolen her i nærområdet. Det tror jeg hun hadde rett i. Bærum montessoriskole gjorde underverker for meg faglig, og jeg skal ikke spekulere i hva det gjorde for meg sosialt å gå på en knøttliten privatskole kontra en stor offentlig skole.

Men jeg kan legge noen fakta på bordet. Bærum montessoriskole hadde bare de fire første trinnene det året jeg begynte. 94-kullet på skolen besto av 9-10 elever hele veien gjennom, og vi var den største årgangen skolen hadde sett. Da vi var ferdige hadde skolen nylig fått tillatelse til å utvide til 77 elevplasser. I dag har de 129 plasser, fordelt på alle ti grunnskoletrinn, ifølge egen nettside. Overgangen til Ringstabekk ungdomsskole, med over 400 elever der de aller fleste kjente hverandre fra før, var ganske stor. Men dette er på ingen måte et angrep på Bærum montessoriskole. Jeg skal også ta mye av skylda for at jeg var fullstendig sosialt tilbakestående da jeg begynte i 8. klasse.

Jeg turte blant annet ikke snakke med jenter overhodet. Alle 13 år gamle gutter sliter med nervene når de prøver å prate med jenter de er interessert i, men jeg tok det hakket lenger. Å prate en-til-en med det motsatte kjønn, uansett hvem det gjaldt, var en helt fremmed tanke. Det høres jo helt absurd ut i dag. Heldigvis skjønte jeg det fort, og tok motet til meg. Siden den gang har det stort sett vært en overvekt av hunkjønn i vennekretsen min. Det føltes som jeg hadde åpnet dørene til en ny verden. Resten av ungdomsskolen gikk med til å lære meg alle de små sosiale kodene, all den fornuftige oppførselen de andre elevene hadde plukket opp i sine mer normale sosiale liv. Jeg liker å tenke at på ungdomsskolen lærte jeg meg å være et velfungerende menneske. På videregående fant jeg ut hvem det mennesket var.

For ikke å snakke om min kjennskap til verden rundt meg. I Grand Theft Auto-spillene skildres kartet over områder du har utforsket i stor detalj, mens resten er nærmest usynlig. Du starter derfor naturligvis med et svært lite område av kartet «tilgjengelig». Slik var det for meg også. Og slik er det nok for de fleste. Når du er ferdig med barneskolen, kjenner du ditt eget nabolag inn og ut, så får du kjennskap til områdene omkring. Innen du er ferdig på videregående kjenner du hele distriktet i hvert fall relativt godt. På de tre ungdomsskoleårene gikk min verden fra å bestå av Bekkestua (der jeg bor), Høvik (der skolen lå og de fleste av mine venner bodde) og enkelte slektningers bosteder, til å bestå av hele Østre Bærum og store deler av Oslo. Resten av kommunen, og hovedstadsregionen, fulgte etter senere.

Sist men ikke minst var det på den første fredagen i 8. klasse jeg oppdaget at jeg har epilepsi. Den lidelsen ble senere verre, men så fikk jeg den etter hvert under kontroll med medikamenter, slik de fleste gjør. Heldigvis.

Hadde jeg ventet meg å være der jeg er nå, ti år senere? Jeg studerer språk og har en grad i statsvitenskap, jobber som journalist, og har en relativt stor og stabil vennekrets. Jeg er fortsatt innadvendt, noe sjenert og bruker litt vel mye tid på PCen, men det kan ikke sammenlignes med hvordan jeg var. Fortsatt er jeg veldig usikker på meg selv (noe jeg nå innser at jeg var den gang også), har fortsatt mange svake punkter, men jeg vet at mange setter pris på meg, og håper det forblir slik. Som 13-åring trodde jeg også at jeg skulle gjøre det bra, men på en helt annen (og sannsynligvis urealistisk) måte. Jeg kunne neppe forestilt meg hvordan min verden ser ut i dag. På veien har jeg møtt mange busslaster med flotte folk, hatt mange gode opplevelser, og lært utrolig mye. Men hovedpoenget mitt var altså – fyttikatta så sosialt tilbakestående jeg var da jeg begynte på Ringstabekk ungdomsskole en dag i august 2007, og fyttikatta som verden har forandret seg.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s