Sluttspillmodell i Toppserien – begynnelsen på slutten for norsk klubbfotball!

I helga har Fotballtinget innført drastiske endringer i formatet til Toppserien og 1. divisjon for kvinner. Med 186 mot 40 stemmer innførte man følgende endringer:

– Både Toppserien og 1. divisjon reduseres til ti lag.
– De fire beste i Toppseriens grunnserie spiller en «mesterskapsliga» der vinneren blir seriemester. Vinneren får også plass i Champions League. Poengene fra grunnserien nulles, men de får med seg bonuspoeng: 6–4–2–0.
– Nummer 5–10 spiller, pluss nummer 1 og 2 på nivå to, spiller en «kvalifiseringsliga» (der lagene starter på null). Det blir altså åtte lag, som spiller enkel serie.
– Nummer 7 og 8 i «kvalifiseringsligaen» rykker ned.
– Nummer seks i «kvalifiseringsligaen» spiller kvalik mot nummer 1 i «opprykksligaen» på nivå to. Vinneren blir å finne i Toppserien året etter.
– Dette betyr altså at det kan bli opptil 30 prosent nedrykk fra Toppserien. Og opptil 30 prosent opprykk fra nivå to.
– Vinneren av «kvalifiseringsligaen» får mulighet til å spille om Champions League-plass mot nummer to i «mesterskapsligaen».

Selvfølgelig er dette bruk av kvinnefotballen som prøvekanin for lignende endringer på herresiden. Så om du tror dette ikke angår ditt yndlingslag, tro om igjen. Jeg tror heller ikke dette er en prøvekanin som vil bli lyttet til dersom det går ad undas.

Sluttspillsmodell og kutt i antall lag gir ikke flere attraktive kamper
Dette er alltid et av hovedargumentene når slike forslag kommer opp. Og joda, det er klart at i fjor hadde ikke de to siste serierundene i Toppserien veldig mye å si. Men hva skjer egentlig når man innfører sluttspill? Med NFFs modell blir det potensielt flere spennende kamper i sluttspillet – dette er korrekt. Men hva med lagene mellom 5. og 10. plass? De siste årene i Toppserien har det typisk gått veldig raskt å etablere et toppsjikt, et mellomsjikt, og et bunnsjikt. Hva skal lagene i mellom- og bunnsjiktet gjøre? Er man kommet til runde 14 i grunnspillet og det kun er teoretiske muligheter til å havne i topp fire, er det bokstavelig talt ingenting igjen å spille for – poengene nulles ut i kvalifiseringsligaen! I tillegg vil man mot slutten av sluttspillet også ende opp med unødvendige kamper, da ikke alle plassene i sluttspillet fører med seg noe. Er det seks poeng opp til andreplassen, og to kamper igjen, vil laget på 4. plass ikke ha noe å spille for.

Selv om dette gjelder mest på herresiden, vil jeg ta med dette også: et argument man gjerne hører er at «men da får vi jo flere kamper mot erkerivalen vår». For det første stemmer dette kun om man havner i samme liga som erkerivalen. Havner ikke Stabæk eller Vålerenga i topp fire i denne modellen, blir det flere kamper mot Kolbotn, Fart og Avaldsnes istedenfor mot LSK Kvinner. For det andre kan man fort ende opp med å drepe rivaliseringen på den måten. En av de viktigste faktorene i rivalisering i fotball er at hvis man har tapt mot laget man hater, må man leve med at det er nesten seks måneder før man kan ta hevn – seks måneder der irritasjonen og frustrasjonen får lov til å syde. Vil det være tilfelle når lag møtes fire ganger i året, slik tilfellet vil bli i mesterskapsligaen? I denne sammenheng er det også verdt å nevne at da Danmark gikk over til sluttspillsmodell på herresiden, falt tilskuersnittet med 1.250 tilskuere i første sesong (!), fra 7.253. Snittet falt med ytterligere 200 tilskuere året etter.

Ulogiskheter
Det første ulogiske momentet har jeg allerede nevnt ovenfor. Det betaler seg overhodet ikke å komme på 7. istedenfor 10. plass i grunnspillet. Innser man tidlig i sesongen at det ikke blir topp fire, er det bare å chille fram til grunnspillet er over. I teorien masse muligheter for å gi unge talenter spilletid, for så vidt, men…

Det andre er dette med Champions League-plass nummer to. Den skal altså ikke gå til 2. plass i serien, som man har pleid å gjøre, men til vinneren av et oppgjør mellom vinneren i nedrykksligaen mot andreplassen i mesterskapsligaen! Hvem i huleste fant på dette? Selv Hypercube ville trolig sett på dette og konkludert med at dette er funnet opp av en ledelseskonsulent i intens pillerus! Resultatet av dette er altså at et 1. divisjonslag i teorien kan ende opp i Champions League.

Å treffe med formen
Som nevnt pleier Toppserien å dele seg i tre sjikt ganske tidlig. Dette vil neppe forandre seg stort – denne serieformen vil ikke gjøre at avstandene minkes. I halvparten av de ti siste sesongene har det skilt tre poeng eller mindre mellom 4. og 5. plass. Dermed kan det ende med at én kamp avgjør hvem som ender i sluttspillet, framfor prestasjonen over hele sesongen. I tillegg kan det lønne seg å ta femteplassen, ettersom seier mot på papiret lettere lag i nedrykksligaen kan gi muligheter til Champions League-plass. Da lønner det seg å treffe med formen i september-oktober-november, framfor hele sesongen.

Lukket serie
Selv om et 1. divisjonslag i teorien kan ta en Champions League-plass, er ikke dette særlig sannsynlig. Det er mer realistisk, grunnet nivåforskjellen mellom divisjonene, at Toppserien isteden blir en helt lukket serie – a la hvordan GET-ligaen i ishockey er i en god del sesonger. Bidrar det egentlig til bedring av norsk kvinnefotball? Faren er at lagene – særlig de som ikke ligger helt i toppsjiktet i Toppserien – blir på stedet hvil, ettersom de har få insentiver til å spisse nivået.

Talentutvikling?
Kan sluttspill og færre lag bidra til bedre talentutvikling? Det er en påstand man kan diskutere. Var det virkelig Belgias overgang til et komplisert sluttspillssystem i 2009 som gjorde at landet fikk en talenteksplosjon? Selv om mange, om ikke de fleste, av landets store talenter utvikles og spiller i andre land? På motsatt side kan man se på Eliteserien etter utvidelsen til 16 lag i 2009. Riktignok kombinert med en økonomisk krise i norsk fotball, førte det til at talenter som Markus Henriksen, Mohammed Fellah, Harmeet Singh, Vegar Eggen Hedenstad, og Marcus Pedersen fikk muligheter framfor middelmådige, dyre utenlandske spillere.

Konklusjon
Jeg sier det samme jeg har sagt hver eneste gang forslag om å redusere antall lag, eller innføre sluttspill: dette handler om et forbund som vil finne en enkel løsning som lar dem vise handlekraft. Landene som har vokst seg store, raskt i internasjonal fotball de siste årene – Belgia, Island, Polen – har tenkt på selve utviklingen av spillere, ikke gått for raske og enkle skrivebordsløsninger. Dette er symbolpolitikk som ødelegger fotballen. Alle som er engasjert i fotballen bør raskest mulig gå til sine klubber og argumentere for at dette forslaget bør utfases igjen alt på neste fotballting, samt at dette aldri bør utprøves på herresiden.