Hvordan ditt forsøk på å snakke engelsk som dronningen kan komme i veien

Hver gang en norsk minister (eller nobelkomitéleder) skal holde pressekonferanse på engelsk, får norske sosiale medier en ny hobby: å fortvile over den «latterlig dårlige engelsken» deres.

Og min hobby blir å fortvile over den hobbyen.

Det er nemlig sjelden noe feil med ordforrådet eller grammatikken til nordmannen. Kanskje en glipp eller en norvagisme her og der, men det er fullt mulig å forstå hen. Selve uttalen er som regel også av høy standard – ingen av russernes problemer med engelske vokaler, eller franskmennenes vane med å droppe H-er der de skal være med og legge dem inn der de ikke hører hjemme.

Nei, det er aksenten denne nasjonen av bedrevitere fortviler over. Å ha tegn til at man er norsk i intonasjonen er nemlig et tegn på svakhet. Det er noe som gjør oss til latter over hele verden. Det er pinlig! Skammelig! Jeg har sett dette bli brukt som argument for at engelskundervisningen i norske skoler er for dårlig, ja, til og med som argument for at undervisningen i norske skoler burde foregå på engelsk!

Problemet er at det aldri har fantes noen med engelsk som morsmål som klager på den norskengelske aksenten. For både Thorbjørn Jagland, Jens Stoltenberg, Erna Solberg, og langt på vei de fleste nordmenn klarer utmerket godt å gjøre seg forstått på engelsk, og det er det som er formålet med språk.

Det er ingen dagsaktuell pressekonferanse som gjør at jeg skriver dette innlegget. Heller en tråd på Twitter, og en diskusjon jeg hadde i ettertid. Den har fått meg til å ta opp et syn jeg har hatt i lang tid.

Aksent er irrelevant. For mye fokus på aksent går utover resten av språket.

En ting er at det ikke finnes noe folkeslag i verden som snakker engelsk som fremmedspråk uten aksent. De som skårer høyest på EF English Proficiency Index er Nederland. Har dere hørt en nederlender snakke engelsk noen gang? Du kan høre hvor hen kommer fra det sekundet hen åpner kjeften. Norge kommer på tredjeplass, foran flere land der engelsk er et offisielt språk (Singapore, Kenya, Filippinene, for å nevne noen). Selv om Thorbjørn Jagland, Jens Stoltenberg, og Erna Solberg alle høres svært norske ut, er det ingenting som skiller dem fra Mark Rutte, Stefan Löfven, eller Mette Frederiksen.

En helt annen ting er at den liksom-amerikanske/britiske aksenten du har jobbet så hardt med å perfeksjonere, faktisk kan komme i veien for både din og andres forståelse. For din egen del handler det om at en morsmålsnær aksent signaliserer til andre at engelsknivået ditt er svært høyt – og dermed kan svaret du får på et enkelt spørsmål som «Where is the train station?» være så fylt med hverdagslige og slangaktige begrep at du ikke henger med selv. Selv har jeg aldri hatt dette problemet med engelsk (det er tross alt morsmålet mitt), men derimot med tysk og spansk. Jeg har alltid hatt lett for å lære meg uttale, og for å imitere aksenter på fremmedspråk. I dag bruker jeg det ikke lenger når jeg snakker med morsmålstalende – da signaliserer jeg tvert imot så tydelig så mulig «dette er ikke et språk jeg snakker flytende, vennligst svar langsomt og tydelig».

På den andre siden kan en «for god» engelsk aksent komme i veien når to som ikke har engelsk som morsmål skal snakke språket med hverandre. Her skal jeg bruke et eksempel fra en venninne av meg, som ofte var i kontakt med en østeuropeisk taxisjåfør i hjembygda. Hennes mor snakket en ganske enkel barneskoleengelsk, mens min venninne har jobbet med aksenten og snakker noe amerikansk-nært. Likevel var det hennes mor som hadde lettest for å snakke med taxisjåføren, som selv hadde ganske labre engelskkunnskaper (og tydeligvis snakket enda mindre norsk). Trolig skyldtes dette to ting: at morens engelsk brukte flere lyder som er gjenkjennelige på de fleste indo-europeiske språk (det er en grunn til at russere sliter med engelske vokallyder), og at moren visste hun måtte legge en større innsats i å gjøre seg forstått, framfor å snakke korrekt.

Er man i utlandet, kan det dessuten ofte lønne seg å tilpasse seg til den lokale engelske aksenten. Dette gjelder både i setningsstruktur («Tomorrow I return» framfor «Could I come back tomorrow?») og uttale. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg ofte tilpasser engelsken min til nordmenns engelskuttale her i Norge. Senest før jul fikk jeg en påminnelse om hva som kan skje hvis man ikke gjør det, da en annen venn av meg ikke skjønte bæret da jeg snakket om nabolaget Liddliddly (Little Italy) i New York.

Den korte oppsummeringen her er: snakk engelsk for å bli forstått, ikke for å være perfekt. Vær fornøyd med den norske aksenten din! Og gå i skammekroken neste gang du kaller den «pinlig».

PS: Jeg skal heller ikke legge skjul på at jeg ofte bruker den norskengelske aksenten, og mange andre aksenter, i humor og parodier. Aksenter er til for å mobbes, og det er tilfelle overalt i verden.