Kenneths Eurovisionhistorie – 1996-2003

1996 – Oslo, Norge
Nå hadde Oslo endelig fått seg en arena der man kunne arrangere noe på størrelse med Eurovision. Noen uker før konkurransen valgte EBU å avholde en kvalifiseringsrunde med samtlige deltagerland utenom Norge, som ikke ble sendt verken på TV eller radio. Dermed forsvant Tyskland, Israel, Danmark, Ungarn, Russland, Makedonia og Romania ut. Tysklands ekskludering skapte nok rabalder til at EBU etter hvert fant på «Big Five»-konseptet, samt at de droppet hele kvalifiseringen.

Med Danmark ute, og Finland på sisteplass, ble det en veldig blandet fornøyelse for Norden dette året. Jasmines Niin kaunis on taivas var faktisk et respektabelt Romani-inspirert bidrag, men falt tydeligvis ikke i smak og måtte nøye seg med poeng fra Island og Estland. I motsatt ende fant man Sveriges Den vilda (litt kul), og Norges I evighet (Elisabeth Andreassen igjen, denne gangen med en helt middels ballade).

Tross to nordiske land på pallen, var det ikke håp om å hamle opp med vinneren. Irland tok sin fjerde seier på fem år med Eimear Quinn og The Voice. Av alle de irske seierslåtene fra 90-tallet er det nok denne jeg liker best.

Etter denne konkurransen valgte EBU å ta gjennomsnittet av poengsummen til hvert land gjennom de siste fire konkurransene, og lot de beste 23 bli igjen til året etter. Israel valgte å trekke seg, så Bosnia fikk plassen deres.

1997 – Dublin, Irland
Det første året der man eksperimenterte med telefonstemmer, i fem ulike land. Ellers var det noe veldig alminnelig over Eurovision i 1997. Det britiske bidraget som vant med overlegen margin var riktignok ganske uvanlig i 90-tallssammenheng – Love Shine a Light av Katrina and the Waves var et nummer med tempo. Ellers kom Irland med i toppen igjen, Norge gjorde det ganske så elendig…

…Eller, altså, det norske bidraget var uvanlig. Det var nemlig det verste norske nummeret i Eurovision-historien. Tor Endresens San Francisco fortjener kun å begraves i anriket uran under fem meter med murstein for å forsikre seg om at den aldri kommer tilbake. At både den og Portugals Antes do adeus fikk null poeng sier egentlig skremmende mye om sistnevnte nummer.

Irland fikk for øvrig flest av telefonstemmene, men juryene bar Storbritannia til seier. Blant annet ga britene 12 poeng til Irland. Det skal nok ikke undervurderes at dette var midt i Cool Britannia-perioden.

1998 – Birmingham, Storbritannia
Kanskje den mest kontroversielle Eurovision-vinneren noensinne – i sitt eget land. Israel tok hjem sin tredje seier noensinne, med transseksuelle Dana Internationals låt Diva (som for øvrig er litt kul). Ikke overraskende var hun ikke veldig populær blant mer ortodokse jøder i hjemlandet, og Dana International måtte ha politieskorte med seg til enhver tid i Storbritannia. Hun vant i en høydramatisk avslutning, der Makedonia som siste land ga kun åtte poeng til henne, ti poeng til Storbritannia, men ikke ga de ventede tolv poengene til Malta.

Britene klarte nesten å gjenta seieren med Imaani og Where Are You?, som må være Eurovisions mest vellykkede houselåt. De lå i sin tur ett poeng foran Malta, som for første (men ikke siste) gang sendte Chiara. Norge gjorde det heller ikke så verst i 1998, med Lars Fredriksens Alltid sommer. Dette er siste gang Norge har lyktes med å sende ei låt på norsk, og for øvrig også Lars Fredriksens eneste bidrag til norsk musikkhistorie.

Sveits endte sist med låta Lass ihn av en artist med det norskklingende navnet Gunvor. Danmark og Island fikk ikke være med og leke dette året, mens både Sverige og Finland endte rundt midten. 1998 var også første år der nesten alle (med fire unntak) land stemte per telefon.

1999 – Jerusalem, Israel
Kravet om å synge på morsmålet og bruken av orkester forsvant helt ut i 1999, til store protester fra mange tradisjonalister. Årets beste bidrag (men ikke vinneren) holdt seg imidlertid til artistenes morsmål – i tillegg til to andre språk. Tysklands Reise nach Jerusalem – Kudüs’e seyahat ble sunget på tysk, tyrkisk, engelsk og hebraisk, og endte på en solid tredjeplass. Norge sendte Stig van Eijk med låta Living My Life Without You. Plasseringen låta fikk var like minneverdig som låta i seg selv – 14.

Aller verst gikk det for Spania. Lydias No quiero escuchar fikk kun ett poeng, og klarte dermed akkurat å slå Kypros (2 poeng) i kampen om sisteplassen. I motsatt ende fant man to nordiske land som sendte låter med tempo. Islands All Out of Luck ble kun slått av Sveriges Charlotte Nilsson og Take Me To Your Heaven.

Flere låter måtte bli diskvalifisert før konkurransen kunne begynne. Tyskland sendte faktisk et erstatningsnummer – Sürpriz overtok for Corinna May da det ble oppdaget at sangen hennes allerede var spilt inn av en annen artist, mens Bosnias originallåt var blitt sluppet kommersielt i Finland noen år tidligere. Russland endte også opp med å rote seg bort da de ikke sendte konkurransen i 1998 på TV. Det må man nemlig gjøre for å delta året etter, og dermed måtte de stå over Eurovision i 1999.

De mest minneverdige MGP-antrekkene gjennom tidene - MinMote.no ...

Hjælp.

2000 – Stockholm, Sverige
Her valgte Norge å avslutte 90-tallet med det mest 90-talls nummeret som noen gang har 90-tallet. Jeg snakker selvfølgelig om Charmed og My Heart Goes Boom. Alle tiårets verste musikktropes lagt sammen i ei smørje av en treminutters komposisjon. Det ble en ellevte plass på Norge.

Lenger oppe var det bedre ting å finne. Danmarks vinnerlåt Fly on the Wings of Love er for lengst blitt legendarisk i Eurovision-sammenheng. Olsen Brothers var for øvrig den eldste duoen til å vinne konkurransen noensinne. Russland og Latvia utgjorde resten av seierspallen – førstnevnte med den noe anonyme Solo, og sistnevnte med den koselige (og fryktelig cheesy) My Star. Nederst lå – for ørtogførtiende gang – Belgia. Envie de vivre fikk kun to poeng.

Tyskland sendte hiphoplåta Wadde hadde dudde da?, som foregår på en oppdiktet tysk dialekt, og ble belønnet med en femteplass. Russland prøvde faktisk å få Danmark diskvalifisert, fordi sistnevnte brukte vocoder på et tidspunkt i låta, men EBU valgte klokelig å avvise protesten.

Tristere er det at Nederland måtte avbryte sin sending av konkurransen midtveis, på grunn av fyrverkerikatastrofen i Enschede og behovet for kontinuerlig nyhetsdekning. 23 mennesker ble drept og nesten 1.000 såret i det 177 tonn fyrverkeri gikk i lufta. De nederlandske juryene delte likevel ut poeng.

2001 – København, Danmark
Konkurransen flyttet seg over Øresund, med en medley av Aqua-låter som pausenummer. Det var også det beste semi-norske bidraget den kvelden, ettersom Halvor Lægreids On My Own bare fikk tre poeng og endte på sisteplass. Den ble delt med Island – Two Trickys Angel virker å ha vært et slags forsinket forsøk på å cashe inn på boybandbølgen på 90-tallet. Programlederne i årets utgave sang de fleste av linjene sine på rim, noe som ikke forhindret den britiske kommentatoren Terry Wogan fra å kalle dem «Doctor Death and the Little Mermaid». BBC måtte utstede en offisiell beklagelse.

Det gikk nesten veien for Danmark denne gangen også. Rollo & Kings Never Let You Go er riktignok cringey som fy, men tok en brukbar andreplass. Dermed kom de foran Hellas, med låta Die for You som var et tidlig eksempel på den greske tradisjonen «middels popsang, lekker dame».

Vinneren var imidlertid Estland! Låta Everybody var catchy, morsom, og ikke helt katastrofe når det gjaldt musikalsk kvalitet. Morsomt er det også å nevne at Dave Benton både er den eldste artisten til å vinne Eurovision, og den første med en annen hudfarge enn hvit. Han var født og oppvokst i Aruba, og fant seg estisk kone en gang på 80-tallet. Dermed har han bodd i Estland siden 1997.

2002 – Tallinn, Estland
Den første Eurovision-konkurransen i det tidligere Sovjetunionen ble uten Norge – EBU brukte fortsatt prinsippet med nedrykk og opprykk for de verste landene. Jeg tror dette var første Eurovision jeg så, men jeg husker ikke noe særlig fra den. Danmark vil nok helst også glemme, da de bare to år etter en overlegen triumf endte helt sist. Malene Mortensens Tell Me Who You Are endte med sju poeng.

Eurovision-trofeet skulle ikke reise langt dette året. Latvia noterte seg for sin første og eneste seier ved Marie N og hennes latinoinspirerte låt I Wanna. Tolv poeng etter innkasserte Malta enda en andreplass, mens Storbritannia og Estland delte på tredjeplassen. Dette var for øvrig foreløpig siste gang Storbritannia noterte seg for en respektabel plassering i Eurovision-sammenheng.

Husker dere Corinna May? Hun som ble diskvalifisert for Tyskland i 1999? Hun fikk opptre denne gangen, med en original sang og greier. Den endte helt nede på 21. plass, så det spørs om ikke Tyskland unngikk en liten katastrofe da de sendte Sürpriz isteden.

«Everyway That I Can»
Den gangen Tyrkia faktisk mestret kombinasjonen islamsk og vestlig. Bildet er fra åpningsnummeret i 2004.

2003 – Riga, Latvia
Dette er første Eurovision-utgave jeg husker, og det var mye minneverdig som skjedde dette året. Storbritannias sisteplass med null poeng – Cry Baby er i mine øyne kanskje den verste Eurovision-låta noensinne. Norges comeback med en fjerdeplass – Jostein Hasselgårds I’m Not Afraid to Move On, som overhodet ikke var så verst. Og foran Norge, tre låter som har skrevet seg inn i historien på hver sin måte.

Russland tok tredjeplassen med t.A.T.u. Duoen var på sitt mest populære i 2003, etter et par låter der de spilte på den klassiske fantasien «lesbiske tenåringsjenter» i musikkvideoene. Låta Ne ver’, ne bojsja var første gang jeg hadde hørt dem på russisk, og i ettertid ser jeg at teksten ikke er så aller verst, men det som skapte ekstra kontrovers var et rykte om at de skulle komme nakne på scenen. Under en ekstremt tett votering endte de bare tre poeng bak vinneren.

Til sammenligning var Belgias Sanomi ganske tamt, selv om Urban Trad sang hele den keltiskinspirerte sangen på et oppdiktet språk. BBCs Terry Wogan kommenterte at de ikke hadde nok med tre språk i Belgia fra før. Øverst, på 167 poeng, endte imidlertid Tyrkia. Sertrab Ereners Everyway That I Can var en deilig blanding av vestlig og tyrkisk, som naturligvis ikke var ukontroversiell i hjemlandet, men som overbeviste det europeiske publikum.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s