Et rop om hjelp – en venn kan dø

Hva gjør man når man frykter at en venn kommer til å dø i løpet av få uker?

Adrian og jeg har kjent hverandre i halvannet år nå, og ble venner i løpet av kort tid. Hele veien har jeg visst at det er et vennskap som er svært sårbart – ikke fordi vi var uenige om mye, men fordi Adrians helse er svært skjør.

Kortversjonen er at Adrian har en rekke lidelser som gjør at han er bundet til rullestol og har en rekke spesielle behov, i tillegg til at han er blind. Hjernen er det imidlertid ikke noe galt med, og han er et av de smarteste menneskene jeg kjenner. Lenge har han kunnet leve et godt og aktivt liv etter forholdene med hjelp fra brukerstyrte assistenter og førerhunden Majo.

Adrian har også en lang og smertefull familiehistorie som gjør at han er nødt til å leve uten støtte fra dem. Istedenfor bor han i egen leilighet i Asker sentrum. Det vil si, det skal han i noen måneder til.

En gang i løpet av høsten flytter nemlig Adrian til en annen del av landet, for å starte på nytt, etter en flere år lang kamp mot Asker kommune som har ønsket å frata ham sitt assistenttilbud, tilsynelatende uten noen grunn annet enn for å få rett i sine egne teorier om ham.

Jeg har delt spleiser og lignende på sosiale medier flere ganger i forbindelse med dette, for kampen mot kommunen har kostet penger. I øyeblikket pågår det en Spleis for å betale advokatregning. Gi gjerne penger.

Kampen har bølget fram og tilbake, men hittil har Adrian alltid vunnet. Flere ganger har Adrian blitt plassert på sykehjem av kommunen, som mener han ikke har krav på hjelp hjemme. Et sykehjem er definitivt ikke noe sted for en 29-åring! Visst kan han overleve der, men det gir ikke muligheter til å leve.

1. juli begynte imidlertid et nytt kapittel. Nå har kommunen byttet ut Adrians trofaste assistenter, hvorav flere er blitt hans venner og fortrolige, og erstattet dem med et nytt selskap som kun skal bistå ham deler av døgnet, og kun med noen få oppgaver, stort sett oppgaver Adrian klarer på egen hånd. De nye assistentene har vist seg å være udyktige, uprofesjonelle og umotiverte.

Livskvaliteten har falt drastisk for både Adrian og Majo, som er det kjæreste i verden for ham. Dette tærer ytterligere på Adrians helse. Både den fysiske og den psykiske. Vissheten om at kommunen trolig er klar over hvor dårlig dette tilbudet er, og at det er fullstendig bevisst, hjelper ikke.

Denne søndagen har han skrevet på Twitter om en økende epilepsianfallsfrekvens. Det skremmer meg voldsomt. Jeg har epilepsi selv, og vet at alle anfall kan føre til en brå og plutselig død. Adrians epilepsi er dessuten langt verre enn meg. Foreløpig har han bare myokloniske anfall, men kommer det et GTK-anfall (krampeanfall) er han umiddelbart i livsfare.

Jeg er redd for at Adrian ikke kommer til å overleve månedene til han og Asker kommune skiller lag for godt. De fleste juridiske muligheter er oppbrukt – fylkesmann og helsetilsyn har på ulike måter avvist saken. Sivilombudsmannen er ikke prøvd, men sivilombudsmannen har heller ikke makt til å tvinge kommunen til å endre seg. Politianmeldelse av Asker kommune er noe som vurderes i øyeblikket, men vil det hjelpe?

Og derfor lurer jeg altså på hva man gjør når man frykter at en venn kommer til å dø i løpet av få uker.

(Tilleggsopplysning: da Adrian og jeg ble kjent, het Adrian Anita-Elisabeth og identifiserte seg som kvinne. Det er et navn du kanskje kjenner til. Han har siden kommet ut som transmann og skal egentlig begynne behandling i august. Jeg håper han kommer så langt.)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s