Kenneths Eurovisionhistorie – 2012-2019

Mr. Eurofan on Twitter: "#LosMayoresGamberros… ♪ PARTY FOR ...

Party for everybody, dance

2012 – Baku, Aserbajdsjan
I en splitter ny hall som kommentatorene visstnok fikk beskjed om at de ikke skulle si var bygd for formålet braket Eurovision løs. Armenia kunne ikke delta av sikkerhetshensyn (aserbajdsjanere som stemte på Armenia tidligere hadde visstnok blitt innkalt til politiet ved en anledning). Irland sendte Jedward og ble belønnet med en noe kjipere 19. plass. For Norges del var denne konkurransen heller ikke særlig vellykket. Toojis Stay kom seg riktignok til finalen, men endte med bare sju poeng og en klar sisteplass.

Det islandske bidraget, Never Forget, er blitt en favoritt hos meg. Hellas’ låt Aphrodisiac ga derimot fint lite mening («You make me want aphrodisiac»), mens San Marinos The Social Network Song (Oh Oh – Uh – Oh Oh) heldigvis ikke kom seg ut av semifinalen. Serbia sendte en ganske sedvanlig Balkanballade, men Zeljko Joksimovic traff likevel en nerve hos det europeiske publikum med Nije ljubav stvar og fikk en finfin tredjeplass.

Det var imidlertid langt opp til de russiske bestemødrene i Buranovskije Babusjki. Gruppa fra Udmurtia i Uralfjellene kom med et av de morsomste og mest herlig absurde bidragene i Eurovision-historien, og Party for Everybody tok en god andreplass. Helt øverst tronet Sverige. Loreens Euphoria er kanskje ikke spesielt Eurovision-aktig, men det er likevel en av de beste låtene som har vunnet konkurransen.

2013 – Malmö, Sverige
Aaah, en av de morsomste utgavene de siste årene! Irlands Only Love Survives endte på en velfortjent sisteplass, Finlands innstendige bønn om å Marry Me klarte seg noe bedre. Island sendte Eythor Ingi (alias viking-Jesus) og framførte en nydelig ballade. Romanias artist Cezar traff hele vokalregisteret i sin sang It’s My Life. Og nå er vi fortsatt langt, langt unna toppen. Litt verre var det at det ble opprør i flere land over at Finlands bidrag inneholdt to jenter som kyssa hverandre, og at det var dette året der Aserbajdsjans angivelige stemmekjøp ble avslørt.

Men alt i alt hadde man det gøy. Eric Saade tok den helt ut og refererte til medprogramlederen Petra Mede som MILF. Den maltesiske artisten Gianluca framførte en av de koseligste låtene i konkurransens historie, Tomorrow. Høydepunktet under kvelden for min del var helt klart Hellas’ låt Alcohol Is Free. Koza Mostra framførte et rockenummer der de klagde over landets tilstand og politiske situasjon, med dansing i kilt under siste refreng. Den britiske avisa Daily Mirror kalte den «certifiably brilliant madness», og det er vanskelig å være uenig.

For Norges del endte Margaret Bergers I Feed You My Love på en meget hederlig fjerdeplass – vår beste plassering etter Rybak. Tredjeplassen gikk til Ukrainas låt Gravity, mens Aserbajdsjan leverte en av sine beste låter i Hold Me og kom på andreplass – med eller uten stemmekjøp. Eurovision-trofeet skulle imidlertid ikke veldig langt dette året, da den bare 20 år gamle Emmelie de Forest fra Danmark sjarmerte Europa med ethnopoplåta Only Teardrops og en eventyrbasert framføring.

Austrian drag queen wins Eurovision | The Times of Israel

Conchita må med!

2014 – København, Danmark
De danskeste programlederne i verdenshistorien ønsket oss velkommen til Eurovision denne gangen, og denne utgaven hadde også æren av å bli latterliggjort i det amerikanske talkshowprogrammet Last Week Tonight.  Årets utgave var relativt fri for kontroversielle hendelser, med et ganske åpenbart unntak som vi skal komme tilbake til senere. For min del var det derimot ekstremt kontroversielt at Frankrikes nummer Moustache endte SIST med kun to poeng! Det var kanskje det morsomste jeg har sett i Eurovision.

Men tross Frankrikes misære var det nok av morsomme bidrag som klarte seg bra. Islands barne-TV-punkband Pollapönk endte på 15. plass, de finske tenåringene i Softengine noen plasser over det. Vertsnasjonen Danmark sendte den halvkjipe Cliché Love Song, og ble heldigvis slått med 14 poeng av Norge. Carl Espen fra Osterøy utenfor Bergen leverte en sterk framføring av Silent Storm og fikk en åttendeplass. Sveits’ plystrende artist Sebalter står også igjen som et klart minne fra denne kvelden.

Sverige tok nok en pallplass, denne gangen med Sanna Nielsens Undo. Nederland klarte en sterk andreplass med en ganske grei countryballade ved navn Calm After the Storm. En overlegen seier ble det til Østerrike, for første gang på nesten 50 år. Conchita er og forblir et symbol på Eurovision. Rise Like a Phoenix var for så vidt en helt ålreit sang, men ingen kan nekte på at det først og fremst var imaget hennes som gjorde at hun tok 290 poeng og en klar seier.

2015 – Wien, Østerrike
I Conchitas ånd valgte Wien å installere likekjønnede trafikklys i flere gater under Eurovisions 60-årsjubileum. I tillegg valgte EBU å invitere Australia i det som visstnok skulle være en engangsgreie…*host*. Østerrike og Tyskland fikk dele på sisteplassen, førstnevnte med et småkjipt countrynummer og sistnevnte med ei helkjip soullåt som muligens fortjente minuspoeng istedenfor de null poengene de faktisk fikk.

Norge sendte Mørland og Debrah Scarlett til å framføre en duett som i ettertid først og fremst virker smått creepy. A Monster Like Me endte likevel så høyt som åttendeplass. Vi ble nest best av de nordiske landene, all den tid verken Finland, Danmark eller Island klarte å kvalifisere seg til finalen. Men Sverige endte vi fortsatt bak. Mer om det senere. Australias debut i Eurovision endte helt oppe på femteplass med Guy Sebastians Tonight Again.

Italia endte på tredjeplass med Il Volos nydelige operapoplåt Grande amore, som siden gikk inn i min mer permanente spilleliste. Russlands artist Polina Gagarina og hennes låt A Million Voices var mer forglemmelige, men endte likevel på andreplass. Sverige klarte irriterende nok enda en seier, denne gangen med Måns Zelmerlöw bak spakene. Heroes er for så vidt en kul poplåt, men den satte også i gang min enorme irritasjon over sceneelementer som kun synes på TV, eller bruk av touchsceneelementer.

2016 – Stockholm, Sverige
Et år der et av de beste bidragene var programledernes pausenummer Love, love, peace, peace. Norge sendte The BlackSheeps-vokalisten Agnete Johnsen, og hennes låt Icebreaker ble heldigvis belønnet med exit i semifinalen. Eksen min har for øvrig et navn som ligner såpass mye at hun fikk en rekke gratulasjoner og tekstmeldinger da MGP-finalen var over. Heller ikke Island, Danmark eller Finland kom seg ut av semifinalen, så det ble opp til Sverige alene å forsvare Nordens ære.

Det klarte de for så vidt til gagns, med femteplass på Frans og låta If I Were Sorry. Den er mildt sagt ikke noe høydepunkt, den heller. I det hele tatt var dette en veldig svak utgave av Eurovision. En ensom og overlegen sisteplass (riktignok ikke med 0 poeng) gikk til Tysklands Jamie-Lee. Hun opptrådte i et slags cosplay-inspirert kostyme og hadde et ålreit sceneshow, men låta Ghost gikk fort i glemmeboka.

EBU innførte et nytt – og i mine øyne tåpelig – stemmesystem i 2016. Nå delte juryene og publikum ut poeng hver for seg. Systemet fikk en brukbar debut i form av at Russland og Ukraina – to land med et mildt sagt anspent forhold – lå nesten likt i kampen om seieren etter juryens stemmer. Da publikumsstemmene var delt ut, endte Russlands Sergei Lazarev på tredjeplass, Australias Dami Im hadde sneket in Sound of Silence på andreplass, mens den svært kontroversielle 1944 av Jamala endte som vinner. 1944 handlet om krimtartarene som ble deportert fra Krim det året, og mange mente låta var for politisk til å delta i Eurovision.

2017 – Kiev, Ukraina
Det kommer vel ikke som noe sjokk at Russland holdt seg unna denne gangen. De fikk påskuddet de trengte for å trekke seg da artisten deres ble diskvalifisert på absurd vis. Julia Samojlova hadde nemlig reist direkte fra Russland til Krim for å opptre, noe som er blitt ulovlig i Ukraina etter 2014. Dermed fikk hun innreiseforbud. Også Bosnia trakk seg i 2017, men da av økonomiske årsaker. Norge sendte Joakim With Steen, alias JOWST, som framførte den ekstremt forglemmelige låta Grab the Moment.

Denne kom på 10. plass i finalen, men det må sies at det var et svakt felt også dette året. Helt nederst kom det spanske tenåringsidolet Manel Navarro. Det hjalp ikke at han sang noe voldsomt falskt på slutten av låta, men Do It for Your Lover kom aldri til å ende stort høyere. Moldova prøvde på nytt å sende Eurovisions største meme gjennom tidene, og Epic Sax Guys deltakelse i gruppa Sunstroke Project kan ha gitt dem en bra boost. Det ble nemlig en finfin tredjeplass.

For meg er Romanias Yodel It det desidert kuleste nummeret fra 2017-konkurransen, og jeg tviler på at kombinasjonen rap og jodling er blitt prøvd ut noe annet sted. Det ble sjuendeplass på dem. Nabolandet Bulgaria snappet opp andreplassen med Kristian Kostovs Beautiful Mess. Men vinneren med solid margin ble Portugal. Og la meg være helt ærlig: jeg skjønner fortsatt ikke greia. For meg er Salvador Sobrals Amor pelos dois pretensiøs mumling satt til musikk. Og hans uttalelse etter konkurransen om at dette var en «seier for musikk som betyr noe» er det mest elitistiske og provoserende jeg har hørt fra en Eurovision-vinner.

2018 – Lisboa, Portugal
Når vi først var i et middelhavsland, måtte det selvfølgelig være fire unge, kvinnelige programledere. Det ble etter hvert veldig tydelig at Portugal aldri hadde gjort dette før. Norge prøvde noe vi hadde gjort før, nemlig å sende Alexander Rybak. Denne gangen var både låta og resultatet betraktelig verre. Det ble en 15. plass i finalen på That’s How You Write a Song. Vel fortjent.

Ikke helt overraskende var det mye rolige låter (les: mumling) dette året. Portugal prøvde å gjenta kunststykket med Cláudia Pascoals O jardim. De endte med å gjenta noe de har gjort litt flere ganger enn å vinne, nemlig å havne på sisteplass i finalen. Best blant de nordiske ble som vanlig Sverige, men Benjamin Ingrossos Dance You Off er ingenting å skrive hjem om. Østerrike tok tredjeplassen med Cesar Sampsons Nobody But You, som vant juryenes hjerter.

Andreplassen gikk til Kypros. Ingen kan nekte for at Eleni Foureiras Fuego er ei brukbar poplåt, men det er altså noe av det minst Eurovision-ete jeg har hørt. Jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor hun ble invitert til pauseunderholdningen året etter. Den israelske vinneren Netta var derimot så merkelig og motstrøms at alt var tilgitt. Toy er…ikke verdens beste låt, la oss være ærlige, men imaget og sceneshowet er akkurat det konkurransen trenger. Den tåpelige kontroversen rundt «Neste år i Jerusalem»-sitatet hennes kan dere derimot få billig av meg. Eventuelt kan dere bare ta religionsfaget på skolen på nytt.

2019 – Tel Aviv, Israel
…så ble det ikke konkurranse i Jerusalem, men det hadde mer med praktiske ting å gjøre enn noe annet. Vil først og fremst nevne at mitt favorittnummer i 2019 røk ut alt i semifinalen. Polens Pali sie hadde fortjent en bedre skjebne. Norge sendte vårt beste bidrag siden Rybak. KEiiNOs Spirit in the Sky hadde fortjent en høyere plassering enn 6. plass. For en gangs skyld var det mye minneverdig i denne konkurransen. Bilal Hassanis Roi – det franske bidraget der alt utenom selve låta var nydelig. Hatari fra Island – det kommer aldri noe lignende til Eurovision igjen.

Sist endte Storbritannia (som fortjent), mens Australia gikk for middels sang og spektakulært sceneshow og fikk 9. plassen. Sveriges Too Late for Love var typisk svensk (bra, men veldig lite Eurovision-ete) og var juryenes favoritt, men endte på 5. plass etter publikumsstemmene. Russland endte på 3. plass med Sergej Lazarevs Scream, Italia sendte den råkule Soldi og fikk andreplassen. Vinneren var Nederland for første gang på ørtogførti år. Duncan Lawrence sin Arcade er ingenting banebrytende, men var vel den beste balladen i 2019.

2020 – Rotterdam, Nederland – AVLYST
For første gang er Eurovision avlyst. Årets utgave ble aldri noe av. Det er dypt beklagelig, men forståelig. Jeg har forøvrig ikke sett noen av bidragene, utenom Norge og Russland. Jeg så heller ikke programmet som gikk på NRK1 i går. Det blir ikke ordentlig Eurovision for meg. Kanskje jeg skal se bidragene på egen hånd senere.

Takk for at dere har lest alle disse historieartiklene 🙂

Kenneths Eurovisionhistorie – 2004-2011

Ruslana - Ukraine — Istanbul 2004 - Eurovision Song Contest

Lakk og lær.

2004 – Istanbul, Tyrkia
EBU fant endelig en løsning på deltagerantallet som alle kunne leve med – de la til en semifinale, som fant sted kun et par dager før finalen. I semifinalen deltok imidlertid ikke Norge, noe som førte til at vi ikke kunne sile ut Knut Anders Sørums High før finalen. Det ble tre poeng og nok en sisteplass på det norske bidraget. Tyrkia og Kypros delte poeng med hverandre for første gang, men ingen av dem kom i nærheten av seieren. Det ble fjerde- og femteplass, henholdsvis.

Serbia og Montenegro fikk delta for første gang, og debuterte sammen med Albania, Andorra og Hviterussland. Som et slags symbol på landets tilbakekomst til de sivilisertes rekker, fikk nummeret Lane moje andreplassen. Låta var en slags ur-balkanballade, i sterk motsetning til begge de andre pallplassene. Hellas tok tredjeplassen med Sakis Rouvas’ Shake It, som er akkurat så trashy som den høres ut som.

Førsteplassen med solid margin gikk imidlertid til Ukraina. Ruslana var (og er) landets kanskje aller største popartist, og gikk for et ganske rocka nummer ved navn Wild Dances. Lærkostymene (min mor kaller dem fortsatt «The Ukrainian Biker Gang») er inspirert av antrekkene til Rusyn-folket langt vest i Ukraina, som Ruslana stammer fra. Konseptuelt og populistisk, der altså, og en braksuksess.

2005 – Kiev, Ukraina
Dette var siste år der alle poengene ble lest opp – det var nemlig 39 deltagerland, og dermed gikk poengutdelingen langt, langt, langt over skjema. 2005 er merkverdig fordi alle Big Four-landene (Italia var ikke med) samt vertslandet Ukraina inntok de nederste fem plassene i konkurransen. Helt, helt nederst med kun fire poeng fant man Tyskland. Gracias Run and Hide er egentlig bare veldig flat. Uinspirerende. Et interessant konsept som kunne blitt mer.

Norge sendte et bidrag jeg tipper de fleste husker, nemlig Wig Wams In My Dreams. Glambandet fra Fredrikstad er fortsatt elsket og hatet den dag i dag, men i Europa var de mest elsket av alle de nordiske landene. Det ble en delt niendeplass med Danmark. Et annet koselig bidrag som ikke nådde helt opp var Latvias The War is Not Over, med artistene Walters & Kazha sittende på krakker med hver sin gitar.

Romania kom på pallen for første gang, med Let Me Try. Chiara tok sin andre pallplass for Malta, denne gangen med Angel, som i mine øyne burde ha vunnet. Grunnen til dette er selvfølgelig at Helena Paparizous My Number One, som vant konkurransen for Hellas, var en fullstendig ubrukelig låt som trolig kun vant på skjørtelengden til Paparizou. Sånn, da var det sagt.

2006 – Athen, Hellas
Konkurransen ble avholdt i en av hallene som sto igjen fra OL, som vel må være et av OL-anleggene de har vært flinkest til å gjenbruke. Apropos gjenbruk, så sendte Sverige Carola for tredje gang, 15 år etter den forrige turen hennes til Eurovision og på engelsk for første gang. Det endte med en femteplass. Også Malta sendte en gjenbruksartist, Fabrizio Faniello, som også hadde sunget bidraget deres i 2001. Denne gangen endte han helt sist med ett stakkarslig poeng.

Norge endte på en 14. plass med Christine Gulbrandsens låt Alvedansen, som av uforståelige grunner hadde vunnet MGP det året. Lenger oppe kom Latvia på sjetteplass med parodilåta We Are the Winners av LT United, som sammen med vinneren var den eneste av låtene til å gå som en farsott på internett gjennom den sommeren. Tredjeplassen gikk til Bosnia, med Hari Mata Haris veldig koselige Lejla.

Russland sendte Dima Bilan for første gang, og han klarte en svært respektabel andreplass i svært minimalistisk singlett, med dame som sto opp fra piano, og låta Never Let You Go. Han kunne imidlertid ikke konkurrere mot Finland. Ja. Finland vant Eurovision for første gang. Og det gjorde de selvfølgelig med Eurovisions første metalseier. Hard Rock Hallelujah av Lordi var rett og slett EPISK med fet, kursiv og understreking. Ingen som så på TV den kvelden har glemt den. Eller sjokket som oppsto i media da det viste seg at et av bandmedlemmene var en kvinne.

Watch Eurovision 2007 Online

Dette kunne aldri fungert noe annet sted enn Eurovision

2007 – Helsinki, Finland
Flere solide nummer ble dessverre stemt ut i semifinalen, deriblant Israels Push the Button (mer om den senere), Islands Valentine Lost og Sveits’ Vampires Are Alive. Heldigvis var også Guri Schankes Ven a bailar conmigo blant de uheldige, og Norge falt dermed utenfor for første gang i semifinaleæraen. Israels bidrag ble for øvrig kritisert for å være altfor politisk. Knappen de referer til er (selvfølgelig) atomknappen.

I finalen endte Irland helt sist. They Can’t Stop the Spring er for så vidt koselig, men veldig flat. Britenes Flying the Flag (For You) er verre i motsatt retning og endte på plassen over. Finlands Hanna Pakärinen endte som beste nordiske nummer på 17. plass, rett foran Sverige. Ingen stor nordisk kveld, mens pallen var helslavisk for første gang. Russlands trio Serebro satset på skoleuniformer og låt med tekst som ikke ga mening («Oh, don’t call me funny bunny/I’ll blow your money, money/I’ll get you to my bad ass spinnin’ for you), og ble belønnet med tredjeplassen.

Ukraina tok andreplassen med det som må kalles tidenes mest Eurovision-ete låt. Dragqueenen Verka Serduchka og låta Dancing Lasha Tumbai er blitt både legendarisk og et levende meme. Russland protesterte for øvrig og mente at «Lasha tumbai» var et rim på «Russia goodbye». Men helt, helt øverst lå Serbia med hjertevarmende Molitva, en ballade om fred på Balkan. Artisten Marija Serifovic hadde et utseende som gjorde at det lenge var spekulasjoner på internett om at det var en slags lesbisk maktballade. Verden har gått videre siden den gang…

2008 – Beograd, Serbia
For første gang var det to semifinaler – da antallet deltakerland nådde 43. Irland sendte dukkefiguren Dustin the Turkey og låta Irlande Douze Pointe, og ble belønnet med en rask exit. Finland prøvde på sin side med mer metal, men Teräsbetonis Missä miehet ratsastaa traff ikke i nærheten av like godt i finalen som to år tidligere, og endte på 22. plass. Sisteplassen var delt mellom Tyskland, Polen og Storbritannia, med tre svært lite minneverdige låter.

Norge sendte en vesentlig oppgradering fra fjoråret. Maria Haukaas Storeng var allerede godt etablert som artist her i landet, og hennes Hold On Be Strong endte på 5. plass. Årets koseligste bidrag var Bosnias Pokusaj, på 10. plass. Pallen var nok en gang ganske østlig av seg, og det var vel dette året der det begynte å komme seriøse klager om nabostemmegivning. Hellas’ tredjeplass var nok et tilfelle av at dama var penere enn sangen, selv om Secret Combination for så vidt er lettere å høre på enn en del av de andre.

Russland og Ukraina tok de to øverste plassene, Ani Loraks Shady Lady var for så vidt ei låt med mer tempo enn vinneren, men kombinasjonen av sceneshow, kjekk artist og ålreit låt fra Russlands side var umulig å motstå. Dima Bilans Believe inneholdt blant annet en kunstløper som gikk på skøyter på scenen – mens Bilan var barbeint/gikk i sokkelesten!

2009 – Moskva, Russland
EBU gikk over til et 50/50-system for voteringen dette året, der en kombinasjon av telefonstemmer og jurystemmer skulle avgjøre. Georgia måtte trekke seg etter at låta «We Don’t Wanna Put In» med rette ble anklaget for å være en anelse politisk av Russland. Passende nok endte fjorårets nummer 1 og 2, Russland og Ukraina, på 11. og 12. plass. Finland inntok sisteplassen med 22 poeng, kun ett poeng bak Litauen og Spania. Waldo’s People imponerte ingen med Lose Control.

Aserbajdsjan begynte sin rekke med noe tvilsomme gode plasseringer med låta Always. Teksten til Islands andreplass virket merkelig passende for tidsånden. I Is It True virker det som Yohanna synger om sitt eget lands daværende økonomiske krise. Vinneren i 2009 tror jeg alle kjenner til – alle nordmenn har noen minner fra denne kvelden og natta.

For ja visst, det var Alexander Rybak, fela hans og Fairytale som sprengte alle poengrekorder og sjarmerte store deler av kontinentet. Hele seksten tolvpoengere gikk til låta som siden ble spilt ca. fem ganger i timen på samtlige norske radiostasjoner hele sommeren. Mange husker kanskje også hvordan Synnøve Svabø tydeligvis hadde drukket femten Red Bull før konkurransen begynte og gikk fullstendig bananas i kommentatorbua.

2010 – Fornebu, Norge
Stabæk måtte flytte fra Telenor Arena i hele mai måned og NRK måtte selge rettighetene sine til fotball-VM for at dette skulle gå i havn. Til gjengjeld leverte vi et av tidenes kuleste pauseshow, med Madcon, Glow og dansing over hele Europa. Da var det helt i orden at Didrik Solli-Tangens My Heart Is Yours var heller ganske middels som låt. Husker dere alt oppstyret som oppsto rundt at han ikke klarte å synge T-en i heart? Det var også midt i scenestormeren Jimmy Jumps storhetstid, og han var å finne på scenen under Spanias nummer. Daniel Diges fikk framføre Algo Pequeñito på nytt, men endte likevel på 15. plass.

Mitt favorittnummer fra 2010-konkurransen er utvilsomt Serbias Ovo je Balkan. Milan Stankovic representerte alt man ikke forventet fra landet – ekstravagant, åpent homofil, vestlig. Det fikk han omsatt til en 13. plass. Storbritannia plukket opp nok en sisteplass med den ganske anonyme That Sounds Good to Me. Hellas’ OPA var også ganske minneverdig, og endte på 8. plass. Romania fikk plass på seierspallen med Paula Seling og Ovis Playing With Fire. La oss heller ikke glemme at dette var debuten for Epic Sax Guy – som opptrådte for Moldova i låta Run Away.

Andreplassen gikk til det tyrkiske nu metal-bandet maNga. De har stort sett opptrådt på tyrkisk, men fikk lagd en låt på engelsk til Eurovision. We Could Be the Same er for så vidt ganske kul, og sceneshowet med en dansende robotskikkelse er legendarisk, men jeg stusser fortsatt over noen av linjene fra teksten. «For all this time, I’ve been loving you/Don’t even know your name», om ikke dette er creepy så vet ikke jeg. Uansett gikk seieren til tidenes easy listening-låt. Tyskland gjentok suksessoppskriften sin med søt ung jente og koselig pop med Lena og Satellite.

2011 – Düsseldorf, Tyskland
For Norge ble det et veldig kort opphold i Tyskland. Stella Mwangis Haba Haba kunne være så banebrytende den bare ville, og var første låt i Eurovision-historien som ble sunget på swahili, men den var rett og slett ikke særlig bra eller interessant. Dessverre var dette også året der Europa ble introdusert for konseptet Jedward. Tvillingene fra Irland kom på 8. plass på første forsøk med låta Lipstick.

Tyskland sendte like godt Lena på nytt, denne gangen med låta Taken by a Stranger, men klarte bare en 10. plass denne gangen. Sveits fikk jumboplassen i finalen, med 19 poeng, for Anna Rossinellis In Love for a While. Sverige og Danmark endte begge i topp fem, og Eric Saades Popular er faktisk noe av det bedre de har sendt til Eurovision oppgjennom.

Italia meldte comeback til Eurovision for første gang på 14 år, og sendte like godt et av sine mest vellykkede bidrag noensinne. Raphael Gualazzis blanding av italiensk og engelsk fra pianoet var populært nok til at Madness of Love endte på en meget solid andreplass. Mer enn 30 poeng foran lå imidlertid Aserbajdsjan. Ell & Nikkis Running Scared er egentlig et ganske ordinært popnummer, og det faktum at den vant har ikke stoppet spekulasjonene om at landet kjøpte stemmer i Eurovision i flere år.

Kenneths Eurovisionhistorie – 1996-2003

1996 – Oslo, Norge
Nå hadde Oslo endelig fått seg en arena der man kunne arrangere noe på størrelse med Eurovision. Noen uker før konkurransen valgte EBU å avholde en kvalifiseringsrunde med samtlige deltagerland utenom Norge, som ikke ble sendt verken på TV eller radio. Dermed forsvant Tyskland, Israel, Danmark, Ungarn, Russland, Makedonia og Romania ut. Tysklands ekskludering skapte nok rabalder til at EBU etter hvert fant på «Big Five»-konseptet, samt at de droppet hele kvalifiseringen.

Med Danmark ute, og Finland på sisteplass, ble det en veldig blandet fornøyelse for Norden dette året. Jasmines Niin kaunis on taivas var faktisk et respektabelt Romani-inspirert bidrag, men falt tydeligvis ikke i smak og måtte nøye seg med poeng fra Island og Estland. I motsatt ende fant man Sveriges Den vilda (litt kul), og Norges I evighet (Elisabeth Andreassen igjen, denne gangen med en helt middels ballade).

Tross to nordiske land på pallen, var det ikke håp om å hamle opp med vinneren. Irland tok sin fjerde seier på fem år med Eimear Quinn og The Voice. Av alle de irske seierslåtene fra 90-tallet er det nok denne jeg liker best.

Etter denne konkurransen valgte EBU å ta gjennomsnittet av poengsummen til hvert land gjennom de siste fire konkurransene, og lot de beste 23 bli igjen til året etter. Israel valgte å trekke seg, så Bosnia fikk plassen deres.

1997 – Dublin, Irland
Det første året der man eksperimenterte med telefonstemmer, i fem ulike land. Ellers var det noe veldig alminnelig over Eurovision i 1997. Det britiske bidraget som vant med overlegen margin var riktignok ganske uvanlig i 90-tallssammenheng – Love Shine a Light av Katrina and the Waves var et nummer med tempo. Ellers kom Irland med i toppen igjen, Norge gjorde det ganske så elendig…

…Eller, altså, det norske bidraget var uvanlig. Det var nemlig det verste norske nummeret i Eurovision-historien. Tor Endresens San Francisco fortjener kun å begraves i anriket uran under fem meter med murstein for å forsikre seg om at den aldri kommer tilbake. At både den og Portugals Antes do adeus fikk null poeng sier egentlig skremmende mye om sistnevnte nummer.

Irland fikk for øvrig flest av telefonstemmene, men juryene bar Storbritannia til seier. Blant annet ga britene 12 poeng til Irland. Det skal nok ikke undervurderes at dette var midt i Cool Britannia-perioden.

1998 – Birmingham, Storbritannia
Kanskje den mest kontroversielle Eurovision-vinneren noensinne – i sitt eget land. Israel tok hjem sin tredje seier noensinne, med transseksuelle Dana Internationals låt Diva (som for øvrig er litt kul). Ikke overraskende var hun ikke veldig populær blant mer ortodokse jøder i hjemlandet, og Dana International måtte ha politieskorte med seg til enhver tid i Storbritannia. Hun vant i en høydramatisk avslutning, der Makedonia som siste land ga kun åtte poeng til henne, ti poeng til Storbritannia, men ikke ga de ventede tolv poengene til Malta.

Britene klarte nesten å gjenta seieren med Imaani og Where Are You?, som må være Eurovisions mest vellykkede houselåt. De lå i sin tur ett poeng foran Malta, som for første (men ikke siste) gang sendte Chiara. Norge gjorde det heller ikke så verst i 1998, med Lars Fredriksens Alltid sommer. Dette er siste gang Norge har lyktes med å sende ei låt på norsk, og for øvrig også Lars Fredriksens eneste bidrag til norsk musikkhistorie.

Sveits endte sist med låta Lass ihn av en artist med det norskklingende navnet Gunvor. Danmark og Island fikk ikke være med og leke dette året, mens både Sverige og Finland endte rundt midten. 1998 var også første år der nesten alle (med fire unntak) land stemte per telefon.

1999 – Jerusalem, Israel
Kravet om å synge på morsmålet og bruken av orkester forsvant helt ut i 1999, til store protester fra mange tradisjonalister. Årets beste bidrag (men ikke vinneren) holdt seg imidlertid til artistenes morsmål – i tillegg til to andre språk. Tysklands Reise nach Jerusalem – Kudüs’e seyahat ble sunget på tysk, tyrkisk, engelsk og hebraisk, og endte på en solid tredjeplass. Norge sendte Stig van Eijk med låta Living My Life Without You. Plasseringen låta fikk var like minneverdig som låta i seg selv – 14.

Aller verst gikk det for Spania. Lydias No quiero escuchar fikk kun ett poeng, og klarte dermed akkurat å slå Kypros (2 poeng) i kampen om sisteplassen. I motsatt ende fant man to nordiske land som sendte låter med tempo. Islands All Out of Luck ble kun slått av Sveriges Charlotte Nilsson og Take Me To Your Heaven.

Flere låter måtte bli diskvalifisert før konkurransen kunne begynne. Tyskland sendte faktisk et erstatningsnummer – Sürpriz overtok for Corinna May da det ble oppdaget at sangen hennes allerede var spilt inn av en annen artist, mens Bosnias originallåt var blitt sluppet kommersielt i Finland noen år tidligere. Russland endte også opp med å rote seg bort da de ikke sendte konkurransen i 1998 på TV. Det må man nemlig gjøre for å delta året etter, og dermed måtte de stå over Eurovision i 1999.

De mest minneverdige MGP-antrekkene gjennom tidene - MinMote.no ...

Hjælp.

2000 – Stockholm, Sverige
Her valgte Norge å avslutte 90-tallet med det mest 90-talls nummeret som noen gang har 90-tallet. Jeg snakker selvfølgelig om Charmed og My Heart Goes Boom. Alle tiårets verste musikktropes lagt sammen i ei smørje av en treminutters komposisjon. Det ble en ellevte plass på Norge.

Lenger oppe var det bedre ting å finne. Danmarks vinnerlåt Fly on the Wings of Love er for lengst blitt legendarisk i Eurovision-sammenheng. Olsen Brothers var for øvrig den eldste duoen til å vinne konkurransen noensinne. Russland og Latvia utgjorde resten av seierspallen – førstnevnte med den noe anonyme Solo, og sistnevnte med den koselige (og fryktelig cheesy) My Star. Nederst lå – for ørtogførtiende gang – Belgia. Envie de vivre fikk kun to poeng.

Tyskland sendte hiphoplåta Wadde hadde dudde da?, som foregår på en oppdiktet tysk dialekt, og ble belønnet med en femteplass. Russland prøvde faktisk å få Danmark diskvalifisert, fordi sistnevnte brukte vocoder på et tidspunkt i låta, men EBU valgte klokelig å avvise protesten.

Tristere er det at Nederland måtte avbryte sin sending av konkurransen midtveis, på grunn av fyrverkerikatastrofen i Enschede og behovet for kontinuerlig nyhetsdekning. 23 mennesker ble drept og nesten 1.000 såret i det 177 tonn fyrverkeri gikk i lufta. De nederlandske juryene delte likevel ut poeng.

2001 – København, Danmark
Konkurransen flyttet seg over Øresund, med en medley av Aqua-låter som pausenummer. Det var også det beste semi-norske bidraget den kvelden, ettersom Halvor Lægreids On My Own bare fikk tre poeng og endte på sisteplass. Den ble delt med Island – Two Trickys Angel virker å ha vært et slags forsinket forsøk på å cashe inn på boybandbølgen på 90-tallet. Programlederne i årets utgave sang de fleste av linjene sine på rim, noe som ikke forhindret den britiske kommentatoren Terry Wogan fra å kalle dem «Doctor Death and the Little Mermaid». BBC måtte utstede en offisiell beklagelse.

Det gikk nesten veien for Danmark denne gangen også. Rollo & Kings Never Let You Go er riktignok cringey som fy, men tok en brukbar andreplass. Dermed kom de foran Hellas, med låta Die for You som var et tidlig eksempel på den greske tradisjonen «middels popsang, lekker dame».

Vinneren var imidlertid Estland! Låta Everybody var catchy, morsom, og ikke helt katastrofe når det gjaldt musikalsk kvalitet. Morsomt er det også å nevne at Dave Benton både er den eldste artisten til å vinne Eurovision, og den første med en annen hudfarge enn hvit. Han var født og oppvokst i Aruba, og fant seg estisk kone en gang på 80-tallet. Dermed har han bodd i Estland siden 1997.

2002 – Tallinn, Estland
Den første Eurovision-konkurransen i det tidligere Sovjetunionen ble uten Norge – EBU brukte fortsatt prinsippet med nedrykk og opprykk for de verste landene. Jeg tror dette var første Eurovision jeg så, men jeg husker ikke noe særlig fra den. Danmark vil nok helst også glemme, da de bare to år etter en overlegen triumf endte helt sist. Malene Mortensens Tell Me Who You Are endte med sju poeng.

Eurovision-trofeet skulle ikke reise langt dette året. Latvia noterte seg for sin første og eneste seier ved Marie N og hennes latinoinspirerte låt I Wanna. Tolv poeng etter innkasserte Malta enda en andreplass, mens Storbritannia og Estland delte på tredjeplassen. Dette var for øvrig foreløpig siste gang Storbritannia noterte seg for en respektabel plassering i Eurovision-sammenheng.

Husker dere Corinna May? Hun som ble diskvalifisert for Tyskland i 1999? Hun fikk opptre denne gangen, med en original sang og greier. Den endte helt nede på 21. plass, så det spørs om ikke Tyskland unngikk en liten katastrofe da de sendte Sürpriz isteden.

«Everyway That I Can»
Den gangen Tyrkia faktisk mestret kombinasjonen islamsk og vestlig. Bildet er fra åpningsnummeret i 2004.

2003 – Riga, Latvia
Dette er første Eurovision-utgave jeg husker, og det var mye minneverdig som skjedde dette året. Storbritannias sisteplass med null poeng – Cry Baby er i mine øyne kanskje den verste Eurovision-låta noensinne. Norges comeback med en fjerdeplass – Jostein Hasselgårds I’m Not Afraid to Move On, som overhodet ikke var så verst. Og foran Norge, tre låter som har skrevet seg inn i historien på hver sin måte.

Russland tok tredjeplassen med t.A.T.u. Duoen var på sitt mest populære i 2003, etter et par låter der de spilte på den klassiske fantasien «lesbiske tenåringsjenter» i musikkvideoene. Låta Ne ver’, ne bojsja var første gang jeg hadde hørt dem på russisk, og i ettertid ser jeg at teksten ikke er så aller verst, men det som skapte ekstra kontrovers var et rykte om at de skulle komme nakne på scenen. Under en ekstremt tett votering endte de bare tre poeng bak vinneren.

Til sammenligning var Belgias Sanomi ganske tamt, selv om Urban Trad sang hele den keltiskinspirerte sangen på et oppdiktet språk. BBCs Terry Wogan kommenterte at de ikke hadde nok med tre språk i Belgia fra før. Øverst, på 167 poeng, endte imidlertid Tyrkia. Sertrab Ereners Everyway That I Can var en deilig blanding av vestlig og tyrkisk, som naturligvis ikke var ukontroversiell i hjemlandet, men som overbeviste det europeiske publikum.

Kenneths Eurovisionhistorie – 1988-1995

1988 – Dublin, Irland
Østerrike endte sist med Lisa Mona Lisa av Wilfried. Det ble visstnok kalt tidenes verste Eurovision-låt en gang, men jeg synes den har sin egen, merkelige sjarm. Norge klarte seg forholdsvis bra med Karoline Krügers For vår jord, en tidlig miljøballade som fikk en fin femteplass.

Danmark leverte endelig en god Eurovision-prestasjon igjen. Den høygravide Kirsten Siggaard ledet duoen Hot Eyes, som tok tredjeplass med låta Ka’ du se hva’ jeg sa’. Den beviser for øvrig også at dansk desperat behøver en rettskrivingsreform. Britene tok andreplassen med Scott Fitzgeralds Go.

Sveits tok førsteplassen i 1988 med et noe tvilsomt trekk. De hentet nemlig inn en gryende internasjonal superstjerne fra Canada – Celine Dion. Hennes Ne partez pas sans moi stjal seieren med ett poengs margin. Det er også verdt å nevne at Kypros valgte å trekke seg i siste liten, kun noen uker før konkurransen – det viste seg nemlig at deres bidrag også hadde vært med i kypriotisk MGP i 1984, noe kypriotisk TV selv betraktet som uakseptabelt.

1989 – Lausanne, Sveits
På fjerde forsøk fikk Island til det som er en meget viktig overgangsrite for alle land som blir med i Eurovision – nemlig sin første jumboplassering! Norge sendte et bidrag som var minst like anonymt i form av Britt-Synnøve Johansen og Venners nærhet. Det ble en 17. plass av 22 mulige, med bare 30 poeng. Siden den gang har ikke Johansen hatt noen særlig musikalsk karriere utenfor Rogaland. Svenskene og danskene kriget om tredjeplassen, og det var Danmark som trakk det lengste strået med ett poengs margin. Birthe Kjærs Vi maler byen rød er for så vidt en ualminnelig koselig og optimistisk låt.

Britene klarte nok en gang en litt småsur andreplass med Live Report og Why Do I Always Get It Wrong, men seieren gikk for første og eneste gang til Jugoslavia! Zagreb-rockebandet Riva sto for Jugoslavias siste store triumf uansett arena før landet falt sammen på begynnelsen av 90-tallet. Rock Me Baby er faktisk min absolutte favoritt blant Eurovision-låter, hvilket ikke sier rent lite.

Celine Dion framførte ikke bare sin vinnerlåt fra året før, men også sin første singel på engelsk – det vil si, hun mimet den, fordi hun ikke var trygg nok på å synge på engelsk ennå.

1990 – Zagreb, Jugoslavia
Ikke overraskende var Eurovision dette året sterkt påvirket av Berlinmurens fall noen måneder i forveien. Østerrikes Keine Mauern Mehr endte ganske nøyaktig midt på treet. Norge sendte Ketil Stokkan for andre gang og hans sang beskrev også Berlinmurens fall – og ble følgelig kalt Brandenburger Tor. Som takk for innsatsen fikk han åtte poeng og en delt sisteplass med Finland. Finland sendte for øvrig et svenskspråklig bidrag, for første gang – Fri handler ikke om Berlinmuren, men stiller heller et filosofisk spørsmål om hvem av oss som er fri. Bandet Beat sto også for tidenes Eurovision-hockey.

Bedre gikk det for sanger som hyllet den forestående Maastricht-avtalen og opprettelsen av EU. Både vinneren, Italias Insieme: 1992 og Irlands tredjeplass Somewhere in Europe handler om dette. Andreplassen gikk til Frankrike – Joëlle Ursulls White and Black Blues var et litt mer eksperimentelt innslag med calypso.

Stormvind i schlagern | Aftonbladet

Carola fångade Europa med en stormvind. Heldigvis var ikke undertegnede født ennå.

1991 – Roma, Italia
Et noe kaotisk arrangement (blant annet fordi italienerne var så dårlige i engelsk at de blingsa på flere navn), men med en usedvanlig stilig scene og en dramatisk avslutning. For alle de nordiske landene utenom ett var konkurransen usedvanlig mislykket. Island endte på 15. plass, og bak der igjen lå Norge på 17., Danmark på 19. og Finland på 20. Hanne Krogh ledet Just 4 Fun med låta Mrs. Thompson, og ble valgt ut til å representere Norge uten noe MGP, men klarte ikke gjenskape magien fra 1985. Sisteplassen gikk til Østerrike. Thomas Forstner leverte også et godt bidrag i konkurransen om beste Eurovision-hockey, men låta Venedig im Regen var like cheesy som tittelen.

En av mine favoritter i Eurovision-historien endte på tredjeplass dette året, nemlig Israels Duo Datz med låta Kan. Foran dem lå Frankrike med et låtnavn som ruller fint på tunga, C’est le dernier qui a parlé qui a raison av Amina. De fikk faktisk samme poengsum som vinneren, og siden de fikk like mange tolvpoengere måtte man faktisk kåre en vinner ut i fra flest tipoengere.

Dette året ble nemlig Europa Fångad av en stormvind. Carola klatret til topps på andre forsøk, med en langt mer irriterende låt enn sist – og sørget dermed for Sveriges tredje seier. Det er verdt å nevne at reglene siden er blitt endret, slik at bidraget som får poeng fra flest land totalt vinner, framfor bidraget med flest tolvere, tiere, åttere, osv.

1992 – Malmö, Sverige
Sveriges tredje seier ble avløst av tidenes mest imponerende seiersrekke i Eurovision. 1992 var nemlig den første av tre seire på rad for Irland – her ved Linda Martin og låta Why Me?. Dette året ble Jugoslavias siste i Eurovision, da landet var godt i gang med å implodere våren ’92.

Etter seieren året før, endte Sverige dette året opp på nest siste plass, kun slått av Finlands Pave Maijanen med Yamma, yamma. Stort bedre gikk det ikke for Norge. Merethe Trøans låt Visjoner er rett og slett et veldig anonymt bidrag. Lille Malta endte helt oppe på tredje plass, med Little Child av Mary Spiteri, mens andreplassen gikk til Storbritannias Michael Ball og One Step Out Of Time. Britene hadde gått all in på dette året, og var skråsikre på at den ganske moderne poplåta skulle ta seieren hjem.

Eurovision Eurovision 2015: The Barbara Dex Award 2015 - ESCToday.com

Barbara Dex opptrådte i en kjole hun hadde designet selv. Det fikk motesnobbene en god latter ut av.

1993 – Millstreet, Irland
1993 ble det første året der EBU måtte hanskes med sitt store dilemma. De ville inkludere flest mulig land i Europa, uten å gjøre konkurransen helt absurd lang. Løsningen dette året var å holde en kvalifisering i Slovenia der de østeuropeiske landene fikk konkurrere om tre plasser i Eurovision. Valget av arena dette året var også uvanlig – Millstreet er ei lita bygd noen mil utenfor Cork, men hadde en stor hall som oftest ble brukt til hestesport, og som passet fint til Eurovision-formålet.

Norge sendte Silje Vige med låta Alle mine tankar, som faktisk er ganske god og følgelig ble belønnet med femteplass – best av de nordiske landene. Verre gikk det for Belgia. Barbara Dex’ Iemand als jij fikk kun tre poeng. Kjolen hennes var for øvrig egendesignet og ga opphav til Barbara Dex-premien for dårligste klesvalg i Eurovision. Også i år fikk Irland og Storbritannia de to øverste plassene, med henholdsvis Niamh Kavanaghs In Your Eyes og Sonias Better the Devil You Know. Sistnevnte er det i alle fall litt fart i, men ingen av dem er musikalske høydarer. Sveits knep tredjeplassen.

Dette var siste år der poengene ble lest opp via telefonlinjer, og det bidro til et av de vakreste øyeblikkene i Eurovision-historien. Den bosniske juryen satt i Sarajevo, som ble beleiret av serbiske styrker på dette tidspunktet. Det tok flere forsøk før man nådde fram til dem, men da de endelig fikk svar brøt det ut applaus i salen og trolig rundt om i hele Europa. Tolvpoengeren fra Bosnia gikk til Østerrike, mens Norge fikk sju poeng.

1994 – Dublin, Irland
Dette året valgte EBU å løse «for mange land»-problemet ved at de sju dårligste landene fra året før måtte stå over. Italia og Luxembourg valgte å trekke seg frivillig, slik at det var Belgia, Danmark, Israel, Slovenia og Tyrkia som var uheldige. Luxembourg har vi aldri fått se i Eurovision siden. Irland valgte å legge konkurransen til Dublin igjen denne gangen.

Det norske bidraget i år het Duett. Det var overraskende nok en duett mellom Bettan og Jan Werner Danielsen – som ikke gikk helt dårlig, og sørget for at Norge igjen ble best av de nordiske med en sjetteplass. Litauen ble for sin del det første østblokklandet som endte på siste plass, med den berømmelige nullpoengeren. I motsatt ende var Polen, som kom helt opp på andre plass. Den var ikke helt ukontroversielt, da Edyta Górniak sang låta To nie ja! på engelsk under juryframføringen (fortell meg igjen hvorfor juryen ser en annen framføring enn oss?). Kun seks av tretten nødvendige land valgte å levere inn protest, og dermed ble andreplassen stående. Låta er egentlig ganske ok! Det er imidlertid ikke den tyske tredjeplassen, MeKaDos Wir geben ‘ne Party.

Førsteplassen gikk, for tredje år på rad, til Irland. Paul Harrington og Charlie McGettigan gikk sammen om den nostalgiske balladen Rock’n’Roll Kids. Pauseinnslaget var for øvrig tidenes første framføring av Riverdance.

1995 – Dublin, Irland
Etter å ha fått lovnader om at de ikke måtte arrangere for fjerde gang om de vant igjen, valgte irske RTÉ å peise på og arrangere på ny. Det irske bidraget dette året endte for øvrig litt under midten, så det var ingen fare her. Spekulasjonene om at de hadde valgt ei dårlig låt med vilje var faktisk inspirasjonen for en episode av Father Ted. Norge vant for andre gang! Denne gangen var det naturligvis Secret Garden og Nocturne som sto for seieren.

Nocturne var en noe kontroversiell vinner, ettersom låta kun har 24 ord med tekst. Kun to låter i Eurovision-historien har hatt mindre tekst, og det gikk ganske dårlig med begge. Spania leverte endelig respektabelt igjen med Anabel Condes Vuelve conmigo, som kom på andreplass.

Tredjeplassen gikk til den svenske prettyboyen Jan Johansen, med svisken Se på mig. I motsatt ende var Tyskland, med ett poeng.

Kenneths Eurovisionhistorie – 1980-1987

1980 – Haag, Nederland
Israel hadde ikke sjans til å være vertskap to år på rad, dermed gikk turen til Nederland. Norge hadde store forhåpninger dette året. Sámiid ædnan hadde truffet Norge midt under Alta-aksjonen, og man trodde at Sverre Kjelsberg og Mattis Hætta kanskje kunne få en bra plassering. Det ble med 16. plass og 15 poeng, selv om publikum nok likte den bedre enn juryene. Men vi vil alltid ha joiken.

Eurovision vil også alltid ha Johnny Logan. Irlands Mr. Eurovision vant med god margin med What’s Another Year. På plassene bak kom Tyskland med Theater, og Storbritannia med Love Enough For Two. Ikke noen dårlig seierspall dette året.

Norge - null poeng! - Kultur - Klar Tale

Aldri i livet om Finn Kalvik fikk representere Norge igjen.

1981 – Dublin, Irland
Det var riktignok ikke like ille som i 1969, men i 1981 var seieren særdeles kontroversiell. Storbritannias Bucks Fizz kapret seieren med fire poengs margin, men mange påsto at seieren ikke først og fremst handlet om det musikalske: Making Your Mind Up er kanskje ikke noen minneverdig poplåt, men midt under framføringen rev de to mannlige medlemmene av gruppa skjørtet av de to kvinnelige medlemmene – det gjemte seg selvfølgelig et nytt skjørt under, men sjokkeffekten var der. Dermed passerte de Tysklands Johnny Blue og Frankrikes Humanahum. Frankrike trakk seg fra konkurransen i 1982 i protest.

Norge jublet over sisteplass og null poeng. Ja, jublet. Harald Tusberg mente folk ville huske det norske bidraget bedre enn mange andre. Finn Kalvik, som ikke traff en eneste nerve i Europa med Aldri i livet, var glad over å ha fått en ukes ferie i Dublin. Galgenhumor på norsk.

1982 – Harrogate, Storbritannia
Ettersom det tydeligvis bare fantes to-tre artister i Norge på denne tida, sendte Norge denne gangen Jahn Teigen OG Anita Skorgan. Adieu endte på 12. plass. Sist endte Finland, som sendte Kojo: en slags Blues Brothers-remake med bowlerhatter. Låta deres Nuku pommiin handler om atomkrig. Rørende.

Israel tok andreplassen med en av mine absolutte Eurovision-favoritter, Hora av Avi Toledano. Aller øverst tronet imidlertid Tyskland for aller første gang. Suksessformelen de etablerte dette året har de prøvd mange ganger siden: Ung jente (Nicole, 17 år på konkurransetidspunktet) som synger rolig, positiv musikk (Ein bisschen Frieden). Innslaget av harpe må sies å være ganske unikt.

1983 – München, Tyskland
Fra 1983-konkurransen kom det flere fine karrierer. Sverige sendte en 16-åring ved navn Carola – dere har kanskje hørt om henne? Hun endte på tredjeplass med Främling. På plassen over kom Israels Ofra Haza med Chai. Vinneren var Luxembourg (som sendte en fransk sangerinne, som vanlig). Corinne Hermés framførte Si la vie est cadeau.

Norge sendte Jahn Teigen og Anita Skorgan enda en gang, og Do Re Mi endte faktisk så høyt oppe som 9. plass. En høydare for begge to, altså. Året etter gifta de seg. Så skilte de seg.

Sisteplassen dette året ble delt mellom Tyrkia og Spania. Litt usikker på hva den tyrkiske låta Opera prøvde å få til, mens Quien maneja mi barca? var et slags manisk flamencoinspirert sammensurium.

1984 – Luxembourg
Programleder Désirée Nosbusch var bare 19, men klarte å beherske fire språk. Kunne jeg klart og, det. Men jeg funker veldig dårlig på en scene, gitt. Israel trakk seg fordi konkurransen ble avholdt på samme dag som de minnes falne soldater.

Sverige vant med tre usedvanlig velkledde og velfriserte unge herrer ved navn Herreys. Jeg beklager ikke for å ha gitt deg Diggi-loo Diggi-ley på hjernen. Den er irriterende men samtidig bra. Norge sendte også et veldig bidrag som gjenspeilet 80-tallet godt, Lenge leve livet av Dollie de Luxe. Det ble imidlertid med 17. plass. Aller sist, to plasser bak, fulgte Østerrike.

Andreplassen her fortjener å nevnes. Linda Martins Terminal 3 var favoritt til å vinne lenge, men irene endte opp åtte poeng bak Sverige. Låta var selvfølgelig skrevet av Johnny Logan.

1985 – Göteborg, Sverige
Her kommer Bobbysocks! La det swinge er ikke akkurat min type låt, men den var åpenbart juryenes type låt i 1985. Seier med 18 poengs margin over Tyskland og Sverige, og Hanne Krogh og Bettan kunne juble til alt glitteret på de lilla jakkene falt av. Verst gikk det for Belgia, som endte sist for ørtogførtiende gang. Vil ellers nevne at Bra vibrationer er en veldig merkelig ting å kalle en sang på svensk.

1986 – Bergen, Norge
Siden Oslo Spektrum ikke var en greie ennå, endte konkurransen på Vestlandet. Åse Kleveland var programleder, Sissel Kyrkjebø fikk sitt gjennombrudd som pauseunderholdning, og Island var med for første gang! Fram til nå hadde det vært for dyrt å direkteoverføre konkurransen til Island og sende et bidrag.

Som eget bidrag valgte Norge imidlertid å sende Ketil Stokkan. Romeo endte på 12. plass, men ble det verste norske bidraget kommersielt sett fram til da. Det verste bidraget i konkurransen ble Kypros’ Elpida, som endte med fire poeng for Tora zo. Det ble franskspråklig storeslem, uten å involvere Frankrike, med Belgia, Sveits og Luxembourg på de tre øverste plassene. Belgia prøvde hardnakket å påstå at Sandra Kim var 16, men det viste seg at hun hadde vært oppe lenge over leggetid for å synge J’aime la vie.

1987 – Brussel, Belgia
Norge ville åpenbart ikke vinne konkurransen igjen, for Kate Gulbrandsens Mitt liv virker nærmest som den var skrevet for å havne midt på treet. Langt, langt bak kom Tyrkia på sisteplass igjen med Şarkım Sevgi Üstüne.

Johnny Logan valgte å gjøre comeback i Eurovision-sammenheng. Resultatet ble en sviske vi sjelden har sett maken til: Hold Me Now. Den vant med solid margin over Tysklands Lass die Sonne in dein Herz (som tilsynelatende ble framført av 80-tallshippier?) og Italias Gente di mare (fin og rolig ballade fra en fyr som ligner mer på en rockekonge).

Visstnok skal en sovjetisk minister ha foreslått at landet skulle delta i Eurovision dette året, men det førte åpenbart ikke fram.

Kenneths Eurovisionhistorie – 1972-1979

1972 – Edinburgh, Storbritannia
Monaco er som kjent på størrelse med en mellomstor norsk kommune, og hadde følgelig verken penger eller hall som de kunne arrangere konkurransen i. Dermed måtte BBC trå til igjen. Malta havnet igjen sist, med ei låt der sangerne spør både vise menn, filosofer og poeter og freaks, Hells Angels og hippier om hva kjærlighet er. Ikke altfor langt foran lå Grethe Kausland og Benny Borgs Småting. Det var andre år på rad der Norge sendte et NRK-wholesomt bidrag, uten at det var helt vellykket.

Luxembourg vant med en ikke-fransk sanger! Vicky Leandros var opprinnelig fra Hellas, men representerte Luxembourg for andre gang. Après toi vant med fjorten poengs margin over det britiske bidraget fra The New Seekers, Beg, Steal or Borrow.

Campiest Performances – Eurovision Lemurs

Parodisk 70-talls belgiere

1973 – Luxembourg
På grunn av terrorangrepet i München skal visstnok publikum ha fått beskjed om å bli sittende mens de applauderte de ulike bidragene, for ikke å bli skutt av sikkerhetsvakter.

Sisteplassen gikk til Belgias Nicole & Hugo. Kostymene deres under Baby, Baby er nesten parodisk 70-talls, mens låta er lite å skryte av. På topp tre lå derimot tre låter som ble hits eller Eurovision-favoritter i ettertid. Cliff Richard var tilbake for Storbritannia og sang Power to All Our Friends. Spanias Eres tú ble en hit over hele Europa. Og Luxembourg tok seieren hjem for andre år på rad med Anne-Marie Davids Tu te reconnaîtras.

Det er verdt å nevne at vi nå befant oss i en merkelig mellomfase på 70-tallet, noen år der det ikke var noen språkbegrensninger. Dette året valgte kun Norge, Sverige og Finland å utnytte dette. Bendik Singers sang It’s Just A Game for Norge og endte opp midt på treet.

April 6, 1974: Europe surrenders to Waterloo as ABBA win ...

En gjeng svensker som vant Eurovision

1974 – Brighton, Storbritannia
Selvfølgelig hadde ikke Luxembourg råd til å være vertskap to år på rad.

I 1974 ble Eurovision innblandet i en rekke politiske situasjoner på sin egen, merkelige måte. – Frankrike trakk seg på grunn av president George Pompidous plutselige bortgang noen dager før konkurransen.

– Den italienske kringkasteren RAI nektet å sende Eurovision fordi landet skulle ha folkeavstemning om å tillate skilsmisser måneden etter, og det italienske bidraget het . De mente låta kunne bli betraktet som utidig innblanding fra RAIs side. Gigliola Cinquettis framføring endte på andreplass.

– Paulo de Carvalhos E depois do adeus endte på delt sisteplass, men portugiserens låt fikk langt større konsekvenser knapt to og en halv uke etter konkurransen. En radiostasjon spilte låta på kvelden 24. april for å signalisere til opprørske militæroffiserer at de skulle sette i gang et militærkupp som avsatte diktaturet som hadde styrt Portugal i nesten et halvt århundre.

Ved siden av Portugal havna også Norge, Sveits og Tyskland på sisteplass, med ett poeng hver. Anne-Karine Strøm er så vidt jeg kan se den eneste i Europa som har klart å havne på sisteplass i Eurovision to ganger på tre år. The First Day of Love fant få tilhengere blant juryen.

Før vi går til vinneren vil jeg også bemerke det nederlandske bidraget fra Mouth & MacNeal, som kom på tredjeplass. I See A Star er ei ikke halvgærn poplåt med utradisjonell framføring.

Sverige vant. En eller annen gjeng kalt ABBA. De sang om et slag. Husker ikke hvordan det gikk med dem etterpå.

1975 – Stockholm, Sverige
Nitten land deltok, etter at blant annet Frankrike gjorde sin retur og Tyrkia gjorde sin debut. I tillegg innførte man poengtallene vi kjenner i dag – 12, 10, 8, 7, 6, 5, 4, 3, 2, 1.

Tyrkias debut reddet Norge fra nok en sisteplass, da Ellen Nikolaysens Touch My Life ikke traff noen nerver hos juryene. Seieren gikk til Nederland, med gruppa Teach-Ins Ding-a-dong. Man bør heller ikke overse det ekstremt 70-tallete britiske bidraget, Let Me Be The One.

1976 – Haag, Nederland
Igjen klarte Anne-Karine Strøm å havne sist, denne gangen med låta Mata Hari. Heldigvis var dette siste gang vi sendte henne ut i Europa. Norge og Finland var de eneste nordiske landene med i konkurransen dette året – Sverige hadde ikke råd, og Danmark hadde et langt opphold fra konkurransen på 70-tallet.

Frankrikes andreplass gikk til Catherine Ferrys svært kreativt døpte Un, deux, troix. Storbritannias First Price-ABBA-gruppe Brotherhood of Man tok seieren hjem med låta Save Your Kisses For Me, som av uforståelige årsaker er blitt en Eurovision-klassiker.

1977 – London, Storbritannia
I klassisk britisk 70-tallsstil måtte konkurransen utsettes med en måned fordi det var streik i BBC. Regelen om at sangene måtte foregå på morsmålet ble gjeninnført.

Dermed valgte Sverige det svenskeste bidraget de kunne finne: dansebandet Forbes. Låta deres het Beatles, og dere skal få et utvalg av teksten:
Beatles gav oss sin musik, ‘Yesterday’ vad den var fin
Alla älska’ melodin, yeah yeah yeah…

Det ble en soleklar sisteplass på svenskene. Norge sendte en purung Anita Skorgan, som formodentlig ikke hadde møtt Jahn Teigen ennå, og Casanova endte på 14. plass. Irland tok tredjeplassen med It’s Nice To Be In Love Again, Storbritannias 2. plass-låt var en fin metafor for landets tilstand i perioden (Rock Bottom), mens Frankrike sendte vinnerbidraget. Marie Myriams L’oiseau et l’enfant fikk femten poeng mer enn Storbritannia.

1978 – Paris, Frankrike
Sier jeg Jahn Teigen, så vet dere vel hva som kommer nå? Jadda…
MIL ETTER MIL ETTER MIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIL…

En velfortjent nullpoenger på Norge, der altså. Selv Björn Skifs, som glemte deler av teksten i sitt svenske bidrag, klarte seg bedre.

Bedre gikk det også for Israel, som tok hjem sin første seier og like godt skapte en internasjonal discohit i samme slengen. I tillegg er Izhar Cohen and the Alphabeta sin låt A-Ba-Ni-Bi den første i Eurovision-historien til å bli sunget på røverspråk.

OK, det krever kanskje litt nærmere forklaring: på hebraisk brukes det såkalte bet-språket av barn på samme måte som røverspråk i Norge. Etter hver stavelse setter man inn en B og en gjentakelse av vokalen. A-Ba-Ni-Bi blir dermed «ani», eller «jeg». Hele refrenget er A-ba-ni-bi o-bo-he-bev o-bo-ta-bach, eller «ani ohev otach» – «jeg elsker deg».

Jordan, som sendte konkurransen på TV, skal visstnok ha gått over til svart skjerm da det ble klart at Israel kom til å vinne.

1979 – Jerusalem, Israel
Dette var en årgang som hadde alt. Vinneren, israelske Hallelujah av Milk and Honey, synes jeg personlig ikke er noe tess, men til gjengjeld var dette konkurransen som ga oss Dschinghis Khan. Tyskernes selvoppkalte låt endte på 4. plass, men lever med oss for alltid.

I motsatt ende av tabellen finner vi Belgia og Østerrike. Sistnevnte prøvde å utnytte at konkurransen ble holdt i en så historisk og konfliktfylt by, med låta Heute in Jerusalem. De ble belønnet med hele fem poeng. For Norges del ble det Anita Skorgan igjen, denne gangen med Oliver. Det ble en helt ålreit 11. plass.

Kenneths Eurovisionhistorie – 1964-1971

1964 – København, Danmark
Dessverre eksisterer det relativt få videoopptak av dette årets Eurovision – visstnok på grunn av en brann hos Danmarks Radio. Video av hele konkurransen finnes i det franske TV-arkivet, men er ikke blitt digitalisert ennå. Heldigvis finnes det lyd.

Vinneren dette året var Italias Non ho l’età, framført av Gigliola Cinquetti. I de tidlige utgavene av Eurovision finnes det voldsomt mye gørr kjedelige ballader, men Non ho l’età er blitt en av mine favoritter – fantastisk enkel og minimalistisk. Andreplassen gikk til britiske Matt Monro, som…ja, jeg trenger vel ikke si hva sangen hans preges av, det var det samme vaset Storbritannia hadde sendt før.

Nok en gang havnet fire låter på null poeng – Jugoslavia, debutanten Portugal, Sveits og Tyskland. Norge unnslapp denne skjebnen, kanskje fordi vi sendte Arne Bendiksen, som framførte låta Spiral. Refrenget lyder:
Livet har nå fått fasong, jeg føler meg sveisen og fjong
Svever i lykkerus rundt i et kremmerhus
Under en rosa ballong

Dette knapt et år etter Jeg vil ha en blå ballong. Liten tvil om hva Arne Bendiksen var mest glad i på 60-tallet.

1965 – Napoli, Italia
Dette året debuterte Irland, mens Sverige meldte sin retur etter et år utenfor det gode selskap, så antallet deltakerland kom opp i hele 18! Fire av disse skulle igjen havne på null poeng – Belgia, Finland, Spania, Tyskland. Finlands bidrag dette året er en helt spesiell stilstudie i konseptet «stage presence» – en ubarbert Viktor Klimenko ser bekymret inn i kamera med armene på ryggen, mens han synger sin ballade i verdens mest monotone stemmeleie.

Norge unnslapp med nød og neppe nullpoengeren. Kirsti Sparboes Karusell handler om at tenårings-Kirsti er med to kamerater på tivoli, og er et fantastisk bevis på at eufemismer ikke var en like stor greie på 60-tallet:
Mamma, hvem skal jeg kjøre med først
Kanskje Arne, for han er jo størst?

Apropos eufemismer og ordspråk: årets vinner var Luxembourg, med Poupée de cire, poupée de son, framført av (ja, franske…) France Gall. Låta er en slags parodi på tenåringspop, fylt med dobbeltbetydninger og ordspill. 18 år gamle Gall var for ung og naiv til å forstå tekstene hun selv sang, og følte hun ble utnyttet av låtskriver Serge Gainsbourg.

1966 – Luxembourg
Endelig en pallplassering på Norge! Åse Klevelands Intet er nytt under solen er rett og slett ei god gammeldags norsk 60- og 70-tallsvise. Den ble kun slått av Sverige (Lill Lindfors og Svante Thuresson sang Nygammal vals, som prøvde å gjenskape et gammelt eventyr med 60-tallsspråk) og Østerrike (Udo Jürgens Merci, Cherie, som heldigvis var avskjed for Eurovision-chansonen).

Sisteplassene dette året gikk til Monaco og Italia. Italia hadde sendt Domenico Modugno tilbake til konkurransen, men Dio, come ti amo føles mest av alt som en desperat og på grensa til rabiat kjærlighetssang.

Kirsti Sparboe – Wikipedia
Kirsti Sparboe var Norges Eurovision-artist intet mindre enn tre ganger. På de tre konkurransene fikk hun til sammen fire poeng.

1967 – Wien, Østerrike
Endelig vant et bidrag med litt fart i seg – og selvfølgelig skulle britene stå for det. Sandie Shaws Puppet on a String har tvilsom tekst, men er faktisk ei ganske morsom låt (selv om Sandie Shaw hater Eurovision-versjonen med tusen solers intensitet). Irland klarte sin til da beste plassering med Sean Dunphys If I Could Choose (som faktisk er en ganske fin ballade).

Sisteplassen (og null poeng) gikk til Sveits, mens Kirsti Sparboe ble nest sist for andre gang. Dukkemann hadde nok en litt mer meningsfylt tekst enn Karusell, men det skortet fortsatt på evnen til å treffe det europeiske publikum.

1968 – London, Storbritannia
Det e langt igjen te Royal Albert Hall – men ikke hvis du deltok i Eurovision i 1968. Dette var også den første konkurransen som ble filmet i farger. Det ble ikke gjentakelse av seieren fra året før for Storbritannia, selv om Cliff Richards Congratulations regnes som et av de beste bidragene i konkurransens historie. Seieren, med ett poengs margin, gikk til Spania og Massiel, som hadde ei låt som het noe så kreativt som…La, la, la.

Jah. Ikke overraskende ryktes det at Spania kjøpte seg til denne seieren. Congratulations er i alle fall den klart beste låta i mine ører. Norge sendte heller ikke noen musikalsk høydare denne gangen, Odd Børres Stress er ganske typisk seint 60-tall/tidlig 70-tall, men heller ikke denne gangen havnet vi sist. Den æren tilfalt Finland og Nederland. Finlands bidrag…ja, igjen, den finske fortolkningen av konseptet «stage presence».

1969 – Madrid, Spania
Den kanskje mest kaotiske og kontroversielle konkurransen i Eurovision-historien, og ikke bare fordi den ble avholdt i Franco-Spania. Mer om det etter hvert, først må vi bare ta sisteplassen: Kirsti Sparboe klarte det hun hadde prøvd på to ganger allerede. Oj, oj, oj så glad jeg skal bli er rett og slett ei helt håpløs låt. Hun skal være glad for det ene poenget hun fikk.

Men jo, kontroversen: det fantes ingen regler for hva man skulle gjøre om to bidrag hadde like mange poeng den gangen. Hva gjør man da hvis fire låter ender opp i toppen, med like mange poeng? Jo, man gir alle fire seieren. Dermed ble det seier på Frankrikes Frida Boccara (Un jour, un enfant), Nederlands Lenny Kuhr (De troubadour, den beste av disse fire i mine øyne), Spanias Salomé (Vivo cantando), og Storbritannias Lulu (Boom Bang-a-Bang).

1970 – Amsterdam, Nederland
Fire land valgte å boikotte Eurovision i 1970: Finland, Norge, Portugal og Sverige. I tillegg måtte man finne ut hvilket av de fire landene som skulle være vertskap. Til slutt kom Nederland opp av hatten.

Med bare tolv deltagere, måtte man strekke litt på programmet. Resultatet ble begynnelsen på et format vi kjenner igjen i dag: en lang åpningssekvens, og «postkort» fra hvert land. Og så lagde man tiebreakers, selvfølgelig.

Vinneren ble for første gang – men ikke siste ­– Irland. Dana var bare 18 år, men All Kinds of Everything ble begynnelsen på en stor, internasjonal artistkarriere. Hun slo Storbritannia og Mary Hopkin (som er mest kjent for Those Were The Days). Verre gikk det for Luxembourg, som endte på null poeng som eneste land.

1971 – Dublin, Irland
Alle boikott-landene var med på moroa igjen i år, og fikk selskap av Malta, som debuterte med sisteplass. Dermed sparte de Norge for den ydmykelsen, selv om Hanne Kroghs Lykken er slettes ikke var så verst – og lanserte hennes karriere.

I motsatt ende av tabellen fant man for første og eneste gang Monaco. De hadde hyrt inn et helfransk mannskap, og artisten Séverine hevdet på et tidspunkt at hun aldri hadde vært i landet. Uansett vant Un banc, un arbre, une rue med god margin over Spanias og Tysklands bidrag, som fulgte på pallplassene etter.

Kenneths Eurovisionhistorie – 1956-1963

For første gang i historien skal ikke hele Europa få nyte flere timer med sangtastrofer, dramatikk, dårlig humor og resultatopplesere som melker sine femten sekunder i rampelyset. Koronaviruset har, som kjent, tvunget Eurovision til å avlyse årets konkurranse i Rotterdam.

Men frykt ikke! I tillegg til alle ersatzprodukter som legges fram på TV, hadde jeg nemlig laget et langt dokument med oppsummeringer av alle Eurovision-konkurranser som jeg hadde tenkt å legge ut i dagene før konkurransen – og det har jeg tenkt å gjøre likevel! Dette er hvordan en fyr med sterke meninger om og lite peiling på musikk har sett seg gjennom mange (men ikke alle) låter fra intet mindre enn sekstifire år med Eurovision. Vi kjører åtte år hver dag, fram til vi når 2019. Det betyr at vi starter helt tilbake i 1956 og går til 1963 i dag.

Refrain – Wikipedia

Lys Assia, som sto for ca. halvparten av Eurovision-bidragene de første årene.

1956 – Lugano, Sveits

I 1956 sendte sju land to bidrag hver, framførte hovedsakelig for radio, og poengsummene ble aldri offentliggjort. La oss bare si at konseptet ikke var helt ferdigutviklet den gang.

Det eneste vi fikk vite av resultater var vinneren: Lys Assia fra Sveits med låta Refrain. Den var, i likhet med ganske mange bidrag i Eurovisions første tiår, en fransk-inspirert chanson om tapt kjærlighet. I grunn ikke det mest interessante året.

1957 – Frankfurt, Tyskland
Nå begynte formatet å bli mer gjenkjennelig. Denne gangen var det ti land med på leken, deriblant det første nordiske bidraget: Danmark sendte Skibet skal sejle i nat av duoen Birthe Wilke og Gustav Winckler. De debuterte med en tredjeplass! Som kuriosa kan det nevnes at de kysset på slutten av sangen, og det ble det lengste kysset i Eurovision-historien – fordi en producer glemte å gi dem et forhåndsavtalt signal når de skulle slutte.

Nederland gikk til topps dette året, med…enda en chanson: Corry Brokkens Net als toen. Verre gikk det for Østerrike. Bob Martins Wohin, kleines Pony? fikk tre av til sammen hundre poeng. Og ja, låta handler om at en mann spør ponnien sin om hvor de skal ri…

1958 – Hilversum, Nederland
Storbritannia trakk seg ut, men Sverige kom inn, så antallet land forble det samme. Det mest kjente nummeret fra 1958-utgaven var trolig Italias Nel blu dipinto di blu, eller Volare som den ble kjent som, framført av Domenico Modugno. Den ble en kjempehit, og klatra til og med til topps i USA – og vant en Grammy! Det ble imidlertid ingen Eurovision-seier på Italia. Den gikk til det mye kjedeligere franske bidraget, Dors, mon amour av Andre Claveau.

Rett etter kom Lys Assia, som opptrådte for Sveits for tredje år på rad (hun hadde i tillegg sunget begge Sveits’ bidrag i 1956). I år gikk sangen på tysk og italiensk og het Giorgio. Sisteplassen i 1958 gikk til fjorårets vinner, Corry Brokken, sammen med Luxembourgs Solange Berry. De fikk ett poeng hver. Hittil hadde de altså ikke fått noen av de beryktede nul points.

1959 – Cannes, Frankrike
Nå ville Monaco bli med på festen, og i tillegg kom Storbritannia tilbake, mens Luxembourg trakk seg ut – dermed ble det til sammen elleve land som deltok. Vinneren i år var Nederlands Teddy Scholten, som sang låta Een beetje. Hun smilte og ertet seerne under framføringen, som sikkert var voldsomt skandaløst på den tida.

Monaco debuterte med sisteplass. Jacques Pills’ Mon ami Pierrot fikk ett stakkarslig poeng. Dette året markerte også begynnelsen på en britisk tradisjon: elendige kjærlighetssanger sunget med veldig dårlig amerikansk aksent, som kom på andreplass. Sing, Little Birdie er mildt sagt ikke noen musikalsk høydare.

1960 – London, Storbritannia
Nederlandsk statskringkasting var blakke, så konkurransen havnet i Storbritannia. Luxembourg vendte tilbake og Norge kom med for første gang! Vi hadde jo plutselig fått fjernsyn, og kunne leke med de voksne. Nora Brockstedts Voi voi kom da også på en respektabel fjerdeplass, selv om låta først og fremst er ganske platt (og rent lyrisk sett er voi voi-ene ganske malplasserte).

Storbritannia fortsatte tradisjonen jeg nevnte fra i fjor med Bryan Johnsons Looking High, High, High. Luxembourg prøvde seg for første gang – og siste gang på 30 år – med et bidrag på luxemburgsk. Camillo Felgens So laang we’s du do bast endte med ett eneste poeng. Vinneren var Frankrike. 18 år gamle Jacqueline Boyer sang om elskeren Tom Pillibi som visstnok er rik, vellykket og populær, men samtidig en lystløgner av rang.

1961 – Cannes, Frankrike (igjen)
Dette året fikk Finland, Jugoslavia og Spania bli med. Norge sendte Nora Brockstedt igjen, denne gangen med Sommer i Palma, som heller ikke er stort å skrive hjem om. Vinneren ble Luxembourg, som kloke av skade sendte et franskspråklig bidrag: Jean-Claude Pascals Nous les amoreux. Man bør selvfølgelig nevne at Pascal er…fransk. Dette skulle bli en luxemburgsk tradisjon i mange år framover.

I år var den kjipe kjærlighetslåta med dårlig amerikansk aksent som endte på andreplass Are You Sure? av duoen The Allisons. Delt sisteplass med ett poeng hver havnet hos Belgia og Østerrike.

1962 – Luxembourg
Dette året presterte man noe så imponerende som en firedelt sisteplass. Dette var dessuten første gang noen av landene endte med null poeng. De fire heldige landene var Belgia, Nederland, Spania, og Østerrike.

Seierspallen var helt og fullstendig franskspråklig, med Frankrike på topp etterfulgt av Monaco og Luxembourg (som sendte Camillo Felgen igjen, med større hell). Isabelle Aubrets Un Premier Amour fortjener ingen videre anerkjennelse fra vår side, men det som fortjener anerkjennelse er at Norge sendte noen som ikke var Nora Brockstedt! Inger Jacobsens Kom sol, kom regn var rett nok enda en chanson, men likevel.

1963 – London, Storbritannia
Denne gangen var det Frankrike som ikke kunne hoste opp pengene til å være vertskap for andre gang på tre år. Roald Øyen havnet i begivenhetenes sentrum denne gangen: han skulle lese opp de norske stemmene, men leste dem opp i feil rekkefølge. Han ble bedt om å gjenta dem i rett rekkefølge, men ba vertskapet komme tilbake til ham etter resten av landene hadde lest opp sine stemmer. Da vertskapet ringte opp igjen, var stemmene på mystisk vis tilsynelatende blitt omrokkert…

…noe som ga Danmark sin første seier! Ekteparet Grethe og Jørgen Ingmanns Dansevise fikk 42 poeng og havnet to poeng foran Sveits. Esther Ofarims T’en va pas var objektivt sett ikke noen bedre låt, men sveitserne hadde grunn til å være bitre. De fikk kanskje sin hevn gjennom at Norge, sammen med Finland, Nederland og Sverige, fikk den beryktede nullpoengeren dette året. Anita Thallaugs Solhverv (ja, med hv) traff ingen juryhjerter.

Den norske juryen i 1963 var visstnok en gjeng studenter som var blitt plukka opp av NRK samme dag, sendt til Marienlyst, og fikk høre låtene to ganger gjennom høyttalere.

Ikke rart det ble kaos.