Trumps vei til seier (eller: valgmatte)

Veien til seier for Donald Trump

Nå som både demokrater og republikanere har avholdt sine konvent, spisser presidentvalget seg virkelig til. Tre måneder igjen, folkens… det som har vært trenden den siste måneden eller så, har vært at Hillary Clintons forsprang har blitt hentet inn av Donald Trump, og alle illusjoner om at Clinton er uslåelig har forsvunnet. Filmskaperen Michael Moore har allerede spådd at Trump kommer til å vinne, og det er et klart faktum at Clinton sliter med å appellere til velgerne bak opprørskandidaten Bernie Sanders, selv om Sanders selv har stilt seg bak Clinton. Meningsmålingene for øyeblikket preges av såkalte «convention bounces», den naturlige framgangen som oppstår takket være all den positive medieoppmerksomheten et parti får rundt sitt konvent. Meningsmålingene fra midten-slutten av august og utover er det virkelig interessante, og det trøster nok en god del folk på begge sider.

MEN: selv om det er jevnt på meningsmålingene nå, er det fortsatt bratt oppoverbakke for Trump. Tallknuserne sliter febrilsk med å finne ut nøyaktig hvordan han skal vinne, selv om muligheten definitivt er der. Jeg skal forklare hvorfor.

Hvordan velges egentlig amerikanske presidenter?

I presidentvalget i USA er det til syvende og sist ikke folkets stemmer som teller, men valgmennene. Velgerne stemmer på hvilken kandidat de ønsker at valgmennene fra sin delstat skal støtte. Etter valget møtes valgmennene i det såkalte «Electoral College» og tar seg av det rent formelle presidentvalget. Hver delstat, samt hovedstaden Washington D.C. har mellom tre (3) og femtifem (55) valgmenn. Systemet er, med et par unntak som det er svært usannsynlig at blir relevante, ganske enkelt: kandidaten med flest stemmer i en delstat, får alle delstatens valgmenn. Får Hillary Clinton flest stemmer i California, kommer alle de 55 valgmennene fra den delstaten til å stemme på henne.

Totalt er det 538 valgmenn, og man trenger et rent flertall for å vinne. Det magiske tallet er altså 270. Ved valget i 2012 fikk Barack Obama 332 valgmenn, mens Republikanernes Mitt Romney fikk 206.

OK, got it! Hva så?

Grunnet valgmannsystemet, konsentrerer kandidatene seg stort sett om å vippe noen få stater. De statene som partiene antar at er «sikre» – altså at det er lite sannsynlig at de skifter side fra forrige valg – får liten eller ingen oppmerksomhet. Stater i det nordøstlige USA, og langs Vestkysten regnes stort sett som sikre for Demokratene, mens Republikanerne regnes for å ha et jerngrep om de fleste statene i sør og i sentrale deler av landet.

«Vippestatene» kan derimot regne med oppmerksomhet til opp over ørene. Partiene holder vanligvis sine konvent der – Republikanerne holdt i år sitt i Cleveland i Ohio, mens Demokratene valgte Philadelphia i Pennsylvania (<3). I tillegg bruker partiene store ressurser på reklame og skremselspropaganda i disse delstatene, og begge kandidatene går i skytteltrafikk mellom vippestatene gjennom høsten.

2004CampaignAttention
Fra presidentvalget i 2004. Hver hånd viser et besøk fra en av kandidatene i løpet av de fem siste ukene før valget, mens hvert dollartegn viser bruk av en million dollar på TV-reklame i delstaten. Se om du kan peke ut vippestatene… Cred: Wikipedia-brukeren «szu».

Akkurat hva som defineres som vippestater varierer litt, men vi kan anslå at disse statene har til sammen mellom 130 og 150 valgmenn. Vi bruker kartet fra nettstedet www.270towin.com til illustrasjonsformål:

Tossups

Statene markert i blått går nesten utvilsomt til Hillary Clinton, mens statene markert i rødt går mest sannsynlig til Donald Trump.

Så, hvordan vinner Donald Trump? Vi bruker gjennomsnittet av meningsmålinger, fra nettstedet www.realclearpolitics.com (RCP).

  1. Over alt annet: han må – MÅ – vinne Florida. Florida var den jevneste delstaten i 2012, Obama vant den med mindre enn et prosentpoengs margin, og har vært blant de avgjørende statene (eller den avgjørende) i alle presidentvalg siden 90-tallet. Vinner Hillary Clinton Florida, har Trump praktisk talt en umulig oppgave foran seg. Trumps ulempe er at Florida har stort innslag av ikke-hvite velgere, og ikke fullt så mange frustrerte arbeiderklassevelgere som en del delstater i nord. Snittmålingen til RCP viser at Trump foreløpig sitter på en ledelse med 0,3% margin. Hold øye med Florida.
  2. Mitt meget uvitenskapelige anslag tilsier at det er 95% sannsynlig at Trump også må vinne Ohio. Staten har også vært avgjørende i alle presidentvalg siden 90-tallet, og det er i tillegg en del overtro i bildet – ingen republikaner har vunnet et presidentvalg uten å vinne Ohio. Ohio er dessuten kjent som et slags tverrsnitt av USA, og har mange velgere i industriyrker, som er blant Trumps kjernegrupper. Ulempen hans er at statens republikanske guvernør, John Kasich, avskyr Trump with a passion. Han kan ikke vente mye hjelp fra den kanten. RCP gir for øyeblikket Clinton en ledelse med 0,8% margin. Hold også øye med Ohio.
  3. To av tre av disse må vippes: Michigan, Pennsylvania, Wisconsin. Alle disse tre statene har vært trygt forankret hos Demokratene siden Bill Clinton kom inn i bildet i ’92. I likhet med Ohio tilhører de også det såkalte Rust Belt, tradisjonelle industristater der mange føler seg rammet av frihandel og kunnskapsøkonomi. Allerede her famler Trumps regnestykke. Det er ikke usannsynlig at Wisconsin vipper, men Pennsylvania og særlig Michigan er det verre med. Obama vant sistnevnte med 9,5% margin i 2012. Michigan har dessuten relativt høy andel fagorganiserte arbeidere til USA å være, som kan være fordel Clinton. RCP viser at Trump ligger etter med solid margin i alle tre delstatene.
  4. Minst én stat til – men hvilken? Trump har mye å velge mellom her. Avhengig av akkurat hvordan det har gått i punkt 3, kan han klare seg med seier i New Mexico eller Nevada, eller kanskje han også må vippe Virginia. Han ligger foran på målingene i de to førstnevnte statene, men får det verre med å bekjempe Clinton i Virginia. Staten har klart seg relativt bra økonomisk, og Clintons visepresidentkandidat Tim Kaine kommer derfra. En annen mulighet er Iowa, midt i USAs kornkammer.
  5. Han må ikke tape en eneste av statene Romney vant i 2012. Her kan, pussig nok, Trump potensielt få problemer. Hillary Clinton leder på meningsmålingene i Arizona, en stat som tradisjonelt har vært svært hvit og velstående, men som blir mer og mer heterogen for hvert år som går. I tillegg leder hun i North Carolina, en av to stater som Mitt Romney klarte å vippe i 2012. Her drar hun fordel av Tim Kaine, som kommer fra nabostaten Virginia, samt at staten har klart seg svært bra økonomisk.

Skulle alt dette skje for Trump, kan vi altså få et slikt kart:

Trumps vei til seier

Men her har jeg ringet inn de tre store «hvis»-ene som alene kan velte hele lasset. Trump er avhengig av små marginer her, og i alle de andre statene han eventuelt kan lykkes å vippe. Konklusjonen og poenget mitt er: Demokratene er fortsatt store favoritter, og forutsatt at de skjerper seg og lykkes med noe mobilisering, skal dette gå Hillary Clintons vei. Det som taler for Trump, er at dette er – som han selv har bevist – et år der ingenting fungerer som normalt.

Stalltips:

Trump vipper Florida. Han beholder kanskje også North Carolina. I tillegg ryker nok Nevada, Iowa, og/eller New Mexico for Demokratene. Men regnestykket hans går ikke opp. Uten Pennsylvania og Ohio, og uten flere midtvestlige industristater, kan han aldri komme seg til det forjettede 270.

PS. Jeg vet jeg kommer til å få kommentarer om at jeg utelot New Hampshire. Staten har alltid en liten svingom med den Republikanske kandidaten, men havner vanligvis tilbake i den Demokratiske leiren innen valgdagen. Min gjetning er at denne trenden kommer til å fortsette i år. Clinton leder forøvrig med fire prosentpoengs margin.

PS2: Dersom det skulle ende f. eks 269-269 (gud forby) går man til en komplisert prosess, der Representantenes hus velger president, men hver delstat får én stemme. Det vil med all sannsynlighet bety seier for Donald Trump. Men all den tid dette har skjedd kun én gang i landets historie, regner vi den muligheten som minimal.

«Register to vote» og andre ukjente konsepter

I forbindelse med primærvalgene i USA, særlig nå om dagen i forbindelse med primærvalget i New York, kommer det opp en rekke artikler om hvem som får stemme og hvilke valg man kan stemme i. Disse artiklene bruker ofte upresise begrepsoversettelser og kommer med flere spørsmål enn svar. Her er derfor en kort oppklaring på forskjellene mellom velgerregistrering i Norge og USA:

  1. USA har, ulikt Norge, intet sentralt befolkningsregister. Ergo må man selv skrive seg inn i velgermanntallet (register to vote). Hvor ofte man må gjøre dette, og kravene for å skrive seg inn i velgermanntallet, varierer fra delstat til delstat: typisk angår forskjellene hvor lenge man må ha vært bosatt i delstaten, om straffedømte kan stemme, og så videre. Unntaket er regler som ligger under føderal lov: med unntak av noen få lokalvalg, må man være amerikansk statsborger og ha fylt 18 år. Det er for øvrig normen i de fleste land utenfor Europa. Derfor gjør amerikanske partier, særlig demokratene, en iherdig innsats for å få velgere til å skrive seg inn, i tillegg til å konkurrere om stemmene deres.
    To av Donald Trumps barn fikk ikke med seg at innskrivingsfristen for primærvalg i New York, der de er bosatt, var i oktober. Dette er riktignok usedvanlig tidlig, men fortsatt utrolig sløvt av dem, og derfor får de ikke anledning til å stemme på sin far i republikanernes primærvalg.
  2. Når man skriver seg inn i velgermanntallet, kan man i mange stater velge å tilhøre (affiliate with) et parti. Dette innskrenker ikke valgfriheten din i selve valget i november, der kan du selvfølgelig stemme på hvem du vil. I tillegg kan man selvfølgelig velge å ikke «tilhøre» et parti, da er man såkalt «Independent», eller uavhengig velger.
  3. Det forrige punkt berører, er som oftest primærvalgene, der man velger partienes kandidater. New York, som har fått mye oppmerksomhet i det siste, har såkalt «closed primary»: man kan kun stemme i primærvalget til partiet man tilhører. Det betyr at kun demokrater kan stemme i demokratenes primærvalg, og det samme gjelder republikanere i deres primærvalg. «Independents» kan ikke stemme i primærvalget i statene som opererer med dette. Andre stater har «open primaries», der alle i velgermanntallet kan stemme i primærvalg, men man kan naturligvis ikke stemme hos flere partier. I stater med «open primaries» kan derfor demokrater stemme hos republikanerne og omvendt, men de diskvalifiserer seg dermed fra å stemme i «sitt eget» primærvalg.
  4. Spørsmålet om hvorvidt man skal måtte ha med legitimasjon for å stemme i USA er svært betent, og ulike stater med vidt forskjellige regler. Kort fortalt er det som oftest vanskeligere å skaffe seg statlig godkjent legitimasjon i USA enn i Norge, og derfor frykter mange demokrater at republikanerne aktivt kjemper for lover om legitimasjon for å «bli kvitt» fattige velgere. Republikanerne vil på sin side hevde at demokratene vet at uten legitimasjonskrav kan de plukke opp stemmer fra bl.a. illegale innvandrere. Sannheten ligger nok et sted midt imellom, som vanlig. Det skal sies at mange stater gradvis har gjort det enklere å skaffe seg legitimasjon, slik at marginaliseringen av ressurssvake blir mindre. For å legitimere seg ved valg i USA bruker man per i dag kun valgkort og navnelister, slik man gjorde i Norge fram til 2007.

Har du flere spørsmål? Etterlat dem gjerne i kommentarfeltet.

Myten om Europas dårligste fotballhovedstad

Senest på mandag gjentok TV2 Zebra-programmet Matchball en av norsk idretts mest seiglivede myter: «Oslo er den verste fotballhovedstaden i Europa!» Med kun ett lag på nivå én og ett lag på nivå to er det ingen tvil om at fotballbyen Oslo har opplevd bedre tider – og dagens situasjon står i sterk kontrast til 60-tallets «trikkeserie», der intet mindre enn fire klubber fra Oslo kommune spilte på høyeste nivå i Norge. Mange Osloboere skuer nok med misunnelse mot øst, der Stockholmsfotballen har to splitter nye gigantanlegg og tre lag som samler 15-30 000 tilskuere i snitt.

Problemet med Matchballs påstand ligger i definisjonen. For at påstanden skal være sann, må man gjøre en definisjonsmessig justering som automatisk blir urettferdig overfor Oslo. Man må nemlig avgrense «fotballhovedstaden» til Oslo kommune.

Hva er så galt med dette? Her er et diagram over status i de skandinaviske fotballhovedstedene, forutsatt at vi begrenser oss til lagene som spiller innenfor kommunen, ikke tettstedet eller byregionen. Dette er en naturlig avgrensning, da kommunene i de tre skandinaviske landene har ganske like ansvarsområder og struktur.

Kommune Nivå 1 Nivå 2
København 1 0
Oslo 1 1
Stockholm 2 0
  • Oslo kommune har Vålerenga på nivå 1, og KFUM som nyopprykkede til nivå 2. KFUMs hjemmekamp mot Åsane sist helg var den første kampen på nivå 2 i Oslo kommune siden 2010.
  • Stockholms kommun har Djurgården og Hammarby på nivå 1.
  • Københavns kommune har FC København på nivå 1. Selv dette kan bestrides, da FCK både trener og feirer seriegull i Frederiksbergs kommune. Frederiksberg er en merkelig etterlevning fra tiden da København var omkranset av bymurer, og kommunen er i dag fullstendig innesluttet av hovedstaden.

Oslo er med andre ord ikke engang den verste fotballhovedstaden i Skandinavia, forutsatt at man behandler de to andre hovedstedene likt som Oslo.

Hva så med det brennhete Københavnsderbyet mellom FCK og Brøndby? Eller Tvillingderbyt i Stockholm mellom AIK og Djurgården?

Disse kan med rette kalles byderbyer, men Brøndby holder ikke til i Københavns kommune, og AIK holder ikke til i Stockholms kommun. For å kalle Oslo «Europas verste fotballhovedstad» må man altså definere «København» og «Stockholm» som tettstedene København og Stockholm, mens definisjonen av «Oslo» må smalnes ned til Oslo kommune. Et relativt stort sprang, og overhodet ikke rettferdig overfor Oslo.

For å gjøre denne sammenligningen mer rettferdig, kan vi utvide definisjonen til Stockholms tätort, tettstedet Oslo, og Storkøbenhavn. Alle disse begrepene oppfyller så vidt jeg kan se FNs definisjon om at det må være maksimalt 200 meter mellom bebyggelsen – dette tillater «hull» for motorveier, elver, parker og lignende.

Tettsted
København 2 1
Oslo 3 2
Stockholm 3 1

 

  • Oslo får dermed legge til Stabæk og Lillestrøm fra Tippeligaen, samt Strømmen fra OBOS-ligaen.
  • København får legge til Brøndby fra Superligaen, samt Lyngby fra 1. division.
  • Stockholm får legge til AIK fra Allsvenskan, samt AFC United fra Superettan.

Rett skal være rett. Hverken Stabæk eller Lillestrøm definerer seg selv som Oslolag, mens både Brøndby og AIK definerer seg som henholdsvis Københavnlag og Stockholmslag. Samtidig har nesten samtlige av disse klubbene en identitet som fokuserer på et bestemt område av byen, eller byregionen.

  • Brøndby og deres fans definerer seg som et lag fra Vestegnen, den endeløse rekken med forsteder man passerer hvis man kjører fra København mot vest.
  • AIK definerer seg som Norrort, en definisjon som inkluderer Stockholm, men også en rekke av de nordlige forstedskommunene, deriblant Solna som har vært klubbens hjem siden 1937. Da Hammarby rykket opp til Allsvenskan i 2014, var det sågar mange Djurgården-fans som spøkte med at nå fikk man endelig et ekte Stockholmsderby igjen – tross at AIK og Djurgården er hverandres største rivaler med klar margin.
  • Hammarby har en identitet som er tett knyttet opp til Södermalm og Söderort – Stockholms gamle arbeiderkvarter. Både Södermalm og Söderort defineres dog til å ligge innenfor Stockholm kommune.

Dette gjør også at en annen eldgammel og seiglivet myte – «Oslo har ingen derbyer» kan avlives. Dersom ikke Vålerenga-Lillestrøm kan klassifiseres som et Osloderby, er det eneste hovedstadsderbyet i Skandinavia Hammarby-Djurgården.

For et par år tilbake skrev for øvrig UEFA en artikkel om Europas dårligste fotballhovedsteder, i anledning Hearts’ og Hibernian’s nedrykk fra den skotske toppdivisjonen. Den finner du her:
http://www.uefa.com/memberassociations/news/newsid=2112993.html

Kan Ted Cruz bli president i USA?

Har Ted Cruz mulighet for å bli president i USA? (tl;dr-versjon nederst)

Dette spørsmålet ble tatt opp på mandagens Agenda-møte om det amerikanske presidentvalget, og selv USA-kjennerne i panelet hadde vanskelig for å komme opp med et klart og fornuftig svar. Jeg klandrer dem ikke for det, fordi dette er det stor uklarhet om, også blant amerikanere. Ettersom jeg selv er dobbelt statsborger (norsk/amerikansk), har jeg et noe mer intimt forhold til dette regelverket enn de fleste. Derfor skal jeg besvare spørsmålet med korte og presise forklaringer.

Vi begynner med personen det dreier seg om:

Ted Cruz er medlem av det republikanske partiet, og ble i 2012 valgt som en av Texas’ to senatorer. Cruz ble født i Calgary i Canada i 1970, og er sønn av en cubansk oljeingeniør og hans amerikanske kone. Faren forlot Cuba i 1957 for å studere i Texas, og valgte å bli i USA også etter studiene. Han ble amerikansk statsborger i 2005.

Så går vi til de formelle kravene for å bli president:

Den amerikanske grunnloven spesifiserer at en person som ønsker å bli amerikansk president må oppfylle visse krav.

De viktigste står i artikkel 2, sammen med presidentens ansvarsområder og andre viktige detaljer ved embetet:

  • Presidenten må være født amerikansk statsborger (begrepet på engelsk er «natural-born»).
  • Presidenten må ha fylt 35 år.
  • Presidenten må ha bodd innenfor USAs grenser sammenhengende i 14 år.

I andre deler av grunnloven står det andre krav som nesten aldri er relevante, deriblant at personen ikke kan ha gjort opprør mot den amerikanske statsmakten. Dette var en del av en grunnlovsendring i perioden etter den amerikanske borgerkrigen, som skulle sørge for at ingen som hadde stått på sørstatenes side skulle kunne velges til embetet.

Hva er det som er i tvil?

Ted Cruz er beviselig over 35 år (født 1970), og han har beviselig vært bosatt i USA i over 14 år. Tvilen består i to ting.

1. Var Ted Cruz amerikansk statsborger fra fødselen av? Svaret er et klart JA. Enhver person som har en amerikansk statsborger som biologisk forelder, regnes automatisk som amerikansk statsborger fra fødselen av, så fremt:

  • Fødselen også registreres hos amerikanske myndigheter (det vil si nærmeste ambassade/konsulat dersom den skjedde utenfor USA)
  • Den amerikanske statsborgeren som er far/mor har vært bosatt i USA i fem år sammenhengende før barnets fødsel.
  1. Kan Ted Cruz fortsatt bli president selv om han er født utenfor USAs grenser? Noe av det som overrasket meg mest under utvekslingsoppholdet mitt i Washington, var at dette spørsmålet var gjenstand for diskusjon også blant amerikanske statsvitere. Svaret på dette spørsmålet er også JA. Det spiller ingen rolle hvor i verden (eller i universet, for den saks skyld) man er født, så lenge svaret på det forrige spørsmålet er JA.

For å ta et lignende eksempel: John McCain, republikanernes presidentkandidat i 2008, er født i Panama, der faren var stasjonert som marineoffiser. Dette hadde overhodet ingen betydning, ettersom svaret på spørsmål 1 var ja (og vel så det).

Et lite bispørsmål er hvorvidt Ted Cruz’ canadiske statsborgerskap har noen betydning. Cruz var nemlig dobbelt statsborger mesteparten av livet, noe han tilsynelatende ikke visste om, fordi han var født på canadisk jord. Han frasa seg sitt canadiske statsborgerskap i 2014, for å avlive hele spørsmålet. Rent juridisk sett ville dette likevel neppe hatt noe å si. Amerikansk lovgivning tillater dobbelt statsborgerskap.

Undertegnede som eksempel

Jeg er født i Trondheim, med amerikansk mor og norsk far. Min mor bodde i USA i sine første 21 leveår, og dermed oppfylte vi kravene jeg spesifiserte i spørsmål nummer én ovenfor. Derfor har jeg både norsk og amerikansk statsborgerskap. Det samme gjelder min seks år yngre bror. Med mindre jeg bestemmer meg for å bo i USA i fem år i forkant, vil imidlertid ikke det amerikanske statsborgerskapet overføres til mine barn.

Dersom jeg melder flytting til USA 1. januar 2016, vil jeg kunne stille som presidentkandidat fra og med 1. januar 2030. Da har jeg oppfylt alle de tre kravene i artikkel 2:

– Jeg ble født med amerikansk statsborgerskap
– 1. januar 2030 vil jeg være 35 år (og fylle 36 om 43 dager)
– 1. januar 2030 vil jeg ha bodd i USA i 14 år sammenhengende.

Dette har jeg imidlertid ingen planer om.

Tl;dr: Det finnes overhodet ingen juridiske hindringer for at Ted Cruz kan stille som president, og jeg ønsker ham lykke til.

Irland del 1: Historietime

Flag_of_Ireland.svg
Som kjent er jeg over gjennomsnittet interessert i mange lands politikk, og særlig valg. Irland er et av landene jeg har fattet mest interesse for, uten at jeg helt forstår hvorfor – i motsetning til mesteparten av USAs hvite befolkning, påstår jeg ikke at jeg har irske aner. Slekta mi på norsk side er så vidt vi vet norsk så langt tilbake vi kan spore, og det vi vet om på amerikansk side er tysk, østerriksk, walisisk og engelsk – men altså ingenting fra den grønne øya.

Irland ble hardt rammet av finanskrisen, noe som resulterte i det største politiske jordskjelvet på nesten et århundre da de avholdt valg i 2011. Fianna Fail, som hadde vært største parti siden 1937, ble plutselig bare tredje størst. Fire og et halvt år senere er ikke statsminister (Taoiseach) Enda Kenny noen populær mann, og han har et stort problem i og med at han må avholde valg senest til våren.

Jeg skal beskrive valget i en annen post, men først en «liten» historietime:
Fra 1169 til dags dato har hele eller deler av Irland vært under engelsk/britisk kontroll. Gjennom store deler av de første 400 årene var det kun Dublin og omegn som engelskmennene gadd å styre, mens resten av landet fikk seile sin egen sjø. Først på 1500-tallet bestemte Henrik 8. seg for å samle hele landet under seg selv, noe som tok 60 år og flere monarker. Først i 1603 kunne man regne jobben for gjort. De neste 420 årene var ikke spesielt gode for størsteparten av Irland, selv om Dublin-regionen nøt svært godt av å huse den engelske statsadministrasjonen. På 1840-tallet foregikk det noe som bortimot kan betegnes som et folkemord, den berømte Potato Famine: øya var overbefolket, potetplanten som de fleste var avhengige av ble rammet av en forferdelig råte, og engelskmennene så – direkte eller indirekte – sitt snitt til å foreta en stor befolkningsreduksjon. Irland eksporterte faktisk mat i hele perioden, men overskuddet kom ikke befolkningen til gode. Dette ble til en viss grad drevet av rasistiske teorier om den «anglosaksiske» rases overlegenhet over de «keltiske» (og katolske) irene. Mer enn en million mennesker døde under sultkatastrofen, og ytterligere en million forlot Irland for godt – mange dro til USA, mange til England, særlig Liverpool-området. Befolkningen på øya fortsatte å falle helt fram til 1960-tallet.

Stemningen mellom irene og britene var selvsagt ikke særlig god etter dette. Utover 1800-tallet valgte irene stadig flere nasjonalister til å representere seg i det britiske parlamentet. I begynnelsen tilhørte de det relativt moderate Irish Parliamentary Party. På begynnelsen av 1900-tallet gjorde en stadig mer militant nasjonalisme seg gjeldende. Da Storbritannia var opptatt med første verdenskrig, eksploderte kruttønna. Påsken 1916 overtok den irske republikanske armé (IRA) det sentrale postkontoret i Dublin og startet Påskeopprøret. Det ble knust, lederne ble arrestert (Eamon de Valera slapp unna henrettelse fordi han var amerikansk statsborger) og fred og ro returnerte til øya i et par års tid. Men ved valget i 1918 fikk IRAs politiske fløy, Sinn Fein, 73 av Irlands 106 mandater i det britiske underhuset. Disse 73 nektet å slutte seg til underhuset, fordi da måtte de sverget troskap til kongen. Denne politikken har Sinn Fein fortsatt med til dags dato, og dermed er det fem-seks nordirske mandater i det britiske underhuset som alltid står ubesatt.

Sinn Feins representanter valgte istedenfor å samle seg i Dublin og etablere det første Dail Eireann. Dette startet en krig som varte i to og et halvt år, der britiske styrker stort sett klarte å overmanne de irske revolusjonære, men samtidig var det såpass ressurskrevende at britene til slutt valgte å la størsteparten av øya gå. De seks nordligste fylkene, der en stor del av befolkningen var protestantisk og tro til Storbritannia, forble en del av kongedømmet. Dette er området som i dag kalles Nord-Irland. I 1921 ble det undertegnet en avtale som gjorde Irland til en britisk dominion, på lik linje med Canada, Australia og New Zealand. Dermed skulle den britiske kongen fortsatt være statsoverhode, selv om Irland fikk selvstyre. Dette var uakseptabelt for de Valera og hans tilhengere, dermed deltes Sinn Fein i to og det ble en ni måneder lang borgerkrig. Tross at Michael Collins, lederen for pro treaty-siden, ble drept i et bakholdsangrep, vant hans side krigen og de Valera havnet på ny i fengsel. Det er denne krigen at de to største partiene i irsk politikk stammer fra – Fianna Fail stammer fra anti treaty-siden, Fine Gael fra pro treaty-siden. Ellers er partiene ganske like, med en noe konservativ sosialpolitikk, en stort sett ganske moderat økonomisk politikk og en nøytralitetsbasert utenrikspolitikk. Hovedforskjellen på partiene stammer altså fra borgerkrigen, i tillegg har Fianna Fail tradisjonelt hentet flest velgere fra arbeiderklassen og på landet, mens Fine Gael plukker flest velgere fra middelklassen.
Irland klarte seg veldig dårlig økonomisk etter uavhengigheten. Fram til 50-tallet sto landet praktisk talt stille. De største forandringene i denne perioden skjedde på den politiske siden. Etter at Eamon de Valera slapp ut av fengsel igjen, dannet han partiet Fianna Fail. Dette partiet tok makten i 1932, og satt nesten kontinuerlig det neste halve århundret. Kun i periodene 1948-51, 1954-57, 1973-77 og 1981-82 slapp Fine Gael og de andre opposisjonspartiene til makten. Landet flørtet med fascistiske bevegelser på 30-tallet, men holdt seg utenfor 2. verdenskrig. I 1949 erklærte de Valera Irland som republikk, og brøt dermed alle bånd til Storbritannia. I 1959 gikk han endelig av som Taoiseach, i en alder av 76, og ble president. Hans erstatter, Sean Lemass, gjennomførte desperat tiltrengte reformer som åpnet for mer industrialisering og en mer liberal økonomi – i kraftig kontrast til de Valeras visjon om et romantisk bondeparadis. Lemass gikk av i 1966, og ble erstattet av den gamle idrettsstjernen Jack Lynch1. Han var enormt populær, og satt med avbrudd fram til 1979. Etter stor økonomisk vekst på 60-tallet, bremset Irland opp sammen med resten av vesten fra 1973 og utover.

Charles Haughey. Slesk type.

Charles Haughey. Slesk type.

I 1979 ble altså Lynch erstattet av Charles Haughey, som er kanskje den aller mest kontroversielle figuren i irsk politisk historie. Mer om det kan jeg skrive i et annet blogginnlegg, etter forespørsel. Samme år gikk det dramatisk dårlig med økonomien, som følge av den andre store oljekrisen. Haughey lovet budsjettkutt og bedring. Alt dette var glemt da han utskrev nyvalg i 1981: den økonomiske situasjonen var fortsatt alvorlig, men alle partier lovet gull og grønne skoger. Fine Gael tok makten, men regjeringen falt da et par uavhengige TDs (parlamentsmedlemmer) fra venstresiden i Dublin nektet å støtte innføringen av moms på barnesko. Dermed ble det nyvalg i februar 1982, der Haughey kom tilbake til makten. Denne regjeringen falt etter mer økonomisk rot, samt den berømte GUBU-affæren («grotesque, unprecedented, bizarre and unbelievable») der en dobbeltdrapsmann ble arrestert mens han var gjest hos en toppbyråkrat i justisdepartementet. Valget i november 1982 ga endelig Fine Gael-lederen Garrett Fitzgerald et flertall han kunne håndtere fram til 1987.

I denne perioden forandret det irske samfunnet seg ganske så radikalt. Fra å være et innesluttet, erkekatolsk, konservativt land, forandret det seg til å bli et mer typisk vesteuropeisk, liberalt samfunn. I 1990 fikk landet attpåtil sin første kvinnelige president, Mary Robinson, og i 1995 tillot man til og med skilsmisser. I år ble Irland som kjent nyeste medlem på lista over det voksende antallet land som tillater ekteskap mellom homofile. Dog var den største forandringen på 80- og 90-tallet på den økonomiske fronten. Da Charles Haughey vant tilbake makten i 1987, begynte han på det han hadde lovet å gjøre åtte år tidligere: budsjettkutt og skattereform. Irland fikk plutselig en veldig lav selskapsskatt, og i kombinasjon med en høyt utdannet og engelsktalende arbeidsstyrke, og lave lønninger sammenlignet med andre nordeuropeiske land så utenlandske selskaper en gyllen mulighet. Dette var starten på «The Celtic Tiger», de store økonomiske oppgangstidene på 90- og 00-tallet. Haughey gikk til slutt av i 1992 etter en telefonavlyttingsskandale, og deretter fulgte to år med Albert Reynolds, før Fine Gael og Labour Party dannet regjering 1994-97.

Bertie Ahern - også slesk type. Foto: Ivan Volodski.

Bertie Ahern – også slesk type. Foto: Ivan Volodski.

I 1997 var den irske økonomien på frammarsj, og Fianna Fail vant valget, Bertie Ahern ble Taoiseach. Han samarbeidet med liberalistene i Progressive Democrats, noe jeg ikke forstår at sistnevnte orket. Ahern var nemlig en populist av rang. Hans finanspolitikk gikk ut på å kutte skattene, og samtidig bruke stadig mer penger på velferdsytelser og opphausing av boligmarkedet. Finansminister Charlie McCreevy og EU begynte etter hvert å rive seg i håret, og ville sette på bremsene. Det endte med at McCreevy, som ikke var kjent som noen EU-tilhenger, ble sendt til Brussel som EU-kommisær. Dermed hadde Ahern ingen motstandere igjen og kunne gasse på. Lønningene økte, det ble masse nye arbeidsplasser, boligene skjøt opp i en voldsom fart, og Irland opplevde en velstand de aldri hadde vært borti før. Kulturelt var dette ikke nødvendigvis bare positivt for landet. For å sitere Jeremy Clarkson: «Da jeg var i Irland på 80-tallet, hadde jentene blek hud og oransje hår. I dag har de oransje hud og blekt hår.»

Den voldsomme veksten på 2000-tallet hadde tre store problemer:
1. Irland hadde fortsatt nesten ikke eksportindustri. For å sette det i perspektiv var Ryanair i en periode det største irskeide selskapet utenom banker og byggefirma.
2. Finanssektoren este ut, på lik linje med Island.
3. Mye av veksten var i boligsektoren. Opp imot 12% av den irske arbeidsstyrken var ansatt i byggesektoren, og da bobla nådde sitt høydepunkt kom man fram til at omkring 15% av boligene i Irland var overflødige – de var blitt bygd til kjøpere som ikke fantes i utgangspunktet, eller som hadde flyttet fra landet.

Etter tre strake valgseire ble Ahern tvunget til å gå av i 2008, på grunn av et gedigent rot i personlig økonomi. Brian Cowen, som hadde vært en dyktig statsråd, tok over. På dette tidspunktet hadde finanskrisen allerede rammet Irland, og man var på full fart mot stupet. Boligmarkedet kollapset, bankene forsvant med den. I september 2008 bestemte den irske staten seg for å garantere for samtlige av landets banker. På dette tidspunktet påpekte flere økonomer at dette var noe kun ett land hadde gjort før, Sverige på begynnelsen av 90-tallet. Sverige hadde gjort en grundig jobb: de hadde kjøpt ut (i praksis nasjonalisert) bankene, de hadde bevisst misligholdt de verste lånene, slått sammen de mest håpløse tilfellene, og sparket mange av de banktoppene som hadde drevet mest usunt. Takket være denne redningsaksjonen, og lignende (men ikke like omfattende) aksjoner i Norge og Finland, har landene i dag noen av verdens sterkeste finanssektorer. Den irske regjeringen valgte en half-assed løsning, og valgte kun å garantere for bankene, uten å gjøre mer. Dermed sørget man for at irene fortsatt fikk lønning og kunne ta ut penger i minibanken, men til gjengjeld måtte de fleste bankene til slutt nasjonaliseres likevel, og nå til en mye heftigere pris. Til slutt måtte irene søke om kriselån fra IMF, bare for å hjelpe staten med å fortsette å fungere. Budsjettkuttene regjeringen prøvde på var først halvhjertede, og siden såpass intense at folk aldri tilga dem. Brian Cowen var ikke rett mann til å styre landet. På et tidspunkt var han tydelig full under et radiointervju, og spørsmålet om hvorvidt alkohol var et alvorlig problem i politikerkretser dukket opp på dagsordenen. I tillegg ble det avslørt store mengder korrupsjon: både i hvordan Fianna Fail ble finansiert, samt omkring politikernes godtgjørelser (en lignende, langt større skandale fant sted i Storbritannia på denne tiden).

Et litt for vanlig syn i Irland på begynnelsen av 2010-tallet: halvferdige hus - bygningsarbeiderne stakk bokstavelig talt av da boligbobla sprakk.

Et litt for vanlig syn i Irland på begynnelsen av 2010-tallet: halvferdige hus – bygningsarbeiderne stakk bokstavelig talt av da boligbobla sprakk.

Enden på visa kom da de Grønne (Fianna Fails koalisjonspartnere etter at Progressive Democrats kollapset) trakk seg ut av regjeringen i februar 2011. Det ble utskrevet nyvalg, og Cowen trakk seg som partileder. Enda Kenny og Fine Gael vant valget, Kenny ble statsminister, og Fine Gael ble største parti for første gang noensinne. I de fire årene siden den gang har situasjonen stabilisert seg, og forbedret seg noen steder, men folk er misfornøyde med god grunn. Mange har måttet utvandre for å finne seg jobb. Regjeringen har innført en ekstremt upopulær nasjonal eiendomsskatt og vannavgiftsøkning. I Dublin er boligmarkedet på vei inn i en ny boble, mens resten av landet fortsatt lider under høy arbeidsledighet og lite kjøpekraft. Det er ikke med mye optimisme irene ser på valget som kommer i løpet av de neste månedene.

Uttaleguide:
Taoiseach (statsminister): Ti-sjokk
Tanaiste (visestatsminister): Ta-nesj-te
Oireachtas (parlamentet): Érisjtas
Dail Eireann (underhuset i parlamentet): Dål Erin
Fianna Fail (politisk parti): Finne Foil
Fine Gael (politisk parti): Finne Geyl
Sinn Fein (politisk parti): Sjinn Feyn

Fotnote
1 = Jack Lynch vant det irske mesterskapet i hurling fem ganger, og i gælisk fotball én gang. Disse idrettene kan jeg også utdype i en annen bloggpost.

Når toppjournalister blir tatt i løgn

Fotogen, karismatisk, dyktig - Brian Williams hadde egentlig alt. FOTO: David Shankbone

Fotogen, karismatisk, dyktig – Brian Williams hadde egentlig alt. FOTO: David Shankbone

Fra å være landets mest pålitelige nyhetsanker, er NBCs Brian Williams plutselig i sentrum for en av årets største kontroverser i USA. Han har begått den største journalistiske synden av alle: bli tatt i løgn.

Selv i internettets og nyhetskanalenes tidsalder, er fortsatt de daglige nyhetssendingene på de store kanalene NBC, CBS og ABC kl. 18:30 en av amerikanernes viktigste nyhetskilder. Ifølge de seneste tallene har hver av nyhetssendingene et seertall på 8-10 millioner hver eneste kveld. Programlederne, som gjerne er faste i over ti år av gangen, opparbeider seg en respekt og anerkjennelse blant seerne som ofte overgår kjente skuespillere og musikere, og tjener flere millioner dollar i året. Navn som Walter Cronkite, Dan Rather, Tom Brokaw og Peter Jennings går igjen i mange amerikaneres barndomsminner. Den fotogene Brian Williams, som tok over for Brokaw i NBC sent i 2004, har stort sett fortsatt i denne tradisjonen, og til og med klart å få bedre seertall enn erkerivalen CBS.

Nå er 55-åringen i trøbbel. Å utnytte moderne teknologi til å rapportere «fra fronten» har vært et varemerke og en viktig del av hans image, og han hadde ikke engang sittet som fast nyhetsanker i en måned før han dro til Indonesia for å rapportere fra den enorme tsunamien 2. juledag i 2004. Når man rapporterer fra fronten utsetter man seg utvilsomt for fare, og får være del i situasjoner som skrivebordsjournalister går glipp av. Problemet oppsto da Brian Williams begynte å pynte på sannheten. Våren 2003 var han i Irak for å dekke den amerikanske invasjonen av landet. En historie programlederen ofte har fortalt til kolleger og andre, dreier seg om et helikopteroppdrag han var med på som krigskorrespondent. Lørdag 30. januar tok denne historien en potensielt fatal vending for Williams. Han skulle presentere en nyhetssak om en eks-soldat han var blitt gjenforent med kvelden før, under en hockeykamp med Mads Zuccarello Aasens New York Rangers. Den erfarne journalisten fortalte at helikopteret hans ble truffet, og at denne soldaten var svært delaktig i at han selv kom tilbake i live. Denne historien hadde også det amerikanske publikum fått høre da Williams ble intervjuet av talkshowverten David Letterman i 2013.

Problemene oppsto da en av de andre soldatene fra det oppdraget begynte å stille spørsmål.

Lance Reynolds skrev ganske enkelt på Facebook «Sorry, kompis, jeg husker ikke at du var på mitt helikopter». Reynolds var maskinist om bord på helikopteret som ble skutt ned og landet ute i den irakiske ørkenen. Han fortalte at Williams kom en drøy halvtime-times tid senere, i et annet helikopter, og skaffet seg informasjon om hva som hadde hendt. Det var et hendelsesforløp en annen maskinist, som var ombord på Williams’ helikopter, kunne bekrefte. Da andre journalister gravde i arkivet til NBC, fant de også ut at denne versjonen stemte bedre overens med hva han hadde rapportert på nyhetene noen dager etterpå. Han valgte å legge seg langflat, og sist onsdag presenterte han en full unnskyldning på riksdekkende TV under nyhetssendingen. Han forklarte at han hadde husket feil.

Den forklaringen var ikke tilfredsstillende for alle.

Williams står nå potensielt overfor en etterforskning fra NBC, som har valgt å holde en lav profil i forbindelse med skandalen. Andre aktører er ikke like diskré. Tom Brokaw, Williams’ forgjenger, skal visstnok ha krevd hans avgang. Dette har imidlertid Brokaw selv benektet. Videre har det dukket opp nye spørsmål omkring hans journalistiske virke under og etter orkanen Katrina i 2005, der han ledet sendingene fra den hardt rammede byen New Orleans. Williams hevdet i et intervju året etter orkanen at han så et lik flyte forbi fra hotellvinduet sitt. Mange har bemerket seg at hotellet han bodde på, ligger i byens French Quarter – den opprinnelige delen av byen, som også ligger på høyest mark. Mesteparten av denne bydelen ble ikke oversvømt. Det har også dukket opp bilder som viser at området rundt hotellet faktisk hadde vann i gatene, men det er fortsatt svært omstridt om dette var dypt nok til at et lik kunne flyte forbi. Uansett hvor mye av historien som er sann, er det pinlig åpenbart at Williams’ troverdighet og posisjon som en av USAs mest populære TV-personligheter har fått seg en alvorlig knekk. Den journalistiske integriteten hans er tynnslitt. Saken utvikler seg raskt, og få vil bli overrasket om Lester Holt, som nå vanligvis er programleder i helgene, får en forfremmelse om kort tid. Williams har for øyeblikket tatt seg selv av skjermen «i noen dagers tid».

God kveld/morgen fra Washington

Hallais!

Er inne i min tredje uke i Washington D.C. nå. Den første uka ble utelukkende brukt på «orientation» og til å møte nye klassekamerater, andre uke til å sette meg inn i fagene mine og sikre meg et internship.

Jeg går altså på Washington Semester Program (WSP) på American University i den amerikanske hovedstaden. Poenget her er altså at man skal ha tre dager undervisning i uka, for så å tilbringe to dager på et internship. American er et ganske lite universitet, campus er på størrelse med omtrent 3/4 av Blindern (om man tar med studentboligene på området og administrasjon), og det går til sammen rundt 10 000 studenter her. Det er likevel et meget prestisjetungt og anerkjent universitet, noe som betyr at de har klart å hyre inn ekstremt gode folk som forelesere. Jeg tar tre journalistikkfag, og blir i den forbindelse undervist av følgende: Gil Klein (eks-Washingtonkorrespondent for en stor avisgruppe), Lee Ivory (eks-sportsredaktør i USA Today) og Iris Krasnow (bestselgende forfatter). De er alle tre dyktige, engasjerte og rimelig gode pedagoger, og forelesningene foregår i en rimelig uformell tone. Vi har allerede vært på National Press Club, der mange ulike medier har kontorene sine og pressefolket i byen samles. Mens jeg og noen venninner lette småforfjamset etter heisen, gikk vi tilfeldigvis forbi kontorene til spanske, marokkanske, koreanske og japanske aviser. Vi er dessuten blitt lovet flere besøk der.

Som nevnt har jeg også klart å skaffe meg et internship. Sølvskje i munnen, gullhår bak – jeg sendte én søknad, gikk på ett intervju, og det var alt jeg trengte. Jeg jobber torsdager og fredager på Investigative Reporting Workshop, som ligger innenfor fem minutters gangavstand her på campus. Nøyaktig hva IRW er er litt vanskelig å beskrive på norsk, men det er altså et slags laboratorium for gravejournalistikk, som er tett tilknyttet universitetet. Det ble grunnlagt av CBS-journalisten Charles Lewis, som også drev det berømte Center for Public Integrity en stund. Med seg har han blant annet Lynne Perri, som tidligere var visebilderedaktør i USA Today, samt en hel haug andre interns fra en drøss ulike steder og land. Vi produserer tøffe, grundige og gode artikler for store medier som nbcnews.com og Philadelphia Inquirer. Før jeg kom, hadde man nylig gjort ferdig en artikkelserie og dokumentar om bruken av antibiotika i det amerikanske landbruket – en problemstilling som for øvrig er svært relevant i Norge også. Jeg har også fått en seriøs sak å jobbe med – bare meg og redaktøren! Det er ikke stort jeg kan avsløre ennå, men den dreier seg om diskriminering. Denne saken skal vi bit for bit pusle sammen fram til i april en gang.

Amerikansk universitetsliv betyr som oftest å bo på campus, og jeg gjør intet unntak. Jeg bor i Leonard Hall, som ligger 50-150 meter fra stedene der jeg har forelesninger. Her har jeg selskap av en amerikansk romkamerat. Veldig trivelig kar, vi deler en del interesser og han er like interessert i å lære mer om Europa som jeg er i å lære mer om USA. Resten av vår etasje (fjerde) er også befolket av folk i Washington Semester Program. Akkurat nå (torsdag kveld) er det dessverre også befolket av en del festglade mennesker som ikke helt har fått med seg at folk skal opp tidlig i morgen også. For øvrig har jeg ikke vært i sentrum så mye som jeg skulle ønske, da American University ligger ganske langt nordvest i byen og jeg har det meste jeg trenger her. Men jeg har jo fortsatt tre måneder på meg!

Slenger med en liten liste over ting jeg savner fra Norge, og ting jeg kommer til å savne herfra:

Ting jeg savner fra Norge/Oslo:

  • God isolasjon i veggene (både lyd- og varmemessig)
  • Grovbrød
  • Kebab
  • Chip and pin-betaling
  • Kollektivtransport som ikke koster en liten formue (Månedskort i DC koster 1800 kr. Metrosystemet er faktisk utrolig bra, da)
  • At universitetet ikke stenger for en cm snø

Ting jeg kommer til å savne fra USA/Washington:

  • Høflighet
  • Små universitetsklasser med svært engasjerte og dyktige forelesere
  • GRATIS MUSEER!
  • Chipotle
  • Språk. Altså, bare i dag har jeg hørt folk snakke koreansk, japansk, spansk, persisk, fransk og engelsk, i tillegg til at jeg har sagt noen ord på norsk til nysgjerrige klassekamerater. Greit at Oslo og UiO også har et stort språkmangfold, men dette kommer man sjelden i nærheten av.
  • 24-timers apotek som selger alt annet enn medisin i tillegg

De som kjenner meg vet at jeg ikke er spesielt glad i å ta bilder, så de får jeg heller ta etter hvert. Men jeg kan jo slenge med et lite oversiktsbilde fra campus, illustrert av undertegnede:

Kart American Uni

Til USA, framtidige prosjekter og andre ting

Mens jeg tar en pause fra eksamenslesingen, så kan jeg vel oppdatere verden på hva som skjer med meg.

  • Dersom du er på Universitetet i Oslo eller et annet høyere utdanningssted i Oslo-området, kan du plukke opp Argument og lese min tosidersartikkel om Storbritannias framtid etter folkeavstemningen om uavhengighet i Skottland i september. I tillegg har jeg skrevet en artikkel om irsk politikk i Zoon Politikon, som er å finne i bladhyllene på SV-fakultetet på UiO.
  • Jeg har som alltid en drøss idéer til artikler som jeg skal prøve å få skrevet ned de neste månedene. Forhåpentligvis får jeg dem publisert, hvis ikke blir de å finne her. Watch this space.
  • Når jeg kommer hjem har jeg flere idéer på lager. Er du lei av at folk deler artikler fra 5080.no som blodseriøse, eller deler artikler fra frieord.no som om de er skrevet av troverdige journalister? Er du lei av journalister som tror Ann Coulter er en respektert kommentator i USA? Watch this space, igjen.

En av historiens mest merkverdige streiker

William Randolph Hearst – aviseier og robber baron capitalist av verste sort

De fleste er klar over at fagforeninger ikke står særlig sterkt i USA. Historisk sett har de hatt mer makt, men har også vært sterkt assosiert med mafiaen. Noen vet også at vår Arbeidernes dag, 1. mai, stammer fra en streik og påfølgende gemytter mellom politi og arbeidere i Chicago i 1886. Interessant nok markerer USA og Canada sin Labor Day den første mandagen i september, en helt annen og urelatert dato. Fordi fagforeningene aldri har hatt like mye makt i USA som i Europa, har vanligvis ikke streik vært et like sterkt virkemiddel som på denne siden av kjølen. Det er likevel mange arbeidskonflikter som har forbedret forholdene for amerikanske arbeidere. Pullmanstreiken i 1894, kullstreiken i 1902 og mange flere sørget for at den amerikanske middelklassen vokste seg stor. Dersom man er organisert fagarbeider i USA, har man fortsatt en levestandard de aller fleste i Europa bare kan drømme om. En av de merkeligste, mest vellykkede og inspirerende arbeidskonfliktene i amerikansk historie fant sted i 1899. Den involverte barnearbeidere, som ellers var nærmest fritt vilt i røverkapitalismens tidsalder. De kjempet mot store eiere, som utnyttet arbeiderne sine grovt for å forsyne middel- og overklassen med sitt produkt. Det er snakk om avisselgerstreiken i New York.

På slutten av 1800-tallet var New York verdens nest største by, med en befolkning på over 3 millioner. For å forsyne byen med nyheter fantes det nesten et dusin ulike store dagsaviser, to av de største var New York World og New York Morning Journal. Disse ble eid av avislegendene Joseph Pulitzer og William Randolph Hearst, som mer eller mindre oppfant tabloidjournalistikken slik vi kjenner den. Disse avisene ble distribuert gjennom flere tusen barn – helst gutter – som kjøpte avisene i bunker og så sto på gatehjørner for å selge dem. Fram til 1898 lå prisen for disse bunkene á 100 aviser på 50 cent – eller $14,50 i dagens verdi. Avisguttene var som oftest hjemløse, noen ganger foreldreløse, og levde et liv der de fleste måltidene deres besto av pølser og brus kjøpt på gata. 25. april 1898 erklærte USA Spania krig, i et forsøk på å skaffe seg et imperium tynt forkledd som en operasjon for å frigjøre Cuba, Puerto Rico og Filippinene. Avissalget gikk rett til værs fordi folk ville følge med på krigen1, og forlagene så sitt snitt til å heve prisen for en avisbunke til 60 cent. I begynnelsen gikk dette helt greit – det økte salget av aviser kompenserte for prisstigningen. Etter krigens slutt i august gikk også de fleste forlagene med på å senke prisen tilbake til 50 cent. Noen av dem hadde også en ordning der de kjøpte tilbake alle avisene som guttene ikke fikk solgt i løpet av dagen.

Det var to aviser som ikke gjorde noe av dette – World og Morning Journal holdt prisen på en avisbunke til 60 cent, og kjøpte heller ikke tilbake usolgt opplag. Dette skapte store problemer for guttene som solgte disse avisene. I juli 1899 fikk de endelig nok, og nektet å komme på jobb. Dette var et brått og dristig steg for en gruppe som ellers levde fra hånd til munn, og markerte hvor sterk misnøyen med forlagene var. Opp mot 5 000 avisgutter demonstrerte på den da relativt nye Brooklyn Bridge, og blokkerte trafikken mellom Manhattan og Brooklyn i flere dager. Opplaget til de to avisene stupte, og eierne tok i bruk desperate midler. De sendte bråkmakere etter de streikende og tillot bruk av vold. De hadde et annet problem, og det var at de andre New York-avisene forståelig nok godtet seg over streiken og dekket den i stort omfang. Særlig forelsket ble journalistene i en av streikens ledere. Han het Louis, etternavnet er man til dags dato ikke enige om. Han var 13-14 år, og fikk raskt kallenavnet Kid Blink fordi han var blind på et øye og hadde lapp på det. Avisene gjenga talene hans på dialektform. Som arbeiderklassegutt, for ikke å snakke om underklassegutt, fra Brooklyn snakket han på et mål som var eksotisk og fascinerende for avisleserne: «Friens and feller workers. This is a time which tries de hearts of men. Dis is de time when we’se got to stick together like glue…. We know wot we wants and we’ll git it even if we is blind.»2

Streikens endelikt var ikke like lykkelig for ham. Ryktet ville ha det til at han ble bestukket av aviseierne, og dukket opp i nye klær. En gjeng avisselgere ble rasende og begynte å jage etter ham, hvorpå han ble arrestert av politiet for å lede mobben an. Trolig var denne arrestasjonen et forsøk fra politiet på å redde stakkaren, og han ble løslatt mot en kausjon på $5. Hva som skjedde med Kid Blink i etterkant, er helt uvisst, og det frustrerer meg. Jeg har lenge innbilt meg at han kanskje vokste opp til å leve et ganske ordinært arbeiderklasseliv i New York, eller kanskje han dro vestover for å jobbe på jernbanen. Disney lagde en musikal om streiken, Newsies, i 1992, og i denne musikalen drar en av karakterene for å jobbe på Santa Fe-jernbanen (men blir overbevist om å bli i byen i siste sekund, i ekte Disney-stil). Faktum er at det finnes ingen som passer med navnet han ble arrestert under, Louis Ballatt, og aldersgruppa han var fra, i den amerikanske folketellingen av 1900. Det kunne også være verdt å se etter navnet i folketellingen av 1890 (da han ville vært anslagsvis 4-5 år), men alle arkivene etter denne folketellingen forsvant i branner og oversvømmelser på 20-tallet.

Streiken ble avsluttet etter to uker. World og Morning Journal beholdt prisen sin på 60 cent pr pakke, men gikk med på å kjøpe tilbake usolgt opplag. I løpet av de neste tiårene forsvant avisselgerne fra bybildet – forholdene for gatebarn ble bedre, og dermed ble det billigere å selge aviser på andre måter. Avisguttstreiken av 1899 blir likevel stående igjen som en maktdemonstrasjon fra en av samfunnets svakeste grupper, og et eksempel på hvordan arbeidere kunne slåss for bedre vilkår selv under røverkapitalismens verste herjinger.

1 Det var for øvrig her William Randolph Hearst kom med sitt berømte sitat «You provide the pictures, I’ll provide the war». Hearst hadde stor innflytelse i amerikansk politikk på denne tiden, og selv om hans rolle i krigen ofte blir betydelig overdrevet er det ingen tvil om at han hadde interesse i den.

2 Denne dialekten tyder på at han var av irsk avstamning.

Epilepsi!

En fredag i august. Året er 2007. Klasse 8A på Ringstabekk skole er på Kalvøya, Bærums suverent beste uteområde og lekeplass for all verdens skoleklasser. I dag handler det bare om å bli kjent, det er grilling og bading. Varmt i været, noen og tjue grader.

Lille Kenneth Haug er tretten år1. Han har på denne tiden for vane å ikke spise frokost. Han føler seg rett og slett ikke sulten når klokka er sju-åtte om morgenen. Så heller ikke denne fredagen. Den skjebnesvangre feilen Kenneth gjør er dog å heller ikke innta noe flytende før han tar sykkelturen ned til Sandvika.

Vel nede på Kalvøya er tanken at inntil lunsj skal elevene spille fotballkamp. Kenneth deltar, med sine minimale fotballegenskaper. Han rekker så vidt å dempe en pasning før han føler seg svimmel. Men det er ingen panikk å spore i hodet hans ennå. Dette har han opplevd før. Han setter seg ned ved siden av læreren i skogholtet inntil det har gått over.

Men det går ikke over. Læreren beskriver det senere som «Jeg kikket bort i to sekunder, og så lå han på bakken og sprelte». Det neste Kenneth ser er taket på en ambulanse.

1 Vel, ok. Ikke så mye mindre. Jeg var vel bare 5-6 cm lavere på det tidspunktet enn jeg er nå. To hoder over alle andre på barneskolen. Det var tider.

 ________________

En onsdag i mars. Året er 2009. Klasse 9A på Ringstabekk skole har mattetime i skolens «campo», et stort fellesområde i midten av bygget. Kenneth har rukket å bli 15 år, og den normalt mattesvake tenåringsgutten er ordentlig på hugget i denne timen. Men under hele mattetimen merker han at noe er galt. Når timen er ferdig går resten av klassen til gymtime, men Kenneth vet at han ikke har sjans til å delta i denne timen. Istedenfor kommer han seg til toalettet fortest mulig og bøyer seg over porselenet. Han er kvalm.

Skolens toaletter er adskilte, ikke i båsformat, så det er ingen som merker seg hva som skjer den neste halvandre timen. Når Kenneth våkner er toalettet mørkt, og han er forvirret. Han åpner døra, og møter umiddelbart to tiendeklassinger som fører ham inn til helsesøsters kontor. Resultatet av denne episoden er to utslåtte tenner. Smerter i nesen er det også, men legen på legevakten fastslår at den ikke er brukket før han gjør sitt beste for å få Kenneth ut derfra og ta imot neste pasient.2

2 Jeg møtte på denne legen igjen ved en annen anledning jeg var på legevakten. Han virker utrolig lite interessert i å behandle pasienter, mest interessert i å få folk behandlet nok til at de kan dra ut igjen. Det er derfor ikke anbefalt å oppsøke legevakten på Bærum sykehus for mindre hendelser.

_______________

De som kjenner meg vet at jeg prater om epilepsi. Det som helt presist trigger det er et såkalt agniom, et blodkar i hjernen min som ikke helt oppfører seg som normalt. Det er en lidelse som ikke preger livet mitt, men er noe jeg må ta noen ganske enkle hensyn til. Jeg må hele tiden holde meg hydrert. Jeg bør spise ganske ofte. Å drikke alkohol eller konsumere andre rusmidler er noe jeg må være forsiktig med. Derfor blir jeg svært sjelden full, og har en unnskyldning for å være måteholden3. Og skulle jeg bli svimmel og kvalm må jeg være ekstra på vakt. Ellers påvirker det ikke livet mitt. Jeg tar ikke medisiner, jeg kan kjøre bil. Jeg har også en viktig fordel over mange andre epileptikere: jeg får varsel om anfallene lenge før, og også tidlig nok til at jeg kan stoppe dem. Plutselig blir jeg kvalm, og det begynner å spille merkelig musikk i hodet mitt. Dermed vet jeg at jeg må handle – gjennom å spise noe, drikke noe eller ganske enkelt lukke øynene og ta det med ro. Dersom det ikke skulle fungere, er det viktigste for menneskene rundt meg å holde hodet mitt i ro (ellers våkner jeg med en helt imponerende hodepine) og passe på at jeg ikke biter eller svelger tunga mi.

Det får være min lille historie for dagen. Etter å ha hatt en nestenepisode forrige helg og etter å ha sett politiet forsøke å stabilisere og roe ned en mann som hadde en form for anfall på TV, følte jeg det var behov for å lufte litt.

3 For de som skulle lure er jeg verdens kleineste menneske på fylla. Derfor blir det som oftest med den ene.