Det er ikke så jævla lenge siden…

Jeg er født i 1994, jeg fyller 23 i år.

Fire år før jeg ble født, sluttet Verdens Helseorganisasjon (den som Gro Harlem Brundtland siden ble leder for) å regne homoseksualitet som en psykisk lidelse. Vi skal ikke lenger tilbake enn 1972 før bare det å være homofil var ulovlig i Norge.

Da jeg var syv år, ble ekteskap mellom homofile tillatt for første gang i Nederland.

Da jeg var åtte år, plagde jeg og noen klassekamerater en gutt på et av trinnene under fordi han var homofil. Han var sær på mange måter, og vi visste vel egentlig ikke hva homofili var, men vi visste det var annerledes, så det var det vi tok ham på.

Da jeg var 14 år, var jeg en av få i klassen som forsvarte homofiles rett til å adoptere barn. Vi hadde diskusjonen i KRL/RLE-timen (husker ikke hva det het akkurat da) i 8. klasse i Bærum, i det man skulle tro var en av landets mest liberale skolekretser.

Nå, i 2017, hører jeg fortsatt historier fra homofile og lesbiske som får kommentarer om legningen sin. Fra etniske nordmenn så vel som innvandrere.

I løpet av min relativt korte levetid er det mye som har forandret seg. Jeg ville aldri funnet på å plage den gutten i dag – og det ville neppe noen av de andre jeg gjorde det med heller. Jeg tror nok homofile i barneskolealder får høre det mye mindre enn de gjorde den gangen. De fleste fra klassen min på ungdomsskolen har nok forandret mening om adopsjon. Og homofile og lesbiske får nok gå i fred i langt større grad enn de ville gjort for ti, femten, tjue år siden.

Det er fortsatt mange som mener noe annet enn meg på dette området. Har vi som er verdiliberale rett? Selvfølgelig har vi det. Men det verste vi kan gjøre, vi som vil at mennesker skal få leve som de vil, er å framstille alle som mener noe annet som steinaldermennesker som ikke er verdt å ta alvorlig, eller likestille dem med rasister og nazister. De må møtes med argumenter, ikke avfeiing. For det er ikke så jævla lenge siden vi var der sjæl. Vi kan ikke ta det tolerante samfunnet vi har i dag for gitt. Vi må alltid forsvare det – med argumenter, ikke med fordømmelse. Aldri glem det.

Jeg er mot atomvåpenforbud

SV delte et bilde på Facebook i går, der de angriper regjeringen for ikke å gå med på forhandlinger om et folkerettslig forbud mot atomvåpen. At regjeringen går imot stortingsflertallet er imidlertid det eneste problematiske her, i mine øyne. Et forbud mot atomvåpen har vært en fanesak for politiske aktivister av alle mulige slag i mange tiår. Det gjør det ikke til en god idé.

Mennesket har besittet kunnskapene som trengs for å produsere atomvåpen i snart trekvart århundre. Helt siden den første prøvesprengningen i New Mexico-ørkenen, vinteren 1945, har vi som art visst hvordan vi helt og holdent kan ødelegge hverandre på få timer. Det er i utgangspunktet naturligvis ingen god ting.

Problemet er at denne kunnskapen ikke forsvinner med et pennestrøk. I dag vet vi at følgende stater besitter atomvåpen: USA, Russland, Kina, Storbritannia, Frankrike, India, Pakistan, Israel (kom igjen, det er verdens dårligst bevarte hemmelighet), og Nord-Korea. Om alle disse statene kvittet seg med sine atomvåpen, ville ikke kunnskapen om hvordan man lagde dem forsvunnet. Tvert imot, kunnskapen kan fort havne i feil hender. Dersom ingen kan svare med sine egne atomvåpen – hva forhindrer for eksempel IS fra å framstille atomvåpen selv, og bruke det til å jevne London eller Paris med jorden? Dersom stabile stater som USA og Russland kvitter seg med sine våpen, hva forhindrer Nord-Korea fra å bruke sine mot Japan? Vi mennesker har kanskje satt oss selv i en kjip situasjon, men vi får ta konsekvensene av det. Toget for total nedrustning gikk 6. august 1945. Atomvåpen er nødvendige. Atomvåpen var grunnen til at den kalde krigen forble kald. Atomvåpen er som Homer Simpsons berømte sitat om alkohol – både årsaken til, og løsningen på, mange geopolitiske problemer.

Naturligvis bør vi ruste ned. Det er fullstendig meningsløst, både moralsk, økonomisk, og praktisk sett, at verdens stormakter er i besittelse av nok kjernefysiske våpen til å utslette alt liv på jorda opptil flere ganger. Men en fullstendig betingelsesløs fjerning av alle atomvåpen på planeten vil altså skape langt flere problemer enn det løser. The bomb does not need to be loved, but it needs to be tolerated.

Trumps vei til seier (eller: valgmatte)

Veien til seier for Donald Trump

Nå som både demokrater og republikanere har avholdt sine konvent, spisser presidentvalget seg virkelig til. Tre måneder igjen, folkens… det som har vært trenden den siste måneden eller så, har vært at Hillary Clintons forsprang har blitt hentet inn av Donald Trump, og alle illusjoner om at Clinton er uslåelig har forsvunnet. Filmskaperen Michael Moore har allerede spådd at Trump kommer til å vinne, og det er et klart faktum at Clinton sliter med å appellere til velgerne bak opprørskandidaten Bernie Sanders, selv om Sanders selv har stilt seg bak Clinton. Meningsmålingene for øyeblikket preges av såkalte «convention bounces», den naturlige framgangen som oppstår takket være all den positive medieoppmerksomheten et parti får rundt sitt konvent. Meningsmålingene fra midten-slutten av august og utover er det virkelig interessante, og det trøster nok en god del folk på begge sider.

MEN: selv om det er jevnt på meningsmålingene nå, er det fortsatt bratt oppoverbakke for Trump. Tallknuserne sliter febrilsk med å finne ut nøyaktig hvordan han skal vinne, selv om muligheten definitivt er der. Jeg skal forklare hvorfor.

Hvordan velges egentlig amerikanske presidenter?

I presidentvalget i USA er det til syvende og sist ikke folkets stemmer som teller, men valgmennene. Velgerne stemmer på hvilken kandidat de ønsker at valgmennene fra sin delstat skal støtte. Etter valget møtes valgmennene i det såkalte «Electoral College» og tar seg av det rent formelle presidentvalget. Hver delstat, samt hovedstaden Washington D.C. har mellom tre (3) og femtifem (55) valgmenn. Systemet er, med et par unntak som det er svært usannsynlig at blir relevante, ganske enkelt: kandidaten med flest stemmer i en delstat, får alle delstatens valgmenn. Får Hillary Clinton flest stemmer i California, kommer alle de 55 valgmennene fra den delstaten til å stemme på henne.

Totalt er det 538 valgmenn, og man trenger et rent flertall for å vinne. Det magiske tallet er altså 270. Ved valget i 2012 fikk Barack Obama 332 valgmenn, mens Republikanernes Mitt Romney fikk 206.

OK, got it! Hva så?

Grunnet valgmannsystemet, konsentrerer kandidatene seg stort sett om å vippe noen få stater. De statene som partiene antar at er «sikre» – altså at det er lite sannsynlig at de skifter side fra forrige valg – får liten eller ingen oppmerksomhet. Stater i det nordøstlige USA, og langs Vestkysten regnes stort sett som sikre for Demokratene, mens Republikanerne regnes for å ha et jerngrep om de fleste statene i sør og i sentrale deler av landet.

«Vippestatene» kan derimot regne med oppmerksomhet til opp over ørene. Partiene holder vanligvis sine konvent der – Republikanerne holdt i år sitt i Cleveland i Ohio, mens Demokratene valgte Philadelphia i Pennsylvania (<3). I tillegg bruker partiene store ressurser på reklame og skremselspropaganda i disse delstatene, og begge kandidatene går i skytteltrafikk mellom vippestatene gjennom høsten.

2004CampaignAttention
Fra presidentvalget i 2004. Hver hånd viser et besøk fra en av kandidatene i løpet av de fem siste ukene før valget, mens hvert dollartegn viser bruk av en million dollar på TV-reklame i delstaten. Se om du kan peke ut vippestatene… Cred: Wikipedia-brukeren «szu».

Akkurat hva som defineres som vippestater varierer litt, men vi kan anslå at disse statene har til sammen mellom 130 og 150 valgmenn. Vi bruker kartet fra nettstedet www.270towin.com til illustrasjonsformål:

Tossups

Statene markert i blått går nesten utvilsomt til Hillary Clinton, mens statene markert i rødt går mest sannsynlig til Donald Trump.

Så, hvordan vinner Donald Trump? Vi bruker gjennomsnittet av meningsmålinger, fra nettstedet www.realclearpolitics.com (RCP).

  1. Over alt annet: han må – MÅ – vinne Florida. Florida var den jevneste delstaten i 2012, Obama vant den med mindre enn et prosentpoengs margin, og har vært blant de avgjørende statene (eller den avgjørende) i alle presidentvalg siden 90-tallet. Vinner Hillary Clinton Florida, har Trump praktisk talt en umulig oppgave foran seg. Trumps ulempe er at Florida har stort innslag av ikke-hvite velgere, og ikke fullt så mange frustrerte arbeiderklassevelgere som en del delstater i nord. Snittmålingen til RCP viser at Trump foreløpig sitter på en ledelse med 0,3% margin. Hold øye med Florida.
  2. Mitt meget uvitenskapelige anslag tilsier at det er 95% sannsynlig at Trump også må vinne Ohio. Staten har også vært avgjørende i alle presidentvalg siden 90-tallet, og det er i tillegg en del overtro i bildet – ingen republikaner har vunnet et presidentvalg uten å vinne Ohio. Ohio er dessuten kjent som et slags tverrsnitt av USA, og har mange velgere i industriyrker, som er blant Trumps kjernegrupper. Ulempen hans er at statens republikanske guvernør, John Kasich, avskyr Trump with a passion. Han kan ikke vente mye hjelp fra den kanten. RCP gir for øyeblikket Clinton en ledelse med 0,8% margin. Hold også øye med Ohio.
  3. To av tre av disse må vippes: Michigan, Pennsylvania, Wisconsin. Alle disse tre statene har vært trygt forankret hos Demokratene siden Bill Clinton kom inn i bildet i ’92. I likhet med Ohio tilhører de også det såkalte Rust Belt, tradisjonelle industristater der mange føler seg rammet av frihandel og kunnskapsøkonomi. Allerede her famler Trumps regnestykke. Det er ikke usannsynlig at Wisconsin vipper, men Pennsylvania og særlig Michigan er det verre med. Obama vant sistnevnte med 9,5% margin i 2012. Michigan har dessuten relativt høy andel fagorganiserte arbeidere til USA å være, som kan være fordel Clinton. RCP viser at Trump ligger etter med solid margin i alle tre delstatene.
  4. Minst én stat til – men hvilken? Trump har mye å velge mellom her. Avhengig av akkurat hvordan det har gått i punkt 3, kan han klare seg med seier i New Mexico eller Nevada, eller kanskje han også må vippe Virginia. Han ligger foran på målingene i de to førstnevnte statene, men får det verre med å bekjempe Clinton i Virginia. Staten har klart seg relativt bra økonomisk, og Clintons visepresidentkandidat Tim Kaine kommer derfra. En annen mulighet er Iowa, midt i USAs kornkammer.
  5. Han må ikke tape en eneste av statene Romney vant i 2012. Her kan, pussig nok, Trump potensielt få problemer. Hillary Clinton leder på meningsmålingene i Arizona, en stat som tradisjonelt har vært svært hvit og velstående, men som blir mer og mer heterogen for hvert år som går. I tillegg leder hun i North Carolina, en av to stater som Mitt Romney klarte å vippe i 2012. Her drar hun fordel av Tim Kaine, som kommer fra nabostaten Virginia, samt at staten har klart seg svært bra økonomisk.

Skulle alt dette skje for Trump, kan vi altså få et slikt kart:

Trumps vei til seier

Men her har jeg ringet inn de tre store «hvis»-ene som alene kan velte hele lasset. Trump er avhengig av små marginer her, og i alle de andre statene han eventuelt kan lykkes å vippe. Konklusjonen og poenget mitt er: Demokratene er fortsatt store favoritter, og forutsatt at de skjerper seg og lykkes med noe mobilisering, skal dette gå Hillary Clintons vei. Det som taler for Trump, er at dette er – som han selv har bevist – et år der ingenting fungerer som normalt.

Stalltips:

Trump vipper Florida. Han beholder kanskje også North Carolina. I tillegg ryker nok Nevada, Iowa, og/eller New Mexico for Demokratene. Men regnestykket hans går ikke opp. Uten Pennsylvania og Ohio, og uten flere midtvestlige industristater, kan han aldri komme seg til det forjettede 270.

PS. Jeg vet jeg kommer til å få kommentarer om at jeg utelot New Hampshire. Staten har alltid en liten svingom med den Republikanske kandidaten, men havner vanligvis tilbake i den Demokratiske leiren innen valgdagen. Min gjetning er at denne trenden kommer til å fortsette i år. Clinton leder forøvrig med fire prosentpoengs margin.

PS2: Dersom det skulle ende f. eks 269-269 (gud forby) går man til en komplisert prosess, der Representantenes hus velger president, men hver delstat får én stemme. Det vil med all sannsynlighet bety seier for Donald Trump. Men all den tid dette har skjedd kun én gang i landets historie, regner vi den muligheten som minimal.

Den populistiske æraen

Den populistiske æraen i europeisk politikk kommer til å vare helt fram til:

  1. Europeiske politikere slutter å se på middelklassen som de eneste velgerne man må lokke til seg.
  2. Europa slutter å bruke multikulturalisme som sovepute for å ignorere reelle sosiale problemer og segregering.
  3. Man innser at den sosiale mobilitetens storhetstid er over.
    3.1. Man gjør sosial mobilitet til en fanesak igjen.
    3.2. Man innser at mange ikke har noen ambisjon om å være annet enn arbeiderklasse, og forsøker å gjøre livene deres så levelige og produktive som mulig.

Det jeg prøver å si, er: politikere fra alle partier må slutte å tro at populisme er en plagsom kløe som går bort om noen år. Vi må bekjempe den. Vi må gi deres velgere en grunn til å tro at noen andre kan representere dem bedre. Vi må anerkjenne deres problemer, selv om vi ikke er enige med dem om løsningene.

Millioner av europeere føler seg oversett. Da er det lett for sånne som Boris Johnson og Nigel Farage, som selvfølgelig tilhører klassen som overser dem, å utnytte disse velgerne i sin egen kamp. Lar vi dem fortsette uforstyrret, setter vi europeisk demokrati i fare. Dette går så utrolig mye dypere enn folkeavstemningen i Storbritannia. Dette er tendenser vi ser i så utrolig mange land i Europa de siste årene.

Jeg tror på EU som den eneste institusjonen som kan sørge for at Europa fortsatt er et fantastisk kontinent å bo på om 50 år. Men da må både EUs politikere og nasjonale politikere gjøre justeringer for å inkludere folkedypet. Vi trenger ikke like det de synes om innvandrere og globalisering, men driter vi i dem, er drømmen om et fredelig, åpent og velstående Europa fortapt.

Men jeg sier som islendingene, som for øvrig trolig skal sette i gang et høyst interessant politisk eksperiment til høsten: Þetta reddast. Hvis vi vil.

Irland del 2: Valg 2016

Datoen:
Mest sannsynlig blir parlamentsvalget i Irland avholdt i begynnelsen av mars 2016. Siste dato er et stykke ut i april, men det er mange kompliserende faktorer her. Den siste halvdelen av mars er litt vanskelig: 17. mars er St. Patrick’s Day (Irlands nasjonaldag), mens i ukene etter skal man feire 100-årsjubileet for påskeopprøret i 1916. Et valg på vinterstid er vanskelig å se for seg, mens et valg i november ikke er spesielt fristende for partiene på grunn av det mørke, kalde været. Statsminister Enda Kenny nevnte til statskanalen RTE at valg på våren er det han sikter etter.

Valgsystemet:
Når det er valg, skal det velges 158 medlemmer av Dail Eireann. Dette er en nedgang fra dagens 166. Systemet gir automatisk gjenvalg til kammerets president, Ceann Comhairle, så i praksis er det 157 plasser det står om. Disse 157 plassene er fordelt over 40 valgdistrikter som hver velger mellom tre og fem TDs (parlamentsmedlemmer) gjennom såkalt Single Transferable Vote.

I Single Transferable Vote rangerer velgeren kandidatene etter hvem de liker best. Når stemmesedlene er lagt i urnen, foregår opptellinga på følgende måte:

  1. Først telles alles førstepreferanser.
  2. For å bli valgt, må man først oppnå en «kvote» med stemmer – Irland bruker den såkalte Droop-kvoten. Ligningen her er:  (antall stemmer/plasser+1) + 1 = kvote.
    Er det 10 000 avlagte stemmer, og det er tre mann som skal velges, blir kvoten:  (10 000/4) + 1. Da må man ha 2 501 stemmer for å bli valgt.
  3. Dersom noen oppnår 2 501 stemmer, er de valgt inn. De 2 501 første stemmene er dermed «ute av dansen». «Overskuddsstemmene» beholdes og brukes videre.
  4. Så går man videre til neste runde, der man ser på alles andrepreferanser. Dersom ingen oppnår kvoten etter at man har lagt sammen første- og andrepreferansene, elimineres kandidaten med færrest stemmer, og deretter fordeles preferansene hans, og så videre.
  5. Man fortsetter slik helt til alle plassene blir fylt.

Partiene:
Irland regjeres i dag av en topartikoalisjon bestående av Fine Gael og Labour Party, som støttes av en rekke uavhengige representanter. I regjeringens hjørne:

– Fine Gael: et av de to tradisjonelle storpartiene i Irland, med røtter tilbake til borgerkrigsårene på 1920-tallet og «pro-treaty»-siden (som ville ha en overenskomst med britene). I dag et veldig vagt middelklasseparti uten de helt store ideologiske linjene, bortsett fra at de er litt mer markedsliberalistiske (og tilbakeholdne med sjekkheftet) enn Fianna Fail. De ble største parti for første gang i sin historie i 2011, og fikk dermed danne regjering med partileder Enda Kenny. Deres store fordel i denne valgkampen er at de (med rette) kan påstå at ting i alle fall er noe bedre enn de var ved sist valg, økonomien er ikke lenger i fritt fall og landet har i hvert fall en stabil kurs.

– Labour Party: et av få irske partier som alltid har hatt en klar ideologisk retning, men i denne valgperioden er de blitt overkjørt av sine koalisjonspartnere i Fine Gael. Lite Labour-politikk er blitt gjennomført, og det er også Labour som får lide mest på meningsmålingene. Labour tilbringer nok denne valgkampen på defensiven, og må forsvare de bastionene de har. Siden sist valgkamp har de byttet leder og det er nå visestatsminister og sosialminister Joan Burton som styrer troppene.

 

I opposisjonens hjørne:

– Fianna Fail. Irlands statsbærende parti. Største parti fra 30-tallet og fram til 2011, og hadde regjeringsmakt i mesteparten av den perioden også. Fianna Fail stammer fra «anti-treaty»-siden under borgerkrigen (som ville fortsette kampen mot britene), men har i dag fulgt i Fine Gaels fotspor. De er «catch-all», noe større tilhengere av blandingsøkonomi enn sine rivaler, og har tradisjonelt et rykte for trygg økonomisk styring, som falt fullstendig sammen under Ahern-årene da staten delte ut penger i øst og vest. Fianna Fail er i en ubehagelig mellomposisjon: de sier de kan gjøre ting bedre enn regjeringen, men velgerne har selvfølgelig ikke glemt at de sto bak rotet som regjeringen nå prøver å rydde opp i. Ledes av tidligere utenriksminister Micheal (ikke Michael) Martin.

– Sinn Fein er et noe mer kontroversielt innslag i den irske partifloraen. Opprinnelig var Sinn Fein den politiske fløyen til terroristgruppa IRA, som i sin moderne utgave er mest kjent for å sprenge tilfeldige ting rundt om i Irland og Storbritannia på 70-, 80- og 90-tallet*. I dag er SF blitt et langt mer stuerent parti, som plasserer seg et godt stykke ute på venstresiden. Riktignok er irsk republikanisme fortsatt en fanesak, og Sinn Feins representanter i det britiske parlamentet lar fortsatt sine stoler stå tomme, fordi ellers måtte de sverget en troskapsed til den britiske dronningen. Men ellers kjemper de mot budsjettinnsparinger og atomkraft, og for barns og homofiles rettigheter. Ledes av urokråka Gerry Adams, og forventes å ta sjumilssteg ved dette valget. Kan attpåtil potensielt bli nest største parti.

– AAA-PBP høres ut som en type batteri, men er en allianse av to partier langt ute på venstresida: Anti-Austerity Alliance og People Before Profit. Ved forrige valg var også Socialist Party med på denne alliansen. Grupperingen beveger seg i grenselandet mellom sosialisme og kommunisme, og kan fort få inn noen representanter fra Dublin-området.

– Uavhengige kandidater står sterkt i irsk politikk, og spesielt i dagens politiske situasjon. Folk har ikke spesielt mye tiltro til de valgte politikerne, og stemmer isteden på lokale profiler de kjenner og stoler på – eller i hvert fall kjenner. Det som gjør deres tilstedeværelse så interessant er at de fort kan sitte på vippen etter dette valget. I så fall må den som har tenkt å danne regjering sette seg ned med hver og en av dem og prate.

– I tillegg er det en rekke mindre partier, som Renua Ireland, Social Democrats og Green Party. De kommer ikke til å få særlig stor oppslutning ved valget.

* IRA var også navnet på gruppa som utkjempet den irske uavhengighetskrigen på 1920-tallet, men den gruppa og dagens terrororganisasjon har fryktelig lite med hverandre å gjøre.

Det blir neppe spesielt mye spennende som kommer fra Fine Gael og Fianna Fail under valgkampen. Begge har blod på hendene (metaforisk sett), og vet godt at velgerne først og fremst tenker at de er best av mange dårlige alternativer. De mest spenstige utspillene og løftene kommer trolig fra Sinn Fein og diverse uavhengige kandidater. Spenningen kommer som sagt først etter valget: hvordan i all verden skal man klare å få stablet sammen en ny regjering? I Irland har man investitur, det betyr at regjeringen formelt må godkjennes av Dail Eireann. Den nye statsministeren må derfor ha minst 80 av 158 medlemmer i ryggen. Dette kan ende med at den nye regjeringen må komme med enorme innrømmelser til partiløse representanter, og kan medføre langtrukne forhandlinger. Den biten blir spennende!

Et lite tips til mandatfordelingen, noen måneder før valget:
FG 50
FF 37
Ind 32
SF 27
Lab 10
AAA-PBP 2

Det betyr at dagens regjering kun har 60 mandater i ryggen. Samtidig finnes det intet fornuftig alternativ.

Enda Kenny kommer dermed til å forsøke følgende løsninger, i akkurat denne rekkefølgen:

  1. Forsøke å få Fianna Fails som støtteparti
  2. Få 20 partiløse i ryggen
  3. Utskrive nyvalg
  4. Samarbeide med Sinn Fein
  5. Trekke fire tenner uten bedøvelse
  6. Ofre sin førstefødte til gudene
  7. Innlemme Irland i Storbritannia igjen
  8. Gå i koalisjon med Fianna Fail

Stigespillet 1. april

Stigespillet rundt kommunevalget 2015, round 2:

Nå skal jeg besøke det såkalte stigespillet jeg satte sammen for noen uker siden på ny. Forhåpentligvis blir det oppdateringer hver måned fram til sensommeren, hvorpå jeg går opp til ukentlige oppdateringer.

Gjentar premissene:

  • Dette stigespillet tar ikke hensyn til at det er mange ulike samarbeidskonstellasjoner i kommunene. Dette skal kun være et verktøy for å illustrere den nasjonale trenden.
  • I kommunene på rød side har rødgrønn blokk (Ap, SV, Sp, Rødt, MdG) flertall. Størst flertall er det i Steinkjer, der siste måling viser at disse fem partiene er hele 51,8% større til sammen enn de borgerlige partiene.
  • I kommunene på blå side har borgerlig blokk (H, FrP, KrF, V) flertall. Størst flertall er det i Asker, der siste måling viser at disse fire partiene er hele 44,8% større til sammen enn de rødgrønne partiene.
  • Kommunene i grått, som altså ligger på midten, har ikke flertall for den ene eller den andre blokken. Her er det stort sett lokale lister eller Pensjonistpartiet som ligger på vippen.
  • ÉN solid forskjell her fra sist: Miljøpartiet de Grønne er nå definert som en del av rødgrønn blokk. Dette er neppe de MdG’erne som måtte snuble innom bloggen fornøyd med, men jeg gjør det av to grunner:
    MdG er blitt en såpass stor gruppering i norsk politikk at det ville vært vanskelig å plassere dem innenfor den «grå» blokka.
    2. MdG vil i praksis vanligvis samarbeide med de rødgrønne partiene.
  • De ti største kommunene i landet er markert med blokkbokstaver, de neste ti i kursiv, og de neste ti igjen med understreket tekst.
  • Meningsmålingene jeg baserer dette på er KUN lokale målinger. Alle er hentet fra pollofpolls.no.

Slik ser altså selve stigespillet ut nå:

Stigespillet 1. april
(åpne gjerne bildet i en ny fane)

I følgende kommuner har det vært lokal måling siden forrige kommunevalg: Steinkjer, Ringsaker, Stange, Tromsø, Gjøvik, Lillehammer, Trondheim, Hamar, Rana, Fredrikstad, Kristiansund, Bodø, Nesodden, Oslo, Skien, Eidsberg, Notodden, Horten, Kongsberg, Tønsberg, Porsgrunn, Ringerike, Askim, Kongsvinger, Bergen, Ullensaker, Haugesund, Elverum, Narvik, Arendal, Bamble, Sandnes, Kvinnherad, Stavanger, Ålesund, Drammen, Kristiansand, Bærum og Sola.

Den overveiende tendensen er naturligvis at de lokale målingene har vist at rødgrønn side styrker seg, med noen få unntak.

Statistikk:

  • De rødgrønne sitter på fire av landets ti største kommuner ifølge de siste lokale målingene. Viktigst av alt er det naturligvis at siste lokale måling i Oslo viser klart rødgrønt flertall. Tromsø har også gått fra et komfortabelt borgerlig flertall til et massivt rødgrønt flertall. De borgerlige sitter på de resterende seks, men flertallet i Bergen balanserer på en knivsegg.
  • Blant kommunene rangert 11.-20. er det rødgrønt flertall i tre. Sarpsborg hadde rødgrønt flertall også i 2011, mens Skien og Bodø ser ut til å skifte ved dette valget. Skedsmo har fortsatt et annet parti på vippen. De resterende seks byene her ligger fortsatt i borgerlige hender. PS: Merkelig nok ser det ut som Sarpsborg Arbeiderblad har gjennomført flere nye målinger i nabokommunene enn i selve Sarpsborg kommune.
  • Hele fire av kommunene rangert 21.-30. har et lokalt parti på vippen: Tønsberg, Porsgrunn. Lørenskog og Ringerike. Tønsberg har gått fra et klart borgerlig flertall til å ligge i gråsonen. To kommuner, Gjøvik og Ringsaker, er på rødgrønn side. De resterende fire er alle på borgerlig side, men Ullensaker og Haugesund ligger i faresonen.

Et politisk stigespill

I går publiserte NRK en stor kommunevalgsmåling som i mine øyne markerer startskuddet på kommunevalgkampen. En valgkamp som, i likhet med de fleste lokalvalg i Norge, kommer til å fungere hovedsakelig som et «mellomvalg» der man lufter misnøye mot den sittende regjeringen. I tillegg er dette valget viktig, fordi det sannsynligvis er det siste kommunestyrevalget før Norge skal i gang med en storstilt kommunesammenslåingsprosess.

FAKTAOPPLYSNING: DERSOM DU BEFINNER DEG I HJEMKOMMUNEN DIN DEN FJORTENDE SEPTEMBER 2015 OG:

  • ER NORSK STATSBORGER, NORDISK STATSBORGER REGISTRERT SOM BOSATT I NORGE 30. JUNI 2015, ELLER STATSBORGER FRA ANNET LAND SOM HAR VÆRT BOSATT I NORGE I MINIMUM TRE ÅR SAMMENHENGENDE
  • FYLLER 18 ÅR I LØPET AV VALGÅRET (ELLER 16/17, I 20 UTVALGTE KOMMUNER)
  • IKKE HAR FORHÅNDSSTEMT

SÅ BØR DU FAKTISK NOTERE NED ÉN TING I PLANLEGGEREN DIN DENNE DAGEN: KOM DEG TIL VALGLOKALET OG STEM!

Inspirert av BBCs tradisjonelle måte å framstille «marginal seats» i britiske parlamentsvalg (valgkretser der det sittende parlamentsmedlemmet ikke har stort å gå på), har jeg stilt opp landets 100 største kommuner (pr 1/1/2014) etter hvor stort flertall hver av blokkene hadde (prosentmessig) ved kommunestyrevalget 2011. MERK AT JEG BRUKER FLERTALL I KOMMUNESTYRET SOM FARGEINDIKATOR, MEN STILLER PARTIENE OPP ETTER FLERTALL I OPPSLUTNING.

Kommunevalgsstigespillet:

(anbefaler at du høyreklikker og åpner bildet i en ny fane)

Stigespillet

  • I kommunene på rød side har rødgrønn blokk (Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet og Rødt) flertall i kommunestyret. Størst flertall er det i Steinkjer i Nord-Trøndelag, der de fire partiene ble hele 55,4% større enn de borgerlige partiene (77,7 mot 22,3)
  • I kommunene på blå side har borgerlig blokk (Høyre, Fremskrittspartiet, KrF og Venstre) flertall. Størst flertall er det i Sola i Rogaland, der de fire partiene ble hele 48,6% større enn de rødgrønne partiene (70,8 mot 22,2)
  • Kommunene i grått, som altså ligger i midten, er kommuner der et annet parti (som oftest MdG, Pensjonistpartiet eller en lokal liste) kommer imellom og sørger for at ingen av blokkene har et rent flertall i kommunestyret. F. eks har begge blokker i Skedsmo kommune 22 mandater, mens den lokale lista «Folkets Røst» og Pensjonistpartiet har henholdsvis to og ett mandat.
  • To kommuner utmerker seg her: I Nes og i Kongsberg har en av blokkene fått et flertall av mandatene i kommunestyret, tross at de er mindre enn den andre blokken i oppslutning. Jeg har ikke sett på disse to kommunenes valgresultater i detalj, men jeg vil tro at det kan tilskrives valgsystemet i Norge. Vår versjon av Saint-Laguës modifiserte metode favoriserer nemlig det største partiet i kommunen til en viss grad, ved å bruke 1,4 som første deletall istedenfor 1. Dermed blir ikke inndelingen helt proporsjonal.
  • De ti største kommunene i landet er markert i fet skrift. De rødgrønne partiene er altså bare størst i to av disse ti.
  • De neste ti på lista er markert i kursiv, mens kommunene rangert 21.-30. i folketall er markert med understreket tekst.

For lokale forhold har lista kun begrenset nytteverdi. Ulike kommuner har ulike flertallskonstellasjoner: i Sandnes kommune består flertallskonstellasjonen av Ap, FrP, SV, Sp og Pensjonistpartiet, mens opposisjonen består av Høyre, Venstre og KrF.

På et nasjonalt nivå er dette derimot en indikator for hva slags mål blokkene kan sette seg i valgkampen: Hvor mange kommuner kan regjeringen og dens støttepartier klare å skifte fra rødt/grått til blått, og hvor mange kommuner kan de tre rødgrønne partiene klare å omvende fra blått/grått?

Jeg kommer til å oppdatere dette «kommunevalgsstigespillet» etter beste evne etter hvert som målingene kommer tettere. Slik det ser ut nå, vil det være flest kommuner som bytter fra rød til blå på denne lista. Men hvem vet hvordan det ser ut når vi er ute i september?

Interessante fakta fra stigespillet:

  • De rødgrønne har kun flertallet i 29/100 kommuner, mens de borgerlige sitter på flertallet i 60. 11 kommuner har et annet parti som står imellom.
  • På rødgrønn side ligger kun tre av 29 kommuner på Vestlandet. Åtte ligger i Nord-Norge, 16 på Østlandet og to i Nord-Norge, mens de rødgrønne ikke har noen av storkommunene på Sørlandet. Flest har Akershus, med hele seks (samtlige på Romerike).
  • På borgerlig side er det helt knusktørt i Midt-Norge. Halvparten av de 60 storkommunene til de borgerlige ligger på Østlandet, der Akershus leder med ni. 20 ligger på Vestlandet, fem i Nord-Norge og fem på Sørlandet.
  • «I det grå» ligger alle elleve kommunene på Østlandet, med unntak av Hå i Rogaland, Orkdal i Sør-Trøndelag og Harstad i Troms. Hedmark har tre «grå» kommuner.
  • Den største kommunen med rødgrønt flertall er selvfølgelig Trondheim. Deretter følger i synkende rekkefølge Fredrikstad, Sarpsborg, Ringsaker og Gjøvik.
  • De borgerlige er størst i åtte av landets ti største kommuner: Oslo, Bergen, Stavanger, Sandnes, Kristiansand, Tromsø, Drammen og min egen hjemkommune, Bærum, som har rent Høyre-flertall. I tillegg har de åtte kommuner i kursiv og fem med understrek.

Det kommer selvfølgelig et spørsmål om hvor man skal plassere Miljøpartiet de Grønne. Ved kommunevalget i 2011 var det fortsatt uklart hvor de sto i blokklandskapet. Per i dag tror jeg de fleste vil plassere dem i bås med de rødgrønne. Kanskje jeg etter kommunevalget burde innføre en egen «Rødgrønt+MdG»-kategori på stigen?

Valgnerding runde 2

Ny runde med valgnerding. Det står 8. desember på kalenderen, og i forbindelse med at mesteparten av verden skal til å feire en stor høytid, er det ikke mye politisk action på kalenderen i de tre ukene som gjenstår av 2014. Japan skal velge ny nasjonalforsamling på søndag, men der er det en parademarsj for Shinzo Abe på trappene, som eneste spiselige kandidat for en politisk oppgitt befolkning. Dermed er det bare å se fram til neste år, som inneholder mye, mye, mye snacks. Fire nordiske land (ikke Island) skal til valgurnene, blant annet! Dette blir et langt innlegg.

Februar-april – Mulig parlamentsvalg i Hellas
Type: Parlamentsvalg
Valgsystem: 250 mandater fordeles proporsjonalt med sperregrense på 3%, de resterende 50 gis til største parti
Viktige partier: Nea Dimokratia, SYRIZA, PASOK, Gyllent Daggry, To Potami
Informasjon: Det verste er overstått for Hellas. Økonomien er ikke lenger i fritt fall, ingen sulter i hjel og man har begynt å se tendenser til at snuoperasjonen er i gang. Det ligger likevel et hinder i veien. Det greske parlamentet skal velge president i februar, og skal det skje må en kandidat få støtte fra 180 av 300 parlamentsmedlemmer. Den sittende regjeringskoalisjonen mellom konservative ND og sosialdemokratiske PASOK er ikke i nærheten av dette, og kan komme til å måtte utskrive nyvalg. Statsminister Antonis Samaras er definitivt i forsvarsposisjon, og det ville ikke vært galt å kalle valget for en folkeavstemning om de etablerte partienes politikk. Den store motstanderen er den europeiske venstrefløyens nye superstjerne – Aleksis Tsipras og hans SYRIZA. Syriza er en sterk motpol til det de kaller «nyliberal krisestyring», og dersom de skulle lykkes å bli største parti blir det interessant å se hva slags konsekvenser det får for Hellas’ forhold til EU og den økonomiske gjenoppbyggingen. En positiv nyhet er at nynazistiske Gyllent Daggry virker å ha nådd det ytterste av sitt potensiale, og ligger an til en svak, men ikke spesielt nevneverdig framgang.

 

Mars – Parlamentsvalg i Egypt
Type: Parlamentsvalg
Valgsystem: 420 mandater velges i enmannskretser, 120 på partilister, og 27 utnevnes av presidenten (!)
Viktige partier: Et salig, og særdeles uoversiktlig kaos
Informasjon: Nesten fire år etter revolusjonen er Egypt rykket tilbake til start: Militæret styrer landet etter et mislykket eksperiment med Mohammed Mursi, og det skal avholdes parlamentsvalg for å la en sivil og demokratisk regjering ta over. Det er veldig sannsynlig at flere av de islamistiske partiene ikke engang får stille, enda de åpenbart nyter stor støtte i befolkningen. Hvordan dette skal gå er et veldig godt spørsmål, men utfallet vil være avgjørende for demokratiseringsprosessen i den arabiske verden videre.

 

17. mars – Parlamentsvalg i Israel
Type: Parlamentsvalg
Valgsystem: 120 medlemmer fordeles proporsjonalt i en nasjonal valgkrets
Viktige partier: Likud, Yesh Atid, Arbeiderpartiet, Det Jødiske Hjem, Yisrael Beitenu
Informasjon: Det er en stund siden sist en israelsk regjering satt ut valgperioden. Denne gangen var det store uenigheter innad i Bibi Netanyahus regjering som forårsaket dens fall, etter bare to år ved roret. Forslaget om å erklære Israel som «jødisk stat» var uspiselig for enkelte medlemmer av koalisjonen. Netanyahu er ikke uten videre garantert gjenvalg, men noe synlig alternativ er også vanskelig å finne. Særlig spennende blir det å følge Yesh Atid, et sekulært og liberalt parti som har deltatt i regjeringskoalisjonen uten å bli nevneverdig svekket av det.

 

22. mars – Parlamentsvalg i Sverige
Type: Parlamentsvalg
Valgsystem: Som i norske stortingsvalg, men med mulighet til å gi relevante personstemmer.
Blokkene: Rød-grønn (Socialdemokraterna, Miljöpartiet, Vänsterpartiet), Alliansen (Moderaterna, Centerpartiet, Folkpartiet, Kristdemokraterna), Sverigedemokraterna
Godt sted å følge valget på: @niklassvensson på Twitter
Informasjon: Å jada… nabolandet skal gå gjennom sitt første nyvalg siden 1958. Det bør presiseres med det samme at et nyvalg i Sverige IKKE påbegynner en ny valgperiode, slik det gjør i samtlige andre land som opererer med nyvalgsordning! Valget har jeg diskutert i mer detalj her: http://www.politiskenyheter.no/svensk-snoballkrig-i-anmarsj/

 

19. april – Parlamentsvalg i Finland
Type: Parlamentsvalg
Valgsystem: Forholdstallsvalg etter D’Hondt-metoden
Viktige partier: Samlingspartiet, Sosialdemokratene, Sannfinnerna, Centern, Vänsterförbundet, Gröna Förbundet, Svenska Folkpartiet, Kristdemokraterna
Informasjon: Etter at vi er ferdige med ett nordisk land i mars, raser sirkuset videre til Finland. Landet har en tradisjon for brede koalisjonsregjeringer, og dagens regjering frontes av konservative Samlingspartiet og Sosialdemokratene. Den kan fort slite med å få gjenvalg, ettersom Centern gjør det svært bra på meningsmålingene og virker å være best egnet til å danne regjering. Juha Sipilä kan altså ta over statsministerposten fra Alexander Stubb. Ellers ligger de nå notoriske Sannfinnerna an til å gå tilbake, uten at undertegnede vet nok om finsk politikk til å forklare hvorfor. Men tilbakegang for høyrepopulister er noe jeg er for.

 

7. mai – Parlamentsvalg i Storbritannia
Type: Parlamentsvalg
Valgsystem: 646 enmannskretser
Viktige partier: Conservatives, Labour, Liberal Democrats, UK Independence Party, Scottish National Party
Informasjon: I den grad det lukter noe av dette valget, lukter det fem nye år med koalisjonsregjering. Det er egentlig tre forskjellige ting verdt å følge med på her. Den første av dem er spørsmålet om hvem som blir størst – og dermed hvem som får danne regjering. Labour og Conservatives ligger side om side, og begge partier møter en viss grad av mistillit i befolkningen. Ed Miliband er mildt sagt ikke en karismatisk type, noe som hemmer Labour en del. Poeng nummer to er naturligvis UKIP, som har tolv mandater på sin hitlist. Sist, men ikke minst, blir det en meget spennende duell mellom Labour og SNP i Skottland.

 

13. juni – Parlamentsvalg i Tyrkia
Type: Parlamentsvalg
Valgsystem: Forholdstallsvalg med sperregrense på 10% (!)
Viktige partier: Rettferdighets- og utviklingspartiet (AKP), det Republikanske folkepartiet (CHP)
Godt sted å følge valget på: www.tyrkiskpolitikk.no
Informasjon: Dette bør bli en parademarsj for det regjerende sosialkonservative AKP, selv om deres populære leder Erdogan nå har rykket opp til presidentposten. Tyrkia gjennomgår en enorm oppgangstid, og selv om det ligger problemer og lurer i horisonten er nok mesteparten av befolkningen meget fornøyde.

 

Juli – Mellomvalg i Mexico
Type: Kongressvalg
Valgsystem: Mixed-member proportional: 300 velges i enmannskretser, 200 på partilister
Viktige partier: PRI (Partido Revolucionario Institucional), PAN (Partido Accion Nacional), PRD (Partido de la Revolucion Democratica)
Informasjon: Siden han ble valgt i 2012, har president Enrique Peña Nieto gjennomført mange nødvendige endringer i den tungrodde meksikanske staten og økonomien – særlig innenfor utdanning og energipolitikk. Samtidig har han en enorm skandale å bryne seg på – kidnappingen av 43 studenter i en småby sør for Mexico City, som visstnok ble gjort med den lokale ordførerens velsignelse og assistanse. Det blir interessant å se hvordan velgerne reagerer på at presidenten tydeligvis ikke har kontroll over ordensmakten – og ikke minst, hvordan dette påvirker hans PRI i mellomvalget. Og ja, «Det institusjonelle revolusjonspartiet» er et veldig merkelig navn på et parti. Hovedmotstandere er det kristendemokratiske PAN og det sosialistiske PRD.

 

14. september – Kommune- og fylkesting i Norge
Type: Lokalvalg
Valgsystem: Forholdstallsvalg etter Saint-Lagüe-metoden, med åpne lister
Viktige partier: Alle stortingspartiene, samt Rødt og diverse lokale lister
Informasjon: Ehm, ja. Sier seg selv. Spår noe så revolusjonerende som framgang for Ap og Sp, tilbakegang for H og FrP, og kanskje litt framvekst for MdG.

 

14. september – Parlamentsvalg i Danmark
Type: Parlamentsvalg
Valgsystem: Forholdstallsvalg av 179 medlemmer etter D’hondt-metoden, med 2% sperregrense
Viktige partier: Venstre, Socialdemokraterne, Dansk Folkeparti, Radikale Venstre, Socialistisk Folkeparti, Enhedslisten, Liberal Alliance, Konservative Folkeparti
Informasjon: Helle Thorning-Schmidt ble den andre nordiske sosialdemokraten til å stable på beina et «rødgrønt prosjekt», eller snarere «rødlilla», da S, RV og SF gikk sammen med støtte fra Enhedslisten etter valget i 2011. Senere forsvant støtten fra Enhedslisten, og SF forlot regjeringen. Det kommer med all sannsynlighet til å bli en parademarsj tilbake til makten for Lars Løkke Rasmussen, Venstres leder og statsminister i 2009-11. Dansk Folkeparti sitter med jokerrollen, for de har muligheter for å bli største parti. Det er vanskelig å se for seg noe annet enn at DF vil bli invitert inn i en ny borgerlig regjering.

 

Oktober – Parlamentsvalg i Polen
Type: Parlamentsvalg
Valgsystem: Forholdstallsvalg av 450 medlemmer etter D’Hondt-metoden, med 5% sperregrense
Viktige partier: Borgerplattformen (PO), Lov og rettferdighet (PiS), Demokratisk venstreallianse (SLD), Polsk Folkeparti (PSL), Den nye høyrekongressen (KNR)
Informasjon: Utnevnelsen av Donald Tusk (statsminister 2007-2014) som EU-president har etterlatt et visst tomrom i polsk politikk, men det er noe hans parti PO har utnyttet. Tusk var blitt relativt upopulær i hjemlandet etter hvert, og hans etterfølger Ewa Kopacz har jobbet hardt for å lege gamle sår. PO leder fortsatt på målingene over hovedmotstanderne, det noe mer sosialkonservative og EU-skeptiske PiS, og med sine trofaste koalisjonspartnere i PSL burde PO ha gode muligheter til å danne regjering enda en gang.

 

11. oktober – Parlamentsvalg i Portugal
Type: Parlamentsvalg
Valgsystem: Forholdstallsvalg av 230 medlemmer etter D’Hondt-metoden
Viktige partier: Partido Social Democrata (PSD), Partido Socialista (PS), CDS-Partido Popular (CDS-PP), Coligação Democrática Unitária (CDU)
Informasjon: Portugal har håndtert sin gjeldskrise i det stille, i skyggen av mer kjente land som Italia, Spania og Hellas. I 2011 erstattet man PS-regjeringen (sosialdemokratisk) med PSD (borgerlig), og denne gangen ser det ut til at de bytter plass på ny.

 

19. oktober – Parlamentsvalg i Canada
Type: Parlamentsvalg
Valgsystem: 338 enmannskretser
Viktige partier: Conservative Party, Liberal Party, New Democratic Party, Bloc Quebecois, Green Party
Informasjon: Stephen Harper er en av de lengstsittende konservative statsministrene i canadisk historie. 19. oktober skal befolkningen avgjøre om han får en periode til. Hans hovedmotstander i dette valget blir Liberal Party ledet av Justin Trudeau, sønn av tidligere statsminister Pierre Elliot Trudeau. Sosialdemokratiske NDP ser ut til å bli mindre viktig enn sist, men kan fortsatt bli viktige med tanke på at det neppe blir noen flertallsregjering.

 

25. oktober – Presidentvalg i Argentina
Type: Presidentvalg
Valgsystem: Direktevalg, dersom ingen kandidater får over 50% går det til 2. runde 24. november
Viktige kandidater: Ikke bestemt
Informasjon: Veldig lite er offentliggjort om hvem som blir kandidater ennå, men det blir uansett spennende å se hvem som skal erstatte Cristina Fernandez de Kirchner som president. Argentina er på vei inn i dyp økonomisk krise, med skyhøy inflasjon, stigende arbeidsledighet og gjeldsproblemer. Den nye presidenten arver mange utfordringer, men samtidig et land med et skyhøyt potensiale.

 

7. november – Parlamentsvalg i Burma
Type: Parlamentsvalg
Valgsystem: First-past-the-post
Viktige partier: USDP, NLD
Informasjon: Burma skal avholde sitt første ordentlige valg noensinne. Valget i 2010 ble boikottet av Aung San Suu Kyis NLD, som stiller opp denne gangen. Mot dem stiller militærets USDP. Dersom opposisjonen vinner dette valget og får regjere i fred i en periode, tror jeg vi virkelig kan erklære Burma for å være demokratisk.

 

20. desember – Parlamentsvalg i Spania
Type: Parlamentsvalg
Valgsystem: Forholdstallsvalg etter D’Hondt-metoden
Viktige partier: Partido Popular (PP), PODEMOS, PSOE, Izquierda Unida (IU), UPyD
Informasjon: Mariano Rajoy og hans konservative PP tok makten ved valget i 2011, midt oppi den verste gjeldskrisa for Spania. Etter fire år er også Spania på vei ut av det verste, og man begynner å se tegn til bedring. Samtidig er tilliten til spanske politikere forståelig nok tynnslitt. Siden begynnelsen av 80-tallet har PP og PSOE (Sosialistpartiet) sett på det som deres privilegium å fordele postene i spansk politikk seg imellom og sørge for at systemet er mest mulig i deres favør. Nå er det slutt på dette. At det nå er jevnt mellom PP og PSOE på målingene er én ting, men Rajoy bør bekymre seg mer for PODEMOS’ eksplosive vekst. Podemos (spansk for «vi kan») er en slags diffus venstrebevegelse uten særlig mye klar politikk, men med en voldsom grasrot og PR-tekke. Partiet er egentlig en direkte etterfølger av Indignados-bevegelsen som preget spanske storbyer i 2012-13, og har utkonkurrert det gamle venstrefløypartiet IU fullstendig. Ellers kan det nevnes at sentrumspartiet UPyD også er i vekst, og hvordan det går med regionale partier i det svært mangfoldige Spania er sjelden enkelt å spå.

Hvorfor Oslo FrP tar feil, og andre lokalpolitiske betraktninger

Morgenkø på Fornebu. Og ja, selvfølgelig er det minst én el-bil der. FOTO: Snarøen vel.

Osloområdets enorme befolkningsvekst har vært et stort diskusjonstema i norske medier i hele år. Det er gledelig, ettersom det er et enormt tema som hele landet bør bry seg om. Osloområdets infrastruktur har i altfor mange år blitt gradvis klattet på, som en måte å holde folk i området relativt fornøyde på. Investeringene i vei, bane og kollektivtransport i Norge har generelt vært altfor lave, men for hovedstadsregionen der over en million av oss bor har det vært et spesielt problem. Dette var også grunnen til at undertegnede lenge vurderte å støtte Oslos OL-søknad – det kunne sørge for at penger endelig ble prioritert til å ruste opp regionen, ikke bare til en to ukers fest, men også til å være tilpasset behovet som befolkningsveksten faktisk krever. Og ja, jeg er klar over at mange fra rundt om i landet vil være uenige med meg, men bare se på fakta: Oslos veier håndterer flere hundre tusen biler om dagen. Det gjør neppe din lokale, underprioriterte vei. Når midlene til infrastrukturutbygging ikke strekker til, må man prioritere etter hvor behovet er størst, ikke etter hvor det føles mest riktig å bygge.

Jeg kunne skrevet i lange trekk om infrastrukturprosjekter jeg mener er livsnødvendige – Ringeriksbanen og firefelts E16 til Hønefoss, bedre måter for tungtransport å komme seg rundt Oslo på, og Intercitytrianglet Skien-Halden-Lillehammer. Men jeg velger å skrive om min hjemkommunes to overlegent største utfordringer når det gjelder planlegging og infrastruktur. Bærum plages dessverre også av at E18 har altfor lite kapasitet, men dette er en utfordring for hele regionen, for ikke å snakke om landet – denne flaskehalsen av en motorvei sørger for mange tapte arbeidstimer for pendlere fra Lysaker til Tønsberg, og forsinkelser i godstransporten får enda større ringvirkninger. Den første av de to store utfordringene Bærum selv har stor interesse i å ta seg av, er naturligvis Fornebubanen. De som bor og jobber på Fornebu, Lysaker og Snarøya, men også de av oss som daglig ferdes i nærheten, trenger ikke lang betenkningstid for å forklare hvorfor den trengs. Det merkes spesielt godt hver gang arrangementer avholdes på Telenor Arena – under Justin Biebers konserter i fjor, ble til og med ansatte anmodet om å dra hjem tidlig fra jobb for å unngå de enorme køene som kom til å oppstå! Per i dag er i praksis eneste vei inn og ut av Fornebu en enkelt vei som er firefelts nedover mesteparten av halvøya, for så å utvide seg til seks felter mot slutten. Det er fullstendig uholdbart for et område der man planlegger for 20 000 arbeidsplasser, 7 000 boliger (i tillegg til de eksisterende på Snarøya), og et mellomstort kjøpesenter som åpnet i går, og skapte ekstra kødannelse. Inntil man bygde en brannstasjon på Fornebu i våres, var brannvesenets aller verste frykt at det skulle bryte ut brann på Fornebu i rushtiden.

Datoen i dag er 15. oktober 2014. Det betyr at det er 16 år, én uke og en dag siden Fornebu stengte som hovedflyplass. I det siste har man heldigvis kommet fram til at man skal bygge en eller annen form for skinnebasert kollektivløsning. Dette har de aller fleste innsett at er nødvendig i mange år, men Akershus Høyre og Akershus FrP hadde i mange år den holdning at bare man satte opp nok busser til Fornebu, ville det holde som kollektivtilbud. Heldigvis kom deres nasjonale kolleger på bedre tanker og har satt av penger til å planlegge banen. I Oslo bystyre har det stort sett vært enighet om at det trengs en Fornebubane. Det vil si, inntil Carl I Hagen kom med dette:

http://www.rb.no/lorenskog/article7631972.ece

– Jeg kan forstå at Høyre er aktiv for Fornebubane. Det er der deres velgere bor. Vi må ta hensyn til befolkningen i Groruddalen. De trenger transport til sitt nye sykehus, sier han.

Jammen så utrolig greit at du plutselig tar hensyn til Groruddalens befolkning, da. Dette er ikke at Høyre tar hensyn til egne velgere, Carl. Dette er at Høyre m.fl. endelig prøver å få bukt på det alle partier har bidratt til de siste tjue årene: at Oslos ekspansjon har foregått fullstendig uplanlagt og uten mål og mening. Fornebu ble planlagt for 20 000 arbeidsplasser uten at man tenkte over hvordan alle disse skulle komme seg dit. Tilsvarende har skjedd på Jessheim, i Lommedalen og i mange andre forstadsområder til Oslo. Petter Myhre fortsetter med et utsagn som i beste fall er naivt:
– Vår anbefaling er at regjeringen snur i tide. Vi har ikke bruk for Fornebubane, særlig ikke når E 18 står ferdig med egne kollektivfelt. Pendlere til Fornebu kan fraktes i busser, sier han.

En utvidet E18 forandrer ikke på at selve adkomsten til Fornebu forblir en enorm flaskehals. Den eneste løsningen på dette er faktisk å bygge en bane. For øvrig ville ikke Ahusbanen vært særlig aktuell med mindre de hadde nedlagt Aker sykehus, noe jeg er enig med Oslo FrP i at var en fryktelig dårlig idé.

Misforstå meg rett. Jeg ønsker også en t-baneutbygging til Ahus, og videre ut til Lillestrøm etter hvert. Jeg ønsker meg også en ny sentrumstunnel. Og i likhet med Carl I Hagen vil jeg prioritere det viktigste først. Men for meg er det klart viktigste en Fornebubane. Fornebu har lidd under en manglende kollektivplan i snart et tiår nå (det skjedde ikke stort på området de første årene etter flyplassen ble nedlagt). Fornebus kollektivproblemer kan heller ikke løses på vei, med mindre man har lyst å bygge en helt ny veitunnel. Å tro at en ny E18 kan utvide busskapasiteten til Fornebu er også naivt: den nye motorveien skal ikke løse alle køer, og hovedformålet vil nok være å sørge for at det ikke går i stampe fra Asker og innover. Veiutbygginger i Osloregionen skal være et nødvendig onde – målet må være at færre bruker bil, slik at veiene faktisk klarer å dekke behovet. Det klarer ikke E18 i dag, og derfor utvider man den. Men å utvide til ørten felter, og så forvente at det vil gjøre en slutt på kø i all fremtid, er å ta på seg enorme skylapper.

Kjære Carl I Hagen, kjære Fremskrittspartiet, kjære Ketil Solvik-Olsen, kjære alle sammen. Gi oss ny E18, så den i hvert fall er stor nok til å håndtere dagens trafikk. Gi oss Fornebubanen, slik at vi slipper å ha Norges største flaskehals i kommunen. Resten skal vi bæringer finne ut av på egen hånd. I hvert fall nesten. Flere av partiene i kommunen har ikke helt forstått at vi har et ansvar for å ta av vår andel av befolkningsveksten. De ønsker seg et Bærum der vi kun slipper til lavere middelklasse og nedover på enkelte områder (les: alle sammen i Vestre Bærum), og fortetting er noe vi for all del ikke må tenke på. De tenker rett og slett på å dra opp stigen. En slik politikk er urealistisk, usolidarisk, bakstrebersk og mye mer. De partiene som fronter denne tankegangen befinner seg på borgerlig side. Følgelig har undertegnede tenkt å stemme rødgrønt i kommunevalget.

Valgnerding

Om det hadde vært mulig, tror jeg jeg hadde jobbet heltid som valgjournalist. Rett og slett dekke ulike politiske valg som skjer rundt om i verden, kontinuerlig. Interessen startet i slutten av barneskolen, da jeg først og fremst analyserte resultatene (en ypperlig måte å lære seg prosentregning på!). Etter hvert har jeg også begynt å se på valgsystemene og selve valgkampene.

Det som er fint med å være valginteressert er at hver «sesong» (vår/høst, det skjer ikke mange valg i sommer- og vintermånedene av åpenbare årsaker) har mye å by på. Høsten 2013 var nærmest en superhøst å regne når det gjaldt valg. Stortingsvalget i Norge, Forbundsdagsvalget i Tyskland, presidentvalget i Chile og enda flere ble fulgt med argusøyne av meg. Denne våren var også veldig spennende, med parlamentsvalg i Ungarn, Belgia, India og til EU-parlamentet. I dette innlegget skal jeg beskrive noe av det vi har å glede oss til på valgfronten de neste tolv månedene. Jeg kommer til å skrive mer om enkelte av disse valgene her på bloggen, og andre på politiskenyheter.no. God fornøyelse!

10. august: Presidentvalg i Tyrkia
Type: Presidentvalg
Valgsystem: Direktevalg, dersom ingen kandidater får over 50% går det til en andre valgrunde 24. august.
Viktige kandidater: Recep Tayyip Erdogan, Ekmeleddin Ihsanoglu
Godt sted å følge valget på: hurriyetdailynews.com

10. august skal det for første gang være direkte valg til presidentembetet i Tyrkia, og det er ikke ukontroversielt. Mange mener det vil samle for mye makt i hendene til presidenten. Favoritten til å vinne valget er den sittende statsministeren, Recep Tayyip Erdogan. Valget kan følges på det fantastiske nettstedet Frp-politikeren og Tyrkiaentusiasten Morten Myksvoll har satt opp, tyrkiskpolitikk.no.

14. september: Riksdagsvalg i Sverige
Type: Parlamentsvalg
Valgsystem: Som i norske stortingsvalg, men med mulighet til å gi relevante personstemmer.
Viktige partier: Socialdemokraterna, Moderaterna, Miljöpartiet, Sverigedemokraterna, Vänsterpartiet, Folkpartiet, Centern, Kristdemokraterna.
Statsministerkandidater: Fredrik Reinfeldt, Stefan Löfven

Per nå ser det umulig ut for Fredrik Reinfeldt å dra i land en tredje periode som statsminister. Hans allianse ser ut til å tape valget og det er stor fare for at minst ett av partiene i koalisjonen ramler under sperregrensa. Dermed ligger det største spenningsmomentet i hvem Stefan Löfvens sosialdemokrater skal danne regjering med. Det er usannsynlig at han får med seg både Miljöpartiet og Vänsterpartiet, men kan han klare seg med ett av dem? Og hvor store kan Sverigedemokraterna bli. De neste 2-3 månedene blir spennende om man kikker over grensa!

14. september: Delstatsvalg i Brandenburg
Type: Delstatsparlamentsvalg
Valgsystem: «Mixed member proportional», 44 medlemmer valgt fra enmannskretser og 44 valgt fra liste – sistnevnte fordeles for å gjenspeile valgresultatet.
Viktige partier: SPD, Die Linke, CDU, Die Grünen, AfD
Ministerpresidentkandidater: Dietmar Woidke

Brandenburg er blant delstatene i Tyskland som regjeres av en såkalt «rød-rød»-koalisjon – Sosialdemokratene (SPD) og Die Linke sammen. Spenningen her knytter seg til hvorvidt koalisjonen kan beholde makten, eller om delstatens kristendemokrater (CDU) kan kile seg inn mellom partiene og dermed tvinge SPD til å danne en såkalt storkoalisjon.

18. september: Folkeavstemning om uavhengighet i Skottland
Type: Folkeavstemning
Valgsystem: Enkel folkeavstemning, spørsmålet «Should Scotland become an independent country?» med to alternativer: Ja eller nei
Viktige organisasjoner: Better Together, Scottish National Party, Yes Scotland

Denne her er virkelig interessant. 18. september skal skottene ha folkeavstemning om uavhengighet fra Storbritannia, og resultatet kan prege britisk politikk i mange år framover. De fleste meningsmålingene har vist at klart flest støtter å opprettholde status quo og forbli en del av Storbritannia, men i det siste er det blitt mindre avstand mellom de to alternativene. Better Together har ført en noe klønete kampanje, mens Yes Scotland kommer til å sette inn et støt de neste to månedene for å overbevise velgerne som ikke har bestemt seg. Ubestemte velgere har som kjent lettere for å støtte det bestående.

20. september: Parlamentsvalg på New Zealand
Type: Parlamentsvalg
Valgsystem: «Mixed Member Proportional», 72 medlemmer valgt fra enmannskretser og 48 valgt fra liste – sistnevnte fordeles for å gjenspeile valgresultatet
Viktige partier: National Party, Labour Party, Green Party, New Zealand First, Maori Party, Internet-Mana Party
Statsministerkandidater: John Key, David Cunliffe
Godt sted å følge valget på: HER!

New Zealand er et av landene jeg nerder mest om, delvis fordi landet har så store likheter med Norge og delvis fordi landet i flere tiår har hatt en svært aktiv partiflora. Det ligner at en del av denne partifloraen dør ut i år, etter hvert som stadig mer støtte samler seg i de tre største. Statsminister John Key er en svært populær mann, og det er ikke usannsynlig at hans National Party kaprer rent flertall ved dette valget. Spenningen ligger som sagt først og fremst i hvor mange av småpartiene som overlever. For å få listemandater må et parti enten komme over 5%, eller ha et enmannskretsmandat. Dermed har potensielt Maori Party et ganske godt utgangspunkt, mens f. eks New Zealand First (landets svar på FrP) ligger tynt an. Ellers er det verdt å følge med på Internet-Mana Party. Kim Dotcom, kjent for å drive nettstedet Megaupload, stiftet Internet Party for et par år siden og har siden inngått listesamarbeid med Mana Party, et venstrepopulistisk parti som har én representant i parlamentet. Jeg kommer til å dekke valget på New Zealand her, med oppdateringer om hvordan de mindre partiene ligger an, samt utfylling om newzealandsk politisk historie.

5. oktober: Presidentvalg i Brasil
Type: Presidentvalg
Valgsystem: Direktevalg, dersom ingen kandidater får over 50% går det til 2. runde 26. oktober
Viktige kandidater: Dilma Rousseff (sittende), Aecio Neves

Et presidentvalg som er langt mer spennende enn det så ut til å bli for bare et år siden. Sittende president Dilma Rousseff tok over et nokså uslåelig ettermæle etter president Lula da Silva, men har havnet i hardt vær de siste fire årene. Den økonomiske veksten har sakket opp, korrupsjon og et tungrodd byråkrati har begynt å gjøre seg svært gjeldende. Befolkningen har begynt å kreve et bedre tilbud innen helse, utdanning og infrastruktur. Og så ble landslaget totalt ydmyket i VM på hjemmebane, da. Inn seiler Aecio Neves, fra de kristendemokratiske sosialdemokratene (de færreste partier i Brasil tør å bruke høyreorienterte navn). Som guvernør i den massive delstaten Minais Gerais investerte han tungt i mye av det brasilianerne savner i dag: Utdanning, infrastruktur og helsevesen. Dilma er fortsatt en knapp favoritt, men Neves er den sterkeste opposisjonskandidaten på mange år og dette ligger an til å bli et utrolig spennende presidentvalg i verdens femte største land.

5. oktober: Parlamentsvalg i Bulgaria
Type: Parlamentsvalg
Valgsystem: Forholdstallsvalg etter D’hondt-metoden. Som i norske stortingsvalg, men med en annen (og mer uproporsjonal) fordelingsformel.
Viktige partier: GERB, BSP

For andre gang på mindre enn 18 måneder skal mest sannsynlig Bulgaria ha valg til nasjonalforsamlingen. Forrige valg ble utløst av store folkelige protester grunnet høye levekostnader og treig økonomi, og innsatte en teknokratisk regjering som falt sammen etter bare ti måneder da en plutselig bankkrise (hovedsakelig skapt av Facebook-rykter) rammet landet. Bulgarsk politikk er et rottereir og et rot uten like. Ingen statsminister er blitt gjenvalgt, og intet parti har sittet i regjering i to perioder etter hverandre. De to viktige partiene i dette valget er konservative GERB (Borgere for en europeisk utvikling av Bulgaria) og sosialdemokratiske BSP (det bulgarske sosialistpartiet). For øyeblikket ligger det an til at BSP blir største parti, men ingen av partiene får en enkel jobb med å stable sammen et regjeringsdyktig alternativ.

4. november: Kongressvalg i USA
Type: Parlamentsvalg. 33 av 100 senatorer, alle 435 representanter. I tillegg valg til delstatsguvernører og –forsamlinger.
Valgsystem: Flertallsvalg i enmannskretser (First past the post).
Viktige partier: Demokrater, republikanere
Godt sted å følge valget: politiskenyheter.no

Det siste mellomvalget i Obamas presidentperiode står for døren. Her er det mye å gripe fatt i, så jeg skal gripe fatt i det viktigste. I Senatet skal demokratene gjøre sitt beste for å beholde flertallet sitt, noe de også har gode muligheter for å gjøre. I Representantenes hus er det republikanerne som skal forsvare flertallet sitt, noe som virker å være i boks allerede. Det er 36 guvernører som er til valg i år, og demokratene ligger an til å vinne valgene i blant annet Pennsylvania og Florida. Mye mer om dette på politiskenyheter.no og mange andre nettsteder!

Mars/april: Parlamentsvlag i Finland
Type: Parlamentsvalg
Valgsystem: Forholdstallsvalg etter D’hondt-metoden.
Viktige partier: Samlingspartiet, SDP, Centern, Sannfinnerna
Statsministerkandidater: Alexander Stubb, Antti Rinne, Timo Soisi, Juhä Sipila

Finsk politikk ble rystet i grunnvollene da Sannfinnerna fikk 19% av stemmene ved parlamentsvalget i 2011. Men politikerne i de tusen sjøers land er usedvanlig flinke til å bygge brede koalisjoner, og en sekspartikoalisjon (nå femparti) som krysser i alle retninger på venstre-høyreskalaen har styrt Finland siden. Store forandringer i styrkeforholdet partiene imellom har det faktisk ikke vært siden 2011, og nå blir det store spørsmålet hvem som får den neste statsministeren: konservative Samlingspartiet, eller bondepartiet Centern?

9. mai: Parlamentsvalg i Storbritannia
Type: Parlamentsvalg
Valgsystem: Flertallsvalg i enmannskretser (First Past the Post)
Viktige partier: Conservatives, Labour, Liberal Democrats, UK Independence Party
Statsministerkandidater: David Cameron, Ed Miliband

Åh, som jeg gleder meg til dette! Britisk politikk de siste fire årene har vært et trist skue. Koalisjonsregjeringen mellom de Konservative og Liberaldemokratene har måttet gjennomføre de største kuttene i offentlig sektor på evigheter, og sistnevnte parti har vært klart mest skadelidende. Imens har Labour drevet rundt i blinde og kommer sannsynligvis til å vinne tilbake posisjonen som landets største parti. Fra høyresiden kommer UKIP inn med sin anti-EU og anti-innvandringsretorikk og presser de konservative, men UKIP sliter på grunn av valgsystemet som gjør at de fort kan få 15 % av stemmene uten å vinne et eneste sete i parlamentet. Dette blir et kaos uten like. Det fremstår rimelig klart at dagens koalisjon ikke består, men kommer noen til å vinne flertall?

Andre valg jeg kunne skrevet om:
Presidentvalg i Bolivia: Evo Morales kommer mest sannsynlig til å cruise inn til en ny periode som Bolivias president.

Parlaments- og presidentvalg i Tunisia: Landet som startet den arabiske våren er også det klart mest stabile av landene som fikk regimeskifte, og skal avholde sine første valg under ny grunnlov.

Presidentvalg i Romania: Den tungt korrupsjonsanklagede Trajan Basescu kan ikke stille til en tredje periode som president. Spørsmålet er om statsminister Emil Ponta skal bytte jobb, eller om opposisjonskandidaten Klaus Iohannis kan overliste ham i et av Europas mest mangfoldige og spennende land.

Parlamentsvalg i Moldova: Vil den borgerlige koalisjonen, som har mest støtte fra byene, fortsette å styre Europas fattigste land, eller kan kommunistpartiet innta maktens korridorer på ny?

Uavhengighetsavstemning i Catalonia: 9. november skal innbyggerne i den spanske autonome enheten Catalonia stemme over uavhengighet fra Spania. Det er to viktige forskjeller mellom denne avstemningen og den skotske: I Catalonia kommer ja-siden sannsynligvis til å vinne med grei margin. Problemet er at avstemningen ikke er anerkjent av den spanske sentralregjeringen, og dermed kommer til å falle på nokså døve ører.

Høsten 2015-våren 2016 dukker det opp spennende valg i:
– Burma
– Canada
– Polen
– Argentina
– Sri Lanka
– Filippinene
– Danmark
– Spania