Trumps vei til seier (eller: valgmatte)

Veien til seier for Donald Trump

Nå som både demokrater og republikanere har avholdt sine konvent, spisser presidentvalget seg virkelig til. Tre måneder igjen, folkens… det som har vært trenden den siste måneden eller så, har vært at Hillary Clintons forsprang har blitt hentet inn av Donald Trump, og alle illusjoner om at Clinton er uslåelig har forsvunnet. Filmskaperen Michael Moore har allerede spådd at Trump kommer til å vinne, og det er et klart faktum at Clinton sliter med å appellere til velgerne bak opprørskandidaten Bernie Sanders, selv om Sanders selv har stilt seg bak Clinton. Meningsmålingene for øyeblikket preges av såkalte «convention bounces», den naturlige framgangen som oppstår takket være all den positive medieoppmerksomheten et parti får rundt sitt konvent. Meningsmålingene fra midten-slutten av august og utover er det virkelig interessante, og det trøster nok en god del folk på begge sider.

MEN: selv om det er jevnt på meningsmålingene nå, er det fortsatt bratt oppoverbakke for Trump. Tallknuserne sliter febrilsk med å finne ut nøyaktig hvordan han skal vinne, selv om muligheten definitivt er der. Jeg skal forklare hvorfor.

Hvordan velges egentlig amerikanske presidenter?

I presidentvalget i USA er det til syvende og sist ikke folkets stemmer som teller, men valgmennene. Velgerne stemmer på hvilken kandidat de ønsker at valgmennene fra sin delstat skal støtte. Etter valget møtes valgmennene i det såkalte «Electoral College» og tar seg av det rent formelle presidentvalget. Hver delstat, samt hovedstaden Washington D.C. har mellom tre (3) og femtifem (55) valgmenn. Systemet er, med et par unntak som det er svært usannsynlig at blir relevante, ganske enkelt: kandidaten med flest stemmer i en delstat, får alle delstatens valgmenn. Får Hillary Clinton flest stemmer i California, kommer alle de 55 valgmennene fra den delstaten til å stemme på henne.

Totalt er det 538 valgmenn, og man trenger et rent flertall for å vinne. Det magiske tallet er altså 270. Ved valget i 2012 fikk Barack Obama 332 valgmenn, mens Republikanernes Mitt Romney fikk 206.

OK, got it! Hva så?

Grunnet valgmannsystemet, konsentrerer kandidatene seg stort sett om å vippe noen få stater. De statene som partiene antar at er «sikre» – altså at det er lite sannsynlig at de skifter side fra forrige valg – får liten eller ingen oppmerksomhet. Stater i det nordøstlige USA, og langs Vestkysten regnes stort sett som sikre for Demokratene, mens Republikanerne regnes for å ha et jerngrep om de fleste statene i sør og i sentrale deler av landet.

«Vippestatene» kan derimot regne med oppmerksomhet til opp over ørene. Partiene holder vanligvis sine konvent der – Republikanerne holdt i år sitt i Cleveland i Ohio, mens Demokratene valgte Philadelphia i Pennsylvania (<3). I tillegg bruker partiene store ressurser på reklame og skremselspropaganda i disse delstatene, og begge kandidatene går i skytteltrafikk mellom vippestatene gjennom høsten.

2004CampaignAttention
Fra presidentvalget i 2004. Hver hånd viser et besøk fra en av kandidatene i løpet av de fem siste ukene før valget, mens hvert dollartegn viser bruk av en million dollar på TV-reklame i delstaten. Se om du kan peke ut vippestatene… Cred: Wikipedia-brukeren «szu».

Akkurat hva som defineres som vippestater varierer litt, men vi kan anslå at disse statene har til sammen mellom 130 og 150 valgmenn. Vi bruker kartet fra nettstedet www.270towin.com til illustrasjonsformål:

Tossups

Statene markert i blått går nesten utvilsomt til Hillary Clinton, mens statene markert i rødt går mest sannsynlig til Donald Trump.

Så, hvordan vinner Donald Trump? Vi bruker gjennomsnittet av meningsmålinger, fra nettstedet www.realclearpolitics.com (RCP).

  1. Over alt annet: han må – MÅ – vinne Florida. Florida var den jevneste delstaten i 2012, Obama vant den med mindre enn et prosentpoengs margin, og har vært blant de avgjørende statene (eller den avgjørende) i alle presidentvalg siden 90-tallet. Vinner Hillary Clinton Florida, har Trump praktisk talt en umulig oppgave foran seg. Trumps ulempe er at Florida har stort innslag av ikke-hvite velgere, og ikke fullt så mange frustrerte arbeiderklassevelgere som en del delstater i nord. Snittmålingen til RCP viser at Trump foreløpig sitter på en ledelse med 0,3% margin. Hold øye med Florida.
  2. Mitt meget uvitenskapelige anslag tilsier at det er 95% sannsynlig at Trump også må vinne Ohio. Staten har også vært avgjørende i alle presidentvalg siden 90-tallet, og det er i tillegg en del overtro i bildet – ingen republikaner har vunnet et presidentvalg uten å vinne Ohio. Ohio er dessuten kjent som et slags tverrsnitt av USA, og har mange velgere i industriyrker, som er blant Trumps kjernegrupper. Ulempen hans er at statens republikanske guvernør, John Kasich, avskyr Trump with a passion. Han kan ikke vente mye hjelp fra den kanten. RCP gir for øyeblikket Clinton en ledelse med 0,8% margin. Hold også øye med Ohio.
  3. To av tre av disse må vippes: Michigan, Pennsylvania, Wisconsin. Alle disse tre statene har vært trygt forankret hos Demokratene siden Bill Clinton kom inn i bildet i ’92. I likhet med Ohio tilhører de også det såkalte Rust Belt, tradisjonelle industristater der mange føler seg rammet av frihandel og kunnskapsøkonomi. Allerede her famler Trumps regnestykke. Det er ikke usannsynlig at Wisconsin vipper, men Pennsylvania og særlig Michigan er det verre med. Obama vant sistnevnte med 9,5% margin i 2012. Michigan har dessuten relativt høy andel fagorganiserte arbeidere til USA å være, som kan være fordel Clinton. RCP viser at Trump ligger etter med solid margin i alle tre delstatene.
  4. Minst én stat til – men hvilken? Trump har mye å velge mellom her. Avhengig av akkurat hvordan det har gått i punkt 3, kan han klare seg med seier i New Mexico eller Nevada, eller kanskje han også må vippe Virginia. Han ligger foran på målingene i de to førstnevnte statene, men får det verre med å bekjempe Clinton i Virginia. Staten har klart seg relativt bra økonomisk, og Clintons visepresidentkandidat Tim Kaine kommer derfra. En annen mulighet er Iowa, midt i USAs kornkammer.
  5. Han må ikke tape en eneste av statene Romney vant i 2012. Her kan, pussig nok, Trump potensielt få problemer. Hillary Clinton leder på meningsmålingene i Arizona, en stat som tradisjonelt har vært svært hvit og velstående, men som blir mer og mer heterogen for hvert år som går. I tillegg leder hun i North Carolina, en av to stater som Mitt Romney klarte å vippe i 2012. Her drar hun fordel av Tim Kaine, som kommer fra nabostaten Virginia, samt at staten har klart seg svært bra økonomisk.

Skulle alt dette skje for Trump, kan vi altså få et slikt kart:

Trumps vei til seier

Men her har jeg ringet inn de tre store «hvis»-ene som alene kan velte hele lasset. Trump er avhengig av små marginer her, og i alle de andre statene han eventuelt kan lykkes å vippe. Konklusjonen og poenget mitt er: Demokratene er fortsatt store favoritter, og forutsatt at de skjerper seg og lykkes med noe mobilisering, skal dette gå Hillary Clintons vei. Det som taler for Trump, er at dette er – som han selv har bevist – et år der ingenting fungerer som normalt.

Stalltips:

Trump vipper Florida. Han beholder kanskje også North Carolina. I tillegg ryker nok Nevada, Iowa, og/eller New Mexico for Demokratene. Men regnestykket hans går ikke opp. Uten Pennsylvania og Ohio, og uten flere midtvestlige industristater, kan han aldri komme seg til det forjettede 270.

PS. Jeg vet jeg kommer til å få kommentarer om at jeg utelot New Hampshire. Staten har alltid en liten svingom med den Republikanske kandidaten, men havner vanligvis tilbake i den Demokratiske leiren innen valgdagen. Min gjetning er at denne trenden kommer til å fortsette i år. Clinton leder forøvrig med fire prosentpoengs margin.

PS2: Dersom det skulle ende f. eks 269-269 (gud forby) går man til en komplisert prosess, der Representantenes hus velger president, men hver delstat får én stemme. Det vil med all sannsynlighet bety seier for Donald Trump. Men all den tid dette har skjedd kun én gang i landets historie, regner vi den muligheten som minimal.

Den populistiske æraen

Den populistiske æraen i europeisk politikk kommer til å vare helt fram til:

  1. Europeiske politikere slutter å se på middelklassen som de eneste velgerne man må lokke til seg.
  2. Europa slutter å bruke multikulturalisme som sovepute for å ignorere reelle sosiale problemer og segregering.
  3. Man innser at den sosiale mobilitetens storhetstid er over.
    3.1. Man gjør sosial mobilitet til en fanesak igjen.
    3.2. Man innser at mange ikke har noen ambisjon om å være annet enn arbeiderklasse, og forsøker å gjøre livene deres så levelige og produktive som mulig.

Det jeg prøver å si, er: politikere fra alle partier må slutte å tro at populisme er en plagsom kløe som går bort om noen år. Vi må bekjempe den. Vi må gi deres velgere en grunn til å tro at noen andre kan representere dem bedre. Vi må anerkjenne deres problemer, selv om vi ikke er enige med dem om løsningene.

Millioner av europeere føler seg oversett. Da er det lett for sånne som Boris Johnson og Nigel Farage, som selvfølgelig tilhører klassen som overser dem, å utnytte disse velgerne i sin egen kamp. Lar vi dem fortsette uforstyrret, setter vi europeisk demokrati i fare. Dette går så utrolig mye dypere enn folkeavstemningen i Storbritannia. Dette er tendenser vi ser i så utrolig mange land i Europa de siste årene.

Jeg tror på EU som den eneste institusjonen som kan sørge for at Europa fortsatt er et fantastisk kontinent å bo på om 50 år. Men da må både EUs politikere og nasjonale politikere gjøre justeringer for å inkludere folkedypet. Vi trenger ikke like det de synes om innvandrere og globalisering, men driter vi i dem, er drømmen om et fredelig, åpent og velstående Europa fortapt.

Men jeg sier som islendingene, som for øvrig trolig skal sette i gang et høyst interessant politisk eksperiment til høsten: Þetta reddast. Hvis vi vil.

Irland del 2: Valg 2016

Datoen:
Mest sannsynlig blir parlamentsvalget i Irland avholdt i begynnelsen av mars 2016. Siste dato er et stykke ut i april, men det er mange kompliserende faktorer her. Den siste halvdelen av mars er litt vanskelig: 17. mars er St. Patrick’s Day (Irlands nasjonaldag), mens i ukene etter skal man feire 100-årsjubileet for påskeopprøret i 1916. Et valg på vinterstid er vanskelig å se for seg, mens et valg i november ikke er spesielt fristende for partiene på grunn av det mørke, kalde været. Statsminister Enda Kenny nevnte til statskanalen RTE at valg på våren er det han sikter etter.

Valgsystemet:
Når det er valg, skal det velges 158 medlemmer av Dail Eireann. Dette er en nedgang fra dagens 166. Systemet gir automatisk gjenvalg til kammerets president, Ceann Comhairle, så i praksis er det 157 plasser det står om. Disse 157 plassene er fordelt over 40 valgdistrikter som hver velger mellom tre og fem TDs (parlamentsmedlemmer) gjennom såkalt Single Transferable Vote.

I Single Transferable Vote rangerer velgeren kandidatene etter hvem de liker best. Når stemmesedlene er lagt i urnen, foregår opptellinga på følgende måte:

  1. Først telles alles førstepreferanser.
  2. For å bli valgt, må man først oppnå en «kvote» med stemmer – Irland bruker den såkalte Droop-kvoten. Ligningen her er:  (antall stemmer/plasser+1) + 1 = kvote.
    Er det 10 000 avlagte stemmer, og det er tre mann som skal velges, blir kvoten:  (10 000/4) + 1. Da må man ha 2 501 stemmer for å bli valgt.
  3. Dersom noen oppnår 2 501 stemmer, er de valgt inn. De 2 501 første stemmene er dermed «ute av dansen». «Overskuddsstemmene» beholdes og brukes videre.
  4. Så går man videre til neste runde, der man ser på alles andrepreferanser. Dersom ingen oppnår kvoten etter at man har lagt sammen første- og andrepreferansene, elimineres kandidaten med færrest stemmer, og deretter fordeles preferansene hans, og så videre.
  5. Man fortsetter slik helt til alle plassene blir fylt.

Partiene:
Irland regjeres i dag av en topartikoalisjon bestående av Fine Gael og Labour Party, som støttes av en rekke uavhengige representanter. I regjeringens hjørne:

– Fine Gael: et av de to tradisjonelle storpartiene i Irland, med røtter tilbake til borgerkrigsårene på 1920-tallet og «pro-treaty»-siden (som ville ha en overenskomst med britene). I dag et veldig vagt middelklasseparti uten de helt store ideologiske linjene, bortsett fra at de er litt mer markedsliberalistiske (og tilbakeholdne med sjekkheftet) enn Fianna Fail. De ble største parti for første gang i sin historie i 2011, og fikk dermed danne regjering med partileder Enda Kenny. Deres store fordel i denne valgkampen er at de (med rette) kan påstå at ting i alle fall er noe bedre enn de var ved sist valg, økonomien er ikke lenger i fritt fall og landet har i hvert fall en stabil kurs.

– Labour Party: et av få irske partier som alltid har hatt en klar ideologisk retning, men i denne valgperioden er de blitt overkjørt av sine koalisjonspartnere i Fine Gael. Lite Labour-politikk er blitt gjennomført, og det er også Labour som får lide mest på meningsmålingene. Labour tilbringer nok denne valgkampen på defensiven, og må forsvare de bastionene de har. Siden sist valgkamp har de byttet leder og det er nå visestatsminister og sosialminister Joan Burton som styrer troppene.

 

I opposisjonens hjørne:

– Fianna Fail. Irlands statsbærende parti. Største parti fra 30-tallet og fram til 2011, og hadde regjeringsmakt i mesteparten av den perioden også. Fianna Fail stammer fra «anti-treaty»-siden under borgerkrigen (som ville fortsette kampen mot britene), men har i dag fulgt i Fine Gaels fotspor. De er «catch-all», noe større tilhengere av blandingsøkonomi enn sine rivaler, og har tradisjonelt et rykte for trygg økonomisk styring, som falt fullstendig sammen under Ahern-årene da staten delte ut penger i øst og vest. Fianna Fail er i en ubehagelig mellomposisjon: de sier de kan gjøre ting bedre enn regjeringen, men velgerne har selvfølgelig ikke glemt at de sto bak rotet som regjeringen nå prøver å rydde opp i. Ledes av tidligere utenriksminister Micheal (ikke Michael) Martin.

– Sinn Fein er et noe mer kontroversielt innslag i den irske partifloraen. Opprinnelig var Sinn Fein den politiske fløyen til terroristgruppa IRA, som i sin moderne utgave er mest kjent for å sprenge tilfeldige ting rundt om i Irland og Storbritannia på 70-, 80- og 90-tallet*. I dag er SF blitt et langt mer stuerent parti, som plasserer seg et godt stykke ute på venstresiden. Riktignok er irsk republikanisme fortsatt en fanesak, og Sinn Feins representanter i det britiske parlamentet lar fortsatt sine stoler stå tomme, fordi ellers måtte de sverget en troskapsed til den britiske dronningen. Men ellers kjemper de mot budsjettinnsparinger og atomkraft, og for barns og homofiles rettigheter. Ledes av urokråka Gerry Adams, og forventes å ta sjumilssteg ved dette valget. Kan attpåtil potensielt bli nest største parti.

– AAA-PBP høres ut som en type batteri, men er en allianse av to partier langt ute på venstresida: Anti-Austerity Alliance og People Before Profit. Ved forrige valg var også Socialist Party med på denne alliansen. Grupperingen beveger seg i grenselandet mellom sosialisme og kommunisme, og kan fort få inn noen representanter fra Dublin-området.

– Uavhengige kandidater står sterkt i irsk politikk, og spesielt i dagens politiske situasjon. Folk har ikke spesielt mye tiltro til de valgte politikerne, og stemmer isteden på lokale profiler de kjenner og stoler på – eller i hvert fall kjenner. Det som gjør deres tilstedeværelse så interessant er at de fort kan sitte på vippen etter dette valget. I så fall må den som har tenkt å danne regjering sette seg ned med hver og en av dem og prate.

– I tillegg er det en rekke mindre partier, som Renua Ireland, Social Democrats og Green Party. De kommer ikke til å få særlig stor oppslutning ved valget.

* IRA var også navnet på gruppa som utkjempet den irske uavhengighetskrigen på 1920-tallet, men den gruppa og dagens terrororganisasjon har fryktelig lite med hverandre å gjøre.

Det blir neppe spesielt mye spennende som kommer fra Fine Gael og Fianna Fail under valgkampen. Begge har blod på hendene (metaforisk sett), og vet godt at velgerne først og fremst tenker at de er best av mange dårlige alternativer. De mest spenstige utspillene og løftene kommer trolig fra Sinn Fein og diverse uavhengige kandidater. Spenningen kommer som sagt først etter valget: hvordan i all verden skal man klare å få stablet sammen en ny regjering? I Irland har man investitur, det betyr at regjeringen formelt må godkjennes av Dail Eireann. Den nye statsministeren må derfor ha minst 80 av 158 medlemmer i ryggen. Dette kan ende med at den nye regjeringen må komme med enorme innrømmelser til partiløse representanter, og kan medføre langtrukne forhandlinger. Den biten blir spennende!

Et lite tips til mandatfordelingen, noen måneder før valget:
FG 50
FF 37
Ind 32
SF 27
Lab 10
AAA-PBP 2

Det betyr at dagens regjering kun har 60 mandater i ryggen. Samtidig finnes det intet fornuftig alternativ.

Enda Kenny kommer dermed til å forsøke følgende løsninger, i akkurat denne rekkefølgen:

  1. Forsøke å få Fianna Fails som støtteparti
  2. Få 20 partiløse i ryggen
  3. Utskrive nyvalg
  4. Samarbeide med Sinn Fein
  5. Trekke fire tenner uten bedøvelse
  6. Ofre sin førstefødte til gudene
  7. Innlemme Irland i Storbritannia igjen
  8. Gå i koalisjon med Fianna Fail

Valgnerding runde 2

Ny runde med valgnerding. Det står 8. desember på kalenderen, og i forbindelse med at mesteparten av verden skal til å feire en stor høytid, er det ikke mye politisk action på kalenderen i de tre ukene som gjenstår av 2014. Japan skal velge ny nasjonalforsamling på søndag, men der er det en parademarsj for Shinzo Abe på trappene, som eneste spiselige kandidat for en politisk oppgitt befolkning. Dermed er det bare å se fram til neste år, som inneholder mye, mye, mye snacks. Fire nordiske land (ikke Island) skal til valgurnene, blant annet! Dette blir et langt innlegg.

Februar-april – Mulig parlamentsvalg i Hellas
Type: Parlamentsvalg
Valgsystem: 250 mandater fordeles proporsjonalt med sperregrense på 3%, de resterende 50 gis til største parti
Viktige partier: Nea Dimokratia, SYRIZA, PASOK, Gyllent Daggry, To Potami
Informasjon: Det verste er overstått for Hellas. Økonomien er ikke lenger i fritt fall, ingen sulter i hjel og man har begynt å se tendenser til at snuoperasjonen er i gang. Det ligger likevel et hinder i veien. Det greske parlamentet skal velge president i februar, og skal det skje må en kandidat få støtte fra 180 av 300 parlamentsmedlemmer. Den sittende regjeringskoalisjonen mellom konservative ND og sosialdemokratiske PASOK er ikke i nærheten av dette, og kan komme til å måtte utskrive nyvalg. Statsminister Antonis Samaras er definitivt i forsvarsposisjon, og det ville ikke vært galt å kalle valget for en folkeavstemning om de etablerte partienes politikk. Den store motstanderen er den europeiske venstrefløyens nye superstjerne – Aleksis Tsipras og hans SYRIZA. Syriza er en sterk motpol til det de kaller «nyliberal krisestyring», og dersom de skulle lykkes å bli største parti blir det interessant å se hva slags konsekvenser det får for Hellas’ forhold til EU og den økonomiske gjenoppbyggingen. En positiv nyhet er at nynazistiske Gyllent Daggry virker å ha nådd det ytterste av sitt potensiale, og ligger an til en svak, men ikke spesielt nevneverdig framgang.

 

Mars – Parlamentsvalg i Egypt
Type: Parlamentsvalg
Valgsystem: 420 mandater velges i enmannskretser, 120 på partilister, og 27 utnevnes av presidenten (!)
Viktige partier: Et salig, og særdeles uoversiktlig kaos
Informasjon: Nesten fire år etter revolusjonen er Egypt rykket tilbake til start: Militæret styrer landet etter et mislykket eksperiment med Mohammed Mursi, og det skal avholdes parlamentsvalg for å la en sivil og demokratisk regjering ta over. Det er veldig sannsynlig at flere av de islamistiske partiene ikke engang får stille, enda de åpenbart nyter stor støtte i befolkningen. Hvordan dette skal gå er et veldig godt spørsmål, men utfallet vil være avgjørende for demokratiseringsprosessen i den arabiske verden videre.

 

17. mars – Parlamentsvalg i Israel
Type: Parlamentsvalg
Valgsystem: 120 medlemmer fordeles proporsjonalt i en nasjonal valgkrets
Viktige partier: Likud, Yesh Atid, Arbeiderpartiet, Det Jødiske Hjem, Yisrael Beitenu
Informasjon: Det er en stund siden sist en israelsk regjering satt ut valgperioden. Denne gangen var det store uenigheter innad i Bibi Netanyahus regjering som forårsaket dens fall, etter bare to år ved roret. Forslaget om å erklære Israel som «jødisk stat» var uspiselig for enkelte medlemmer av koalisjonen. Netanyahu er ikke uten videre garantert gjenvalg, men noe synlig alternativ er også vanskelig å finne. Særlig spennende blir det å følge Yesh Atid, et sekulært og liberalt parti som har deltatt i regjeringskoalisjonen uten å bli nevneverdig svekket av det.

 

22. mars – Parlamentsvalg i Sverige
Type: Parlamentsvalg
Valgsystem: Som i norske stortingsvalg, men med mulighet til å gi relevante personstemmer.
Blokkene: Rød-grønn (Socialdemokraterna, Miljöpartiet, Vänsterpartiet), Alliansen (Moderaterna, Centerpartiet, Folkpartiet, Kristdemokraterna), Sverigedemokraterna
Godt sted å følge valget på: @niklassvensson på Twitter
Informasjon: Å jada… nabolandet skal gå gjennom sitt første nyvalg siden 1958. Det bør presiseres med det samme at et nyvalg i Sverige IKKE påbegynner en ny valgperiode, slik det gjør i samtlige andre land som opererer med nyvalgsordning! Valget har jeg diskutert i mer detalj her: http://www.politiskenyheter.no/svensk-snoballkrig-i-anmarsj/

 

19. april – Parlamentsvalg i Finland
Type: Parlamentsvalg
Valgsystem: Forholdstallsvalg etter D’Hondt-metoden
Viktige partier: Samlingspartiet, Sosialdemokratene, Sannfinnerna, Centern, Vänsterförbundet, Gröna Förbundet, Svenska Folkpartiet, Kristdemokraterna
Informasjon: Etter at vi er ferdige med ett nordisk land i mars, raser sirkuset videre til Finland. Landet har en tradisjon for brede koalisjonsregjeringer, og dagens regjering frontes av konservative Samlingspartiet og Sosialdemokratene. Den kan fort slite med å få gjenvalg, ettersom Centern gjør det svært bra på meningsmålingene og virker å være best egnet til å danne regjering. Juha Sipilä kan altså ta over statsministerposten fra Alexander Stubb. Ellers ligger de nå notoriske Sannfinnerna an til å gå tilbake, uten at undertegnede vet nok om finsk politikk til å forklare hvorfor. Men tilbakegang for høyrepopulister er noe jeg er for.

 

7. mai – Parlamentsvalg i Storbritannia
Type: Parlamentsvalg
Valgsystem: 646 enmannskretser
Viktige partier: Conservatives, Labour, Liberal Democrats, UK Independence Party, Scottish National Party
Informasjon: I den grad det lukter noe av dette valget, lukter det fem nye år med koalisjonsregjering. Det er egentlig tre forskjellige ting verdt å følge med på her. Den første av dem er spørsmålet om hvem som blir størst – og dermed hvem som får danne regjering. Labour og Conservatives ligger side om side, og begge partier møter en viss grad av mistillit i befolkningen. Ed Miliband er mildt sagt ikke en karismatisk type, noe som hemmer Labour en del. Poeng nummer to er naturligvis UKIP, som har tolv mandater på sin hitlist. Sist, men ikke minst, blir det en meget spennende duell mellom Labour og SNP i Skottland.

 

13. juni – Parlamentsvalg i Tyrkia
Type: Parlamentsvalg
Valgsystem: Forholdstallsvalg med sperregrense på 10% (!)
Viktige partier: Rettferdighets- og utviklingspartiet (AKP), det Republikanske folkepartiet (CHP)
Godt sted å følge valget på: www.tyrkiskpolitikk.no
Informasjon: Dette bør bli en parademarsj for det regjerende sosialkonservative AKP, selv om deres populære leder Erdogan nå har rykket opp til presidentposten. Tyrkia gjennomgår en enorm oppgangstid, og selv om det ligger problemer og lurer i horisonten er nok mesteparten av befolkningen meget fornøyde.

 

Juli – Mellomvalg i Mexico
Type: Kongressvalg
Valgsystem: Mixed-member proportional: 300 velges i enmannskretser, 200 på partilister
Viktige partier: PRI (Partido Revolucionario Institucional), PAN (Partido Accion Nacional), PRD (Partido de la Revolucion Democratica)
Informasjon: Siden han ble valgt i 2012, har president Enrique Peña Nieto gjennomført mange nødvendige endringer i den tungrodde meksikanske staten og økonomien – særlig innenfor utdanning og energipolitikk. Samtidig har han en enorm skandale å bryne seg på – kidnappingen av 43 studenter i en småby sør for Mexico City, som visstnok ble gjort med den lokale ordførerens velsignelse og assistanse. Det blir interessant å se hvordan velgerne reagerer på at presidenten tydeligvis ikke har kontroll over ordensmakten – og ikke minst, hvordan dette påvirker hans PRI i mellomvalget. Og ja, «Det institusjonelle revolusjonspartiet» er et veldig merkelig navn på et parti. Hovedmotstandere er det kristendemokratiske PAN og det sosialistiske PRD.

 

14. september – Kommune- og fylkesting i Norge
Type: Lokalvalg
Valgsystem: Forholdstallsvalg etter Saint-Lagüe-metoden, med åpne lister
Viktige partier: Alle stortingspartiene, samt Rødt og diverse lokale lister
Informasjon: Ehm, ja. Sier seg selv. Spår noe så revolusjonerende som framgang for Ap og Sp, tilbakegang for H og FrP, og kanskje litt framvekst for MdG.

 

14. september – Parlamentsvalg i Danmark
Type: Parlamentsvalg
Valgsystem: Forholdstallsvalg av 179 medlemmer etter D’hondt-metoden, med 2% sperregrense
Viktige partier: Venstre, Socialdemokraterne, Dansk Folkeparti, Radikale Venstre, Socialistisk Folkeparti, Enhedslisten, Liberal Alliance, Konservative Folkeparti
Informasjon: Helle Thorning-Schmidt ble den andre nordiske sosialdemokraten til å stable på beina et «rødgrønt prosjekt», eller snarere «rødlilla», da S, RV og SF gikk sammen med støtte fra Enhedslisten etter valget i 2011. Senere forsvant støtten fra Enhedslisten, og SF forlot regjeringen. Det kommer med all sannsynlighet til å bli en parademarsj tilbake til makten for Lars Løkke Rasmussen, Venstres leder og statsminister i 2009-11. Dansk Folkeparti sitter med jokerrollen, for de har muligheter for å bli største parti. Det er vanskelig å se for seg noe annet enn at DF vil bli invitert inn i en ny borgerlig regjering.

 

Oktober – Parlamentsvalg i Polen
Type: Parlamentsvalg
Valgsystem: Forholdstallsvalg av 450 medlemmer etter D’Hondt-metoden, med 5% sperregrense
Viktige partier: Borgerplattformen (PO), Lov og rettferdighet (PiS), Demokratisk venstreallianse (SLD), Polsk Folkeparti (PSL), Den nye høyrekongressen (KNR)
Informasjon: Utnevnelsen av Donald Tusk (statsminister 2007-2014) som EU-president har etterlatt et visst tomrom i polsk politikk, men det er noe hans parti PO har utnyttet. Tusk var blitt relativt upopulær i hjemlandet etter hvert, og hans etterfølger Ewa Kopacz har jobbet hardt for å lege gamle sår. PO leder fortsatt på målingene over hovedmotstanderne, det noe mer sosialkonservative og EU-skeptiske PiS, og med sine trofaste koalisjonspartnere i PSL burde PO ha gode muligheter til å danne regjering enda en gang.

 

11. oktober – Parlamentsvalg i Portugal
Type: Parlamentsvalg
Valgsystem: Forholdstallsvalg av 230 medlemmer etter D’Hondt-metoden
Viktige partier: Partido Social Democrata (PSD), Partido Socialista (PS), CDS-Partido Popular (CDS-PP), Coligação Democrática Unitária (CDU)
Informasjon: Portugal har håndtert sin gjeldskrise i det stille, i skyggen av mer kjente land som Italia, Spania og Hellas. I 2011 erstattet man PS-regjeringen (sosialdemokratisk) med PSD (borgerlig), og denne gangen ser det ut til at de bytter plass på ny.

 

19. oktober – Parlamentsvalg i Canada
Type: Parlamentsvalg
Valgsystem: 338 enmannskretser
Viktige partier: Conservative Party, Liberal Party, New Democratic Party, Bloc Quebecois, Green Party
Informasjon: Stephen Harper er en av de lengstsittende konservative statsministrene i canadisk historie. 19. oktober skal befolkningen avgjøre om han får en periode til. Hans hovedmotstander i dette valget blir Liberal Party ledet av Justin Trudeau, sønn av tidligere statsminister Pierre Elliot Trudeau. Sosialdemokratiske NDP ser ut til å bli mindre viktig enn sist, men kan fortsatt bli viktige med tanke på at det neppe blir noen flertallsregjering.

 

25. oktober – Presidentvalg i Argentina
Type: Presidentvalg
Valgsystem: Direktevalg, dersom ingen kandidater får over 50% går det til 2. runde 24. november
Viktige kandidater: Ikke bestemt
Informasjon: Veldig lite er offentliggjort om hvem som blir kandidater ennå, men det blir uansett spennende å se hvem som skal erstatte Cristina Fernandez de Kirchner som president. Argentina er på vei inn i dyp økonomisk krise, med skyhøy inflasjon, stigende arbeidsledighet og gjeldsproblemer. Den nye presidenten arver mange utfordringer, men samtidig et land med et skyhøyt potensiale.

 

7. november – Parlamentsvalg i Burma
Type: Parlamentsvalg
Valgsystem: First-past-the-post
Viktige partier: USDP, NLD
Informasjon: Burma skal avholde sitt første ordentlige valg noensinne. Valget i 2010 ble boikottet av Aung San Suu Kyis NLD, som stiller opp denne gangen. Mot dem stiller militærets USDP. Dersom opposisjonen vinner dette valget og får regjere i fred i en periode, tror jeg vi virkelig kan erklære Burma for å være demokratisk.

 

20. desember – Parlamentsvalg i Spania
Type: Parlamentsvalg
Valgsystem: Forholdstallsvalg etter D’Hondt-metoden
Viktige partier: Partido Popular (PP), PODEMOS, PSOE, Izquierda Unida (IU), UPyD
Informasjon: Mariano Rajoy og hans konservative PP tok makten ved valget i 2011, midt oppi den verste gjeldskrisa for Spania. Etter fire år er også Spania på vei ut av det verste, og man begynner å se tegn til bedring. Samtidig er tilliten til spanske politikere forståelig nok tynnslitt. Siden begynnelsen av 80-tallet har PP og PSOE (Sosialistpartiet) sett på det som deres privilegium å fordele postene i spansk politikk seg imellom og sørge for at systemet er mest mulig i deres favør. Nå er det slutt på dette. At det nå er jevnt mellom PP og PSOE på målingene er én ting, men Rajoy bør bekymre seg mer for PODEMOS’ eksplosive vekst. Podemos (spansk for «vi kan») er en slags diffus venstrebevegelse uten særlig mye klar politikk, men med en voldsom grasrot og PR-tekke. Partiet er egentlig en direkte etterfølger av Indignados-bevegelsen som preget spanske storbyer i 2012-13, og har utkonkurrert det gamle venstrefløypartiet IU fullstendig. Ellers kan det nevnes at sentrumspartiet UPyD også er i vekst, og hvordan det går med regionale partier i det svært mangfoldige Spania er sjelden enkelt å spå.

Hva trenger Ukraina?

Dramatikken som har utspilt seg i Ukraina i flere måneder har nådd sitt foreløpige klimaks. Kleptokraten og wannabediktatoren Viktor Janukovitsj er ikke lenger Ukrainas president. Det gode har seiret. Eller noe sånt. Vestlige medier kommer til å si seg ferdig med Ukraina om et par uker.

Dessverre for ukrainerne selv betyr ikke dette at man har nådd enden av tunellen. Man har kanskje nådd midten. Det gjenstår mange år med gjenoppbygging. Landet har en dysfunksjonell økonomi, en befolkningsnedgang som kun overgås i Europa av de kriserammede landene i Baltikum, en politikerklasse uten tillitt, korrupsjon på en skala som visstnok får selv russere til å sperre opp øynene og mange andre problemer. Det irriterer meg grønn, for Ukraina er et land med et enormt potensiale.

Så hva trenger Ukraina, og hva kan vesten, med EU i spissen, gjøre for å hjelpe landet?

  1. Penger, penger, penger.
    Skaff den ukrainske staten penger fortere enn svint. Det første den trenger er sikkerhet for å fortsette driften sin. Et Ukraina som går konkurs kan fort ende opp med å drifte tilbake i den russiske sfæren, og rykke tilbake til start.
  2. En tålmodig befolkning
    Dette er vel litt lite sannsynlig. Den nye ukrainske regjeringen vil trenge tid for å gjennomføre økonomiske reformer, forhandle fram nye avtaler med EU og Russland, bekjempe korrupsjon, osv. Tid de trolig ikke vil få. Dette har dessverre vært tilfellet i mange østeuropeiske land. I Bulgaria er ingen regjering blitt gjenvalgt etter kommunisttiden, rett og slett fordi de måtte gjennomføre så mange upopulære reformer. Det samme kan fort skje i Ukraina. Legg til at opposisjonen er delt inn i mange ulike fraksjoner, og du har en oppskrift på kaos.
  3. Utenlandsk investering – innenfor rimelighetens grenser
    Dette er en selvfølge. Ukrainsk økonomi trenger også et innskudd av penger utenfra. Arbeidsplasser, tettere handelsforbindelser, og frisk kapital vil bidra til vekst. Dog finnes det et skrekkeksempel her også: Ukraina må for all del ikke følge eksemplet til Jamaica fra 1980 og utover. Det var et lignende scenario – Michael Manley hadde brukt øyas naturressurser for å prøve å skape et nytt Cuba. Det fungerte dårlig, siden USA var mer på hugget og det var sterkere motstand blant øyas befolkning. Da Edward Seaga tok over som statsminister i 1980, var det kun noen hundre tusen dollar igjen i den jamaicanske nasjonalbanken. Så han åpnet opp landet for utenlandske investeringer. Da Seaga tapte valget ni år etterpå, hadde Jamaica fått en overflod av fast food-restauranter. Resten av økonomien lå fortsatt i ruiner. Investorer er viktig, men minst like viktig er det å skaffe investorer som investerer i de riktige tingene. Gode arbeidsplasser og mulighet til sosial mobilitet vil også bremse flyten av ukrainere til utlandet.
  4. En samlende figur
    Julia Timosjenko har valgt å holde seg unna maktposisjoner av to meget gode grunner. Den første er helsa hennes. Den andre er at hun vil bruke opp all goodwill opposisjonen har bygd opp i løpet av noen få måneder. Viktor Jusjtjenko, helten fra Oransjerevolusjonen i 2004 og Ukrainas president i 2005-2010, har sagt at hans største tabbe var å la Julia Timosjenko bli statsminister. Timosjenkos største problem er at hun også er oligark, og har store interesser i den gassindustrien som er livsviktig for Ukraina. Mange ukrainere regner henne som en kjeltring. Den eneste fordelen med henne er at hun ikke har sendt ut opprørspolitiet for å skyte og drepe sitt eget folk. Så hvem er den samlende figuren? Vitali Klitsjko, tror jeg. Sammen med sin bror Vladimir er han en av Ukrainas store nasjonalhelter. Når de to bokser, ser hele landet på. Det er svært få som kommer i nærheten i popularitet. Min spådom er at Klitsjko blir Ukrainas første president som har en doktorgrad.
  5. Et bra landslag
    Her er jeg helt alvorlig. Fotball er den beste måten å distrahere, underholde og oppløfte folket på. Jeg kan gi noen eksempler: Ryktet vil ha det til at Harold Wilson tapte valget i Storbritannia i 1970 fordi det engelske landslaget gjorde en tidlig exit fra VM tre dager tidligere. Noe av grunnen til at separatismedebatten i Belgia har gått roligere i svingene i det siste er nettopp det at det belgiske landslaget plutselig har blitt helt vanvittig bra. For militærdiktaturene i Brasil og Argentina var det en viktig bonus at de vant VM i henholdsvis 1970 og 1978. Og for Vest-Tyskland i 1954 var det en viktig moralsk seier å vinne fotball-VM. Kommer Ukraina til EM i Frankrike i 2016, får landet noe annet å bry seg om og regjeringen kan arbeide i fred.

Jeg er såpass kynisk at jeg tar det for gitt at Ukraina ikke får bukt med korrupsjonen. Jeg tar det også for gitt at Rinat Akhmetov ikke har planer om å gjøre noe annet enn å fortsette å utnytte sin rikdom. Men dersom alle fem punktene på lista over blir til virkelighet, har Ukraina alle muligheter til å bli en ny østeuropeisk gigant med en voksende økonomi. Store naturressurser, en velutdannet befolkning, mye industri som er relativt moderne. Alt ligger til rette for en ukrainsk tiger. Kjør på, Ukraina! Удачи!

Demokrati Thailand style

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/a/a9/Flag_of_Thailand.svg/640px-Flag_of_Thailand.svg.png

Thailand er i nyhetsbildet om dagen. Landet nordmenn flest forbinder med varme, lave priser og (dessverre) sexturisme opplever daglige demonstrasjoner mot regjeringen, trusler om nyvalg, en splittet befolkning og en ustabilitet som ikke er verdig et av Sørøst-Asias økonomiske fyrtårn. Da protestene raste som verst i Ukraina tidligere denne vinteren, dristet jeg meg til å kalle landet for Europas Thailand – der regjeringer skifter basert på demonstrasjoner, ikke valg. Selv om vestlige medier gir god dekning av selve hendelsene gis det ikke god forklaring av bakgrunnen for alt dette overhodet – og dermed er det mange ting utenforstående kan klø seg i hodet av:

Først krever demonstrantene nyvalg, så sier de at nyvalget kommer for tidlig?

Hvorfor ikke bare akseptere demokratiske avgjørelser?

Hvilken av sidene er egentlig «Folket»?

Før jeg prøver å besvare noen av disse spørsmålene, vil jeg bare understreke noe – jeg er også utenforstående. Jeg har opparbeidet meg denne informasjonen gjennom andre kilder. Jeg har aldri vært i Thailand, men stedet fascinerer meg likevel. Særlig etter det jeg har fått vite de siste ukene gjennom den skotske journalisten Andrew MacGregor Marshall, og hans blogg zenjournalist.com. Marshall har klart å bryte de ekstreme lovene om majestetsfornærmelse i Thailand for lenge siden, er bosatt i Edinburgh og kan altså tale fritt. Hans fortid som Reuters-journalist og det faktum at CNN og andre store nyhetskilder bruker ham som analytiker gjør at jeg regner ham som relativt troverdig.

http://zenjournalist.org/

For å svare på det siste spørsmålet først: ingen av sidene er egentlig «folket» som helhet. Regjeringen, som består av Pheu Thai Party, representerer først og fremst thailandske fattige i det nordlige, nordøstlige og sentrale Thailand. Thaksin Shinawatra kommer fra en overklassefamilie i denne delen av landet. I sin statsministerperiode fra 2001-2006 innførte han en rekke sosiale reformer, som utvilsomt gjorde livet til alle thailandske fattige bedre. Likevel var det først og fremst denne nordlige halvdelen av landet som fikk nyte godt av disse – det går til og med rykter om at en del av helsereformene hans ikke ble innført i andre deler av landet som ikke stemte på ham. De røde demonstrantene som dukker opp fra tid til annen representerer dog stort sett Shinawatras middelklassefolk, ikke bøndene som dominerer på landsbygda og er blitt diskriminert i mange generasjoner.

Opposisjonen representerer fattige i det sørlige Thailand. Mange av disse er muslimer som har lidd under en voldssirkel mellom regjeringen og islamistiske ekstremister. I tillegg stemmer disse tradisjonelt sett ikke på populistiske bevegelser fra lenger nord i landet, som f. eks Shinawatra-familiens serie med partier. Den andre gruppa som er ute og marsjerer i gatene, er den thailandske eliten. De har forståelig nok ikke sansen for reformer som sørger for at Thailands fattige får det bedre og blir mer opplyste, men de har også en annen grunn til å protestere. Mer om dette senere i innlegget.

Så til spørsmålet om nyvalg. Det virker ganske paradoksalt å kreve nyvalg, og så boikotte det fordi det kommer altfor tidlig. Men opposisjonen, som ledes av Democrat Party, har gode grunner til å frykte et valg – rett og slett fordi de ikke kan vinne. Thailandsk velgerdemografi har vært fastlåst og polarisert i over et tiår nå. De sørlige provinsene samt overklassen i hele landet stemmer på Democrat Party, mens Shinawatras bevegelse (som nå er på sin tredje partiorganisasjon, etter at de to forrige er blitt oppløst av militæret) baserer seg i nord og nordøst. Problemet til Democrat Party og resten av opposisjonen, er rett og slett at nordøst er så mye mer folkerike enn resten av landet. Thailand deles tradisjonelt sett opp i seks regioner, og parlamentet har 400 mandater som velges direkte fra provinsene. 160 av disse mandatene ligger i nordøst. Det skal ikke mer enn grunnleggende brøkkunnskaper til for å forstå at nordøst har en uforholdsmessig stor andel av befolkningen.

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/f/fa/2011_Thai_general_election_results_per_region.png/405px-2011_Thai_general_election_results_per_region.png

Rødt er Pheu Thai, blått er Democrat Party. Og ja…dere skjønner hva jeg mener.

Men hvorfor ba de om nyvalg i utgangspunktet? Trolig fordi de trengte en klar sak å demonstrere for. Demonstrasjonene som foregår nå, under navnet Whistle Mob (eller People’s Democratic Reform Committee, men det blir forbanna tungvint for de av demonstrantene som ikke snakker engelsk), har nemlig et dypere formål, som baserer seg på en intens frykt blant den thailandske overklassen. Er det ett element du har savnet fra thailandsk politikk i dette blogginnlegget? Vel, her kommer det. Jepp, jeg snakker om kongen.

Dagens thailandske konge Bhumibol har regjert siden 1946. Det sier seg selv at han begynner å dra på årene, og helsen hans har begynt å skrante. Dette gjør at Thailands overklasse har dårlig tid. Striden står til syvende og sist om hvem som skal arve tronen. Dagens tronarving og kronprins, Vajiralongkorn, er ikke populær blant det thailandske folk. Han er kjent som eksentrisk, uforutsigbar, kvinnebedårende (på 70- og 80-tallet var han særlig interessert i overklassens døtre) og lite styringsdyktig. Disse ryktene stammer helt tilbake til begynnelsen av 70-tallet, da Thailand var mest kjent for å være en base for amerikanske styrker som opererte i Vietnam, Kambodsja og Laos. Kongen selv virker ikke å være spesielt glad i tanken på hvem som skal etterfølge ham, men kan gjøre fint lite for å forhindre det. Frykten er at Vajiralongkorns elendige styring, kombinert med et gammelt thailandsk sagn om at den niende kongen (altså Bhumibol) skal bli den siste, skal sørge for at det thailandske monarkiet faller i løpet av de nærmeste tiårene. Og da blir plutselig posisjonen til den thailandske overklassen veldig sårbar.

Det overklassen heller vil, er at prinsesse Sirindhorn skal overta tronen. Hennes posisjon i det thailandske samfunnet er betydelig sterkere. Hun er kjent som intelligent, meget interessert i Thailands utvikling, og som flerspråklig. Kongen har ikke gjort denne arvestriden noe mindre komplisert. I 1974 ble grunnloven endret slik at også kongens døtre kunne overta tronen – noe som førte til at kongen opphøyet Sirindhorn til en tittel som kan oversettes som «kronprinsesse» tre år senere. Hun er fortsatt plassert bak sin bror i arverekken, men det faktum at posisjonene har såpass like navn bidrar ikke til å dempe spekulasjonene.

Så hva er Pheu Thai og Thaksin Shinawatras rolle oppi alt dette? Vel, Thaksin Shinawatra er noe så sjeldent som en monarkist som ikke har noe imot Vajiralongkorn (vurderer å bare gi denne fyren et kallenavn, det navnet er noe herk å skrive). Thaksin ønsker seg en ekstra rolle i thailandsk historie: rollen som kingmaker. Om han kan trekke i snorene fra sin base i Dubai slik at Vajiralongkorn blir konge, kan han dessuten kanskje tjene noe på dette: en billett hjem til Thailand.

Selv om handlingene til både Whistle Mob og de «røde» demonstrantene er rasjonelle ut i fra deres egne synspunkter, er det en viktig samfunnsendring de har oversett. Alle thaier, fra den laveste bonde helt opp til kongefamilien, er mer bevisste på demokrati og samfunn enn de var for bare ti år siden. Det thailenderen i gata ønsker er det de fleste av oss i vesten tar for gitt – politisk stabilitet. En fungerende rettsstat. Respekt for demokratiet. Det opposisjonen trolig kunne gjort for å begrense makten til Thaksin Shinawatra, er å lytte til folket. De kunne benyttet anledningen til å svekke den utøvende makten, eller til å flytte mer makt ut i provinsene (og dermed løst mye av problemet i sør). Både regjering og opposisjon har gjort akkurat det motsatte, og undergraver dermed mye av respekten for demokratiet i Thailand – som oftest uten å egentlig oppnå noe som helst.

Lykke, som jeg gikk på ungdomsskole med, oppholder seg for tiden i Bangkok – nærmere bestemt et stykke bak frontlinjene til Whistle Mob. Hun har tatt noen bilder som illustrerer situasjonen godt.

http://otherclouds.blogspot.co.uk/2014/01/pdrc.html