Mens vi diskuterer bortskjemte ungdommer og overivrige politifolk

I dag skal jeg gjøre to ting jeg er veldig glad i, samtidig: synse og rante.

Jeg synes faktisk at det er verdt å diskutere om det er vanskelig å være ungdom i dag – eller i hvert fall vanskeligere enn det var for x år siden. Det er nok sant at den enorme velstandsøkningen i Norge det siste tiåret har skapt et økt konformitets- og suksesspress. Når vi får flere muligheter, øker også forventningene om at vi tar disse mulighetene. Dette er ikke bortskjemthet. Dette er snakk om at folk opplever urealistiske forventninger som følge av en nærmest urealistisk materiell velstand. Samtidig tror jeg de fleste som har vært ungdommer vet at dette er en periode som går over. Med årene lærer man å gi litt faen. Skuldrene synker av seg selv.

Jeg synes også det er verdt å diskutere hvorvidt Asker og Bærum politidistrikt (og andre politidistrikt rundt om i landet – selv om mitt kjære hjemdistrikt har fått mest oppmerksomhet i det siste) behandler ungdommer og annet publikum på en skikkelig måte. Som jeg har skrevet om tidligere, har jeg selv vært vitne til hårreisende oppførsel og fullstendig grunnløs mistenkeliggjøring fra politiets side. Som Bærumsmoren Marianne Melfald skriver: «Budskapet er skarpt: Alle unge er potensielle brukere av dop (sjekk alltid øynene på ungene), ungdomsfester er pr. definisjon ville og ute av kontroll, foreldre fra Asker og Bærum reiser på hytta (som det ultimate symbolet på foreldresvikt), ungdom som får alkohol hjemme, er de verste etc.» Ingen i voksen alder ville funnet seg i å bli behandlet på denne måten. Det er rett og slett ikke sånn en rettsstat skal fungere. Man skal ikke finne seg i flere timers avhør og urinprøve, fordi en politibetjent har fått for seg at du kanskje har litt store pupiller.

Men merker dere en fellesnevner her? Dette er middelklasseproblemer. Dette er problemene jeg har vokst opp med. Sannsynligvis også du, kjære leser. De er alvorlige, men de angår ikke alle. Og jeg tror grunnen til at det er disse problemene som blir tatt opp, er fordi de rett og slett er de mest behagelige å diskutere – samfunnsdebattanter og politikere kan relatere til dem, og de har ofte rimelig enkle løsninger. Høyt konformitets- og forventningspress? Få inn flere helsesøstre og be ungdommen skjerpe seg! Behandler politiet ungdommer dårlig? Be politiet skjerpe seg!

Dessverre ignorerer vi problemene som er enda mer alvorlige og mye større. Jeg snakker ikke her om flyktningkrise, klimakrise, Kinas forestående økonomiske krakk eller russisk ekspansjonisme. Jeg mener de alvorlige sosiale problemene vi skyver under teppet her i Norge.

Jeg kan nevne flere eksempler jeg har vært borti bare de siste ukene.

Hva med problemene som samler seg i storbyenes kommunale boliger? Hva skjer med dem når kommunen trekker seg ut og lar private utleiere ta over? Morgenbladet, av alle, har en glimrende reportasje om dette. «Et sammenbrudd på Grønland»: de gikk inn for å utforske bakgrunnen til Saynab, kvinnen som ble skutt av politiet da hun visstnok forsøkte å angripe et barn med kniv. Her er en skildring fra den eks-kommunale gården hun bodde i: «Mannen vi møter, klager over rotter og ødelagt apparatur, og sier man blir kalt «rasist» hvis man påpeker at beboere ikke følger reglementet.
I helgen skal en kvinne ha nektet å slippe inn barna sine. De var beruset. Da de ikke slapp inn, knuste de glass i inngangen.
På Saynabs dør henger et siste varsel om inspeksjon for veggedyr, som er oppdaget i gården. «Veggedyr er små rødbrune dyr», står det. «Om natten kommer de frem for å suge blod av mennesker».»

Tenk på rusmisbruk, og det som dukker opp i hodet ditt er nok han som snubler hjem fra puben fem-seks dager i uka, eller han du kjøpte =Oslo fra sist uke. Hvor ofte tenker du over at stamgjesten på puben kanskje har en familie hjemme? Og hvor ofte tenker du over rusmisbruket som foregår innenfor fire vegger i Norge? Da dreier det seg ikke om ungdommer som drikker seg drita på fest en gang iblant – ei heller om foreldre som er fulle på sydentur eller i jula (300 000 barn gruer seg ikke til jul). Det finnes barn i Norge som frykter foreldrene sine fordi de er rusa hver dag. Alkohol er langt fra det eneste problemet, selv om det er det mest vanlige. Trolig er det noen i din bekjentskapskrets, selv om du verken vet eller tenker over.

Problemer som går i arv. Dette er en can of worms på størrelse med Finnmark fylke, men jeg åpner den likevel. Folk som er vokst opp med rus, vold og mishandling i hjemmene finner hverandre – de møter hverandre kanskje gjennom barnevernet, eller de vanker i samme sosiale miljø. De finner sammen, og fordi de ikke har de samme referansepunktene som oss om hva en normal oppvekst betyr, forplanter problemene seg bokstavelig talt videre. Psykiske problemer, rusproblemer, vold – neste generasjon plukker det opp, og problemet blir ikke løst. En mann jeg hadde som norskvikar på videregående, Leonard Ibsen, har skrevet romanen Jar om hvordan stefarens mishandling påvirket ham så mye at han til slutt begynte å mishandle sin egen kone. Du kan ikke bare be folk skjerpe seg på dette feltet. Sånn fungerer ikke menneskesinnet. Jeg kjenner folk med en livshistorie man ikke skulle tro var mulig – de har opplevd omtrent så mye jævlig som det er mulig å oppleve innenfor Norges grenser – og nesten alle problemene kan tilskrives samme årsak: arv. Problemer ingen tok tak i, som så ble forplantet i neste generasjon.

Hvorfor blir ikke disse problemene tatt opp? Jeg ser et tredelt problem.
– Den første utfordringen ligger i at det ikke er relaterbart for de aller fleste samfunnsdebattanter i Norge. Vi har ikke våre erfaringer herfra.

– Den andre utfordringen er mer deprimerende: folk som er rammet av disse problemene utgjør ikke en viktig velgergruppe. Mange av dem har ikke norsk statsborgerskap, og kan derfor ikke stemme i stortingsvalg, ei heller har de fått opplæring i at å stemme i kommunevalg faktisk kan hjelpe. Mange som har norsk statsborgerskap, er vant med å klare seg selv. De har aldri fått hjelp fra toppen, hvorfor skal de forvente at det forandrer seg?

– Den tredje utfordringen er at dette er problemer som ikke har noen enkel løsning. Det trenger kanskje ikke være et helt binært bilde, men folk foretrekker om man kan løse et problem bare ved å trykke på et par knapper. Man kan bruke ørten millioner kroner på et prosjekt som skal finne ut hvordan man kan unngå at sosiale problemer forplanter seg fra generasjon til generasjon, men det prosjektet finner ikke nødvendigvis noe svar, fordi problemet er så stort og sammensatt. Da blir det slått opp i avisene at x millioner kroner ble sløst bort på et prosjekt som ikke skapte resultater.

7 typer kommentarfeltkrigere som får alle til å klø seg i hue

(Jada, Buzzfeed-overskrift)

  1. Alle de som insisterer på å kommentere på engelsk
    Fra tid til annen i norske nettaviser, dukker det opp en norsk person, med norsk navn, som har skrevet hele Facebook/Disqus-profilen sin på norsk, i en norsk sak, som handler om Norge, skrevet av en norsk journalist… som velger å skrive kommentaren sin på engelsk. Enda ingen fra et engelsktalende land kommer til å lese saken, for ikke å snakke om kommentarfeltet. Sannsynligvis er det mest eksotiske innslaget blant leserne en og annen svenske eller danske.Dette er i og for seg ulogisk nok, men så kommer du til de som egentlig ikke kan engelsk. Dette er et sitat tatt fra Facebook-kommentarene til Aftenposten-saken «Spaltist Kjetil Østli: Ber om terror-pause», datert 8. mars 2015:
    Engelskpånorsk
    …and it’s not the fart that kills you, it’s the smell. (Er det forresten noen som fortsatt spiser eggs benedict til frokost?)
  2. «…men det er det ingen som tør å si»
    Ja, jeg drar opp hele greia med mot igjen. En periode for noen år siden dukket det opp en bruker i et Disqus-kommentarfelt som hadde «Tør der andre tier» som en del av brukernavnet sitt. Dette var i den perioden der jeg fortsatt prøvde å fungere som fornuftens stemme i enkelte kommentarfelt, så jeg møtte på ham fra tid til annen. Fyren sa sørenmeg aldri noe som rettferdiggjorde brukernavnet. Det gikk stort sett i den sedvanlige raljeringen om innvandrere og muslimer, eller korrupte politikere, eller fæle slemme EU, og så videre. Det finnes faktisk ikke noe som er *mindre* modig i en diskusjon enn å si akkurat det samme som flertallet av deltagerne i diskusjonen.Newsflash: vi bor i et fritt land. Når du skriver under pseudonym (som man kan i Disqus-kommentarfelt) får det du skriver ikke en eneste konsekvens. Jeg synes som oftest at du er en idiot, men jeg vet jo ikke hvem du er. I kommentarfelter med fullt navn er det en annen sak, men du møter fortsatt ikke andre konsekvenser enn at folk synes du er en idiot. Og hvis det er modig å si noe som kan få vennene dine til å synes at du er teit, så har verden blitt et lovlig deprimerende sted.
  3. De som tror de er fra Manchester og Liverpool
    Gå inn på VG Nett etter en kamp mellom Manchester United og Liverpool. Eller mellom de to Manchester-lagene. Eller egentlig mellom hvilke to lag som helst i Premier League med en stor fanskare i Norge. Det «blodbadet» som utspiller seg i disse kommentarfeltene får meg til å miste tro på menneskeheten. 99% av alle fotballsupportere som faktisk *er* fra Manchester og Liverpool, klarer å holde seg til vennskapelig terging i forbindelse med disse kampene. I norske kommentarfelter, mellom mennesker som ikke har en døyt med noen av disse byene å gjøre, utveksles det fraser som «scousersvin». Det utveksles drapstrusler fra tid til annen. Om disse menneskene skulle møtt hverandre i virkeligheten, ville det vel endt opp med at de ropte og skrek til hverandre på patetiske varianter av Liverpool- og Manchesterdialekt, heftig ispedd Petter Solberg-engelsk.Dette fenomenet eksisterer tydeligvis i virkeligheten også, for noen år siden hadde TV2 et innslag fra en familie på Kolbotn som holdt med Manchester United, og hadde kranglet så intenst med sine Liverpool-naboer at de måtte flytte. Far i huset fortalte stolt «Jeg hater You’ll Never Walk Alone. Jeg kaller den You’ll Never Get A Job», og sa at han aldri kom til å ansette en Liverpool-supporter i firmaet sitt. Dessverre for oss, men heldigvis for familien, er denne videoen nå fjernet fra TV2s hjemmesider.
  4. De som gjentar samme sak i alle kommentarfelt. ALLE.
    I første rekke tenker jeg på dem som kan vri alle saker til å handle om innvandring. Snakker man om at himmelen er blå, diskuteres den blå/blå regjeringens fall for KrF og Venstre i asylpolitikken. Snakker man om Melodi Grand Prix, diskuteres det om det kommer til å være nordmenn som deltar i programmet om ti år hvis innvandringen fortsetter i dagens tempo. Diskuteres nordmannen som heve fengje sin heim millom bakkar og berg ut med havet, kommer det en eller annen type som spør om når det blir anlagt moské der. Og så videre. Lokalt, i Budstikka, har vi en variant der en fyr klarer å vinkle inn Bærum kommune, Budstikka og generelt alle aktører sin behandling av Telenor Arena-saken, uansett tema. Boligbygging på Skui? TELENOR ARENA! Ny skole som blir anlagt i Lommedalen? TELENOR ARENA! Kollektivtransport? TELENOR ARENA! Jeg er egentlig enig med saken han kjemper for, men det blir fryktelig irriterende til tider.
  5. «ALT HANDLER OM MEG!»
    Althandlerommeg
    Dette eksemplet er tatt fra Twitter, men er en glimrende illustrasjon likevel. Enkelte mennesker klarer å se seg selv som en relevant faktor i alle situasjoner. Det viktigste er hva slags tilknytning JEG har til stedet, til hendelsen, til personene bak, osv. Ville vi satt pris på det om alle som gikk i klasse med en drapsmann fikk 30 sekunder på Dagsrevyen? Nei. Ville vi satt pris på om alle som kjørte trikk den kvelden i Oslo ble intervjua av VG? Nei. På samme måte klarer mediene alltid å finne den norske vinkelen i nyhetssaker (åja, terrorangrep på en bulgarsk flyplass? Best å finne nordmannen som står på motsatt side av flyplassen, som aldri var i noen som helst fare, og fortelle hvor jævlig han har det). NB: Jeg er klar over at dette ikke er noe særegent norsk. Det gjør det ikke mer tilgivelig.
  6. Krenketlegionen
    Enkelte har som oppdrag å finne ut hvor fæle, rasistiske, kjønnsdiskriminerende, aldersdiskriminerende, fordomsfulle alle journalister er. Slenger en journalist ut påstanden om at Afrika er verdens mest underutviklede kontinent, er det ikke måte på hvor fæl han er mot afrikanere…ifølge den 40 år gamle hvite, blonde dama som aldri har satt sine bein på det afrikanske kontinent. Objektive sannheter kan godt være superkrenkende! Og viktigst av alt: det er best å være krenket på vegne av andre! Ikke like moro å være bombastisk når det er du selv som rammes….og titt og ofte dukker det opp et medlem av gruppa som visstnok blir krenket i kommentarfeltet, og spør «Øh…hva skulle liksom problemet være her, a?»
  7. De som muligens *burde* kommentert på engelsk
    Selvfølgelig måtte jeg komme innom disse: folka som ikke kan skrive ordentlig norsk. Unøddvendie stavefeil fraværende tegnsetting gjentatt tegnsetting (!!!!!!) ALTFOR MYE CAPS LOCK og mye annet. Litt elitistisk kanskje, men folk må i det minste prøve å gjøre seg leselige for oss andre. Jeg er klar over at ikke alle fikk toppkarakter i norsk, men de fleste lærte da når man skal ha stor forbokstav, hvor man skal sette punktum, og så videre? Og seriøst, skriv gjerne på dialekt når du chatter med vennene dine, men ikke forvent å bli tatt seriøst når du skriver så bredt at jeg må anstrenge meg for å lese det.

#jesuisenfaitcharlie

Noen korte refleksjoner om angrepet på det grufulle angrepet på Charlie Hebdo i Paris i går:

  1. Dette beviser akkurat hvor mye voldelige ekstremister av alle slag bryr seg om de man hevder å representere. Det store flertall av muslimer kan godt ha ment at Charlie Hebdos karikaturer av profeten Muhammed var uakseptable, men de er siviliserte nok til å ytre dette med munn og penn istedenfor med våpen. På lik linje med de fleste muslimer i Nigeria i motsetning til Boko Haram, de fleste kommunister i India i motsetning til den voldelige geriljaen som paralyserer lokalsamfunn i landets østlige del, osv. Voldelig ekstremisme tjener kun ekstremistens ego.

 

  1. Dette er noe som ofte må understrekes til alle mulige innvandringsmotstandere, islamofober og annet søppel som mener at ytringsfriheten deres blir undertrykket: Din ytringsfrihet er ikke avisens trykkeplikt. At Charlie Hebdo-redaksjonen valgte å publisere en drøss Muhammed-tegninger, og dette sannsynligvis gjorde at avskum valgte å angripe dem i går, gjør det ikke til en plikt for alle mulige aviser og trykke disse tegningene. Folk reagerer på forskjellige måter. Da jeg spontant la ut en karikatur på min egen Facebook-profil i går, var det fordi jeg mente det var en god måte å reagere på, ikke fordi det var min plikt overfor ytringsfriheten.

 

  1. For guds skyld. Karikaturer ER lagd for å provosere. Det tror jeg også vitsetegnerne i Charlie Hebdo selv ville innrømme. Dermed synes jeg det er et helt legitimt standpunkt at man ikke bør publisere karikaturer av profeten Muhammed. Og nei, det betyr ikke at jeg vil forby det. Det betyr bare at jeg ikke nødvendigvis mener det er en god idé. Capische?

 

  1. Punkt 3 betyr også at hashtaggen #jesuischarlie bør kunne legitimeres, også blant de av oss som ikke liker å legge ut tegninger bare fordi «LOL! Se så sinna de blir!». Dette er selve essensen i det berømte Voltaire-sitatet. Charlie Hebdo er et magasin jeg aldri ville giddet og lese til vanlig, fordi innholdet overhodet ikke står meg nært. Men i det sekundet noen bruker vold for å forhindre at Charlie Hebdo bruker ytringsfriheten sin, står jeg selvfølgelig på samme side som magasinet.

Hvorfor Oslo FrP tar feil, og andre lokalpolitiske betraktninger

Morgenkø på Fornebu. Og ja, selvfølgelig er det minst én el-bil der. FOTO: Snarøen vel.

Osloområdets enorme befolkningsvekst har vært et stort diskusjonstema i norske medier i hele år. Det er gledelig, ettersom det er et enormt tema som hele landet bør bry seg om. Osloområdets infrastruktur har i altfor mange år blitt gradvis klattet på, som en måte å holde folk i området relativt fornøyde på. Investeringene i vei, bane og kollektivtransport i Norge har generelt vært altfor lave, men for hovedstadsregionen der over en million av oss bor har det vært et spesielt problem. Dette var også grunnen til at undertegnede lenge vurderte å støtte Oslos OL-søknad – det kunne sørge for at penger endelig ble prioritert til å ruste opp regionen, ikke bare til en to ukers fest, men også til å være tilpasset behovet som befolkningsveksten faktisk krever. Og ja, jeg er klar over at mange fra rundt om i landet vil være uenige med meg, men bare se på fakta: Oslos veier håndterer flere hundre tusen biler om dagen. Det gjør neppe din lokale, underprioriterte vei. Når midlene til infrastrukturutbygging ikke strekker til, må man prioritere etter hvor behovet er størst, ikke etter hvor det føles mest riktig å bygge.

Jeg kunne skrevet i lange trekk om infrastrukturprosjekter jeg mener er livsnødvendige – Ringeriksbanen og firefelts E16 til Hønefoss, bedre måter for tungtransport å komme seg rundt Oslo på, og Intercitytrianglet Skien-Halden-Lillehammer. Men jeg velger å skrive om min hjemkommunes to overlegent største utfordringer når det gjelder planlegging og infrastruktur. Bærum plages dessverre også av at E18 har altfor lite kapasitet, men dette er en utfordring for hele regionen, for ikke å snakke om landet – denne flaskehalsen av en motorvei sørger for mange tapte arbeidstimer for pendlere fra Lysaker til Tønsberg, og forsinkelser i godstransporten får enda større ringvirkninger. Den første av de to store utfordringene Bærum selv har stor interesse i å ta seg av, er naturligvis Fornebubanen. De som bor og jobber på Fornebu, Lysaker og Snarøya, men også de av oss som daglig ferdes i nærheten, trenger ikke lang betenkningstid for å forklare hvorfor den trengs. Det merkes spesielt godt hver gang arrangementer avholdes på Telenor Arena – under Justin Biebers konserter i fjor, ble til og med ansatte anmodet om å dra hjem tidlig fra jobb for å unngå de enorme køene som kom til å oppstå! Per i dag er i praksis eneste vei inn og ut av Fornebu en enkelt vei som er firefelts nedover mesteparten av halvøya, for så å utvide seg til seks felter mot slutten. Det er fullstendig uholdbart for et område der man planlegger for 20 000 arbeidsplasser, 7 000 boliger (i tillegg til de eksisterende på Snarøya), og et mellomstort kjøpesenter som åpnet i går, og skapte ekstra kødannelse. Inntil man bygde en brannstasjon på Fornebu i våres, var brannvesenets aller verste frykt at det skulle bryte ut brann på Fornebu i rushtiden.

Datoen i dag er 15. oktober 2014. Det betyr at det er 16 år, én uke og en dag siden Fornebu stengte som hovedflyplass. I det siste har man heldigvis kommet fram til at man skal bygge en eller annen form for skinnebasert kollektivløsning. Dette har de aller fleste innsett at er nødvendig i mange år, men Akershus Høyre og Akershus FrP hadde i mange år den holdning at bare man satte opp nok busser til Fornebu, ville det holde som kollektivtilbud. Heldigvis kom deres nasjonale kolleger på bedre tanker og har satt av penger til å planlegge banen. I Oslo bystyre har det stort sett vært enighet om at det trengs en Fornebubane. Det vil si, inntil Carl I Hagen kom med dette:

http://www.rb.no/lorenskog/article7631972.ece

– Jeg kan forstå at Høyre er aktiv for Fornebubane. Det er der deres velgere bor. Vi må ta hensyn til befolkningen i Groruddalen. De trenger transport til sitt nye sykehus, sier han.

Jammen så utrolig greit at du plutselig tar hensyn til Groruddalens befolkning, da. Dette er ikke at Høyre tar hensyn til egne velgere, Carl. Dette er at Høyre m.fl. endelig prøver å få bukt på det alle partier har bidratt til de siste tjue årene: at Oslos ekspansjon har foregått fullstendig uplanlagt og uten mål og mening. Fornebu ble planlagt for 20 000 arbeidsplasser uten at man tenkte over hvordan alle disse skulle komme seg dit. Tilsvarende har skjedd på Jessheim, i Lommedalen og i mange andre forstadsområder til Oslo. Petter Myhre fortsetter med et utsagn som i beste fall er naivt:
– Vår anbefaling er at regjeringen snur i tide. Vi har ikke bruk for Fornebubane, særlig ikke når E 18 står ferdig med egne kollektivfelt. Pendlere til Fornebu kan fraktes i busser, sier han.

En utvidet E18 forandrer ikke på at selve adkomsten til Fornebu forblir en enorm flaskehals. Den eneste løsningen på dette er faktisk å bygge en bane. For øvrig ville ikke Ahusbanen vært særlig aktuell med mindre de hadde nedlagt Aker sykehus, noe jeg er enig med Oslo FrP i at var en fryktelig dårlig idé.

Misforstå meg rett. Jeg ønsker også en t-baneutbygging til Ahus, og videre ut til Lillestrøm etter hvert. Jeg ønsker meg også en ny sentrumstunnel. Og i likhet med Carl I Hagen vil jeg prioritere det viktigste først. Men for meg er det klart viktigste en Fornebubane. Fornebu har lidd under en manglende kollektivplan i snart et tiår nå (det skjedde ikke stort på området de første årene etter flyplassen ble nedlagt). Fornebus kollektivproblemer kan heller ikke løses på vei, med mindre man har lyst å bygge en helt ny veitunnel. Å tro at en ny E18 kan utvide busskapasiteten til Fornebu er også naivt: den nye motorveien skal ikke løse alle køer, og hovedformålet vil nok være å sørge for at det ikke går i stampe fra Asker og innover. Veiutbygginger i Osloregionen skal være et nødvendig onde – målet må være at færre bruker bil, slik at veiene faktisk klarer å dekke behovet. Det klarer ikke E18 i dag, og derfor utvider man den. Men å utvide til ørten felter, og så forvente at det vil gjøre en slutt på kø i all fremtid, er å ta på seg enorme skylapper.

Kjære Carl I Hagen, kjære Fremskrittspartiet, kjære Ketil Solvik-Olsen, kjære alle sammen. Gi oss ny E18, så den i hvert fall er stor nok til å håndtere dagens trafikk. Gi oss Fornebubanen, slik at vi slipper å ha Norges største flaskehals i kommunen. Resten skal vi bæringer finne ut av på egen hånd. I hvert fall nesten. Flere av partiene i kommunen har ikke helt forstått at vi har et ansvar for å ta av vår andel av befolkningsveksten. De ønsker seg et Bærum der vi kun slipper til lavere middelklasse og nedover på enkelte områder (les: alle sammen i Vestre Bærum), og fortetting er noe vi for all del ikke må tenke på. De tenker rett og slett på å dra opp stigen. En slik politikk er urealistisk, usolidarisk, bakstrebersk og mye mer. De partiene som fronter denne tankegangen befinner seg på borgerlig side. Følgelig har undertegnede tenkt å stemme rødgrønt i kommunevalget.

Hva er mot i offentlig debatt?

Duerikke

I disse tider der det påstås at kvinner slenger komplimenter og ros over en lav sko til hverandre på nettet1 kom jeg til å tenke over hva slags ros som deles ut i sosiale medier, uavhengig av kjønn. Med tanke på hva slags deler av Facebook og Twitter jeg frekventerer, er det ikke overraskende at de enkeltordene ofte har med folks meninger å gjøre.

Ord jeg ofte mener blir misbrukt i diskusjoner, er ord som har med mot å gjøre. Det er plutselig mye som er «modig sagt». Det er nærmest blitt en folkesport å «tørre å si ting». Per Fugelli snakker om «modige stemmer». Hva er felles for alt dette? Som oftest er det ikke snakk om modige meninger, overhodet. Det virker som om folk faktisk ønsker å være i mindretallet og ha offerrollen i en diskusjon. Jeg kan bare fortelle med det samme at det er mye lettere å få viljen sin om man er i flertallet.

Per Fugellis innlegg er godt og grundig analysert i Frank Rossaviks kronikk, så den skal jeg ikke ta i detalj. Poenget jeg skal trekke ut av det er likevel klart: mange tror at akkurat deres syn er modig å inneha, bare fordi det eventuelt måtte være i mindretall (og ofte ikke det engang). Jeg har mange ganske radikale standpunkter. Jeg er for legalisering/regulering av alle rusmidler, opphevelse av sexkjøpsloven, og friere innvandring. Det er ingen av disse standpunktene som er vanskelige å tørre å ha. I en fri debatt er det heller ikke vanskelig å si dem høyt – og når jeg ikke sier dem, er det ikke fordi jeg ikke tør, men fordi jeg innser at det ikke passer seg. Jeg tar for eksempel ikke opp sexkjøpsloven under en familiemiddag. Når jeg er i mindretallet prøver jeg å gjøre mitt standpunkt til flertallets standpunkt, ikke innta offerrollen.

Men nok om meg. La oss se på noen andre ting som ikke er modige.

  1. Det er ikke modig å mene at Jens Stoltenberg ødela landet. Du er i mindretallet (fordi du tar feil), men det er ingen fare i å mene det.
  2. Det er ikke modig å mene at det er for mange innvandrere i Norge. Der lurer jeg på om du faktisk er i flertallet.
  3. Nei, Fjordman er ikke modig. Ei heller noen av dere andre som klager over disse jævla musslima.

Ofte henger mot sammen med såkalt «politisk korrekthet», et annet misforstått begrep. Politisk korrekthet, eller «PK», som det ofte kalles, dreier seg ikke om hva de folka som visstnok utgjør den politiske eliten (som oftest venstresiden) mener. Politisk korrekthet dreier seg om sånne ting alle kan være enige om. Å mene at drap er en bra ting, er politisk ukorrekt. Og ja, å mene at rasisme er greit, er politisk ukorrekt, fordi selv ikke Per Sandberg mener at afrikanere eller andre er en lavere menneskerase enn oss. Å mene at muslimer, innvandrere og flerkultur (gjerne ment som synonymer) er farlige for Norge, derimot, er langt fra å være det.

Så hvem er det som er modige i sine meninger, da? Som oftest må man trekke utenfor landets grenser, eller tilbake i historien. Å være pro-narkoliberalisering på 80-tallet var modig. Å være apartheidmotstander i Sør-Afrika var å leke med ilden. Forkjempere for homofile under første halvdel av det 20. århundre hadde all rett til å innta offerrollen. Likestillingsforkjempere i Saudi-Arabia har mer mot enn vett. Skal jeg trekke fram én stemme i Norge i dag som er modig og ikke bare radikal, må det være Gunnar Tjomlid. Dette for hans synspunkter om barneporno og pedofili, som han blant annet utdyper i dette intervjuet. Ikke fordi jeg er enig med ham – ikke tro at jeg er en slik person som kun pusher framhever de jeg er enig med. Men fordi det krever faktisk en hel del guts å mene at man må se nærmere på regelverket rundt et så stort tabu som barneporno.

Så her er én setning alle bør skrive bak øret før de skriver noe i kommentarfeltet, eller på Facebook, eller på Twitter.

Du er kanskje radikal, men modig er du neppe.

1 Artig hvor fort det ble en etablert sannhet, forresten.

Varslere på alle plan må vernes

De siste årene har det vært mye fokus på varslere. På det internasjonale planet har folk som Bradley Manning, Edward Snowden og Thomas Drake de siste årene havnet i store problemer fordi de har avslørt ulovlige handlinger og fått dem ut i dagslys. Førstnevnte sitter nå i fengsel, andremann er trolig sendt i livsvarig eksil mens tredjemann på mirakuløst vis slapp unna fengselsstraff. På et litt mer nasjonalt plan vedtok Oslo bystyre å politianmelde Bjørnar Moxnes for å ha offentliggjort deler av en rapport fra den såkalte Lindeberg-saken.

Det som er vanligere enn politianmeldelse og fengselsstraff for varslere, er at de mister jobben. De fleste som er i en posisjon til å varsle om uregelmessigheter og ulovligheter, er det fordi de er ansatt på et sted og har tilgang på opplysninger om, eller har vært vitne til ting som ikke er som det skal være. Dette er nok mesteparten av grunnen til at så få tør å ta dette steget – og det er nok mange sjeler rundt om i Norge og verden som har båret på en hemmelighet de egentlig har lyst å fortelle til pressen i mange år.

En av mine venner tok det steget 3. februar i år. Hun heter Oda og er bosatt i Narvik. Oda er ei vanvittig sterk jente, som har klart å stable på beina et ålreit liv tross et vanskelig utgangspunkt. Mesteparten av arbeidskarrieren hennes har foregått i helse- og omsorgssektoren i hjembyen. Det var i en av disse stillingene at hun oppdaget forhold som hun beskrev på bloggen sin for omkring en måned siden.

Innlegget kan leses her (bloggen hennes er noget mer rosa enn min, men dette innlegget var bra): http://odaagud.blogg.no/1391431301_hemmeligheter_i_helse.html

I dag er Oda fortsatt ansatt i omsorgssektoren, nå på en annen institusjon. Hun har nå fått et brev fra sin arbeidsgiver. Brevet er unntatt offentlighetsloven, så dersom man følger Oslo kommunes logikk kan jeg sikkert bli anmeldt for dette her, men det bryr jeg meg fint lite om (Oda har forøvrig også lagt det ut på sin Facebook):
Oda får kjefgt

La meg gjøre en ting klart: jeg kjenner ikke alle detaljene fra denne saken, akkurat som jeg ikke kjenner detaljene fra andre saker. Men dersom dette er det som det ved både første, andre og tredje øyekast ser ut som, nemlig et forsøk fra arbeidsgiver på å kneble en ansatt som varsler om svikt og forsømmelse, er det utilgivelig. Dessverre også ganske vanlig. Ingen i Norge tror at helse- og omsorgssektoren er en ren bransje, der alle blir behandlet fantastisk godt. «Alle» vet at det er mye rot på landets sykehus og -hjem. Likevel tør ikke kommuner å innrømme det – og straffer istedenfor ansatte for å synge ut om forholdene. Dette brevet kom på tross av at Oda, som dere ser hvis dere leser innlegget, aldri nevner hvilken institusjon det gjelder, ei heller hvor i Narvik den ligger.

En formildende omstendighet overfor kommunen er at de kan ha feiltolket innlegget. Tidlig i innlegget nevner Oda et sykehjem, Ellas Minne, der hun var utplassert under arbeidsukene på ungdomsskolen. Dette hjemmet omtaler hun med meget pene ord, og hun beskriver en god opplevelse. Det bør i tillegg nevnes at lokalavisa Fremover kontaktet Oda kort tid etter at blogginnlegget ble publisert, og begynte å lage en sak. Kanskje det var dette som fikk begeret til å flyte over. I alle tilfelle ligner det utrolig urettferdig behandling av en varsler som ikke engang har belyst et navn, et sted eller noe annet som kan medføre reaksjoner. Merk også hvordan hun omtaler samtalen med sjefen på hjemmet. Ufaglærte hadde ifølge denne sjefen ingenting de skulle ha sagt.

Partiet jeg har sympatisert med i mange år (jeg har aldri betalt medlemskontingent til partiet, kun til ungdomsorganisasjonen), nemlig Venstre, har foreslått å innføre en egen varslerenhet for Arbeidstilsynet. Kanskje man burde vurdere noe av det samme for Statens helsetilsyns vedkommende?

Psykisk sykdom, drap, og tabloid faenskap

Beklager på forhånd språket mitt og misbruken av Caps Lock:

NRK, HVA I HELVETE ER DET DERE DRIVER MED?

(beklager også bildestørrelsene i dette innlegget. WordPress er ikke særlig glad i at man kopierer inn Print Screens direkte, noe jeg oppdaget litt for sent)

NRKForside1

Dette er hva som har møtt lesere på nrk.no siden tidligere i ettermiddag. Eller vent, forresten, ikke helt. For inntil noen timer siden var den ene artikkelen i sidespalten «Psykisk syke er ikke farlige». Den er nå fjernet, og erstattet av «Diagnoser dreper ikke». Litt usikker på om det er bedre eller verre.

Gratulerer til NRKs nettavdeling. Dere er nå mer tabloide enn VG. Artikkelen i seg selv er grei nok – ikke helt klokkerein journalistikk, ganske mye overforenkling, men den prøver i alle fall å presentere temaet på en rimelig fornuftig måte. For ja – noen psykisk syke begår voldshandlinger mot andre. Det er viktig å sette fokus på, særlig hvis de ikke har fått den behandlingen de har krav på. Derimot er det fullstendig unødvendig å «fortelle historiene» til hvert enkelt drapsoffer.

La meg presentere noen tall. Jeg liker tall:

«I en nylig publisert norsk epidemiologisk studie som omfatter et representativt utvalg av den voksne befolkningen i Oslo, ble det funnet at 38 % hadde hatt en eller flere symptomlidelser i løpet av de siste 12 måneder og at 52% hadde hatt slike lidelser i løpet av livet. Alvorlig psykopatologi (tre diagnoser eller mer) ble funnet hos 15 % av befolkningen (Kringlen et al 2001).»
Kilde: http://www.regjeringen.no/nb/dep/hod/dok/regpubl/stmeld/20022003/stmeld-nr-16-2002-2003-/14/3/3.html?id=328758

Det viktigste tallet her er det siste. «Psykopatologi» er et begrep som i denne sammenhengen betyr «oppførsel og erfaringer som kan tyde på mental sykdom eller psykologisk svekkelse», og i overført betydning altså noe i retning «Personer som kan regnes som alvorlig psykisk syke». 15 % av befolkningen har tre diagnoser eller mer. En mye større andel har én eller to. Hvor mye er 15 % av den norske befolkning?

Svaret er ca. 760 000 personer.

760 000 personer er alvorlig psykisk syke.

102 av disse har begått drap i løpet av perioden 2003-2013.

Det etterlater, hvis ikke min barneskolearitmetikk svikter meg helt, 758 898 som ikke har gjort det. Gratulerer til NRK for å ha plassert 758 898 i samme bås som 102 andre. NRK lager en reportasje basert på 0,013 %.

«I kartleggingen av alvorlige psykiske lidelser legger NRK til grunn ulike schizofrenilidelser, alvorlige personlighetsforstyrrelser, psykoser og maniske, bipolare og alvorlig depressive lidelser.»

Jeg gjorde en rask opptelling av hvor mange venner jeg har som jeg vet har noen av disse lidelsene. Jeg kommer ikke til å avsløre det nøyaktige tallet her, men det var en del. Denne gruppa av mine venner er nå plassert i samme bås som disse drapsmennene og –kvinnene av NRK.

Vi fortsetter: «To diagnoser går igjen: Schizofreni-lidelser og alvorlige personlighetsforstyrrelser. Åtte av ti blant drapene gjort av personer med alvorlige psykiske lidelser er begått av gjerningspersoner med disse typene lidelser.»
I artikkelen nevner NRK også at «Schizofreni forekommer hos ca. 3-5 per tusen personer i Norge. Ca. 10.000 personer er til enhver tid i behandling for schizofreni i Norge.»

Altså: I Norge bor det rundt fem millioner mennesker. Altså fem tusen tusen. Det betyr at mellom 15-25 000 personer i Norge har schizofreni. 10 000 av dem er inne til behandling til enhver tid. Førtifem (45) av dem har begått drap de siste ti årene. 0,18-0,3 %.

Siden jeg begynte å skrive dette innlegget, har forresten NRKs forside oppdatert seg:

NRKForside2

Nå opptar det såpass stor plass at jeg måtte zoome ut. Neste steg er en «Won’t somebody think of the children?»-overskrift. Venter i spenning.

La oss gå tilbake til det første sitatet mitt én gang til. «I en nylig publisert norsk epidemiologisk studie som omfatter et representativt utvalg av den voksne befolkningen i Oslo, ble det funnet at 38 % hadde hatt en eller flere symptomlidelser i løpet av de siste 12 måneder og at 52% hadde hatt slike lidelser i løpet av livet. Alvorlig psykopatologi (tre diagnoser eller mer) ble funnet hos 15 % av befolkningen (Kringlen et al 2001).»

38 % av den voksne befolkningen har slitt psykisk i løpet av det siste året. 52 % har slitt i løpet av livet. I tillegg kommer det helt ufattelig store mørketall. Vi er mange som har slitt psykisk men aldri sagt fra om det.

38 % av befolkningen er nå hengt ut på forsiden av nrk.no som potensielle drapsmenn.

Men vent! NRK har lagt ut en artikkel som forklarer hvorfor de publiserer dette.

«For samfunnet vil det likevel være vesentlig å få frem fakta om drap, og hvem som dreper. Den journalistikken vi presenterer de nærmeste dagene, går inn i et farlig triangel av risikofaktorer: Rus, noen spesifikke psykiske diagnoser, og tidligere voldshistorie. Vi har gått inn i disse risikofaktorene for å gi samfunnet mulighet til å diskutere tiltak som kan redusere risikoen.

NRK har gått gjennom 228 drapsdommer fra de ti årene 2003-2012. Gjennomgangen viser at retten selv legger til grunn at nær halvparten av drapene (102) er begått av mennesker med alvorlige psykiske lidelser.»

Herre min hatt.

Dere rettferdiggjør altså uthenging av psykisk syke, som alltid har vært blant samfunnets aller svakeste og mest uglesette grupper, fordi ett-hundre-og-to av dem har begått mord de siste ti årene? 44,75 % av mordene i Norge i denne perioden ble begått av personer med alvorlige psykiske lidelser. Hva med de andre 126 som ble begått av friske mennesker?

Kjære NRK, jeg hadde forventet dette av tabloide medier. Jeg hadde forventet dette av medier som er avhengige av klikk. NRK er i en unik posisjon i Norge – i og med at de er det eneste riksdekkende mediet som kan operere uten å bry seg om lesertall. Hvorfor ikke utnytte denne posisjonen til noe positivt? Istedenfor å bruke store ressurser på spekulativ, fordummende og selektiv journalistikk som setter et stort fokus på en liten andel av en gruppe som allerede har mer enn nok fordommer og frykt rettet mot seg.

Hvem tror dere at trenger beskyttelse fra psykisk syke, NRK? Hvem er psykisk sykdom den største risikofaktoren for?

Svaret er ikke akkurat revolusjonerende. Jeg kommer ikke til å vinne noen priser for dette. Det er likevel den nakne sannheten, kjent for alle som har noen form for innsikt om psykiske lidelser: psykisk sykdom er størst risikofaktor for de psykisk syke. Dette nevnes ikke med ett eneste ord i noen av NRKs saker i kveld!

Jeg avslutter med en tweet som oppsummerer dette godt:

Aschimtweet

 

OPPDATERING:

NRKForside3

«The children! Won’t somebody PLEASE think of the children?»

NICKI BILLE SKAL TIL BRØNDBY!!!…for å trene styrke med noen kompiser.

Med en kommentar på Instagram satte den danske fotballspilleren Mikkel Thygesen uvitende i gang en rykteflom. På det som var et treningsbilde fra danskmakedonske Bajram Fetais profil, skulle Thygesen bare påpeke at Rosenborg-spissen Nicki «Bille» Nielsen snart skulle slutte seg til to gamle venner for noen runder i styrkerommet på Brøndby stadion. Alt i alt ganske normal oppførsel fra en spiss som er persona non grata i sin norske klubb, og som vil holde seg i form.

[image]

(Legg spesielt merke til den danske oversettelsen av «92 likes»: «92 Synes godt om-tilkendegivelser»)

På en eller annen måte ble dette til et rykte om at Nicki Bille var på vei til Brøndby.

Hvordan? Sannsynligvis på samme måte som alle rykter oppstår. Noen leser en sak i en fart. Noen misforståelser og forviklinger senere hadde man kommet fram til «Mikkel Thygesen mener Nicki Bille skal til Brøndby». Brøndby trenger en spiss, Rosenborg vil selge Nicki Bille. For en eller annen journalist ble konklusjonen at «It fits the narrative». Noe det naturligvis ikke gjorde, og dermed måtte nevnte journalist bruke et stykke av arbeidsdagen sin på å kontakte Brøndbys sportssjef Per Rud, som så kunne avfeie ryktet konstant.

Heldigvis tok dette slutt med det, uten å gå enda lenger som fotballrykter har vært kjent for å gjøre tidligere.

Seriøse medier skal egentlig ikke skrive om rykter. Du leser aldri om ekteskapstrøbbel et sted i kongefamilien i Aftenposten, og når det foregår spennende ting innad i et politisk parti må mediene være utrolig forsiktige med å skrive «(medium) erfarer» med mindre de vil havne i trøbbel i PFU. Sportsredaksjonene har alltid på en måte vært unntatt dette. Spesielt fotballredaksjonene nærmest lever av rykteflommen rundt klubber og overganger. Likevel pleier det å være en viss minimumsstandard også her. Alt som skulle til for å skjønne at Mikkel Thygesen ikke snakket om en overgang, var å se på selve bildet og legge sammen to og to. Er det lov til å håpe at selv fotballredaksjoner i lokalavisene rundt om i landet er villige til å følge disse reglene og ikke kaste bort tastetrykk på treningsbilder på Instagram?

Reservasjonsrett og anna tull

Vi kan begynne med å få noen fakta på bordet:

–          Jeg regner meg selv som troende kristen

–          Jeg misliker abort. Sterkt.

–          Jeg er likevel for retten til selvbestemt abort, fordi det er stabiliserende for samfunnet og min moral skal ikke få bestemme hva andre får lov til å gjøre.

–          Jeg forstår at å utføre en abort er en tung handling for enhver lege. I de aller fleste tilfeller er den minst like tung for kvinnen.

Med dette som utgangspunkt ser jeg på debatten om reservasjonsrett med forundring. I et land der selvbestemt abort har vært tillatt i over en generasjon, har plutselig Kristelig Folkeparti bestemt seg for å tillate leger å sette seg på bakbeina og nekte å utføre inngrepet. Nå topper galskapen seg ved at de har problemer med tanken på et register over reserverte leger, og enkelte ønsker til og med å reservere seg mot flere handlinger som strider mot deres livssyn! Det er her snakk om assistert befruktning og å sette inn kobberspiral.

For å ta det siste først: komaaaan. Dere tar oss til et nivå vi ikke ser i land vi har lyst å sammenligne oss med når det gjelder seksuell modenhet. Jeg ser på det som et mål at ingen aborter skal utføres i Norge – og kobberspiraler er en av mange veier for å nå det målet! Prevensjon er faktisk noe av det mest effektive som finnes for å forhindre aborter. Jeg tror også Gud har innsett at folk kommer til å ha sex uansett. Jeg tror Gud vil kunne leve med at kvinner setter små kobberduppeditter inn der magen skifter navn, om det er det som skal til for å forhindre en abort. Om Norges kristelige legeforening mener at de kan slåss mot seksualdriften, så utkjemper de en kamp de er garantert å tape!

Men det er fortsatt reservasjonsrett mot abort som er hovedspørsmålet her. Jeg forstår godt at det er en vanskelig avgjørelse når man skal utføre en abort. Jeg hadde hatt enormt vanskelig for å tolerere at min partner dro til legen for å få utført en abort. Jeg hadde aldri klart å utføre inngrepet selv. Jeg forstår godt at dette er utrolig vanskelig. Det bør være utrolig vanskelig også. Om du ikke har noen form for samvittighetskvaler når du utfører en abort, er du et følelsesløst monster. Likevel er det to prinsipper som gjør at jeg mener reservasjonsrett er galskap.

  1. Dersom leger skal kunne reservere seg mot inngrep deres tro, livssyn, moral eller etikk strider mot, må annet medisinsk personale kunne gjøre det også. Tenk deg kaoset på personalstyringsrommet på et sykehus idet personalsjefen må finne én ledig sykepleier som har sagt ja til å utføre inngrep A, og en annen som har sagt ja til å utføre inngrep B? Og hvorfor skal det stoppe på sykepleiere? Hvorfor skal ikke da politifolk ha rett til å reservere seg mot å utføre oppdrag som strider mot deres tro, livssyn, moral eller etikk?
  2. Det er ingen menneskerett å være fastlege. Er du lege ansatt av det offentlige (noe alle fastleger er, selv om de driver innenfor en privat legepraksis), forplikter du deg i mine øyne til å utføre alle pasientens rettigheter. Kvinner har rett til selvbestemt abort i Norge. Dersom en fastlege er inkapabel til å utføre dette grepet, eller i det hele tatt henvise til det, må vedkommende finne seg noe annet å gjøre. Kvinnen har en rett nedskrevet i Norges lover til selvbestemt abort. Legen har ikke noen nedskrevet rett til å være lege.

Dette mindretallet av leger topper altså galskapen ved å mene at å informere pasienter om dette, slik at pasienter kan unngå leger som setter sin egen moral foran yrket sitt, er galt. Hvorfor er dette overhodet noe å diskutere?

Og for å blande inn litt av min egen tro: Jeg tror Gud har et større problem med leger som nekter å utføre sin plikt, og er villige til å sette barn ut i en helt grusom oppvekst, noen ganger med morens liv i fare, enn Han har med leger som tillater seg å utføre sine plikter.

Selvbestemt abort har vært tillatt i Norge siden 1978. I fire uavhengige perioder (1983-86, 1989-90, 1997-2000, 2001-05) har Kristelig Folkeparti vært i regjering. Likevel har leger som kvier seg for å utføre eller henvise til abort, klart å praktisere som leger i snart 36 år uten denne loven som nå sendes ut til høringsforslag. Hvorfor er dette blitt et problem nå?

Det var dagens litt usammenhengende ranting. Jeg er syk, det er sent, men jeg håper jeg fikk fram et poeng.