Amerikansk fotball-guide anno 2020

Torsdag starter tidenes 101. NFL-sesong! I den forbindelse har jeg skrevet en oppdatert regelguide og guide til sporten. Dette er ganske langt, så ta det i flere omganger om nødvendig.

Og til nerdene: dette er som vanlig en forenklet guide 😉 I tillegg har jeg i år valgt å droppe posisjonene og beskrivelser av dem denne gangen, utenom quarterbacken.

Hva er målet med spillet:

https://pbs.twimg.com/media/ENiEtlaWwAEeuyo?format=jpg&name=large

I dette bildet har Buffalo Bills i hvitt ballen. De er angripende lag. De har fire forsøk (downs) på seg til å flytte ballen ti yards – fra den svarte streken til den gule (strekene er naturligvis tegnet inn av TV-selskapet). Derfor står det på skjermen «1st & 10». De er på første forsøk, og har ti yards igjen. Om de klarer å flytte ballen ti yards, blir det nullstilt, og de får fire nye forsøk. Om ikke, får Houston ballen.

Ingen har lov til å krysse den svarte linja før ballen er i spill. Ballen er i dette bildet på vei opp til Quarterbacken (QB). Når han har ballen kan han kort sagt gjøre tre ting: kaste til en medspiller, gi den til en løpende medspiller, eller løpe med den selv. Foran seg har han medspillere (Offensive line, OL) som skal sørge for at han, eller den løpende medspilleren får jobbe uforstyrret.

Houston Texans i svart har naturligvis som mål å stoppe Buffalo fra å komme seg ti yards framover. Det kan de gjøre ved å takle quarterbacken mens han har ballen, eller takle spilleren som får ballen. Når spilleren med ballen går i bakken eller løper ut av banen, eller en pasning ikke når fram til målet, erklæres ballen død. Så går man videre til et nytt forsøk. Dersom en spiller mister ballen, kan alle spillere gjenerobre den, og laget som klarer det blir nå det angripende laget.

Klarer Buffalo å avansere fram til endzone på slutten av banen, og få en spiller med ballen inn i endzone, scorer de en touchdown, som gir 6 poeng, samt muligheten til å score 1 eller 2 til – gjennom å sparke ballen mellom målstengene, eller prøve å score en touchdown til fra kort hold. Det er den vanligste måten å score poeng på.

Det finnes ytterligere to måter å score poeng på: du kan sparke et field goal, der målet er å få ballen mellom stengene. Dette gir 3 poeng. Field goals forsøkes vanligvis på fjerde forsøk om man befinner seg i nærheten av målstengene, slik at man kan få noe ut av angrepsforsøket. Bommer man, får det andre laget ballen fra der man forsøkte å sparke et field goal.

Du kan også takle spilleren med ballen i sin egen endzone, som kalles en safety og gir to poeng. Dette skjer imidlertid svært sjelden.

Ved starten på hver omgang må ett lag sparke fra seg ballen. Det gjelder også etter at man har scoret touchdown eller field goal. Dersom man er på et fjerde forsøk og befinner seg langt fra endzone og målstengene, vil lag ofte velge å sparke ballen lengst mulig unna seg (punt) for å gi motstanderen et verst mulig utgangspunkt når de får ballen. Til disse sparkesituasjonene bruker begge lag en lagdel kalt «special teams», som oftest består av en blanding av offensive og defensive spillere, samt noen til å foreta selve sparket.

Regelbrudd i NFL varsles ved at en av de mange dommerne (totalt sju) kaster flagg på banen. Forsøket går vanligvis videre, før dommerne møtes for å diskutere straff for forseelsen i etterkant. Straffen består vanligvis av at ballen flyttes et bestemt antall yards, og det er ytterst sjelden at spillere får personlig straff i amerikansk fotball. Ofte får lagene forseelsen ble begått mot valget mellom å akseptere straffen motstanderen får eller ikke, og dette er også en del av det sjakkspillet som amerikansk fotball er.

Tallene:

  • Hvert lag har 11 spillere på banen av gangen, men i motsetning til f. eks fotball kan de skiftes ut ganske fritt og posisjonene er veldig spesialiserte, slik at hvert lag har en tropp på 46 spillere i hver kamp. Vi kommer tilbake til detaljene senere, men kort fortalt er det slik at hvert lag har én gruppe spillere til offensivt spill, én gruppe til defensivt spill, og én mindre gruppe til «special teams», supplert av offensive og defensive spillere.
  • Banen ser slik ut:
Gridiron football - Wikipedia
  • Alt måles i yards. Én yard er 91 centimeter, så du kan trekke fra ca. en tidel for å få målene i meter.
    Banen er 100 yards lang og 53 yards bred. I tillegg er det et ekstra område som er 10 yards langt i hver ende av banen – dette er en målsone (endzone).

    For å gjøre det lettere for dommere, publikum og spillere å se hvilken linje ballen befinner seg på er banen markert med et rutenett. Hver enkelt yard har et lite merke langs sidelinjen, hver 5. yard er det trukket en linje over hele banen, hver 10. yard er denne linja nummerert. I tillegg er det to rader med korte linjer nær midten av banen, og mellom disse merkene starter hvert forsøk.
  • Kampen spilles i fire kvarter á 15 minutter. De to første kvarterene og de to siste kvarterene utgjør hver sin omgang. Lagene bytter side mellom hvert kvarter. Klokka stoppes bl.a. når ballen eller ballfører går ut av banen, når en pasning treffer bakken, etter et regelbrudd, eller når det er en skade som krever medisinsk behandling på banen. Hvert lag har i tillegg tre timeouts i hver omgang, og når det er to minutter igjen av hver omgang er det en «two minute warning».

    I tillegg til kampklokke er det også en «forsøksklokke» på 40 sekunder. Det sørger for at det ikke løper mer enn 40 sekunder mellom hvert forsøk. Et lag må settes i gang spillet før forsøksklokka løper ut, ellers straffes de.

Hva er så spennende med amerikansk fotball?

Blant folk som ikke kjenner sporten er det en vanlig oppfatning at amerikansk fotball bare er store bolere som kræsjer i hverandre, masse avbrytelser og uforståelige regler. Når man har satt seg inn i sporten forstår man imidlertid at den best kan beskrives som atletisk sjakk.

Dette bildet er tatt fra spillet Madden NFL 20, men illustrerer godt hva jeg mener. Foran hvert forsøk kommuniserer trenerteamet ut til quarterbacken hvilken taktikk (play) de skal bruke. De har øvd på flere titalls ulike spillemønstre og taktikker foran hver kamp, og det er opp til treneren og quarterbacken å avgjøre hvilken som vil passe best i hver situasjon. Hver taktikk/spillemønster innebærer at hver spiller har en bestemt rute de skal løpe eller person de skal blokkere.

Når quarterbacken så forteller hvilken taktikk det dreier seg om til spillerne sine, vet hver spiller nøyaktig hva de skal gjøre for å løpe seg fri, blokkere eller lure motstanderen. Tilsvarende får en spiller på forsvarende lag beskjed om hvilken taktikk og spillemønster de skal bruke for å hindre angripende lag. Dette taktiske sjakkspillet utspiller seg også når lagene må ty til et fjerde forsøk (skal vi sparke fra oss ballen og stole på forsvaret? Skal vi prøve oss fram og potensielt gi motstanderen bedre posisjon?) og når kampen nærmer seg slutten (skal vi bruke mest mulig tid? La motstanderen score slik at vi har bedre tid selv?). Skal lagene satse på å kaste ballen og komme seg fortere fram, men også risikere at motstanderen plukker ballen ut av lufta? Eller holde seg på bakken?

I tillegg er det noen helt vanvittige atletiske prestasjoner i NFL.

Amerikanske idretter har ikke opprykk og nedrykk, men til gjengjeld har de et par elementer som sørger for at ligaen er mye jevnere enn i Europa. NFL har et av de strengere lønnstakene (salary cap) i USA, hvilket betyr at et lag kun kan utbetale en viss sum i spillerlønninger hvert år. Det betyr at hvis mange stjernespillere krever sin rett, kan det hende laget må kvitte seg med noen av dem, eventuelt at de må nedprioritere andre deler av troppen. I tillegg har man draften, et årlig møte der lagene velger ut spillere fra collegenivå. Laget som gjorde det dårligst året før får i utgangspunktet velge først, hvilket betyr at de beste spillerne fra collegenivå ikke går til de beste lagene. Det er kort sagt veldig mye vanskeligere å opprettholde suksess i NFL enn i europeiske ligaer.

Årets sesong blir naturligvis annerledes. Der publikum vanligvis bidrar med lyd for å forstyrre bortelagets kommunikasjon, blir det nå i beste fall falsk publikumslyd. Det kan bety flere poeng og flere vellykkede pasninger, eller det kan bety ingen forandring. Det blir interessant å se om lagene får gjennomført alle kampene uten utsettelser – de ulike amerikanske idrettsligaene har prøvd vidt forskjellige varianter for å møte trusselen fra koronaviruset. NFL velger å spille alle kampene på lagenes hjemmebaner, framfor «boblevarianten» som NBA og NHL har brukt i sluttspillet sitt, noe som naturligvis øker risikoen for smitte på reise. Flere ligaer på collegenivå har valgt å avlyse sesongene sine, eller utsette dem til vårparten. Det gir mening. Spillerne der får ikke engang betalt.

I tillegg har NFL i år innført en ny forandring: sluttspillet vil nå bestå av 14 lag, ikke 12. Mer om det i et senere innlegg.

Sagaen om Antonio Brown

refer to caption

Foto: Keith Allison

Sagaen om Antonio Brown har vært den store snakkisen i amerikansk toppidrett den siste måneden – og ser nå ut til å ha nådd et foreløpig endepunkt, ved at Brown er blitt fristilt av New England Patriots – det tredje laget som har kvittet seg med ham på knapt et halvt år. Men hvordan endte vi med at en av amerikansk fotballs beste spillere er blitt til radioaktivt anfall for alle 32 lag?

La meg gjøre en liten oppsummering…

Antonio Brown ble født 10. juli 1988 i Miami, og vokste opp i byen. Han var stortalent i både amerikansk fotball og friidrett på videregående, men hadde såpass håpløse karakterer at han ikke slapp til på Florida State University, der han ville gå. Istedenfor endte han, etter noen omveier, opp på Central Michigan University, der han gjorde en imponerende karriere. Han hadde spilt en rekke posisjoner oppgjennom, men på CMU etablerte han seg som wide receiver.

En wide receiver er spilleren som tar imot de fleste pasningene i amerikansk fotball. De løper gjerne langs kantene på banen, og den viktigste oppgaven deres er å løpe raskt og unnvike forsvarsspillere.

I 2010 gikk Antonio Brown inn i NFL Draft – utvalgsprosessen for lagene å velge nye spillere. Der ble han valgt ut av Pittsburgh Steelers som 195. spiller totalt – av 255 totalt. Ikke ansett som et altfor stort talent, altså. Men han etablerte seg i løpet av de neste sesongene, mens de fleste spillerne som blir valgt så langt nede gjerne blir fristilt i løpet av noen måneder. Allerede i sin tredje sesong fikk han en gigakontrakt på fem år, med årslønn på 7,66 millioner kroner. På sine første sju sesonger i Steelers-drakten scoret han til sammen 50 touchdowns, noe som er et imponerende høyt tall.

I løpet av denne perioden begynte egoet til Antonio Brown å vokse. Det er noe man bare må regne med for store idrettsstjerner. I tillegg etablerte han seg som en slags badboy. Stadig vekk fikk han bøter fra ligaen for overdreven feiring (ja, det er en greie). Men fram til 2017 så de fleste humoren i det.

Under en sluttspillkamp mot Cincinnati Bengals i januar 2016, ble Antonio Brown truffet av Vontaze Burfict i høy fart – hjelm mot hjelm. Brown falt som en potetsekk i bakken og måtte forlate kampen med en solid hjernerystelse. Burfict fikk tre kampers karantene. Hvorfor er det relevant? Mange tror at noe skjedde med hodet til Antonio Brown i denne situasjonen. Mange spillere i NFL og amerikansk fotball for øvrig sliter med hjerneskaden CTE etter karrieren – kronisk traumatisk encefalopati. Denne artikkelen fra Tidsskriftet Den norske legeforening beskriver sykdommen.

Uansett begynte divataktene til Brown gradvis å gå fra morsomme til direkte skadelige for laget. I 2017 begynte han å få et dårligere forhold til resten av laget, og særlig quarterback Ben Roethlisberger, som var mannen som kastet alle de gode pasningene til ham. Ved flere anledninger gikk Brown bananas på sidelinjen i etterkant fordi han mente han skulle fått ballen. De begynte å krangle i offentligheten – Roethlisberger er kjent for å lufte frustrasjoner over navngitte lagkamerater på radio, mens Brown tok det ut på sosiale medier.

Men 2018 var året der det virkelig skulle komme ut av kontroll.

  • Brown valgte å ankomme treningsleiren i juli med helikopter, kort tid etter at han kritiserte media for personfokuset på ham.
  • Etter en kritisk reportasje om Brown på nettstedet espn.com, truet Brown med vold mot journalisten på Twitter. “@jessewashington wait to I see u bro we gone see what your jaw like”. Han valgte å slette tweeten i etterkant, men som kjent blir ingenting faktisk borte på internett.
  • Da en tidligere Pittsburgh Steelers-ansatt kritiserte Antonio Brown og mente han ville vært ingenting uten lagkameratene, svarte Brown «Trade me, let’s find out». Så valgte han å droppe to fellestreninger. Og skylde på media.
  • I oktober ble han saksøkt fra to ulike hold for en episode i hjembyen Miami i april. Antonio Brown kom hjem til leiligheten sin og oppdaget at han var blitt frastjålet kontanter og et skytevåpen (som han av en eller annen grunn ikke hadde i safe). Han mente at sikkerhetspersonalet i leilighetskomplekset var innblandet i tyveriet, og gikk fullstendig av hengslene. Han kastet to vaser, en divan og andre møbler ut fra balkongen – i 14. etasje. Møblene landet kun centimeter unna en to år gammel gutt og bestefaren hans. Gutten ble nesten drept og hadde hatt mareritt og store problemer med å sove etter episoden. Søksmålene fra guttens familie og eieren av leilighetskomplekset ble gjort opp i juli 2019.
  • Noen timer før en kamp ble Antonio Brown tatt mens han kjørte Porsche i opp mot 160 kilometer i timen – i en 70-sone. Mens det var et bankran i gang i nærheten. Det ble utrolig nok ikke førerkortbeslag, men bøter på i overkant av 3.500 kroner til sammen – det inkluderer boten for at han ikke møtte opp i retten.
  • Under en trening før sesongens siste kamp (som Steelers måtte vinne for å komme til sluttspillet) begynte Brown å krangle med Roethlisberger. Til slutt ba Roethlisberger Brown om å forlate treningen, Brown kastet en ball på Roethlisberger, og skulket resten av treningene den uka. Likevel dukket han opp på stadion i tro om at han skulle få spille – noe han ikke fikk. Steelers vant uten ham, men andre resultater gikk ikke deres vei, så laget fikk ikke sluttspillplass likevel.
  • I januar skal moren til et av Antonio Browns fem barn ha levert ungen og deretter krevd at Brown skulle betale for ungens frisørtime. Brown nektet, ting eskalerte, og det endte med at Brown dyttet kvinnen i bakken.

I mars valgte Steelers å gjøre det uunngåelige – de byttet bort Brown til Oakland Raiders, i bytte mot noen plasser i det årets Draft. NFL opererer med et lønnstak, og på grunn av måten handelen ble foretatt på, og Browns kontrakt, sitter Steelers igjen med drøyt 20 millioner dollar de ikke kan bruke framover. At de er villige til å sitte igjen med et slikt tap sier mye om Antonio Brown.

Men festen var ikke over der…

  • I juli valgte en kokk å saksøke Brown, ettersom han ikke hadde gjort opp for seg for et oppdrag kokken fikk hos ham. Summen det skal gjelde er oppunder 350.000 kroner.
  • I august ble Brown saksøkt av en tidligere personlig trener. Heller ikke her hadde Brown gjort opp for seg, ifølge treneren. Her skal summen ha vært 64.000 kroner.
  • Kun et par dager senere kom det fram at Brown hadde fått forfrosne føtter. Midt på sommeren. I California. Bakgrunnen skal ha vært at han gikk inn i et kryoterapikammer med sandaler på føttene. I et kryoterapikammer er temperaturen nede i 120 minus. På grunn av skaden gikk Brown glipp av store deler av treningsleiren med Raiders.
  • august krevde Brown å få lov til å bruke hjelmen han hadde brukt gjennom mesteparten av karrieren, enda denne ikke lenger møtte NFLs kvalitetskrav. Den neste måneden nektet han å møte på flere treninger fram til han fikk viljen sin. Til slutt måtte han gi tapt og bruke en ny hjelm.
  • september fikk Brown bot på nesten en halv million kroner fra lagledelsen, ettersom han hadde droppet flere treninger uten gyldig fravær. Han la ut bilde av boten på Instagram, noe ligaen ikke var fornøyd med.
  • Dagen etter valgte Antonio Brown å konfrontere sportssjef Mike Mayock. Det ble til et voldsomt munnhuggeri der Brown skal ha kalt Mayock «cracker», som er et rasistisk begrep for hvite (ja, slike begreper finnes faktisk). I tillegg skal Brown ha truet med å slå til Mayock, og måtte holdes tilbake av flere lagkamerater.
  • Han unnskyldte seg i et møte med laget 6. september, og alt virket å være tilgitt. Men Raiders valgte likevel å trekke tilbake all garantert lønn fra kontrakten hans, og tvinge Brown til å tjene penger kamp for kamp.
  • Da krevde Brown å bli fristilt, noe han også ble – men ikke før han fikk en bot på nesten to millioner kroner for konfrontasjonen med Mike Mayock.

Dette skjedde kun kort tid før sesongen begynte. Samme dag ble Brown enig med New England Patriots om en ettårskontrakt. Patriots er laget som har vært klart mest dominerende i amerikansk fotball etter årtusenskiftet, med seks Super Bowl-titler. De er også kjent for å kunne få orden på urolige spillere. Derfor var det mange som trodde at dette skulle fungere.

  1. september kom det et nytt søksmål, fra en annen tidligere personlig trener. Britney Taylor hevder at hun ble voldtatt av Antonio Brown ved tre forskjellige anledninger. Brown hevder at han hadde et samtykkende forhold med Taylor. Tross anklagene spilte Brown for Patriots mot Miami Dolphins. Men uroen var ikke over med det.

– 16. september kom en ny anklage om seksuell trakassering fra en annen kvinne.

– Samme dag hevdet en lege at Brown hadde en voldsom fjertefrekvens under timer hos ham, inkludert at han fjerta rett i ansiktet til legen og lo av det. Det er jo ikke på samme planet som voldtekt, men likevel…I tillegg mener legen at Antonio Brown skylder ham over 100.000 kroner i konsultasjonsregninger.

– Torsdag kom det fram at Brown har sendt truende tekstmeldinger til en av kvinnene som anklaget ham for seksuell trakassering. I samme slengen valgte Nike å avslutte alle forbindelser med Antonio Brown.

I går kveld norsk tid valgte altså New England Patriots å fristille Antonio Brown. Det alle venter på nå, er å se om noen lag vil være desperate nok til å plukke ham opp, eller om han i praksis er ferdig med sporten.

Sluttspillmodell i Toppserien – begynnelsen på slutten for norsk klubbfotball!

I helga har Fotballtinget innført drastiske endringer i formatet til Toppserien og 1. divisjon for kvinner. Med 186 mot 40 stemmer innførte man følgende endringer:

– Både Toppserien og 1. divisjon reduseres til ti lag.
– De fire beste i Toppseriens grunnserie spiller en «mesterskapsliga» der vinneren blir seriemester. Vinneren får også plass i Champions League. Poengene fra grunnserien nulles, men de får med seg bonuspoeng: 6–4–2–0.
– Nummer 5–10 spiller, pluss nummer 1 og 2 på nivå to, spiller en «kvalifiseringsliga» (der lagene starter på null). Det blir altså åtte lag, som spiller enkel serie.
– Nummer 7 og 8 i «kvalifiseringsligaen» rykker ned.
– Nummer seks i «kvalifiseringsligaen» spiller kvalik mot nummer 1 i «opprykksligaen» på nivå to. Vinneren blir å finne i Toppserien året etter.
– Dette betyr altså at det kan bli opptil 30 prosent nedrykk fra Toppserien. Og opptil 30 prosent opprykk fra nivå to.
– Vinneren av «kvalifiseringsligaen» får mulighet til å spille om Champions League-plass mot nummer to i «mesterskapsligaen».

Selvfølgelig er dette bruk av kvinnefotballen som prøvekanin for lignende endringer på herresiden. Så om du tror dette ikke angår ditt yndlingslag, tro om igjen. Jeg tror heller ikke dette er en prøvekanin som vil bli lyttet til dersom det går ad undas.

Sluttspillsmodell og kutt i antall lag gir ikke flere attraktive kamper
Dette er alltid et av hovedargumentene når slike forslag kommer opp. Og joda, det er klart at i fjor hadde ikke de to siste serierundene i Toppserien veldig mye å si. Men hva skjer egentlig når man innfører sluttspill? Med NFFs modell blir det potensielt flere spennende kamper i sluttspillet – dette er korrekt. Men hva med lagene mellom 5. og 10. plass? De siste årene i Toppserien har det typisk gått veldig raskt å etablere et toppsjikt, et mellomsjikt, og et bunnsjikt. Hva skal lagene i mellom- og bunnsjiktet gjøre? Er man kommet til runde 14 i grunnspillet og det kun er teoretiske muligheter til å havne i topp fire, er det bokstavelig talt ingenting igjen å spille for – poengene nulles ut i kvalifiseringsligaen! I tillegg vil man mot slutten av sluttspillet også ende opp med unødvendige kamper, da ikke alle plassene i sluttspillet fører med seg noe. Er det seks poeng opp til andreplassen, og to kamper igjen, vil laget på 4. plass ikke ha noe å spille for.

Selv om dette gjelder mest på herresiden, vil jeg ta med dette også: et argument man gjerne hører er at «men da får vi jo flere kamper mot erkerivalen vår». For det første stemmer dette kun om man havner i samme liga som erkerivalen. Havner ikke Stabæk eller Vålerenga i topp fire i denne modellen, blir det flere kamper mot Kolbotn, Fart og Avaldsnes istedenfor mot LSK Kvinner. For det andre kan man fort ende opp med å drepe rivaliseringen på den måten. En av de viktigste faktorene i rivalisering i fotball er at hvis man har tapt mot laget man hater, må man leve med at det er nesten seks måneder før man kan ta hevn – seks måneder der irritasjonen og frustrasjonen får lov til å syde. Vil det være tilfelle når lag møtes fire ganger i året, slik tilfellet vil bli i mesterskapsligaen? I denne sammenheng er det også verdt å nevne at da Danmark gikk over til sluttspillsmodell på herresiden, falt tilskuersnittet med 1.250 tilskuere i første sesong (!), fra 7.253. Snittet falt med ytterligere 200 tilskuere året etter.

Ulogiskheter
Det første ulogiske momentet har jeg allerede nevnt ovenfor. Det betaler seg overhodet ikke å komme på 7. istedenfor 10. plass i grunnspillet. Innser man tidlig i sesongen at det ikke blir topp fire, er det bare å chille fram til grunnspillet er over. I teorien masse muligheter for å gi unge talenter spilletid, for så vidt, men…

Det andre er dette med Champions League-plass nummer to. Den skal altså ikke gå til 2. plass i serien, som man har pleid å gjøre, men til vinneren av et oppgjør mellom vinneren i nedrykksligaen mot andreplassen i mesterskapsligaen! Hvem i huleste fant på dette? Selv Hypercube ville trolig sett på dette og konkludert med at dette er funnet opp av en ledelseskonsulent i intens pillerus! Resultatet av dette er altså at et 1. divisjonslag i teorien kan ende opp i Champions League.

Å treffe med formen
Som nevnt pleier Toppserien å dele seg i tre sjikt ganske tidlig. Dette vil neppe forandre seg stort – denne serieformen vil ikke gjøre at avstandene minkes. I halvparten av de ti siste sesongene har det skilt tre poeng eller mindre mellom 4. og 5. plass. Dermed kan det ende med at én kamp avgjør hvem som ender i sluttspillet, framfor prestasjonen over hele sesongen. I tillegg kan det lønne seg å ta femteplassen, ettersom seier mot på papiret lettere lag i nedrykksligaen kan gi muligheter til Champions League-plass. Da lønner det seg å treffe med formen i september-oktober-november, framfor hele sesongen.

Lukket serie
Selv om et 1. divisjonslag i teorien kan ta en Champions League-plass, er ikke dette særlig sannsynlig. Det er mer realistisk, grunnet nivåforskjellen mellom divisjonene, at Toppserien isteden blir en helt lukket serie – a la hvordan GET-ligaen i ishockey er i en god del sesonger. Bidrar det egentlig til bedring av norsk kvinnefotball? Faren er at lagene – særlig de som ikke ligger helt i toppsjiktet i Toppserien – blir på stedet hvil, ettersom de har få insentiver til å spisse nivået.

Talentutvikling?
Kan sluttspill og færre lag bidra til bedre talentutvikling? Det er en påstand man kan diskutere. Var det virkelig Belgias overgang til et komplisert sluttspillssystem i 2009 som gjorde at landet fikk en talenteksplosjon? Selv om mange, om ikke de fleste, av landets store talenter utvikles og spiller i andre land? På motsatt side kan man se på Eliteserien etter utvidelsen til 16 lag i 2009. Riktignok kombinert med en økonomisk krise i norsk fotball, førte det til at talenter som Markus Henriksen, Mohammed Fellah, Harmeet Singh, Vegar Eggen Hedenstad, og Marcus Pedersen fikk muligheter framfor middelmådige, dyre utenlandske spillere.

Konklusjon
Jeg sier det samme jeg har sagt hver eneste gang forslag om å redusere antall lag, eller innføre sluttspill: dette handler om et forbund som vil finne en enkel løsning som lar dem vise handlekraft. Landene som har vokst seg store, raskt i internasjonal fotball de siste årene – Belgia, Island, Polen – har tenkt på selve utviklingen av spillere, ikke gått for raske og enkle skrivebordsløsninger. Dette er symbolpolitikk som ødelegger fotballen. Alle som er engasjert i fotballen bør raskest mulig gå til sine klubber og argumentere for at dette forslaget bør utfases igjen alt på neste fotballting, samt at dette aldri bør utprøves på herresiden.

Amerikansk fotball denne uka

Dette er en ny spalte jeg tenkte jeg skulle prøve ut, der jeg oppsummerer hva som har skjedd i amerikansk fotball denne uka – men uten å bruke de tunge faglige begrepene som gjerne preger NFL-artikler på norsk. Kort fortalt vil jeg fortelle hva som har skjedd i NFL denne uka, uten å gå i detalj om statistikk, hvem som er best å ha på fantasylaget for øyeblikket, og så videre. Rett og slett gjøre amerikansk fotball til en sport for andre enn de verste nerdene.

For å forstå alt er det nok likevel nyttig å lese tidligere innlegg jeg har skrevet om temaet – jeg vurderer for øvrig å skrive en oppdatert versjon av disse artiklene:
Regler
Kulturen og Super Bowl

NFL runde 14-oppsummering:

  • I torsdagskampen tok Atlanta Falcons en sterk hjemmeseier 20-17 mot divisjonsleder New Orleans Saints, og sitter dermed for øyeblikket på en wildcard-plass. For Saints ser muligheten til å få bye week (hoppe over første runde av sluttspillet) stadig fjernere ut.
  • New Era Stadium i Buffalo var preget av tett snødrev denne søndagen – så tett at man ikke kunne se over banen på tvers i perioder. I det som var en poengfattig, men underholdende affære, klarte Bills å kapre en 13-7-seier på overtid. Dermed holder de liv i sine sluttspilldrømmer, mens Indianapolis Colts nok bare venter på at denne grusomme sesongen skal ta slutt.
  • To ustabile lag uten noe å spille for møttes i Cincinnati. Bengals kollapset helt og fullstendig og tapte 7-33 mot Chicago Bears.
  • Mer drama var det i motsatt ende av Ohio. Cleveland Browns luktet på sin første seier for sesongen i lange perioder, og ledet 21-7 da siste kvarter begynte. Green Bay Packers hadde vært i dvale lenge, men våknet, klarte å sette balanse i regnskapet, og sendte kampen til overtid. Der var det bare ett lag på banen, og Packers vant til slutt 27-21. Dermed holder også de liv i sluttspilldrømmene.
  • Kansas City Chiefs tok imot Oakland Raiders til det som i praksis var en kamp om seieren i en av ligaens svakeste divisjoner. Etter mange uker der de famlet i blinde, klarte Chiefs endelig å ta seg sammen og hadde en 26-0-ledelse da man gikk inn i siste kvarter. Raiders forsøkte seg på et comeback og klarte å score 15 poeng, men det holdt ikke. Dermed sitter Chiefs fortsatt på sluttspillplassen.
  • New York Giants sparket hovedtrener Ben McAdoo på mandag, etter en elendig sesong. Dermed var Eli Manning tilbake på banen før hjemmemøtet mot Dallas Cowboys, men det hjalp så lite. Cowboys scoret 20 poeng i siste kvarter, vant 30-10, og holder dermed liv i håpet om sluttspill.
  • Et annet lag som holder liv i sluttspilldrømmene er Detroit Lions, etter en seier 24-21 borte mot Tampa Bay Buccaneers. Mest hjerteskjærende for Bucs-fansen var nok at seieren kom på et field goal i sluttsekundene etter et fantastisk comeback fra hjemmelaget.
  • Rundens i utgangspunktet mest spennende kamp sto i Charlotte, der Carolina Panthers tok imot Minnesota Vikings. Panthers holdt ut og sikret kanskje årets viktigste seier, 31-24, som setter dem på en sluttspillplass med relativt trygg margin.
  • San Francisco 49ers ser ut til å ha fått en solid vitamininnsprøytning med Jimmy Garoppolo som quarterback, og sikret årets tredje seier borte mot Houston Texans. Ingen av disse lagene har noe å spille for, men en hel sesong med Garoppolo neste år kan bli spennende for 49ers.
  • New York Jets kom fra en sterk seier hjemme mot Chiefs, men ble totalt utklasset i Denver. Broncos tok en 23-0-seier, og øyner dermed litt håp for neste sesong, enda begge disse lagene kan se langt etter en sluttspillplass i år.
  • Ikke mange poeng på tavla i Phoenix heller, men Arizona Cardinals tok en 12-7-seier etter en sterk andreomgang. Tennessee Titans trengte en seier her for å ha håp om å vinne divisjonen og få hjemmebane i første sluttspillkamp.
  • Los Angeles Chargers har fortsatt et håp om å vinne AFC West etter en 30-13-seier hjemme mot Washington Redskins.
  • Det ble poengrikt i den andre kampen i Los Angeles, da Philadelphia Eagles slo Rams 43-35. Begge lag spilte glimrende football og fortjener de sluttspillplassene de ligger på. Imidlertid er det dårlig nytt for Eagles at quarterback Carson Wentz, som har vært en av de beste spillerne i ligaen i år, ser ut til å ha revet korsbåndet. Dermed må Eagles trolig klare seg uten ham resten av sesongen.
  • Spennende var det også i Jacksonville, der Jaguars tok en noe overraskende 30-24-seier mot Seattle Seahawks. Med dette har Jaguars allerede gjort sin beste sesong på ti år, og har et solid grep om divisjonen.
  • Pittsburgh Steelers har ikke gjort det lett for seg selv i år, og fortsatte med samme tendens hjemme mot erkerivalen Baltimore Ravens. Etter et helt spinnvilt siste kvarter endte kampen 39-38, og dermed beholder Steelers grepet om førsteplassen i AFC.
  • I natt norsk tid tar Miami Dolphins imot New England Patriots. Her forventes intet annet enn en solid borteseier, idet Patriots kjemper om førsteplassen i AFC mens Dolphins er fullstendig parkert.

Hvordan ser sluttspillet ut for øyeblikket?
Med tre kamper igjen ser sluttspillbildet i AFC slik ut:
1. Pittsburgh Steelers
2. New England Patriots
3. Jacksonville Jaguars
4. Kansas City Chiefs
5. Tennessee Titans
6. Buffalo Bills

Fortsatt reelle muligheter: Baltimore Ravens, Los Angeles Chargers, Oakland Raiders

I NFC er dette ståa:
1. Philadelphia Eagles
2. Minnesota Vikings
3. Los Angeles Rams
4. New Orleans Saints
5. Carolina Panthers
6. Atlanta Falcons

Fortsatt reelle muligheter: Seattle Seahawks, Detroit Lions, Green Bay Packers, Dallas Cowboys

I sluttspillet får 1. og 2. plassen i hver conference (AFC og NFC) først friuke, mens 3. og 6. plassen og 4. og 5. plassen spiller i første sluttspillrunde. Dette kalles «wildcard round». Uka etter møter vinnerne av disse kampene 1. og 2. plassen i «divisional round», før vinnerne av disse kampene møtes i «conference championship». Vinnerne i disse kampene møtes til slutt i Super Bowl.

Hva skjer til helga?
– I torsdagskampen skal Indianapolis Colts ta imot Denver Broncos i en helt betydningsløs kamp.
– Detroit Lions må vinne hjemme mot Chicago Bears. Denne kampen går usedvanlig nok på lørdag.
– Kansas City Chiefs tar imot Los Angeles Chargers, i det som i praksis er et oppgjør om en sluttspillplass. Denne kampen går også på lørdag.
– Buffalo Bills tar imot Miami Dolphins i en kamp hjemmelaget må vinne.
– Baltimore Ravens trenger en seier og er derfor godt fornøyd med å reise til ligaens suverene jumbo, Cleveland Browns.
– Minnesota Vikings tar imot Cincinnati Bengals – og bør naturligvis være storfavoritter.
– New Orleans Saints tar imot New York Jets – og bør naturligvis være storfavoritter.
– New York Giants tar imot Philadelphia Eagles – og her bør bortelaget være storfavoritter.
– Washington Redskins møter Arizona Cardinals til en betydningsløs kamp.
– Green Bay Packers reiser til Carolina Panthers, vel vitende om at de MÅ vinne om de skal ha sluttspillplass.
– Jacksonville Jaguars tar imot Houston Texans, og bør vinne for å holde grepet om divisjonen.
– Seattle Seahawks tar imot Los Angeles Rams i en svært interessant kamp.
– Årets kanskje største kamp hittil: Pittsburgh Steelers tar imot New England Patriots. Her skal i praksis kampen om førsteplassen i AFC avgjøres.
– San Francisco 49ers tar imot Tennessee Titans, i en kamp sistnevnte bør vinne for å holde et grep om sluttspillplass.
– Oakland Raiders tar imot Dallas Cowboys. Ett av disse lagene kommer til å miste alt håp om sluttspillplass denne kvelden.
– Tampa Bay Buccaneers tar imot Atlanta Falcons i en kamp sistnevnte bør vinne.

PS: Lørdag spilte offisersakademiene til den amerikanske hæren og marinen sin årlige footballkamp. Kampen er særdeles prestisjetung og de fleste amerikanere har sympatier for det ene eller andre akademiet. Army vant 14-13. 😡

Stadionanmeldelser

Denne bloggen har jo handlet om litt av hvert så langt, men framover kommer fokuset til å avgrense seg litt, av diverse årsaker.

En av tingene jeg fortsatt kan blogge om er sport, og i den forbindelse komme jeg til å anmelde nye stadion og arenaer jeg besøker etter hvert. Resepten er fra denne glimrende danske stadionanmelderbloggen: http://stadionturen.weebly.com/spar-nord-arena—skive.html Jeg tilpasser imidlertid anmeldelsene litt etter norske forhold. Denne anmeldelsen var også i stor grad en idé jeg kom på i etterkant, så bildene er litt tilfeldige.

Onsdag 31. mai 2017 var en mellomstor gjeng fra Stabæk Support en kjapp tur innom det litt bortgjemte hjørnet av Telemark for å se Stabæk spille cupkamp mot Notodden FK.

Dette var mitt første besøk på Idrettsparken i Notodden.

Før kampen

Bussen fra Bekkestua skulle dra 16:30, og dermed ha noe margin for å rekke kampstart 18:30. Av diverse årsaker jeg ikke skal gå inn på i detalj her, kom vi oss først av gårde nærmere klokka 17, og i rushtidstrafikk var det dermed håpløst å rekke fram til kampstart. Kjøreturen fra Bekkestua til Notodden er heller ikke verdens mest spennende, da mesteparten av landskapet man passerer etter Drammen består av trær.

Tilgjengelighet og transportmuligheter

Å komme seg til Notodden fra…vel, egentlig hvor som helst er nå én ting, men er man først i byen er det meste – inklusive stadion – innenfor gangavstand. Idrettsparken ligger på vestre bredde av Tinnelva, mellom det jeg antar er sentrum, og byens sykehus. Ganske sentralt, altså.

Tribuner – utsikt, komfort, osv.

Stadion ligger fint plassert i ei lita gryte. Det er en enkelt tribune, på langsiden nærmere sykehuset. Den er relativt ny, og under tak. Her satt hjemmelagets supportere:

Motsatt langside, vendt mot solnedgangen, er delt i to av det jeg antar er speakerbua. På den ene siden er et slags ståfelt:

På den andre siden av speakerbua finner man en gresshaug. Her flyttet Stabæk Support seg i 2. omgang, ettersom den var nærmere der vi antok at målene ville komme:

Bak det ene målet er det parkeringsplass, klubbhus, og en liten gratishaug til:

Og bak det andre målet er det fint lite (her kan man også se speakerbua):

Det er mulig det hadde sammenheng med at den største gruppa bortesupportere kom en halvtime ut i kampen, men jeg klarte å snike meg inn på stadion nærmest ved et uhell. Billettselgere og kontrollører måtte aktivt oppsøkes av samvittighetsfulle supportere som hadde lyst å betale for seg. Så man kan trygt si at det er lett å snike seg inn på Idrettsparken.

Fasiliteter – toaletter, måltavle, osv.

Det er en enkelt måltavle på Idrettsparken, montert på en lyskaster i et hjørne. Den fungerer greit nok, selv om solnedgangen av og til gjorde den litt vrien å lese.

Jeg hadde intet behov for å gjøre mitt fornødne i løpet av kampen, så da så jeg heller ingen grunn til å dokumentere toalettet, som ligger i bunnen av nevnte speakerbu (naturligvis var det også toaletter på hovedtribunen). Det var ingen høylytte klager, så da kan vi anta at det var godkjent. Imidlertid er det også meldinger om at jentene ble henvist til hovedtribunen, så da er det mulig at fasilitetene var noe mer stusselige.

Kiosk

Jeg prøvde heller ikke kiosken på bortetribunen selv, men tilbakemeldingene var ikke lovende. De hadde ikke fått liv i pølsekokeren (utilgivelig), og vaflene fikk også kritikk. Det meldes at kiosken på hovedtribunen hadde varme pølser.

Priser: dyrt eller billig?

Jeg kan som sagt ikke dokumentere hva billettene koster selv, men Notoddens nettsider melder 100,- for voksne og 50,- for barn/honnør/student. Det er OK priser for 2. divisjon – i hvert fall for plass på hovedtribunen. Kiosken fikk jeg ikke sjekket priser på.

Tilskuere – oppførsel, stemning osv.

Det var langt fra fullsatt denne onsdagskvelden. Notodden hadde en supportergruppering, Rallarberget. De så ut til å være et ensifret antall personer, og hadde vel til sammen tre eller fire ulike rop som de vekslet på i løpet av kampen. Til min store irritasjon hadde de også en særdeles ivrig trommeslager. Jeg ser ikke helt behovet for en tromme for å holde takten i et «NOT-ODD-EN»-rop. En gang i blant fikk de med resten av hjemmepublikummet på ropene sine. Merk forøvrig mottoet på banneret deres. Hvor kan de ha fått det fra, tro?

Det var vel omkring 30-40 Stabæk-supportere i Notodden denne onsdagskvelden, og som vanlig i de tidlige cuprundene var ikke stemningen super. Men vi fikk i det minste til noen sanger, noe som må sies å være et steg over Rallarberget.

Kampen

Jeg gikk som sagt glipp av den første halvtimen, der lagene scoret ett mål hver. Resten av kampen må sies å ha vært ganske enveiskjørt. Stabæk hadde klart mest ball, beleiret periodevis Notoddens 16-meter, og slapp sjelden ballen inn på egen banehalvdel. Skuddstatistikken vant eliteserielaget med 28-4. Hjemmelaget kom kun til tre eller fire ordentlige angrep i hele 2. omgang. En kombinasjon av imponerende presisjonsmangel og godt forsvarsspill fra hjemmelaget gjorde imidlertid at kampen gikk til ekstraomganger. Det virket periodevis som om Stabæk hadde en avtale om å ikke avslutte mellom 5 og 20 meters hold, noe som jo ville vært usedvanlig snilt overfor Notodden. I ekstraomgangene gikk det som det så ofte gjør i tidlige cuprunder, Stabæk fikk til slutt hull på byllen, scoret 2-1 etter 107 minutter, og deretter klappet 2. divisjonslaget sammen. Eliteserielaget la på to mål til før kampslutt. Dermed er Stabæk videre til 4. runde, der vi skal møte Aalesund hjemme.

Kjendiser

For hjemmelaget spilte jo den svært godt kjente midtbaneeleganten Magne Hoseth, med fortid i Molde, Vålerenga, FC København, Stabæk, Viking og Aalesund. 37-åringen spilte samtlige 120 minutter, og var Notoddens beste med ballen i beina, men kommer nok til å kjenne det i flere dager, for mot slutten klarte han knapt å stå oppreist.

Program

Så jeg aldri noe til.

Etter kampen

Etter kampen ble det en kjapp hyllest av seirende Stabæk-gutter før vi la ut på den betydelig raskere bussturen hjemover. Noe spenning var det mens vi fulgte med på cuptrekningen, der hjemmekamp mot Aalesund må sies å være et utfall vi var fornøyde med.

Konklusjon og helhetsinntrykk

En grei avkobling fra eksamenslesingen. Notodden har et greit anlegg, som absolutt ikke ville gjort seg bort i OBOS-ligaen, men NFF kommer sannsynligvis til å ønske seg litt bedre fasiliteter for bortesupporterne.

NFL-sesongen begynner

I morgen sparker Carolina Panthers og Denver Broncos i gang NFL-sesongen! Og et helt svangerskaps ventetid er endelig over for min del, og mange andres.

Kan du ikke reglene? Jeg forklarte dem i dette blogginnlegget.

Dette har skjedd siden i fjor:

  • Louis Rams har flyttet tilbake til Los Angeles. San Diego Chargers kommer muligens til å følge dem i løpet av de neste par årene. Imens ser det ut som laget med den antatt største fanbasen i Los Angeles, Oakland Raiders, blir igjen i Nord-California. For øyeblikket spiller Rams på ærverdige gamle Memorial Coliseum, men det bygges et nytt stadion til dem i forstaden Inglewood.
  • Minnesota Vikings flytter inn i sitt nye anlegg, U.S. Bank Stadium. Der er det plass til 66,000 tilskuere, og i motsetning til i Metrodomen som var deres gamle hjem, er taket lagd av solide materialer. Dermed unngår de pinlige episoder som de hadde i 2010, da taket på Metrodomen (som var lagd av stoff) falt sammen under en snøstorm.
  • Peyton Manning ga seg på topp og la opp noen uker før 40-årsdagen sin. Quarterbacken avsluttet karrieren med å vinne sitt andre Super Bowl. Det første vant han for Indianapolis Colts, som han spilte for fra 1998 (!) til 2011, det andre vant han for Denver Broncos. I tillegg til ørten diverse priser har Peyton Manning rekordene for flest pasningsyards i karrieren (71,940), flest pasningsyards på en sesong, flest touchdownpasninger i karrieren og på en sesong, flest touchdownpasninger på en kamp, og flest seire i NFL-karrieren.
  • Cleveland Browns, Miami Dolphins, New York Giants, Philadelphia Eagles, San Francisco 49ers, Tampa Bay Buccaneers og Tennessee Titans har alle byttet hovedtrenere. I Giants’ tilfelle betydde dette at de mistet Tom Coughlin, som trente laget til to Super Bowl-seire. Det er også verdt å merke seg at Chip Kelly, som trente Eagles forrige sesong, nå trener 49ers. Han levde absolutt ikke opp til forventningene i Philadelphia, kan han gjøre det bedre på Vestkysten?
  • Browns valgte også å skille lag med den kontroversielle quarterbacken Johnny Manziel. Manziel, som ble draftet før 2014-sesongen og fikk store forventninger stilt overfor seg, har fått mer oppmerksomhet for alt som har skjedd utenfor banen. Manziel klarte å drikke, konebanke og dope seg ut av laget, og står nå uten arbeidsgiver og uten sponsorer.
  • NFL bestemte seg for å videreføre og utvide den helt tåpelige Color Rush-ordningen. Se opp for noen helt latterlige drakter under torsdagskampene.

Og her kommer jeg med mine tips:

AFC East:

  1. New England Patriots: Tross at Tom Brady er suspendert under sesongens første fire kamper, er det vel lite som tyder på annet enn at Boston-laget havner på topp i divisjonen igjen.
  2. New York Jets: Det blir et bikkjeslagsmål om 2. plassen, men jeg tipper Jets sniker seg foran. Er dermed også med i kampen om en wildcardplass.
  3. Buffalo Bills: …mye grunnet Bills og deres defensive svakheter. Ryan-brødrene trener Bills sammen i år, og Rob Ryan er rett og slett ikke noen veldig god defensiv koordinator.
  4. Miami Dolphins: Det mest spennende som har skjedd i Miami i løpet av forsesongen er at stadion har fått ny navnesponsor. Dolphins spiller nå på Hard Rock Stadium. Det sier vel sitt.

AFC North:

  1. Pittsburgh Steelers: Laget sleit med skader på nøkkelspillere i fjorårssesongen, noe som var grunnen til at det var kamp om divisjonstittelen til siste runde. Uten disse skadene, og med et styrket forsvar, bør Steelers klare divisjonstittelen i år igjen.
  2. Baltimore Ravens: Dette er et dristig tips, ettersom Ravens hadde en elendig sesong i fjor. Tror de gjør et sterkt comeback i år, og tar den ene wildcardplassen.
  3. Cincinnati Bengals: Jeg vet jeg er ganske alene om denne vurderingen, men: Bengals overpresterte i fjor. Kommer til å få en sesong mer på det jevne i år. Er imidlertid med i kampen om den siste wildcardplassen.
  4. Cleveland Browns: Ny quarterback – skadeutsatte RGIII. Ny hovedtrener – ikke et imponerende navn. Det blir en ny sesong med lidelse for Browns-fansen.

AFC South:

  1. Indianapolis Colts: I en av NFLs svakeste divisjoner bør Colts klare å plukke med seg seieren, så lenge Andrew Luck holder seg skadefri. Men det blir nok jevnere enn vanlig.
  2. Houston Texans: Jeg tror Texans kommer til å puste Colts i nakken hele veien, men de når ikke helt opp. Imidlertid er de med i kampen om en wildcardplass.
  3. Jacksonville Jaguars: I bunn og grunn et ganske traust lag, men det fungerer greit. Kanskje en utfordrer neste år.
  4. Tennessee Titans: Ny hovedtrener, men lite tegn til bedring i fjellene. Også en potensiell utfordrer om noen sesonger.

AFC West:

  1. Oakland Raiders: Har styrket stallen sin kraftig, men er likevel et overraskende tips. Jeg setter dem her hovedsakelig grunnet Broncos’ problemer på quarterback.
  2. Denver Broncos: Har beholdt mesteparten av Super Bowl-laget sitt, så det er kanskje litt overraskende å sette dem på andreplass. Men med en veldig usikker situasjon på quarterback, og en offensiv som hadde problemer gjennom hele fjorårssesongen, kan dette gjerne skje. Men Broncos er absolutt blant de første i rekken til å ta en wildcardplass.
  3. Kansas City Chiefs: Et evig nestenlag fortsetter i samme spor som før. Har ikke forsterket nok til å konkurrere om divisjonstittelen.
  4. San Diego Chargers: Et lag med en fantastisk quarterback i Phil Rivers, men ellers er det lite å juble for i denne stallen. Plages dessuten av spekulasjoner om flytting til Los Angeles, og må ta en avgjørelse i løpet av denne sesongen.

AFC playoffplasser:

  1. New England Patriots
  2. Oakland Raiders
  3. Pittsburgh Steelers
  4. Indianapolis Colts
  5. Denver Broncos
  6. Baltimore Ravens

NFC North:

  1. New York Giants: Ny trener, og et angrepsspill som har vært fullstendig fraværende i pre-season, men jeg tipper dem likevel som divisjonsvinnere. Eli Manning har fortsatt mange gode pasninger igjen i kroppen, og får man skikk på det defensive bør man kunne vinne NFLs kanskje aller svakeste divisjon.
  2. Washington Redskins: Vant divisjonen i fjor, hovedsakelig fordi de var det minst elendige laget. Blir ikke nødvendigvis noe dårligere i år, men jeg setter dem likevel på 2. plass.
  3. Dallas Cowboys: Quarterback Tony Romo har fått en ryggskade som muligens betyr slutten på karrieren hans. Resten av laget er definitivt bedre enn fjorårssesongen tilsa, men tapet av Romo betyr mye.
  4. Philadelphia Eagles: Starter helt på nytt med et helt uforståelig valg som hovedtrener og en stall som er merkelig dårlig sammensatt. Chip Kelly fikk ikke systemet sitt til å fungere, og nå trenger laget minst to sesonger på å rydde opp.

NFC North:

  1. Green Bay Packers: Jada, jada, jeg er biased som bare pokker her. Men så lenge angrepsspillet fungerer bedre enn det gjorde i hele fjorårssesongen, bør Packers cruise til divisjonsseier. Jordy Nelson er tilbake, og tapet av John Kuhn er ikke særlig stort, spillemessig. Det defensive imponerte meg i fjor, og fortsetter man i samme spor i år bør Packers kunne konkurrere om den gjeveste pokalen av alle.
  2. Minnesota Vikings: Kunne konkurrert med Packers om divisjonstittelen, fram til Teddy Bridgewater ble skadet på trening i forrige uke. Det som redder Vikings er at offensiven deres også er blant ligaens beste på løp, samt at de har en sterk defensiv. Kan fort konkurrere om en wildcardplass.
  3. Chicago Bears: Deprimerende svake i fjor, lite tegn til bedring i år. Nå har man attpåtil mistet Matt Forte, som var en av få positive spillere i offensiven deres.
  4. Detroit Lions: Fortsetter med elendigheten, og kommer neppe til å få like god hjelp av divisjonsrivalene som de fikk i fjor. Calvin Johnson, lagets eneste ordentlige stjerne, har lagt opp. Har hentet inn eldgamle Anquan Boldin for å erstatte ham.

NFC South:

  1. Carolina Panthers: Overpresterte i fjor, men er fortsatt blant NFLs beste lag. Ikke nevneverdig svekket eller styrket i noen ledd, og bør derfor cruise til divisjonsseier. Kanskje venter et nytt eventyr for Cam Newton og co?
  2. Tampa Bay Buccaneers: Gjorde en god draft i år, og laget er modne for å ha en brukbar sesong. Mulig wildcard?
  3. Atlanta Falcons: Underpresterte i fjor, men viste styrke da de var eneste lag som slo Panthers i grunnspillet. Veldig vanskelige å spå i år.
  4. New Orleans Saints: Drew Brees kommer til å kaste vanvittig mange touchdowns, og kanskje er forsvaret litt bedre enn i fjor, men dessverre er laget fortsatt det svakeste i divisjonen.

NFC West:

  1. Seattle Seahawks: Topper divisjonen i år grunnet Cardinals’ defensive problemer. Er riktignok litt tvilsomme framover, etter at Marshawn «Beast Mode» Lynch la opp. Tror ikke de kommer til å imponere i playoffs.
  2. Arizona Cardinals: Et av de mer underholdende lagene i fjorårets liga, har en god blanding av rutine og talent i offensiven sin. Eneste spørsmålstegn er defensiven, som har vært utrolig svak i pre-season. Tar trolig en wildcardplass.
  3. San Francisco 49ers: Starter på nytt for andre sesong på rad. Kommer til å ta noen sesonger før 49ers er på beina igjen. Spennende quarterbacksituasjon, der høyst overvurderte Colin Kaepernick kan ende opp på benken.
  4. Los Angeles Rams: Flyttet til Los Angeles, mister derfor et av sine få virkelig gode våpen mot de andre lagene i divisjonen: den lange flyturen. Har i tillegg et lag som er fullt av talent, men svake på rutine. Kan bli veldig farlige om noen år.

NFC playoffplasser:

  1. Carolina Panthers
  2. Green Bay Packers
  3. Seattle Seahawks
  4. New York Giants
  5. Arizona Cardinals
  6. Minnesota Vikings

Myten om Europas dårligste fotballhovedstad

Senest på mandag gjentok TV2 Zebra-programmet Matchball en av norsk idretts mest seiglivede myter: «Oslo er den verste fotballhovedstaden i Europa!» Med kun ett lag på nivå én og ett lag på nivå to er det ingen tvil om at fotballbyen Oslo har opplevd bedre tider – og dagens situasjon står i sterk kontrast til 60-tallets «trikkeserie», der intet mindre enn fire klubber fra Oslo kommune spilte på høyeste nivå i Norge. Mange Osloboere skuer nok med misunnelse mot øst, der Stockholmsfotballen har to splitter nye gigantanlegg og tre lag som samler 15-30 000 tilskuere i snitt.

Problemet med Matchballs påstand ligger i definisjonen. For at påstanden skal være sann, må man gjøre en definisjonsmessig justering som automatisk blir urettferdig overfor Oslo. Man må nemlig avgrense «fotballhovedstaden» til Oslo kommune.

Hva er så galt med dette? Her er et diagram over status i de skandinaviske fotballhovedstedene, forutsatt at vi begrenser oss til lagene som spiller innenfor kommunen, ikke tettstedet eller byregionen. Dette er en naturlig avgrensning, da kommunene i de tre skandinaviske landene har ganske like ansvarsområder og struktur.

Kommune Nivå 1 Nivå 2
København 1 0
Oslo 1 1
Stockholm 2 0
  • Oslo kommune har Vålerenga på nivå 1, og KFUM som nyopprykkede til nivå 2. KFUMs hjemmekamp mot Åsane sist helg var den første kampen på nivå 2 i Oslo kommune siden 2010.
  • Stockholms kommun har Djurgården og Hammarby på nivå 1.
  • Københavns kommune har FC København på nivå 1. Selv dette kan bestrides, da FCK både trener og feirer seriegull i Frederiksbergs kommune. Frederiksberg er en merkelig etterlevning fra tiden da København var omkranset av bymurer, og kommunen er i dag fullstendig innesluttet av hovedstaden.

Oslo er med andre ord ikke engang den verste fotballhovedstaden i Skandinavia, forutsatt at man behandler de to andre hovedstedene likt som Oslo.

Hva så med det brennhete Københavnsderbyet mellom FCK og Brøndby? Eller Tvillingderbyt i Stockholm mellom AIK og Djurgården?

Disse kan med rette kalles byderbyer, men Brøndby holder ikke til i Københavns kommune, og AIK holder ikke til i Stockholms kommun. For å kalle Oslo «Europas verste fotballhovedstad» må man altså definere «København» og «Stockholm» som tettstedene København og Stockholm, mens definisjonen av «Oslo» må smalnes ned til Oslo kommune. Et relativt stort sprang, og overhodet ikke rettferdig overfor Oslo.

For å gjøre denne sammenligningen mer rettferdig, kan vi utvide definisjonen til Stockholms tätort, tettstedet Oslo, og Storkøbenhavn. Alle disse begrepene oppfyller så vidt jeg kan se FNs definisjon om at det må være maksimalt 200 meter mellom bebyggelsen – dette tillater «hull» for motorveier, elver, parker og lignende.

Tettsted
København 2 1
Oslo 3 2
Stockholm 3 1

 

  • Oslo får dermed legge til Stabæk og Lillestrøm fra Tippeligaen, samt Strømmen fra OBOS-ligaen.
  • København får legge til Brøndby fra Superligaen, samt Lyngby fra 1. division.
  • Stockholm får legge til AIK fra Allsvenskan, samt AFC United fra Superettan.

Rett skal være rett. Hverken Stabæk eller Lillestrøm definerer seg selv som Oslolag, mens både Brøndby og AIK definerer seg som henholdsvis Københavnlag og Stockholmslag. Samtidig har nesten samtlige av disse klubbene en identitet som fokuserer på et bestemt område av byen, eller byregionen.

  • Brøndby og deres fans definerer seg som et lag fra Vestegnen, den endeløse rekken med forsteder man passerer hvis man kjører fra København mot vest.
  • AIK definerer seg som Norrort, en definisjon som inkluderer Stockholm, men også en rekke av de nordlige forstedskommunene, deriblant Solna som har vært klubbens hjem siden 1937. Da Hammarby rykket opp til Allsvenskan i 2014, var det sågar mange Djurgården-fans som spøkte med at nå fikk man endelig et ekte Stockholmsderby igjen – tross at AIK og Djurgården er hverandres største rivaler med klar margin.
  • Hammarby har en identitet som er tett knyttet opp til Södermalm og Söderort – Stockholms gamle arbeiderkvarter. Både Södermalm og Söderort defineres dog til å ligge innenfor Stockholm kommune.

Dette gjør også at en annen eldgammel og seiglivet myte – «Oslo har ingen derbyer» kan avlives. Dersom ikke Vålerenga-Lillestrøm kan klassifiseres som et Osloderby, er det eneste hovedstadsderbyet i Skandinavia Hammarby-Djurgården.

For et par år tilbake skrev for øvrig UEFA en artikkel om Europas dårligste fotballhovedsteder, i anledning Hearts’ og Hibernian’s nedrykk fra den skotske toppdivisjonen. Den finner du her:
http://www.uefa.com/memberassociations/news/newsid=2112993.html

«Vi skal møte presidenten!» – eller, litt idrettshistorie

Om 60 dager sparker man i gang tidenes 50. Super Bowl på splitter nye Levi’s Stadium i Santa Clara, sør for San Francisco. De to beste lagene fra 2015-sesongen i NFL møtes for å kjempe om den gjeveste pokalen av alle i amerikansk fotball. I tillegg til at de vinner utgaven med det runde tallet, blir årets vinnere også de siste Super Bowl-vinnerne til å bli tatt imot i det Hvite hus av Barack Obama. Når 2016-sesongens to beste møtes i Houston et stykke ut i februar 2017, har Obamas etterfølger allerede blitt tatt i ed som USAs 45. president. I det NFL-sesongen går inn i en avgjørende fase, og kampen om sluttspillplassene tetner til, tenkte jeg jeg skulle dele en liten historie: om hvordan tradisjonen for audiens hos presidenten ble til en ekstra motivasjon for laget i mitt hjerte, på veien mot et usannsynlig mesterskap.

Bakgrunn
Jeg holder med Green Bay Packers. Det har jeg arvet fra min morfar, som er oppvokst i området. Packers er tidenes mestvinnende lag i amerikansk fotball – med 13 mesterskap siden oppstarten i 1919. Imidlertid er det bare blitt fire titler de siste 50 årene. Fra den gangen Bart Starr ledet laget til seier i de to første Super Bowl-kampene i 1966 og 1967, og fram til Mike Holmgren ble ansatt som trener i 1992, kom laget seg til sluttspillet bare to ganger. Med Holmgren som trener og legenden Brett Favre som quarterback, gikk det langt bedre på 90-tallet. Man vant Super Bowl i 1996, og kom også til kampen i 1997. Deretter ble det imidlertid veldig mye nesten igjen. Brett Favre ledet laget i ti sesonger til, og var utvilsomt en av de beste spillerne i ligaen gjennom hele denne perioden – men maktet aldri å ta laget til en ny triumf. Han sluttet i Packers i 2007, og spilte så tre sesonger til i New York Jets og Minnesota Vikings. Da han spilte sin siste kamp hadde han rukket å fylle 41! Da Favre sluttet, hadde Packers vært dyktige nok til å velge ut en quarterback som kom til å bli nesten like god, om ikke bedre. Aaron Rodgers’ første sesong var riktignok ikke spesielt vellykket, men allerede i 2009 var Packers ett av tolv lag som kom med i NFL-sluttspillet. Der ble det tap allerede i første runde mot Arizona Cardinals. Packers-fansen gledet seg derfor til 2010, og den sesongen begynte også godt, med to strake seire. Deretter gikk det litt opp og ned. 12. desember gikk man på et ydmykende tap mot Detroit Lions – laget som ikke hadde vunnet en eneste kamp to sesonger tidligere. Hele grunnspillet ble avsluttet en kjølig januarkveld, hjemme på Lambeau Field. Motstanderen var erkerivalen Chicago Bears, som allerede var sluttspillsklare. Packers måtte vinne for å karre seg videre.

Barack Obama ble født på Hawaii, vokste opp der og i Indonesia, gikk på skole i Los Angeles og Boston, men har tilbrakt mesteparten av sitt voksne liv i Chicago og identifiserer seg med byen. Av den grunn er Bears hans foretrukne NFL-lag. Hvorfor dette er relevant skal vi komme tilbake til om litt.

Finspill var mangelvare på Lambeau Field denne søndagskvelden. Kombinasjonen dårlige værforhold og sterkt forsvarsspill gjorde at kampen sluttet 10-3 til Packers. Til sammenligning hadde de vunnet forrige kamp, mot New York Giants, 45-17. Ellers anonyme Donald Lee scoret kampens eneste touchdown med bare 12 minutter igjen. Dermed kom Packers til sluttspillet med et nødskrik – og siden de var dårligst seedet i sin avdeling (conference), var det garantert at de ville måtte spille på bortebane hele sluttspillet gjennom.

Første hinder var Philadelphia Eagles. Angrepsspillet til Packers var fortsatt ikke i storform, men det er som kjent et godt forsvar som vinner titler. Med 36 sekunder igjen snappet forsvarsspilleren Tramon Williams opp en Eagles-pasning på stillingen 21-16. Packers drøyde ut resten av klokka og kunne innkassere en tur til Atlanta, for å møte Falcons. Denne kampen ble det litt mer fyrverkeri av. Packers klarte intet mindre enn seks touchdowns, Aaron Rodgers var i storform, og vant til slutt 48-21. Seieren var ekstra imponerende fordi Falcons både var førsteseedet i avdelingen, og hadde slått Packers i grunnspillet.

Imens hadde Chicago Bears, som fikk hoppe over første sluttspillrunde, beseiret Seattle Seahawks. Dermed var det duket for sesongens tredje oppgjør mellom Packers og Bears. Denne gangen i Chicago. Vinneren gikk til Super Bowl. Sist Bears hadde vært så nærme det største trofeet av dem alle, var i 2006 – den gang var Obama fortsatt en relativt fersk og ukjent senator fra Illinois. Det er ingen tradisjon for at den amerikanske presidenten ser Super Bowl ringside – men Obama annonserte at dersom Bears vant denne kampen og kom seg til Super Bowl, skulle han dra til Dallas for å overvære oppgjøret i egen person. Men bare dersom Bears kom seg dit.

Det ble intet Dallas-besøk på Obama
Nok en gang var det overhodet ikke vakkert spill de to lagene vartet opp med. Nok en gang var det bikkjekaldt. Men denne gangen var resultatet aldri i tvil. Packers tok først ledelsen 14-0, så svarte de umiddelbart da Bears endelig kom seg på poengtavla. Forsvaret holdt Bears unna helt til klokka viste 0 og poengtavla viste 21-14 til Packers. Klokka var litt over midnatt her i Norge og jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg.

Så kommer hovedpoenget i denne historien. I garderoben etter kampen samlet forsvarsklippen Charles Woodson laget rundt seg, og holdt en tale der han manet til konsentrasjon og fokus i én eneste kamp til. Så avsluttet han talen med dette sitatet:

“The President don’t wanna come watch us at the Super Bowl, guess what? We’ll go see him!”

Video av talen: http://www.packers.com/media-center/videos/Woodsons-NFC-Championship-Speech-at-Bears/1b68dc25-edd8-4769-bf2f-f4c79e31502e

Ganske riktig, to uker senere var det et selvsikkert Packers som inntok det enorme Cowboys Stadium i Dallas. De møtte Pittsburgh Steelers, en annen gigant i NFL-historien – og for øvrig Obamas lag nummer to, trolig som følge av at de vant fire Super Bowls på seks år i Obamas yngre år. Steelers vant også trofeet i 2005-sesongen og 2008-sesongen. Likevel var Packers bookmakernes favoritter. Kampen ble også et slags familieoppgjør, da min mor (i likhet med mange andre i slekta) er Steelers-fan. Christina Aguilera glemte teksten til nasjonalsangen, den gamle kjempen Deion Sanders tok myntkastet, og kampen begynte. Packers åpnet best, og scoret en touchdown. Kun sekunder etterpå snappet Nick Collins en pasning fra Steelers’ quarterback Ben Roethlisberger, og la på til 14-0. Til pause ledet Packers 21-10. Andreomgangen var noe mer nervepirrende, men etter en lang rekke mislykkede pasninger fra Roethlisberger kunne Packers sikre seieren, med sluttresultatet 31-25. 13. august 2011 dro samtlige vinnende spillere og trenere fra Green Bay Packers til det Hvite hus, og møtte presidenten. Han fikk til og med en aksje i laget.

PS: Obama ble likevel den eneste presidenten som har tatt imot et Chicago Bears-lag i det Hvite hus. Bears vant Super Bowl i 1986, men besøket deres ble utsatt på ubestemt tid på grunn av ulykken med romferjen Challenger. I oktober 2011 dro alle de gjenlevende medlemmene av laget for å møte Obama.

IOCs dømmekraft

IOCs dømmekraft er som dømmekraften til en student: omvendt proporsjonal med promillen, fortrinnsvis etter å ha blitt sjenket av en arrangørkomité/en kompis i rampehumør. Likevel har de ryddet kraftig opp de siste årene, slik at det ikke lenger er åpenlyse bestikkelser som skal til for å skaffe olympiske leker. Med det i bakhånd, skal jeg se på tildelingene av alle OL i min levetid, for å se om jeg kan finne noen sammenhenger, noen form for korrelasjon over tid.

Lillehammer 1994: Ikke et voldsomt sterkt felt, med Østersund, Anchorage og Sofia som motstandere. Det kan likevel ikke være tvil om at Lillehammer arrangerte et glimrende OL. Vurdering: Glimrende valg.
(NB: en anelse inhabil)

Atlanta 1996: Dette virket som en fryktelig rar avgjørelse i sin tid, og er vel en av de mer merkelige OL-byene den dag i dag. Atlanta er en av få sommer-OL-byer som den gjennomsnittlige dannede verdensborger overhodet ikke hadde noe mentalt bilde av før 1996. Dog gikk selve lekene helt greit, og det mest sannsynlige alternativet var Athen, som var enda mindre forberedt i ’96 enn i ’04. Vurdering: Fornuftig nok.

Nagano 1998: Et svakt felt, der Nagano ledet hver runde av voteringen, men likevel måtte man til femte runde før man fikk kåret en vinner. Egentlig et veldig kjedelig valg, samtidig ganske solid. IOC så også verdien av å trekke lekene østover. Lekene var ganske vellykkede. Vurdering: Fornuftig nok.

Sydney 2000: Et meget sterkt felt med blant annet Beijing, Manchester og Berlin. Det var praktisk talt dødt løp mellom australierne og kineserne fram til siste slutt, men sistnevnte var favoritter og overraskelsen i ansiktene til australierne var påfallende da resultatet av femte votering ble annonsert. Lekene var praktisk talt knirkefrie, og rangeres ofte av historikere som tidenes beste olympiske leker. Vurdering: Glimrende valg.

Salt Lake City 2002: Selve lekene var helt ålreite, men måten de ble tildelt på var en korrupsjonsskandale av en annen verden. Ti IOC-medlemmer gikk av da det ble avslørt hva slags kontakt de hadde hatt med Salt Lake-komiteen. Episoden fikk IOC til å endre på reglene for tildelingskonkurransene. I selve voteringen vant Salt Lake overlegent, men det er verdt å lure på hva som hadde skjedd dersom Sion, Østersund og Quebec City hadde fått konkurrere på like vilkår. Selve lekene var ok, om enn ganske preget av den amerikanske nasjonalisme/paranoiabølgen etter 9/11. Vurdering: Dumt.

Athen 2004: Nesten blitt ordboksdefinisjonen på «white elephant». Grekerne investerte enorme mengder ressurser, prestisje og ikke minst kapital på å få et OL de overhodet ikke burde arrangert. Ingen av rivalene Roma, Cape Town, Stockholm (!) eller Buenos Aires var for så vidt spesielt mye bedre egnet. I tillegg til at byen og landet overhodet ikke var rustet til OL i utgangspunktet, ble hele arrangementet preget av elendig planlegging. Gjenbruk ble det knapt tenkt på. Selve lekene gikk greit, men flere arenaer ble ferdigstilt i siste øyeblikk og med tydelige mangler. Athen sliter fortsatt med store etterdønninger etter OL-fiaskoen, som ikke var et årsak, men et tydelig symptom på dagens økonomiske problemer. Vurdering: Katastrofe.

Torino 2006: I motsetning til forrige vinter-OL var dette en ganske ryddig tildelingskonkurranse. To alpebyer: italienske Torino mot sveitsiske Sion. Torino ble, sammen med Salt Lake City, på mange måter begynnelsen på den nye modellen for vinter-OL: en by der man samler medier, funksjonærer og innendørsøvelser, tett knyttet sammen med et fjellområde der man avholder utendørsøvelsene. Lekene gikk også nærmest prikkfritt, i hvert fall organisatorisk sett – for Norges del var det ikke like gøy… Vurdering: Fornuftig nok.

Beijing 2008: Sterkt felt, og mange følte det var på tide med Beijing. Toronto og Paris var de nærmeste konkurrentene. Med tanke på luftkvaliteten i byen og Kinas heller tvilsomme tolkning av menneskerettighetene, fantes det også mange skeptikere. Det viste seg at Kina ikke hadde måttet bestikke IOC-medlemmer direkte – mange IOC-medlemmer fra utviklingsland hadde gitt sin stemme til Beijing som en takk for at Kina hadde hjulpet til med økonomisk støtte til idrett og annen infrastruktur i disse landene. Lekene gikk veldig fint for seg, og Beijing har også klart seg relativt bra når det gjelder gjenbruk. Det var dyrt, men kineserne mener det var verdt det. Vurdering: Fornuftig nok.

Vancouver 2010: Mange spurte seg hvor fornuftig det var å gi lekene til den eneste millionbyen i Canada der det ikke er snø hele vinteren. Det endte med en jevn konkurranse mellom Vancouver og Pyeongchang, der stillehavsbyen vant med tre stemmers margin av 109. Selve lekene var nokså vellykkede, og det er nok få i Vancouver som angrer på dette i dag. Vurdering: Fornuftig nok.

London 2012: For første gang var ikke London noen form for reserveløsning. Istedenfor vant den budrunden i det som kanskje var tidenes sterkeste felt: Paris, New York, Madrid og Moskva var motstandere. Lekene var både vellykkede og relativt billigkjøpte i forhold til byggefesten i Beijing fire år tidligere. Vurdering: Glimrende valg

Sochi 2014: Sochi – en badeby om sommeren, og gjennomsnittstemperatur på mellom 5 og 10 grader selv i februar. Likevel klarte den, på svært overraskende vis, å vinne en budrunde mot Salzburg og Pyeongchang. Undertegnede har trukket konklusjonen at Sochi må være Putins favorittferiested, ettersom byen også har blitt tildelt Russland Grand Prix i formel 1 og blitt en av vertsbyene for fotball-VM i 2018. Lekene var greie nok de, men ble de dyreste noensinne, tross at vinterleker er langt mindre enn sommerlekene. I tillegg var det ganske tvilsomt å tildele lekene til Russland i utgangspunktet. Vurdering: Dumt.

Rio de Janeiro 2016: Rio var et svært overraskende valg, tatt i betraktning at Tokyo, Madrid og Chicago alle stilte med svært sterke kandidaturer. Det ble spekulert i at Obamas lille svipptur innom IOC-kongressen i København faktisk skadet Chicagos muligheter, siden det ble ansett som arrogant at han kun svingte innom på vei til nobeltildelingen i Oslo. Den gangen virket tildelingen relativt fornuftig. Seks år og et brasiliansk fotball-VM virker det mindre lurt. Byen og landet er ikke like godt forberedt som først antatt, og når den brasilianske økonomien også går treigere enn før, forverrer det andre problemer. Vurdering: Dumt.

Pyeongchang 2018: Sterkt felt, men ingen overraskelse at den sørkoreanske fjellbyen Pyeongchang vant. De hadde stilt i flere tildelingskonkurranser før, og var veldig godt forberedt. Samtidig bringer dette vinter-OL til et av vintersportens raskest voksende markeder. Vurdering: Glimrende valg

Tokyo 2020: Et relativt sterkt felt, der Tokyo konkurrerte mot Istanbul og Madrid. Japan klarer nok disse lekene helt fint. Det er en by som har vært vertskap for OL før, og et land som har budsjettet til å arrangere noe så stort. Samtidig var denne tildelingen egentlig ganske kjedelig. Vurdering: Fornuftig nok

Beijing 2022: Historien bak denne tildelingen kjenner vi alle til. IOC klarte på usannsynlig klønete vis å miste et ganske sterkt felt, som inkluderte Oslo, Stockholm, Krakow og Lviv. Beijings eneste motstander til slutt var Almaty, som for så vidt ville vært et mer naturlig valg, ettersom det faktisk snør der om vinteren og det er en region som aldri har arrangert OL i før. Vurdering: Katastrofe

Gjør vi dette om til et enkelt Excel-diagram, får vi et slikt resultat (1 = katastrofe, 2 = dumt valg, etc.):

Vurdering

Det er selvfølgelig et altfor lite utvalg til å være statistisk signifikant. For å spore noen ordentlige trender, må vi se på absolutt alle OL-tildelinger – alle sommer-OL siden 1896, og alle vinter-OL siden 1924. Likevel synes jeg at jeg kan spore én liten trend: etter skandalen omkring Salt Lake City i 2002, holdt IOC seg «på matta» en periode, og gjorde tilsynelatende fornuftige tildelinger i flere år (ja, med unntak av Athen, da, men også den virket fornuftig da tildelingen skjedde i 1997).

I 2017 skal sommer-OL 2024 tildeles. For øyeblikket har man følgende bekreftede kandidater:
Roma
Paris
Budapest (!)

I tillegg kommer mest sannsynlig følgende byer til å stille:
Hamburg
Los Angeles

Et rimelig sterkt, og stort sett ganske fornuftig felt, altså. Alle disse byene (unntatt Budapest) har ganske mange fasiliteter på plass allerede, og både byene og landene (igjen unntatt Budapest/Ungarn) er store og verdensvante nok til å takle et OL. Dette skyldes til dels IOCs meget nødvendige Agenda 2020, som har gjort det til IOC-politikk å prioritere bærekraftighet i OL-søknader. Dermed er jeg faktisk optimistisk for de olympiske lekers framtid, tross at IOC har gjort sitt beste for å ødelegge for dem.

Kenneth forklarer…australsk fotball

En gang i året samler 100 000 mennesker seg i rundt to timer for å følge et enkelt idrettsarrangement. De følger med på en gressbane der en gjeng unge menn kriger og krangler over en ball, med det formål å frakte ballen i en bestemt retning, og så bruke den for å skaffe seg poeng. De unge mennene er organisert i to grupper, som skal frakte ballen mot hver sin ende av banen.

Snakker jeg om Super Bowl? FA-cupfinalen? Champions League-finalen? Neida, jeg snakker om finalen i Australian Football League. Melbourne Cricket Ground, som til tross for navnet brukes til omtrent alle idretter som kan spilles på gress, har plass til akkurat over 100 000 – tilskuerrekorden på 120 000 vil neppe bli gjentatt igjen, da den ble satt i en tid med noe lavere sikkerhetsstandarder. Den ene gangen i året du kan være bombesikker på at det vil være stappfullt på MCG, er under «Grand Final» i australsk fotball.

Hva er så australsk fotball, og hvorfor er det ikke en kjeft utenfor Australia som spiller det?

Jeg tror svaret på spørsmål nummer to ligger i banestørrelsen. Australsk fotball, eller aussie rules som det vanligvis kalles der nede, spilles på en helt absurd stor og oval bane:

545px-Footygroundfix.svg

Som er mellom 135 og 185 meter lang, mens den kan variere mellom 110 og 155 meter i bredden. Når en australsk fotballbane er som størst kan den altså være nesten dobbelt så stor som banene som brukes i vår type fotball. Som oftest er det snakk om en lettere modifisert cricketbane. I Australia har man som kjent rimelig bra med plass, ettersom landet har en befolkningstetthet som overgås av alle land unntatt Namibia, Vest-Sahara og Mongolia. Landet er også stort sett rimelig flatt, og dermed ligger forholdene til rette for at man kan bygge mange av disse sinnsvakt store banene. I hver ende av banen, på utsiden av det som kalles «goal square» finner man fire høye stolper som er plassert med noen meters mellomrom. Disse kommer jeg tilbake til senere.

Resten av formalia: australsk fotball på seniornivå spilles i fire perioder á 20 minutter, som kalles quarters. Det er seriøst ulogisk for en som er vant med at et kvarter varer i 15 minutter, men pytt pytt. På hvert lag spiller det hele 18 spillere, som kanskje ikke er så rart når lagene skal dekke så voldsomt store områder. Det finnes egentlig ingen bestemte posisjoner i spillet, men de fleste lag legger opp til en 6-6-6-formasjon: 6 i forsvar, 6 på midten og 6 i angrep. Blant spillerne på midten finner man nesten alltid lagets høyeste spiller, kalt ruckman, og lagets minste spiller, kalt rover.

Foto: Tom Reynolds

Foto: Tom Reynolds

Spillet starter i midtsirkelen, som er merket opp som en gigantisk pokeball. Her kaster dommeren ballen (som er formet som en rugbyball men åpenbart er mer spretten) ned i bakken så den spretter opp, og idet den er på vei ned igjen kan spillerne begynne å slåss om den. Ruckmennene skal prøve å utnytte sin høyde til å sende ballen mot sitt eget lag, hvorpå det er roverens oppgave å samle opp ballen og spille den videre.

For begge lag er målet å få ballen mellom disse fire stengene jeg nevnte tidligere:

AFL-Goalposts

Hvis man sparker ballen mellom de to midterste stengene, har man scoret et «goal», som belønnes med seks poeng. Dette markeres ved at en meget seriøs og streng mann kledd i caps lager pistoltegn med begge hender. Hvis man slår eller sparker ballen mellom de to ytterste stengene, eventuelt slår (ikke sparker) den mellom de midterste stengene, har man scoret en «behind». Da lager den meget strenge og seriøse mannen pistoltegn med bare én hånd. Når et lag har oppnådd noen av disse får det andre laget ta avspark fra egen goal square. Fordi en behind gir langt færre poeng enn et goal, men likevel gir samme utgangspunkt for det andre laget, er det ikke uvanlig at spillere som er under kraftig press i nærheten av egne målstenger velger å score en selv-behind med vilje, slik at de ikke risikerer å miste ballen til en motspiller som scorer et goal. Dette kalles en rushed behind. Etter at dette begynte å bli litt vel vanlig, endret man på regelen i 2009, slik at rushed behinds nå kun er en absolutt siste utvei. Litt a la tilbakespillsregelen i fotball.

Når en spiller har ballen kan han gjøre tre ting med den. Jeg sier «han» fordi meg bekjent spilles ikke australsk fotball blant kvinner på profesjonelt nivå:

  • Han kan sparke den. Går sparket til en medspiller som står 15 meter eller lenger unna, får laget et «free kick», der spilleren kan sparke ballen videre uten at noen hindrer ham. Spilleren kan også velge å «play on» og dermed tillate seg å bli taklet, men unngå at det andre laget rekker å organisere seg defensivt.
  • Han kan løpe med ballen, men da må den sprettes i bakken hver gang han har løpt 15 meter.
  • Han kan slå ballen til en lagkamerat med knyttneven, á la en underarmsserve i volleyball. Om du på en eller annen helt usannsynlig måte klarer å få til en underarmsserve på 15 meter eller mer, resulterer det naturligvis også i et free kick.

Om ballen sparkes, er det ofte nok tid før den lander til at både medspillere og motspillere kan posisjonere seg, og det blir kamp om ballen. Selve handlingen av å fange en sparket ball kalles en «mark», og om dette blir gjort på imponerende vis kalles det «spectacular mark». Disse er en evig publikumsfavoritt, og i motsetning til i de fleste andre idretter så er det faktisk lov å bruke andre spillere som stige/klatrestativ:

Australsk fotball involverer mye høyt tempo og taklinger, og spillere er typisk ganske mørbankede etter kamper. Spillerne opptrer for øvrig uten annen beskyttelse enn tannbeskytter og susp. Man står stort sett fritt til å takle spilleren med ballen så lenge man holder seg til to regler:
– Taklingen må være mellom skulderhøyde og knehøyde, og ikke fullstendig tåpelig hard
– Dytting i ryggen er ikke tillatt

Aussie_rules_tackle_2

Spilleren som blir taklet må kvitte seg med ballen med samme type underarmsslag som i en vanlig pasning, ellers får spilleren som takler et «free kick». Tilsvarende må spilleren som takler gi sitt offer mulighet for å kvitte seg med ballen, dvs. ikke trykke den opp mot vedkommende. Fordi reglene er såpass liberale og det er såpass mange spillere på hvert lag, benytter lagene seg ofte av «gjetertaktikk», der spilleren med ballen omringes av lagkamerater som har ansvar for å støte unna motspillere. Dette fungerer sjelden over lengre avstander, og ballen er som oftest innom minst 4-5 spillere fra samme lag på veien mellom de to målområdene.

Om det kommer til en situasjon der ballen er fanget oppi en klynge spillere, eller lignende, velger man samme sprettmetode for å få i gang spillet som man gjør ved kampstart. Om ballen går ut av spill, kaster dommeren den inn på samme måte som i rugby.

Et av de underholdende aspektene ved spillet er at det er store svingninger i løpet av en kamp. Du kan lede med 30 poeng og kun ha 20 minutter igjen, men slipper du skuldrene ned i noen få minutter er det plutselig kamp igjen. Jeg har aldri vært vitne til at samme lag holder på ledelsen gjennom hele kampen. Et typisk resultat kan være f. eks «13.10 (88)», hvilket vil si at laget scoret 13 goals (=78 poeng) og 10 behinds, og deres samlede poengsum er 88. Dermed kan resultatet av en landskamp mellom Norge og Sverige bli f. eks «Norway 18.14 (122) defeated Sweden 19.05 (119)»1 Om dette poengsystemet betyr at australiere er jævlig gode i 6-gangen, vites ikke.

1 Man ville vanligvis ikke hatt med nullen, men jeg valgte å ta den med av estetiske grunner.

Australsk fotball er vanvittig populært i Australia…det vil si, halvparten av Australia. Spillet oppsto i Melbourne-regionen, i forbindelse med gullrushet der på 1850-tallet. Da kom det mennesker fra hele verden til regionen, alle spilte det de kalte fotball, og før eller siden bestemte man seg for å lage regler. Det er fortsatt Melbourne og omegn som er sentrum for hele sporten, og drøyt halvparten av lagene i Australian Football League kommer herfra.

Foto: Redditbrukeren Rafabas.

Foto: Redditbrukeren Rafabas.

Den usynlige linja på dette kartet deler australiernes preferanser i to. Vest for linja er det australsk fotball som dominerer, mens i øst foretrekker man rugby. Hver av disse inneholder omkring halvparten av landets befolkning. Fram til 1980-tallet spilte man knapt den andre idretten på proffnivå på feil side av streken. Australsk fotball gjorde et forsiktig eksperiment da de etablerte en klubb i Sydney, det eksperimentet var vellykket, og per i dag er det opptil flere AFL-klubber på østkysten, mens rugbyen også har begynt å etablere seg i resten av landet.

Australian Football League har 18 lag, og praktiserer det amerikanske systemet der lag ikke flyttes mellom divisjoner. Sesongen er i det australske vinterhalvåret, det vil si april til oktober. Ligaen kan i korte trekk deles mellom «Melbourne» og «ikke-Melbourne», og tilsvarende kan rugbyligaen NRL deles opp i «Sydney» og «ikke-Sydney».

Melbourne-lag: Carlton, Collingwood, Essendon, Geelong, Hawthorn, Melbourne, North Melbourne, Richmond, St. Kilda, Western Bulldogs

Ikke-Melbourne-lag: Adelaide, Brisbane, Fremantle, Gold Coast, Greater Western Sydney, Port Adelaide, Sydney, West Coast

Ligasystemet i seg selv er enkelt nok. De atten lagene spiller 23 serierunder, alle møter hverandre minst én gang. Man får fire poeng for seier og to poeng for uavgjort. De åtte beste lagene går videre til playoff, og…det er her det blir komplisert.

Latterligplayoff

Her har jeg etter beste evne forsøkt å forklare et av de mest latterlige playoffsystemene jeg vet om.

Essendon og Carlton er de mest vellykkede klubbene, med 16 mesterskap siden den første finalen i 1897. Collingwood følger tett etter på 15, og det er også mellom Carlton og Collingwood at det er sterkest rivalisering. Selv holder jeg med Saint Kilda, hvilket sannsynligvis er det mest håpløse klubbvalget jeg har gjort. De har vært med helt fra 1897 og har vunnet ett eneste mesterskap. Ett. Det kom i 1966. De demonstrerte ettertrykkelig sin inkompetanse ved å tape to finaler på rad i 2009 og 2010.

Kenneth, denne sporten høres helt usannsynlig kul ut, hvor kan jeg se den?

Det går kamper på Eurosport 2 sånn omtrent ukentlig, om enn til vanvittig upraktiske tidspunkter pga. den gedigne tidsforskjellen. Den neste kampen som sendes på Eurosport 2 er førstkommende lørdag, altså 11. april, kl 11:00. Da skal Gold Coast Suns ta imot de evig håpløse helgenene fra Saint Kilda.

Kenneth, hvorfor i all verden gidder du å forklare oss dette?

Fordi jeg kan.

Hvor kan jeg spille dette i Norge?

https://oslocrows.wordpress.com/

Oslo Crows står for øvrig for mesteparten av det store norske landslaget i australsk fotball, som ble vist på Golden Goal for noen år tilbake. Den gang fikk Henrik Elvestad sin første og trolig eneste landskamp i noe som helst: