Kenneths Eurovisionhistorie – 1972-1979

1972 – Edinburgh, Storbritannia
Monaco er som kjent på størrelse med en mellomstor norsk kommune, og hadde følgelig verken penger eller hall som de kunne arrangere konkurransen i. Dermed måtte BBC trå til igjen. Malta havnet igjen sist, med ei låt der sangerne spør både vise menn, filosofer og poeter og freaks, Hells Angels og hippier om hva kjærlighet er. Ikke altfor langt foran lå Grethe Kausland og Benny Borgs Småting. Det var andre år på rad der Norge sendte et NRK-wholesomt bidrag, uten at det var helt vellykket.

Luxembourg vant med en ikke-fransk sanger! Vicky Leandros var opprinnelig fra Hellas, men representerte Luxembourg for andre gang. Après toi vant med fjorten poengs margin over det britiske bidraget fra The New Seekers, Beg, Steal or Borrow.

Campiest Performances – Eurovision Lemurs

Parodisk 70-talls belgiere

1973 – Luxembourg
På grunn av terrorangrepet i München skal visstnok publikum ha fått beskjed om å bli sittende mens de applauderte de ulike bidragene, for ikke å bli skutt av sikkerhetsvakter.

Sisteplassen gikk til Belgias Nicole & Hugo. Kostymene deres under Baby, Baby er nesten parodisk 70-talls, mens låta er lite å skryte av. På topp tre lå derimot tre låter som ble hits eller Eurovision-favoritter i ettertid. Cliff Richard var tilbake for Storbritannia og sang Power to All Our Friends. Spanias Eres tú ble en hit over hele Europa. Og Luxembourg tok seieren hjem for andre år på rad med Anne-Marie Davids Tu te reconnaîtras.

Det er verdt å nevne at vi nå befant oss i en merkelig mellomfase på 70-tallet, noen år der det ikke var noen språkbegrensninger. Dette året valgte kun Norge, Sverige og Finland å utnytte dette. Bendik Singers sang It’s Just A Game for Norge og endte opp midt på treet.

April 6, 1974: Europe surrenders to Waterloo as ABBA win ...

En gjeng svensker som vant Eurovision

1974 – Brighton, Storbritannia
Selvfølgelig hadde ikke Luxembourg råd til å være vertskap to år på rad.

I 1974 ble Eurovision innblandet i en rekke politiske situasjoner på sin egen, merkelige måte. – Frankrike trakk seg på grunn av president George Pompidous plutselige bortgang noen dager før konkurransen.

– Den italienske kringkasteren RAI nektet å sende Eurovision fordi landet skulle ha folkeavstemning om å tillate skilsmisser måneden etter, og det italienske bidraget het . De mente låta kunne bli betraktet som utidig innblanding fra RAIs side. Gigliola Cinquettis framføring endte på andreplass.

– Paulo de Carvalhos E depois do adeus endte på delt sisteplass, men portugiserens låt fikk langt større konsekvenser knapt to og en halv uke etter konkurransen. En radiostasjon spilte låta på kvelden 24. april for å signalisere til opprørske militæroffiserer at de skulle sette i gang et militærkupp som avsatte diktaturet som hadde styrt Portugal i nesten et halvt århundre.

Ved siden av Portugal havna også Norge, Sveits og Tyskland på sisteplass, med ett poeng hver. Anne-Karine Strøm er så vidt jeg kan se den eneste i Europa som har klart å havne på sisteplass i Eurovision to ganger på tre år. The First Day of Love fant få tilhengere blant juryen.

Før vi går til vinneren vil jeg også bemerke det nederlandske bidraget fra Mouth & MacNeal, som kom på tredjeplass. I See A Star er ei ikke halvgærn poplåt med utradisjonell framføring.

Sverige vant. En eller annen gjeng kalt ABBA. De sang om et slag. Husker ikke hvordan det gikk med dem etterpå.

1975 – Stockholm, Sverige
Nitten land deltok, etter at blant annet Frankrike gjorde sin retur og Tyrkia gjorde sin debut. I tillegg innførte man poengtallene vi kjenner i dag – 12, 10, 8, 7, 6, 5, 4, 3, 2, 1.

Tyrkias debut reddet Norge fra nok en sisteplass, da Ellen Nikolaysens Touch My Life ikke traff noen nerver hos juryene. Seieren gikk til Nederland, med gruppa Teach-Ins Ding-a-dong. Man bør heller ikke overse det ekstremt 70-tallete britiske bidraget, Let Me Be The One.

1976 – Haag, Nederland
Igjen klarte Anne-Karine Strøm å havne sist, denne gangen med låta Mata Hari. Heldigvis var dette siste gang vi sendte henne ut i Europa. Norge og Finland var de eneste nordiske landene med i konkurransen dette året – Sverige hadde ikke råd, og Danmark hadde et langt opphold fra konkurransen på 70-tallet.

Frankrikes andreplass gikk til Catherine Ferrys svært kreativt døpte Un, deux, troix. Storbritannias First Price-ABBA-gruppe Brotherhood of Man tok seieren hjem med låta Save Your Kisses For Me, som av uforståelige årsaker er blitt en Eurovision-klassiker.

1977 – London, Storbritannia
I klassisk britisk 70-tallsstil måtte konkurransen utsettes med en måned fordi det var streik i BBC. Regelen om at sangene måtte foregå på morsmålet ble gjeninnført.

Dermed valgte Sverige det svenskeste bidraget de kunne finne: dansebandet Forbes. Låta deres het Beatles, og dere skal få et utvalg av teksten:
Beatles gav oss sin musik, ‘Yesterday’ vad den var fin
Alla älska’ melodin, yeah yeah yeah…

Det ble en soleklar sisteplass på svenskene. Norge sendte en purung Anita Skorgan, som formodentlig ikke hadde møtt Jahn Teigen ennå, og Casanova endte på 14. plass. Irland tok tredjeplassen med It’s Nice To Be In Love Again, Storbritannias 2. plass-låt var en fin metafor for landets tilstand i perioden (Rock Bottom), mens Frankrike sendte vinnerbidraget. Marie Myriams L’oiseau et l’enfant fikk femten poeng mer enn Storbritannia.

1978 – Paris, Frankrike
Sier jeg Jahn Teigen, så vet dere vel hva som kommer nå? Jadda…
MIL ETTER MIL ETTER MIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIL…

En velfortjent nullpoenger på Norge, der altså. Selv Björn Skifs, som glemte deler av teksten i sitt svenske bidrag, klarte seg bedre.

Bedre gikk det også for Israel, som tok hjem sin første seier og like godt skapte en internasjonal discohit i samme slengen. I tillegg er Izhar Cohen and the Alphabeta sin låt A-Ba-Ni-Bi den første i Eurovision-historien til å bli sunget på røverspråk.

OK, det krever kanskje litt nærmere forklaring: på hebraisk brukes det såkalte bet-språket av barn på samme måte som røverspråk i Norge. Etter hver stavelse setter man inn en B og en gjentakelse av vokalen. A-Ba-Ni-Bi blir dermed «ani», eller «jeg». Hele refrenget er A-ba-ni-bi o-bo-he-bev o-bo-ta-bach, eller «ani ohev otach» – «jeg elsker deg».

Jordan, som sendte konkurransen på TV, skal visstnok ha gått over til svart skjerm da det ble klart at Israel kom til å vinne.

1979 – Jerusalem, Israel
Dette var en årgang som hadde alt. Vinneren, israelske Hallelujah av Milk and Honey, synes jeg personlig ikke er noe tess, men til gjengjeld var dette konkurransen som ga oss Dschinghis Khan. Tyskernes selvoppkalte låt endte på 4. plass, men lever med oss for alltid.

I motsatt ende av tabellen finner vi Belgia og Østerrike. Sistnevnte prøvde å utnytte at konkurransen ble holdt i en så historisk og konfliktfylt by, med låta Heute in Jerusalem. De ble belønnet med hele fem poeng. For Norges del ble det Anita Skorgan igjen, denne gangen med Oliver. Det ble en helt ålreit 11. plass.

Kenneths Eurovisionhistorie – 1964-1971

1964 – København, Danmark
Dessverre eksisterer det relativt få videoopptak av dette årets Eurovision – visstnok på grunn av en brann hos Danmarks Radio. Video av hele konkurransen finnes i det franske TV-arkivet, men er ikke blitt digitalisert ennå. Heldigvis finnes det lyd.

Vinneren dette året var Italias Non ho l’età, framført av Gigliola Cinquetti. I de tidlige utgavene av Eurovision finnes det voldsomt mye gørr kjedelige ballader, men Non ho l’età er blitt en av mine favoritter – fantastisk enkel og minimalistisk. Andreplassen gikk til britiske Matt Monro, som…ja, jeg trenger vel ikke si hva sangen hans preges av, det var det samme vaset Storbritannia hadde sendt før.

Nok en gang havnet fire låter på null poeng – Jugoslavia, debutanten Portugal, Sveits og Tyskland. Norge unnslapp denne skjebnen, kanskje fordi vi sendte Arne Bendiksen, som framførte låta Spiral. Refrenget lyder:
Livet har nå fått fasong, jeg føler meg sveisen og fjong
Svever i lykkerus rundt i et kremmerhus
Under en rosa ballong

Dette knapt et år etter Jeg vil ha en blå ballong. Liten tvil om hva Arne Bendiksen var mest glad i på 60-tallet.

1965 – Napoli, Italia
Dette året debuterte Irland, mens Sverige meldte sin retur etter et år utenfor det gode selskap, så antallet deltakerland kom opp i hele 18! Fire av disse skulle igjen havne på null poeng – Belgia, Finland, Spania, Tyskland. Finlands bidrag dette året er en helt spesiell stilstudie i konseptet «stage presence» – en ubarbert Viktor Klimenko ser bekymret inn i kamera med armene på ryggen, mens han synger sin ballade i verdens mest monotone stemmeleie.

Norge unnslapp med nød og neppe nullpoengeren. Kirsti Sparboes Karusell handler om at tenårings-Kirsti er med to kamerater på tivoli, og er et fantastisk bevis på at eufemismer ikke var en like stor greie på 60-tallet:
Mamma, hvem skal jeg kjøre med først
Kanskje Arne, for han er jo størst?

Apropos eufemismer og ordspråk: årets vinner var Luxembourg, med Poupée de cire, poupée de son, framført av (ja, franske…) France Gall. Låta er en slags parodi på tenåringspop, fylt med dobbeltbetydninger og ordspill. 18 år gamle Gall var for ung og naiv til å forstå tekstene hun selv sang, og følte hun ble utnyttet av låtskriver Serge Gainsbourg.

1966 – Luxembourg
Endelig en pallplassering på Norge! Åse Klevelands Intet er nytt under solen er rett og slett ei god gammeldags norsk 60- og 70-tallsvise. Den ble kun slått av Sverige (Lill Lindfors og Svante Thuresson sang Nygammal vals, som prøvde å gjenskape et gammelt eventyr med 60-tallsspråk) og Østerrike (Udo Jürgens Merci, Cherie, som heldigvis var avskjed for Eurovision-chansonen).

Sisteplassene dette året gikk til Monaco og Italia. Italia hadde sendt Domenico Modugno tilbake til konkurransen, men Dio, come ti amo føles mest av alt som en desperat og på grensa til rabiat kjærlighetssang.

Kirsti Sparboe – Wikipedia
Kirsti Sparboe var Norges Eurovision-artist intet mindre enn tre ganger. På de tre konkurransene fikk hun til sammen fire poeng.

1967 – Wien, Østerrike
Endelig vant et bidrag med litt fart i seg – og selvfølgelig skulle britene stå for det. Sandie Shaws Puppet on a String har tvilsom tekst, men er faktisk ei ganske morsom låt (selv om Sandie Shaw hater Eurovision-versjonen med tusen solers intensitet). Irland klarte sin til da beste plassering med Sean Dunphys If I Could Choose (som faktisk er en ganske fin ballade).

Sisteplassen (og null poeng) gikk til Sveits, mens Kirsti Sparboe ble nest sist for andre gang. Dukkemann hadde nok en litt mer meningsfylt tekst enn Karusell, men det skortet fortsatt på evnen til å treffe det europeiske publikum.

1968 – London, Storbritannia
Det e langt igjen te Royal Albert Hall – men ikke hvis du deltok i Eurovision i 1968. Dette var også den første konkurransen som ble filmet i farger. Det ble ikke gjentakelse av seieren fra året før for Storbritannia, selv om Cliff Richards Congratulations regnes som et av de beste bidragene i konkurransens historie. Seieren, med ett poengs margin, gikk til Spania og Massiel, som hadde ei låt som het noe så kreativt som…La, la, la.

Jah. Ikke overraskende ryktes det at Spania kjøpte seg til denne seieren. Congratulations er i alle fall den klart beste låta i mine ører. Norge sendte heller ikke noen musikalsk høydare denne gangen, Odd Børres Stress er ganske typisk seint 60-tall/tidlig 70-tall, men heller ikke denne gangen havnet vi sist. Den æren tilfalt Finland og Nederland. Finlands bidrag…ja, igjen, den finske fortolkningen av konseptet «stage presence».

1969 – Madrid, Spania
Den kanskje mest kaotiske og kontroversielle konkurransen i Eurovision-historien, og ikke bare fordi den ble avholdt i Franco-Spania. Mer om det etter hvert, først må vi bare ta sisteplassen: Kirsti Sparboe klarte det hun hadde prøvd på to ganger allerede. Oj, oj, oj så glad jeg skal bli er rett og slett ei helt håpløs låt. Hun skal være glad for det ene poenget hun fikk.

Men jo, kontroversen: det fantes ingen regler for hva man skulle gjøre om to bidrag hadde like mange poeng den gangen. Hva gjør man da hvis fire låter ender opp i toppen, med like mange poeng? Jo, man gir alle fire seieren. Dermed ble det seier på Frankrikes Frida Boccara (Un jour, un enfant), Nederlands Lenny Kuhr (De troubadour, den beste av disse fire i mine øyne), Spanias Salomé (Vivo cantando), og Storbritannias Lulu (Boom Bang-a-Bang).

1970 – Amsterdam, Nederland
Fire land valgte å boikotte Eurovision i 1970: Finland, Norge, Portugal og Sverige. I tillegg måtte man finne ut hvilket av de fire landene som skulle være vertskap. Til slutt kom Nederland opp av hatten.

Med bare tolv deltagere, måtte man strekke litt på programmet. Resultatet ble begynnelsen på et format vi kjenner igjen i dag: en lang åpningssekvens, og «postkort» fra hvert land. Og så lagde man tiebreakers, selvfølgelig.

Vinneren ble for første gang – men ikke siste ­– Irland. Dana var bare 18 år, men All Kinds of Everything ble begynnelsen på en stor, internasjonal artistkarriere. Hun slo Storbritannia og Mary Hopkin (som er mest kjent for Those Were The Days). Verre gikk det for Luxembourg, som endte på null poeng som eneste land.

1971 – Dublin, Irland
Alle boikott-landene var med på moroa igjen i år, og fikk selskap av Malta, som debuterte med sisteplass. Dermed sparte de Norge for den ydmykelsen, selv om Hanne Kroghs Lykken er slettes ikke var så verst – og lanserte hennes karriere.

I motsatt ende av tabellen fant man for første og eneste gang Monaco. De hadde hyrt inn et helfransk mannskap, og artisten Séverine hevdet på et tidspunkt at hun aldri hadde vært i landet. Uansett vant Un banc, un arbre, une rue med god margin over Spanias og Tysklands bidrag, som fulgte på pallplassene etter.

Kenneths Eurovisionhistorie – 1956-1963

For første gang i historien skal ikke hele Europa få nyte flere timer med sangtastrofer, dramatikk, dårlig humor og resultatopplesere som melker sine femten sekunder i rampelyset. Koronaviruset har, som kjent, tvunget Eurovision til å avlyse årets konkurranse i Rotterdam.

Men frykt ikke! I tillegg til alle ersatzprodukter som legges fram på TV, hadde jeg nemlig laget et langt dokument med oppsummeringer av alle Eurovision-konkurranser som jeg hadde tenkt å legge ut i dagene før konkurransen – og det har jeg tenkt å gjøre likevel! Dette er hvordan en fyr med sterke meninger om og lite peiling på musikk har sett seg gjennom mange (men ikke alle) låter fra intet mindre enn sekstifire år med Eurovision. Vi kjører åtte år hver dag, fram til vi når 2019. Det betyr at vi starter helt tilbake i 1956 og går til 1963 i dag.

Refrain – Wikipedia

Lys Assia, som sto for ca. halvparten av Eurovision-bidragene de første årene.

1956 – Lugano, Sveits

I 1956 sendte sju land to bidrag hver, framførte hovedsakelig for radio, og poengsummene ble aldri offentliggjort. La oss bare si at konseptet ikke var helt ferdigutviklet den gang.

Det eneste vi fikk vite av resultater var vinneren: Lys Assia fra Sveits med låta Refrain. Den var, i likhet med ganske mange bidrag i Eurovisions første tiår, en fransk-inspirert chanson om tapt kjærlighet. I grunn ikke det mest interessante året.

1957 – Frankfurt, Tyskland
Nå begynte formatet å bli mer gjenkjennelig. Denne gangen var det ti land med på leken, deriblant det første nordiske bidraget: Danmark sendte Skibet skal sejle i nat av duoen Birthe Wilke og Gustav Winckler. De debuterte med en tredjeplass! Som kuriosa kan det nevnes at de kysset på slutten av sangen, og det ble det lengste kysset i Eurovision-historien – fordi en producer glemte å gi dem et forhåndsavtalt signal når de skulle slutte.

Nederland gikk til topps dette året, med…enda en chanson: Corry Brokkens Net als toen. Verre gikk det for Østerrike. Bob Martins Wohin, kleines Pony? fikk tre av til sammen hundre poeng. Og ja, låta handler om at en mann spør ponnien sin om hvor de skal ri…

1958 – Hilversum, Nederland
Storbritannia trakk seg ut, men Sverige kom inn, så antallet land forble det samme. Det mest kjente nummeret fra 1958-utgaven var trolig Italias Nel blu dipinto di blu, eller Volare som den ble kjent som, framført av Domenico Modugno. Den ble en kjempehit, og klatra til og med til topps i USA – og vant en Grammy! Det ble imidlertid ingen Eurovision-seier på Italia. Den gikk til det mye kjedeligere franske bidraget, Dors, mon amour av Andre Claveau.

Rett etter kom Lys Assia, som opptrådte for Sveits for tredje år på rad (hun hadde i tillegg sunget begge Sveits’ bidrag i 1956). I år gikk sangen på tysk og italiensk og het Giorgio. Sisteplassen i 1958 gikk til fjorårets vinner, Corry Brokken, sammen med Luxembourgs Solange Berry. De fikk ett poeng hver. Hittil hadde de altså ikke fått noen av de beryktede nul points.

1959 – Cannes, Frankrike
Nå ville Monaco bli med på festen, og i tillegg kom Storbritannia tilbake, mens Luxembourg trakk seg ut – dermed ble det til sammen elleve land som deltok. Vinneren i år var Nederlands Teddy Scholten, som sang låta Een beetje. Hun smilte og ertet seerne under framføringen, som sikkert var voldsomt skandaløst på den tida.

Monaco debuterte med sisteplass. Jacques Pills’ Mon ami Pierrot fikk ett stakkarslig poeng. Dette året markerte også begynnelsen på en britisk tradisjon: elendige kjærlighetssanger sunget med veldig dårlig amerikansk aksent, som kom på andreplass. Sing, Little Birdie er mildt sagt ikke noen musikalsk høydare.

1960 – London, Storbritannia
Nederlandsk statskringkasting var blakke, så konkurransen havnet i Storbritannia. Luxembourg vendte tilbake og Norge kom med for første gang! Vi hadde jo plutselig fått fjernsyn, og kunne leke med de voksne. Nora Brockstedts Voi voi kom da også på en respektabel fjerdeplass, selv om låta først og fremst er ganske platt (og rent lyrisk sett er voi voi-ene ganske malplasserte).

Storbritannia fortsatte tradisjonen jeg nevnte fra i fjor med Bryan Johnsons Looking High, High, High. Luxembourg prøvde seg for første gang – og siste gang på 30 år – med et bidrag på luxemburgsk. Camillo Felgens So laang we’s du do bast endte med ett eneste poeng. Vinneren var Frankrike. 18 år gamle Jacqueline Boyer sang om elskeren Tom Pillibi som visstnok er rik, vellykket og populær, men samtidig en lystløgner av rang.

1961 – Cannes, Frankrike (igjen)
Dette året fikk Finland, Jugoslavia og Spania bli med. Norge sendte Nora Brockstedt igjen, denne gangen med Sommer i Palma, som heller ikke er stort å skrive hjem om. Vinneren ble Luxembourg, som kloke av skade sendte et franskspråklig bidrag: Jean-Claude Pascals Nous les amoreux. Man bør selvfølgelig nevne at Pascal er…fransk. Dette skulle bli en luxemburgsk tradisjon i mange år framover.

I år var den kjipe kjærlighetslåta med dårlig amerikansk aksent som endte på andreplass Are You Sure? av duoen The Allisons. Delt sisteplass med ett poeng hver havnet hos Belgia og Østerrike.

1962 – Luxembourg
Dette året presterte man noe så imponerende som en firedelt sisteplass. Dette var dessuten første gang noen av landene endte med null poeng. De fire heldige landene var Belgia, Nederland, Spania, og Østerrike.

Seierspallen var helt og fullstendig franskspråklig, med Frankrike på topp etterfulgt av Monaco og Luxembourg (som sendte Camillo Felgen igjen, med større hell). Isabelle Aubrets Un Premier Amour fortjener ingen videre anerkjennelse fra vår side, men det som fortjener anerkjennelse er at Norge sendte noen som ikke var Nora Brockstedt! Inger Jacobsens Kom sol, kom regn var rett nok enda en chanson, men likevel.

1963 – London, Storbritannia
Denne gangen var det Frankrike som ikke kunne hoste opp pengene til å være vertskap for andre gang på tre år. Roald Øyen havnet i begivenhetenes sentrum denne gangen: han skulle lese opp de norske stemmene, men leste dem opp i feil rekkefølge. Han ble bedt om å gjenta dem i rett rekkefølge, men ba vertskapet komme tilbake til ham etter resten av landene hadde lest opp sine stemmer. Da vertskapet ringte opp igjen, var stemmene på mystisk vis tilsynelatende blitt omrokkert…

…noe som ga Danmark sin første seier! Ekteparet Grethe og Jørgen Ingmanns Dansevise fikk 42 poeng og havnet to poeng foran Sveits. Esther Ofarims T’en va pas var objektivt sett ikke noen bedre låt, men sveitserne hadde grunn til å være bitre. De fikk kanskje sin hevn gjennom at Norge, sammen med Finland, Nederland og Sverige, fikk den beryktede nullpoengeren dette året. Anita Thallaugs Solhverv (ja, med hv) traff ingen juryhjerter.

Den norske juryen i 1963 var visstnok en gjeng studenter som var blitt plukka opp av NRK samme dag, sendt til Marienlyst, og fikk høre låtene to ganger gjennom høyttalere.

Ikke rart det ble kaos.

Telelinsesaken – et innblikk i osloensernes frustrasjon og usikkerhet

Norge har en merkelig hovedstad. Det er få hovedsteder i Vest-Europa som har en mindre tydelig definert identitet enn Oslo. Selv ikke et denonym som alle kan enes om har man klart å etablere – jeg bruker osloenser i overskriften med vilje. Det var et av de mange forsøkene på å skape et nytt innbyggernavn. Det betyr selvfølgelig ikke at Oslo ikke har særpreg, eller at byen ikke er spesiell. Det er bare veldig vanskelig å definere en «typisk osloborger» på en nøytral måte.

Den klareste delen av Oslos identitet er at alle som bor i byen er smertelig klar over at de vil få skylda for veldig mye rart i andre kanter av landet. Innflytteren Sveinung Rotevatn har skrevet om hvordan selv han går over til å lure på «kva er det dei inne i Oslo finn på no» når han er på Nordfjordeid der han opprinnelig kommer fra.

Det er i dette perspektivet man må forstå opprøret mot Dagbladets artikkel om Markveien på Grünerløkka. Uansett om det er fortjent eller ikke, har osloboerne fått en enda sterkere følelse av å bli gjort til syndebukk de siste årene. De ser et Oslohat som politikere og medier lett kan bruke til sin fordel. Det var dette jeg tror mange så da Dagbladet slo opp om at folk ga faen i regler for sosial avstand på Grünerløkka. Dette er hvorfor mange på internett har fortsatt diskusjonen også etter at sjefredaktør Alexandra Beverfjord kom med et grundig forsvar av artikkelen.

Oslofolk ser denne framstillingen av et fravær av nasjonal dugnadsånd på selveste Grünerløkka, symbolet på en hipsterhovedstad som har mistet kontakten med resten av landet, som oppisking av et hat blant lesermassen i de resterende 85 prosent av landet til tabloid fortjeneste. De er lei.

Selv om mange av de som har reagert mye på artikkelen nok innser at det er litt for mye folk ute og går på Løkka, er de lei. Lei av at folk som aldri setter sine bein i byen mener de vet alt om den, og hva slags folk som bor der.

Selvfølgelig er ikke Oslo den eneste hovedstaden som opplever dette. Over hele Europa klager folk om fjerne hovedstadseliter og storbyer som er blitt overgitt til muslimene, enda langt på vei de fleste innbyggerne er hvite med kulturkristen bakgrunn. Men kanskje Oslos posisjon som en merkelig hovedstad med en utydelig identitet i et merkelig land med en utydelig identitet gjør innbyggerne ekstra sårbare overfor det. Det er i alle fall min teori.

Forbehold 1: som journalist er jeg alltid svært skeptisk til bilder som er manipulert på en eller annen måte – i dette tilfellet ikke gjennom telelinse, men ved å zoome inn på det tidspunktet som passet best til historien de ville fortelle. I tillegg var en fotograf fra min egen arbeidsgiver ute og tok bilder av folk som gikk altfor tett i Oslo helgen før, da uten noe slikt, så det bør rett og slett ikke være nødvendig.

Forbehold 2: jeg er oppvokst i og bor i Bærum (som naturligvis fører med seg sin egen frustrasjon og usikkerhet over egen identitet). Jeg har bodd i, jobber i og foretar det meste av min sosiale omgang i Oslo, så jeg føler en viss tilhørighet til byen likevel. Men her tillater jeg meg likevel å være en utenforstående med tilsynelatende mye innsikt.

Hvordan ditt forsøk på å snakke engelsk som dronningen kan komme i veien

Hver gang en norsk minister (eller nobelkomitéleder) skal holde pressekonferanse på engelsk, får norske sosiale medier en ny hobby: å fortvile over den «latterlig dårlige engelsken» deres.

Og min hobby blir å fortvile over den hobbyen.

Det er nemlig sjelden noe feil med ordforrådet eller grammatikken til nordmannen. Kanskje en glipp eller en norvagisme her og der, men det er fullt mulig å forstå hen. Selve uttalen er som regel også av høy standard – ingen av russernes problemer med engelske vokaler, eller franskmennenes vane med å droppe H-er der de skal være med og legge dem inn der de ikke hører hjemme.

Nei, det er aksenten denne nasjonen av bedrevitere fortviler over. Å ha tegn til at man er norsk i intonasjonen er nemlig et tegn på svakhet. Det er noe som gjør oss til latter over hele verden. Det er pinlig! Skammelig! Jeg har sett dette bli brukt som argument for at engelskundervisningen i norske skoler er for dårlig, ja, til og med som argument for at undervisningen i norske skoler burde foregå på engelsk!

Problemet er at det aldri har fantes noen med engelsk som morsmål som klager på den norskengelske aksenten. For både Thorbjørn Jagland, Jens Stoltenberg, Erna Solberg, og langt på vei de fleste nordmenn klarer utmerket godt å gjøre seg forstått på engelsk, og det er det som er formålet med språk.

Det er ingen dagsaktuell pressekonferanse som gjør at jeg skriver dette innlegget. Heller en tråd på Twitter, og en diskusjon jeg hadde i ettertid. Den har fått meg til å ta opp et syn jeg har hatt i lang tid.

Aksent er irrelevant. For mye fokus på aksent går utover resten av språket.

En ting er at det ikke finnes noe folkeslag i verden som snakker engelsk som fremmedspråk uten aksent. De som skårer høyest på EF English Proficiency Index er Nederland. Har dere hørt en nederlender snakke engelsk noen gang? Du kan høre hvor hen kommer fra det sekundet hen åpner kjeften. Norge kommer på tredjeplass, foran flere land der engelsk er et offisielt språk (Singapore, Kenya, Filippinene, for å nevne noen). Selv om Thorbjørn Jagland, Jens Stoltenberg, og Erna Solberg alle høres svært norske ut, er det ingenting som skiller dem fra Mark Rutte, Stefan Löfven, eller Mette Frederiksen.

En helt annen ting er at den liksom-amerikanske/britiske aksenten du har jobbet så hardt med å perfeksjonere, faktisk kan komme i veien for både din og andres forståelse. For din egen del handler det om at en morsmålsnær aksent signaliserer til andre at engelsknivået ditt er svært høyt – og dermed kan svaret du får på et enkelt spørsmål som «Where is the train station?» være så fylt med hverdagslige og slangaktige begrep at du ikke henger med selv. Selv har jeg aldri hatt dette problemet med engelsk (det er tross alt morsmålet mitt), men derimot med tysk og spansk. Jeg har alltid hatt lett for å lære meg uttale, og for å imitere aksenter på fremmedspråk. I dag bruker jeg det ikke lenger når jeg snakker med morsmålstalende – da signaliserer jeg tvert imot så tydelig så mulig «dette er ikke et språk jeg snakker flytende, vennligst svar langsomt og tydelig».

På den andre siden kan en «for god» engelsk aksent komme i veien når to som ikke har engelsk som morsmål skal snakke språket med hverandre. Her skal jeg bruke et eksempel fra en venninne av meg, som ofte var i kontakt med en østeuropeisk taxisjåfør i hjembygda. Hennes mor snakket en ganske enkel barneskoleengelsk, mens min venninne har jobbet med aksenten og snakker noe amerikansk-nært. Likevel var det hennes mor som hadde lettest for å snakke med taxisjåføren, som selv hadde ganske labre engelskkunnskaper (og tydeligvis snakket enda mindre norsk). Trolig skyldtes dette to ting: at morens engelsk brukte flere lyder som er gjenkjennelige på de fleste indo-europeiske språk (det er en grunn til at russere sliter med engelske vokallyder), og at moren visste hun måtte legge en større innsats i å gjøre seg forstått, framfor å snakke korrekt.

Er man i utlandet, kan det dessuten ofte lønne seg å tilpasse seg til den lokale engelske aksenten. Dette gjelder både i setningsstruktur («Tomorrow I return» framfor «Could I come back tomorrow?») og uttale. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg ofte tilpasser engelsken min til nordmenns engelskuttale her i Norge. Senest før jul fikk jeg en påminnelse om hva som kan skje hvis man ikke gjør det, da en annen venn av meg ikke skjønte bæret da jeg snakket om nabolaget Liddliddly (Little Italy) i New York.

Den korte oppsummeringen her er: snakk engelsk for å bli forstått, ikke for å være perfekt. Vær fornøyd med den norske aksenten din! Og gå i skammekroken neste gang du kaller den «pinlig».

PS: Jeg skal heller ikke legge skjul på at jeg ofte bruker den norskengelske aksenten, og mange andre aksenter, i humor og parodier. Aksenter er til for å mobbes, og det er tilfelle overalt i verden.

Tullete Trump-trolling

Gjennom de siste årene har flere amerikanske presidentkandidater prøvd å gjøre valgkampen til, for å si det helt brutalt, en pissekonkurranse.

Joe Biden uttalte at han ville utfordret Trump til slåsskamp.* Bill de Blasio gjorde et poeng av at han er høyere enn presidenten. Og nå prøver altså Michael Bloomberg å stille på at han ikke jukser i golf og at han spiser biff på vanlig måte.

Jeg skjønner hvorfor de gjør det. Donald Trump takler den typen kritikk mye dårligere enn et normalt menneske. Men valgkampen handler ikke om å plage Trump – den handler om å overbevise et par hundre millioner amerikanere om at man er rett menneske til å styre landet.

Da kan ikke demokratene nøye seg med trolling. For det er nettopp det dette er. De prøver å kopiere de kule gutta og jentene fra internett. I USA er det et vanlig rykte at dette er hovedformålet med Bloombergs valgkamp. Bloomberg spiller også på størrelsen på Trumps formue (den er mye mindre enn hans egen), som om det amerikanske velgere ønsker seg er en milliardær fra New York, bare ikke Donald Trump.

Kun to av de relevante mannlige kandidatene har hevet seg over dette tullet: Bernie Sanders og Pete Buttigieg. Skal jeg synse vil jeg tro det handler om at disse to aldri var sjef i skolegården. De har alltid vært i feil ende av slikt.

Derfor har de holdt seg til de to inngangene som vil skape rabalder blant oss andre: Trump fører dårlig politikk, og han er for moralsk forkvaklet til å være president. De fleste av oss var aldri sjef i skolegården. Vi var aldri de prototypiske alfahannene. Et mindretall av amerikanske velgere stemte på en fyr som opptrer som alfahann i 2016. Det ligger et stort logisk sprang i å anta at amerikanerne derfor ønsker seg at demokratenes kandidat skal drive valgkamp mot Trump som om de leder to ulike gjenger i skolegården.

Det ligger nå an til at Bernie Sanders får den demokratiske nominasjonen. Gjør han det, håper og tror jeg at han fortsetter å unngå denne typen angrep. Donald Trump er kanskje så skruppelløs at han tar seg nærmere av påstander om høyde, rikdom og fysisk styrke enn anklager om lav moral, men det er lite relevant for den jevne amerikaner. En ting er når nettroll engasjerer seg for en kandidat, slik tilfellet har vært siden begrepet nettroll ble oppfunnet. Det er noe helt annet når kandidatene selv tror de vinner fram på dette.

* Det taler til Bidens ære at han senere beklaget uttalelsen.

De utstøtte kan få sjansen på ny i Irland

Bilderesultat for republic of irelandDet virker stadig mer sannsynlig at Irlands statsbærende parti, Fianna Fail, skal få sjansen igjen av velgerne etter ni år i opposisjon.

Irland går til valgurnene om 16 dager – lørdag 8. februar. Da skal velgerne finne ut hvilke 160 personer som skal sitte i parlamentets underhus, Dail Eireann. Sakene det står om er klassiske valgkampsaker – helsevesenet trenger flere senger og varme hender, det er boligkrise i deler av landet, og folk har begynt å bry seg om klimakrisen. Men det har også mulighet til å bli en historisk milepæl for Irland. Siden 2011 har landet vært regjert av Fine Gael, som tradisjonelt har vært landets nummer to-parti etter Fianna Fail. Bakgrunnen for dette var ikke overraskende finanskrisa – og Fianna Fail har aldri tilbrakt lengre tid i skammekroken. Nå kan det altså være slutt.

Bilderesultat for fine gael
Logoene til Fine Gael (venstre) og Fianna Fail.

Det skiller egentlig ikke så mye mellom disse partiene i praktisk politikk, begge er liberalkonservative «big tent»-partier. Forskjellen ligger i historien – etter den irske uavhengighetskrigen på tidlig 1920-tall delte landet seg i to leire: den ene var fornøyd med avtalen de hadde fått med Storbritannia, selv om det betydde at de ikke kunne bli republikk i første omgang, den andre var misfornøyd, og det ble utkjempet en borgerkrig over dette. Fine Gael stammer fra den såkalte «pro-treaty»-leiren, mens Fianna Fail stammer fra «anti-treaty»-siden. Etter at Fianna Fail kom til makta for første gang i 1932 satt de med makten i 61 av 79 år fram til 2011.

I valget i 2011 ble Fianna Fail redusert til tredje største parti, passert med god margin av både Fine Gael og Labour. De to sistnevnte dannet en koalisjonsregjering med stort flertall under Fine Gael-lederen Enda Kenny, og jobbet de neste fem årene med å få Irland ut av krisetilstandene landet hadde havnet i. Irland var et av PIIGS-landene, som led mest i hele EU etter en spekulasjons- og boligboble med enorm vekst i offentlig forbruk som overhodet ikke var bærekraftig. I dag er situasjonen en annen, økonomien går tålelig greit, og boligbobla har blitt snudd til boligkrise i andre retningen. Mange irer har derimot ikke fått være med på veksten, og de offentlige tjenestene lider fortsatt under de enorme innsparingene som ble gjort for å betale tilbake gjeld.

I valget i 2016 fikk Fine Gael og Labour merke dette, særlig i form av en upopulær vannavgift. Fine Gael beholdt plassen sin som største parti tross store tap, mens Labour kollapset nesten totalt og mistet 2/3 av oppslutningen sin. Fine Gael ble likevel sittende som mindretallsregjering, med støtte fra Fianna Fail – en helt utenkelig situasjon i irsk politikk. Året etter valgte Kenny å gi seg, og helseministeren Leo Varadkar ble forfremmet til Taoiseach (statsminister).

Leo Varadkar 2016.jpg
Statsminister (Taoiseach) Leo Varadkar

Det som har reddet regjeringen siden 2016 har vært Brexit. Når du selv leder det mest EU-positive landet i unionen, og din eneste nabo velger å si takk og farvel, er det klart at du får litt arbeidsro. Varadkar anses av de fleste irer for å ha vært en kompetent leder og forhandler på dette området, særlig med tanke på Nord-Irland, som mange irer naturligvis føler et tett bånd til. Nå nærmer imidlertid den store dagen seg, og dermed er den uformelle borgerfreden avlyst.

Meningsmålingene som har kommet ut siden valget ble utskrevet 14. januar peker på et maktskifte. Fianna Fail er blitt største parti, og Micheál (uttales Mi-hål) Martin foretrekkes som Taoiseach over Leo Varadkar. Dette maktskiftet kommer imidlertid ikke bare til å være enkelt for Martin. Fianna Fails tradisjonelle koalisjonspartner, Progressive Democrats, gikk i oppløsning under finanskrisen. Sinn Fein, Irlands tredje største parti de siste årene, ligger an til å få en oppslutning på rundt tjue prosent. Partiet er IRAs gamle politiske fløy. Mens de nekter å sitte i det britiske parlamentet (fordi de da må avlegge en troskapsed til dronningen), og er et mer alminnelig «big tent»-parti for republikanere og katolikker i Nord-Irland, plasserer de seg godt til venstre i irsk politikk. Så lenge Fine Gael og Fianna Fail er ganske like (Fine Gael er tradisjonelt litt mer liberalistiske og pro-europeiske), og Labour Party er utradert (de ligger fortsatt rundt 5% på målingene) er det rett og slett mye rom for Sinn Fein.

Green Party, som satt i regjering med Fianna Fail fram til 2011, opplever nå en renessanse lik mange andre grønne partier i Europa og ligger oppunder 10 prosent. Flere andre små partier sitter i parlamentet. I tillegg har Irland en sterk tradisjon for uavhengige parlamentsmedlemmer, en tradisjon som ikke er blitt svekket av den politiske og økonomiske uroen i landet det siste tiåret.

Micheal Martin (official portrait).jpg
Opposisjonsleder Micheál Martin

Onsdag kveld gikk den første debatten mellom Varadkar og Martin. Mens Martin prøvde å angripe, anerkjente Varadkar at hans regjering ikke har levd opp til forventningene, lovet bot og bedring, og minnet velgerne om hva Fianna Fail gjorde sist de hadde ansvaret. Uansett hvem av dem som leder Irlands største parti etter valget, skal de få en vanskelig jobb med å danne regjering – og styre landet gjennom de vanskelige tidene som ventes etter Brexit. Noen analytikere spår at flere titalls tusen jobber ryker i Irland – et land på størrelse med Norge.

FAKTA:

– 158 medlemmer (TDs) skal velges til underhuset Dail Eireann (oftest bare Dail). De velges gjennom preferansevalg i 39 valgkretser, som hver velger tre til fem medlemmer.

– Dail Eireanns president (Ceann Comhairle) gjenvelges automatisk.

– Etter valget velges også overhuset, Seanad Eireann, indirekte av ulike paneler.

PARLØR:

– Dáil Éireann: Parlamentets underhus. Uttales Dål Erin.

– Seanad Éireann: Parlamentets overhus. Uttales Sjanad Erin.

– Taoiseach: Statsminister. Uttales Ti-sjåkk.

– Tánaiste: Visestatsminister. Uttales Ta-nesjte.

– Fianna Fáil: Irlands nest største parti, tradisjonelt det største. Uttales Finneh Fål.

– Fine Gael: Irlands største parti, tradisjonelt nest størst. Uttales Fine Geil.

– Sinn Fein: Irlands tredje største parti. Uttales Skinn Fejn.

 

Sagaen om Antonio Brown

refer to caption

Foto: Keith Allison

Sagaen om Antonio Brown har vært den store snakkisen i amerikansk toppidrett den siste måneden – og ser nå ut til å ha nådd et foreløpig endepunkt, ved at Brown er blitt fristilt av New England Patriots – det tredje laget som har kvittet seg med ham på knapt et halvt år. Men hvordan endte vi med at en av amerikansk fotballs beste spillere er blitt til radioaktivt anfall for alle 32 lag?

La meg gjøre en liten oppsummering…

Antonio Brown ble født 10. juli 1988 i Miami, og vokste opp i byen. Han var stortalent i både amerikansk fotball og friidrett på videregående, men hadde såpass håpløse karakterer at han ikke slapp til på Florida State University, der han ville gå. Istedenfor endte han, etter noen omveier, opp på Central Michigan University, der han gjorde en imponerende karriere. Han hadde spilt en rekke posisjoner oppgjennom, men på CMU etablerte han seg som wide receiver.

En wide receiver er spilleren som tar imot de fleste pasningene i amerikansk fotball. De løper gjerne langs kantene på banen, og den viktigste oppgaven deres er å løpe raskt og unnvike forsvarsspillere.

I 2010 gikk Antonio Brown inn i NFL Draft – utvalgsprosessen for lagene å velge nye spillere. Der ble han valgt ut av Pittsburgh Steelers som 195. spiller totalt – av 255 totalt. Ikke ansett som et altfor stort talent, altså. Men han etablerte seg i løpet av de neste sesongene, mens de fleste spillerne som blir valgt så langt nede gjerne blir fristilt i løpet av noen måneder. Allerede i sin tredje sesong fikk han en gigakontrakt på fem år, med årslønn på 7,66 millioner kroner. På sine første sju sesonger i Steelers-drakten scoret han til sammen 50 touchdowns, noe som er et imponerende høyt tall.

I løpet av denne perioden begynte egoet til Antonio Brown å vokse. Det er noe man bare må regne med for store idrettsstjerner. I tillegg etablerte han seg som en slags badboy. Stadig vekk fikk han bøter fra ligaen for overdreven feiring (ja, det er en greie). Men fram til 2017 så de fleste humoren i det.

Under en sluttspillkamp mot Cincinnati Bengals i januar 2016, ble Antonio Brown truffet av Vontaze Burfict i høy fart – hjelm mot hjelm. Brown falt som en potetsekk i bakken og måtte forlate kampen med en solid hjernerystelse. Burfict fikk tre kampers karantene. Hvorfor er det relevant? Mange tror at noe skjedde med hodet til Antonio Brown i denne situasjonen. Mange spillere i NFL og amerikansk fotball for øvrig sliter med hjerneskaden CTE etter karrieren – kronisk traumatisk encefalopati. Denne artikkelen fra Tidsskriftet Den norske legeforening beskriver sykdommen.

Uansett begynte divataktene til Brown gradvis å gå fra morsomme til direkte skadelige for laget. I 2017 begynte han å få et dårligere forhold til resten av laget, og særlig quarterback Ben Roethlisberger, som var mannen som kastet alle de gode pasningene til ham. Ved flere anledninger gikk Brown bananas på sidelinjen i etterkant fordi han mente han skulle fått ballen. De begynte å krangle i offentligheten – Roethlisberger er kjent for å lufte frustrasjoner over navngitte lagkamerater på radio, mens Brown tok det ut på sosiale medier.

Men 2018 var året der det virkelig skulle komme ut av kontroll.

  • Brown valgte å ankomme treningsleiren i juli med helikopter, kort tid etter at han kritiserte media for personfokuset på ham.
  • Etter en kritisk reportasje om Brown på nettstedet espn.com, truet Brown med vold mot journalisten på Twitter. “@jessewashington wait to I see u bro we gone see what your jaw like”. Han valgte å slette tweeten i etterkant, men som kjent blir ingenting faktisk borte på internett.
  • Da en tidligere Pittsburgh Steelers-ansatt kritiserte Antonio Brown og mente han ville vært ingenting uten lagkameratene, svarte Brown «Trade me, let’s find out». Så valgte han å droppe to fellestreninger. Og skylde på media.
  • I oktober ble han saksøkt fra to ulike hold for en episode i hjembyen Miami i april. Antonio Brown kom hjem til leiligheten sin og oppdaget at han var blitt frastjålet kontanter og et skytevåpen (som han av en eller annen grunn ikke hadde i safe). Han mente at sikkerhetspersonalet i leilighetskomplekset var innblandet i tyveriet, og gikk fullstendig av hengslene. Han kastet to vaser, en divan og andre møbler ut fra balkongen – i 14. etasje. Møblene landet kun centimeter unna en to år gammel gutt og bestefaren hans. Gutten ble nesten drept og hadde hatt mareritt og store problemer med å sove etter episoden. Søksmålene fra guttens familie og eieren av leilighetskomplekset ble gjort opp i juli 2019.
  • Noen timer før en kamp ble Antonio Brown tatt mens han kjørte Porsche i opp mot 160 kilometer i timen – i en 70-sone. Mens det var et bankran i gang i nærheten. Det ble utrolig nok ikke førerkortbeslag, men bøter på i overkant av 3.500 kroner til sammen – det inkluderer boten for at han ikke møtte opp i retten.
  • Under en trening før sesongens siste kamp (som Steelers måtte vinne for å komme til sluttspillet) begynte Brown å krangle med Roethlisberger. Til slutt ba Roethlisberger Brown om å forlate treningen, Brown kastet en ball på Roethlisberger, og skulket resten av treningene den uka. Likevel dukket han opp på stadion i tro om at han skulle få spille – noe han ikke fikk. Steelers vant uten ham, men andre resultater gikk ikke deres vei, så laget fikk ikke sluttspillplass likevel.
  • I januar skal moren til et av Antonio Browns fem barn ha levert ungen og deretter krevd at Brown skulle betale for ungens frisørtime. Brown nektet, ting eskalerte, og det endte med at Brown dyttet kvinnen i bakken.

I mars valgte Steelers å gjøre det uunngåelige – de byttet bort Brown til Oakland Raiders, i bytte mot noen plasser i det årets Draft. NFL opererer med et lønnstak, og på grunn av måten handelen ble foretatt på, og Browns kontrakt, sitter Steelers igjen med drøyt 20 millioner dollar de ikke kan bruke framover. At de er villige til å sitte igjen med et slikt tap sier mye om Antonio Brown.

Men festen var ikke over der…

  • I juli valgte en kokk å saksøke Brown, ettersom han ikke hadde gjort opp for seg for et oppdrag kokken fikk hos ham. Summen det skal gjelde er oppunder 350.000 kroner.
  • I august ble Brown saksøkt av en tidligere personlig trener. Heller ikke her hadde Brown gjort opp for seg, ifølge treneren. Her skal summen ha vært 64.000 kroner.
  • Kun et par dager senere kom det fram at Brown hadde fått forfrosne føtter. Midt på sommeren. I California. Bakgrunnen skal ha vært at han gikk inn i et kryoterapikammer med sandaler på føttene. I et kryoterapikammer er temperaturen nede i 120 minus. På grunn av skaden gikk Brown glipp av store deler av treningsleiren med Raiders.
  • august krevde Brown å få lov til å bruke hjelmen han hadde brukt gjennom mesteparten av karrieren, enda denne ikke lenger møtte NFLs kvalitetskrav. Den neste måneden nektet han å møte på flere treninger fram til han fikk viljen sin. Til slutt måtte han gi tapt og bruke en ny hjelm.
  • september fikk Brown bot på nesten en halv million kroner fra lagledelsen, ettersom han hadde droppet flere treninger uten gyldig fravær. Han la ut bilde av boten på Instagram, noe ligaen ikke var fornøyd med.
  • Dagen etter valgte Antonio Brown å konfrontere sportssjef Mike Mayock. Det ble til et voldsomt munnhuggeri der Brown skal ha kalt Mayock «cracker», som er et rasistisk begrep for hvite (ja, slike begreper finnes faktisk). I tillegg skal Brown ha truet med å slå til Mayock, og måtte holdes tilbake av flere lagkamerater.
  • Han unnskyldte seg i et møte med laget 6. september, og alt virket å være tilgitt. Men Raiders valgte likevel å trekke tilbake all garantert lønn fra kontrakten hans, og tvinge Brown til å tjene penger kamp for kamp.
  • Da krevde Brown å bli fristilt, noe han også ble – men ikke før han fikk en bot på nesten to millioner kroner for konfrontasjonen med Mike Mayock.

Dette skjedde kun kort tid før sesongen begynte. Samme dag ble Brown enig med New England Patriots om en ettårskontrakt. Patriots er laget som har vært klart mest dominerende i amerikansk fotball etter årtusenskiftet, med seks Super Bowl-titler. De er også kjent for å kunne få orden på urolige spillere. Derfor var det mange som trodde at dette skulle fungere.

  1. september kom det et nytt søksmål, fra en annen tidligere personlig trener. Britney Taylor hevder at hun ble voldtatt av Antonio Brown ved tre forskjellige anledninger. Brown hevder at han hadde et samtykkende forhold med Taylor. Tross anklagene spilte Brown for Patriots mot Miami Dolphins. Men uroen var ikke over med det.

– 16. september kom en ny anklage om seksuell trakassering fra en annen kvinne.

– Samme dag hevdet en lege at Brown hadde en voldsom fjertefrekvens under timer hos ham, inkludert at han fjerta rett i ansiktet til legen og lo av det. Det er jo ikke på samme planet som voldtekt, men likevel…I tillegg mener legen at Antonio Brown skylder ham over 100.000 kroner i konsultasjonsregninger.

– Torsdag kom det fram at Brown har sendt truende tekstmeldinger til en av kvinnene som anklaget ham for seksuell trakassering. I samme slengen valgte Nike å avslutte alle forbindelser med Antonio Brown.

I går kveld norsk tid valgte altså New England Patriots å fristille Antonio Brown. Det alle venter på nå, er å se om noen lag vil være desperate nok til å plukke ham opp, eller om han i praksis er ferdig med sporten.

Kenneths store NFL-guide

I år feirer NFL 100-årsjubileum. Sesongen begynner på torsdag med ligaens to eldste lag i sitt 199. oppgjør – Green Bay Packers skal til Chicago for å møte Bears.

Regler: Kan du finne her. Jeg skal skrive en oppdatert versjon en gang, men denne holder fint.

Hvordan foregår NFL-sesongen? De 32 lagene er delt inn i to conferences á 16 lag hver (AFC og NFC), som igjen er delt inn i fire divisjoner á 4 lag hver (North, East, South, West). I grunnspillet spiller lagene 16 kamper (alle lag får én friuke, slik at det er totalt 17 grunnspillsuker) mot motstandere både innenfor og utenfor egen divisjon og conference. Grunnspillet varer fra kommende helg til siste helg i desember.

Sluttspillet foregår innenfor conferencene gjennom januar. Vinnerne av hver divisjon, samt de to beste lagene som ikke vant sin divisjon, spiller mot hverandre gjennom tre utslagsrunder. Vinnerne av sluttspillet i hver conference møtes i Super Bowl i februar.

Her følger en presentasjon av lagene. Jeg vil nevne i farta at på 60-tallet eksisterte en parallell liga ved navn AFL. Da AFL og NFL slo seg sammen, oppsto Super Bowl-fenomenet. Samtidig anerkjenner NFL ulike lags mesterskap i AFL, noe som betyr at noen år vil det tilsynelatende være to vinnere.

AFC East:

Buffalo Bills
Grunnlagt: 1960
Mesterskap: 1964, 1965 (AFL)
Laget som aldri helt får det til. Bills har den litt tvilsomme æren av å ha tapt fire Super Bowls på rad på begynnelsen av 90-tallet. Siden da har de stort sett hengt i kjelleren igjen – de gikk 18 år uten sluttspillplass fram til 2017. I år er de et lag som kanskje kan lukte på en sluttspillplass, men like gjerne kan være dårligst i ligaen. Fansen kaller seg Bills Mafia og er mest kjent for å knuse bord.

Miami Dolphins
Grunnlagt: 1965
Mesterskap: 1972, 1973
Kjent for å være det eneste laget som gikk ubeseiret gjennom sesongen (i 1972). I tillegg var de laget til den beste spilleren som aldri vant Super Bowl, Dan Marino. I dag er Dolphins evig middelmådige, og det ser ikke ut til å endre seg i år.

New England Patriots
Grunnlagt: 1960
Mesterskap: 2001, 2003, 2004, 2014, 2016, 2018
Laget som gikk fra middelmådighet til NFLs mektigste lag under trener Bill Belichick og quarterback Tom Brady. Begge er her fortsatt, og spørsmålet er om de klarer ett siste Super Bowl sammen. De resterende 95% av landet håper innstendig at dette ikke skjer.

New York Jets
Grunnlagt: 1960
Mesterskap: 1968
Foreløpig endestasjon for Kåre Vedvik. Han har ikke akkurat kommet til dekket bord. Jets har vært håpløst middelmådige helt siden det ene mesterskapet på slutten av 60-tallet, med noen få unntak. Fansen er kontinuerlig rasende over alt som skjer, og kulturen i klubben er mildt sagt ikke bygd for å vinne. Klubben er kjent som arbeiderklassens klubb i New York.

AFC North:

Baltimore Ravens:
Grunnlagt: 1996
Mesterskap: 2000, 2012
Ravens kom til verden da Cleveland Browns flytta til byen, men måtte la navnet og historikken bli igjen i Cleveland. Navnet ble Ravens, etter hovedverket til byens store sønn, Edgar Allan Poe. Ravens er kjent som et solid defensivt lag, og så også i år, men det stilles store spørsmålstegn ved om angrepsspillet klarer å følge opp.

Cincinnati Bengals
Grunnlagt: 1968
Mesterskap: Ingen
Et lag som starter helt på nytt i år. Bengals har vært uheldige gjennom hele sin 51-årige historie, har tapt to Super Bowls, og tapte fem sluttspillskamper på rad tidligere i dette tiåret. Nå har de endelig kvitta seg med hovedtrener Marvin Lewis etter 16 år. Det er tid for å gjenoppbygge klubben. Dermed kan de ikke vente seg resultater i år.

Cleveland Browns
Grunnlagt: 1946/1999
Mesterskap: 1950, 1954, 1955, 1964
Browns har en interessant historie. De kom inn i NFL i 1949 etter å ha spilt i en annen liga, var det dominerende laget på 50-tallet, og gikk så inn i mange års middelmådighet (med unntak av noen år på 80-tallet). I 1995 valgte eieren Art Modell å flytte laget til Baltimore, men fikk pent beskjed av NFL om å la navnet og historikken til klubben bli igjen i Cleveland. Så grunnla man en ny klubb i 1999 med samme navn. De har, med solid margin, vært det verste laget i NFL de siste 20 årene. Kun én gang har de kommet med i sluttspillet, og for to år siden ble de andre lag i historien til å tape samtlige 16 grunnspillkamper. I år har de endelig fått litt håp og optimisme – Baker Mayfield er en av de mest lovende quarterbackene i ligaen, og de har signert flere store navn i resten av laget. Mange tipper dem på sluttspillplass i år. Den som lever får se.

Pittsburgh Steelers
Grunnlagt: 1933
Mesterskap: 1974, 1975, 1978, 1979, 2005, 2008
Steelers er en av de evige stormaktene i NFL, kjent som et mektig defensivt lag med sterk arbeiderklassementalitet. I fjor ble de imidlertid mest kjent som en såpeopera, med ukentlige krangler mellom spillere og ledelse, spillere og spillere, og ledelse og ledelse. I år er drama queen numero uno, Antonio Brown, forsvunnet fra klubben. Men er utenomsportslig ro nok til å hjelpe klubben til gammel storhet?

AFC South:

Houston Texans
Grunnlagt: 2002
Mesterskap: Ingen
NFLs nyeste lag, kom til i 2002. Har ikke hatt mange gode sesonger på sine 17 år, men har en av ligaens beste forsvarsspillere i J.J. Watt og har kommet til sluttspillet tre av de siste fire sesongene. Kan de ta det neste steget i år?

Indianapolis Colts
Grunnlagt: 1953
Mesterskap: 1958, 1959, 1968, 1970, 2006
Colts har en usikker framtid foran seg. Etter å ha levd av ligaens beste quarterbacks i 20 år (Peyton Manning og Andrew Luck) har Luck valgt å legge opp i en alder av 29 etter å ha vært skadeplaget i mange år. Dermed vet ingen hvordan det går med laget denne sesongen, og hva de har å bygge på etter en fin fjorårssesong.

Jacksonville Jaguars
Grunnlagt: 1995
Mesterskap: Ingen
På folkemunne kjent som laget alle glemmer at finnes. Jaguars fikk helt ut av det blå en av sine beste sesonger noensinne i 2017, basert på et veldig solid forsvarsspill, men i 2018 falt de tilbake til normalen og vant kun 5 av 16 kamper. I år har de prøvd å oppgradere angrepsspillet for å gjenskape litt av gløden fra 2017. Vil det funke?

Tennessee Titans
Grunnlagt: 1960/1997
Mesterskap: 1960, 1961
Titans var laget ingen riktig kunne forstå seg på i fjor. Den ene uka gikk det helt håpløst dårlig mot et høkkertlag, den neste slo de et av ligaens beste mannskaper. Mye tyder på at det kan gå samme vei i år. Titans begynte sin eksistens i Houston som Houston Oilers, men ble flytta til Nashville på 1990-tallet. I countrybyen har de hatt høyst varierende resultater, men var best på begynnelsen av 2000-tallet da de til og med kom seg til Super Bowl.

AFC West:

Denver Broncos
Grunnlagt: 1960
Mesterskap: 1997, 1998, 2015
Det oransje mannskapet fra Mile High City begynner på nytt i år, etter noen skuffende sesonger etter Super Bowl-seieren i 2015. Spørsmålet blir om de klarer å gjenskape magien under John Elway (97 og 98) og Peyton Manning (15) som gjorde dem til et av ligaens mest respekterte lag.

Kansas City Chiefs
Grunnlagt: 1960/1963
Mesterskap: 1962, 1966, 1969
Chiefs begynte faktisk i Dallas som Dallas Texans, men valgte å flytte nordover da NFL plasserte Dallas Cowboys der. De har kanskje ligaens mest vanvittige angrepsspill under quarterback Patrick Mahomes, som leverte en imponerende sesong i fjor. I år har de skjerpa forsvarsspillet, men klarer Mahomes å levere på samme nivå? Og klarer hovedtrener Andy Reid å vinne Super Bowl på ørtogførtiende forsøk?

Los Angeles Chargers
Grunnlagt: 1960/1961/2017
Mesterskap: 1963
Chargers er representasjonen av California for meg. Vakkert angrepsspill, ingen fans, verdens kjipeste eier. De flytta fra San Diego til Los Angeles foran 2017-sesongen, og holder nå til i et bittelite (i NFL-målestokk) stadion som stort sett er fylt med bortelagets fans. Likevel leverte de en veldig solid sesong i fjor, og kom til andre runde i sluttspillet. Klarer de å gjenta suksessen i år, i den siste sesongen før de flytter til et stadion på NFL-størrelse?

Oakland Raiders
Grunnlagt: 1960/1995
Mesterskap: 1967, 1976, 1980, 1983
Raiders skal spille sin siste sesong i Oakland før de reiser til Las Vegas, noe som blir et endelig brudd med byen og kulturen som har gjort klubben stor. De holdt faktisk til i Los Angeles fra 1982 til 1995, og er fortsatt den mest populære klubben i den byen. Nå forsvinner rebellimaget og arbeiderklassementaliteten de har bygd opp gjennom mange år. Foran sin siste sesong i Oakland har Raiders henta inn mye gode spillere, men klarer de å holde fred? Antonio Brown og Vontaze Burfict hater hverandre, Richie Incognito har noen skruer løs. Klarer hovedtrener Jon Gruden å holde husfreden?

NFC East:

Dallas Cowboys
Grunnlagt: 1960
Mesterskap: 1971, 1977, 1992, 1993, 1995
Laget som en gang kalte seg America’s Team. Eieren Jerry Jones er en av de mektigste i NFL, men det har ikke blitt sportslig suksess av det de siste to tiårene. Fjoråret var et slags unntak, i det de kom til sluttspillet, men de har fortsatt ikke kommet seg forbi andre sluttspillkamp siden 1995. Til resten av landets store fornøyelse. Har ettermiddagskampen på Thanksgiving.

New York Giants
Grunnlagt: 1925
Mesterskap: 1927, 1934, 1938, 1956, 1986, 1990, 2007, 2011
Et av NFLs gamle storlag, som ligger an til et gjenoppbyggingsår. Eli Manning, som har ledet laget siden 2004 og vunnet to Super Bowls, er nær slutten av karrieren. Da er det greiere å se på historikken og kulturen rundt laget. Giants er kjent som et tøft, defensivt storbylag, med en litt mer bemidlet fanskare enn Jets, men fortsatt uten det glimmeret man kanskje kan vente seg av et New York-lag.

Philadelphia Eagles
Grunnlagt: 1933
Mesterskap: 1948, 1949, 1960, 2017
Eagles har et spennende år foran seg. To år etter mesterskapsåret 2017 er de avhengige av at den eksepsjonelt gode quarterbacken Carson Wentz holder seg frisk gjennom en hel sesong, noe han ikke har gjort de siste to årene. Og forsvarsspillet ser solid ut, men har Wentz nok gode spillere med seg i angrepet? Uansett kommer Eagles-fansen til å være grinete og destruktive – dette er byen som måtte smøre inn lyktestolpene med olje så ikke fansen skulle klatre i dem da Eagles vant Super Bowl…

Washington Redskins
Grunnlagt: 1933
Mesterskap: 1937, 1942, 1982, 1987, 1991
Laget med verdens mest politisk ukorrekte navn og NFLs verste drittsekk av en eier ligger an til nok et håpløst år. Med en veldig, veldig ekkel skade på quarterbacken Alex Smith i fjor står de igjen med masse spillere som ikke holder nivået eller er for urutinerte til å være med i toppen. Entusiasmen blant de vanligvis svært ivrige supporterne til Washington er også synkende, mye takket være nevnte eier. Man kan regne med mange tomme stoler på stadion i år.

NFC North:

Chicago Bears
Grunnlagt: 1920
Mesterskap: 1921, 1932, 1933, 1940, 1941, 1943, 1946, 1963, 1985
Bears røk ut av sluttspillet i fjor ved å bomme på et relativt enkelt field goal i sluttsekundene. Undertegnede ler enda. Ellers er laget som vanlig svært solid defensivt – som fan av erkerivalen sier undertegnede at forsvaret rett og slett er fryktinngytende. Angrepet er avhengig av at quarterback Mitch Trubisky spiller bedre. Ellers blir det en ny skuffende sesong i Chicago.

Detroit Lions
Grunnlagt: 1930
Mesterskap: 1935, 1952, 1953, 1957
NFLs nest tristeste lag, etter Browns. Laget som klarte å tape alle 16 grunnspillkamper samme år som finanskrisen ødela byens økonomi for godt. Laget som har vunnet én sluttspillkamp de siste 60 årene. Få har høye forhåpninger til laget i år, med en trener som leter etter sin egen identitet og muligens har mista garderoben. Det koselige med Detroit er at de alltid har tidligkampen på Thanksgiving.

Green Bay Packers
Grunnlagt: 1919
Mesterskap: 1929, 1930, 1931, 1936, 1939, 1944, 1961, 1962, 1965, 1966, 1967, 1996, 2010
Undertegnede grugleder seg til denne sesongen. NFLs mest tradisjonsrike lag skal prøve seg med en ny hovedtrener, men med den samme solide (men aldrende) quarterbacken. Lille Green Bay (104.000 innbyggere) har fostra fram laget med flest mesterskap i NFL og byen lever og dør for klubben. Kan Aaron Rodgers få Super Bowl nummer to, som han desperat har prøvd å få i alle år?

Minnesota Vikings
Grunnlagt: 1961
Mesterskap: Ingen. INGEN!
Laget som alltid bommer på field goals når det gjelder mest. Laget som tapte fire Super Bowls på 70-tallet – og aldri kom tilbake. Vikings er kjent som NFLs største nesten-lag. I år er de et litt større spørsmålstegn. De kom seg nesten til Super Bowl i 2017, brukte enorme mengder penger på quarterbacken Kirk Cousins, og fant ut hvorfor resten av ligaen ikke ville satse på ham. I år er de et lag som enten kan vinne divisjonen eller ende sist. Eller et sted midt i mellom.

NFC South:

Atlanta Falcons
Grunnlagt: 1965
Mesterskap: Ingen
De siste fire sesongene har alltid Atlanta vært et av de mest spennende lagene på angrepssida. Og tilsvarende begredelige defensivt. Hva som skjer i år er veldig uvisst. Angrepet er fortsatt spennende, men har mista litt av gnisten fra tidligere år. Men etter så mange år med nesten får det briste eller bære for laget – etter i år kan vinduet for å vinne Super Bowl være i ferd med å lukke.

Carolina Panthers
Grunnlagt: 1995
Mesterskap: Ingen
Et lag som har en skjebnesesong i år. Klarer quarterback Cam Newton å holde seg frisk og spille gode kamper, kan det bli sluttspillplass. Hvis ikke kan det være kroken på døra for trener Ron Rivera, og slutten på en epoke i Panthers-historien. 2015-sesongen endte med Super Bowl. I årets sesong kan det bære mot kjelleren igjen…

New Orleans Saints
Grunnlagt: 1967
Mesterskap: 2010
I fjor ble Saints ranet for en plass i Super Bowl, og de har ikke tenkt å la noen glemme det. En tvilsom dommeravgjørelse sørget for at de ikke fikk muligheten til å avgjøre semifinalen mot LA Rams. I år er de fortsatt godt rustet til å slåss om en Super Bowl-plass, men dette kan være siste sjanse for quarterback Drew Brees, som begynner å bli veldig gammel i idrettssammenheng.

Tampa Bay Buccaneers
Grunnlagt: 1976
Mesterskap: 2002
Buccaneers er laget som begynte med å tape sine første 26 kamper (NFL-sesongen varte bare i 14 kamper da), for så å gradvis bygge seg opp til en Super Bowl-seier i 2002…og så falle fra igjen. I år er de et spennende lag fordi de er ledet av den nye hovedtreneren Bruce Arians, men få regner med at de vil slåss om sluttspillplass. Samtidig er de gjerne et lag som ødelegger for andre.

NFC West:

Arizona Cardinals
Grunnlagt: 1920/1988
Mesterskap: 1925, 1947
Cardinals er rett og slett nesten alltid et trist lag å følge med på. På sine nesten hundre år har de vært i sluttspillet ti ganger. De har flyttet fra Chicago, til St. Louis, til Phoenix i Arizona uten at det har brakt hell med seg. I år starter de på nytt for andre gang på to år, med ny hovedtrener med tvilsomme kvalifikasjoner og nok en ny quarterback. Kan de gjøre jobben? Nei, sier undertegnede.

Los Angeles Rams
Grunnlagt: 1936/1946/1995/2016
Mesterskap: 1945, 1951, 1999
Fjorårets Super Bowl-taper, tross at de leverte en fantastisk sesong med nydelig angrepsspill. Hovedtrener Sean McVay regnes nærmest som Jesusbarnet i NFL for tida, og det antas at de vil konkurrere om Super Bowl-plass igjen. Fallhøyden er enorm i lagets siste sesong før de flytter inn på nytt stadion. Blir det nytt Super Bowl-forsøk eller blir det tilbake til middelmådigheten som preget årene i første Los Angeles-periode, samt mesteparten av St. Louis-perioden fra 1994 til 2016?

San Francisco 49ers
Grunnlagt: 1946
Mesterskap: 1981, 1984, 1988, 1989, 1994
49ers investerte stort i nye spillere foran fjorårssesongen – og så var alle nysigneringene skadet før de var kommet halvveis. I år er de selvfølgelig avhengige av at dette ikke skjer, men om det skulle gå i havn, er det mulig for dem å gå langt. Jimmy Garoppolo har stort potensiale på quarterbackplass, og om han får levd ut det potensialet over en hel sesong lukter det sluttspill. Ellers lukter det middelmådighet og stadig mer masing om gullalderen på 80- og 90-tallet.

Seattle Seahawks
Grunnlagt: 1976
Mesterskap: 2013
Et lag som på merkelig vis har klart å holde seg i toppen, selv om den generasjonen forsvarsspillere som sikret laget en Super Bowl-seier i 2013 nå stort sett er ute av laget. Russell Wilson er plutselig blitt den best betalte quarterbacken i ligaen, og om han har en god sesong kan også denne gjengen nå langt. De kommer i hvert fall aldri til å holde kjeft om hvor mye lyd de lager på stadion…

Mine tips:

AFC East:
1. Patriots
2. Bills
3. Dolphins
4. Jets

AFC North:
1. Browns
2. Steelers
3. Ravens
4. Bengals

AFC South:
1. Texans
2. Colts
3. Jaguars
4. Titans

AFC West:
1. Chiefs
2. Chargers
3. Raiders
4. Broncos

NFC East:
1. Eagles
2. Cowboys
3. Giants
4. Redskins

NFC North:
1. Packers
2. Bears
3. Vikings
4. Lions

NFC South:
1. Saints
2. Falcons
3. Buccaneers
4. Panthers

NFC West:
1. Seahawks
2. 49ers

3. Rams
4. Cardinals

Lag i fet får sluttspillsplass.

Mine tips til sluttspillet (norsk rekkefølge på lagene, ikke amerikansk)

Wildcard-runde:
Texans-Steelers
Browns-Chargers
Seahawks-49ers
Eagles-Falcons

Divisjonsrunde:
Chiefs
-Browns
Patriots-Steelers
Packers-Eagles
Saints-Seahawks

Championshiprunde:
Patriots-Chiefs
Saints-Packers

Super Bowl:
Saints-Chiefs

Sluttspillmodell i Toppserien – begynnelsen på slutten for norsk klubbfotball!

I helga har Fotballtinget innført drastiske endringer i formatet til Toppserien og 1. divisjon for kvinner. Med 186 mot 40 stemmer innførte man følgende endringer:

– Både Toppserien og 1. divisjon reduseres til ti lag.
– De fire beste i Toppseriens grunnserie spiller en «mesterskapsliga» der vinneren blir seriemester. Vinneren får også plass i Champions League. Poengene fra grunnserien nulles, men de får med seg bonuspoeng: 6–4–2–0.
– Nummer 5–10 spiller, pluss nummer 1 og 2 på nivå to, spiller en «kvalifiseringsliga» (der lagene starter på null). Det blir altså åtte lag, som spiller enkel serie.
– Nummer 7 og 8 i «kvalifiseringsligaen» rykker ned.
– Nummer seks i «kvalifiseringsligaen» spiller kvalik mot nummer 1 i «opprykksligaen» på nivå to. Vinneren blir å finne i Toppserien året etter.
– Dette betyr altså at det kan bli opptil 30 prosent nedrykk fra Toppserien. Og opptil 30 prosent opprykk fra nivå to.
– Vinneren av «kvalifiseringsligaen» får mulighet til å spille om Champions League-plass mot nummer to i «mesterskapsligaen».

Selvfølgelig er dette bruk av kvinnefotballen som prøvekanin for lignende endringer på herresiden. Så om du tror dette ikke angår ditt yndlingslag, tro om igjen. Jeg tror heller ikke dette er en prøvekanin som vil bli lyttet til dersom det går ad undas.

Sluttspillsmodell og kutt i antall lag gir ikke flere attraktive kamper
Dette er alltid et av hovedargumentene når slike forslag kommer opp. Og joda, det er klart at i fjor hadde ikke de to siste serierundene i Toppserien veldig mye å si. Men hva skjer egentlig når man innfører sluttspill? Med NFFs modell blir det potensielt flere spennende kamper i sluttspillet – dette er korrekt. Men hva med lagene mellom 5. og 10. plass? De siste årene i Toppserien har det typisk gått veldig raskt å etablere et toppsjikt, et mellomsjikt, og et bunnsjikt. Hva skal lagene i mellom- og bunnsjiktet gjøre? Er man kommet til runde 14 i grunnspillet og det kun er teoretiske muligheter til å havne i topp fire, er det bokstavelig talt ingenting igjen å spille for – poengene nulles ut i kvalifiseringsligaen! I tillegg vil man mot slutten av sluttspillet også ende opp med unødvendige kamper, da ikke alle plassene i sluttspillet fører med seg noe. Er det seks poeng opp til andreplassen, og to kamper igjen, vil laget på 4. plass ikke ha noe å spille for.

Selv om dette gjelder mest på herresiden, vil jeg ta med dette også: et argument man gjerne hører er at «men da får vi jo flere kamper mot erkerivalen vår». For det første stemmer dette kun om man havner i samme liga som erkerivalen. Havner ikke Stabæk eller Vålerenga i topp fire i denne modellen, blir det flere kamper mot Kolbotn, Fart og Avaldsnes istedenfor mot LSK Kvinner. For det andre kan man fort ende opp med å drepe rivaliseringen på den måten. En av de viktigste faktorene i rivalisering i fotball er at hvis man har tapt mot laget man hater, må man leve med at det er nesten seks måneder før man kan ta hevn – seks måneder der irritasjonen og frustrasjonen får lov til å syde. Vil det være tilfelle når lag møtes fire ganger i året, slik tilfellet vil bli i mesterskapsligaen? I denne sammenheng er det også verdt å nevne at da Danmark gikk over til sluttspillsmodell på herresiden, falt tilskuersnittet med 1.250 tilskuere i første sesong (!), fra 7.253. Snittet falt med ytterligere 200 tilskuere året etter.

Ulogiskheter
Det første ulogiske momentet har jeg allerede nevnt ovenfor. Det betaler seg overhodet ikke å komme på 7. istedenfor 10. plass i grunnspillet. Innser man tidlig i sesongen at det ikke blir topp fire, er det bare å chille fram til grunnspillet er over. I teorien masse muligheter for å gi unge talenter spilletid, for så vidt, men…

Det andre er dette med Champions League-plass nummer to. Den skal altså ikke gå til 2. plass i serien, som man har pleid å gjøre, men til vinneren av et oppgjør mellom vinneren i nedrykksligaen mot andreplassen i mesterskapsligaen! Hvem i huleste fant på dette? Selv Hypercube ville trolig sett på dette og konkludert med at dette er funnet opp av en ledelseskonsulent i intens pillerus! Resultatet av dette er altså at et 1. divisjonslag i teorien kan ende opp i Champions League.

Å treffe med formen
Som nevnt pleier Toppserien å dele seg i tre sjikt ganske tidlig. Dette vil neppe forandre seg stort – denne serieformen vil ikke gjøre at avstandene minkes. I halvparten av de ti siste sesongene har det skilt tre poeng eller mindre mellom 4. og 5. plass. Dermed kan det ende med at én kamp avgjør hvem som ender i sluttspillet, framfor prestasjonen over hele sesongen. I tillegg kan det lønne seg å ta femteplassen, ettersom seier mot på papiret lettere lag i nedrykksligaen kan gi muligheter til Champions League-plass. Da lønner det seg å treffe med formen i september-oktober-november, framfor hele sesongen.

Lukket serie
Selv om et 1. divisjonslag i teorien kan ta en Champions League-plass, er ikke dette særlig sannsynlig. Det er mer realistisk, grunnet nivåforskjellen mellom divisjonene, at Toppserien isteden blir en helt lukket serie – a la hvordan GET-ligaen i ishockey er i en god del sesonger. Bidrar det egentlig til bedring av norsk kvinnefotball? Faren er at lagene – særlig de som ikke ligger helt i toppsjiktet i Toppserien – blir på stedet hvil, ettersom de har få insentiver til å spisse nivået.

Talentutvikling?
Kan sluttspill og færre lag bidra til bedre talentutvikling? Det er en påstand man kan diskutere. Var det virkelig Belgias overgang til et komplisert sluttspillssystem i 2009 som gjorde at landet fikk en talenteksplosjon? Selv om mange, om ikke de fleste, av landets store talenter utvikles og spiller i andre land? På motsatt side kan man se på Eliteserien etter utvidelsen til 16 lag i 2009. Riktignok kombinert med en økonomisk krise i norsk fotball, førte det til at talenter som Markus Henriksen, Mohammed Fellah, Harmeet Singh, Vegar Eggen Hedenstad, og Marcus Pedersen fikk muligheter framfor middelmådige, dyre utenlandske spillere.

Konklusjon
Jeg sier det samme jeg har sagt hver eneste gang forslag om å redusere antall lag, eller innføre sluttspill: dette handler om et forbund som vil finne en enkel løsning som lar dem vise handlekraft. Landene som har vokst seg store, raskt i internasjonal fotball de siste årene – Belgia, Island, Polen – har tenkt på selve utviklingen av spillere, ikke gått for raske og enkle skrivebordsløsninger. Dette er symbolpolitikk som ødelegger fotballen. Alle som er engasjert i fotballen bør raskest mulig gå til sine klubber og argumentere for at dette forslaget bør utfases igjen alt på neste fotballting, samt at dette aldri bør utprøves på herresiden.