New Zealand del 1

Jeg lovte at jeg skulle se nærmere på valget på New Zealand, og det er det jeg har tenkt å gjøre i de neste par innleggene. Selve valget skal ikke holdes før 20. september, men etter hvert som vinter går mot vår er selvfølgelig partiene på vei over i høygir.

Først: Hva er New Zealand, egentlig?

New Zealand, med avstanden til Australia og en målestokk.

Jeg liker å se på New Zealand som Norges tvillingbror på motsatt side av verden. Om du graver et hull rett ned fra de fleste steder i Norge (og overlever turen gjennom jordas kjerne, såklart) vil du til slutt havne et sted i havet nær Antarktis – og nærmeste land du møter er New Zealand. Landet er litt mindre enn Norge i både befolkning og areal, og er også fjell-, skog- og fjordrikt. Den største forskjellen, geografisk sett, er selvfølgelig at New Zealand består av to øyer. Disse heter noe så fantasifullt som North Island og South Island. Hovedstaden Wellington ligger på North Island, ved sundet som deler de to øyene, mens den største byen, Auckland ligger lenger nord på øya. South Island er større i areal, men befolkningen er betydelig mindre på grunn av geografiske og klimatiske forhold.

New Zealand ligger langt unna alt annet – Australia ligger over 1000 km unna, og er nærmeste land av betydning. Dette medførte at New Zealand ikke var bebodd av mennesker før 1250-tallet. Den innfødte befolkningen, maoriene, kom da over Stillehavet i kanoer¹. De fikk leve i fred og fordragelighet (untatt de mange krigene de førte seg imellom) i 400 år til øya ble oppdaget av nederlenderne i 1642. Europeerne kom dog ikke tilbake før 125 år etterpå, og det var først på 1830-tallet at britene begynte å kolonisere øya. Trusselen om at franskmennene skulle kolonisere øya førte til at britene inngikk en slags sameksistensavtale med maoriene, Waitangi-traktaten. Denne førte til at maoriene i dag er en godt integrert del av befolkningen. De bor i New Zealands byer så vel som på landet, og man aksepterer dem som en del av det «alminnelige» New Zealand. De henger dog fortsatt bak hvite (Pakeha) på de fleste sosioøkonomiske indikatorer, og maoriene representeres fortsatt av egne «Maori seats» i parlamentet.

I 1854 bestemte regjeringen i London seg for å gi New Zealand indre selvstyre, og noen år etter kom den første store innvandringsbølgen idet man oppdaget gull på South Island. Landet skulle markere seg som den mest progressive britiske kolonien på mange felt. I 1873 valgte man en jødisk statsminister, og ble trolig det første landet i den europeiske kultursfæren som valgte en jøde til å bli regjeringssjef. Tjue år senere innførte man to reformer som første land i verden: kvinners stemmerett, og retten til kollektive lønnsforhandlinger. Sistnevnte reform er en viktig del av den nordiske modellen, og vi liker å tro at de nordiske landene var pionerer på feltet – men New Zealand kom altså først. I 1907 fikk New Zealand også noe ytre selvstyre og ble derfor anerkjent som selvstendig stat. Landet har fortsatt den britiske monarken som statsoverhode, og var og er tett knyttet til England – noe som særlig viste seg under 1. og 2. verdenskrig, da New Zealand sendte flere titalls tusen soldater til fjerne Europa for å slåss under britisk kommando.

De første regjeringene i det uavhengige New Zealand gjennomførte noen sosiale reformer som lå foran resten av verden, men det var ikke før den første arbeiderpartiregjeringen² ble valgt i 1935 at velferdsstaten ble innført for alvor. Regjeringen styrte landet fram til 1949, og i den perioden ble store velferdsgoder som sykepenger, gratis helsevesen, åttetimers arbeidsdag, minstelønn, enkepensjon og mye annet innført. I tillegg ble det startet et stort boligbyggingsprogram. I New Zealand er kommunale boliger en- eller tomannsboliger, og etter at de ble solgt ble de svært populære på boligmarkedet, fordi de er bygd av gode materialer. Under arbeiderpartiregjeringen slo også de borgerlige partiene seg sammen til National Party, for å best mulig kunne konkurrere i New Zealands First Past the Post-system³. I 1949 kom det nye partiet til makten, og… gjorde nesten ingenting. Noen mindre justeringer som å avskaffe rasjonering ble gjennomført, men ellers fulgte den første National Party-regjeringen den proteksjonistiske økonomiske modellen med sterk velferdsstat som forrige regjering hadde innført. Riktignok valgte man å intervenere på arbeidsgivernes side under en streik blant havnearbeiderne i 1951, men ellers ble fagforeningenes sterke posisjon også respektert. National regjerte med to treårige avbrudd fra 1949 til 1984, og i denne perioden ble den newzealandske velferdsstaten styrket, konsolidert og skrevet i stein. New Zealand hadde kanskje verdens høyeste levestandard. Den nasjonale selvfølelsen baserte seg på en utstrakt velferdsstat, liten sosial ulikhet, og en paternalistisk regjering som gjennomførte en strengt proteksjonistisk økonomisk politikk. Folk trodde livet i «Fortress New Zealand» aldri skulle forandre seg. Da forandringene kom, kom de raskt, og de kom av to grunner.

Den første grunnen var den newzealandske økonomien. I etterkrigsårene hadde man basert den i stor grad på eksport av ull og meieriprodukter til gamlelandet Storbritannia. Da britene ble med i EU i 1973, ble det markedet lukket for New Zealand. Landet havnet i en krisesituasjon, men nektet å innse det. Istedenfor forsøkte man å industrialisere i en fart, og lånte store mengder penger for å kunne opprettholde den lukkede velferdsstaten. Noen forandringer og ettergivelser ble det – butikkene fikk lov til å være åpne på lørdager (!) i 1980, til store protester fra fagforeningene. Energikrisen og den generelle vestlige stagnasjonen rammet også New Zealand. På dette tidspunktet kunne man sluppet unna med mindre forandringer – men i 1975 valgte landets velgere Robert Muldoon til statsminister. Han beskrev sitt prosjekt som en regjering for «the ordinary bloke». Hans forståelse av «the ordinary bloke» var den hvite, middelaldrende arbeider- og middelklassemannen, som helst skulle være bosatt i National Partys kjerneområder på landet og i de ytre forstedene. Han forsøkte å utvide velferdsstaten og gjøre landet mer selvforsynt. Tiltakene fungerte ikke, og i tillegg åpnet han for store sosiale problemer da han i 1981 lot det sørafrikanske rugbylandslaget dra på turné i New Zealand. Turneen splittet landet og åpnet opp et stort sår – den unge generasjonen, hvite så vel som maorier, var møkk lei av det paternalistiske, ufleksible og stagnerende samfunnet de levde i. National Party overlevde valget i 1981 med knapp margin, og endte opp med å regjere med kun et par mandaters flertall. Etter hvert kollapset Muldoons posisjon innad i partiet også, og det var dette som fikk ham til å gjøre sitt mest fatale feilgrep.

«There’sch going to be a schpechul elecschun»

En junikveld i 1984 snublet en synlig beruset Muldoon ut av partirommet i parlamentsbygningen i Wellington. Han fortalte pressen at det skulle avholdes nyvalg 14. juli. Der og da visste de fleste i partiet at løpet var kjørt. Arbeiderpartiet under David Lange vant enkelt – på TV viste Lange seg som en stor mann, både fysisk og metaforisk. Populariteten hans var skyhøy. Denne populariteten utnyttet den nye finansministeren Roger Douglas til det fulle. I løpet av fire år rakk Douglas å avskaffe nesten alle former for subsidier, fjerne langt de fleste reguleringer og tollmurer, devaluere og flyte den newzealandske dollaren, og erstatte flere former for beskatning med en ny moms. Reformene skjedde raskere enn i noe annet land i Vesten – men så hadde også New Zealand flest ting å ta igjen. Dermed oppsto det også en økonomisk boble basert på vekst i aksjemarkedet, som sprakk sammen med resten av verden mot slutten av tiåret. I 1988 innså David Lange at Arbeiderpartiet holdt på å miste all kontakt med røttene sine – de hadde vært noen hundre stemmer fra å vinne valgdistriktet Remuera, det aller rikeste i hele landet. Douglas fikk sparken, Lange avgikk som statsminister året etter, og Arbeiderpartiet tapte valget så det sang i 1990.

Utenom de store økonomiske reformene, kalt «Rogernomics», gjennomførte David Lange også store forandringer av New Zealands utenrikspolitikk. På tross av at landenes syn på økonomi og sosial velferd var svært avvikende, hadde New Zealand stort sett fulgt etter USA i årene etter krigen. For utenriksministre gikk jobben stort sett ut på å gå i skytteltrafikk mellom Wellington, Canberra og Washington (noen ganger også London), og New Zealand sendte soldater til Vietnamkrigen. USA takket for tilliten den såkalte ANZUS-avtalen ga dem, og brukte New Zealand aktivt som havn for marinen. Dette skulle brått forandre seg i 1985, da David Lange annonserte at landet skulle bli en såkalt «atomfri sone». I utgangspunktet betydde dette at ingen skip med atomvåpen kunne slippe til, men det var da det ble klart at dette også betydde skip som var drevet av atomkraft var det plutselig verre. Dette betydde i praksis de fleste kampfartøyene til den amerikanske marinen. Lille New Zealand var plutselig blitt en alvorlig torn i USAs side. I mars dro Lange til Storbritannia for å debattere den moralske siden ved atomvåpen mot den amerikanske TV-pastoren Jerry Falwell – en debatt sistnevnte fikk ettertrykkelig verbal juling i. New Zealands nye atompolitikk var svært populær både innad i landet og i verden, men landet fikk en kraftig advarsel i juli 1985. Greenpeace-skipet Rainbow Warrior lå i havn i Auckland, og skulle snart nordover for å protestere mot franske prøvesprengninger på Moruroa-atollen⁴. Franske agenter plantet bomber under båten og sprengte den, på ordre fra en emosjonelt ustabil forsvarsminister Charles Hernu. En nederlandsk fotograf ble drept i eksplosjonen. New Zealand fikk 6,5 millioner dollar i kompensasjon for det åpenlyse tilfellet av statlig sponset terrorisme.

I 1990 kom National Party til makten igjen, under Jim Bolger om statsminister. Befolkningen håpet på en mer rolig periode, men den nyutnevnte finansministeren Ruth Richardson hadde andre idéer. Hun gikk løs på de feltene Roger Douglas ikke hadde turt å reformere – arbeidsmarkedet, pensjoner og industrieierskap. Rogernomics ble til Ruthanasia. Befolkningen var frustrert. I 1993-valget overlevde National så vidt, men måtte gjøre to store innrømmelser. Den første var at Ruth Richardson fikk sparken. Den andre var at en folkeavstemning gjorde at valgsystemet ble forandret, noe vi skal komme tilbake til etter hvert. I resten av den fjerde National Party-regjeringen kom det langt færre reformer. Omstruktureringen av den newzealandske økonomien og samfunnet var mer eller mindre fullført, og utover 90-tallet fikk folk det bedre. Særlig bøndene, som var de første til å bli rammet av subsidiekutt, ble nå ivrige støttespillere for den nye politikken. I dag er newzealandsk landbruk mer produktivt og mindre kostbart enn det var for 30 år siden – og bøndene mener å ha det bedre.

Tilbake til valgreformen. Fram til 1996 var systemet i New Zealand såkalt «first past the post», som nevnt tidligere. Man kunne stille i en av de 99 valgkretsene i landet, og fikk man flest stemmer i dette valgdistriktet, fikk man sete i parlamentet. Dette favoriserte naturligvis de to store partiene, og fra 2. verdenskrig og fram til 1990 var det kun ett annet parti som fikk seter i parlamentet⁵. I 1993 vedtok en folkeavstemning at New Zealand skulle gå over til «multi-member proportional representation», eller MMP. Under New Zealands MMP velges det 70 medlemmer fra enmannskretser, som under det gamle systemet. I tillegg velges 50 medlemmer fra en partiliste, på en måte som sørger for at partienes totale antall mandater gjenspeiler stemmeandelen. Systemet benyttes også blant annet i Tyskland. For å gi et eksempel: Si at vi har et parlament med 100 seter. Et parti får 40% av stemmene, og vinner 30 enmannskretser. Partiet vil da få 10 personer innvalgt fra sin liste, og dermed tilsvarer deres antall mandater, prosentandelen av stemmene de fikk i valget. Det første valget der dette systemet ble brukt i New Zealand var 1996-valget, og det fikk enorme konsekvenser. Nye partier dukket opp: den tidligere National Party-statsråden Winston Peters startet opp det populistiske New Zealand First, som ønsket mindre innvandring, mer offentlig pengebruk og mindre utenlandsk eierskap i den newzealandske økonomien. Roger Douglas og hans meningsfeller startet opp ACT, et nyliberalistisk parti som ønsket å føre den økonomiske politikken enda lenger. På venstrefløyen dukket partier som Alliance og De grønne opp. Enden på visa i ’96 ble at både National og Arbeiderpartiet gikk i knestående for å få med NZ First på laget. Etter over en måned med betenkningstid bestemte Peters seg for å la Jim Bolger fortsette i statsministerstolen.

Han satt i kun ett år til. Idet det ble tydelig at Bolger var blitt en belastning for partiet, valgte samferdselsminister Jenny Shipley å gjennomføre et partikupp. Hun ble dermed New Zealands første kvinnelige statsminister, og ble sittende i to år før hun tapte 1999-valget. ‘99-valget var trolig også det første tilfellet i verdenshistorien der begge de to klare statsministerkandidatene var kvinner. Arbeiderpartiets leder het nå nemlig Helen Clark. Hun ble sittende som statsminister i ni år, med vekslende støtte fra De grønne, NZ First, Alliance og kristendemokratiske United Future. Den femte arbeiderpartiregjeringen støttet mesteparten av reformene som var blitt gjort fra før, men valgte å nasjonalisere f. eks jernbanene på nytt, og snu om på noen områder der de mente det var gått for langt. I 2008 førte slitasjen fra ni år med regjering til at National kom til makten igjen, nå under John Key. Key er en utrolig populær mann, og sitter trolig trygt som statsminister fram til minst 2017.

Andre fakta om New Zealand jeg har lyst å dele:

• Kiwifuglen er innfødt i landet, og ordet «kiwi» er også et akseptabelt og vanlig uttrykk for «person fra New Zealand». Frukten kiwi kommer derimot fra Kina, ble så innført i New Zealand på 1900-tallet og fikk navnet da den skulle eksporteres til USA.
• På maori heter New Zealand «Aotearoa», som betyr noe sånt som «Den lange hvite skyens land».
• New Zealands mest berømte innbygger var utvilsomt Sir Edmund Hillary, som var førstemann til å bestige Mount Everest, sammen med den nepalske sherpaen Tenzing Norgay. Etter bestigningen i 1953 brukte han mange år på å hjelpe sherpaene og det nepalske folket. Ellers var han notorisk sjenert og måtte få sin fremtidige svigermor til å fri til kjæresten for seg.
• Newzealanderne er vanvittig glade i rugby, og landet vant VM i 1987 og 2011 (begge ganger på hjemmebane). Ellers liker de også godt fotball (deltok i VM 1982 og 2010), cricket og motorsport.
• Den newzealandske nasjonalsangen heter God Defend New Zealand.
• Ved siden av Pakeha (hvite) og Maori, har landet åpnet for mange andre folkegrupper med årene. Det bor over 100 000 mennesker av kinesisk avstamning i New Zealand, i tillegg til mange fra India, Filippinene og diverse Stillehavsøyer.
• For mange er den newzealandske dialekten helt umulig å skille fra den australske. For meg som interesserer meg for lingvistikk og snakker engelsk som morsmål er det relativt enkelt, men det finnes én enkel regel som de fleste kan benytte seg av:
  – En brite sier «Fish and chips», rett fram.
  – En australier sier «Feesh and cheeps», med lengre vokaler.
  – En newzealander sier «Fush and chups», med svært korte vokaler.
• Fra New Zealand går det direkteruter til Australia, USA, Canada, Japan, Sør-Korea, Kina, Thailand, Malaysia, Singapore, og de fleste Stillehavsøyene. For å fly til London må du fly over Los Angeles.
• Homofile har lov til å gifte seg på New Zealand. Da lovforslaget gikk gjennom tidlig i 2013, ble debatten krydret av denne fargerike talen fra National Party’s Maurice Williamson:
  https://www.youtube.com/watch?v=AfSGOK5jC9I

¹ En vanlig myte er at de kom fra Australia, noe som ikke stemmer. De har ingenting med aboriginene å gjøre, noe som synes både på kultur og utseende.

² Regjeringer i New Zealand sitter i gjennomsnitt nesten ni år, noe som gjør at man bare har gått over til å kalle dem første, andre, tredje regjering fra parti X. Sittende regjering er den femte National Party-regjeringen.

³ For de uinvidde: Flertallsvalg i enmannskretser, altså systemet som benyttes i blant annet Storbritannia og Frankrike.

⁴ Frankrike var det eneste landet som bedrev åpne prøvesprengninger på dette tidspunktet. Resten av verdens atombombenasjoner hadde flyttet dem under jorda for å minimere ettervirkningene.

⁵ Partiet var «Social Credit Party». Social credit er en økonomisk teori som var populær i deler av den engelsktalende verden i etterkrigstiden og fram til 80-tallet. Kort fortalt går den ut på at industriens eneste formål er å produsere forbruksvarer, og konsumenter bør ha den øverste økonomiske og politiske makten.