Den permanente østerrikske krisen

NB: veldig veldig veldig langt innlegg.

Litt under radaren, slik Østerrike vanligvis er, ligger landet an til å bli det første i Europa der et høyrepopulistisk parti blir det største i parlamentsvalget. I fjor unngikk landet som kjent med nød og neppe å velge en høyrepopulist til president, da grønnliberale Alexander van der Bellen vant valget etter mye om og men. Derimot leder høyrepopulistene i FPÖ på meningsmålingene til valget i 2018, med noen forbehold.

Men hvorfor?
Svaret har, naturligvis, mange elementer. Jeg prøver her å unngå de aller enkleste forklaringene, som at Østerrike i mindre grad enn Tyskland har tatt et oppgjør med nazitiden. Østerrike har en noe større andel innvandrere enn det digre nabolandet i nord: 15,5% av befolkningen er født utenfor landet, mot 12,8% i nord, men er denne forskjellen stor nok til å være utslagsgivende? Målt etter BNP per kapita er landet dessuten mer velstående enn Tyskland, selv om sistnevnte også havner høyere på HDI¹. Mye av forklaringen ligger i Østerrikes politiske historie, og for å begynne å forklare den må vi nesten hundre år tilbake i tid.

¹ Den indeksen vi bruker for å slå oss selv på brystet og fortelle at vi er verdens beste land å bo i.

Identitetskrise og splittelse
I 1918 sluttet 1. verdenskrig med sentralmaktenes nederlag. De store, heterogene imperiene i Europa gikk i oppløsning, og ble i stor grad erstattet av mer homogene nasjonalstater. Kanskje aller viktigst av disse var Østerrike-Ungarn, hvis territorium ble fordelt på intet mindre enn fem nye og to eksisterende stater. Blant dem var – naturligvis – Østerrike. Staten som nå oppsto havnet i en voldsom identitetskrise. Siden middelalderen hadde Østerrike rett og slett vært den tyskspråklige delen av et større Habsburg-rike – og Wien hadde vært handels- og politisk sentrum for halve Europa. Plutselig sto man igjen med en liten stat, som hadde lite industri (mesteparten var lokalisert i det nye Tsjekkoslovakia), og lite å samle seg omkring etter at Habsburgerne hadde forlatt landet – litt forenklet var fellestrekkene at de snakket tysk (eller noe som lignet) og at de var katolske. Mange ønsket sammenslåing med Tyskland, men de allierte la eksplisitt ned forbud mot dette (noe Hitler som kjent glatt ignorerte et par tiår senere). Uten en nasjonal identitet å samle seg omkring, ble østerriksk politikk i mellomkrigen preget av skarp og periodevis voldelig ideologisk konflikt.

Sosialdemokratene (SDAPÖ) og kristendemokratene (CSP) vekslet på å ha makten, og opprettet dessuten paramilitære organisasjoner. Sosialdemokratene styrte Wien (der de bygde noe som minnet om en velferdsstat, og dessuten tusenvis av gode kommunale boliger), og opprettet Republikanischer Schutzbund. Kristendemokratene bygde seg opp på den konservative landsbygda, og søkte en allianse med Heimwehr-gruppa. Ustabiliteten ble etter hvert avløst av et fascistregime (en allianse mellom kristendemokratene og en rekke andre grupper) som faktisk utkjempet en kort borgerkrig mot sosialdemokratene. Dette fascistregimet prøvde desperat å bevare et selvstendig Østerrike, men måtte til slutt gi tapt i 1938, da Hitler-Tyskland marsjerte inn og annekterte landet. Og med dette får vi en sjuårig pause i Østerrikes politiske historie.

Proporsjonalitet for enhver pris
Østerrikes andre republikk ble etablert da de allierte frigjorde landet fra tyskerne i 1945. Sosialdemokratene og kristendemokratene grunnla nye partier – SPÖ og ÖVP. I motsetning til før krigen var fokuset nå utelukkende på samarbeid – landet skulle gjenoppbygges, og de bitre stridighetene fra tiårene før skulle unngås. Fra 1945 til 1966, fra 1986 til 2000, og igjen fra 2006 og utover, dannet de to partiene en «storkoalisjon» for å beholde regjeringsmakten. Til sammenligning har slike koalisjoner kun vært en «nødløsning» i Tyskland, og tatt i bruk kun i periodene 1966-69, 2005-09, og 2013-d.d. Man kan også sammenligne med Sveits, der en storkoalisjon mellom de nasjonalkonservative, sosialdemokratene, kristendemokratene og de liberale har sittet ved makten siden 1958. I sistnevnte eksempel bør det dog understrekes at det sveitsiske politiske systemet legger opp til konsensuspolitikk i mye større grad enn de aller fleste parlamentariske systemer.

Storkoalisjonen i Østerrike dreide seg ikke bare om et parlamentarisk flertall. Etter hvert begynte man også å fordele statlige jobber, selskaper og innflytelse mellom partiene. Til og med mediene ble etter hvert partienes «domene» – de fikk én radiokanal og én TV-kanal hver. Systemet ble kalt Proporz. Lignende nepotistiske ordninger fantes også i andre europeiske land under den kalde krigen, men aldri så totalomfattende som i Østerrike. Også utenfor staten ble det etter hvert «to av alt» – den dag i dag finnes det fortsatt to turistforeninger, to bileierforeninger, osv., der én er assosiert med sosialdemokratene og én med kristendemokratene. På denne måten sørget man også for at det ikke fantes noen effektiv opposisjon i Østerrike under store deler av perioden. Selv når et av partiene styrte alene (slik ÖVP gjorde 1966-70, og SPÖ 1970-83) var det vanlig å inkludere motparten i avgjørelsene. Systemet sørget for et stabilt og fredelig land i mange år, men velgere som var misfornøyde med regjeringen kunne vanskelig gå et annet sted enn FPÖ, som den gang var en merkelig blanding av liberale, nasjonalister, populister og pro-tyske elementer.

Systemet kollapser – den permanente østerrikske krisen starter
Østerrikere ble etter hvert lei av korrupsjonen som Proporz medførte, og hvordan det ekskluderte mange grupper fra det offentlige liv. Den nye lederen til FPÖ, Jörg Haider, førte partiet i en mer høyrepopulistisk retning. Oppslutningen om SPÖVP (et mindre kjærlig kallenavn på storkoalisjonspartiene) raste fra slutten av 80-tallet og utover – og faller fortsatt den dag i dag. I 1999 skjedde det første store sjokket. FPÖ ble landets nest største parti, mindre enn SPÖ men større enn ÖVP. Det skilte knapt fem hundre stemmer mellom FPÖ og ÖVP. Etter mange måneders forhandlinger gikk man til slutt inn for et kompromiss: FPÖ gikk inn i koalisjon med ÖVP, men ÖVPs Wolfgang Schüssel ble statsminister (kansler). Likevel kom det reaksjoner mot at et nasjonalistparti var blitt inkludert i regjeringen, for første gang i et EU-land. EU la ned mindre diplomatiske sanksjoner mot Østerrike (av typen der de nektet å ta østerrikske politikere i hånda ved toppmøter, osv.), mens SPÖ og venstresiden arrangerte ukentlige demonstrasjoner. Heldigvis for storkoalisjonens partier var dette også det første eksemplet på hvordan høyrepopulistiske partier opplever regjeringsslitasje. Partiet gikk gjennom interne konflikter og mistet mye oppslutning, og Schüssel valgte derfor klokelig å utskrive nyvalg i 2002. Ved dette valget vokste hans ÖVP kraftig på bekostning av FPÖ. Koalisjonen mellom partiene fortsatte, men nå var maktfordelingen betydelig mer behagelig for Schüssel. I løpet av neste periode ble det også partisplittelse, der Haider og hans tilhengere prøvde å danne det mer moderate BZÖ.

Storkoalisjonen gjenoppstår – SPÖVP mot alle
Etter 2006-valget ble det på ny dannet koalisjon mellom SPÖ og ÖVP. Koalisjonen falt sammen i 2008, det ble nyvalg, begge partier gjorde sitt dårligste valg noensinne, men alt før valget visste man godt at det var helt umulig å danne en annen koalisjon. Farsen gjentok seg etter 2013-valget. Ved 2013-valget fikk SPÖ og ÖVP til sammen 51% oppslutning, og partiene har 99 av 183 mandater i nasjonalforsamlingen. Til sammen hadde partiene over 90% samlet oppslutning fra 1966 og fram til 1983, og fikk over 170 mandater i valgene i samme periode. Kollapsen er ekstremt merkverdig.

Etter å ha ignorert fenomenet i nesten et tiår, gikk Europa av hengslene og holdt pusten da Østerrike skulle velge president i fjor. Landet er blant de få vesteuropeiske statene som velger president direkte – svært mange europeiske land velger å la parlamentet ta seg av den saken, ettersom posten er ganske seremoniell og symbolsk. Fram til 2016 hadde alle presidenter enten vært medlemmer av SPÖ eller ÖVP, eller fått støtte fra et av partiene. Etter første valgomgang dette året, smalt det en stor bombe: SPÖs kandidat havnet på fjerdeplass, ÖVPs på femte. Begge var mer enn en million stemmer bak Norbert Hofer, FPÖs kandidat. På andreplass lå Alexander van der Bellen, kandidaten til De Grønne. Irmgard Griss, en tidligere høyesterettsjustitiarius, kom også foran de to etablerte partienes kandidater.

I likhet med de fleste europeiske land følger Østerrike et torundesystem: dersom ingen kandidat har fått 50% i første valgomgang, går de to toppkandidatene videre til andre omgang. Selve situasjonen var ikke ukjent for moderate europeere – da høyreekstremisten Jean-Marie Le Pen overraskende kom seg med til andre valgomgang mot den sittende presidenten Jacques Chirac, valgte moderate krefter til både høyre og venstre å samle seg bak Chirac. Det samme skjedde i Østerrike, moderate krefter samlet seg bak van der Bellen for å forhindre at høyrepopulistiske Hofer ble valgt. Likevel ble andre valgomgang svært jevn. Europa holdt pusten i mange timer, før det ble klart at van der Bellen hadde vunnet med knapt 31,000 stemmers margin av fire og en halv million avgitte stemmer. Til alt overmål ble valget ugyldiggjort av høyesterett, grunnet ulike uregelmessigheter. Dermed måtte de to kandidatene ut i en ny runde i desember. Denne gangen vant van der Bellen med solid margin, over 350,000 stemmer. Europeisk politikk var «reddet» – for denne gang.

Men hvordan skal dette gå i 2018?
I 2018 ser det i utgangspunktet ut som FPÖ skal bli største parti. Usikkerhetsmomentet ligger i at partiet har stupt på meningsmålingene de siste månedene, mens SPÖ har gått framover. ÖVP har derimot blitt grundig distansert, så man kan få en gjentakelse av 1999-situasjonen. Kan ÖVP forhandle seg fram til en ny avtale der de får kansleren, og de mest kontroversielle FPÖ-politikerne blir ekskludert fra ministerpostene, slik at europeisk politikk blir «reddet» fra høyrepopulistene igjen? Eller vil man for første gang få en høyrepopulistisk regjeringssjef i et vesteuropeisk land?

Det finnes et siste usikkerhetsmoment, i form av den populære utenriksministeren Sebastian Kurz. Han er knapt 30 år, men tydeligvis svært populær, og meningsmålingene viser at ÖVP ville blitt største parti med ham som partileder. Våger Østerrikes konservative seg på et så radikalt lederbytte?