Amerikansk fotball – kulturen og Super Bowl

Forrige innlegg traff tydeligvis en nerve – over 2000 personer har lest det, og det har blitt delt av totalt fremmede mennesker på Facebook. Jeg føler vel egentlig at jeg burde følge det opp med enda et tankefullt og nyhetsaktuelt innlegg. Problemet er at jeg har ikke noe mer å bli sint på for øyeblikket. Jeg kunne fortsatt mitt korstog mot NRKs dekning av psykisk syke, men saken har begynt å dø ned. Jeg tror NRK selv innser hvilke feil de har begått. Det kommer flere kritiske innlegg fra meg neste uke, men nå tror jeg at jeg skal la det ligge.

Derimot får dere få som er interessert nå servert det jeg lovte tidligere i uka: litt skriblerier om amerikansk fotballs kulturelle betydning i USA, kombinert med et innlegg om selve Super Bowl.

Noen fakta:
– NFL er verdens største idrettsliga, målt etter antall gjennomsnittlige tilskuere. I snitt var 67 358 mennesker på hver av de 254 NFL-kampene i 2011 – noe som er nesten dobbelt så mye som Premier League.

– Amerikansk fotball er den klart største TV-idretten i USA. Det er også den mest populære idretten (målt etter hvor mange som svarte «det er min yndlingsidrett») i de aller fleste delstater.

– Amerikansk fotball er den klart viktigste idretten ved så å si alle colleges i USA.

NFL:
National Football League (NFL) består av 32 lag. De 32 er alt fra Chicago Bears (som ble grunnlagt i 1920, riktignok under et annet navn) til Houston Texans (som sluttet seg til ligaen i 2002). Ligaen er delt opp i to conferences (AFC og NFC), hvorav hver er delt opp i fire divisjoner av fire lag.

AFC	AFC North	AFC South	AFC East	AFC West
	Baltimore Ravens	Houston Texans	Buffalo Bills	Denver Broncos
	Cincinnati Bengals	Indianapolis Colts	Miami Dolphins	Kansas City Chiefs
	Cleveland Browns	Jacksonville Jaguars	New England Patriots	Oakland Raiders
	Pittsburgh Steelers	Tennessee Titans	New York Jets	San Diego Chargers
NFC	NFC North	NFC South	NFC East	NFC West
	Chicago Bears	Atlanta Falcons	Dallas Cowboys	Arizona Cardinals
	Detroit Lions	Carolina Panthers	New York Giants	San Francisco 49ers
	Green Bay Packers	New Orleans Saints	Philadelphia Eagles	Seattle Seahawks
	Minnesota Vikings	Tampa Bay Buccaneers	Washington Redskins	St. Louis Rams

Alle lag spiller to kamper mot de andre lagene i sin divisjon, samt kamper mot noen andre lag i samme conference og noen lag fra motsatt conference.
Formelen blir slik:

(Grønn: Baltimore Ravens. Blå: Lag Baltimore skal spille mot to ganger. Gul: Lag Baltimore skal spille mot én gang)

Til sammen er det 17 runder i ligaen, fordi hvert lag får en såkalt «Bye week» for å holde sesongen i gang så lenge som mulig. Etter disse 17 kampene i «regular season» kommer vi til «playoffs», som til slutt fører til Super Bowl. Disse struktureres på dette viset:
– Hver conference spiller playoffs hver for seg.

– Seks lag kommer til playoff fra hver conference

– Seeding: divisjonsvinnerne er 1.-4. seed, rangert etter hvor bra de har spilt. I tillegg får de to beste blant «resten» 5. og 6. seed.
– 1. og 2. seed i hver conference slipper første runde

– I første runde, kalt «wild card round», spiller 3. seed mot 6. seed, og 4. seed mot 5. seed.

– I andre runde, kalt «divisional round», spiller 1. seed mot den lavest seedede som gjenstår, og 2. seed mot den nest laveste.

– Vinnerne av divisional round spiller i «conference championship»

– Vinnerne av conference championship spiller i Super Bowl.

Da dere så på laglista, la sikkert noen merke til at det ikke er et NFL-lag i Los Angeles. Dette har sammenheng med at supportere i Los Angeles er omtrent like lojale som som fansen til Justin Bieber i et tiårsperspektiv. På 80-tallet var det faktisk to lag i Los Angeles, i likhet med New York. Disse har begge flyttet, Raiders har flyttet tilbake til Oakland og Rams har flyttet til St. Louis. Per i dag har ligaen planer om å gjenetablere seg i byen, enten gjennom å flytte et eksisterende lag eller gjennom å starte et nytt. Personlig håper jeg Raiders flytter tilbake til Los Angeles igjen.

Der man i europeiske ligaer kan kjøpe spillere over en lav sko for å etablere en dominans, har man i NFL (og andre amerikanske idrettsligaer) et system for å utjevne konkurransen. Lag har et lønnstak (Salary cap), og skaffer seg stort sett spillere gjennom såkalt «draft». «The NFL Draft» er et årlig utvelgelsesmøte der lagene velger og vraker blant nye spillere, stort sett de som nettopp har gått ut av college. Det dårligste laget fra sesongen før får velge først, så det nest dårligste, og så videre. Lagene kan skaffe seg spillere utenfor draften også, men da kun gjennom å signere kontraktsløse spillere eller bytte med et annet lag.

Som en siste liten detalj for oss nerder så kan jeg nevne TV-oppsettet i ligaen. En viktig detalj er at kamper som ikke blir utsolgt kan ikke vises på TV i hjemmelagets by. Dette kalles blackout rules.
– De fleste runder åpner med en kamp som går torsdag kl 20:30 Eastern Standard Time (fredag 02:30 norsk tid) på kabelkanalen NFL Network.

– Hovedrunden går søndag kl 13:00 EST (19:00 norsk). Her går omkring ti (10) kamper samtidig. Fordi amerikanske TV-kanaler stort sett er basert på et nettverk av lokale stasjoner, sendes hver kamp kun i lagenes «lokale» områder. CBS sender kamper der bortelaget er fra AFC, mens FOX sender kamper der bortelaget er fra NFC. Det betyr at f. eks en kamp mellom Denver Broncos og Baltimore Ravens vil sendes på CBS-stasjonene i Denver og i Baltimore, samt de CBS-stasjonene på landsbygda som hører til disse lagene. En kamp mellom New England Patriots og New York Giants, derimot, vil vises på FOX-stasjonene i New York og omegn og Boston og omegn.

– Det går fire kamper til med kampstart 16:15 EST (22:15) samme dag, med samme TV-regler som hovedrunden. Disse kampene går stort sett på vestkysten, fordi skulle de startet kl 13 EST ville det vært kl 10 på vestkysten, og ingen er klar til kamp kl 10 på en søndag…

– «Sunday Night Football» er en kamp som vises over hele landet på NBC kl 20:30 EST (02:30) på søndag.

– «Monday Night Football» vises på mandager kl 20:30 EST, på kabelkanalen ESPN. Heldigvis har nesten alle ESPN.

Hvem bør du holde med?
For min del er svaret åpenbart at du burde holde med Green Bay Packers. Min morfar er oppvokst i Milwaukee (litt sør for Green Bay), har vært fan hele sitt liv og smittet det over på meg¹. Dette er bilen hans, sånn forresten:

Packers er det eneste laget i NFL som er heleid av fansen. De kommer også fra den minste byen i ligaen, er det laget som har holdt seg lengst på samme plass og har en fantastisk fankultur. Det er vanskelig å mislike Packers (med mindre du er Bears- eller Vikings-fan).

Mange nordmenn holder med Packers. Men det finnes også andre lag som er nokså «typiske» blant utenlandske NFL-fans generelt, og også nordmenn:
– New England Patriots: NFLs popularitet i Norge begynte å vokse kraftig omtrent samtidig med at Patriots vant tre Super Bowls på fire år på 2000-tallet. Dermed vokste også Pats’ popularitet i Norge på samme måte som Manchester United på 90-tallet².

– New York Giants: Altså, New York, for pokker.

– Pittsburgh Steelers: Et av de klassiske arbeiderklasselagene i NFL, også en fantastisk kultur rundt laget, og eneste lag som har vunnet seks Super Bowls. What’s not to like, I guess?

– Minnesota Vikings: Denne er egentlig ganske selvforklarende.

– New Orleans Saints: Laget som har hjulpet New Orleans med å stå opp som en føniks fra asken etter Katrina er selvfølgelig veldig populært. De er ganske sympatiske også.

– Dallas Cowboys: Markedsføres gjerne som «America’s Team», og dyrker det klassiske Texas-imaget til det fulle.

– San Francisco 49ers: Vant fem Super Bowls fra 1981 til 1995 samt at San Francisco har litt mystikk assosiert med seg som mange tenner litt på.

– Seattle Seahawks: En by med lang norsk historie. Det hjelper selvfølgelig at Seahawks gjør det bra for tida.

¹ Dog ikke på sine barn: mamma og onkel er Pittsburgh Steelers-fans, og tante holder med Dallas Cowboys.
² Jeg mener selvfølgelig ikke at alle Pats-fans i Norge er glory hunters. Noen har faktisk mer legitime grunner til å holde med dem, ev. begynte å holde med dem før 2002.

Hvem bør du ikke holde med:
Jeg har en liten liste over lag du ikke bør holde med under noen omstendigheter:
– Buffalo Bills, fordi de rett og slett er deprimerende å holde med. De tapte fire Super Bowls på rad, for pokker!

– Jacksonville Jaguars, av samme grunn minus de fire Super Bowlene.

– Cleveland Browns, har aldri spilt i Super Bowl og kommer fra en av USAs mest deprimerende byer.

– Detroit Lions, ditto.

– Indianapolis Colts, fordi de reiste fra Baltimore midt på natta og etablerte seg så som et splitter nytt og usmakelig lag.

– Dallas Cowboys, fordi alle kommer til å hate deg.

Årets Super Bowl, spenningsmomentene:
– Kampen: Denver Broncos fra AFC er NFLs beste angrepslag. Seattle Seahawks fra NFC er NFLs beste forsvarslag. Det er et ordentlig clash of giants!

– Reklamene: Er alltid interessante. Budweiser har allerede sluppet en veldig søt en. Prisen for en 30-sekunders reklamespot under årets Super Bowl er på $4 millioner – 24,88 millioner norske kroner!

– Kaldt vær: Tidligere Super Bowls har enten blitt avholdt i sørstatene/California/Arizona der det er varmt om vinteren, eller i en innendørsarena i en nordstatsby. Årets utgave skal avholdes utendørs i New York. Heldigvis er begge lag vant til kulda.

– Nasjonalsangen: Ja, jeg er nasjonalsangnerd. Og jeg setter ikke spesielt stor pris på den vanlige måten å presentere nasjonalsangen på Super Bowl, som er at en eller annen popartist får drive med vokalrunking av en annen verden. I 2011 presterte til og med Christina Aguilera å glemme deler av teksten. I år skal heldigvis operasangerinna Renée Fleming synge, noe som lover godt. Få også med dere «America the Beautiful», som best kan beskrives som den amerikanske ekvivalenten til «Norge i rødt, hvitt og blått»

– Half time show: Red Hot Chili Peppers skal spille i pausen. Jeg gleder meg.

– Peytons last stand: Peyton Manning beskrives ofte som tidenes beste Quarterback. I år har han kastet 55 touchdownpasninger for Denver Broncos, noe som er ny NFL-rekord. Til sammen har han truffet med 5 532 pasninger i hele sin karriere. Likevel har han kun én Super Bowl-seier, mens hans noe dårligere bror Eli har to for New York Giants. Skal Peyton forandre på dette i år, i en alder av 37?

– To spillestiler: Mens Peyton Manning foretrekker å bare stå stille og kaste pasninger på gamlemåten, velger ofte Seattles quarterback Russell Wilson å løpe med ballen på egen hånd om han ser en mulighet. I tillegg er Denvers angrepsstil generelt mye mer pasningsbasert, mens Seattle satser på løp. Det er sterke kontraster som møtes her!

Psykisk sykdom, drap, og tabloid faenskap

Beklager på forhånd språket mitt og misbruken av Caps Lock:

NRK, HVA I HELVETE ER DET DERE DRIVER MED?

(beklager også bildestørrelsene i dette innlegget. WordPress er ikke særlig glad i at man kopierer inn Print Screens direkte, noe jeg oppdaget litt for sent)

Dette er hva som har møtt lesere på nrk.no siden tidligere i ettermiddag. Eller vent, forresten, ikke helt. For inntil noen timer siden var den ene artikkelen i sidespalten «Psykisk syke er ikke farlige». Den er nå fjernet, og erstattet av «Diagnoser dreper ikke». Litt usikker på om det er bedre eller verre.

Gratulerer til NRKs nettavdeling. Dere er nå mer tabloide enn VG. Artikkelen i seg selv er grei nok – ikke helt klokkerein journalistikk, ganske mye overforenkling, men den prøver i alle fall å presentere temaet på en rimelig fornuftig måte. For ja – noen psykisk syke begår voldshandlinger mot andre. Det er viktig å sette fokus på, særlig hvis de ikke har fått den behandlingen de har krav på. Derimot er det fullstendig unødvendig å «fortelle historiene» til hvert enkelt drapsoffer.

La meg presentere noen tall. Jeg liker tall:

«I en nylig publisert norsk epidemiologisk studie som omfatter et representativt utvalg av den voksne befolkningen i Oslo, ble det funnet at 38 % hadde hatt en eller flere symptomlidelser i løpet av de siste 12 måneder og at 52% hadde hatt slike lidelser i løpet av livet. Alvorlig psykopatologi (tre diagnoser eller mer) ble funnet hos 15 % av befolkningen (Kringlen et al 2001).»
Kilde: http://www.regjeringen.no/nb/dep/hod/dok/regpubl/stmeld/20022003/stmeld-nr-16-2002-2003-/14/3/3.html?id=328758

Det viktigste tallet her er det siste. «Psykopatologi» er et begrep som i denne sammenhengen betyr «oppførsel og erfaringer som kan tyde på mental sykdom eller psykologisk svekkelse», og i overført betydning altså noe i retning «Personer som kan regnes som alvorlig psykisk syke». 15 % av befolkningen har tre diagnoser eller mer. En mye større andel har én eller to. Hvor mye er 15 % av den norske befolkning?

Svaret er ca. 760 000 personer.

760 000 personer er alvorlig psykisk syke.

102 av disse har begått drap i løpet av perioden 2003-2013.

Det etterlater, hvis ikke min barneskolearitmetikk svikter meg helt, 758 898 som ikke har gjort det. Gratulerer til NRK for å ha plassert 758 898 i samme bås som 102 andre. NRK lager en reportasje basert på 0,013 %.

«I kartleggingen av alvorlige psykiske lidelser legger NRK til grunn ulike schizofrenilidelser, alvorlige personlighetsforstyrrelser, psykoser og maniske, bipolare og alvorlig depressive lidelser.»

Jeg gjorde en rask opptelling av hvor mange venner jeg har som jeg vet har noen av disse lidelsene. Jeg kommer ikke til å avsløre det nøyaktige tallet her, men det var en del. Denne gruppa av mine venner er nå plassert i samme bås som disse drapsmennene og –kvinnene av NRK.

Vi fortsetter: «To diagnoser går igjen: Schizofreni-lidelser og alvorlige personlighetsforstyrrelser. Åtte av ti blant drapene gjort av personer med alvorlige psykiske lidelser er begått av gjerningspersoner med disse typene lidelser.»
I artikkelen nevner NRK også at «Schizofreni forekommer hos ca. 3-5 per tusen personer i Norge. Ca. 10.000 personer er til enhver tid i behandling for schizofreni i Norge.»

Altså: I Norge bor det rundt fem millioner mennesker. Altså fem tusen tusen. Det betyr at mellom 15-25 000 personer i Norge har schizofreni. 10 000 av dem er inne til behandling til enhver tid. Førtifem (45) av dem har begått drap de siste ti årene. 0,18-0,3 %.

Siden jeg begynte å skrive dette innlegget, har forresten NRKs forside oppdatert seg:

Nå opptar det såpass stor plass at jeg måtte zoome ut. Neste steg er en «Won’t somebody think of the children?»-overskrift. Venter i spenning.

La oss gå tilbake til det første sitatet mitt én gang til. «I en nylig publisert norsk epidemiologisk studie som omfatter et representativt utvalg av den voksne befolkningen i Oslo, ble det funnet at 38 % hadde hatt en eller flere symptomlidelser i løpet av de siste 12 måneder og at 52% hadde hatt slike lidelser i løpet av livet. Alvorlig psykopatologi (tre diagnoser eller mer) ble funnet hos 15 % av befolkningen (Kringlen et al 2001).»

38 % av den voksne befolkningen har slitt psykisk i løpet av det siste året. 52 % har slitt i løpet av livet. I tillegg kommer det helt ufattelig store mørketall. Vi er mange som har slitt psykisk men aldri sagt fra om det.

38 % av befolkningen er nå hengt ut på forsiden av nrk.no som potensielle drapsmenn.

Men vent! NRK har lagt ut en artikkel som forklarer hvorfor de publiserer dette.

«For samfunnet vil det likevel være vesentlig å få frem fakta om drap, og hvem som dreper. Den journalistikken vi presenterer de nærmeste dagene, går inn i et farlig triangel av risikofaktorer: Rus, noen spesifikke psykiske diagnoser, og tidligere voldshistorie. Vi har gått inn i disse risikofaktorene for å gi samfunnet mulighet til å diskutere tiltak som kan redusere risikoen.

NRK har gått gjennom 228 drapsdommer fra de ti årene 2003-2012. Gjennomgangen viser at retten selv legger til grunn at nær halvparten av drapene (102) er begått av mennesker med alvorlige psykiske lidelser.»

Herre min hatt.

Dere rettferdiggjør altså uthenging av psykisk syke, som alltid har vært blant samfunnets aller svakeste og mest uglesette grupper, fordi ett-hundre-og-to av dem har begått mord de siste ti årene? 44,75 % av mordene i Norge i denne perioden ble begått av personer med alvorlige psykiske lidelser. Hva med de andre 126 som ble begått av friske mennesker?

Kjære NRK, jeg hadde forventet dette av tabloide medier. Jeg hadde forventet dette av medier som er avhengige av klikk. NRK er i en unik posisjon i Norge – i og med at de er det eneste riksdekkende mediet som kan operere uten å bry seg om lesertall. Hvorfor ikke utnytte denne posisjonen til noe positivt? Istedenfor å bruke store ressurser på spekulativ, fordummende og selektiv journalistikk som setter et stort fokus på en liten andel av en gruppe som allerede har mer enn nok fordommer og frykt rettet mot seg.

Hvem tror dere at trenger beskyttelse fra psykisk syke, NRK? Hvem er psykisk sykdom den største risikofaktoren for?

Svaret er ikke akkurat revolusjonerende. Jeg kommer ikke til å vinne noen priser for dette. Det er likevel den nakne sannheten, kjent for alle som har noen form for innsikt om psykiske lidelser: psykisk sykdom er størst risikofaktor for de psykisk syke. Dette nevnes ikke med ett eneste ord i noen av NRKs saker i kveld!

Jeg avslutter med en tweet som oppsummerer dette godt:

 

OPPDATERING:

«The children! Won’t somebody PLEASE think of the children?»

Kenneth forklarer amerikansk fotball

Det er to idrettsbegivenheter som samler over 100 millioner TV-seere verden over hvert eneste år¹. Den ene er svært kjent for oss nordmenn – flere nordmenn har deltatt i den, og en maikveld i 1999 klarte til og med en av oss å avgjøre den. Jeg snakker selvfølgelig om finalen i UEFA Champions League – finalen i verdens største klubbturnering i fotball.

¹ Jeg snakker her om årlige begivenheter. Det finnes mange flere idrettsarrangement som samler over 100 millioner seere, men som ikke foregår hvert år.

Legg til en ekstra o i ordet «fotball», og du forstår hva den andre begivenheten er. Sporten det er snakk om er amerikansk fotball, og begivenheten er Super Bowl. Kampen for å bestemme vinneren av National Football League (NFL) samler over 110 millioner TV-seere i USA alene, og stopper opp stort sett hele landet. Etter hvert har denne sporten også fått mange tilhengere i Norge. Likevel møter jeg – en ivrig tilhenger av sporten og Green Bay Packers – stadig vekk på folk som aldri har lært reglene i sporten, og heller ikke tør å sette seg inn i dem. Super Bowl er søndag 3. februar, og innen den tid setter jeg meg som mål at jeg skal ha lært minst én person reglene i amerikansk fotball. Jeg er halvt amerikaner. Dette er en æressak.

Jeg skal her forklare spillets gang, og kommer til å inkludere noen posisjonsnavn, som vil få stor forbokstav. Beskrivelser av posisjonene kommer under.

Vi begynner med det helt grunnleggende: begge lag har til enhver tid elleve spillere på banen. Men fra high school-nivå og oppover bruker man ulike spillere i angrepet og forsvaret, altså ikke som i vanlig fotball der de samme elleve spillerne er på banen til enhver tid. Det er ofte stor rotasjon av spillere mellom ulike situasjoner.

En amerikansk fotballkamp er inndelt i to omganger (halves) på 30 minutter. Hvert lag tar avspark i én omgang. Omgangene er igjen delt inn i to quarters på 15 minutter.

Banen er 120 yards lang og 53,33 yards bred. Oversatt til mer forståelige mål blir dette henholdsvis 109,7 og 48,76 meter. 10 lengdeyards i hver ende av banen er «endzones», hvilket etterlater 100 yards (91,44 m) til å spille selve kampen på.

Spillerne stiller seg opp mot hverandre på ulike sider av en usynlig linje kalt «line of scrimmage». På TV framstilles denne som oftest som en gul linje. Ingen får lov til å krysse denne linja før ballen er i spill. Ballen er i spill idet Center gir fra seg ballen til Quarterback.

Det angripende laget har MAKS fire forsøk på å få ballen MINST ti yards framover. Dette «målet» markeres som oftest på TV med en blå linje. Om man mislykkes med dette, får motstanderlaget ballen. Om man lykkes, får man fire nye forsøk. Er man på fjerde forsøk, velger man som oftest å sparke fra seg ballen så langt som mulig (Punt), slik at motstanderen får vanskeligst mulig utgangspunkt. Unntaket er hvis man ligger under mot slutten av kampene og har dårlig tid, eller eventuelt ikke er riktig klok.

For å forflytte ballen framover, har angripende lag stort sett to muligheter: pasning eller løp. En pasning dreier seg ganske enkelt om at en spiller (nesten alltid Quarterback) kaster ballen til en medspiller. Medspilleren skal da ha løpt en forhåndsbestemt bane og være plassert så Quarterbacken kan kaste ballen til ham i blinde. Pasninger som går framover i banen er kun tillatt hvis de begynner bak line of scrimmage, men lenger framme finnes det også mulighet for å kaste til siden eller bakover om nødvendig.

Et løp handler om at Quarterback gir fra seg ballen til en Running Back, som så skal prøve å løpe rundt eller gjennom forsvaret. En pasning er dermed mer risikofylt (fordi ballen kan plukkes opp av motstander i lufta), men gir flere yards dersom det lykkes; mens et løp er ganske trygt, men ikke alltid særlig effektivt. Quarterback kan selvfølgelig også velge å løpe med ballen selv, noe flere lag har begynt å benytte seg av i senere år.

Om man lykkes med å flytte ballen hele veien til motstanderens «endzone», får man SEKS (6) poeng, en såkalt «touchdown». Deretter får man også muligheten til å sparke ballen mellom målstengene for ETT (1) ekstra poeng. Unntaksvis velger lag også å prøve å score en ekstra touchdown og dermed få TO (2) ekstra poeng. Om man ikke klarer å komme hele veien, men er på sitt fjerde forsøk, og er innenfor ca 35 yards, kan man også velge å sparke ballen mellom målstengene herfra og dermed få et «field goal». Dette gir TRE (3) poeng, og ved en bom vil motstanderen få ballen fra samme punkt som sparket ble tatt fra.

Det finnes en tredje mulighet for å score poeng, dette er en såkalt «safety». Dette skjer ved at man takler Quarterback innenfor hans eget lags endzone, og gir TO (2) poeng. I tillegg må Quarterbackens lag sparke fra seg ballen. Safetys kan også brukes taktisk, noe Baltimore Ravens gjorde under fjorårets Super Bowl. Med fire sekunder igjen, og en ledelse på 34-29, valgte Ravens å la sin egen Quarterback bli taklet, gi San Francisco to ekstra poeng, og dermed også kunne sparke ballen langt pokkerivold opp i banen.

Når ballen er «død» i amerikansk fotball kan være noe komplisert. Det finnes stort sett tre måter å legge ballen «død» på. Den første, og mest vanlige, er at spilleren som har ballen berører bakken med andre kroppsdeler enn føtter og hender (Down by contact). Den andre er ganske enkelt at man løper utenfor banen (Out of bounds). Den tredje varianten skjer når en motspiller hindrer spiller med ball på en måte som gjør at det er usannsynlig at spiller med ball kommer til å kunne bevege seg framover. I så fall legges ballen død på det punktet at taklingen først skjedde.

Dersom den første eller den tredje varianten inntreffer, fortsetter vanligvis klokka å gå. Dersom den andre varianten inntreffer, en pasning ikke når fram til noen spillere, eller det oppstår en turnover (se under), vil klokka stoppes.

Vi har allerede nevnt muligheten for at motstanderlaget snapper opp en pasning. Dette kalles en interception, og er særdeles pinlig for Quarterbacken når det skjer. Det finnes også en annen variant, såkalt fumble, som går ut på at angripende spiller mister ballen mens han fortsatt er på beina. En fumble kan bli plukket opp av begge lag. Dersom forsvarende lag klarer en interception eller plukker opp en fumble, blir de ganske enkelt det angripende laget og får fire nye forsøk. Samlebegrepet for dette er turnover.

Det er fire regelbrudd som foregår i hver bidige kamp, og disse kommer jeg til å beskrive i detalj. Når et regelbrudd skjer, kaster dommeren eller treneren som tror de har sett det et gult flagg inn på banen.
Offside/false start: Man beveger seg over line of scrimmage før ballen er i spill. Kalles offside når forsvarsspillere gjør det, og false start når angrepsspillere gjør det. Straffes med at ballen flyttes fem (5) yards framover/bakover.
Holding: En spiller hindrer en motstander på ulovlig vis, gjennom å holde i ham når han ikke har ballen. Straffes med ti (10) yards bakover hvis angrepet begår regelbruddet, og fem (5) yards framover hvis forsvaret begår det.
Pass interference: En spiller hindrer en motstander fra å fange en pasning på ulovlig vis, som oftest gjennom å dytte eller spenne bein på spilleren før det er tillatt. Straffen er at ballen flyttes framover til der regelbruddet ble begått, og angripende lag får fire nye forsøk.
Facemask: Dette er det eneste regelbruddet i NFL som gjør meg direkte sint når det foregår. Å gripe tak i gitteret på hjelmen til en spiller er ulovlig, rett og slett fordi hvis man drar hardt nok kan man knekke nakken på fyren. Straffen er at ballen flyttes femten (15) yards framover/bakover.

I tillegg finnes det en mengde andre regelbrudd som begås sjeldnere. Disse vil ofte forklares av kommentatorene dersom de skjer, rett og slett fordi de foregår så sjelden. Mange av disse dekkes av begrepene «Personal foul» og «Unsportsmanlike conduct».

Jeg lovte beskrivelser av posisjonene. Her kommer de:

Angrep:
Quarterback (QB): Selve navet i et angrep. Hans rolle er å stå for pasninger, eller gi ballen til en medspiller som går på løp. Er også en kaptein, og hjernen bak de fleste spilloppsett. En quarterback må være smart, kvikk i hodet, ha en god kastearm, og helst også være relativt høy.

Running back (RB): Som navnet tilsier løper denne spilleren med ballen. Oftest ganske liten, ofte under 1,80 høy. Må også være ganske rask og smidig.

Wide receiver (WR): Står på kanten av banen når spillet starter, skal så løpe en forhåndsbestemt bane og være klar til å motta ballen fra QB. Oftest én eller to på hver side. Må nødvendigvis være ganske høy og ganske rask.

Center (C): Sender ballen til QB for å starte spillet. Skal deretter egentlig bare gjøre sitt beste for å blokkere forsvaret, og beskytte quarterbacken. En del av offensive line, som er beskrevet under.

Offensive line (OL): Fem spillere som skal beskytte QB mens han gjør sin magi. Dersom RB får ballen, har O-line også i oppgave å gi ham en klar bane å løpe i. Store, sterke karer på 100 kilo som også helst skal være relativt smidige.

Tight end (TE): En blanding av WR og OL. Noen ganger skal han fange korte pasninger, andre ganger skal han fungere som QBs beskyttelse. Ikke spesielt rask.

Forsvar:
Defensive line (DL): Skal egentlig bare gjøre det motsatte av offensive line: takle QB, og gjøre livet surt for RB. Varierer i fysikk, men er sjelden under 100 kilo.

Cornerback (CB): Har som oppgave å passe på WR. Oftest lange og raske. På bildet over er disse oppført som Defensive Backs (DB).

Safety (S): Står som oftest noen yards bak line of scrimmage. Skal passé på WR og TE, og sørge for at de ikke får fri bane gjennom. Ofte noe kortere og treigere enn CB. På bildet over er disse oppført som Defensive Backs (DB), sammen med CB.

Linebacker (LB): Skal egentlig bare gjøre alt defensivt på en gang. Som oftest de mest veltrente spillerne på banen.

Andre:
Kicker (K): Sparker field goals, ekstra poeng, og tar ofte også avspark på begynnelsen av en omgang. Mange fotballspillere har hatt suksess i denne rollen.

Punter (P): Skal som oftest sparke ballen unna på «fjerde forsøk». Er ofte en spesialisert posisjon ettersom punts krever en annen type teknikk enn andre spark.

Hvis du fortsatt henger med, har du forstått amerikansk fotball.

Dersom du har muligheten håper jeg du tar og ser Super Bowl, enten på Viasat 4, gjennom NFL Game Pass eller gjennom semilegale streams neste søndag. Det er en fantastisk sport og et fantastisk arrangement som alle burde få et inntrykk av. Jeg kommer til å skrive et ekstra innlegg om selve Super Bowl, kulturen rundt, og NFL i seg selv i løpet av uka.

Disseksjon: Hans Rotmo

http://www.aftenposten.no/kultur/Hans-Rotmo-forsvarer-den-omstridte-sangteksten-7446548.html

Det er ingen hemmelighet at jeg er glad i innvandring og innvandrere. Jeg regnes som andregenerasjonsinnvandrer selv¹, og har vokst opp i et flerkulturelt samfunn jeg alltid har stortrivdes i. Jeg ser utfordringer med masseinnvandring – jeg ser også store muligheter. I mine øyne bør den norske debatten komme seg videre fra se på alle problemene innvandrerne fører med seg!-stadiet. En logisk fortsettelse vil være hvordan løser vi disse problemene?-stadiet.

¹ Det er for øvrig et tåpelig begrep.

Hans Rotmo er åpenbart ikke enig med meg. Den gamle visesangeren er i sin fulle rett til å komme med låttekster som «Asylsøkeran kryr som lopp og lus/og bur i forsamlingshus/Der det va dans musikk og ville fan/er det bønnestund fem gong fer dag`n», selvfølgelig. Det er hans mening. Jeg kan være så uenig jeg bare vil, men jeg vil forsvare hans rett til å ha den meningen. Til gjengjeld tillater jeg meg å latterliggjøre ham på denne bloggen. Jeg skal nå dissekere intervjuet jeg linket til over. Ikke fordi jeg har lyst til å gi ham mye mer oppmerksomhet, for det fortjener han egentlig ikke, men rett og slett fordi det er litt tilfredsstillende.

Case 1:
– Skjønte du ikke at ordbruken ville ta fokus vekk fra det du egentlig ville få frem?

– Det overrasker meg fordi det («kryr som lopper og lus») er et uttrykk vi bruker i norsk i mange sammenhenger.
__________

Joda, Rotmo. Jeg har hørt uttrykket før. Det er ikke akkurat et uttrykk jeg hører til daglig. Du skjønte godt at det uttrykket ville skape debatt. Du valgte likevel å bruke det, og nå later du som ingenting. Klassisk, men veldig lett å gjennomskue.

Case 2:
– Det er for mye «Sommerfuggel i vinterland» og «Barn av regnbuen», og lite kultur som er kritisk til innvandring. Politikere snakker om økonomiske forskjeller og glemmer kulturelle forskjeller. Veldig mange innvandrere tar med seg en kultur som er særdeles forskjellig fra vår.
__________

«Barn av regnbuen» er en barnesang. Du vil ha innvandringskritiske barnesanger? Lykke til med å lage ei slik vise.

Case 3:
– Gi meg noen eksempler.

– Det er nesten alt. De tror på en skaper mens vi for det meste er ateister. Mange har et annet forhold til likestilling og kvinner, de har andre helligdager, andre skikker og tradisjoner.

– Bør de ikke få lov å bevare noe av det?

– Jo, vi kan tåle en viss mengde, men ikke for mye.
__________

(Kilden står oppført i bildet…)

Vi vet at Hans Rotmo ikke er særlig glad i religion. Det er han langt fra alene om i Norge. Men faktum er at kristendommen har stor innflytelse på norsk kultur i dag, og de fleste innvandrere er faktisk kristne. For øvrig er det svært varierende tall på hvor mange som tror på Gud i Norge – alt fra over halvparten til under 30 %. Jeg vil også komme med én rettelse til: Er virkelig de aller fleste nordmenn ateister?

For å ta en veldig, veldig forenklet versjon:
Er du ateist sier du «jeg tror ikke det finnes noen gud»
Er du agnostiker sier du «jeg vet ikke om det finnes noen gud»

I nordmenns tilfelle kan man ofte legge til en tredje kategori:
Er du apateist sier du «jeg vet ikke om gud finnes, og spørsmålet bryr meg ikke»

Jeg tror de fleste nordmenn hører til et sted mellom andre og tredje kategori. For har virkelig «de fleste» nordmenn tatt stilling til gudsspørsmålet i såpass stor grad at de kan konstatere «jeg tror ikke det finnes noen gud?»

Case 4:

– Når ble du opptatt av disse temaene? Går det helt tilbake til Vømmøl-tiden?

– Religion har alltid engasjert meg, og jeg gav ut anti-kristne sanger i 1980. I det siste har innvandring og islam fått mer og mer plass. Muslimer i Oslo har økt enormt. Statistikken viser at den fremmedkulturelle befolkning er i flertall i Oslo i 2040.
__________

«Statistikken viser» så mangt. «Statistikken» Hans Rotmo antageligvis viser til er SSBs rapport fra november 2012, «Regional framskrivning av antall innvandrere 2011-2040». Som de fleste av SSBs befolkningsframskrivninger² skisserer denne fire alternativer. Alternativene er basert på kombinasjoner av en mengde forutsetninger, hvorav de viktigste er samlet fruktbarhetstall, forventet levealder og nettoinnvandring. Det fjerde alternativet er bevisst gjort urealistisk, og ser helt bort fra innenlands flytting.

² Som statistikknerd er jeg litt for glad i disse rapportene.

Link til rapporten: https://www.ssb.no/a/publikasjoner/pdf/rapp_201211/rapp_201211.pdf

La oss se hva rapporten skisserer for Oslo:

Alternativ «MMMM» (alle forutsetningene er «middels», og derfor er dette også «referansealternativet»): 386 979 innvandrere og norskfødte barn av innvandrerforeldre i Oslo i 2040. 47,0 %. Høyt, men fortsatt ikke et flertall.

Alternativ «LLML» (innenlands flyttemønster er «middels», resten av forutsetningene lave): 294 034 innvandrere og norskfødte barn i Oslo i 2040. 40,3 %.

Alternativ «HHMH» (innenlands flyttemønster er «middels», resten av forutsetningene høye): 547 430 innvandrere og norskfødte barn i Oslo i 2040. 56,3 %. Der fikk du flertallet ditt, Hans Rotmo!

Skal vi se hva som er nødvendig for at dette alternativet skal gå i oppfyllelse:
– Samlet fruktbarhetstall hos innvandrerkvinner på 2,36 i år 2015, og 2,22 i 2040. I 2010 var det 2,28. Dette tallet synker for øvrig hos kvinner i «landgruppe 3» (Afrika, Asia, Latin-Amerika m.m.).

– Forventet levalder på 88,9 år for menn og 92,2 år for kvinner i 2040. En oppgang på henholdsvis 10 og 9 år fra i dag. Med tanke på at nyere generasjoner lever generelt sett mindre fysisk aktive og kostholdsmessig usunne liv enn besteforeldrenes generasjon, er dette et særdeles usikkert tall.

– Nettoinnvandring per år på over 50 000 i årene som kommer og over 25 000 i 2040.

Ja, hvis alt dette skulle gå i oppfyllelse, så vil innvandrere og deres norskfødte barn utgjøre et lite flertall i Oslo i 2040. Disse skumle innvandrerne, som inkluderer svensker, dansker, polakker, tyskere, briter, amerikanere (hei), spanjoler, italienere, grekere, russere…og oss norskfødte barn som ikke har deltatt i andre samfunn enn det norske hele livet.

Case 5:
– Giftemål gir en bra pekepinn på hvor interessert man egentlig er i det nye landet og kulturen.
__________

Nei, giftemål gir en bra pekepinn på hvem man ble forelsket i. Vi må gjerne diskutere problemer med tvangsekteskap, men dersom min tamilske venninne forelsker seg i en mann fra samme kultur, så har det nok å gjøre med at hun føler at dette er en mann hun kan dele livet med, ikke at hun er uinteressert i å bli en del av det norske samfunnet.

Case 6:
– Eurabia som en avtale mellom europeiske politikere om å la muslimer overta? Nei, det er verre enn som så. Dette er total naivitet uten styring. Politikerne tror det går an å fylle opp med innvandrere fordi fødselsraten i Europa er lav, for eksempel i Tyskland. Det er et eksperiment ingen kjenner rekkevidden av.
__________

Er det et eksperiment? Ja, det kan gjerne tolkes slik. La oss gjøre vårt beste for at det eksperimentet får positive resultater istedenfor å prøve å avskaffe det.

Case 7:
– Hvilken forutsetning har du for å mene det? Du bor i Son, er fra Verdal og ikke nær de stedene du snakker om?

– Jeg formidler mitt ståsted og min kultur. Det er bra at det kommer synspunkter fra begge sider.
__________

Det er bra at det kommer synspunkter fra begge sider. Det hadde vært enda bedre om disse synspunktene var fornuftig begrunnet…

Case 8:
– Du er blitt kritisert for å ha hus i Spania og innrette deg som nordmann der samtidig som du kommer med denne kritikken.

– Det er en håpløst påstand. Der er jeg som gjest, jeg snakker spansk og er spanskorientert når jeg er der. Jeg går heller ikke i bunad når jeg er der, som noen sier.
__________

Den skal du få, Rotmo. Der har du faktisk rett. Det er verre med nordmenn som bor i Spania permanent og mener at det er en forskjell på dem og innvandrere til Norge.

Case 9:
– Vømmøl ble forbundet med AKP-ml. Har du forlatt venstesiden?

– I disse spørsmålene er jeg veldig på kollisjonskurs med venstresiden. Jeg tror ikke jeg er politisk plasserbar. Når jeg ser tilbake på den første Vømmøl-plata ser jeg ikke spor etter kommunistisk tankegang, men en som er tilhenger av Senterungdommen. Sangene handlet om bygdene, og nedlegging og fraflytting.
__________

Jeg kjenner ikke Senterungdommens historie fra 70-tallet i detalj. Men jeg kan ikke la være å merke den politiske tendensen i disse tekstene.

Vi starter med «Høvlerivisa», vers 5:
Neste gang skal Gyldentand
Bli borte lett og bleik
Når vi kræv høgar lønn pr. mann
Og hvis han byne prøv sæ han
Truge vi med streik

Fin tekst, absolutt. Men jeg ser ikke stort til bygdemotiver i den. Den handler om at arbeideren skal kreve sin rett, noe som ikke er kommunistisk i seg selv, men som var et gjentagende motiv på 70-tallet.

Og så da, min favoritt. Sunget av Rosenborgs supportergruppe Kjernen, ei låt med helt herlig moral og tankegang. Jeg snakker såklart om «Itjnå som kjæm tå sæ sjøl»:
Det e itjnå som kjem tå sæ sjøl
E du lett som ein spøl
Men sammen så veie vi fleire tonn
Med littegrann hjølp gjer det littegrann monn
Det e itjnå som kjem tå sæ sjøl

I siste vers blir det sunget om «Og hugs på det som Lenin og Marx og Mao sa» før refrenget.

Ingen kommunisme i bildet her, nei.

Kjære Hans Rotmo, det er ingenting som er galt med å endre politisk standpunkt. Særlig når det opprinnelige standpunktet var såpass farget av tiden du vokste opp i. Men ha i det minste gode argumenter for at du er en gammel kommunist som er redd for alle de skumle mørkhudede som kommer til landet.

Takk for meg.

(om ingen har merket det før, så verken korrekturleser jeg eller ser gjennom disse innleggene ordentlig før jeg publiserer dem. Beklager om de blir litt uoversiktlige)

NICKI BILLE SKAL TIL BRØNDBY!!!…for å trene styrke med noen kompiser.

Med en kommentar på Instagram satte den danske fotballspilleren Mikkel Thygesen uvitende i gang en rykteflom. På det som var et treningsbilde fra danskmakedonske Bajram Fetais profil, skulle Thygesen bare påpeke at Rosenborg-spissen Nicki «Bille» Nielsen snart skulle slutte seg til to gamle venner for noen runder i styrkerommet på Brøndby stadion. Alt i alt ganske normal oppførsel fra en spiss som er persona non grata i sin norske klubb, og som vil holde seg i form.

(Legg spesielt merke til den danske oversettelsen av «92 likes»: «92 Synes godt om-tilkendegivelser»)

På en eller annen måte ble dette til et rykte om at Nicki Bille var på vei til Brøndby.

Hvordan? Sannsynligvis på samme måte som alle rykter oppstår. Noen leser en sak i en fart. Noen misforståelser og forviklinger senere hadde man kommet fram til «Mikkel Thygesen mener Nicki Bille skal til Brøndby». Brøndby trenger en spiss, Rosenborg vil selge Nicki Bille. For en eller annen journalist ble konklusjonen at «It fits the narrative». Noe det naturligvis ikke gjorde, og dermed måtte nevnte journalist bruke et stykke av arbeidsdagen sin på å kontakte Brøndbys sportssjef Per Rud, som så kunne avfeie ryktet konstant.

Heldigvis tok dette slutt med det, uten å gå enda lenger som fotballrykter har vært kjent for å gjøre tidligere.

Seriøse medier skal egentlig ikke skrive om rykter. Du leser aldri om ekteskapstrøbbel et sted i kongefamilien i Aftenposten, og når det foregår spennende ting innad i et politisk parti må mediene være utrolig forsiktige med å skrive «(medium) erfarer» med mindre de vil havne i trøbbel i PFU. Sportsredaksjonene har alltid på en måte vært unntatt dette. Spesielt fotballredaksjonene nærmest lever av rykteflommen rundt klubber og overganger. Likevel pleier det å være en viss minimumsstandard også her. Alt som skulle til for å skjønne at Mikkel Thygesen ikke snakket om en overgang, var å se på selve bildet og legge sammen to og to. Er det lov til å håpe at selv fotballredaksjoner i lokalavisene rundt om i landet er villige til å følge disse reglene og ikke kaste bort tastetrykk på treningsbilder på Instagram?

USA er ikke en homogen enhet, og andre anekdoter om andre land

En nesten dagligdags hendelse i Facebook-newsfeeden min:

Person er i USA av en eller annen grunn. Jobb, studier, et eller annet.
Person skriver status om noe de har opplevd i USA, som ville vært utenkelig i Norge.
Persons venner kommenterer «Typisk USA!», «USA, ass!», «Såååå amerikansk!»

Undertegnede himler med øynene.

Hvorfor himler undertegnede med øynene? Ganske enkelt fordi det er så lite man kan kalle typisk USA. For å presentere litt kalde fakta: mitt andre hjemland strekker seg over 9,8 millioner km², seks tidssoner, elleve klimatiske soner, femti delstater og over 300 millioner mennesker. Dette gjør at mengden kultursærtrekk er nesten uendelige.

Så nei, det er ikke «typisk USA» å ikke kunne håndtere litt snø. Størsteparten av Midtvesten og Rocky Mountains ville ledd av en østlandsvinter. Og til deg som skrøt av at du håndterte to meter snø uten problemer: du lyver. Nor’easters som rammer i New England og sørover mot Philadelphia er forresten heller ikke noe en nordmann ville følt seg spesielt komfortabel i.

Så nei, Miami Beach er ikke «så amerikansk». Miamis klima og kultur vil være helt fremmed for en amerikaner fra, la oss si, Minnesota.

Så nei, det er ikke typisk amerikansk å være erkekonservativ republikaner. Om du ikke har lagt merke til det, så vinner venstreorienterte kandidater stadig vekk valg i USA, og Barack Obama ville nok plassert seg et sted mellom Høyre og Ap i de fleste saker i Norge.

Så nei, det er ikke typisk amerikansk å eie hundre tusen våpen og være ultramilitaristisk. Antallet våpen per capita er mye høyere i USA enn i resten av vesten (0,89 per pers, mot 0,31 i Norge), men det er likevel mange amerikanere som ikke eier skytevåpen.

Det er enkelt å konkludere med at nordmenn har fordommer mot amerikanere. Det ser jeg på som helt naturlig. Alle folkeslag har fordommer mot alle andre folkeslag. Noen ganger er de velplasserte (fordommen om feite amerikanere er sannere enn jeg liker å innrømme), andre ganger ikke fullt så velplasserte. Nordmenns fordommer mot USA gjør dessverre ofte den feilen at de går ut i fra at amerikanere er en homogen masse.

Tenk deg om resten av Europa skulle dannet sitt inntrykk av nordmenn som et brautende, oppblåst folkeslag, basert på noen dårlige erfaringer med et par bergensere? Eller som et stillferdig, blodharry folkeslag, basert på noen dårlige erfaringer med trøndere? Omtrent sånn føles det for en amerikaner fra Philadelphia som blir spurt om ting som er typiske for Los Angeles. Ville du følt deg spesielt komfortabel med at sørlandske bedehus ble presentert som typisk norske?

Verre blir det i valgår. I tillegg til at mange ser på USA som et svært homogent land, dukker det opp et problem til: folk tror USA er sammenlignbart med Norge. Jeg er hellig overbevist om at dette var hvordan Ron Paul fikk så mange tilhengere i Europa. Mennesker som lekte eksperter på det amerikanske presidentvalget, glemte ofte tre ting:

1. USA er en føderalstat, ikke en unitærstat som de fleste europeiske land.
2. USAs politiske kultur er tuftet i mye sterkere grad på at man tar ansvaret selv som enkeltmenneske, eller at lokale myndigheter tar ansvaret, enn det som er tilfelle i europeiske land.
3. Amerikanske partier kan ikke sammenlignes med europeiske partier, i alle fall ikke de to store. De er i større grad koalisjoner av mennesker hvis interesser sammenfaller.

Da jeg diskuterte med Ron Paul-tilhengere under valgkampen 2012, kom argumentasjonen ofte fram til dette: siden skattene er for høye og den statlige overstyringen for stor i Europa, må den være det i USA også. Feil.

Dine politiske standpunkter i Norge, kan ikke alltid overføres til Sverige engang. Skal du ha standpunkter, må du ha bakgrunnsinformasjon. Dersom en amerikaner kommer inn og påstår på arrogant vis at vi i Norge har aaaaaaaltfor høye skatter og for mye statlig overstyring, har vi en tendens til å bli provoserte og fornærmet. Det er det vi som skal mene! Men nordmenn har ikke noe problem med å dele ut slike karakteristikker overfor andre land. Hellas, Spania, Frankrike, Kongo – alle har fått høre fra velmenende nordmenn hvordan de burde drive sine land de siste årene.

Et personlig eksempel på hvor mye man kan tabbe seg ut med slike tilnærmelser:
Jeg leste at medgiften først ble avskaffet på landsbygda i Hellas på 1980-tallet.
Når jeg leser ordet «medgift» tenker jeg på pengesummer som blir utbetalt til en av partenes familie, som «takk» for at de gidder å gifte bort sin sønn/datter.
«For en barbarisk praksis!» tenker jeg.
Så tenker jeg meg om.
Jeg spør min tante, som var gift med en greker i mange år, og for øvrig bodde i Hellas samtidig som denne ordningen visstnok ble avskaffet.

Det viser seg at ikke bare praktiseres medgiften på den greske landsbygda fortsatt, den er et fantastisk sosialt tiltak! Mannens familie bygger et hus til det nye ekteparet, som kvinnen beholder i tilfelle ekteskapet går i oppløsning. Mannen får motivasjon til å holde seg på matta, og kvinnen får et sikkerhetsnett om det likevel skulle skjære seg. En genial løsning i et land der velferdsordningene for folk i arbeidsfør alder er minimale.

Jeg avslutter her, før dere begynner å kjede dere.

Reservasjonsrett og anna tull

Vi kan begynne med å få noen fakta på bordet:

–          Jeg regner meg selv som troende kristen

–          Jeg misliker abort. Sterkt.

–          Jeg er likevel for retten til selvbestemt abort, fordi det er stabiliserende for samfunnet og min moral skal ikke få bestemme hva andre får lov til å gjøre.

–          Jeg forstår at å utføre en abort er en tung handling for enhver lege. I de aller fleste tilfeller er den minst like tung for kvinnen.

Med dette som utgangspunkt ser jeg på debatten om reservasjonsrett med forundring. I et land der selvbestemt abort har vært tillatt i over en generasjon, har plutselig Kristelig Folkeparti bestemt seg for å tillate leger å sette seg på bakbeina og nekte å utføre inngrepet. Nå topper galskapen seg ved at de har problemer med tanken på et register over reserverte leger, og enkelte ønsker til og med å reservere seg mot flere handlinger som strider mot deres livssyn! Det er her snakk om assistert befruktning og å sette inn kobberspiral.

For å ta det siste først: komaaaan. Dere tar oss til et nivå vi ikke ser i land vi har lyst å sammenligne oss med når det gjelder seksuell modenhet. Jeg ser på det som et mål at ingen aborter skal utføres i Norge – og kobberspiraler er en av mange veier for å nå det målet! Prevensjon er faktisk noe av det mest effektive som finnes for å forhindre aborter. Jeg tror også Gud har innsett at folk kommer til å ha sex uansett. Jeg tror Gud vil kunne leve med at kvinner setter små kobberduppeditter inn der magen skifter navn, om det er det som skal til for å forhindre en abort. Om Norges kristelige legeforening mener at de kan slåss mot seksualdriften, så utkjemper de en kamp de er garantert å tape!

Men det er fortsatt reservasjonsrett mot abort som er hovedspørsmålet her. Jeg forstår godt at det er en vanskelig avgjørelse når man skal utføre en abort. Jeg hadde hatt enormt vanskelig for å tolerere at min partner dro til legen for å få utført en abort. Jeg hadde aldri klart å utføre inngrepet selv. Jeg forstår godt at dette er utrolig vanskelig. Det bør være utrolig vanskelig også. Om du ikke har noen form for samvittighetskvaler når du utfører en abort, er du et følelsesløst monster. Likevel er det to prinsipper som gjør at jeg mener reservasjonsrett er galskap.

1. Dersom leger skal kunne reservere seg mot inngrep deres tro, livssyn, moral eller etikk strider mot, må annet medisinsk personale kunne gjøre det også. Tenk deg kaoset på personalstyringsrommet på et sykehus idet personalsjefen må finne én ledig sykepleier som har sagt ja til å utføre inngrep A, og en annen som har sagt ja til å utføre inngrep B? Og hvorfor skal det stoppe på sykepleiere? Hvorfor skal ikke da politifolk ha rett til å reservere seg mot å utføre oppdrag som strider mot deres tro, livssyn, moral eller etikk?
2. Det er ingen menneskerett å være fastlege. Er du lege ansatt av det offentlige (noe alle fastleger er, selv om de driver innenfor en privat legepraksis), forplikter du deg i mine øyne til å utføre alle pasientens rettigheter. Kvinner har rett til selvbestemt abort i Norge. Dersom en fastlege er inkapabel til å utføre dette grepet, eller i det hele tatt henvise til det, må vedkommende finne seg noe annet å gjøre. Kvinnen har en rett nedskrevet i Norges lover til selvbestemt abort. Legen har ikke noen nedskrevet rett til å være lege.

Dette mindretallet av leger topper altså galskapen ved å mene at å informere pasienter om dette, slik at pasienter kan unngå leger som setter sin egen moral foran yrket sitt, er galt. Hvorfor er dette overhodet noe å diskutere?

Og for å blande inn litt av min egen tro: Jeg tror Gud har et større problem med leger som nekter å utføre sin plikt, og er villige til å sette barn ut i en helt grusom oppvekst, noen ganger med morens liv i fare, enn Han har med leger som tillater seg å utføre sine plikter.

Selvbestemt abort har vært tillatt i Norge siden 1978. I fire uavhengige perioder (1983-86, 1989-90, 1997-2000, 2001-05) har Kristelig Folkeparti vært i regjering. Likevel har leger som kvier seg for å utføre eller henvise til abort, klart å praktisere som leger i snart 36 år uten denne loven som nå sendes ut til høringsforslag. Hvorfor er dette blitt et problem nå?

Det var dagens litt usammenhengende ranting. Jeg er syk, det er sent, men jeg håper jeg fikk fram et poeng.

Nordmenn liker å bekrefte egne fordommer

Når jeg en sjelden gang kjeder meg, er en av mine favorittaktiviteter å lese norske satirenettsteder. Ikke for artiklene – de er som oftest enten meget tamme eller så overdrevne at jeg ikke klarer å le av dem. Jeg finner ikke humoren, rett og slett. Humoren på disse nettstedene ligger for meg under artiklene.

Enkelte har trolig gjettet seg fram til at jeg snakker om kommentarfeltene.

Etter 22. juli 2011 ble det en ny nasjonalsport å lese kommentarfelter og gjøre én av to ting: fortvile over kunnskapsløshet og fordommer, eller si seg høylytt enige og applaudere dem som turte å si sannheten. Jeg må ærlig innrømme at jeg aldri helt har skjønt det siste poenget – de fleste meninger folk har i Norge, har lov å komme fram i lyset. I de fleste sammenhenger er det ikke lenger et faux pas å ha sterke meninger om innvandring, EU eller andre saker. Og, vel – de fleste har vel lest et kommentarfelt på VG, E24, Aftenposten eller andre nettsteder. Særlig når temaet er kontroversielt går diskusjonen stort sett kun i én retning, og representanter for «establissementet» havner i mindretall.

Avsnittet overfor ble i stor grad en digresjon. Nå skal jeg komme til poenget. Gå inn på et norsk satirested, her er noen forslag:

http://heltnormalt.no/nasjonensoye/

http://www.5080.no/

http://opplysningskontoret.org/

Finn fram til den første saken som parodierer et kontroversielt tema. Les kommentarfeltet. Sjansen er stor for at du finner slikt som dette, fra saken «EU-direktiv tvinger nordmenn til å halvere bruk av fyrverkeri på nyttårsaften»:

(Ettersom det er et kommentarfelt som går direkte fra Facebook, har jeg valgt å sladde navn, bilder og annen profilinformasjon. Det eneste som blir stående er det idiotiske budskapet.)

Eller skal jeg ta et eksempel fra saken «NRK tar «Grevinnen og hovmesteren» av skjermen i 2014» Tydeligvis vekker ingenting like sterke følelser som tanken på å fjerne en femti år gammel sketsj på atten minutter fra sendeplanen:

(Faktisk rimelig fornøyd med dette skjermbildet. Legg merke til fornuftens stemme i nest nederste kommentar, som blir behørig ignorert.)

Når man leser en nyhetssak, særlig på et nettsted man ikke har lest før, bør man forholde seg til tre grunnleggende spørsmål.

1. Er saken skrevet på et journalistisk språk?
2. Er saken for god til å være sann?
3. Er saken publisert i andre nyhetsmedier?

Er svaret på noen av disse tre nei, bør saken tas med en stor klype salt (i hvert fall inntil svaret på spørsmål 3 er ja).

Greit nok. Kanskje ikke alle nordmenn kjenner til disse huskereglene, og kan være litt kjappe i avtrekkeren. Men la oss sammenligne med et annet kommentarfelt. Saken i dette tilfellet heter «(Tone Damli) Får ti millioner av Se og Hør for å rekonstruere unnfangelsen»:

(Hører dere gresshoppene?)

Over til noe annet. Har noen av dine Facebookvenner noen gang delt en sak fra et nettsted som heter fyret.nu? Tror disse menneskene oppriktig på denne nyheten de har delt?

Bare for ordens skyld, her er en liste over nyheter fra fyret.nu:

Oppdatering: to av disse sakene er sanne. Det er den med 50 000 hjemløse krigsveteraner i USA, og jeg forstår ikke helt hvorfor de har publisert den saken ettersom det ikke passer deres agenda. I tillegg er saken om «rasistisk godteri» noenlunde sann. Resten kan du google. Fyret.nu og lignende nettsteder er de eneste som skriver om dette. Oftest ikke lignende nettsteder engang – ofte er Fyret de eneste som dikter dem opp. Jeg bruker ordet «dikter» fordi det ofte er den fulle og hele sannhet: Fyret.nu finner opp disse historiene fra ingenting. «Snart flere muslimer enn kristne i England»? Alt som skal til for å finne ut om dette er sant eller ikke er et lite Wikipedia-søk. I England i dag er det 31,5 millioner kristne mot 2,66 millioner muslimer – altså tolv kristne for hver muslim. Dette etter et halvt århundre med muslimsk innvandring. Legg til 13 millioner som ikke har noen tro, hvorav de fleste ville valgt kristendommen om de måtte velge side. Forøvrig: ofte står kilder for disse sakene under artikkelen. Daily Mail er ikke en troverdig kilde!

Så hvorfor tror folk på disse historiene?

Jeg tror ganske enkelt mange liker å bekrefte sine egne fordommer. Jeg har mine fordommer jeg også, og er ofte litt for glad i å sette mennesker i bås. Dog er mine fordommer som oftest rettet mot andre grupper enn mannen i gata sine. Og ja, jeg har ofte falt for historier som tilsynelatende bekrefter mine fordommer. Det er jeg neppe alene om å gjøre.

Satiresaker om kontroversielle temaer går folk fem på, og kommenterer i raseri.

Satiresaker om ukontroversielle temaer får være i fred, eller blir ledd av.

Folk tar saker fra fyret.nu for god fisk, enda alt som skal til for å finne ut at de er rent og skjært oppspinn, er en liten faktasjekk.

I rest my case.

Demokrati Thailand style

Thailand er i nyhetsbildet om dagen. Landet nordmenn flest forbinder med varme, lave priser og (dessverre) sexturisme opplever daglige demonstrasjoner mot regjeringen, trusler om nyvalg, en splittet befolkning og en ustabilitet som ikke er verdig et av Sørøst-Asias økonomiske fyrtårn. Da protestene raste som verst i Ukraina tidligere denne vinteren, dristet jeg meg til å kalle landet for Europas Thailand – der regjeringer skifter basert på demonstrasjoner, ikke valg. Selv om vestlige medier gir god dekning av selve hendelsene gis det ikke god forklaring av bakgrunnen for alt dette overhodet – og dermed er det mange ting utenforstående kan klø seg i hodet av:

Først krever demonstrantene nyvalg, så sier de at nyvalget kommer for tidlig?

Hvorfor ikke bare akseptere demokratiske avgjørelser?

Hvilken av sidene er egentlig «Folket»?

Før jeg prøver å besvare noen av disse spørsmålene, vil jeg bare understreke noe – jeg er også utenforstående. Jeg har opparbeidet meg denne informasjonen gjennom andre kilder. Jeg har aldri vært i Thailand, men stedet fascinerer meg likevel. Særlig etter det jeg har fått vite de siste ukene gjennom den skotske journalisten Andrew MacGregor Marshall, og hans blogg zenjournalist.com. Marshall har klart å bryte de ekstreme lovene om majestetsfornærmelse i Thailand for lenge siden, er bosatt i Edinburgh og kan altså tale fritt. Hans fortid som Reuters-journalist og det faktum at CNN og andre store nyhetskilder bruker ham som analytiker gjør at jeg regner ham som relativt troverdig.

http://zenjournalist.org/

For å svare på det siste spørsmålet først: ingen av sidene er egentlig «folket» som helhet. Regjeringen, som består av Pheu Thai Party, representerer først og fremst thailandske fattige i det nordlige, nordøstlige og sentrale Thailand. Thaksin Shinawatra kommer fra en overklassefamilie i denne delen av landet. I sin statsministerperiode fra 2001-2006 innførte han en rekke sosiale reformer, som utvilsomt gjorde livet til alle thailandske fattige bedre. Likevel var det først og fremst denne nordlige halvdelen av landet som fikk nyte godt av disse – det går til og med rykter om at en del av helsereformene hans ikke ble innført i andre deler av landet som ikke stemte på ham. De røde demonstrantene som dukker opp fra tid til annen representerer dog stort sett Shinawatras middelklassefolk, ikke bøndene som dominerer på landsbygda og er blitt diskriminert i mange generasjoner.

Opposisjonen representerer fattige i det sørlige Thailand. Mange av disse er muslimer som har lidd under en voldssirkel mellom regjeringen og islamistiske ekstremister. I tillegg stemmer disse tradisjonelt sett ikke på populistiske bevegelser fra lenger nord i landet, som f. eks Shinawatra-familiens serie med partier. Den andre gruppa som er ute og marsjerer i gatene, er den thailandske eliten. De har forståelig nok ikke sansen for reformer som sørger for at Thailands fattige får det bedre og blir mer opplyste, men de har også en annen grunn til å protestere. Mer om dette senere i innlegget.

Så til spørsmålet om nyvalg. Det virker ganske paradoksalt å kreve nyvalg, og så boikotte det fordi det kommer altfor tidlig. Men opposisjonen, som ledes av Democrat Party, har gode grunner til å frykte et valg – rett og slett fordi de ikke kan vinne. Thailandsk velgerdemografi har vært fastlåst og polarisert i over et tiår nå. De sørlige provinsene samt overklassen i hele landet stemmer på Democrat Party, mens Shinawatras bevegelse (som nå er på sin tredje partiorganisasjon, etter at de to forrige er blitt oppløst av militæret) baserer seg i nord og nordøst. Problemet til Democrat Party og resten av opposisjonen, er rett og slett at nordøst er så mye mer folkerike enn resten av landet. Thailand deles tradisjonelt sett opp i seks regioner, og parlamentet har 400 mandater som velges direkte fra provinsene. 160 av disse mandatene ligger i nordøst. Det skal ikke mer enn grunnleggende brøkkunnskaper til for å forstå at nordøst har en uforholdsmessig stor andel av befolkningen.

Rødt er Pheu Thai, blått er Democrat Party. Og ja…dere skjønner hva jeg mener.

Men hvorfor ba de om nyvalg i utgangspunktet? Trolig fordi de trengte en klar sak å demonstrere for. Demonstrasjonene som foregår nå, under navnet Whistle Mob (eller People’s Democratic Reform Committee, men det blir forbanna tungvint for de av demonstrantene som ikke snakker engelsk), har nemlig et dypere formål, som baserer seg på en intens frykt blant den thailandske overklassen. Er det ett element du har savnet fra thailandsk politikk i dette blogginnlegget? Vel, her kommer det. Jepp, jeg snakker om kongen.

Dagens thailandske konge Bhumibol har regjert siden 1946. Det sier seg selv at han begynner å dra på årene, og helsen hans har begynt å skrante. Dette gjør at Thailands overklasse har dårlig tid. Striden står til syvende og sist om hvem som skal arve tronen. Dagens tronarving og kronprins, Vajiralongkorn, er ikke populær blant det thailandske folk. Han er kjent som eksentrisk, uforutsigbar, kvinnebedårende (på 70- og 80-tallet var han særlig interessert i overklassens døtre) og lite styringsdyktig. Disse ryktene stammer helt tilbake til begynnelsen av 70-tallet, da Thailand var mest kjent for å være en base for amerikanske styrker som opererte i Vietnam, Kambodsja og Laos. Kongen selv virker ikke å være spesielt glad i tanken på hvem som skal etterfølge ham, men kan gjøre fint lite for å forhindre det. Frykten er at Vajiralongkorns elendige styring, kombinert med et gammelt thailandsk sagn om at den niende kongen (altså Bhumibol) skal bli den siste, skal sørge for at det thailandske monarkiet faller i løpet av de nærmeste tiårene. Og da blir plutselig posisjonen til den thailandske overklassen veldig sårbar.

Det overklassen heller vil, er at prinsesse Sirindhorn skal overta tronen. Hennes posisjon i det thailandske samfunnet er betydelig sterkere. Hun er kjent som intelligent, meget interessert i Thailands utvikling, og som flerspråklig. Kongen har ikke gjort denne arvestriden noe mindre komplisert. I 1974 ble grunnloven endret slik at også kongens døtre kunne overta tronen – noe som førte til at kongen opphøyet Sirindhorn til en tittel som kan oversettes som «kronprinsesse» tre år senere. Hun er fortsatt plassert bak sin bror i arverekken, men det faktum at posisjonene har såpass like navn bidrar ikke til å dempe spekulasjonene.

Så hva er Pheu Thai og Thaksin Shinawatras rolle oppi alt dette? Vel, Thaksin Shinawatra er noe så sjeldent som en monarkist som ikke har noe imot Vajiralongkorn (vurderer å bare gi denne fyren et kallenavn, det navnet er noe herk å skrive). Thaksin ønsker seg en ekstra rolle i thailandsk historie: rollen som kingmaker. Om han kan trekke i snorene fra sin base i Dubai slik at Vajiralongkorn blir konge, kan han dessuten kanskje tjene noe på dette: en billett hjem til Thailand.

Selv om handlingene til både Whistle Mob og de «røde» demonstrantene er rasjonelle ut i fra deres egne synspunkter, er det en viktig samfunnsendring de har oversett. Alle thaier, fra den laveste bonde helt opp til kongefamilien, er mer bevisste på demokrati og samfunn enn de var for bare ti år siden. Det thailenderen i gata ønsker er det de fleste av oss i vesten tar for gitt – politisk stabilitet. En fungerende rettsstat. Respekt for demokratiet. Det opposisjonen trolig kunne gjort for å begrense makten til Thaksin Shinawatra, er å lytte til folket. De kunne benyttet anledningen til å svekke den utøvende makten, eller til å flytte mer makt ut i provinsene (og dermed løst mye av problemet i sør). Både regjering og opposisjon har gjort akkurat det motsatte, og undergraver dermed mye av respekten for demokratiet i Thailand – som oftest uten å egentlig oppnå noe som helst.

Lykke, som jeg gikk på ungdomsskole med, oppholder seg for tiden i Bangkok – nærmere bestemt et stykke bak frontlinjene til Whistle Mob. Hun har tatt noen bilder som illustrerer situasjonen godt.

http://otherclouds.blogspot.co.uk/2014/01/pdrc.html

Grunnproblemer i norsk politikk

Norske politikere har en langt enklere jobb enn sine kolleger rundt om i Europa. Vi har hatt nærmest konstant økonomisk oppgangstid siden midten av 90-tallet, levestandarden er kanskje aller høyest i verden, samfunnet er egalitært og nordmenn skriker ikke etter store reformer. På en side er dette svært positivt – det gir politikerne en arbeidsro som deres kolleger i land som Frankrike, Storbritannia og Nederland misunner dem. Når det er såpass små skiller i samfunnet, sørger det også for at politiske ekstremiteter har liten grobunn her i landet.

Det som blir ulempen med denne situasjonen, er lav respons og en stadig mer inngrodd konservatisme fra velgernes side – det som fungerer bra må vi for all del ikke forandre på, og det som fungerer dårlig kan godt få forbli dårlig hvis det gjør at jeg må gjøre ting annerledes. Den siste holdningen minner meg litt om min mormor og andre kvinner fra hennes generasjon – oppvokst i et arbeiderklassemiljø i en delstat som tradisjonelt sett har vært svært puritanistisk. «Nå har jeg blitt vant til at dette ikke er bra, hvorfor skal du prøve å forandre på det?»

Velgernes konservative holdning fører videre til de tre fundamentale problemene i norsk politikk. Jeg skal ikke kommentere enkeltsaker – dette innlegget skal ikke bli et manifest for Kennethismen, det kan jeg skrive om tretti år når noen faktisk gidder å høre på meg. Dette er heller problemer som sitter godt innplantet i hjernen på de fleste fra et visst punkt i midten av vårt politiske hierarki og oppover, med enkelte hederlige unntak. De tre problemene jeg skal diskutere, dominerer norsk politisk diskusjon og skaper et problematisk, og til tider direkte kjedelig diskusjonsklima der konformiteten er høy og kreativiteten nærmest fraværende.

1.       Verbet «å bevilge»

Dersom Norsk Språkråd kunne gått ut og sagt at dette verbet ikke lenger er akseptabelt å benytte i norsk språk, ville de gjort samfunnet en stor tjeneste. Et lite tankeeksperiment: forestill deg at Jens Stoltenberg taler under valgkampen. Hvor lang tid tar det før «vi har bevilget» eller «vi vil bevilge» dukker opp? Erna Solberg er ikke stort bedre, selv om det var hun som kom med vitsen om Jens Stoltenberg og været (Hvis man spør Jens Stoltenberg hva han synes om været, vil han svare at «bevilgningene til Meteorologisk Institutt har vært historisk høye»). Når en har så mye «pæeng på bok» (takk, Sigbjørn) som vi har i Norge, er det ikke rart at politikere forsøker å bruke disse pengene til å løse de utfordringene landet måtte møte. Problemet er når penger brukes til å løse alle problemer. Dårlig kreftbehandling, sa du? Kommunene skal få en ekstra milliard til formålet. For lite vei som blir bygd? Mer penger! I New Public Managements tidsalder skulle man tro at effektivisering ville være det viktigste målet på suksess i forvaltningen og politikken – istedenfor bruker politikere valgkampen til å skryte av hvor mye penger de har brukt og vil bruke. Hvor mange nuller som ligger bak statsbudsjettspostene er blitt selve målenheten for hvor viktig et område er for et parti. Dette fører oss videre til punkt nummer to…

2.       Manglende visjoner

Det er et problem som har preget min hverdag nesten hele livet: jeg har dårlig samvittighet for at det er rotete rundt meg, men jeg klarer ikke å samle meg til å gjøre noe med det. Høres det kjent ut? Det bør høres kjent ut for norske næringspolitikere. Alle snakket om «todelingen av norsk økonomi» under valgkampen. Hvem har prøvd å gjøre noe med det? Ingen. Så lenge denne todelingen først får alvorlige konsekvenser lenge etter at Jens og Erna har pensjonert seg, har de lite insentiv til å gjøre noe annet enn «to pay lip service», altså å anerkjenne problemet og love tiltak uten å faktisk gjennomføre noe. Ikke overraskende er det først og fremst ungdomspolitikere som kjemper mot galskapen – Sveinung Rotevatn (V) og Andreas Halse (SV) er glitrende eksempler. Men så lenge de må tone ned disse utsagnene for å oppnå reell innflytelse, fortsetter galskapen. For å illustrere dette vil jeg trekke fram Martin Henriksen fra Troms Arbeiderparti. Før valgkampen 2009 erklærte han seg imot oljeboring – et fornuftig standpunkt, helt på linje med AUF som han på dette tidspunktet var leder av. Da han var stortingskandidat for moderpartiet i fjor høst, hadde dette standpunktet plutselig forandret seg. Slike kuvendinger gjør at en lite bærekraftig politisk kultur får lov til å rotfeste seg. Det er neppe et eneste norsk parti som kan fortelle deg hva de har tenkt å gjøre dersom vi får et plutselig fall i oljeprisen. For å dra en parallell: dersom en stortingspolitiker skal krysse gata i Oslo, er det ikke helt usannsynlig at vedkommende vil la være å se seg for og dermed forutse at en aksjemegler med ny Porsche har planer om å ignorere det røde lyset. Stortingspolitikeren vil foretrekke å oppdage det med kun noen få sekunder til å reagere, og måtte løpe de siste fem meterne over gata og unngå å bli sneiet av den tyske sportsbilen. Satt på spissen har selv Qatar mer visjoner enn Norge – de har usannsynlig mye penger, men framfor å bruke dem på å administrere den eksisterende rikdommen prøver de å etablere ny rikdom i form av å bli et internasjonalt turisme- og næringssentrum!

3.       Svart/hvitt-synet og «cherry picking»

På 90-tallet valfartet norske lokalpolitikere i hopetall til Sverige for å se hvordan svenskene etablerte såkalte «baseskoler». Disse baseskolene ble nesten ukritisk innført i Norge, sammen med mange av de andre skolereformene Sverige foretok på denne tiden. Svenskene har nå gått bort fra baseskolekonseptet, fordi de innså at det ikke fungerte. I Norge bygges fortsatt baseskoler i mange kommuner. Dette er et godt eksempel på den svart-hvittenkningen som preger særlig utdanningspolitikken i Norge. Enten er et annet lands politikk så elendig at vi ikke kan lære noe av den (andre velfungerende skolesystemer) ellers er den så fantastisk at vi må ta alle dens metoder i bruk, selv om ikke alle nødvendigvis har blitt testet nok til å fastslå noe som helst. Baseskolene på 90-tallet var et eksperiment i Sverige – de ble tolket som velfungerende i Norge.

Paradoksalt nok finnes det en tredje variant, såkalt «cherry picking», som dessverre ble brukt i debatten om hvorfor finsk skole gjorde det såpass godt på PISA-undersøkelsene.

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Plukker-selektivt-fra-finsk-skole-7293077.html#.UtaF0LSQOM0

Aftenposten illustrerer godt hva jeg mener. Arbeiderpartiet mener at restriksjoner mot privatskoler, ingen nivådeling i grunnskolen og intervjuer ved lærerutdanningsopptak er det som har gjort finsk skole vellykket. Høyre ser mest på lærerutdanningen, men tror også at tidligere karakterutdeling er viktig. Senterpartiet er kanskje verst i klassen (pardon the pun) på dette diagrammet. De velger kun de tiltakene som er enklest å gjennomføre – få privatskoler, ingen nivådeling i grunnskolen, ingen nasjonale prøver og varm skolemat. Da PISA-undersøkelsene genierklærte finske skoler, løftet også SV den varme lunsjen som det viktigste tiltaket. Det mangler en helhetstenkning – hva er det i norsk skole som fungerer like bra eller bedre som i finsk skole? Hva fungerer dårligere? Istedenfor å fokusere på dette, ser en heller på to faktorer: hvilke tiltak er enkle å gjennomføre, og hvilke tiltak er lettest å selge til velgerne? For SV er det lettest å selge de tiltakene som har rot i egalitarianismen og sosialdemokratiet, mens for Høyre er det lettest å selge at det er lærerne som er for dårlige.

Jeg valgte å inkludere det finske eksemplet selv om det ikke er et eksempel på svarthvittenkning, fordi det illustrerer problemene vi har med å se på hvordan andre land gjør ting. Vi ser enten i svarthvitt eller bare de delene som vi selv har lyst å kopiere. Det mangler en vilje til å kombinere det som er bra i Norge og det som kan gjøres bedre med eksempler fra andre land. Svarthvitt-tankegangen gjelder også i andre deler av politikken: der man fra høyresiden kan få inntrykk av at Norge er et tungrodd land med et esende og korrupt byråkrati, svarer ofte venstresiden med at Norge er et land det er meget enkelt å drive næringsvirksomhet i, og byråkratiet er velfungerende og har rene hender. Hvorfor skal det være så vanskelig å tenke seg til at sannheten ligger et sted midt i mellom?

Som et siste eksempel på dette problemet vil jeg nevne debatten om norsk kultur. Selv er jeg til en viss grad kulturrelativist – jeg mener at alle har noe å lære av hverandre. Det skulle i utgangspunktet plassere meg i bås med dem du hører si «bra til å være norsk» om Mammon (selv har jeg ikke sett serien, så jeg skal ikke uttale meg) og elsker å påpeke hvor mye bedre de er til noe i Paris, New York eller Tokyo. I motsatt bås finner du dem som forsvarer norsk kultur uansett, og som ikke har noe positivt å si overhodet om pakistansk, somalisk eller polsk kultur. Dette er menneskene som kan finne på å forsvare at norske arbeidsgivere kaster jobbsøknader som er undertegnet med utenlandske navn i papirkurven. Denne absolutismen tror jeg har sine aner i en grunnleggende identitetskrise i Norge. Hvem er vi egentlig? Er vi dette hardføre vikingfolket som er et eksempel til etterfølgelse for resten av verden? Eller er vi et molbosamfunn som isolerer oss fra resten av verden? Som jeg har sagt flere ganger tidligere: svaret ligger sannsynligvis et sted på midten.

Fordelen med et demokrati er at det er mulig for norske velgere å si fra om disse problemene. Ulempen er at de trolig ikke gjør det. Sist vi hadde et ordentlig velgeropprør i Norge var i 1981. Da gjorde velgerne opprør mot en paternalistisk stat de få år tidligere hadde støttet, men som de etter hvert hadde oppdaget at var blitt altfor overbærende. Høstens stortingsvalg var ikke et uttrykk for velgernes sinne, men heller et uttrykk for irritasjon over at «kan dere ikke bare fikse det?» ikke var et spørsmål som fikk et «ja» til svar fra Arbeiderpartiet. Dersom en skal få slutt på den situasjonen jeg har beskrevet i dette innlegget, den politiske kulturen som legger større fokus på bevilgninger enn visjoner, må norske velgere rett og slett få det litt hett rundt øra. Og heldigvis for norske velgere (fra et individuelt synspunkt) ser det ut til at det er en stund til det skjer. Inntil den tid får de visjonære politikerne som finnes i dette landet gjøre sitt beste for å infiltrere partiene sine og snu holdningene på hodet.

Det var dagens litt usammenhengende lufting.