Selvbeherskelse.
Måtehold.
Disiplin.
Ord som høres flotte ut.
Ord som beskriver egenskaper, som alltid har vært nødvendigheter for at mennesker skal overleve. I grunn dreier det seg om å overvinne lyster, instinkter. Av og til virker selvbeherskelse kontraproduktivt. Viser du et alvorlig underernært menneske et festmåltid, vil vedkommende sin første reaksjon være å få i seg så mye som mulig. Det er ikke sunt. Fordøyelsessystemet og kroppen takler overgangen fra ingenting til overflod enda verre enn de takler motsatt overgang. Mange mennesker som hadde overlevd Holocaust døde etter at konsentrasjonsleirene var blitt frigjort – av nettopp denne grunn. De spiste seg til døde. Det høres helt absurd ut, men det er sånn menneskekroppen fungerer når den er blitt utsatt for forhold den ikke skal bli utsatt for.
Jeg kan heldigvis være temmelig sikker på at jeg aldri opplever den situasjonen.
I min verden, i mine omgivelser, er måtehold ganske logisk. Hverdagen vår er full av fristelser. Selvbeherskelse, måtehold og disiplin for oss fra middelklassen handler om å velge ut hvilke fristelser vi kan tillate oss å falle for. Vi har muligheten til å spise triple cheeseburgere, drikke oss rablende dritings eller tippe bort flere tusen kroner hver eneste dag, men de fleste av oss forstår at det er en dårlig idé. Vi begrenser det til en gang i blant. Noen uheldige få har en psykisk sperre som overvinner den forståelsen. Vi prøver heldigvis å hjelpe dem etter beste evne.
Jeg har ikke noen av de virkelig klassiske lastene. Jeg er utrolig måteholden med rusmidler – kanskje for måteholden. Jeg drikker aldri mer enn tre pils på en kveld, og har aldri rørt et tobakksprodukt. Få har hørt meg heve stemmen, og klarer å tenke klart og holde hodet kaldt i de fleste situasjoner. Jeg kontrollerer pengebruken min, og sparer til å oppfylle drømmene mine noen år «down the line». Litt pengespill nå og da blir det, men jeg begrenser meg.
Men så var det denne lasten de fleste av oss er omringet av, da. Mat. I kveld sitter jeg her som et vrak, fordi dagen har vært preget av usunne matvalg og jeg er tom for energi. Frokosten/brunchen ble en typisk søndagsfrokost, egg, potetbåter og breakfast sausages – greit nok. Køen på Subway, der jeg kunne fått en sub på grovbrød med massevis av grønnsaker, var lang som pokker og det ville tatt meg en halvtime å få tak i mat. Istedenfor ble det kylling og pommes frites til middag. Så kjøpte jeg en sjokolade til dessert. Potetbåtene og melken jeg drakk i morges er sannsynligvis det sunneste som har gått med i løpet av dagen. Og det er blitt noen sånne dager med årene.
Nå skal jeg faktisk klare å snu. Neste uke skal jeg ikke oppsøke de usunne kantinealternativene her på campus én eneste gang. Jeg skal ikke fortsette å spise etter jeg er mett. Og jeg skal kutte ned kraftig på forbruket av cola. Pussig nok har jeg gått ned i vekt etter at jeg kom til USA – selv om jeg faktisk beveger meg mer enn jeg ville gjort hjemme(1). Nå skal jeg få energien tilbake også.
Go, Kenneth, go.
(1) Om jeg ikke hadde lagt ved det forbeholdet, kunne en del av forklaringen vært rimelig enkel: muskler veier mer enn fett.
Kenneths Tankekurv 