God kveld/morgen fra Washington

Hallais!

Er inne i min tredje uke i Washington D.C. nå. Den første uka ble utelukkende brukt på «orientation» og til å møte nye klassekamerater, andre uke til å sette meg inn i fagene mine og sikre meg et internship.

Jeg går altså på Washington Semester Program (WSP) på American University i den amerikanske hovedstaden. Poenget her er altså at man skal ha tre dager undervisning i uka, for så å tilbringe to dager på et internship. American er et ganske lite universitet, campus er på størrelse med omtrent 3/4 av Blindern (om man tar med studentboligene på området og administrasjon), og det går til sammen rundt 10 000 studenter her. Det er likevel et meget prestisjetungt og anerkjent universitet, noe som betyr at de har klart å hyre inn ekstremt gode folk som forelesere. Jeg tar tre journalistikkfag, og blir i den forbindelse undervist av følgende: Gil Klein (eks-Washingtonkorrespondent for en stor avisgruppe), Lee Ivory (eks-sportsredaktør i USA Today) og Iris Krasnow (bestselgende forfatter). De er alle tre dyktige, engasjerte og rimelig gode pedagoger, og forelesningene foregår i en rimelig uformell tone. Vi har allerede vært på National Press Club, der mange ulike medier har kontorene sine og pressefolket i byen samles. Mens jeg og noen venninner lette småforfjamset etter heisen, gikk vi tilfeldigvis forbi kontorene til spanske, marokkanske, koreanske og japanske aviser. Vi er dessuten blitt lovet flere besøk der.

Som nevnt har jeg også klart å skaffe meg et internship. Sølvskje i munnen, gullhår bak – jeg sendte én søknad, gikk på ett intervju, og det var alt jeg trengte. Jeg jobber torsdager og fredager på Investigative Reporting Workshop, som ligger innenfor fem minutters gangavstand her på campus. Nøyaktig hva IRW er er litt vanskelig å beskrive på norsk, men det er altså et slags laboratorium for gravejournalistikk, som er tett tilknyttet universitetet. Det ble grunnlagt av CBS-journalisten Charles Lewis, som også drev det berømte Center for Public Integrity en stund. Med seg har han blant annet Lynne Perri, som tidligere var visebilderedaktør i USA Today, samt en hel haug andre interns fra en drøss ulike steder og land. Vi produserer tøffe, grundige og gode artikler for store medier som nbcnews.com og Philadelphia Inquirer. Før jeg kom, hadde man nylig gjort ferdig en artikkelserie og dokumentar om bruken av antibiotika i det amerikanske landbruket – en problemstilling som for øvrig er svært relevant i Norge også. Jeg har også fått en seriøs sak å jobbe med – bare meg og redaktøren! Det er ikke stort jeg kan avsløre ennå, men den dreier seg om diskriminering. Denne saken skal vi bit for bit pusle sammen fram til i april en gang.

Amerikansk universitetsliv betyr som oftest å bo på campus, og jeg gjør intet unntak. Jeg bor i Leonard Hall, som ligger 50-150 meter fra stedene der jeg har forelesninger. Her har jeg selskap av en amerikansk romkamerat. Veldig trivelig kar, vi deler en del interesser og han er like interessert i å lære mer om Europa som jeg er i å lære mer om USA. Resten av vår etasje (fjerde) er også befolket av folk i Washington Semester Program. Akkurat nå (torsdag kveld) er det dessverre også befolket av en del festglade mennesker som ikke helt har fått med seg at folk skal opp tidlig i morgen også. For øvrig har jeg ikke vært i sentrum så mye som jeg skulle ønske, da American University ligger ganske langt nordvest i byen og jeg har det meste jeg trenger her. Men jeg har jo fortsatt tre måneder på meg!

Slenger med en liten liste over ting jeg savner fra Norge, og ting jeg kommer til å savne herfra:

Ting jeg savner fra Norge/Oslo:

• God isolasjon i veggene (både lyd- og varmemessig)
• Grovbrød
• Kebab
• Chip and pin-betaling
• Kollektivtransport som ikke koster en liten formue (Månedskort i DC koster 1800 kr. Metrosystemet er faktisk utrolig bra, da)
• At universitetet ikke stenger for en cm snø

Ting jeg kommer til å savne fra USA/Washington:

• Høflighet
• Små universitetsklasser med svært engasjerte og dyktige forelesere
• GRATIS MUSEER!
• Chipotle
• Språk. Altså, bare i dag har jeg hørt folk snakke koreansk, japansk, spansk, persisk, fransk og engelsk, i tillegg til at jeg har sagt noen ord på norsk til nysgjerrige klassekamerater. Greit at Oslo og UiO også har et stort språkmangfold, men dette kommer man sjelden i nærheten av.
• 24-timers apotek som selger alt annet enn medisin i tillegg

De som kjenner meg vet at jeg ikke er spesielt glad i å ta bilder, så de får jeg heller ta etter hvert. Men jeg kan jo slenge med et lite oversiktsbilde fra campus, illustrert av undertegnede:

Bukken og havresekken?

Hvordan oppbevarer egentlig politiet i Norge bevisene sine?

Spørsmålet dukket opp i hodet mitt idet jeg leste Washington Post tidligere i dag. En av hovedsakene var en FBI-agent som nå er tiltalt for å ha stjålet en relativt stor porsjon heroin fra bevislageret til organisasjonen. Tyveriet ble sannsynligvis delvis gjort til eget bruk.

Selve tyveriet var ikke ulovlig. Det er tydeligvis ganske normal praksis blant politistyrker i USA at en betjent kan låne ting fra bevislageret i en ubestemt tidsperiode. For så vidt ingen dårlig idé – tenk om en etterforsker mener at et beslag fra en annen drapssak kan hjelpe dem med å løse deres egen sak? Problemet er altså den «ubestemte tidsperioden». Da agenten leverte heroinpakningen tilbake ti måneder senere (et litt vel langt lån til å være av etterforskningshensyn) var mesteparten av heroinet borte, og til alt overmål hadde han pakket inn andre materialer for å dekke over tyveriet. Dette burde ført til at han ble tatt på fersken, fordi beviset nå veide 1,1 gram mer enn da han lånte det…

Tydeligvis er dette langt fra første gang. Agenten har stjålet narkotika fra mange forskjellige beslag, noe som allerede har ødelagt tre rettssaker mot 28 tiltalte. Nå mistenker man at opp mot 150 tiltalte kan gå fri uten en ordentlig rettssak, fordi denne kronidioten har valgt å stjele heroin og andre narkotiske stoffer fra sin egen arbeidsgivers bevislager. Han ble til slutt tatt på fersken 29. desember etter en bilulykke, og kollegene fant bilen stappet med tomme bevismaterialeposer. I tillegg hadde han en pistol som ble beslaglagt under en aksjon, men som aldri ble loggført som bevis.

Dette er heller ikke første sak. Jeg ble først gjort oppmerksom på dette fenomenet i romjula, da lokalnyhetene hos mine besteforeldre viste en sak om en politibetjent i Harrisburg-området. Han hadde stjålet en mengde medikamenter fra bevislageret. Litt rask googling førte meg til fire saker til, bare på første siden med søkeresultater: En rutinert politibetjent utenfor Boston stjal «narkotika» (uspesifisert), en politistudent fra Baltimore stjal 130 000 dollar samt våpen og medikamenter, en betjent i Washington D.C. stjal «noe» (uspesifisert), mens en mangeårig betjent i Vermont, som var ansvarlig for bevislageret (!) stjal våpen og narkotika. I siste tilfelle ble mannen avslørt fordi et annet politidistrikt beslagla en pistol som skulle være i bevislageret han var ansvarlig for.

For øyeblikket holder de fleste amerikanske politidistrikt på med å gjennomgå prosedyrene for bevislagrene sine, og jeg regner med at flere saker av denne typen vil bli avslørt i løpet av de neste par årene. Imens har utallige rettssaker blitt forpurret, og ulovlige våpen og stoffer havnet på gata igjen. Riktignok mener jeg mitt om krigen mot narkotika, men at lovens håndhevere skal selge stoffer selv synes jeg lite om.

Dette er USA, men det finnes nok utvilsomt denne typen råtne egg i norsk politi også. Hvordan oppbevarer norsk politi sitt bevismateriale?

Kilder:
http://www.washingtonpost.com/local/crime/fbi-files-tell-how-addicted-agent-was-able-to-get-the-drugs/2015/01/15/a8206bf6-8203-11e4-81fd-8c4814dfa9d7_story.html

http://fox43.com/2014/12/22/derry-township-police-officer-accused-of-stealing-prescription-drugs-from-evidence-room/

http://www.wcvb.com/news/officer-accused-of-stealing-drugs-from-evidence-locker/24935526

http://www.wbaltv.com/news/baltimore-county-police-cadet-stole-130k-in-drugs-cash/26660226

http://www.nbcwashington.com/news/local/DC-Officer-Accused-of-Stealing-From-Evidence-Room-242930831.html

http://www.necn.com/news/new-england/Vermont-Police-Officer-Arrested-282297781.html

#jesuisenfaitcharlie

Noen korte refleksjoner om angrepet på det grufulle angrepet på Charlie Hebdo i Paris i går:

1. Dette beviser akkurat hvor mye voldelige ekstremister av alle slag bryr seg om de man hevder å representere. Det store flertall av muslimer kan godt ha ment at Charlie Hebdos karikaturer av profeten Muhammed var uakseptable, men de er siviliserte nok til å ytre dette med munn og penn istedenfor med våpen. På lik linje med de fleste muslimer i Nigeria i motsetning til Boko Haram, de fleste kommunister i India i motsetning til den voldelige geriljaen som paralyserer lokalsamfunn i landets østlige del, osv. Voldelig ekstremisme tjener kun ekstremistens ego.

 

2. Dette er noe som ofte må understrekes til alle mulige innvandringsmotstandere, islamofober og annet søppel som mener at ytringsfriheten deres blir undertrykket: Din ytringsfrihet er ikke avisens trykkeplikt. At Charlie Hebdo-redaksjonen valgte å publisere en drøss Muhammed-tegninger, og dette sannsynligvis gjorde at avskum valgte å angripe dem i går, gjør det ikke til en plikt for alle mulige aviser og trykke disse tegningene. Folk reagerer på forskjellige måter. Da jeg spontant la ut en karikatur på min egen Facebook-profil i går, var det fordi jeg mente det var en god måte å reagere på, ikke fordi det var min plikt overfor ytringsfriheten.

 

3. For guds skyld. Karikaturer ER lagd for å provosere. Det tror jeg også vitsetegnerne i Charlie Hebdo selv ville innrømme. Dermed synes jeg det er et helt legitimt standpunkt at man ikke bør publisere karikaturer av profeten Muhammed. Og nei, det betyr ikke at jeg vil forby det. Det betyr bare at jeg ikke nødvendigvis mener det er en god idé. Capische?

 

4. Punkt 3 betyr også at hashtaggen #jesuischarlie bør kunne legitimeres, også blant de av oss som ikke liker å legge ut tegninger bare fordi «LOL! Se så sinna de blir!». Dette er selve essensen i det berømte Voltaire-sitatet. Charlie Hebdo er et magasin jeg aldri ville giddet og lese til vanlig, fordi innholdet overhodet ikke står meg nært. Men i det sekundet noen bruker vold for å forhindre at Charlie Hebdo bruker ytringsfriheten sin, står jeg selvfølgelig på samme side som magasinet.