7 typer kommentarfeltkrigere som får alle til å klø seg i hue

(Jada, Buzzfeed-overskrift)

1. Alle de som insisterer på å kommentere på engelsk
   Fra tid til annen i norske nettaviser, dukker det opp en norsk person, med norsk navn, som har skrevet hele Facebook/Disqus-profilen sin på norsk, i en norsk sak, som handler om Norge, skrevet av en norsk journalist… som velger å skrive kommentaren sin på engelsk. Enda ingen fra et engelsktalende land kommer til å lese saken, for ikke å snakke om kommentarfeltet. Sannsynligvis er det mest eksotiske innslaget blant leserne en og annen svenske eller danske.Dette er i og for seg ulogisk nok, men så kommer du til de som egentlig ikke kan engelsk. Dette er et sitat tatt fra Facebook-kommentarene til Aftenposten-saken «Spaltist Kjetil Østli: Ber om terror-pause», datert 8. mars 2015:
   
   …and it’s not the fart that kills you, it’s the smell. (Er det forresten noen som fortsatt spiser eggs benedict til frokost?)
2. «…men det er det ingen som tør å si»
   Ja, jeg drar opp hele greia med mot igjen. En periode for noen år siden dukket det opp en bruker i et Disqus-kommentarfelt som hadde «Tør der andre tier» som en del av brukernavnet sitt. Dette var i den perioden der jeg fortsatt prøvde å fungere som fornuftens stemme i enkelte kommentarfelt, så jeg møtte på ham fra tid til annen. Fyren sa sørenmeg aldri noe som rettferdiggjorde brukernavnet. Det gikk stort sett i den sedvanlige raljeringen om innvandrere og muslimer, eller korrupte politikere, eller fæle slemme EU, og så videre. Det finnes faktisk ikke noe som er *mindre* modig i en diskusjon enn å si akkurat det samme som flertallet av deltagerne i diskusjonen.Newsflash: vi bor i et fritt land. Når du skriver under pseudonym (som man kan i Disqus-kommentarfelt) får det du skriver ikke en eneste konsekvens. Jeg synes som oftest at du er en idiot, men jeg vet jo ikke hvem du er. I kommentarfelter med fullt navn er det en annen sak, men du møter fortsatt ikke andre konsekvenser enn at folk synes du er en idiot. Og hvis det er modig å si noe som kan få vennene dine til å synes at du er teit, så har verden blitt et lovlig deprimerende sted.
3. De som tror de er fra Manchester og Liverpool
   Gå inn på VG Nett etter en kamp mellom Manchester United og Liverpool. Eller mellom de to Manchester-lagene. Eller egentlig mellom hvilke to lag som helst i Premier League med en stor fanskare i Norge. Det «blodbadet» som utspiller seg i disse kommentarfeltene får meg til å miste tro på menneskeheten. 99% av alle fotballsupportere som faktisk *er* fra Manchester og Liverpool, klarer å holde seg til vennskapelig terging i forbindelse med disse kampene. I norske kommentarfelter, mellom mennesker som ikke har en døyt med noen av disse byene å gjøre, utveksles det fraser som «scousersvin». Det utveksles drapstrusler fra tid til annen. Om disse menneskene skulle møtt hverandre i virkeligheten, ville det vel endt opp med at de ropte og skrek til hverandre på patetiske varianter av Liverpool- og Manchesterdialekt, heftig ispedd Petter Solberg-engelsk.Dette fenomenet eksisterer tydeligvis i virkeligheten også, for noen år siden hadde TV2 et innslag fra en familie på Kolbotn som holdt med Manchester United, og hadde kranglet så intenst med sine Liverpool-naboer at de måtte flytte. Far i huset fortalte stolt «Jeg hater You’ll Never Walk Alone. Jeg kaller den You’ll Never Get A Job», og sa at han aldri kom til å ansette en Liverpool-supporter i firmaet sitt. Dessverre for oss, men heldigvis for familien, er denne videoen nå fjernet fra TV2s hjemmesider.
4. De som gjentar samme sak i alle kommentarfelt. ALLE.
   I første rekke tenker jeg på dem som kan vri alle saker til å handle om innvandring. Snakker man om at himmelen er blå, diskuteres den blå/blå regjeringens fall for KrF og Venstre i asylpolitikken. Snakker man om Melodi Grand Prix, diskuteres det om det kommer til å være nordmenn som deltar i programmet om ti år hvis innvandringen fortsetter i dagens tempo. Diskuteres nordmannen som heve fengje sin heim millom bakkar og berg ut med havet, kommer det en eller annen type som spør om når det blir anlagt moské der. Og så videre. Lokalt, i Budstikka, har vi en variant der en fyr klarer å vinkle inn Bærum kommune, Budstikka og generelt alle aktører sin behandling av Telenor Arena-saken, uansett tema. Boligbygging på Skui? TELENOR ARENA! Ny skole som blir anlagt i Lommedalen? TELENOR ARENA! Kollektivtransport? TELENOR ARENA! Jeg er egentlig enig med saken han kjemper for, men det blir fryktelig irriterende til tider.
5. «ALT HANDLER OM MEG!»
   
   Dette eksemplet er tatt fra Twitter, men er en glimrende illustrasjon likevel. Enkelte mennesker klarer å se seg selv som en relevant faktor i alle situasjoner. Det viktigste er hva slags tilknytning JEG har til stedet, til hendelsen, til personene bak, osv. Ville vi satt pris på det om alle som gikk i klasse med en drapsmann fikk 30 sekunder på Dagsrevyen? Nei. Ville vi satt pris på om alle som kjørte trikk den kvelden i Oslo ble intervjua av VG? Nei. På samme måte klarer mediene alltid å finne den norske vinkelen i nyhetssaker (åja, terrorangrep på en bulgarsk flyplass? Best å finne nordmannen som står på motsatt side av flyplassen, som aldri var i noen som helst fare, og fortelle hvor jævlig han har det). NB: Jeg er klar over at dette ikke er noe særegent norsk. Det gjør det ikke mer tilgivelig.
6. Krenketlegionen
   Enkelte har som oppdrag å finne ut hvor fæle, rasistiske, kjønnsdiskriminerende, aldersdiskriminerende, fordomsfulle alle journalister er. Slenger en journalist ut påstanden om at Afrika er verdens mest underutviklede kontinent, er det ikke måte på hvor fæl han er mot afrikanere…ifølge den 40 år gamle hvite, blonde dama som aldri har satt sine bein på det afrikanske kontinent. Objektive sannheter kan godt være superkrenkende! Og viktigst av alt: det er best å være krenket på vegne av andre! Ikke like moro å være bombastisk når det er du selv som rammes….og titt og ofte dukker det opp et medlem av gruppa som visstnok blir krenket i kommentarfeltet, og spør «Øh…hva skulle liksom problemet være her, a?»
7. De som muligens *burde* kommentert på engelsk
   Selvfølgelig måtte jeg komme innom disse: folka som ikke kan skrive ordentlig norsk. Unøddvendie stavefeil fraværende tegnsetting gjentatt tegnsetting (!!!!!!) ALTFOR MYE CAPS LOCK og mye annet. Litt elitistisk kanskje, men folk må i det minste prøve å gjøre seg leselige for oss andre. Jeg er klar over at ikke alle fikk toppkarakter i norsk, men de fleste lærte da når man skal ha stor forbokstav, hvor man skal sette punktum, og så videre? Og seriøst, skriv gjerne på dialekt når du chatter med vennene dine, men ikke forvent å bli tatt seriøst når du skriver så bredt at jeg må anstrenge meg for å lese det.